Kategoriarkiv: Iran

Rojhelat ved utgangen av 2025

Postet den av

Ved slutten av 2025 er menneskerettighetssituasjonen i Rojhelat fortsatt alvorlig og preget av systematisk undertrykkelse. Rapportering fra uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner viser at iranske myndigheter gjennom hele året har opprettholdt – og i flere tilfeller forsterket – en repressiv praksis rettet mot den kurdiske befolkningen. Arrestasjoner, fengslinger, dødsstraff og vold mot sivile har vært gjennomgående trekk i utviklingen, samtidig som rommet for ytring, organisering og kulturell utfoldelse har vært sterkt begrenset.

I løpet av 2025 er et høyt antall personer i Rojhelat blitt arrestert av sikkerhetsstyrker og etterretningsorganer, ofte uten offentlig kjente anklager eller i forbindelse med vagt definerte beskyldninger knyttet til «nasjonal sikkerhet». Blant de pågrepne finnes aktivister, lærere, journalister, studenter, kvinner og mindreårige. Mange har blitt holdt i langvarig varetekt uten tilgang til advokat eller familie, og flere saker har vist klare brudd på grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Arrestasjoner i tilknytning til kulturelle markeringer og fredelige samlinger har bidratt til å forsterke klimaet av frykt og kontroll.

Bruken av dødsstraff har fortsatt å være et av de mest alvorlige aspektene ved situasjonen i Rojhelat. Henrettelser har i mange tilfeller blitt gjennomført uten offentlig varsling, og familier har ofte blitt informert først i etterkant. Flere av dommene gjelder kurdere dømt for politiske eller sikkerhetsrelaterte anklager etter rettsprosesser som mangler åpenhet og uavhengighet. Dette har bidratt til økende bekymring blant menneskerettighetsmiljøer, som peker på dødsstraffens funksjon som et politisk virkemiddel for avskrekking.

Samtidig har volden mot sivile i grenseområdene fortsatt gjennom hele året. Kolbars – grensearbeidere som frakter varer for å overleve i fravær av andre økonomiske muligheter – har vært særlig utsatt. Flere har blitt drept eller alvorlig skadet av iranske sikkerhetsstyrker, mens andre har mistet livet som følge av miner og udetonerte eksplosiver. Disse hendelsene understreker den strukturelle marginaliseringen av Rojhelat, der fattigdom og manglende utvikling tvinger mennesker inn i livsfarlige levebrød.

Forholdene i iranske fengsler for innsatte fra Rojhelat har også vært gjenstand for alvorlig bekymring i 2025. Det er rapportert om dødsfall i varetekt, manglende tilgang til helsehjelp og bruk av fysisk og psykisk press under avhør. Slike forhold rammer særlig politiske fanger og personer som er fengslet for ikke-voldelige handlinger, inkludert fredelig aktivisme og kulturell virksomhet.

Utviklingen i Rojhelat må også forstås i en bredere kontekst av systematisk diskriminering. Begrensninger på bruk av kurdisk språk, undertrykking av kulturelle uttrykk og streng kontroll med sivilsamfunnet har bidratt til å svekke grunnleggende rettigheter og forsterke følelsen av kollektiv marginalisering. Til tross for dette fortsetter lokale aktører og familier å dokumentere og formidle informasjon, ofte med stor personlig risiko.

Ved inngangen til 2026 fremstår situasjonen i Rojhelat som uavklart og fortsatt preget av alvorlige menneskerettighetsbrudd. Mangelen på ansvarliggjøring, sammen med vedvarende bruk av tvang og straff, gjør internasjonal oppmerksomhet, dokumentasjon og solidaritet avgjørende. For befolkningen i Rojhelat handler dette ikke bare om statistikk og rapporter, men om daglig liv, verdighet og retten til å eksistere fritt og trygt i sitt eget samfunn.

Kilder:

Tre år med Kvinne-Liv-Frihet: håp under press

Postet den av

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Tre år er gått siden dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini, som ble symbolet på den brede folkelige oppstanden kjent som Kvinne-Liv-Frihet. Det som startet som protester mot tvungen hijab, utviklet seg raskt til en landsomfattende bevegelse for kvinners rettigheter, for kurdernes rett til å eksistere med sin kultur og sitt språk, og for alle iraneres frihet og verdighet.

Nå, tre år senere, er situasjonen for aktivister i Iran fortsatt preget av massiv undertrykkelse. Kvinnelige aktivister, særlig i de kurdiske områdene, blir jevnlig innkalt til etterretningstjenesten, truet, eller kastet i fengsel. Arrestasjoner uten rettslige prosesser, isolasjon, mishandling og strenge dommer brukes for å spre frykt og kvele enhver form for protest. Selv markeringer på kvinnedagen eller minneseremonier for dem som ble drept under demonstrasjonene blir møtt med brutalitet.

Bilde: ANF – I Sanandaj ble fire kvinnelige sivile aktivister – Marziyeh Moradveisi, Simin Chaychi, Susan Razani og Fatemeh Zandkarimi – innkalt til etterretningstjenesten den 16. september 2025, samme dag som årsjubileet markeres. De ble avhørt og truet.

Samtidig tar regimet i bruk gamle og ydmykende straffemetoder som pisking for å statuere eksempler. Kunstnere, journalister og sangere straffes for å gi uttrykk for folks følelser, og familiene til drepte demonstranter utsettes for press og trusler dersom de forsøker å minnes sine kjære. Denne systematiske politikken har som mål å gjøre frykten sterkere enn håpet.

Likevel finnes det motstand. I flere byer har folk stengt butikkene sine i protest mot dødsdommer mot kurdiske kvinner. Lærere, studenter og sivilsamfunnsaktører fortsetter å organisere seg i det skjulte. I eksil og diaspora holdes minnene og kravene levende, og ropet «Jin, Jiyan, Azadi» (Kvinne-Liv-Frihet) fortsetter å være en inspirasjon for mange utenfor Irans grenser.

Tre år etter står det klart at bevegelsen ikke bare var et øyeblikk i historien, men en vedvarende kamp for frihet, rettferdighet og verdighet. Den lever videre i mennesker som våger å tale, i familier som nekter å tie, og i fellesskap som holder fast ved håpet. Spørsmålet er ikke om bevegelsen eksisterer, men hvordan den kan finne nye veier å overleve under den tunge byrden av undertrykkelse. Kvinne-Liv-Frihet er i dag mer enn et slagord – det er en pågående kamp som ennå ikke har mistet sin kraft.

#Jin_Jiyan_Azadi

Fallet nærmer seg – men er vi klare?

Postet den av

Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist (oversatt av Solkurd)

Nå kan vi med større sikkerhet si at Den islamske republikken er i ferd med å kollapse og bli en del av historien. Likevel finnes det fortsatt mange uklare aspekter som må tydeliggjøres. Her forsøker jeg å peke på noen overordnede innsikter basert på min egen forståelse:

Først de viktigste årsakene til denne dramatiske endringen:

Hovedårsaken er den pågående stormaktenes kamp – særlig mellom USA og Kina – om global økonomisk dominans. Krigen i Ukraina er en del av denne storpolitiske rivaliseringen. Når konflikten sprer seg til Midtøsten, er det tre hovedmotiver: kontroll over energikilder, spesielt gass; dominans over transportruter; og tilgang til strategiske mineraler som er avgjørende for ny teknologi. Hver aktør som får kontroll over disse faktorene, får en betydelig fordel i denne globale maktkampen. For å oppnå dette, er det nødvendig å fjerne uforutsigbare og aggressive stater i regionen – først og fremst Iran og Tyrkia. Begge landene står derfor overfor store omveltninger. I Iran har prosessen allerede startet. Spørsmålet er: Hva vil skje i de kommende ukene og månedene?

For å forstå dette, må vi se situasjonen fra USAs perspektiv, ikke bare fra vårt eget:

I motsetning til det mediene ofte fremstiller, er det ikke sannsynlig at alternativet til Den islamske republikken kommer fra diasporaen – særlig ikke fra eksil-iranere. Snarere finnes det et realistisk alternativ innenfor Iran selv: landets egne teknokrater. Denne politiske retningen har flere egenskaper som er attraktive for Vesten: de har erfaring med å styre staten, de er pragmatiske og har ingen ideologiske konflikter med USA, de har innflytelse i de væpnede styrkene, og de er villige til å oppgi atomprogrammet og militærstrategiske ambisjoner – ja, til og med å akseptere Israels legitimitet. Per i dag finnes det ingen annen politisk retning i Iran som kombinerer alle disse kvalitetene, og det er derfor sannsynlig at USA allerede har inngått en form for koordinering med dem.

Vi må huske: Utenfor Iran finnes det ingen politisk opposisjonsgruppe som USA kan stole på. Enten er de politisk inkompetente og har tapt sin legitimitet (som Reza Pahlavi og hans støttespillere), eller de har liten folkelig støtte (som venstreorienterte og republikanere). På den andre siden ønsker Irans økonomiske og politiske sentrum – inkludert kapitalen i Teheran og andre byer – å unngå fullstendig kaos og en radikal endring som truer deres egen posisjon. De ønsker derfor å fjerne velayat-e faqih (den islamske lederskapsmodellen), men samtidig støtte opp under teknokratenes maktovertakelse. Disse kreftene har heller ingen konflikt med sivile friheter (selv om de er mindre opptatt av politiske friheter).

Men logikken i maktbalansen tilsier at for at det skal skje en virkelig endring, må det også skje en maktforskyvning. For å sikre at det iranske regimet (og her menes hele statsapparatet, ikke bare Den islamske republikken) aldri igjen får full kontroll, må selve maktgrunnlaget fragmenteres (og her menes makt, ikke nødvendigvis territorium). Det betyr at staten må svekkes slik at ingen sterk sentralmakt igjen kan dominere Iran. Dette åpner opp for en fremtidig modell der Iran ligner mer på Irak eller Syria, med føderale eller autonome regioner som motvekt mot fremveksten av en ny stormaktsstat.

I denne sammenhengen spiller kurderne en avgjørende rolle. Det finnes rundt 50 millioner kurdere. De har ikke en anti-vestlig politisk kultur, de har kjempet i over 100 år og har vist en vedvarende motstandskraft. Uten kurdernes kamp ville hele dette systemet vært mye mindre ustabilt. Dette er altså frukten av en århundrelang kamp, ikke et resultat av stormaktenes politikk. Det samme gjelder andre undertrykte folkegrupper – men ingen av dem har så sterke forutsetninger som kurderne. Det er derfor avgjørende at vi nå, mer enn noen gang, jobber for å styrke vår indre kapasitet – først og fremst gjennom å samle våre politiske partier, og dernest ved å styrke det sivile samfunnets institusjoner.

Akkurat som oksygen er nødvendig for livet, er disse elementene avgjørende for kurdernes fremtid. Selv om det har vært mye snakk om dette i årevis, er det nå vi virkelig må handle – og ikke utsette det lenger.

Vår plikt til gjenforening

Bilde: Knwe.org

Historien viser at samling og gjenforeningen av Kurdistans front før 1991-opprøret i Bashur (Sør-Kurdistan) var en avgjørende faktor for etableringen av den kurdiske regionregjeringen. Hadde den gjenforeningen og samarbeidet ikke eksistert, ville det kanskje ikke en gang ha blitt et første steg mot kurdisk selvstyre. Nå er Rojhelat (Øst-Kurdistan) i en lignende posisjon. Det er ingen garanti for at Den islamske republikkens fall automatisk vil føre til framgang for Rojhelat. Uten en forening av alle krefter finnes det ingen stabil eller sikker vei fremover.

Flere aktører – både internasjonale, nasjonale og deler av folket – har nå uttrykt krav om kurdisk enhet. Også mange partiløse kurdere i eksil forsøker å bygge broer. Det er alles ansvar å støtte dette målet – ikke arbeide imot det. Enhver tale eller handling som bidrar til polarisering, skader ikke bare den kurdiske saken, men svekker også hele samfunnets fremtid. La oss derfor i det minste i denne avgjørende tiden legge bort rivalisering og bitterhet.

Nå som alle partiene åpent har erklært sin vilje til samling og erkjenner nødvendigheten, har de et moralsk og nasjonalt ansvar for å legge fra seg splittelse, svartmaling og demonisering. Mer splid fører oss ikke nærmere fri tanke og frihet – tvert imot, det vitner om uansvarlighet og politisk umodenhet. Om dette fortsetter, kan vi stille spørsmål ved både målet og vurderingsevnen til de som står bak.

Dette historiske ansvaret påhviler ikke bare partimedlemmer og støttespillere, men enda mer de intellektuelle, akademikerne og samfunnsdebattantene. Vi må ikke glemme at alle standpunkter som i dag publiseres på sosiale medier blir dokumentert, og vil senere bli gjenstand for kritisk vurdering av både folket og historien. De som forstår dette, bør straks slutte med fiendtlighet og nedbrytende atferd overfor det kurdiske fellesskapet.

Det man kan si uten enhver tvil er dette: uten en samlet kurdisk front, risikerer vi ikke bare å miste muligheten, men også å lide store tap dersom andre inngår avtaler uten oss.

Økende fare for regional krig mellom Iran og Israel: Analyser peker på global risiko

Postet den av
Bilde: irdiplomacy.ir

Eskaleringen mellom Iran og Israel vekker bekymring for full krig

De siste ukers dramatiske hendelser mellom Iran og Israel har brakt Midtøsten til randen av en større væpnet konflikt. Etter Israels omfattende angrep på iranske kjernefysiske og militære anlegg i juni, svarte Iran med å sende hundrevis av droner og missiler mot israelske mål. Selv om ingen av partene offisielt har erklært krig, har voldsnivået og den militære aktiviteten nådd et nivå der mange eksperter vurderer situasjonen som en faktisk krig i folkerettslig forstand.

Ifølge Dr. Majid Boudon, leder for Den internasjonale advokatforeningen i Paris, oppfyller konflikten mange av kriteriene for krig i henhold til Haag- og Genève-konvensjonene: omfattende bruk av militær makt, betydelige tap av menneskeliv, store materielle ødeleggelser og politiske målsettinger bak operasjonene. Den juridiske vurderingen avhenger imidlertid av omfanget, varigheten og den formelle erklæringen om krig — som til nå mangler.

Regionale konsekvenser: Saudi-Arabia, Emiratene og Kina i krysspress

Ekspertene ved Newlines Institute påpeker at konflikten setter Gulf-statene i en krevende balanseøvelse mellom allianser og økonomiske interesser. På den ene siden står forholdet til USA og Israel, på den andre siden det økonomiske samarbeidet med Iran og Kina. Økte oljepriser som følge av konflikten har allerede påvirket Kina — verdens største importør av iransk olje — og kan destabilisere globale energimarkeder ytterligere.

Samtidig advarer kinesiske og amerikanske diplomater om at videre eskalering kan forstyrre forsyningslinjene for olje, og at dette kan tvinge Kina til å engasjere seg diplomatisk for å sikre stabilitet i regionen.

Libanon: Hezbollahs rolle utfordres

I Libanon har den eskalerende konflikten ført til at libanesiske myndigheter — i et overraskende trekk — har bedt Hezbollah om å unngå militær gjengjeldelse. Ifølge Newlines Institute er dette et ledd i Libanons forsøk på å revitalisere sitt forhold til Vesten og tiltrekke internasjonal bistand for økonomisk gjenoppbygging.

Dette markerer en mulig geopolitisk dreining bort fra Irans innflytelse i Libanon og kan skape et nytt maktforhold i regionen dersom konflikten eskalerer ytterligere.

Verdensøkonomien i fare: Olje, gull og finansmarkeder reagerer

I følge Deutsche Welle (DW) og BBC Persian har konflikten allerede skapt merkbare ringvirkninger i verdensøkonomien:

  • Brent-oljeprisen har steget 9% til 75,36 dollar fatet etter angrepene.
  • Gullprisen har nærmet seg historiske toppnivåer med en økning på 1,5%, et tegn på at investorer søker trygghet.
  • Aksjemarkedene i Europa, USA og Asia har reagert med moderate nedganger.
  • Indias sentralbank har måttet gripe inn på valutamarkedet etter press på rupien grunnet frykt for stigende oljepriser.

En eventuell blokkering av Hormuz-stredet — der 20% av verdens olje passerer — vil kunne få oljeprisen til å skyte opp til mellom 120 og 150 dollar fatet, ifølge beregninger fra JPMorgan. Dette vil ramme både verdensøkonomien og særlig oljeavhengige økonomier som India, Kina og EU.

Risiko for global resesjon

Gabriel Felbermayr ved Wifo-instituttet i Østerrike anslår at en full krig kan redusere global vekst med opptil 0,5 prosentpoeng, noe som vil komme på toppen av dagens svake vekstutsikter. Iran alene utgjør 1,2% av verdens BNP, og et økonomisk sammenbrudd i landet vil få ringvirkninger langt utover Midtøsten.

Atomprogrammet fortsatt i sentrum

Kjernen i konflikten er fortsatt Irans atomprogram. Israel ser ethvert atomfremskritt i Iran som en eksistensiell trussel, mens Iran på sin side hevder at atomprogrammet utelukkende er for sivile formål. Ekspertene advarer samtidig mot at begge sider kan bruke atomspørsmålet som påskudd for ytterligere militær eskalering.

Med grunnlag i det som er nevnt ovenfor kan det konkluderes at den pågående konflikten mellom Iran og Israel er i ferd med å utvikle seg til et alvorlig regionalt og globalt sikkerhetsproblem. Dersom diplomatiet mislykkes, kan konsekvensene ramme både Midtøsten, verdensøkonomien og det internasjonale energimarkedet hardt.

Samtidig rapporteres det om en sammensatt stemning i den iranske befolkningen. Mange lever i frykt for eskalerende vold, men hos deler av befolkningen vekker den nåværende krisen også et forsiktig håp om at den kan lede til politiske endringer og en mulig svekkelse av det islamske regimets kontroll. Det totalitære systemet står i møte med både ytre press og økende indre spenninger, noe som på sikt kan skape nye dynamikker i landets politiske utvikling.

Økende undertrykkelse av kurdiske aktivister i Iran

Postet den av

Den iranske staten fortsetter sin undertrykkelse av kurdiske aktivister, med en bølge av arrestasjoner og vold mot sivile i de kurdiske områdene. I løpet av de siste dagene har iranske myndigheter arrestert minst ti kurdiske aktivister, inkludert to barn, holdt kvinnelige aktivister i isolasjon uten tilgang til juridisk bistand, og drept en ung kolbar (grensearbeider) i Baneh.

Baran Saedi og Leyla Pashaei som ble arresterte 9. mars i Sanandaj (Sne)- Bilde KHRN

Flere kurdiske kvinnerettighets-aktivister har blitt arrestert og holdes uten kontakt med omverdenen eller juridisk bistand. Ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN) er det fortsatt uklart hvor kvinnene holdes, og myndighetene har ikke gitt noen informasjon om anklagene mot dem. Slike arrestasjoner føyer seg inn i et mønster der iranske myndigheter målrettet går etter kvinnerettighetsaktivister, spesielt de som kjemper for kurdiske kvinners rettigheter.

Bilde av de arresterte etter Newroz-feiringer i Rojhelat – bilde: KHRN

I en koordinert aksjon har iranske sikkerhetsstyrker arrestert minst ti kurdiske aktivister og sivile i ulike byer, inkludert Marivan og Sanandaj, på grunn av deres deltakelse i Newroz-feirings arrangementer. Blant de arresterte er to mindreårige, noe som har ført til sterke reaksjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner. Arrestasjonene ble gjennomført uten arrestordre, og familiene har ikke fått informasjon om hvor de fengslede blir holdt.

Den 20. mars ble Sina Rostampour, en ung kolbar fra Baneh, skutt og drept av iranske grensevakter. Kolbarer frakter varer mellom Iran og nabolandene for å overleve, men møter ofte dødelig vold fra iranske sikkerhetsstyrker. Drapet føyer seg inn i en rekke brutale angrep mot kolbarer i regionen.

Unge Sina som etterlot seg et lite barn – bilde: KHRN

Disse hendelsene understreker den økende undertrykkelsen av kurdiske aktivister og sivile i Iran. Både vilkårlige arrestasjoner, isolasjon av fengslede aktivister og vold mot kolbarer er en del av myndighetenes forsøk på å kneble kurdisk motstand og menneskerettighetsarbeid. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har gjentatte ganger oppfordret Iran til å stanse disse menneskerettighetsbruddene, men situasjonen forverres stadig.

For mer informasjon, klikk på våre kilder til bildene brukt i dette innlegget, eller oppdater deg på det som skjer i Rojhelat via bl.a. KHRN eller hengaw.

Kampanje mot folkemord og demografisk endring av kurderne utført av den tyrkiske regjeringen

Postet den av

[Fra befolkningen i Rojhelat – oversatt til norsk av Solkurd]

Brev til verdensopinionen og samvittigheten til frihetselskende mennesker,
Internasjonale organisasjoner og relevante juridiske konvensjoner,
Organene i FN,
Amnesty International,
Human Rights Watch,
Leger Uten Grenser,
Utenriksdepartementene i NATO-medlemsland,
Utenriksdepartementene i de faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, og …

I de siste dagene har det fascistiske regimet i Tyrkia betydelig intensivert sine angrep og aggresjoner mot de nordlige og nordøstlige regionene av Syria (Rojava) og Kurdistan-regionen i Nord-Irak. Disse aggresjonene, som skjer i skyggen av mediemørke og global opinionens stillhet, blir oversett på grunn av hemmelige avtaler mellom regionale makter. Mens konfliktene i Gaza og Sør-Libanon har fanget verdens oppmerksomhet, utnytter den tyrkiske regjeringen denne muligheten til å ødelegge de lokale strukturene i Rojava, som er etablert basert på befolkningens vilje i denne regionen. Dette er det samme scenarioet som har blitt utført i årevis under forskjellige påskudd mot Kurdistan-regionen.

Tyrkias politikk i regionen, preget av en fascistisk tilnærming for å eliminere «de andre» og mangel på konstruktiv dialog med naboer og andre land, har gått langt utover akseptable grenser. Selv enkelte representanter fra Tyrkias NATO-allierte har blitt frustrerte over denne irrasjonelle og aggressive oppførselen og etterlyser en revurdering av Tyrkias posisjon i NATO og en slutt på dens motstridende og doble handlinger. På den annen side, i denne kaotiske situasjonen, har Tyrkia plutselig begynt å snakke om «forsoning med kurderne» og til og med muligheten for å frigjøre Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK).

Underskriverne av dette brevet, fra ulike sektorer av Kurdistans borgere [Rojhelat], ønsker nye muligheter for fred og forsoning velkommen og, med full tillit til kurdiske politikere på den politiske arenaen i Tyrkia, fordømmer bestemt Tyrkias aggresjon mot Kurdistan-regionen og Rojava samt okkupasjonen av disse to politiske enhetenes områder. Dette skjer sammen med humanitære, sosiale, økonomiske og miljømessige katastrofer. De erklærer sine krav som følger:

  1. En sterk og omfattende fordømmelse av den tyrkiske regjeringen for dens aggresjon og okkupasjon av nabolandenes områder, og en oppfordring til tilbaketrekning fra okkuperte områder.
  2. Anerkjennelse av den autonome politiske strukturen i Rojava som den legitime politiske representanten for befolkningen i denne regionen.
  3. Opprettelse av nøytrale overvåkingskomiteer og delegasjoner for å utarbeide en omfattende og dokumentert rapport om de ulike aspektene ved Tyrkias aggresjoner og okkupasjon.
  4. Involvering og deltakelse av menneskerettighetsorganisasjoner, forkjempere for kvinners og barns rettigheter, samt miljøorganisasjoner i regionen for å vurdere omfanget av de nåværende katastrofene og Tyrkias forbrytelser sammen med dets samarbeidende militser i de okkuperte områdene.
  5. Anerkjennelse av retten til selvbestemmelse for det kurdiske folket av det internasjonale samfunnet og internasjonale organisasjoner, sammen med omfattende støtte for realiseringen av denne retten.

Denne erklæringen er signert av en kollektiv gruppe borgere, sivile, politiske og miljøaktivister fra Kurdistan i Iran, med håp om en verden fri for undertrykkelse, aggresjon og folkemord.

Rojhelat Kurdistan (Øst-Kurdistan), 23. november 2024

Les og last ned originalen nedenfor (kurdisk, engelsk, farsi, med liste over de 2000 kurdiske borgere i ulike byer i Rojhelat som har signert kampanjen):

kampain Rojhelatfor Rojava 2000-2024Last ned

Henrettelser fortsetter i Iran

Postet den av
Bilde: Medyanews

Iran har lenge vært under kritikk fra det internasjonale samfunnet for sin omfattende bruk av dødsstraff og andre menneskerettighetsbrudd. I 2024 har situasjonen forverret seg ytterligere, med en alarmerende økning i antall henrettelser og en stadig strammere kontroll over sivilsamfunnet.

Ifølge rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner har Iran gjennomført et rekordhøyt antall henrettelser i 2024. Per slutten av året anslås det at over 900 mennesker har blitt henrettet. Over 30 kvinner ble henrettet i Iran i fjor, skriver NRK i følge Iran Human Rights (IHR). Dette er det høyeste tallet på 15 år. IHR har skrevet en rapport om dette som heter «Women and the Death Penalty in Iran: A Gendered Perspective» og kan lastes ned her. Antall henrettelser siden 2010 er på 8830 hvor kvinner utgjør 241 av disse. Hittil i år (2025) har 25 personer blitt henrettet, opplyser IHR. Mange av disse henrettelsene har funnet sted etter summariske rettssaker som ikke oppfyller internasjonale standarder for rettferdig behandling.

Blant de som er henrettet, finner man:

  • Personer dømt for narkotikarelaterte lovbrudd, ofte under lover som ikke skiller mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd.
  • Aktivister og demonstranter som har deltatt i protester mot regimet.
  • Medlemmer av etniske og religiøse minoriteter, som kurdere, balutsjere og bahaier, som ofte blir utsatt for diskriminering og urettferdig behandling.

Politiske fanger og undertrykkelse av dissent

I tillegg til den utstrakte bruken av dødsstraff, fortsetter Iran å fengsle politiske dissidenter, journalister og menneskerettighetsforkjempere. Flere hundre mennesker er blitt arrestert i forbindelse med protester og kritikk av regimet. Mange av disse blir utsatt for tortur og mishandling i varetekt, og noen ender opp med dødsdommer basert på «fiendskap mot Gud» eller «spionasje», vage anklager som brukes for å stilne kritiske stemmer.

Internasjonale reaksjoner

Internasjonale organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch har gjentatte ganger fordømt Irans handlinger. De har oppfordret til umiddelbare tiltak for å stanse henrettelsene og sikre at de som holdes fengslet for sin politiske aktivitet eller trosoppfatning, blir løslatt. FN har også uttrykt alvorlig bekymring over utviklingen, og flere land har innført sanksjoner mot iranske embetsmenn knyttet til menneskerettighetsbrudd.

Håp om forandring

Til tross for den dystre situasjonen, fortsetter befolkningen i Iran å kjempe for rettferdighet og frihet. Protester og grasrotbevegelser viser en vilje til motstand mot undertrykkelsen. Det internasjonale samfunnet oppfordres til å intensivere presset mot iranske myndigheter for å sikre grunnleggende menneskerettigheter og stanse den urettferdige bruken av dødsstraff.

Menneskerettighetssituasjonen i Iran er en påminnelse om viktigheten av internasjonal oppmerksomhet og solidaritet. Det er avgjørende at verdenssamfunnet fortsetter å presse på for reformer og rettferdighet for alle som lider under regimets undertrykkelse.

11 kurdiske politiske aktivister og sivile på dødscelle, 8 flere venter på dom

Postet den av

Kurdistan menneskerettighets nettverk (KHRN) publiserte den 14. desember 2024 en rapport om situasjonen for kurdiske politiske aktivister i iranske fengsler. I denne rapporten kan vi lese at for tiden er det 11 kurdiske politiske aktivister og sivile fengslede personer som er under dødsdommer, mens minst åtte andre risikerer å få lignende dommer.

Noen av disse personene ble arrestert under «Kvinne, liv, frihet»-opprøret. De har blitt utsatt for urettferdige forhold, inkludert nekting av tilgang til utvalgte advokater, alvorlig fysisk og psykisk tortur og urettferdige rettssaker som har resultert i utstedelse av umenneskelige dødsdommer.

Familier til disse fangene og menneskerettighetsorganisasjoner har reist alarmer om deres kritiske situasjon, risikoen for at dødsdommene opprettholdes, og den potensielle implementeringen av de utstedte dødsdommene. De har bedt om annullering av disse dommene og umiddelbar oppmerksomhet til fangenes vanskelige forhold.

Seks kurdiske politiske fanger – Pakhshan Azizi, Verisheh (Wirishe) Moradi, Hatem Ozdemir, Yousef Ahmadi, Mehrab Abdollahzadeh og Hamid Hosseinnezhad Heidaranlou – ble tidligere dømt til døden av islamske revolusjonsdomstoler i Teheran, Orumiyeh og Sanandaj, anklaget for «væpnet opprør» (baghi) og «fiendskap mot Gud» (moharebeh). De holdes for tiden i de sentrale fengslene i Orumiyeh og Sanandaj, samt i Teherans Evin-fengsel.

Sakene til Azizi, Moradi, Abdollahzadeh og Hosseinnezhad Heidaranlou har blitt henvist til Høyesterett for anke og venter på ny rettssak. Dødsdommene for Ozdemir og Ahmadi har imidlertid blitt opprettholdt av Høyesterett, noe som setter dem i umiddelbar risiko for henrettelse.

I tillegg ble fem andre kurdiske sivile – Shahin Vasaf, Azad Shojaei, Rasoul Ahmad Rasoul, Edris Ali og Nasser Bekrzadeh – dømt til døden av den islamske revolusjonsdomstolen i Orumiyeh på siktelser for «spionasje for Israel». De er for tiden fengslet i Orumiyeh sentralfengsel og sakene deres er under spesiell vurdering av Høyesterett.

I mellomtiden ble minst åtte kurdiske sivile og aktivister – Ali Ghassemi, Pezhman Soltani, Kaveh Salehi, Rizgar Beygzadeh Baba-Miri, Javanmard Mam-Khosrawi, Mohammad Faraji, Raouf Sheik-Maroufi og Soleyman Adhami – mange av dem arrestert under kvinnene, liv, frihetsopprøret av sikkerhetsstyrker i Sanandaj og Bokan, forblir internert i Orumiyeh og Bokan sentrale fengsler.

Disse personene står overfor alvorlige anklager som «væpnet opprør», «spredning av korrupsjon på jorden», og «fiendskap mot Gud». Tiltalene mot dem har reist alvorlige bekymringer om sannsynligheten av dødsdommer som ble utstedt i sakene deres.

Denne rapporten vil ytterligere undersøke situasjonen til de som allerede er dømt til døden og de som står i fare for å få slike dommer, samt anklagene som er reist mot dem og rettsprosessen i sakene deres.

Les detaljene i rapporten i lenken under (på engelsk):

https://kurdistanhumanrights.org/en/publications/special-reports/2024/12/14/special-report-11-kurdish-civilians-activists-on-death-row-8-more-awaiting-verdicts

Bilde: KHRN

Uttalelse i anledning årsdagen til drapet på Jina/Zhina Amini 

Postet den av

I midten av september for to år siden ble Jina (Mahsa) Amini, en 22 år gammel kurdisk jente, drept mens hun var i moral-politiets varetekt i Teheran. Hun hadde blitt arrestert, anklaget for å ha på seg en «upassende» hijab. Hennes død utløste en bølge av landsomfattende protester som ytterligere utfordret den islamske republikkens autoritet og avslørte menneskerettighetsbrudd, inkludert systematiske brudd på kvinners rettigheter. Hennes død inspirerte et kraftig slagord som hadde sin opprinnelse i den kurdiske kvinnebevegelsen, og som snart ga gjenklang over hele Iran: «Kvinne, liv, frihet» 

Bilde: Wikipedia

På tampen av årsdagen for det statlige drapet på Jina Amini har sikkerhetsmyndighetene i den islamske republikken Iran foretatt omfattende arrestasjoner av borgere, aktivister og familier til ofrene av dette opprøret i hele Iran og spesielt i Kurdistan. 

Ved å skape frykt i samfunnet i forkant av årsdagen, har regimet til hensikt å forhindre dannelsen av enhver form for protestbevegelse på selve årsdagen og en eventuell ny begynnelse av massive offentlige protester. 

Kurdistan og den kurdiske befolkningen i Iran spilte en betydelig rolle både i begynnelsen og fortsettelsen av disse protestene. De opplevde også de mest alvorlige reaksjonene fra regimets side, i form av arrestasjoner, drap mens protestene foregikk og henrettelser i etterkant. Ifølge en rekke rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner var flertallet av ofre i opprøret Baluchere og Kurdere. 

I fortsettelsen av sin vanlige undertrykkende politikk, har det iranske regimet de siste to årene prøve å ta kontroll over den turbulente situasjonen i samfunnet ved å drepe, henrette, arrestere, torturere og ilegge brutale fengselsdommer. Spesielt har dette rammet landets allerede marginaliserte minoriteter. 

Regjeringen er klar over det faktum at Kurdistan var startpunktet for de massive folkelige protestene under «Jin, Jiyan, Azadi»-opprøret. De ønsker derfor nå, når årsdagen for dette opprøret nærmer seg, å forhindre enhver protest, selv i form av markering og sørgeseremonier. Selv om arrestasjoner og avhør, samt trusler mot ofrenes familier, ikke er en ny metode i regimets undertrykkelsespolitikk, må den møte en sterk reaksjon fra menneskerettighetsinstitusjoner, spesielt på internasjonalt nivå. 

Vi i Solidaritet med Kurdistan (Solkurd), fordømmer arrestasjonen av borgere og aktivister i Kurdistan og i hele Iran. Samtidig hedrer vi minnet til Jina og alle andre ofre for dette historiske opprøret. Vi gir vår støtte til ofrenes familier og til alle protesterende menneskers rett til å holde markeringer mot den kaotiske og kritisk politiske, økonomiske og menneskerettighetssituasjonen i Kurdistan og Iran. 

Vi ber menneskerettighetsorganisasjoner og media rundt om i verden om å sette søkelys på den pågående undertrykkelsen fra det iranske regimet mot egen befolkning, og at de utfører sine plikter overfor menneskene som lider under dette regimets undertrykkelse. 

Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) 

Presidentens død

Postet den av

Av Lokman Ghorbani

I helgen som gikk, fikk verden høre om en helikopterulykke i Iran der 9 myndighetspersoner omkom, blant dem landets president Ebrahim Raisi og hans utenriksminister Amir Abdullahian. Men hvem var egentlig denne presidenten?

I 1979 og rett etter revolusjonen i Iran fikk da 20 år gamle Ebrahim Raisi stillingen som påtalemyndighet og senere statsadvokat posten i stor byene Karaj og Hamadan. Senere ble han medlem av komitéen som skulle avgjøre skjebnen til tusenvis av politiske fanger. Komitéen har fått kallenavnet «dødens komité». De henrettet så mange fanger at et av regimets egne Ayatollah-ene, Montazeri, kalte det for forbrytelser mot menneskeheten og ba Khomaini om å stoppe det. Lydfilen av samtalen hvor de innrømmer massehenrettelser finnes i deres egne arkiv.

Raisi har senere fått stillingen som leder for hele rettsvesenet og ga igjen ordre til flere henrettelser. I 2017 stilte han som president kandidat og tapte valget mot Hasan Ruhani, men han ga seg ikke og stilte igjen til presidentvalget i 2021 og denne gangen uten noen nevneverdig motkandidater, ble Ebrahim Raisi valgt som president. 4 millioner blank eller ugyldige stemmer ble regnet som Raisis største rival i valget.

Som president var han ikke populær. Under de store protestene knyttet til «kvinne, liv, frihet»-bevegelsen ga han ordre om massearrestasjoner og flere hijabvakter på gater. Landets økonomi ble verre og Irans valuta mistet minst 50% av verdien under hans styre på 3 år. Dette på tross av at myndighetene solgte i snitt 1,5 millioner oljefat daglig.

Ingen vil falle tårer for Raisi, men man kan se mange viser glede på sosiale medier.