Ber om løsninger i Midtøsten

Postet den 26 november, 2023 av solidaritetmedkurdistan

Det kurdisk-tyrkiske partiet i Tyrkia ber om en helhetlig fredsløsning for hele Midtøsten

KURDISK KABAL

Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep) fra 15. oktober. Avløste Folkenes demokratiske parti (HDP).
Den nye partiet er nummer sju i rekka av seks tidligere partier som alle er blitt terrorstemplet i Tyrkia.
I valget i Tyrkia i år vant sittende president Recep Tayyip Erdogan valget med 52,14 prosent av stemmene.
Det gir Erdogan fem nye år som president. Han har vært landets leder i to tiår, som statsminister og president.

Eda Guzdun er Europa-representant i Brussel for det nye kurdiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep). Partiet oppsto da forløperen, kurdiske HDP, ble truet av tyrkiske myndigheter. Guzdun mener løsningen for utsatte folk i Midtøsten må ses i sammenheng.

– Gir den internasjonale oppmerksomheten om Gaza og Palestina forhåpninger om større fokus på Kurdistan etter hvert?

– Hva vi trenger i Midtøsten, er nye tankesett for hvordan vi skal forstå konflikter og hvordan løse dem ut fra nye perspektiver. Det fins sterke demokratiske og progressive krefter i regionen som vil ha fred og demokratiske løsninger på konflikter som har historiske røtter i Kurdistan, i Palestina og blant andre grupper, som assyrere, alawitter og yesidier, sier Guzdun.

Viktigere enn noen gang

Klassekampen møter henne under European Left Forum utenfor Madrid. Guzdur mener landene i Midtøsten må finne nye modeller som er inkluderende og bygger på større aksept og respekt for forskjeller i regionen.

Hun mener en slik modell er demokratisk konføderalisme . Dette er navnet på den politiske filosofien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, som praktiseres av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (Aanes).

– Vi får ikke glemme at det kurdiske spørsmålet er like aktuelt, og at stormakter som Tyrkia nå utnytter situasjonen til å angripe modellen i Nord- og Øst-Syria militært. Det er viktigere enn noen gang med internasjonal solidaritet og å motvirke Tyrkias eskalering av krigen.

Guzdur sier parallellen er storskalakrig og at det ikke er snakk om å gå til røttene i konflikter og finne alternativer.

– Jeg vil derfor at konfliktene blir sett i sammenheng for å finne felles løsninger til fordel for regionen, hvor det fins en mosaikk av folk og kulturer, sier hun.

Kobanê-prosessen

Det nye partiet hennes, Hedep, avløser Folkenes demokratiske parti (HPD).

– Vi sto i en situasjon der HPD sto i fare for å bli forbudt av domstolene. President Recep Erdogan vil ramme vår politiske virksomhet. Ledelsen i HDP har sittet fengslet lenge. Våre parlamentarikere blir arrestert, og ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte, sier Guzdur.

De arresterte og tiltalte HDP-representantene blir koplet til Kobanê-rettssaken som ble satt i gang mot HDP, tiltalt for å være ansvarlig for at 37 mennesker ble drept under protestene i kurdiske områder i Tyrkia i oktober 2014.

Demonstrasjonene fant sted mens Den islamske staten (IS) beleiret grensebyen Kobanê i Syria. Situasjonen var desperat for kurderne, og Tyrkia stengte grensa for å hindre kurdere i Tyrkia å slutte seg til motstanden fra kurdermilitsene Folkets/Kvinnens forsvarsstyrker (YPG/YPJ). Det svarte IS-flagget var godt synlig fra tyrkisk side. HDP krevde støtte fra Nato-landet Tyrkia i kampen mot IS. Ankara hevdet at HDP fremmet kravet på vegne av PKK.

Demonstrasjonene ble møtt med fysiske angrep fra det kurdisk-islamistiske Hür Dava Partisi. HDP krevde gransking i nasjonalforsamlingen. De ble i stedet anklaget for å krenke Tyrkias «enhet og territoriale integritet» i tiltalen som ble lagt fram i desember 2020.

Rettsprosessen, Kobani davasi , startet i april 2021, og forbudet hang som et sverd over HDP fram mot valget i mai i år.

Guzdur understreker at rettssaken har stor symbolsk betydning.

– Kobanê-rettssaken avgjør HDPs eksistens. Den er politisk og handler i virkeligheten om demokratiske krefter i kampen mot et totalitært regime, sier hun.

Historiske paralleller

Eda Guzdun er ikke den første politikeren i Midtøsten som tar til orde for å se regionens konflikter under ett. De internasjonale reaksjonene på Israels krig i Gaza bringer tankene tilbake til Golfkrigen i 1990–91. Irak invaderte Kuwait 2. august 1990 og erklærte Kuwait som Iraks 19. provins.

USA og enkelte allierte invaderte 17. januar 1991 og kastet irakiske styrker ut av Kuwait. Før USAs invasjon foreslo Yasser Arafat, som ledet den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, å se konfliktene i Midtøsten under ett. Det førte til at han ble brennmerket som medløper for Iraks statssjef Saddam Hussein.

Arafat fikk likevel gjennomslag. USA måtte følge opp sine løfter overfor arabiske land. Umiddelbart etter krigen kom Madrid-konferansen med forhandlinger mellom Israel og PLO, og Syria deltok for å ta opp de annekterte Golanhøydene. I 1993 ble Oslo-avtalen inngått – med PLO på USAs terrorliste, der PLO fortsatt er oppført «med unntak» som Kongressen innvilget i 1993.

Kurdiske partier i Tyrkia, som Guzduns Hedep, vet alt om trusselen for å bli terrorstemplet. Det gjelder Kurdistans arbeiderparti (PKK), som andre parlamentariske partier blir lenket til før de blir forbudt.

Kurdiske stemmer

I vår vant Tyrkias sittende president, Recep Tayuip Erdogan, valget mot utfordreren Kemal Kiliçdaroglu.

– Hvordan ble valget i mai oppsummert?

– Valget viser klart og tydelig at kurdiske velgere stemte på Kemal Kiliçdaroglu ut fra vårt ståsted om demokrati, fred og frihet.

Kiliçdaroglu var presidentkandidaten til det kemalistiske Republikansk folkeparti (CHP). Han fikk flest stemmer i de kurdiske områdene i øst og langs hele middelhavskysten, med de store byene med høy andel kurdiske innbyggere: Istanbul, Izmir, Adana. Erdogan tok innlandsregionene og hele kysten mot Svartehavet.

Guzdur peker på at Kiliçdaroglu endret retorikk gjennom valget, «fra demokrati og likestilling til mer aggressiv og militaristisk politikk». Erdogan har dessuten festet sterkt grep om alle statsinstitusjoner gjennom tjue år, påpeker hun.

Navneskiftet til Guzduns parti har ikke endret noe på bakken. Arrestasjonene fortsetter. 28. oktober kom turen til Naif Bulğa, landsstyremedlem i Hedep fra Mersin, og Mazlum Kaya, leder for Hedep Ungdom i den kurdiske middelhavsbyen.

Hedep varsler ny linje ved lokalvalget i mars.

– En politikk som bare er basert på å sikre andres nederlag, er ikke nok for oss. Vi bestreber oss på å styre sammen, sa Hedeps kvinnelige medleder Tulay Hatimogullari i Erbil i Nord-Irak søndag.

Jin, Jiyan Azadi – en ledetråd i Nord og Øst Syria (NØS)

Postet den 18 oktober, 2023 av solidaritetmedkurdistan

Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd

Det autonome Nord og Øst Syria er et resultat av den demokratiske frigjøringskampen med base først og fremst i de kurdisk-dominerte områdene i nordre og østre Syria. Helt sentral er kvinnekampen. Revolusjonen starta i 2012, da Assad regimet trakk seg ut av de viktigste byene i nord på grunn av militært press fra jihadistgrupper som Islamsk stat og Al Nusra. Hele verden ble kjent med kvinnefrigjørings-soldatene som nedkjempa IS sammen med sine mannlige kolleger.

Fortsatt er hele Syria i en uavbrutt krigstilstand og NØS er intet unntak.

Afrin

Afrin (den blå delen av kartet), lengst nordvest i Syria, som ble frigjort fra Assad-regimet i 2012, begynte å utvikle et nytt demokrati, men ble okkupert av Tyrkia i 2018, med stilltiende aksept av Russland og USA. Hundretusener flyktet fra okkupantmakta sørøstover til Sheba der de bor i kummerlige forhold i flyktingeleire. 95 % av befolkningen i Afrin var kurdere. Nå er den kurdiske andelen av befolkningen nede i rundt 35 %. Tyrkia flytter inn først og fremst arabere. Det bygges nye landsbyer i samarbeid med andre stater i Midtøsten. Det foregår geriljakamp i Afrin mot okkupantmakta.

I 2016 okkuperte Tyrkia områdene øst for Afrin (den grønne delen av kartet). Disse områdene domineres av ulike militser som gjerne er tilknytta ulike jihadist nettverk. De brukes som redskap av Tyrkia både mot Nord og Øst Syria og mot Assad regimet.

I 2019, ga USA og Russland Tyrkia grønt lys til å invadere området med byene Tell Abyad og Ras al Ayn (den brune delen av kartet).

Tyrkisk-kontrollerte områder av Syria omfatter et 8.835 kvadratkilometer stort område som omfatter over 1000 bosetninger, inkludert byer som al-Bab, Azaz, Jarabulus, Rajo, Tal Abyad og Ras al-Ayn.

Flertallet er arabere

Frigjøringa av NØS skjedde i perioden 2012 til 2019. Den begynte i nord i de kurdisk-dominerte områdene og bevega seg deretter sørover på østsida av elva Eufrat. Frigjøringsstyrkene i Syrias demokratiske styrker (SDF) prøvde ikke å frigjøre områdene vest for Eufrat, for i disse områdene var det kamper mellom Assad regimets hær og de islamistiske militsene som har støtte fra Tyrkia og ulike sunni-arabiske stater. Nå utgjør NØS hele området i Syria øst for Eufrat. Flertallet i NØS er arabere og kurderne utgjør den største minoriteten. Antallet innbyggere er mellom 4 og 5 millioner.

I alle områdene i NØS utvikles et forsøk på et nytt demokrati der kvinner har like rettigheter med menn, og der man praktiserer det nå velkjente medleder systemet med en mann og en kvinne i alle lederstillinger. Dessuten oppretter man mange ulike komiteer som velges lokalt. Blant disse komiteene finner vi alltid kvinnekomiteen. Det utvikles også såkalte kvinnehus der kvinnene utvikler sin politikk.

Denne politikken møter motstand, både eksternt fra ytre makter, men også internt. Det er mye nytt i systemet som går på tvers av tidligere politiske forhold og den vanlige kulturen i Midtøsten. Ikke alle menn liker å bli skjøvet ned fra pidestallen, og gamle diktatoriske strukturer som finnes blant annet i deler av klasse- og stammekulturen står i veien.

Trefninger i sør

De arabiske stammene i søndre del av NØS rives mellom ulike lojaliteter og muligheter. Deir Es Zor var Den islamske stats sterkeste område i Syria og ulike eksterne krefter som Tyrkia, Assad-regimet og Iran støtter de kreftene som er mot frigjøringskreftene i NØS. Seinest i forrige måned var det flere militære opprør i området, mange titalls ble drept. Mye peker mot at Assad-regimet bisto opprøret ved å væpne og sende militser over Eufrat elva for å støtte de klanlederne som er misfornøyde med det nye demokratiet. IS-celler har utført over 121 angrep i NØS hittil i år, melder Syrian Observatory for Human Rights, som er basert i Storbritannia. Frigjøringskreftene jobber for å styrke de demokratiske og kvinnefrigjørende kreftene i området for å bygge opp et samfunn der de ulike folkegruppene og religionene kan, ikke bare leve parallelt, men bygge et fellesskap sammen. I og med at de demokratiske kreftene er under stadige angrep og ytre beleiring, må vi regne med at utviklinga av demokratiet blir hindra av behovet for sikkerhet. Det nye demokratiet legger vekt på å styrke både ungdommens og kvinnenes rolle i samfunnet. På den måten styrkes de kreftene som har mest å tjene på det nye demokratiet.

Tyrkisk opptrapping

I utgangspunktet i 2011, da de militære kampene i Syria brøt ut, hadde Tyrkia som målsetting, i likhet med de fleste arabiske statene i området, å styrte Assad-regimet. Men Russland kom Assad til unnsetning og regimet har greid å overleve med fortsatt støtte fra Russland og Iran. Tyrkia ser nå ut til å ha oppgitt målet om å styrte Assad, og det arbeides nå med å finne en løsning der det kan inngås noen kompromisser. En del av løsningen vil da være at Tyrkia og Assad-regimet går sammen mot NØS for å knuse demokratiet og kvinnefrigjøringa som er skapt der. Men Assad-regimet stoler med rette ikke på at Tyrkia vil trekke seg ut av de syriske områdene det da vil okkupere. Derfor har det hittil ikke blitt noe allianse. USA stiller seg også fortsatt i veien for en videre tyrkisk ekspansjon. Men man kan aldri vite når USA vil trekke sine rundt 800 tropper ut av NØS og overlate området til Tyrkia. Det kan fort skje innen et par år. USA har kanskje nok med å sikre sine posisjoner i Irak og Qatar. Dessuten vil det å gi Tyrkia NØS være et mulig forhandlingskort for USA i det store maktspillet om verdenshegemoni.

Sanksjoner og blokader

Den fortsatte borgerkrigen og de vestlige økonomiske sanksjonene mot Assad-regimet forverrer forholda for vanlig folk stadig mer i hele Syria. Motstanden mot Assad i de regimekontrollerte områdene fortsetter og Tyrkia sikrer de jihadist-dominerte militsene i Idlib provinsen der det bor rundt to millioner mennesker. Samtidig som regimet har større kontroll nå, går økonomien nedover for vanlige folk.

NØS rammes også av blokader og sanksjoner. Alle grenser mot Tyrkia, Irak og regimet er for det meste stengte. Men likevel slippes en del varer og mennesker igjennom, til og med gjennom grensa med Tyrkia. De to viktigste eksportartiklene for NØS ser ut til å være olje og korn. For eksempel er det handel mellom NØS og Assad-regimet der olje blir frakta til vest og diesel og bensin blir frakta til øst. NØS mangler raffineringskapasitet for sin olje, og vest mangler olje.

Tyrkia angriper NØS daglig ved hjelp av droner, bombekastere, jihadistmilitser med mer. Da PKK angrep hovedkvarteret til det tyrkiske Sikkerhetsdirektoratet den første oktober 2023, brukte Tyrkia dette som argument for å trappe opp angrepene mot NØS. Tyrkia påsto – uten bevis – at angriperne var fra Syria. Tyrkia har, i tida etter 5. oktober angrepet over 145 steder. Angrepene retter seg mot både sivile, politi og hæren. Mange titalls har blitt drept og flere skada. Både sjukehus, vannpumpestasjoner og annen sivil infrastruktur er ødelagt. Tyrkia angriper også NØS ved å stenge av vanntilførselen eller alternativt skape flom. Verdens stater er tause.

Det er ikke rart at folk forlater NØS hvis de har råd. Likevel er antallet innbyggere opp mot 5 millioner mennesker, som i denne situasjonen arbeider hver dag for å overleve og utvikle et flerkulturelt, demokratisk samfunn der alle ulike grupper skal inkluderes og der kvinnefrigjøring er en ledetråd.

Lausanne-avtalen 100 år: Videreførte og forsterket konflikter som fortsatt herjer regionen

Postet den 23 juli, 2023 av solidaritetmedkurdistan

ANALYSE: Det er i juli 2023 hundre år siden landegrensene i Midtøsten ble fastsatt, og grunnlaget for mange av dagens konflikter i regionen dermed skapt.

Av: Jan B. Vindheim, landstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

En avtale inngått i den sveitsiske byen Lausanne avgjorde hvordan de store områdene som var erobret fra det osmanske imperiet skulle fordeles. Det ble opprettet mange nye stater, men kurderne fikk ingen, de ble minoriteter i sine hjemland.

*Grenser som ble trukket etter Lausanne-traktaten. Kart: Wikimedia / Public Domain*

Vedtakene i Lausanne-avtalen fulgte etter flere tidligere forsøk på oppdeling av Midtøsten. Det osmanske imperiet hadde lenge vært vikende. De nordafrikanske besittelsene, inkludert Egypt, var kommet under europeisk kontroll, og på Balkan hadde først grekere, og deretter såvel serbere som rumenere og bulgarere, revet seg løs. Det som gjensto å drøfte var Lilleasia, og tre store områder med hovedsakelig arabisk befolkning: Syria, Palestina og Mesopotamia.

De seirende stormaktene England og Frankrike hadde allerede i 1915 blitt enige om å dele disse arabiske områdene mellom seg. Den britiske forhandleren Mark Sykes og den franske Francois Picot tegnet en strek på kartet fra Akre i dagens Israel til Kirkuk i dagens Irak. Dette var grensa de mente skulle skille Frankrikes besittelser fra de britiske. Også Russland ble tilgodesett på det kartet Sykes og Picot tegnet opp, derfor kunne bolsjevikene finne en kopi i tsarens arkiver og offentliggjøre både kartet og teksten etter revolusjonen i oktober 1917.

Offentliggjøringa av den hemmelige avtalen vakte forståelig nok oppmerksomhet i de berørte landene. Både England og Frankrike hadde brukt løfter om framtidig selvstendighet for å overtale arabiske ledere til å delta i krigen mot osmanerne. Sykes-Picot avtalen viste at planen til de europeiske stormaktene var noe helt annet.

Pinlig nok for de europeiske stormaktene hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson sendt ut en erklæring der det blant annet het at folkegrupper som ble frigjort fra osmansk styre hadde rett til selvstyre. Dessuten hadde den britiske statsministeren Arthur Balfour sendt ut en erkæring der han lovet jødene «et nasjonalt hjem» i Palestina. Denne Balfour-erklæringen legitimerte en bølge av jødisk innvandring som førte fram til opprettelsen av staten Israel. Dette har, som kjent, lagt grunnlaget for blodige og kompliserte konflikter.

Også uten at Sykes-Picot-avtalen var gjort kjent, ville fakta på bakken ha gjort nye forhandlinger nødvendig. De store armeene som hadde marsjert gjennom regionen etterlot seg store ødeleggelser og store lidelser. Mange sivile var drept eller skadet av krigshandlingene og av hungersnød som fulgte.

Nå ville befolkningen i de områdene osmanerne hadde tapt selv kreve sin rett.

*Den tyrkiske delegasjonen under konferansen som førte frem til Lausanneavtalen. Foto: Wikimedia / Ukjent fotograf / Public domain*

Stammelederen Ibn Saud hadde tatt kontroll over det meste av den arabiske halvøya. Britene hadde nok lovet ham en egen stat, men det hadde de også lovet hans rivaler, først og fremst den mektige hasjemitt-stammen. Hasjemittene, som fører sin stamtavle tilbake til profeten Muhammed, behersket de hellige stedene Mekka og Medina i Hejaz-regionen. Deres overhode var Hussein ibn Ali som sammen med sine to sønner Feisal og Abdullah, hadde ledet det arabiske opprøret mot osmanerne, og nå forventet å bli herskere i et uavhengig Arabia.

I Syria satte befolkningen i gang med å etablere sitt eget styresett. Det ble i 1919 opprettet en syrisk nasjonalkongress som utropte Feisal ibn Hussein til konge over et område som ikke bare omfattet dagens Syria men også Palestina og det nordlige Mesopotamia. Dette godtok ikke Frankrike, som jo var blitt lovet Syria i Sykes-Picot-avtalen. Franske styrker nedkjempet de små syriske styrkene og jagde Feisal på flukt.

Også i det sørlige Mesopotamia kom det til opprør i 1920. Her var det britene som hersket, og i et forsøk på å oppnå lokal legitimitet og blidgjøre hasjemittene satte de i 1921 inn Feisal, som var fordrevet fra Syria, som konge i landet ved hjelp av en manipulert folkeavstemning.

Mens disse urolighetene fortsatt foregikk, ble det gjennomført lange og kompliserte drøftinger mellom stormaktene i bydelen Sèvres utenfor Paris. Denne avtalen ville overlate store deler Lilleasia til Hellas, Italia og Storbritannia. Den holdt dessuten døra åpen for å etablere såvel en kurdisk som en armensk stat i øst.

Men avtalen i Sèvres var ikke levedyktig. En delegasjon godtok den riktignok på vegne av sultan Mehmet, men sultanens regime var allerede en fiksjon, grundig parkert av de såkalte ungtyrkerne. Dessuten var tyrkiske styrker under ledelse av Mustafa Kemal i ferd med å oppnå kontroll over hele Lilleasia, i opposisjon til sultanen. De skulle snart ta det tyrkiske statsborgerskapet fra medlemmene av den delegasjonen som på sultanens vegne hadde godtatt traktaten i Sèvres.

På denne bakgrunnen ble det altså forhandlet fram enda en avtale, som ble signert 28. juli 1923 i den sveitsiske byen Lausanne. Det nye Tyrkia, som nå var representert av Mustafa Kemals utsendinger, fikk helt andre grenser enn vestmaktene hadde sett for seg, og dermed ble også de kurdiske og armenske drømmene om egne stater knust.

Mustafa Kemal hadde ikke minst overvunnet en gresk hær i Anatolia, og etter en fredsavtale i 1922 ble hele den gresk-språklige befolkningen, halvannen million mennesker deportert fra Tyrkia. Til gjengjeld tok det nye Tyrkia imot en halv million etnisk tyrkere fra Hellas.

Stormaktene ville ikke gi slipp på sine erobringer, men var fanget av sin egen retorikk, og kunne ikke utrope de erobrede områdene til kolonier. Innen rammen av det nyopprettede Folkeforbundet ble derfor Frankrike utropt til «mandatmakt» i Syria og Libanon, mens England fikk mandat over Mesopotamia og Palestina. Av ulike grunner ble de palestinske områdene øst for Jordanfloden skilt ut som egen stat, Transjordan, seinere bare Jordan, med hasjemittprinsen Abdullah som konge. Premisset var at mandatmaktene skulle forberede landen til selvstyre. Det fant først sted etter en ny verdenskrig.

I Mesopotamia hadde britene okkupert storbyen Mosul, som ifølge Sykes-Picot skulle tilfalle Frankrike. Også Tyrkia gjorde krav på dette området, som britene hadde erobret flere dager etter at den formelle fredsavtalen med osmanerne var inngått. Striden dreidde seg ikke først og fremst om selve byen. Mosul var hovedstad i en osmansk administrativ enhet, en vilayat, med kurdisk flertall og store oljeressurser.

Først i 1926 ble det enighet om å legge Mosul vilayat inn i den nye staten Irak.

Som plaster på såret for kurderne, etter at de ikke fikk noen egen stat, ble det lagt inn betingelser om kurdiske kulturelle rettigheter i Mosulprovinsen, betingelser som mange år seinere skulle realiseres da den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak ble etablert i deler av den tidligere vilayaten.

I Tyrkia hadde mange kurdere bidratt til folkemordet på armenerne, og utgjorde nå det overveldende flertallet i de sørlige og østlige provinsene av Mustafa Kemals nye stat. Men Kemal ville bygge et hjemland for tyrkere, basert på tyrkisk etnisitet, og påbegynte derfor en tyrkifisering av den kurdiske befolkningen. Dette har lagt grunnlaget for en lang rekke opprør fra kurdisk side. Det siste i rekka, PKKs væpnede kamp, pågår fortsatt og utløser hyppig tyrkiske angrep mot mål i nabolandene Syria og Irak.

Lausanne-avtalen blir ofte karakterisert som sluttpunktet for første verdenskrig. Den markerte nok sluttpunktet for de store militære kampanjene som hadde lagt Midtøsten i grus, men la slett ikke grunnlag for varig fred i området. Ved å erstatte det multinasjonale osmanske imperiet med et nettverk av etniske nasjonalstater har Lausanne-avtalen videreført og forsterket konflikter som fortsatt herjer regionen. Det gjelder naturligvis de mye omtalte konfliktene rundt staten Israel, men også de uløste problemene for kurdere og andre minoriteter.

Denne artikkelen er skrevet av Jan Bojer Vindheim, som i mange år har vært engasjert i kurdiske spørsmål, og han har også tilbrakt mye tid i ulike deler av Kurdistan og i regionen.

Artikkelen stod ført her: https://www.transitmag.no/2023/07/19/lausanne-avtalen-100-ar-videreforte-og-forsterket-konflikter-som-fortsatt-herjer-regionen/

Frigjøringskamp i Midtøsten – PKK OG PLO I Libanon på 1980-tallet

Postet den 26 mai, 2023 av solidaritetmedkurdistan

Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.

I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!

De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.

Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit?
I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.

Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).

I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt?
Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.

Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen….
Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere. De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke.

I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…

Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.

Hvordan var oppholdet i leira?
Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.

Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira?
Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.

Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.