Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) lanserte mandag et initiativ for å fremme syrisk dialog med sikte på å bygge et nytt, enhetlig Syria, og ba om et hastemøte i Damaskus.
I sin uttalelse understreket DAANES at samarbeid med den politiske ledelsen i Damaskus «ville tjene interessene til alle syrere og legge til rette for en vellykket løsning på de nåværende utfordringene».
En uttalelse fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) i byen Raqqa, Nord-Syria, 16. desember 2024 – Kilde:ANF
Erklæring fra den syriske dialogen om opprettelsen av et nytt Syria
(Oversatt av Solkurd)
Med det despotiske Baath-regimets fall gikk Syria inn i en ny fase. For å gjennomføre en vellykket overgangsprosess må vi komme sammen, forene oss og arbeide for å tegne et felles veikart. Utstøting og marginaliserings-politikken som har ødelagt Syria, må opphøre. Alle politiske krefter må delta i byggingen av et nytt Syria også i overgangsperioden. I denne forbindelse oppfordrer vi alle syriske parter til å vurdere sine tilnærminger til hverandre og prioritere felles nasjonale interesser fremfor alt annet.
På dette grunnlaget tror vi at samarbeid mellom den autonome administrasjonen og den politiske administrasjonen i Damaskus vil være i samsvar med interessene til alle syrere og vil fremme en vellykket utgang på denne krevende fasen.
Som Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria kjenner vi vårt ansvar overfor det syriske folket i alle dets komponenter. For å oppfylle våre forpliktelser overfor vårt folk, presenterer vi dette initiativet for syrisk-syrisk dialog for å bygge et nytt Syria.
Vi setter også pris på den positive rollen til arabiske land og våre venner som støtter det syriske folket med alle dets komponenter og understreker nødvendigheten av å fortsette denne støtten for å bygge et nytt Syria, som sikrer rettighetene til alle grupper og komponenter på et demokratisk grunnlag. Dette vil legge grunnlaget for å i gangsette en inklusiv syrisk nasjonal dialog der alle deltar.
Denne støtten bør fortsette med tanke på å bygge opp det nye Syria for å sikre rettighetene til alle grupper i henhold til de demokratiske prinsippene for å gi et passende grunnlag for starten av den syriske nasjonale dialogen der alle kan delta.
Med dette utgangspunktet henvender vi oss til alle syriske krefter om å arbeide sammen for å gjennomføre følgende skritt som vi anser som avgjørende på dette stadiet:
Beskytte enheten og suvereniteten til det syriske territoriet og beskytte det mot angrepene fra den invaderende tyrkiske staten og dens leiesoldater.
Stoppe alle militære aktiviteter over hele Syrias territorium for å påbegynne den generelle, konstruktive, nasjonale dialogen.
Innta en tolerant holdning og unngå hatefulle ytringer og påstander om svik mellom syrere. Syria er rikt med alle dets komponenter og dette mangfoldet og rikdommen må bevares på grunnlag av et rettferdig demokrati.
Holde et møte snarest i Damaskus med deltakelse av syriske politiske krefter for å skape enhetlige visjoner med tanke på overgangsfasen.
Sikre effektiv deltakelse av kvinner i den politiske prosessen.
Forsikrer at rikdom og økonomiske ressurser må fordeles rettferdig mellom alle syriske regioner, ettersom de tilhører hele det syriske folket.
Sikre retur av de opprinnelig bosatte og tvangsfordrevne til sine områder, bevare deres kulturarv og få slutt på politikk for demografiske endringer.
Med utviklingen som har funnet sted i Syria, bekrefter vi vår fortsatte kamp mot terrorisme, for å sikre at terrororganisasjonen ISIS ikke vender tilbake. Dette vil være gjennom et felles samarbeid mellom De syriske demokratiske styrkene og styrkene til den internasjonale koalisjonen.
Okkupasjonen må avsluttes, og det syriske folket må bestemme sin framtid samtidig som man opprettholder prinsippet om godt naboskap.
Ønske velkommen den konstruktive rollen til de arabiske landene, FN, Den internasjonale koalisjonen og alle internasjonale makter som er aktive i Syria. Vi oppfordrer dem alle til å spille en positiv og effektiv rolle i å gi råd, støtte det syriske folket og å bygge broer mellom dets komponenter på en måte som sikrer opprettholdelse av stabilitet og sikkerhet og stoppe utenlandsk innblanding i syriske anliggender.
Den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria
Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner har i går 15. des. skrevet et en presserende appell til FNs menneskerettighetsråds president og dens medlemmer der de ber om støtte til å stoppe krenkelser og tvangsflytting mot kvinner i det nordøstlige Syria.
Solkurd har oversatt appellen fra arabisk (se originalen nedenfor).
Omar Zniber, ærede president for Menneskerettighetsrådet, Kjære medlemmer av rådet,
Vi retter denne meldingen til dere fra Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner, som er en sivil kvinneorganisasjon grunnlagt 1. juli 2013, som arbeider for å bekjempe alle former for vold og diskriminering mot kvinner, veiledet av internasjonale traktater og konvensjoner, spesielt verdenserklæringen for å bekjempe vold mot kvinner.
Vi presenterer for dere denne presserende appellen om umiddelbar intervensjon for å få slutt på de alvorlige krenkelsene mot kvinner i det nordøstlige Syria, spesielt i regionene Afrin, Tal Rifaat, Shahba (landsbygda i det nordlige Aleppo) og Manbij. Rapporter som kommer fra disse områdene gjenspeiler en katastrofal situasjon som krever en seriøs og effektiv reaksjon fra det internasjonale samfunnet.
Den humanitære og juridiske situasjonen:
Fortsatt tvangsflytting: Kvinner står overfor storstilt tvangsflytting som følge av militære operasjoner, ettersom de ble tvunget til å forlate hjemmene sine og møte levekår som ikke er forenelig med noen menneskeverd.
Systematisk vold: Kvinner i disse områdene er utsatt for fysisk og psykisk vold, inkludert vilkårlige arrestasjoner, trakassering og mishandling, som er åpenbare brudd på internasjonale lover som garanterer beskyttelse for sivile i tider med konflikt.
Fratakelse av grunnleggende tjenester: Kvinner lider av mangel på helsetjenester og utdanning, noe som øker deres lidelser, spesielt mødre og gravide kvinner, og truer deres sikkerhet, helse og barnas fremtid.
Mangel på sikkerhet og rettferdighet: Sikkerhetskaos og fravær av juridiske institusjoner hindrer kvinner i å oppnå noen beskyttelse eller oppnå rettferdighet mot sine overgripere. Disse bruddene utgjør et åpenbart brudd på forpliktelsene i internasjonal humanitær rett, spesielt den fjerde Genève-konvensjonen, og FN-resolusjoner som Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, som legger vekt på beskyttelse av kvinner i konflikter og å sikre deres deltakelse i fredsskaping.
Våre krav rettet til rådet:
Gjennomføre en presserende og uavhengig internasjonal etterforskning av krenkelsene begått mot kvinner i disse områdene, samtidig som man sikrer at de ansvarlige blir holdt ansvarlige.
Sikre beskyttelse av sivile, spesielt kvinner, stanse tvangsflytting, og sikre trygg og verdig retur av de fordrevne.
Gi akutt og omfattende humanitær bistand til berørte kvinner, inkludert helsehjelp og psykologisk og sosial støtte.
Styrke kvinners deltakelse i fredsprosesser og beslutningstaking, samtidig som det sikres respekt for deres rettigheter og myndiggjøring på alle felt.
Vi oppfordrer Menneskerettighetsrådet til å ta sitt moralske og juridiske ansvar overfor de berørte kvinnene i disse områdene. Det internasjonale samfunnets taushet angående disse alvorlige krenkelsene oppmuntrer til at det fortsetter, og undergraver innsatsen for å bygge fred og rettferdighet. Vi håper at dere vil ta hastetiltak og arbeider for å få slutt på lidelsene til kvinner og oppnå ønsket rettferdighet.
Dere har vår største respekt og takknemlighet!
Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner
Signaturen til organisasjonens talskvinne, Rasha Darwish: E-post: Sara.organisation9113@gmail.com
Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.
På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll
Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria». Regionen oppsto i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK. Inntil for få dager siden hadde den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at feminisme, økologi og sosial rettferdighet blir realisert.
Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG. Det var først etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG (under veiledning av USA) ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria. SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.
De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett fordelene ved å delta i samarbeidet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg med de nye makthaverne i Damaskus.
Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij. Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.
Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij. Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.
SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS vil holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.
Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.
For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.
Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.
Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.
Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.
Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken.
Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om at Tyrkia må sanksjoneres og straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon.
En basar i Manbij 2018. Foto privat To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat
PYDs formannskapsrådsmedlem Salih Muslim uttalte at kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning: «De er ikke fiendtlige til noen. Det Tyrkia bør gjøre er å handle rasjonelt».
(Dette intervjuet er publisert på ANF den 07.12.24 og oversatt til norsk av Solkurd)
PYD (Democratic Union Party) presidentrådsmedlem Salih Muslim uttalte at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål og at problemene i Midtøsten ikke kan løses uten å løse det. «Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria er en part og en del av løsningen. Å huse fiendskap vil være å ignorere fakta,» sa han.
Hayat Tahrir al-Sham (HTS) tok kontroll over Hama etter Aleppo etter tilbaketrekningen av den syriske hæren og gikk inn i Homs i går. Tyrkias koalisjon av turkmenske, uiguriske og arabiske gjenger kalt den syriske nasjonale hæren (SNA) angrep også Shehba- og Til Rifet-regionene, hvor det bor mer enn 200 tusen mennesker. De fleste av innbyggerne som ble tvunget til å migrere på grunn av angrepene ble bosatt i Tabqa- og Reqa-regionene. Den tyrkiske hæren og SNA bombarderer landsbyene Manbij og prøver å infiltrere regionen. Sammenstøt finner sted mellom Manbij og Tabqa militærråd og tyrkiske gjenger. Da ISIS, som allerede hadde tilstedeværelse i ørkenen, startet angrep og utvidet sitt område, grep SDF og Deir ez-Zor militærråd inn og rykket frem mot den irakiske grensen.
Democratic Union Party (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) presidentrådsmedlem Salih Muslim svarte på ANFs spørsmål om den siste utviklingen og situasjonen til partiene.
Hva betyr den nye situasjonen, som startet med angrepene på Aleppo 27. november?
Disse angrepene blir utført av HTS, tidligere kjent som al-Nusra. SNA deltok også i det. HTS er organisert og disiplinert i seg selv, mens SNA er leiesoldat-gjenger dannet av den tyrkiske staten og matet av kurdisk fiendtlighet. De tar ordre fra den tyrkiske staten. Det er mange grupper blant dem, men de er alle gjenger. Disse to gruppene startet et angrep sammen, men det er HTS som kontrollerer og administrerer dem.
Hvem kjemper mot hvem? Blir det dannet nye allianser?
Russland, Hizbollah og Iran representerer én front. På den annen side representerer HTS en front. HTS har gode relasjoner til den tyrkiske staten. Den andre siden av krigen er oss, den syriske dynamikken som handler sammen med den autonome administrasjonen.
Under de nåværende forholdene, er det en mulighet for ISIS å mobilisere igjen i regionen?
Selvfølgelig, så snart angrepene begynte, startet de angrepene sine. De erobret landsbyer og områder i de østlige delene av Homs. De utvider også der de er. De var allerede i ørkenen. De er en trussel for oss fordi de er på vår direkte grense. I dette tilfellet vil styrkene våre utvide seg til Deir ez-Zor.
Hvis ligningen i Syria utvikler seg til en ny administrasjon og forming, vil HTS ta stilling? Er det noen endring i ditt syn på HTS?
Siden begynnelsen av krigen i Syria har alle snakket om en politisk løsning. Til nå har kurderne blitt holdt unna søket etter en løsning fordi den tyrkiske staten har vært i ledende rolle. Ingen løsning kunne produseres fordi kurderne ikke satt til bords med den tyrkiske staten. Nå er situasjonen i endring. HTS produserer forskjellige diskurser. Hvis HTS endrer seg i praksis og ikke er under kommando av den tyrkiske staten, kan vi sitte ved et bord og snakke. HTS snakker om enhet ved å lære av sine feil i 2012 eller tidligere. Den peker på ulike identiteter både religiøst og etnisk fra Syrias formasjoner. I følge de fleste tolkninger og vurderinger er det sett for seg et føderalt system bestående av tre sider i Syria. Det er snakk om en sunni-region i vest, en kurdisk region og et føderalt system dannet av regimet. Jeg vet ikke hvor mye det vil bli realisert, men det er klart at det definitivt kommer en ny tid.
Er det noen møter eller kontakter mellom dere og HTS?
Det er noen møter gjennom mellommenn og koalisjonen. Vi hadde samtaler i Aleppo for å forhindre sammenstøt i kurdiske nabolag. Det er slike kontakter og de sier at de ikke har tenkt å angripe oss, men vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden.
Det er de som sier at disse angrepene skyldes svekkelsen av Iran og Russland, men det er også påstand om en internasjonal avtale som involverer Russland. Hva tror du skjer?
Jeg tror det snakkes om en godt utarbeidet plan. Så snart Gaza-krigen startet, spådde alle at ny utvikling ville følge. Det er begynnelsen på etableringen av det store Midtøsten. De vil etablere det. Balansene vil endre seg i det nye Midtøsten. Jeg tror den siste utviklingen viser dette. Israel har gitt store slag mot HAMAS og Hizbollah. Den har designet Libanon. Nå vil de designe Syria.
Hvilken innvirkning har Israel på den siste utviklingen i Syria?
Ikke direkte, men Israel er en stormakt. For eksempel er den største årsaken til Aleppos fall svekkelsen av Hizbollah. Dette er resultatet av Israels angrep. Det er uunngåelig en sammenheng mellom disse angrepene og den nåværende situasjonen.
Hvordan vurderer du posisjonen til Iran og Russland, de to andre maktene som kommer til tankene når Syria nevnes?
Iran snakket alltid om ekspansjon og islamske erobringer. Nå tror jeg den skal tilbake til sine egne grenser.
Hva med Russland?
Jeg vet ikke, men det er dyrt for Russland å reise seg og kjempe for andre. Ukraina har allerede presset dem for hardt. De vil helt sikkert måtte revidere forholdet til Tyrkia som et resultat av utpressingspolitikken som Tyrkia har ført.
Hva tror du er USAs planer?
Dette er det vi kaller Greater Middle East Project. Dette er et NATO-prosjekt og USA står i spissen for det.
Hvordan vil forholdet mellom den autonome administrasjonen og USA og Russland formes med den nye situasjonen?
Hvordan den vil formes avhenger av deres holdning. Det er noen fakta; til nå er det ikke funnet noen løsning fordi kurderne har blitt holdt unna løsningsdiskusjonene. Nå vil de bli tvunget til det, og kurderne vil bli tatt med i løsningen. For det andre har man innsett at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål. Uten å løse det kurdiske spørsmålet kan ikke problemene i Midtøsten løses. Derfor skjønte alle at de må løse det. Autonome administrasjonen er en part og en del av løsningen. Å nære fiendskap vil være å ignorere fakta. Kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning. De er ikke fiendtlige til noen. Fra nå av bør de handle rasjonelt og akseptere denne virkeligheten og sameksistensen. Tyrkia bør gjøre dette mest.
Vil Astana-forhandlingene fortsette?
Jeg tror ikke Astana-samtalene vil fortsette. Vi ble invitert før Astana-bordet ble satt opp, men Tyrkias spill ødela alt. Astana tok en annen vei. Det snudde i en annen retning og dette er hva som skjedde til slutt. Hvis ting hadde fungert som det var diskutert i begynnelsen, kunne det vært en løsning. Jeg tror ikke det kommer til å vare fra nå av.
Hva med SDFs tilstedeværelse vest for Eufrat? Hvordan er den siste situasjonen i Manbij og Deir ez-Zor?
Manbij er allerede en autonom administrasjonsregion. Det må ikke forveksles med Aleppo eller Til Rifet. Våre styrker vil forsvare Manbij.
Hva tror du er løsningen på denne krisen?
Så snart revolusjonen i Syria begynte, omfavnet vi revolusjonens verdier. Vi forsvarte det demokratiske nasjons-paradigmet som en løsning. Vi organiserte oss deretter. Vi etablerte den autonome administrasjonen der alle trosretninger og folk deltok. Vi er et eksempel når det gjelder sameksistens. Andre partier godtok ikke dette. Den tyrkiske staten sto i spissen for disse. De innførte krig og denne krigen har fortsatt til nå. Vi motsto dette og nå har alle innsett at prosjektet vårt er gyldig. Selvfølgelig er selvforsvar veldig viktig for oss. Dette gjør vi også. Vi styrker selvforsvaret. Vi har lagt frem en viktig praksis for undertrykte folk. Jeg synes den sosiale kontrakten vi har laget er et viktig eksempel.
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Regionen Idlib er nå under full kontroll av Assads motstandere
Situasjonen i Syria har lenge vært komplisert. Et stort antall væpnede grupper er tilstede i landet, i skiftende allianser og konflikter. Den siste uka har borgerkrigen blusset opp, etter å ha ligget i relativ ro i flere år. Det kommer motstridende meldinger om hva som foregår, men ved hjelp av arabiske og kurdiske kilder i sosiale medier er det mulig å danne seg et bilde.
Det som er åpenbart er at opprørsstyrker har erobret store områder og at landets nest største by. Aleppo falt på noen få timer, mens Assad-lojalister flyktet i panikk. Dette har kunnet skje fordi de styrkene som har holdt Assad oppe er svekket. Hizbollah ligger nede for telling og Russland trenger sine styrker i Ukraina. Det ser ut til at målet for offensiven opprinnelig var å ta kontroll over områder vest og sør for Aleppo. Hensikten skal både ha vært å stanse hyppige rakettangrep fra regjeringshæren og dens allierte, og å frigjøre landsbyer slik at folk som har flyktet til opprørskontrollerte områder kan vende tilbake. Både på landsbygda og i Aleppo har familier blitt gjenforent, og motstandere av Assad jubler. Tusenvis av fanger som er sluppet fri fra fengsler og tortursentre ser sine familier igjen. Håpet er at diktaturet omsider står for fall.
Offensiven er gjennomført av mange ulike militser i felleskap, men den viktigste er Hayat Tahrir al-Sham, som tidligere var tilknyttet al Qaeda. Mange frykter en jihadistisk politikk, men lederen for HTS, Abu Muhammed al-Jolani, har instruert sine soldater om ikke å skremme, plyndre eller plage sivile, og om å respektere de religiøse og etniske minoritetene.
Mange syrere skeptisk til HTS, og i Idlib har det vært store demonstrasjoner mot disse islamistenes styre, men det er verdt å merke seg at HTS har tillatt slike folkelige protester. Og de siste dagers offensiv har drevet populariteten til Jolani og hans menn til himmels blant motstandere av det totalitære regimet i Damaskus. Mange håper at det Baath-diktaturet endelig står for fall..
I Assad-kontrollerte områder foregår også protester, men der blir de slått ned med vold. Før de siste kampene brøt ut, kontrollerte regjeringsstyrker med støtte fra Iran og Russland tilsynelatende rundt to tredeler av Syrias territorium. Men i sør er det væpnet motstand flere steder, blant annet i byen Deraa der opprøret i sin tid begynte. I områdene rundt Suweida lenger vest har militser fra den drusiske minoriteten utfordret hæren i flere år. Det meldes nå om kraftige artilleriangrep på regjeringsstyrkenes stillinger her. Og i de tynt befolkede områdene i det sentrale Syria opererer fortsatt grupper av IS-krigere.
Alliert med HTS er en sammenslutning av tyrkisk-støttede militser under navnet SNL, som har vært kjent for å angripe Tyrkias motstandere blant kurderne. SNL har nå tatt kontrollen over området rundt byen Tel Rifaat fra kurdiske YPG og drevet titusener av kurdere på flukt. Dette er kurdere som for få år siden flyktet fra en tyrkisk offensiv i provinsen Afrin. Nå er de igjen på flukt, og mange sitter i bilkø på vei mot YPG-kontrollerte områder lenger øst. Noen kurdere, som har vendt tilbake til Afrin, hevder de har blitt hindret av YPG fra å returnere tidligere. Og til de områdene kurderne nå forlater vender arabiske familier tilbake som i sin tid ble jaget bort av YPG.
Også i Aleppo har YPG kommet under press. De har under hele borgerkrigen, i forståelse med regimet, kontrollert en kurdisk befolket enklave rundt bydelen Sjeik Maqsoud . Nå krever Jolani og hans folk at YPG må trekke sine styrker ut, men det er uklart om kadrene velger å etterkomme kravet, eller å befeste sine stillinger.
Andre steder i nord har YPG og paraplyorganisasjonen SDF rykket inn i landsbyer regjeringsstyrkene hadde forlatt. Noen dager hadde de også kontrollen over den internasjonale flyplassen i Aleppo, men der har nå islamistene overtatt. På videoer fra taxfreebutikken kan vi se dem knuse alkoholflasker.
Lenger sør har SDF med støtte fra amerikanske og allierte fly krysset Eufrat og angrepet iranske stillinger i Deir Ezzor. Dette bidrar til å berolige Israel som i årtier har stolt på Assads passivitet, men som har sett den iranske oppbyggingen i landet med stor uro. I skyggen av krigen mot Hamas og Hizbollah har israels flyvåpen bombet det de kaller iranske baser i Syria, noe som har gitt store ødeleggelser og økt usikkerheten i landet.
De siste dagers utvikling har skapt ny optimisme hos Assads motstandere, både de som fortsatt er i Syria og de mange millionene som har flyktet. Hvorvidt utviklinga fører til Assads fall, og hva som i tilfelle kan erstatte det blodige Baath-regimet, er høyst usikkert. Etter å ha summet seg, har regimet satt igang omfattende bombing av opprørskontrollerte områder, inklusive Aleppo og Idlib. Noen observatører mener Assad vil få hjelp fra Russland og Iran til endelig å knuse opprøret, og at Tyrkia vil benytte anledningen til å gjøre slutt på det kurdiskstyrte regionen i Nordøst. Dette er naturligvis en mulighet, men her er ingenting avgjort.
I snart 5 måneder har vi, og resten av verden, fått et pågående folkemord inn i stua vår, inn på mobilene og på de andre skjermene våre. Israels, britenes, og før dem sionistiske innvandreres nå meir enn et hundre år lange krig mot det palestinske folket. Det ligner meir og meir på et nytt Holcaust, denne gang i Midtøsten – Gaza og Vestbredden. Millioner trues av fordriving, død og lemlestelse. De var ikke «siviliserte og reine» nok til å bli borgere i sionistenes «nye hjemland» i Palestina. Nå er de terrorister og Hamas, alle som en, fra nyfødte til oldinger. De er «menneskelige dyr», en trussel mot sionistenes apartheid-stat, og skal elimineres. Nord-Amerikas og Europas uforbeholdne støtte gjør dette mulig for Israel. Vår egen regjering intet unntak. Kun forsiktig verbal kritikk kan høres, mens drapene fortsetter. Stortingets flertall venter nå på «det rette øyeblikket» for å kunne anerkjenne en palestinsk stat. Det vi et øyeblikk trudde var anerkjennelse av gjeldende folkerett: støtte til (Ukrainas) motstandskamp mot invasjon, okkupasjon og drap på sivile gjelder ikke lenger – eller: gjelder ikke dersom det er «en av våre» som er forbryteren. Vår og Vestens dobbeltmoral er nå synlig for heile verden. Og «frikjenner» samtidig andre av «våre venner», om de skulle finne på det samme.
Og noen av dem er jo allerede i full gang. Også Tyrkias krig mot kurderne hadde i 2023 pågått i 100 år. I den siste fredskonferansen etter 1.Verdenskrig, Lausanne 1923, solgte datidas største imperialiststater ut (briter, franskmenn og nord-amerikanere) et pågående folkemord på Anatolias «minoriteter, armenere, grekere og kurdere». De var de «ureine og fremmede» i det nye Tyrkia. Prisen Vesten betalte var anerkjenning av et halvfascistisk og rasistisk Tyrkia. Slik fikk de/(vi) kontrollen over olja i Mosul og Kirkuk, vesentlig for utviklinga av imperialismen det siste hundreåret. Samtidig blei datidas FN, det nystifta Folkeforbundets forsøk på demokratibygging og beskyttelse av minoriteter effektivt torpedert. Det nye Tyrkia skulle snart vise seg å bli modellen for fascister og nazister i Europa. Med Mussolini, Franco og Hitler og Holocaust som endestasjon.
Eller, blei det kanskje ikke endestasjonen? Det sies at historia ikke gjentar seg, men …… Stortinget vårt gjorde ellers et anna vedtak siste uka: de avviste forslag om å anerkjenne massakren av Jessidiene i 2014 som folkemord.
Israels folkemord i Palestina er massivt og utfolder seg straffritt. De menneskelige lidelsene er katastrofale og utålelige. Våre ledere er medansvarlige! Tyrkias krig mot kurderne pågår nå i skyggen av Gaza, og omfanget er et annet – foreløpig! Men innhold og målsetting er den samme: etnisk fordriving, assimilering og drap på «de andre» – trusselen mot Erdogans rasistiske statsprosjekt – Sultanatet
Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no
Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?
Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.
Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.
Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.
Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.
SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.
Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?
Solidaritet med Kurdistan 