I går, torsdag den 23. aug. angrep tyrkiske styrker et kjøretøy i byen Said Sadiq i Sulaimani-provinsen i Sør-Kurdistan med droner og drepte to journalister og skadet en annen.
I fortsettelsen på sine angrep på forfattere, journalister og den sivile befolkningen i Sør-Kurdistan, rettet denne gangen en tyrkisk drone sitt mål mot tre journalister som kjørte i en bil tilhørende Chatr Media. Journalistene Gulistan Tara, 40 år, og Hero Bahadin, 27, ble drept og Rebin Bakri, 30, ble alvorlig skadet.
Dette har ført til store reaksjoner fra folk flest i Kurdistan, spesielt ulike politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som kurdiske forfattere og uavhengige parter der de har fordømt angrepet og oppfordret kurdiske selvstyremyndigheter i Bashur og den irakiske regjeringen, samt det internasjonale samfunnet og menneskerettighetsorganisasjonene om å gjøre alt for å legge press på Tyrkia for å forhindre flere slike angrep og krenkelser mot journalister og sivile i KRI og andre deler av Kurdistan.
Blant annet har Sulaimani-avdelingen av Kurdistan Journalistforbund og Metro senteret, gitt ut en felles uttalelse om å beskytte journalister og fordømte angrepet på disse tre journalistene.
Solkurd fordømmer på det sterkeste ethvert angrep på journalister og den sivile befolkningen i Kurdistan begått av den tyrkiske staten som har pågått daglig over en lengre periode, og vært intensivert den siste tiden.
Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.
Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet
De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi.
Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.
KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.
I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.
Men partiet mistet troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.
Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.
Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.
Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.
Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og skar tidliger i år igjennom ved å fastsette valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.
Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.
Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.
Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor.
Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder.
De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.
En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.
Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.
Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil har denne sommeren vært herjet både av vannmangel og av oversvømmelser. Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.
Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.
På det 22. generalforsamlingsmøtet til KNK ble den tyrkiske statens okkupasjonsangrep på Metîna fordømt, og det ble understreket at «Vi vil ikke tillate okkupantenes hegemoni i landene i Kurdistan».
På den andre dagen av generalforsamlingsmøtet til Kurdistan National Congress (KNK) i Nederland, ble det gitt en felles uttalelse om den siste bølgen av invasjonsangrep lansert av den tyrkiske staten i Metîna-regionen i de geriljakontrollerte Medya Defence Zones i det sørlige Kurdistan (nord-Irak).
«Vi fordømmer herved med en sterk stemme alle invasjonsangrepene og operasjonene til den tyrkiske staten», heter det i uttalelsen lest opp av KNKs medformann Zeynep Murad.
Uttalelsen understreket at den 22. generalforsamlingen til KNK diskuterte i detalj truslene som eksisterer på Kurdistans territorium og sa «Ned med okkupasjonen» og «Leve Kurdistans motstand».
I uttalelsen, på vegne av alle partier og kretser samlet i komiteen, ble det gitt en oppfordring til alle partier og seksjoner i Kurdistan, spesielt de i Sør-Kurdistan:
«Invasjonsangrep og militære operasjoner har blitt startet for å ødelegge vårt folk, og våre fiender har nok en gang besluttet å dra vårt folk og våre land inn i en stor krig. Det ser ut til at en storstilt operasjon har blitt utført siden i går. På vegne av de tilstedeværende her fordømmer vi nok en gang disse operasjonene og angrepene og sier nei til okkupasjonen med stemmen til kurderne og folket i Kurdistan. Vi vil ikke tillate okkupantenes hegemoni i Kurdistans land».
Ved å merke seg at den tyrkiske staten med disse angrepene ønsker å ødelegge gevinstene til det kurdiske folk gjennom årene, spesielt statusen til Sør-Kurdistan, konkluderte uttalelsen som følger: «Dette er en bred og total krig. Derfor en omfattende, total og mobilisert holdning er nødvendig. Vi sier at ingen – alle berørte sider, vårt folk og spesielt folket i Sør-Kurdistan, partier og politiske partier – bør være en del av denne stygge konspirasjonen, denne krigen på Kurdistans territorium. Derfor støtter vi med alle våre stemmer motstanden til vårt folk og frihetskjemperne som står mot okkupasjonen».
Uttalelsen endte med slagordene «Ned med okkupantene», «Avslutt okkupasjonen», «Slutt på okkupasjonsmentaliteten», «Bijî Kurdistan» (lenge leve Kurdistan) og «Bijî berxwedana Kurdistanê» (lenge leve Kurdistans motstand).
I en uttalelse om Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil sa KCK at Tyrkias egentlige mål er å få legitimitet for sine 87 militærbaser samt okkupasjonen av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep.
Foreign Relations Committee of the Kurdistan Communities Union (KCK) ga ut en uttalelse angående Tyrkias president Tayyip Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil.
KCK-uttalelsen som ble utgitt på søndag inkluderer følgende:
«Den tyrkiske presidenten Tayyip Erdoğan planlegger å besøke Bagdad og Hewlêr [Erbil] 22. april. Selv om det offisielle formålet med dette besøket er å fremme handel og økonomiske relasjoner mellom de to landene, er Tyrkias egentlige mål å få legitimitet for sine 87 militærbaser så vel som sin okkupasjon av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep. Basert på dette og under påskudd av «sikkerhet», ønsker den tyrkiske staten dermed å utvide sin okkupasjon av irakisk jord.
Erdoğans regjering krenker Iraks suverenitet og bruker landets territorium og luftrom som den ønsker. Hver dag, dusinvis av ganger, blir irakiske landsbyer, hus og biler bombet og sivile massakrert av Tyrkia. Den tyrkiske regjeringen utfører disse hensynsløse angrepene med åpen politisk, militær og logistisk støtte fra KDP. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet er imot samarbeidet til Tyrkia og KDP og mot den tyrkiske okkupasjonen. Erdoğan, som er klar over denne situasjonen, ønsker både å redde KDP fra den nåværende vanskelige situasjonen og gjøre okkupasjonen i Irak permanent ved å få Bagdad-regjeringen over på sin egen side.
Tyrkia sprer ustabilitet i alle områdene det går inn i og skaper ustabilitet ved å provosere sammenstøt mellom ulike etnisiteter, identiteter og tro. Tyrkias invasjon av Kypros, kaoset det prøver å skape i Kirkuk, dets utplassering av militære styrker i Libya og dets pågående støtte til spredningen av ISIS i Irak og Syria er konkrete og klare eksempler på denne politikken. Et annet kjennetegn ved Erdoğan som leder av AKP-regjeringen er at han er hyklersk og inkonsekvent nok til å si «nei» i morgen til noe han sier «ja» til i dag. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet trenger å vite veldig godt at Tayyip Erdoğan har en dårlig mentalitet og at han prøver å gjøre okkupasjonen i Irak og Syria permanent.
Den 21 år gamle AKP-regjeringen ledet av Erdoğan led et stort nederlag i valget 31. mars, og ble det andrerangerte partiet i landet for første gang. Den dype økonomiske krisen i Tyrkia har direkte påvirket politikken. Derfor har det blitt klart at Erdoğans styre ikke er permanent. Regjeringen i Bagdad må også erkjenne denne virkeligheten og bør ikke inngå langsiktige engasjementer med Erdoğan-regjeringen.
Samtidig forberedes et nytt angrep og okkupasjon med PKK-geriljastyrkene som påskudd. Siden 1980-tallet har vår bevegelse vært i vennlige forhold til det irakiske samfunnet og den irakiske staten på grunnlag av gjensidig respekt, uten noen spenninger eller konflikter. Tvert imot, under den siste store ISIS-offensiven i 2014 kjempet den kurdiske geriljaen på samme front med det irakiske folket for forsvaret av Mosul, Kirkuk, Hewlêr, Şengal [Sinjar] og Maxmur og led hundrevis av martyrer mens de forsvarte irakisk territorium . Mens denne krigen pågikk, støttet Tyrkia gjengene til ISIS, ikke det irakiske folket.
Den eneste irakiske styrken som fremmer og støtter Tyrkias permanente bosetting på irakisk territorium er KDP-ledelsen. KDP må umiddelbart avslutte sine skumle forhold til Erdoğan-regjeringen, som i dag befinner seg i en kollapsprosess, og bør ikke samarbeide med Tyrkia om saker som er til skade for det kurdiske folket og det irakiske samfunnet.
Det irakiske samfunnet, det kurdiske folket, politiske partier, sivilsamfunnsorganisasjoner, intellektuelle, forfattere og irakisk presse må motsette seg Tyrkias okkupasjon av irakisk territorium og dets planer for nye angrep. En klar holdning må tas mot den nåværende okkupasjonen og Erdoğan-regjeringens fornyede forsøk på å utvide sin okkupasjon under påskudd av prosjekter som «Utviklingsveien», nye vannavtaler eller felles sikkerhetsavtaler.»
Komiteen for studier og handling i anledning 100-årsjubileet for Lausanne-traktaten, Den felles diplomatikomiteen for kurdistanpartier og uavhengige personligheter møttes i Kurdistans nasjonalkongress (KNK)-bygningen i Brussel søndag 23.03.24. På møtet deltok representanter for mange politiske partier, institusjoner og organisasjoner fra det firdelte Kurdistan.
Møtet besluttet å foreta en hasteoppfordring på grunn av de økende truslene fra den tyrkiske staten mot Kurdistan. «Vi oppfordrer alle Kurdistans politiske partier, organisasjoner, institusjoner og dynamikk til å forene seg i Newroz’ ånd, styrke deres nasjonale enhet og stå mot okkupasjonen,» heter det i uttalelsen.
Uttalelsen påpekte at den tyrkiske staten forbereder en omfattende operasjon mot Rojava og Sør-Kurdistan, og oppmerksomheten ble rettet mot uttalelser og diplomatiske initiativ fra tyrkiske tjenestemenn. Det ble understreket at den tyrkiske staten ønsker å ødelegge gevinstene til det kurdiske folket og forstyrre balansen i regionen med denne forberedelsen av en operasjon.
Det ble også opplyst at siden høsten har den tyrkiske staten gjort Irak til en vannvei og truet Kurdistan i samarbeid med den irakiske regjeringen. Det ble understreket at disse truslene er uakseptable, og at alle innbyggerne i Kurdistan må stå imot dette presset.
Blant beslutningene som ble tatt på møtet, ble det fremsatt en oppfordring til alle Kurdistans styrker om å handle sammen og styrke nasjonal enhet mot truslene fra den tyrkiske staten mot Rojava og Sør-Kurdistan. I tillegg ble den irakiske regjeringen oppfordret til å reagere mot angrepene fra den tyrkiske staten i Irak og avslutte okkupasjonen av den tyrkiske hæren.
Til slutt ba deltakerne på møtet den tyrkiske staten om å stoppe sine trusler og angrep mot folket og partiene i Kurdistan og gå tilbake til prosessen med fredsdialog og politisk løsning. Møtet oppfordret også FN, verdenssamfunnet og det internasjonale samfunnet til å stoppe den tyrkiske statens trusler mot Kurdistan og støtte det kurdiske folkets kamp for frihet.
Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.
Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet.
Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq
Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.
Parti og klanar
Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.
Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.
Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK).
For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»
Hjelp frå USA
Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.
Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar. Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå.
Tyrkias rolle
Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.
Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.
President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år. Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»
Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok.
Korfor reagerer ikkje Irak?
Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.
Nummer 150
Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.
28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.
Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar.
Draumen om «Stor-Tyrkia»
For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.
Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland?
Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.
Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.
Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av. Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå til Stockholm.
Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak.
Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth
Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».
CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022
Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak
Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA, arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.
Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene
I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer.
De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022. 15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.
Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.
Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.
Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene og militære utpostene i Den kurdiske regionen.
CPTs metode: Dokumentere sannheta
11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.
Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.
Dette distriktet grenser mot Iran.
Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen. Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:
De tre som Tyrkia drepte, var arabere fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå bodde de i den kurdiske byen Duhok. Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet.
Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene. Nå gjengav begge mediene fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT. Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231
2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:
«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»
De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.
Første halvdel av august 2023
16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.
Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.
Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside
Torsdag 27. juli, lanserte kampanjen «End Cross Border Bombings (ECBB)» sin siste rapport om sivile dødsfall og skader forårsaket av tyrkiske militære angrep i det irakiske Kurdistans territorium. Rapporten avslører at i løpet av 2022 ble 20 sivile, inkludert 6 barn, drept og ytterligere 58 ble såret av tyrkiske styrker i 11 separate hendelser. Dette representerer en samlet økning i ofre sammenlignet med 2021, og bringer antallet sivile ofre til 355 (140 drepte og 215 skadde) siden 2015.
Mens militæret har endret noe av taktikken i 2022 for å fokusere mer på målrettede attentater mot PKK-medlemmer, fortsetter de direkte og indirekte å skade sivilbefolkningen på samme måte. Som tidligere observert og fordømt av ECBB-kampanjen, har ofrene ennå ikke blitt anerkjent eller sett rettferdighet. De tyrkiske bombingene og relaterte angrep blir videreført av landets president Recep Tayyip Erdoğan, som av det internasjonale samfunnet nå kalles en fredsstifter i den ukrainske konflikten.
Rapportens forfattere oppfordrer alle ansvarlige parter til å handle for å få slutt på angrepene i Sør-Kurdistan og rettferdighet til dets ofre, og å gjøre det før antallet øker ytterligere.
ANALYSE Shiladze er en av mange småbyer som har funnet seg til rette på bredden av Store Zab, elva som et stykke påvei slår følge med Tigris. Byen, med vel 40.000 innbyggere, ligger ikke langt fra det historisk mer kjenteAmêdi (Amadiya), og begge ligger omtrent like tett på grensa til Tyrkia i den nordligste delen av kurdiskNord-Irak. Det får innbyggerne merke. Shiladze er knapt nok en prikk på kartet, tilsynelatende uanfektet av de storebegivenhetene. Det var inntil Tyrkia anla en militærbase der, under en av sine mange intervensjoner iDuhok-regionen i Nord-Irak for å krige mot Folkets forsvarsstyrker (HPG), geriljaen til Kurdistans arbeider-parti (PKK).
Anlegger baser Siden 23. april har Tyrkia gjennomført to større offensiver nord i Duhok, åpenbart med aksept fra Kurdistansdemokratiske parti (KDP) som sitter tungt på den politiske makta i Erbil, hovedstaden i den autonome kur-diske regionen. Tyrkiske styrker har tatt kontroll over nye områder på irakisk side av grensa, anlagt nye baser og bundet flereav de okkuperte områdene sammen med nye veier. Satellittkartene fra USAs føderale rom- og luftfartsorganisasjon Nasa fra juni i år viser at Tyrkia har anlagt 87kilometer med nye veier fra grensa og til om lag 40 baser og militære utposter i grenseområdene. Det har sendt kurdere fra Shiladze og Deralok på flukt, fra grensa til Nato-landet Tyrkia til grensa til Nato-landet Polen. Ifølge borgermester Rizgar Ubaid i Shiladze dreier det seg om mer enn 500 som har forlatt disse byene iDuhok-distriktet med kurs for Europa, melder det kurdiske nyhetsbyrået Rudaw, som ligger under KDPs po-litiske paraply. Shiladze er under beleiring. Innbyggerne er bevoktet av den tyrkiske hæren. De får ikke dra opp i fjellenehvor tyrkiske fly og droner jakter på HPG. De får ikke dra ut til sine fruktlunder. 26. januar 2019 stormet innbyggerne den tyrkiske basen i protest mot at seks personer ble drept i et tyrkiskbombeangrep.
«Pakketur» til Minsk Restriksjonene på å bevege seg utenfor Shiladze og Deralok fører til høy arbeidsløshet i et land og en regionsom har sett arbeidsløsheten stige på grunn av den økonomiske krisa. Ledigheten var på offisielle 13,74 pro-sent i 2020, ifølge Verdensbanken. To desimaler bidrar bare til å kamuflere den mangelfulle statistikken. Men det svekker uansett utsiktene forunge kurdere om et liv i Dohuk og i kurdisk Irak. De får heller ikke hjelp fra myndighetene i Erbil eller Bagdad. Det er Nato-landet Tyrkia som rår, og de fårgjøre det i fred, uten innblanding fra Nato i Brussel. Irakere som sådan er den største gruppa av migranter som forsøker å komme inn i EU via Hviterussland. Omlag 37.000 har emigrert fra den kurdiske regionen og Irak i 2021, melder flyktningorganisasjonen Lutka. Da blir tanken på Tyskland eller Frankrike forlokkende. For de som vil dra, og for lokale, irakiske og andremenneskesmuglere som tilrettelegger for «pakketurismen» til Hviterussland, inkludert visum. Reuters har vært i kontakt med en kurder som har arrangert turen for rundt 200 fra Shiladze og områdenerundt, først legalt med fly direkte til den hviterussiske hovedstaden Minsk, deretter illegalt via andre land.
Taust fra Nato og EU Rapporter om at folk har dødd på veien til EU, har ikke minsket tilgangen fra den tyrkiske offensiven i april,opplyser han. Fra den ene geopolitiske spenningen til den andre. De er åpenbart like dårlig informert om den tilspissede situasjonen mellom EU og Hviterussland som folk i Nato-landene er om Tyrkias krigføring i Nord-Irak.
Og i helga ba Polen, Litauen og Latvia om hjelp fra Nato gjennom krisesamtaler om artikkel 4 i Nato-pakta.Den sier at «partene vil konsultere hverandre når som helst en av dem mener at noen parts territorialeukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet.» Nato må ta «konkrete skritt», maner de tre Nato-landene som alle grenser til Russland, inkludert Østersjø-enklaven Kaliningrad. «Det er ikke nok bare å uttrykke vår uro. Nå er det på tide med konkrete skritt og å vise besluttsomhet frahele alliansen», utfordret Polens statsminister Mateusz Morawiecki søndag – og la ikke uventet ansvaret påRusslands president Vladimir Putin, mens han krevde at EU finansierer en trumpsk grensemur motHviterussland.
EU-sanksjoner Tyrkias krigføring i Nord-Irak pågår under Natos radar – og dermed mediene i Nato-landene. Nato har ikkeengang Syrias president Bashar al-Assad å legge ansvaret for flyktningene på. EU har derimot inngått milliardavtaler med Tyrkia for å stanse flyktningenes videre ferd inn i EU via degreske Dodekanesene i det østre Egeerhavet. EUs utenriksministermøte i Brussel vil ytterligere stramme til sanksjonene mot Hviterussland, varslet uten-rikssjef Josep Borrell mandag. De inkluderer flyselskap og reisebyråer som er involvert i trafikken. Etter at irakiske myndigheter innstilte direkteruta fra Bagdad til Minsk i august, etter press fra EU, gikk«pakketurene» via Dubai og Istanbul med Emirates og Turkish Airlines og det hviterussiske Belavia. Flyselskap som frakter migranter fra Irak, Syria og Afghanistan til Hviterussland, kan bli nektet å lande i EU,fronter Tysklands utenriksminister Heiko Maas. Litauens utenriksminister Gabrielus Landsbergis vil gjøre Minsk til «flyforbudssone».
Kopler konfliktene Det strammer seg til. Konflikten blir hektet på dramaturgien rundt forholdet mellom Nato og Russland omUkraina. USAs utenriksminister Antony Blinken ga søndag Polen uforbeholden støtte overfor «Lukasjenko-regimets kyniske utnyttelse av sårbare migranter» etter sin samtale med Polens utenriksminister ZbigniewRau lørdag, ifølge Reuters. USA inkluderer nå Hviterussland i Nato-anklagene som blir Russland til del for å true Ukraina.
I dette siste reisebrevet frå Den kurdiske regionen i Irak, skal eg skrive om krigsbrotsverk. Det er nødvendig å vere detaljert, men eg håper du orkar å henge med.
Sivile døyr i alle krigar. Etter det som blir kalla krigens folkerett, er det lovleg å drepe sivile viss dette er meir eller mindre tilfeldige følgjer av kampar mellom stridande partar. Sivile tap kan óg vere ein uunngåeleg følgje av åtak som er militært nødvendige. Det er óg lovleg.
Det er ulovleg – dvs. krigsbrotsverk – viss ein stridande part gjennomfører åtak som berre er retta mot sivile. Det kan vere bombing, skyting eller brannstifting som ikkje er retta mot militære mål.
Med rundturen i Den kurdiske regionen i Irak ville eg finne ut om det er sant at delar av den tyrkiske krigføringa berre er retta mot sivile. Eg reiste i lag med tre personar frå amerikanske Christian Peacemakers Team (CPT). Dei har i mange år dokumentert korleis krigshandlingar i denne delen av Irak rammar sivile. Eg var i nokre av dei områda som er skravert på dette kartet:
Rosa: Under tyrkisk kontroll etter invasjonen som starta 23. april 2021.
Skravert: Tyrkisk militær ekspansjon i april og mai 2021.
Generalkonsulen og ambassadøren
Ambassadørar skal seie offentleg det regjeringa i heimlandet ønskjer å nå ut med. På ein pressekonferanse i Erbil 15. juli 2020 ga Hakan Karacay, den tyrkiske generalkonsulen, klar beskjed: «Vi har aldri målretta åtak mot sivile». (We have never targeted any civilian people.) Erbil (Hawler på kurdisk) er hovudstaden i Den kurdiske regionen i Irak.
CPT svara generalkonsulen 21. juli 2020: «CPTs dokumentasjon viser at tyrkiske jagarfly, droner, artilleri og handvåpen drap minst 85 og såra meir enn 95 sivile i perioden etter august 2015.» Seks vart drepne i det første halvåret av 2020.
Tyrkias ambassadør i Norge, Fazlı Çorman, følgde opp i Klassekampen 14. juni 2021: «Tyrkias operasjoner i Nord-Irak er en del av vår kamp mot terrorisme. (…) Vårt svar på disse angrepene og terroraktivitetene kan bare defineres som legitimt selvforsvar». Han la til: «Anklagene som kommer fra PKK-støttespillere (såkalte øyenvitner) og selverklærte PKK-sympatisører som Erling Folkvord, er derfor ikke troverdige.»
Kor lenge og kva slags krigar har Tyrkia ført i Irak?
CPT fortalde at den eldste tyrkiske militærbasen vi køyrde forbi, vart oppretta i 1994. I perioden frå 1994 til 1997 var det blodig innbyrdeskrig mellom dei to store kurdiske partia i Nord-Irak: Patriotisk Union Kurdistan (PUK) og Kurdistans Demokratiske Parti (KDP). To kommandantar frå PUK har, i 1998 og i 2021 og uavhengig av kvarandre, fortald detaljert om korleis tyrkiske fly støtta KDP i krigshandlingane i 1997.
Frå den gongen og fram til i dag har Tyrkia gjennomført mange felttog i Irak mot geriljaen til PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet.) «For å nøytralisere den siste terroristen», som ein tyrkisk general lova før ein vinteroffensiv for meir enn 10 år sia.
Ein rundtur der Tyrkia fører krig mot sivile.
Dette var litt av bakgrunnen da eg i juni 2021 vart med CPT til eit av områda der Tyrkia no fører krig for å utvide dei områda som Tyrkia lenge har okkupert. Dette er reiseruta vår i det nordvestlege hjørnet av Irak:
Dette er venstre halvdel av det første kartet. Dei raude område har Tyrkia okkupert lenge. Gjennom offensiven som starta 23. april prøver Tyrkia å overta dei skraverte områda.
Her tar eg berre med tre eksempel frå Tyrkias krig mot sivile i det siste året.
1 Butikkeigaren som mista venstre beinet
Ein vanleg juni-dag i 2020 var Peyman Talib og ektemannen Kaiwan Kawa i matbutikken dei eig i Kuna Masi. Butikken ligg ved ein rasteplass i eit populært utfartsområde. Sonen Hezhwan og dottera Hamisha var i lag med foreldra. Mange var ute på tur den dagen.
Ein rakett frå ei tyrkisk drone eksploderte 20 meter frå butikken. Eksplosjonen sette fyr på butikken, drap kunden som var innom og skada alle i familien. Peyman måtte amputere det venstre beinet.
2 Han som stoppa bilen og slo av ein prat med ein ven
Dlovan Shahin var far til to ungar og dreiv ein butikk i landsbyen Kashan i Batufa-distriktet. På kartet ser du at dette er utafor området som Tyrkia no prøver å overta.
26. juli 2020 køyrde Dlovan gjennom landsbyen Hasan Pirk i Bamarne underdistrikt. På kartet ser du den store tyrkiske dronebasen i Bamarne. Da Dlovan møtte venen Abdulla Omer, parkerte dei bilane sine for slå av ein prat. Mens dei sto der, bomba ei tyrkisk drone bilen til Dlovan. Eksplosjonen drap både Dlovan og Omer. Dlovan vart 30 år gammel.
CPT intervjua Peyman Ganjo, som var gift med Dlovan: «Eg kan ikke tenkje på livet etter Dlovans død. Han forlét ei fire år gammal dotter og ein tre år gammel son. Sipan, sonen min, forstår ikkje kva som skjedde, men han gret heile tida. Dotter mi, Norra, trur at far hennar framleis lever, at han berre er på jobb i butikken og at han ikkje er heime enno. Ho spør alltid etter far sin.»
3 Småbrukaren frå landsbyenHirure
Søndag 20. juni 2021 besøkte eg Ramazan Ali, ein 70 år gammal småbrukar og kona hans. 19 dagar tidlegare måtte dei forlate landsbyen Hirure og det livet dei og naboane har levd der. No er han sengeliggande, i ei overfylt leilighet i byen Zakho. Du finn Zakho heilt til venstre på kartet.
Landsbyen dei måtte forlate, ligg midt i det skraverte området på kartet. (På kartet står det Hrure.) Her fører Tyrkia krig for å utvide det okkuperte området. Hirure og dei som bur der, hindrar framrykkinga for okkupasjonsmakta.
Natta til 24. april 2021 vart alt forandra. Tyrkiske fly sleppte bomber over og rundt landsbyen. Sia den natta har det vorti mange bomber frå fly og droner. Fleire hus er øydelagd. Ingen veit når det neste åtaket kjem. Mustafas nabo turde ikkje ta oss med til den delen av landsbyen som er øydelagd. – Da kan dei skyte på oss, sa han. Ei drone var over oss da han sa dette.
Tyrkia har bygd to artilleristillingar i dalsidene ovafor Hirure. Dei kan skyte mot landsbyen frå to kantar. Oppe på ein åsrygg har tyrkiske soldatar rigga opp avanserte overvakingskamera. Avstanden er så kort at vi i ser dei er retta mot landsbyen. Tyrkia ser oss, og vil at vi skal vite om det.
Tilbake til Ramazan og kona hans som no er i Zakho: – Vi deler landsbyjorda i to, seier Ramazan frå sjukesenga. – For det første den delen som treng vatning. Det er jordene og dei frukthagane som er nær husa i landsbyen. Den andre delen er dei områda som ikkje treng vatning. På norsk ville vi vel sagt at dette er utmarka.
– Der beiter husdyra, forklarer Ramazan. Der haustar vi nøtter og frukt frå mange treslag. Det er óg andre nyttevekster der. Der har vi bikubane. Alt dette er ein del av livsgrunnlaget vårt.
Frukthagar, bikubar og nyttevekstar i utmarka rundt Hirure er nedbrent. Eit og anna grønt, men brannskada tre står igjen innimellom dei brunbrente.
Ein tyrkisk soldat skaut Ramazan Ali 1.juni. Ramazan dreiv på med vatning av ein av åkrane.
– Granaten slo ned tre meter bak meg, og så vart det heilt svart. Naboar bar Ramazan inn i ein bil og køyrde han til det lokale sjukehuset. Så vart det ambulansetransport til hospitalet i Zakho. Artilleristen hadde gjennomført eit målretta og vellykka åtak på ein småbrukar som stelte med jorda si.
I åtte dagar var Ramazan pasient på det offentlege sjukehuset. – Legane fjerna granatsplintane i den venstre foten og ankelen min. Meire gjorde dei ikkje. Eg har framleis splintar i ryggen, hoftene og låra. Eg må til eit privat sjukehus viss eg skal få fjerna dei. Og det har vi ikkje pengar til, seier Ramazan og ser på kona si. – Og slett ikkje etter at vi har mista inntektene både frå åkrane og utmarka.
Ein tyrkisk soldat skaut småbrukar RamazanAli (70) torsdag 1. juni 2021. Ramazanveit at han aldri meir kan vatne åkrane eller hauste inn nøtter frå utmarka rundt landsbyen.
Ramazan veit at han aldri kan bli småbrukar igjen. Han kan nok heller ikkje flytte heim til landsbyen. Det er så altfor tydeleg at Tyrkia fører krig for å jage vekk befolkninga og okkupere Hirure og landsbyane rundt.
Ramazan Ali ser ikkje ut som ein geriljasoldat. Han og andre i landsbyen sa til CPT og meg at det aldri har vori nokon frå PKK-geriljaen der.
– Tyrkia fører krig mot oss sivile, seier Mustafa. – Ikkje mot PKK. Ta med deg den helsinga frå meg til politikarar og andre i Norge!
Når han prøver å sette seg opp i senga, ser eg korleis han rykker til av smertene frå dei tyrkiske granatsplintane som han ikkje har pengar til å få fjerna.
Krigsforbrytarar
Eg meiner at han som skaut Ramazan, og dei som styrte dronene som drap Dlovan og Omar og lemlesta Peyman Taleb, er krigsforbrytarar. Det same er dei som gav ordrane.
Tyrkia har gjennomført titals på titals med slike åtak i Den kurdiske regionen i Irak. For meg blir det da naturleg å seie at Tyrkia er ein krigsforbrytarstat.
Men Tyrkias eineveldige president Recep Tayyip Erdoğan blir neppe stilt til ansvars for ein internasjonal domstol. Tyrkia har den nest største NATO-hæren. Og president Erdoğan har alltid NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i ryggen.
Solidaritet med Kurdistan 