I kjølvannet av den nylige avtalen mellom de syriske kurdiske styrkene og regimet i Damaskus, har ledende kurdiske representanter presentert detaljene i det som beskrives som et viktig, men utfordrende skritt mot fred og stabilitet i nordøstlige Syria. Avtalen, som ble signert i slutten av januar etter intense forhandlinger, kom som et svar på ukers konflikt og frykt for større militær eskalasjon. Ifølge representanter for kurdiske styrker var målet med avtalen å sikre en varig våpenhvile og beskytte sivile mot videre blodbad, samtidig som den kurdiske befolkningens politiske, militære og administrative oppnådde rettigheter blir ivaretatt.
SDF-kommandør Mazloum Abdi har understreket at et sentralt punkt i avtalen er at den syriske arméen ikke vil gå inn i kurdiske byer og landsbyer, og at beskyttelsen av kurdiske områder i nord og øst overlates til lokale sikkerhetskrefter og institusjoner. Han sier at avtalen dekker hele den kurdiske regionen, inkludert Jazira-området og symboltunge Kobani, og at integrasjonsprosessen skal starte fra 2. februar. Begrensede statlige sikkerhetsstyrker vil bare ha en rolle i utpekte soner i byene Hesekê og Qamishlo for å legge til rette for praktisk integrasjon, men de vil ikke overta kontrollen over sikkerhet eller administrasjon. Abdi har samtidig beroliget lokalbefolkningen med at Asayish-styrkene og andre lokale institusjoner vil forbli ansvarlige for intern sikkerhet og at de oppnådde kulturelle og administrative rettighetene vil bli bevart.
Samtidig har Ilham Ahmed, medleder for Den autonome administrasjonens utenrikspolitiske avdeling, delt flere detaljer om avtalen og dens intensjoner. Hun forklarer at avtalen inneholder en åpen sluttet våpenhvile og en plan for at stridende styrker trer tilbake fra frontlinjene for å redusere risikoen for nye kamper. Integreringen skal skje trinnvis og omfatte tre brigader i Hesekê og en i Kobani, som vil bli del av de institusjonelle strukturene under en felles ramme, samtidig som Asayish-styrkene fortsatt skal fungere som lokale offisielle styrker. Et annet viktig punkt er enighet om morsmålsundervisning og formell anerkjennelse av utdanning og diplomer utstedt av de kurdiske institusjonene, noe som representerer en betydelig seier for kurdiske aktivister og samfunnsledere. Ahmed understreker likevel at kampen ikke er over, men går inn i en ny fase hvor politisk innsats og fortsatt kamp for menneskerettigheter og selvstyre står sentralt.
Både Abdi og Ahmed har takket de mange kurdere og internasjonale støttespillere som deltok i protester og mobiliseringer for deres bidrag til forhandlingene. Selv om avtalen ikke oppfyller alle forventninger og mange detaljer fortsatt må løses, beskrives den som et nødvendig skritt for å begrense volden og legge grunnlaget for videre dialog. Ifølge dem markerer dette en overgang fra militær kamp til en politisk prosess, hvor kurdere fortsatt vil arbeide for sine rettigheter innenfor en bredere syrisk statlig struktur.
Publisert på ANF 22.januar 2026 Oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Ilham Ehmed, utenrikspolitisk leder av uten- riksdepartementet i Den Autonome Demokratiske administrasjonen for Nord-Øst Syria (DAANES), offentligjorde dette 22.januar i ANF i forbindelse med at Sikkerhetsrådet hadde et møte om situasjonen i Syria denne dagen.
Ehmed ber om øyeblikkelig inngripen fra FN for å få i stand våpenhvilen som Syrias president al-Sharaa selv ba om, men nå ødelegger. -Denne morgenen er byen Kobani under full beleiring, uten vann og elektrisitet , og tusener lider mens regjeringsstyrker og deres ekstemist-allierte intensiverte angrepene på sivile kurdere i regionen.-Det er påkrevd at Sikkerhetsrådet griper inn og fordømmer denne ødeleggelsen av våpen- hvilen, og at internasjonale partnere fra verden rundt griper inn og tvinger fram en plan som kan føre til gjenopptakelse av forhandlingene mellom regjeringen og Kurderne og kan føre fram til et demokratisk, fredelig og stabilt Syria. Brevet er adressert til António Guterres, Generalsekretær i FN, og Ambassadør Abukar Dahir Osman, fast FN-representant fra Somalia og president i Sikkerhetsrådet. Brevet påpeker det følgende:
Den nåværende sikkerhetssituasjonen
Situasjonen nå – 21. januar – er at militære styrker fra Syrias overgangsregjering (STG) til president Ahmed Al-Sharaa forsetter å angripe byer og landsbyer i Nordøst regionen til tross for annonseringen av våpenhvile av overgangspresidenten 20.januar. Fra vår side har SDF bekjentgjort at vi godtar våpenhvile. Vi ønsker et opphør av av all bruk av vold øyeblikkelig, men dersom angrepene fra regjeringen fortsetter er vi tvunget til å engasjere oss militært for å forsvare og beskytte sivilbefolkningen.
Påtrengende behov for våpenhvile
Behovet for våpenhvile er påtrengende. Og vi håper at Rådet vil be om det øyeblikkelig. Samtidig er det viktig at Rådets medlemmer noterer seg at det bare er regjeringen som nå er engasjert i aggressiv fiendtlighet. Vi driver ikke med dette. Det er lett under slike omstendigheter å skylde på begge parter, å be om en generell tilbakeholdenhet fra begge sider. Men i dette tilfellet vil dette bli feil. Diplomatisk press må rettes mot aggressoren.
Opprinnelsen til den nåværende volden
Regjeringen angrep begynte med overgrepene mot sivile kurdiske bydeler i Aleppo 6.januar. Overgrepene, som omfattet angrep med stridsvogner og artilleri mot sivile befolkningsområder var helt uprovoserte og kom uten forvarsler I tillegg til anvendelse av kraftige våpen, droner og luftangrep mot sivile områder. Disse angrepene førte til drap på 107 sivile tillegg til 322 sårede. 35000 husholdninger ble drevet på flukt og lever nå som flyktninger i Øst Syria For å hindre ytterligere blodbad, besluttet vi, også oppfordret av USA, å trekke tilbake SDF-styrker fra Aleppo og fra andre områder vest for Eufrat. Ytterligere forhandlinger med Damaskus-regjeringen førte også til at vi trakk SDF-styrker tilbake fra Deir ez Zur og Raqqa guvernatene. Allikevel stanset ikke dette Damaskus regjeringens aggresjon. STG styrker angrep SDF soldater flere steder Øst Syria og rykket fram mot hovedbyer som Hasakeh og Kobani. Når dette skrives er begge disse byen beleiret og under angrep. Vann- og elektrisitets forsyninger er kuttet til Kobani. som har ført til store sivile lidelser. Det må tas til etterretning at til tross for presidentens tidligere annonsering av våpenhvile, har byer og landsbyer i Nordøst Syria nå en direkte trussel om angrep fra regjeringen side nå rettet mot seg.
STG styrker samarbeider med andre væpnede grupper, inkludert rester av Hayat Tahrir al-Sham (HTS), Syrian National Army (SNA), og ulike jihadist grupper, inkludert tidligere medlemmer av Al Queda og IS. Både STG styrker og disse terrorist gruppene har begått overgrep mot sivile og mot SDF soldater. Både menn og kvinner. SDF soldater har blitt torturert og summarisk henrettet, deres kropper mishandlet eller kastet ut fra bygninger. Videoer av disse kriminelle handlinger er så delt online av jihadister akompagnert av religiøse sanger/seremonier i tråd med IS tradisjonene. Den religiøse og etniske karakteren til STG kampanjene er understreket av regjeringens henvisning til aggresjonen under Saddams Anfal i Nord Irak i 1988, hvor 100 000 kurdere ble drept.
Bakgrunnen for den nåværende situasjonen
-Det er en bredere historie som må forstås. Vi, som andre syrere ønsket velkommen Assads fall. Han var representant for systematisk undertrykking av kurdere i Syria, inkludert fornektelsen av statsborgerskap og andre humanitære rettigheter. -Da President Al Sharaa tok over makten i Damaskus desember 2024, gjentok vi gjentatte ganger at vi ville inngå avtale med han om fellesskap for å inngå avtale om å bygge et nytt enhetlig Syria.
Kommandør for SDF, Mazloum Abdi signerte en felles avtale med President al-Sharaa 10 March 2025, om at SDF skulle bli en integrert del i den Syriske armeen. Det var flere møter for å følge opp denne avtalen, også direkte med presidenten sjøl. Vi lagde flere forslag om den militære integrasjonen, inkludert å overlevere lister over personell i SDF. Handlinger som viste betydelig god tro og tillit, med forslag om at SDF inngikk i den felles Hæren som tre spesifike divisjoner, for å bevare deres regionale karakter. President al-Sharaa aksepterte dette forslaget, og hans avtale ble bekreftet av flere representanter fra regjeringen, SDF og USA. Men etter dette møtet har det ikke vært noen kommentarer til våre forslag. På et møte i Damaskus 4 januar, avbrøt brått regjeringsdelegasjonen møtene uten forklaring. Trass i klarheten denne historikken gir, møter vi i dag beskyldninger om at det er vi som blokkerer integrasjonsprosessen. Ingenting kan bli lengre vekk fra sannheten enn dette. Når det gjelder den politisk framtiden for Syria, må det ettertrykkelig noteres at President Al-Sharaa aldri har blitt valgt som president. Han tok tittelen med makt. Når det gjelder parlamentsvalget som fant sted i november 2025, så pekte presidenten ut en tredel av «valgte» representanter, og de resterende 2/3 ble utpekt av komiteer utpekt av han selv.
Særlig må det noteres at det ikke var noe reglementert valg verken i Nordøst eller kystregioner. Derfor finnes det ikke noe demokratisk mandat å påberope seg for å kunne styre Syria. Vi har arbeidet for, og gjør det fortsatt, å samarbeide med STG om å etablere et stabilt, varig konstitusjonelt samfunn for Syria. I stedet for dette, la presidenten i mars 2025 fram en «grunnlovserklæring» som garanterte vidtrekkende og ubegrenset makt til presidenten, inkludert retten til å suspendere representative forsamlinger, dvs selve demokratiet, under helt udefinerte omstendigheter og uten noen begrensninger fra andre instanser/institusjoner som forsamlinger eller domstoler. Makten ble konsentrert i Damaskus, dvs hos presidenten, uten noen deling av innflytelse med regionene. Islamske lover ble utpekt som den eneste kilden for nasjonale lover. Demokratiske valg ble utsatt i 5 år, en uforklarlig lang periode. Kort sagt, ville Syria nå ha en ikke-valgt president som kunne styre gjennom dekreter og annonseringer. Etter vårt syn, er ikke dette diktatorstyre – ennå – men det er heller ikke demokrati.
I mellomtiden, har det vært perioder med etnisk drevet vold mot alawitter og druser minoriteter i Vest og Sørlige Syria, og nå mot Kurdiske samfunn i Nordøst. Hundretalls er blitt drept i disse voldshandlingene, hvor det har funnet sted massakrer , tortur og summariske henrettelser. Regjeringen og ekstremist grupperinger som har samarbeidet med dem har deltatt i disse drapshandlingene. Dette er godt dokumentert også av internasjonale menneskerettsorganisasjoner. Etter disse hendelsene er det ikke overraskende at det er liten tillit blant Syrias minoriteter om at de skal bli beskyttet av regjeringen.
Veien videre fremover
Det er uakseptabelt under disse omstendigheter for det internasjonale samfunnet å tillate volden og den militære påleggelsen av sentralregjeringens styre i Nordøst. Vår region har vært selvstyrt med stabilitet og fred siden 2012. Det er et direkte demokrati, hvor folket selv tar avgjørelser. Det er en unik kvinneledet og multietnisk regjering og bør ikke essentialises som kurdernes, som er en lat (og for å være ærlig «orientalistisk») måte å redusere en fleretnisk ordning som er bygget opp over flere år, som involverer arabere, yezidier, syriske samfunn samt kurdere. Denne framstillingen og den resulterende politikken er den typiske måten å ordne Midtøstens saker på, uten å rådføre seg med folkene selv. Og uten å ta hensyn til kompleksiteten og historien på stedet. For å ta hensyn til behovene og beskytte rettighetene til de mange etniske og religiøse gruppene som finnes i dagens Syria, har vi foreslått en desentralisert styringsstruktur, med betydelige fullmakter delegert til de regionale guvernementene.
Vi har aldri foreslått at Nordøst skal bli styrt separat eller at det skal skilles ut fra Syria, som noen har påstått, som langs linjene til for eks den tyske eller sveitsiske Grunnloven som den beste, faktisk den eneste måten å garantere rettighetene og sikkerheten til Syrias minoriteter på, og dermed gi fred og stabilitet for landet som helhet. Rådsmedlemmer bør være klar over at den nåværende situasjonen som overgangsregjeringen bygger i Syria, ikke er et rettighetsrespekterende demokrati. Det er en sterkt sentralisert og islamistisk regjering som prioriterer majoritetsbefolkningens rettigheter og islam framfor andre religioner og etniske grupper, som i stedet skal domineres gjennom makt og tvang, vanligvis utenfor internasjonal presses søkelys.
Denne måten å styre på er en oppskrift for ustabilitet. Merk for eksempel navnet på den Syriske hæren som «Syriske, arabiske Hær» -et åpenbart valg om å ekskludere Syrias drusere, yezidier og Kurdiske samfunn. Samtidig å legitimere kampen mot SDF ved falskt å framstille SDF som «terrorister». En beskrivelse som står i opposisjon til SDFs lange historie – og enorme offer – i kampen mot IS-terrorisme de siste 12 årene, til en kostnad på ikke mindre enn førti tusen liv, og vårt langvarige engasjement for felles operasjoner mot IS under internasjonalt tilsyn av Operation Inherent Resolve (OIR).
FNs nødvendige rolle
-Under de omstendighetene vi har beskrevet, er det et klart behov for upartisk internasjonalt engasjement for å sikre fred og sikkerhet – og demokrati -i Syria. -Vi vil ønske etableringen av en formell forhandlingsprosess, innkalt av FNs spesialutsending, velkommen, med deltakelse av andre stater med interesse, for å diskutere både militær og politisk integrasjon i Syria. -Denne prosessen ville være den mest konstruktive, og som vi håper, fredelige måten å arrangere integreringen av SDF med Syrias eksisterende hær på, og bli enige om de grunnleggende elementene i en ny konstitusjonell avtale, en som med substansielle tiltak (og ikke bare erklæringer) beskytter alle minoriteter, kvinner så vel som menn. -Forhandlingene til nå har vært sporadiske og noen ganger kaotiske, uten ansvarlighet for beslutninger som er tatt – slik som President Al-Sharaa’s klare enighet med våre forslag i oktober om integreringen av SDF. -Syria bør ikke styres eller domineres av en enkeltperson eller gruppe. Dette er en oppskrift på borgerkrig og undertrykkelse. -Syrias framtid bør være noe for alle regionene og minoritetene i Syria, dets kvinner og menn får bestemme.
Vi oppfordrer FN til å muliggjøre og lede en slik prosess med diskusjon og beslutning. En uttalelse i denne retningen fra Rådets drøftelser 22.januar ville være en god start.
Oversatt av Arnljot Ask, med følgende kommentarer:
1) FNs Sikkerhetsråd 22.januar vedtok å støtte opp å følge opp våpenhvile og fortsettelse av dialogprosessen i Syria. Men ingen klare vedtak for oppfølging av DAANES talspersonens forslag.
2) Representer fra 30 kurdiske partier fra både Syria, Irak og Iran var samlet i Brussel 25. januar på KNK kontoret der, med oppfordring om enhet i forsvaret av Rojava og samarbeid i arbeidet i alle regioner.
3) Også representanter fra flere Europeisk partier, inkludert representanter i Europarlamentet, har også gått ut med støtteuttalelser og delaktighet i World Rojava Day berammet til 1.februar. En internasjonal Konferanse i Europa vil bli arrangert i februar. 4) Flere norske partier har via Stortinget utfordret den norske regjeringen til konkret støttearbeid for kurderne i Rojava så vel som i Iran. I Norge arrangeres det solidaritetsmarkeringer nesten daglig i Oslo, pluss også demonstrasjoner i flere andre byer. (Se FB-siden til Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter for ytterligere detaljer).
I en brutal hendelse midt i en pågående offensiv i Nord- og Øst-Syria (Rojava) ble en kurdisk familie angrepet og drept 18. januar i år, ifølge rapporter fra Community Peacemaker Teams – Iraq Kurdistan (CPT).
Familien, totalt tolv personer, var på flukt fra Raqqa mot mer sikkert område i Hasakah da de ble stoppet ved et veisperring utenfor landsbyen Abu Khashab, mellom Raqqa og Deir ez-Zor. Etter å ha svart på spørsmål om hvor de kom fra og at de var kurdere, ble de utsatt for et grusomt angrep. Ifølge rapporten ble seks familiemedlemmer skutt og drept, inkludert faren, Mohammed Ismail Salih (50), moren, Sara Shahin Salih (49), og fire andre – blant dem tenåringer og barn.
De gjenværende seks ble alvorlig såret da gjerningsmennene åpnet ild igjen da de forsøkte å flykte. De ble senere dumpet i en ørken nær Deir ez-Zor, hvor en lokal familie fant dem og fraktet dem til et sykehus i området. Der fikk de etter sigende ikke forsvarlig medisinsk behandling, og flere ble senere overført til sykehus i Raqqa.
CPT karakteriserer handlingene som alvorlige brudd på menneskerettighetene og grove overgrep mot sivile i et område som allerede er rammet av konflikt og ustabilitet.
Denne massakren kommer i en tid med økende spenning og kamphandlinger i Rojava, hvor sivile grupper står under press fra flere væpnede aktører. Samtidig har internasjonale observatører påpekt den skjøre situasjonen for sivile i regionen, hvor humanitær nød og vold mot sivile har økt.
Den kurdiske grensebyen Kobanê står på ny i skuddlinjen i den langvarige konflikten i Syria. Der byen en gang ble et symbol på kurdisk motstand mot Den islamske stat (IS), står den nå igjen beleiret og truet av fiendtlig militær aktivitet.
Ny militær trussel og intens kamp
Ifølge rapporter har væpnede grupper knyttet til den tyrkisk-støttede HTS-regjeringen i Damaskus, samt tidligere IS-elementer, gått til angrep på Kobanês forsvarsposisjoner. Syrias demokratiske styrker (SDF) og de kurdiske styrkene YPG og YPJ har avvist angrepene og slått tilbake gjentatte ganger.
Kommandanter fra SDF beskriver den nye situasjonen som en fortsettelse av tidligere kamper, og understreker at de forsvarer byen «til siste slutt».
Beleiring og humanitær krise
Kobanê er i praksis isolert: Veier til omverdenen er blokkert, og tilgang til vann, strøm og forsyninger er kraftig redusert. Dette skaper en skjæringsfare for dagligliv og overlevelse for sivilbefolkningen.
I et brev til FNs generalsekretær ber Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) om internasjonal handling for å stanse angrepene og lette lidelsene til sivile.
Et symbol med historisk tyngde
Kobanê ble kjent internasjonalt under beleiringen fra IS mellom 2014 og 2015, da kurdiske styrker med ryggen mot de tyrkiske grensene klarte å holde stand og senere slå tilbake IS-styrkene. Den seieren ble et vendepunkt i kampen mot IS-kalifatet.
Nå står byen igjen i en ekstremt vanskelig posisjon, og situasjonen vurderes som kritisk både militært og humanitært.
I de siste ukene har man sett en eskalerende serie angrep på den selvstyrte administrasjonen i Nord- og Øst -Syria DAANES. En region hvor Kurdere sammen med sine naboer har forsøkt å bygge opp en multietnisk, likestilt og demokratisk administrasjon i det krigsherjede landet. Det nye regimet i Damaskus, styrt av den tidligere Al-Qaida lederen Ahmed Al-Sharaa følger nå opp sine brutale overgrep mot Alewittene og Druzene med en fullskala offensiv mot landets Kurdiske minoritet.
Kurderne er velorganiserte og vant til strid etter sin mangeårige kamp mot Daesh (den islamske staten), og befolkningen i hele Kurdistan har de siste dagene mobilisert til forsvar for sitt folk. I Europa har Kurdiske grupperinger og deres venner tatt til gatene for å skape oppmerksomhet om de grusomme overgrepene som er ved å skje.
Vi i arbeidsutvalget til Solidaritet med Kurdistan vil uttrykke vår støtte til motstanden i Kurdistan! Vi mener Norge, både i kraft av vår rolle i NATO og vår posisjon i verden må bruke våre diplomatiske ressurser til å kreve en stans på offensiven mot de kurdiske områdene. Det Syriske regimets offensiv gjøres med stilltiende aksept fra både Norge og andre vestlige land, land som har bidratt til å renvaske Al-Sharaa i håp om at det skal tjene deres geopolitiske interesser.
Vi oppfordrer det norske sivilsamfunnet, norske politiske partier og enkeltpersoner til å støtte opp om den motstanden som organiseres mot angrepet på de kurdiske områdene, og til å samles for å kreve handling fra norske myndigheter!
Solidaritet med Kurdistan gir sin fulle støtte til kampene for «fred og demokratiske samfunn» som de første ukene i 2026 har blitt møtt med intensiverte angrep og forsterka undertrykking anført av de rådende regimene i Iran og Syria.
Vi har på våre hjemmesider Solidaritet med Kurdistan referert om de framgangene som en stadig mer enhetlig kurdisk frihetskamp har hatt i arbeidet med å løse det såkalte kurdiske spørsmålet gjennom en politisk prosess som PKKs grunnlegger Abdullah Ӧcalan initierte gjennom sin «Call 27.februar 2025».
Situasjonen ved inngangen til 2026 ble oppsummert av Kurdistans Nasjonal Kongress (KNC) i deres nyttårshilsen 31.desember 2025 (også gjengitt på vår hjemmeside). I sin erklæring understrekte KNC nøye utviklingen det siste året, hvor de pekte på de viktigste politiske utfordringene de står ovenfor i 2026, med fokus på forhandlingsprosessen i Tyrkia, den politiske krisen i Sør-Kurdistan, presset mot Rojava, undertrykkingen i Iran, og den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen. I sin oppfordring om enhet påpekte KNC at: «I dag, mer enn noen gang, trenger Kurdistan en felles holdning, klarhet og aktiv motstand mot forsøkene på å hindre den videre utviklingen av fredsprosessen».
Motstanden mot den forsterka undertrykkingen i Øst-Kurdistan i Iran begynte allerede rundt årsskiftet, som KNCs oppsummering varsler. Når dette skrives, er minst 3400 personer drept av regimets politi/sikkerhetsstyrker. Kurderne og andre undertrykte minoriteter og motstandere av det autokratiske styret trenger solidarisk støtte fra demokratiske krefter også internasjonalt. Som KNC påpeker i sin analyse er motstandere av en demokratisk samfunnsendring både regionalt i Midtøsten og globalt i ferd med å intervenere i konflikten. Det er bra at norsk UD har protestert mot regimets voldelige overgrep, men Norge bør også bruke legale politiske og økonomiske virkemidler for aktivt å støtte det demokratiske folkeopprøret som bygger videre på erfaringene fra «Kvinne Liv Frihet»-opprøret høsten 2022. Etableringen av et Dialog Center, med deltakelse fra flere Rojhelat–baserte partier og organisasjoner, er, som KNC påpeker, et positivt utgangspunkt for å gjenoppbygge ett felles politisk grunnlag.
Som KNC påpekte i sin nyttårshilsen, henger utviklingen i hele Midtøsten sammen. Angrepet som det nye styret i Damaskus, ledet av den tidligere Al Qaida-lederen i Idlib, Al Sharaa, gjenopptok mot kurderne i bydelene Sheikh Maqsoud og Ashrafieh i Aleppo 4. januar krever derfor også sterke internasjonale reaksjoner!
Det er ikke bare et angrep mot de kurdiske bydelene med ca 500 000 innbyggere, men også mot hele fredsprosessen i Syria i strid med avtalen mellom SDF kommandanten Mazloum Abdi og al -Sharaa fra 11.mars 2025, hvor også massakrene mot minoriteter som alawittene ble påtalt. Det ble også inngått en egen avtale om fred mellom Damaskus-regjeringen og den kurdiske bydelen i april 2025, hvor bydelens egne sikkerhetsstyrker skulle ha ansvaret, mot at SDF trakk sine soldater tilbake til Rojava. Mye tyder på at Tyrkia også er involvert i angrepet mot kurderne i Damaskus, gjennom samtaler Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan hadde i Damaskus ved årsskiftet.
Det å forsvare Rojava er sentralt for å forsvare hele den kurdiske frigjøringsbevegelsen. Siden den representerer de siste 14 årenes utvikling med å bygge et demokratisk samfunn hvor alle etniske og religiøse minoriteter kan leve fredelig sammen. Det er også avgjørende for at fredsprosessen i Tyrkia kan fortsette og målsettingen om å få en rettferdig og varig løsning på det kurdiske spørsmålet kan nås. En varig fred i Tyrkia vil ha ringvirkninger for hele Midtøsten og for kampen for fred og demokrati globalt.
Solkurd vil derfor jobbe for at flere partier i Norge -og norske myndigheter – også skal anstrenge seg for at angrepet og forfølgelsen av kurderne opphører.
Oslo. 14.01.2026 Arbeidsutvalget for Solidaritet med Kurdistan – Norge.
Publisert på ANF 31.desember 2025 Oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
I sin erklæring understrekte KNK nøye utviklingen det siste året, hvor de pekte på de viktigste politiske utfordringene de står ovenfor i 2026, med fokus på forhandlingsprosessen i Tyrkia, den politiske krisen i Sør Kurdistan, presset mot Rojava, undertrykkingen i Iran, og den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen. I sin oppfordring om enhet påpekte KNK: “I dag, mer enn noen gang, trenger Kurdistan en felles holdning, klarhet og aktiv motstand mot forsøkene på å hindre den videre utviklingen av fredsprosessen.
Prosessen glir sakte framover – men den er synlig Med hensyn til situasjonen i Nord Kurdistan og Tyrkia, legger KNK vekt på at 2025 var et år fullt av utfordringer og politiske debatter. Trass i viktige hindringer, har den politiske dialogen for å løse det kurdiske spørsmåler ikke stanset opp. Tvert i mot, så har PKKs grunnlegger, Abdullah Ӧcalan, jevnlig sent ut meldinger som har påskyndet prosessen, og den kurdiske frihetsbevegelsen har tatt konkrete skritt i tråd med dette, påminner KNK. KNK framhever som positivt at Parlamentskommisjonen er nedsatt av det tyrkiske parlamentet, for å utvikle forslag til løsninger av det kurdiske spørsmålet. En kommisjon som inkluderer de ulike partier som har besøkt fangeøya Imrali fram til slutten av November 2025 og hatt samtaler med Ӧcalan der. Komiteen forbereder nå en rapport som skal legges fram for Parlamentet i januar. Dette innebærer at fredsprosessen har nådd sin rettskraftige fase, understrekes det. «Selv om prosessen går sakte, er en våpenhvile på plass fra begge sider. En demokratisk løsning i Nord Kurdistan vil også legge til rette for en løsning for hele Kurdistan. Det er grunnen til at mange kurdere følger nøye med på prosessen her, framholder KNK.
Sør Kurdistan: Politisk stillstand setter videre framgang på vent KNK uttrykker stor bekymring over situasjonen i Sør Kurdistan. Tiltross for dets føderale status, sier KNK, har ikke paragrafer i den irakiske grunnloven, som statusen til omstridte områder som Kirkuk og Khanagin ennå blitt avklart. KNK har pekt på at kurdere fortsatt er forvist fra sine opprinnelige bosteder, og at demografiske forflytninger fotrsatt finner sted flere steder. Selv 11 år etter folkemordshandlingene til IS mot religiøse samfunn, kan fortsatt mange Yesidiflyktninger ennå ikke kunne reise tilbake til Shengal. KNK uttrykker også bekymring over den politiske lammelsen i regionen. 15 måneder etter det siste valget, har verken en ny regjering eller Parlamentsleder blitt pekt ut i Hewlêr (Erbil). Dette undergraver de framgangene som tidligere ble gjort i Sør Kurdistan. Den økonomiske situasjonen forsterker også det sosiale presset. Og Tyrkias miitære aktivitet i regionen fortsetter uavbrudt. Med bakgrunn i totalbildet som råder, er behovet for enhet mer påkrevet enn noen gang, melder KNK.
Rojhilat (Øst Kurdistan): Håp om en endring trass i styrka undertrykking KNK bejubla den framgangsrike motstandskampen i Øst Kurdistan (Rojhilat) som vokste fram høstene 2022 i kjølvannet av drapet på Mahsa Amini, under det kurdiske slagordet “Jin, Jiyan, Azadî” (Woman, Life, Freedom). Selv om denne bevegelsen det siste året har gått inn i en roligere fase, lever den fortsatt ennå og gir håp om en ny opptur. Etableringen av et Dialog Center, med deltakelse fra flere Rojhilat–baserte organisasjoner, er et positivt utgangspunkt for å gjenoppbygge en felles politisk grunnlag, ifølge KNK. Samtidig peker KNK på at det Iranske regimet nå har skjerpet undertrykkelsen av kurderne kraftig, med arrestasjoner, henrettelser, angrep på kolbarer (grensehandlere) og systematiske overgrep i dagliglivet. (Se oppslag på Solkurds Nettside 4. januar 2026 https://solidaritetmedkurdistan.no/2026/01/04/ra-protestbolge-i-iran-voldelig-nedslag-i-rojhelat/) Denne opptrappingen fra den Iranske statens side må sees i sammenheng med Israels og USAs angrep mot Iran som del i den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen, som fører til at Iran også svarer med sterkere involvering også i Sør Kurdistan og Syria (undertegnedes kommentar). Dette vil skjerpe kravene både om sterkere kurdisk enhet og til større innsats også fra solidaritetsbevegelsen her i Norge og Europa ellers, for at den kommende oppturen for «Frihet og fred» skal få en ny oppblomstring igjen i Øst Kurdistan (Rojhilat)
Det å forsvare Rojava er sentralt for å forsvare hele den kurdiske frigjøringsbevegelsen Når det gjelder situasjonen i Rojava og alle omådene tilhørende det Demokratiske Autonome Området i Nord Øst Syria organisert av DAANES, peker KNK på at dette innehar en de facto autonom status som har eksistert nå i 14 år, som er forsvart og vokst fram under vanskelige kår. Beskyttelsen og anerkjenningen av denne statusen har en helt sentral betydning – ikke bare for Rojava og denne regionen, men for hele området hvor det bor kurdere, og for løsningen av det kurdiske spørsmålet, vektlegger KNK i sin hilsen. «Etter sammenbruddet til Baath regimet, har imidlertid Syria fortsatt blitt dominert av islamistiske grupper og deres militser. Minoritter som Alawitter, kristne, Yazidier, Drusere, og sjølsagt Kurdere er fortsatt utsatte for angrep og undertrykking. «KNK legger vekt på at samtaler mellom Den Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria og overgangsregjeringen i Damaskus har pågått siden fjorårets 10.mars avtale ble inngått. De pågår også fortsatt, men er ennå langt i fra sluttført , sjøl om delavtaler er inngått (Jfr intervjuet med SDFs Mazloum Abdi som finnes på nettsiden 24.desember) Nyttårshilsenen fra KNK understreker derfor at Rojava fortsatt trenger bred internasjonal støtte. Noe som også ble manifestert gjennom den Internasjonale konferansen til DEM for Fred og Demokratisk Samfunn i Istanbul 6-7.desember (Min kommentar)
Avslutningsvis peker KNKs nyttårshilsen på to grunnleggende forhold:
Frihet for Abdullah Öcalan At uten at Abdullah Öcalan’s får anldning til å spille en sentrale rolle, blir det nå ikke mulig å komme fram til en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet. Den fullstendige isolasjonen av PKKs grunnleggende leder i et tyrkisk spesialfengsel, er ikke bare problematisk utfra humanitære rettigheter, men gjør det også umulig i forhold til å føre en seriøs og forståelig dialog, sier KNK. Uten en direkte medvirkning fta Öcalan’s side,<er kke en troverdig politisk prosess mulig. Derfor må hans fysiske frihet bli garantert og demokratiske betingelser for samtaler må etableres, sier KNK og påkaller igjen oppfordringen om støtte fra den internasjonale kampanjen “Frihet for Abdullah Öcalan – En politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
Stans undertrykkelsen av politiske fanger i Tyrkia og Iran! KNK peker også på at kravet om frigivelse av politiske fanger i Tyrkia ikke imøtekommes (enda det er gjentatt flere ganger av Europearådets ECHR), og refererer også til situasjonen med økende antall politiske fanger i regionen. De henviser spesielt til situasjonen i Iran nå , hvor vilkårlig forvaring og fengsling, tortur og også henrettelser fortsetter å øke på. Spesielt blir kurdiske aktivister og kolbarer utsatt. Menneskerettighetsbrudd fortsetter også i tyrkiske spesialfengslerr, delvis gjennom isolasjonspraksisen, begrensninger i retten til forsvarshjelp og politiisk domsavsigelser. KNK krever slutt på denne repressive politikken og oppfordrer til solidariske tiltak fra Europa og andre land. (kommentar: dette er tiltak Solkurd har prøvd å få norske partier til å ta opp også gjennom Stortinget). Nyttårshilsenen ender med å oppsimmere at det nye året er fylt av utfordringer, men også inneholder muligheter (slik SDF kommandør Masloum Abdi også påpekte i intervjuet 20.desember). «Anstrengelser mot enhet , dialog of fred må fortsette, med målsetting om å få en rettferdig og varig løsning for Kurdistan».
Bilde: KNK-møte – ANF 31.Dec 2025
Hele nyttårshilsenen kan leses via lenken: https://english.anf-news.com/news/knk-s-new-year-message-kurds-need-unity-more-than-ever-82895 Bildet under her, som ble tatt i forbindelse med presentasjonen 31.des er tatt på eksilkontoret i Brussel, hvor medleder i KCK Zübeyir Aydar framfører den. Han er også med i ledelsen av KNK, og blant de første parlamentsmedlemmene i Tyrkia for det kurdiske arbeiderpartiet HEP, innvalgt på listen til det sosialdemokratiske partiet sin liste i Siirt i 1991 (Da ingen kurdiske partier ble godkjent til å stille til valg da. Overgang til DEP da HEP ble forbudt i 1993 og unngikk å bli fengslet i 1994 da han oppholdt seg på eksilkontoret i Brussel da også DEP ble forbudt og deres parlamentsmedlemmer som oppholdt seg i Tyrkia ble fengslet. Som medleder i eksekutivkomiteen i Kurdistan Community Unions (KCK) i 2003, ble han PKKs formelle leder fra da av, da PKK inngikk våpenhvile med Tyrkia i 1999, trakk sine soldater ut til Qandil i Nord Irak og PKK reorganiserte seg til en paraplyorganisasjon. KADEK i 2002, senere som Kongra Gel i 2003, med ingen militær organisasjon i Tyrkia. KCK har siden 2003 vært ekskeutivkomiteen i den nye paraplyorganisasjonen som fulgte opp og videreutviklet den politiske linjen til PKK i ulike deler av det kurdiske området i Midtøsten.
Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Rojava, som sto i frontlinjen i kampen mot IS, bærer i dag den tunge byrden av å huse familiene til denne gruppen. I skyggen av global likegyldighet betaler regionen en høy pris – økonomisk, menneskelig og moralsk.
Del to av rapporten viste hvordan juridiske tomrom, staters manglende vilje til å ta ansvar og politisert sikkerhetstenkning har gjort leirene i Rojava til en humanitær og sikkerhetsmessig blindgate. Denne krisen stopper imidlertid ikke ved lov og rettferdighet; konsekvensene rammer direkte økonomien, samfunnet og fremtiden til en krigsherjet region. Del tre retter søkelyset mot denne skjulte, men avgjørende dimensjonen: de menneskelige, økonomiske og politiske kostnadene Rojava tvinges til å bære i skyggen av global urettferdighet.
Driften av interneringsleirer for IS-familier i Rojava er et tydelig eksempel på krisens politiske økonomi, der både direkte og indirekte kostnader skyves over på de mest sårbare. Offisielle tall viser at det årlig brukes titalls millioner dollar på sikkerhet, matforsyning, helse og administrasjon. Ifølge lokale rapporter og internasjonale NGO-er beløper kostnadene for al-Hol-leiren og andre leirer i Nord-Syria seg til rundt 50–70 millioner dollar årlig. Denne finansieringen kommer delvis fra begrenset og ofte betinget støtte fra internasjonale organisasjoner og enkelte vestlige stater, men hovedtyngden faller på Rojava selv – en region som fortsatt befinner seg i en post-konfliktfase.
Likevel er den menneskelige belastningen tyngre enn de økonomiske kostnadene. Samfunnet i Rojava lever med et konstant psykisk og sosialt press som følger av tilstedeværelsen av titusenvis av mennesker i leirene – inkludert nyfødte, barn, kvinner og menn som er forlatt av sine opprinnelsesland. Den politiske økonomien bak leirdriften er et speilbilde av global urett og ansvarsfraskrivelse. Hvorfor skal Rojava og dets befolkning, som selv er ofre for krig og trusler, bære en så enorm byrde? Ikke bare økonomisk, men også moralsk, sosialt og menneskelig. Denne realiteten viser hvordan regionale kriser omgjøres til redskaper for urettferdig politikk og økonomisk utnyttelse, mens det internasjonale samfunnet vender blikket bort og skyver ansvaret til periferien.
Reintegrering eller politisk felle?
Alternative tiltak som avradikaliserings- og reintegreringsprogrammer for IS-familier og -etterlatte – i Rojava og globalt – representerer forsøk som har vært delvis vellykkede, men preget av store motsetninger. Til tross for humanitære mål har disse programmene ofte strandet i politiske konflikter, strukturelle begrensninger og svak gjennomføring.
Den autonome administrasjonen og de syriske demokratiske styrkene (SDF) har, til tross for ressursmangel og politisk press, igangsatt enkelte rehabiliteringsprogrammer med fokus på livsmestring, yrkesopplæring og psykososial støtte. Mange av disse initiativene har imidlertid forblitt ufullstendige på grunn av manglende internasjonal støtte og politiske blokkeringer.
Forsøk på utdanning og støtte til kvinner og barn i leirer som Roj og Ain Issa viser potensialet for rehabilitering, men møter alvorlige utfordringer knyttet til manglende ressurser, skjør sikkerhet og menneskerettslige bekymringer.
I Europa har pilotprosjekter i blant annet Tyskland, Nederland og Sverige hatt en viss suksess når det gjelder rehabilitering av dømte terrorister og deres familier. Likevel har politisk motstand og sosial polarisering begrenset rekkevidden. Modellen i Nord-Makedonia, som kombinerer sosial og juridisk støtte for å hindre ny radikalisering, trekkes ofte frem som et positivt eksempel, men også her har høye kostnader og sosial motstand redusert effektiviteten.
Mangelen på langsiktig planlegging og stabil finansiering er den største årsaken til at slike tiltak mislykkes. Uten helhetlige støttenettverk – tilgang til utdanning, psykisk helsehjelp og arbeid – blir reintegrering langsom og ofte virkningsløs. Samtidig fører politisk og sikkerhetsmessig press, som prioriterer kontroll og undertrykking, til at de menneskelige og rettslige dimensjonene fortrenges.
Resultatet er at avradikaliseringsprogrammene, til tross for sitt uttalte mål om å løse krisen, i praksis fanges i sikkerhetspolitikk og nasjonale interesser. Uten bred støtte, rettslig klarhet og langsiktig forpliktelse er disse modellene dømt til å mislykkes. Den avgjørende lærdommen er at rehabilitering kun kan lykkes gjennom en balansert, human, juridisk og politisk tilnærming – forankret i internasjonalt samarbeid og reelt ansvar. Uten dette vil tiltakene snarere forverre krisen enn å løse den.
Juridisk-politisk kompromiss eller maktspill i Rojava?
Spørsmålet om internering av IS-familier i Rojava har utviklet seg til et komplekst felt for diplomatisk press og rivalisering mellom regionale og globale stormakter. Dette er ikke bare en juridisk og humanitær utfordring, men også et geopolitisk verktøy. I et slikt landskap er utformingen av en balansert og effektiv «rettslig-politisk avtale» både en nødvendighet og en krevende utfordring.
Store aktører som USA, Russland, Tyrkia, Iran og Den europeiske union benytter denne krisen, hver med sine ulike tilnærminger og mål, som et pressmiddel for å utøve innflytelse og konsolidere sin posisjon i Syria og regionen. USA søker, gjennom materiell og militær støtte til De syriske demokratiske styrkene (SDF), å bevare sin innflytelse og begrense Tyrkias handlingsrom, men fraskriver seg samtidig det rettslige ansvaret for å hente hjem egne borgere. Russland forsøker å befeste sin rolle i de fremtidige politiske prosessene ved å opptre som megler og støtte den syriske sentralstaten, og ønsker å overføre ansvaret for tilbakeføring av IS-etterlatte til myndighetene i Damaskus. Denne tilnærmingen har imidlertid blitt svekket etter Assads fall, og forholdet mellom Russland og Syria har ennå ikke gjenvunnet stabiliteten det hadde under Assad-perioden. Tyrkia er sterkt imot enhver styrking av kurderne og tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Rojava, og bruker spørsmålet om tilbakeføring som et pressmiddel mot SDF og den syriske staten. EU, på sin side, vakler mellom indre politisk press og menneskerettslige forpliktelser, preget av frykt for en gjenoppblomstring av terrorisme, og vegrer seg derfor ofte for å ta imot tilbakevendende borgere.
Samtidig kan en mulig løsning bestå i en «flerdimensjonal pakke» som kombinerer garantier for rettferdig rettergang, rehabiliteringsprogrammer og kontinuerlig oppfølging. Dette innebærer å sikre rettsforfølgelse i tråd med internasjonale standarder, særlig for personer som har deltatt i krigsforbrytelser, samt å tilby utdannings- og sosialprogrammer for rehabilitering av barn og kvinner som er uskyldige eller har begrenset skyld. Videre forutsetter dette etableringen av uavhengige overvåkingsorganer i samarbeid med internasjonale institusjoner, for å sikre åpenhet og tillit. De store aktørene, særlig USA og EU, må innta en tilretteleggende rolle og bruke sin politiske og økonomiske kapital til å legge grunnlaget for internasjonalt samarbeid om ansvarlig tilbakeføring. Russland og Iran må på sin side gi garantier for at overføring av personer til sentralmyndighetene ikke undergraver regional stabilitet, og at rettferdighet ivaretas.
Fra et annet perspektiv kan det også være nødvendig å etablere et spesialisert og sammensatt internasjonalt organ, med representanter fra FN, regionale stater og menneskerettighetsorganisasjoner, som får mandat til å behandle saker knyttet til tilbakeføring, rettsforfølgelse og rehabilitering. En slik struktur kan fordele det juridiske og politiske ansvaret mellom aktørene og forhindre maktkonsentrasjon.
Uten etableringen av en «rettslig-politisk avtale» basert på internasjonalt samarbeid vil denne krisen ikke bare fortsette å påføre tunge menneskelige og sikkerhetsmessige byrder, men også bli et redskap for stormaktenes politiske interesser. Til slutt er det lokalsamfunnet og krigens ofre som betaler den høyeste prisen i dette maktspillet, mens en rettferdig og human løsning skyves stadig lenger ut i tid.
Til slutt har Rojava, som frontlinje i kampen mot den flernasjonale IS-terrorismen, blitt forvandlet til en slagmark som alle ønsker å utnytte eller trekke fordel av, men som ingen er villige til å betale den reelle kostnaden for på en rettferdig måte eller ta fullt ansvar for. Dette avslører den globale urettferdigheten og likegyldigheten overfor en dyp humanitær og politisk krise.
Til slutt står et ubesvart spørsmål igjen, som utfordrer den dype selvmotsigelsen som har oppstått i møte med terrorrelaterte kriser: Hvordan er det mulig at det kort tid etter terroristenes omfattende forbrytelser utvikles en utbredt politisk, mediemessig og menneskerettslig sympati og medfølelse for disse gruppene, mens den faktiske frontlinjen i kampen mot terrorisme – Rojava – samtidig systematisk isoleres, undergraves og utsettes for målrettede medie- og rettslige angrep?
Denne situasjonen vitner om en dobbel og instrumentell politikk på internasjonalt nivå, der ensidige fremstillinger og politisk styrte narrativer har erstattet de faktiske realitetene på bakken og grunnleggende etiske hensyn. Menneskerettighetsorganisasjoner og enkelte arabiske medier, ved å fremheve negative påstander mot Rojava, bidrar til å flytte ansvaret for kampen mot terrorisme og håndteringen av terrorens etterlatte bort fra internasjonale og regionale aktører.
Situasjonen som i dag preger krisen rundt tilbakeføring av IS-tilknyttede familier og etterlatte i Rojavas leirer, er et åpent og tydelig eksempel på et moralsk og politisk sammenbrudd på både regionalt og globalt nivå. Ansvarsetikken i denne sammenhengen er i realiteten enkel: Stater har ikke bare plikt til å sikre rettighetene til sine egne borgere, men også et ansvar for kollektiv sikkerhet og historisk rettferdighet. Likegyldighet og politisk spill med livene til tusenvis av mennesker – både terrorister og ikke-terrorister – overskrider en grunnleggende etisk grense og utvikler seg til en dobbel forbrytelse mot menneskeheten.
Sett fra et rettferdighetsperspektiv er spørsmålet om tilbakeføring eller ikke-tilbakeføring langt mer enn en politisk beslutning. Det er en kompleks problemstilling med juridiske, humanitære og sikkerhetsmessige dimensjoner som krever en finstemt balanse. Kostnadene ved å unnlate handling, både økonomisk og menneskelig, vil på sikt føre til vedvarende utrygghet, ny radikalisering og dype humanitære kriser som vil ramme hele regionen.
Praktiske modeller som kan ivareta både sikkerhet og rettigheter på en balansert måte, må bygge på prinsippene om åpenhet, overgangsrettferdighet og gjenopprettende rettferdighet. Det er nødvendig å utvikle og gjennomføre internasjonale og regionale strukturer som muliggjør trygg tilbakeføring kombinert med rettferdig rettergang, helhetlig psykososial støtte samt rehabiliterings- og avradikaliseringsprogrammer. En slik tilnærming fordeler ikke bare det moralske ansvaret mer rettferdig, men bidrar også til å redusere sikkerhetstrusler og forebygge nye humanitære kriser.
Nå, mer enn noen gang, er tiden inne for å legge bort egoistiske og likegyldige politiske strategier. I stedet må stater, fremfor å fornekte sitt ansvar, enes om en praktisk og solidarisk veikart ut av dette «humanitære blindsporet», basert på respekt for menneskeverdet og kollektiv sikkerhet. Fortsettelsen av dagens situasjon vil ikke bare forverre den humanitære katastrofen, men også føre til en gradvis oppløsning av felles etiske normer og regional sikkerhet.
Avslutningsvis er det ikke tilstrekkelig å fordømme likegyldighetens politikk; det er et presserende behov for handling og reelt ansvar. Dette er en alvorlig prøvestein for verdenssamfunnet: Om det er i stand til å heve seg over snevre egeninteresser og legge grunnlaget for rettferdighet og varig sikkerhet i regionen – eller om vi fortsatt vil være vitne til et moralsk forfall underordnet kortsiktige politiske gevinster.
Krisen knyttet til forvaring og tilbakeføring av familier tilknyttet IS er en krevende test for kollektiv ansvarsetikk og historisk rettferdighet, som stater og internasjonale institusjoner så langt har vist seg ute av stand til å håndtere. I denne sammenhengen er «tilbakeføring» eller «ikke-tilbakeføring» ikke bare et politisk valg, men et dyptgripende moralsk og humanitært spørsmål der menneskerettigheter, kollektiv sikkerhet og sosial rettferdighet veves tett sammen.
Staters likegyldighet, som i praksis har resultert i at egne borgere etterlates i leirer, påfører ikke bare de etterlatte enorme menneskelige lidelser, men legger også en betydelig sikkerhetsbyrde på allerede hardt rammede områder og det internasjonale samfunnet som helhet. Denne ansvarsfraskrivelsen bidrar på den ene siden til nye sikkerhetskriser og sekundær radikalisering, og undergraver på den andre siden rettferdigheten og rettighetene til ofrene.
Reelle løsninger må derfor søkes i skjæringspunktet mellom etikk, rettferdighet og sikkerhet – modeller som samtidig ivaretar borgernes grunnleggende rettigheter og regional stabilitet. Dette innebærer rettslig overvåket tilbakeføring kombinert med helhetlig psykososial støtte, rettferdige og åpne rettsprosesser, rehabiliteringsprogrammer og forebygging av ny radikalisering. En slik tilnærming kan redusere det vedvarende presset på grenseområdene og forhindre en eskalering av humanitære og sikkerhetsmessige kriser. Til syvende og sist kan dette humanitære blindsporet bare overvinnes gjennom et forpliktende og handlingsorientert veikart som løfter menneskelig ansvar til øverste prioritet. Å fordømme likegyldighet alene er ikke nok.
Oversatt til norsk (komprimert): Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Etter IS’ militære nederlag har leirene og fengslene i Rojava utviklet seg til å bli åsted for en ny type krise. Et rettslig tomrom, staters systematiske ansvarsfraskrivelse og en sikkerhetspolitisk tilnærming som overstyrer rettsstaten, har ført den internasjonale rettsorden inn i en blindgate – med den selvstyrte administrasjonen som hovedbærer av kostnadene.
Første del av denne rapporten viste hvordan Rojava, til tross for sin avgjørende rolle i den militære bekjempelsen av IS, ikke ble møtt med anerkjennelse og støtte, men i stedet ble marginalisert og pålagt et globalt ansvar alene. I forlengelsen av dette har krisens tyngdepunkt flyttet seg fra slagmarken til etterkrigsfasen – til leirene og fengslene som i dag har blitt knutepunkter for juridiske, sikkerhetsmessige og humanitære motsetninger. Del to analyserer denne strukturelle krisen: der internasjonal rettssvikt i seg selv har blitt en kilde til ny utrygghet.
Som tidligere nevnt har leirene og fengslene under kontroll av Syrian Democratic Forces (SDF / QSD) og Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) – særlig al-Hol-leiren, Roj-leiren og tilknyttede fengsler – blitt hovedarenaer for internering av tidligere IS-medlemmer samt deres familier. En nærmere gjennomgang av disse strukturene viser imidlertid at situasjonen rommer dyptgripende juridiske, humanitære og politiske motsetninger som i seg selv har utviklet seg til en regional krise.
Al-Hol er den største leiren i området. Etter IS’ endelige nederlag i begynnelsen av 2019 økte befolkningen der fra rundt 10 000 til over 60 000 mennesker. Ifølge Amnesty International (2025) holdes fortsatt rundt 46 500 personer – syrere, irakere og borgere av andre nasjonaliteter – i leirer og interneringsfasiliteter. Over 90 prosent av disse er kvinner og barn. Roj-leiren huser på tilsvarende måte IS-relaterte familier. Parallelt driver SDF 27 fengsler og interneringssentre hvor rundt 50 000 tidligere IS-medlemmer og deres pårørende er frihetsberøvet.
Ifølge Human Rights Watch (2025) forvaltes leirene og fengslene formelt av AANES og SDF, men manglende sikkerhet, personell og ressurser gjør den praktiske gjennomføringen ytterst krevende. Svakt samarbeid med den internasjonale koalisjonen, samt kutt i økonomisk støtte til humanitære organisasjoner fra flere stater, har hatt direkte og alvorlige konsekvenser. Samtidig har det internasjonale systemet for repatriering og rettsforfølgelse vist seg dysfunksjonelt. Mange europeiske IS-tilknyttede borgere sitter i praksis på ubestemt tid uten tiltale, dom eller fremtidsperspektiv.
Innenfor rammen av internasjonal humanitærrett, menneskerettigheter og flyktningrett er staters ansvar for repatriering, rettsforfølgelse og beskyttelse av IS-relaterte personer utvetydig. Likevel har politisk og sikkerhetsmessig realitet gjort disse mekanismene i stor grad virkningsløse. I henhold til Den internasjonale Røde Kors-komiteens retningslinjer og Genèvekonvensjonene – særlig felles artikler og tilleggsprotokoller – har personer som ikke lenger deltar i kamphandlinger rett til beskyttelse. Dette omfatter tidligere stridende, familiemedlemmer, kvinner og barn, og innebærer human behandling, forbud mot tortur, rett til kontakt med familie, tilgang til mat, helsehjelp og trygg retur.
I praksis nekter imidlertid mange stater enten å gjenopprette statsborgerskap eller mangler rettslige og sivile strukturer for å ta imot returnerte personer. Kvinner og barn som repatrieres, fratas ofte grunnleggende rettigheter som identitetspapirer, utdanning og sosial beskyttelse. Resultatet er en «permanent midlertidighet» for tusenvis av mennesker – en tilstand der borgerstatus og grunnleggende rettigheter settes ut av kraft.
Konvensjonene – Genèvekonvensjonene, Flyktningkonvensjonen av 1951, Barnekonvensjonen og menneskerettighetene – garanterer siviles rettigheter, rettferdig rettergang og rett til retur. Likevel har stater, særlig under dekke av antiterrorpolitikk og «sikkerhetisering», valgt å overse disse forpliktelsene. «Sikkerhet» har i praksis forrang over «rettigheter» – nettopp der internasjonal rett burde vært mest effektiv.
Mange stater går enda lenger ved å frata egne borgere statsborgerskap. Barna som rammes, blir statsløse. Juridiske eksperter understreker at også disse barna har krav på beskyttelse og asyl etter internasjonal rett, men manglende politisk vilje og påberopt «sikkerhetsrisiko» gjør at de forblir internert – i strid med menneskerettighetene og flyktningrettens grunnprinsipper.
Videre praktiserer mange stater kollektiv avstraffelse ved å nekte retur basert på familiær tilknytning, også når kvinner og barn ikke har begått noen forbrytelse. Dette strider direkte mot forbudet mot kollektiv straff i folkeretten. Resultatet er vilkårlig frihetsberøvelse uten tiltale, dom eller rett til forsvar – et åpenbart brudd på retten til rettferdig rettergang og human behandling.
Mangelen på en bindende internasjonal rettsinstans – enten i form av en samlet internasjonal domstol eller et forpliktende repatrieringssystem – har gjort at eksplisitte rettigheter i internasjonal rett i praksis er blitt tannløse, særlig når statsborgerskap er suspendert eller opphevet. Dette er ikke bare et sikkerhetsproblem, men et symbol på avstanden mellom rett og makt.
Hvorfor nekter stater å ta hjem egne borgere?
Europeiske og arabiske stater unndrar seg systematisk sitt juridiske og humanitære ansvar overfor egne borgere i Rojavas leirer. Dette skyldes ikke mangel på rettslige rammeverk, men politiske, mediale og sikkerhetsmessige kalkyler – ofte drevet av innenrikspolitisk press og valglogikk.
I mange land forbindes repatriering av IS-tilknyttede personer med politisk risiko. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter fremstiller retur som «nasjonalt svik», og regjeringer velger ansvarsfraskrivelse for å unngå velgertap. Sikkerhetsdiskursen brukes som politisk skjold.
I Australia ble for eksempel repatrieringen av rundt 40 kvinner og barn trenert i årevis av frykt for offentlig opinion. Først i 2023 ble fire familier tatt imot, mens resten fortsatt sitter i leirene.
Narrativet om «retur = gjenopplivet trussel» er blitt et sentralt politisk verktøy. Mediene og ytre høyre har bidratt til å fremstille alle returnerte – også barn – som potensielle «tikkende bomber». Dette er både rettslig og empirisk uholdbart. Erfaringer fra skandinaviske land viser at målrettede rehabiliteringsprogrammer reduserer risiko betydelig.
Arabiske stater som Irak, Jordan, Tunisia og Marokko har i stor grad nektet å ta imot IS-familier – av frykt for intern ustabilitet, manglende rettslig kapasitet eller hevnaksjoner. I flere tilfeller møtes returnerte av vilkårlig fengsling og tortur. Irak, som har en av de største gruppene borgere i al-Hol, har ikke etablert trygge og rettslige returordninger.
Dette er ikke rettsstatsbasert sikkerhetspolitikk, men «sikkerhetisering ovenfra». Ved å konstruere bildet av den «farlige borgeren» legitimerer statene strengere kontroll, utvidede fullmakter og styrking av sikkerhetsapparatet. Som en europeisk analytiker uttrykte det i en UNHCR-rapport: «Frykten for retur er i langt større grad et produkt av innenrikspolitikk enn av reell ekstern trussel».
Leirer uten utvei – hvordan fornektet rettferdighet skaper ny utrygghet
Al-Hol, Roj og nærliggende fengsler er i ferd med å utvikle seg til tidsinnstilte bomber – ikke bare for Rojava og Syria, men for regional og global sikkerhet. Et liv i juridisk limbo uten rettsprosess eller rehabilitering legger grunnlaget for ny radikalisering.
Rapporter fra FN, AANES og Human Rights Watch advarer om at hardbarkede IS-tilhengere – særlig kvinner og ungdom – har etablert interne maktstrukturer i deler av al-Hol, kjent som «hisba»- og «al-hanbalat»-sonene. Her håndheves IS-ideologi gjennom trusler og vold.
Faren for opprør, masseflukt og koordinerte befrielsesaksjoner er reell. Angrepet på Ghwayran-fengselet i Hasakah i januar 2022 viste hvordan IS fortsatt evner å planlegge store operasjoner. Tilstedeværelsen av sovende celler og økonomiske overføringer utenfra forverrer situasjonen ytterligere.
Ifølge UNICEF og HRW (2025) lever over 6 000 utenlandske barn i leirene – uten statsborgerskap, utdanning eller fremtidshorisont. Barneekteskap og fødsler blant jenter helt ned i 12–16-årsalderen forekommer. Disse barna vokser opp i ekstrem vold og rettsløshet – et grovt brudd på Barnekonvensjonen og en langsiktig sikkerhetsrisiko.
Rojava er gjenstand for en omfattende informasjons- og narrativ krig. Den demokratiske, kvinneorienterte og ikke-statssentriske styringsmodellen utfordrer regionale maktstrukturer.
Statlige medier i regionen – blant annet Al Arabiya, Sky News Arabia, Al Mayadeen, Al-Alam, Fars News og iranske og tyrkiske statskanaler – fremstiller Rojava som en «terroristisk pseudostat». Fokus rettes selektivt mot al-Hol og påstått mishandling, mens statenes egen ansvarsfraskrivelse usynliggjøres.
Overskrifter som «IS-barn i kurdisk helvete» eller «Arabiske kvinner mishandlet i nord-syriske fengsler» bidrar til å delegitimere Rojava og rettferdiggjøre militær intervensjon. I tyrkisk diskurs fremstilles Rojava som en «grensetrussel», mens iranske medier portretterer området som et redskap for USA og Israel – til tross for at disse styrkene sto i front mot IS.
En særlig tydelig del av denne narrativkrigen er usynliggjøringen av kvinnelige aktører. Kvinners politiske og militære lederskap reduseres til «vestlig propaganda» eller «instrumentalisering», i et åpenbart kjønnsdiskriminerende forsøk på å frata dem politisk subjektivitet.
Internasjonal retts svikt i møte med terrorisme
Spørsmålet om hvem som skal dømme IS-medlemmer avslører et grunnleggende paradoks: Ønsket om rettferdighet uten vilje til ansvar. Lokale rettsprosesser i Irak eller under AANES’ kontroll har vært praktiske for mange stater, men bryter ofte med grunnleggende rettssikkerhet – inkludert tortur, masseprosesser og dødsstraff.
Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har i teorien mandat, men i praksis hindres den av at Syria og Irak ikke er medlemsland, av veto i FNs sikkerhetsråd og av manglende samarbeid fra statene hvis borgere er involvert.
Forslag om en egen internasjonal domstol for IS har strandet på manglende politisk konsensus. Hybridmodeller – som i Sierra Leone eller Libanon – kunne vært en løsning, men AANES’ manglende internasjonale anerkjennelse undergraver gjennomførbarheten.
Historiske paralleller: når rettferdighet svikter
Erfaringer fra Guantánamo, Bosnia, Rwanda og «krigen mot terror» viser at rettsprosesser i terrorsaker ofte undergraves av sikkerhetshensyn, unntakslovgivning og politisk press. Resultatet er ikke stabilitet, men eksport av kriser.
I sum har leirene i Rojava utviklet seg til et speilbilde av en internasjonal orden som ikke evner å håndtere konsekvensene av terrorisme. Del tre av rapporten vil analysere de geopolitiske interessene bak denne vedvarende krisen – og stille det avgjørende spørsmålet: Hvem tjener på at rettferdigheten forblir suspendert?
Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Etter å ha spilt en nøkkelrolle i nederlaget av IS (Daesh), står Rojava i dag under et sammensatt press preget av krisen rundt Daesh-leirene, politisk isolasjon og en intens kamp om narrativene – en krise som tydelig avdekker svikten i den internasjonale rettsordenen.
Til tross for at det har gått mindre enn noen få år siden de katastrofale forbrytelsene begått av islamistisk terrorisme i Rojava, har det ikke bare vokst frem former for støtte til disse kreftene. Samtidig er Rojavas motstands- og antiterrorfront – som har vært den viktigste kraften i kampen mot denne trusselen – nå under press fra alle kanter. Parallelt forsøker tilknyttede menneskerettighetsorganisasjoner samt arabisk- og persiskspråklige medier, gjennom målrettet mediekrigføring, å svekke Rojavas omdømme og overse ansvaret for å forsvare og støtte denne motstandsfronten. Dette åpenbare paradokset vitner om maktspill og skjulte politiske strategier som setter geopolitiske interesser foran rettferdighet og sannhet.
Denne rapporten har som mål å gi en helhetlig analyse av den politiske, sosiale og sikkerhetsmessige situasjonen i Rojava, med særlig fokus på utfordringene og motsetningene knyttet til verdensmaktenes støtte, menneskerettighetsbrudd samt diplomatisk og mediemessig press mot dette kurdiske selvstyreområdet. Videre søker rapporten å gi et kritisk perspektiv på internasjonale aktørers rolle, virkningen av sikkerhets- og rettspolitikk, og mulige veier videre for å støtte rettferdighet, sikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i denne komplekse krisen.
Rojava – en ufrivillig fangevokter i en diskriminerende verdensorden
Oppholdet av flernasjonale Daesh-familier i leirene i Rojava er ikke et resultat av politisk valg, men av strukturelt press og systematisk ansvarsfraskrivelse fra nasjonalstater og internasjonale institusjoner. Selv om mange av Daesh-medlemmene og deres familier er statsborgere av europeiske, arabiske eller asiatiske land, unnlater disse statene bevisst å ta sitt juridiske ansvar. Slik avsløres det moralske hykleriet i den internasjonale ordenen: krav om rettferdighet og sikkerhet gjelder kun så lenge kostnadene bæres av andre.
For Rojava, som fortsatt ikke er anerkjent av noen stat eller internasjonal institusjon, har rollen som vokter av tusenvis av kvinner og barn med tilknytning til Daesh utviklet seg til en enorm sikkerhetsmessig, etisk og økonomisk byrde. Fra et folkerettslig perspektiv står denne situasjonen i klar konflikt med grunnleggende prinsipper som likhet i statsborgerskap, retten til en rettferdig rettergang og forbudet mot kollektiv avstraffelse. Likevel tvinges Rojava, som en uformell aktør, til å bære ansvaret for denne «grå styringen» uten tilgang til formelle ressurser eller institusjonell støtte.
Leirene har samtidig blitt til det som kan beskrives som «suspenderte territorier» – områder der internasjonale lover verken håndheves fullt ut eller oppheves. Dette skaper et vedvarende press for å håndtere alvorlige sikkerhetsrisikoer uten juridiske verktøy, og gjør Rojava til et offer for vestlige og regionale dobbeltstandarder: begrenset militær støtte på den ene siden, og full overføring av et ansvar ingen stater ønsker å påta seg på den andre.
Til syvende og sist er denne situasjonen et produkt av en dypt urettferdig verdensorden, der ikke-statlige aktører må betale prisen for politiske og militære feil begått av mektige stater – uten legitimitet, uten ressurser og uten utsikter til rettferdighet.
Hvorfor blir motstandens geografi tiet i hjel?
Midt i de åpenbare motsetningene i den internasjonale ordenen reiser det seg et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan en struktur som Rojava, som sto i frontlinjen i den globale krigen mot Daesh og betalte en enorm humanitær og politisk pris på vegne av verdenssamfunnet, i dag ikke bare mangle formell juridisk legitimitet, men fortsatt også være fullstendig utestengt fra internasjonal anerkjennelse?
Selv om Rojava utgjorde ryggraden i kampen mot Daesh-kalifatet, har støtten uteblitt. I stedet har det fulle ansvaret for håndteringen av Daesh’ etterlatte strukturer – inkludert tusenvis av fanger og deres familier – blitt lagt på skuldrene til denne unge selvstyrte administrasjonen. Gjennom bevisste strategier for passivitet, som å nekte å hente hjem egne borgere eller systematisk utsette repatriering, har verdensmaktene i realiteten overført sitt politiske, juridiske og menneskelige ansvar til en aktør som verken er FN-medlem, besitter formelle styringsverktøy eller har tilgang til stabil økonomisk støtte. Denne formen for «outsourcing» av krisen representerer ikke bare et moralsk sammenbrudd, men avdekker også et dypt strukturelt gap i det internasjonale systemet, der avpolitisering av motstand og sikkerhet bygget på andres lidelse har blitt sentrale maktinstrumenter.
Rojava – den glemte frontlinjen
Da Daesh vokste frem i årene 2013–2014 og utvidet sitt selvutnevnte kalifat fra Mosul til Raqqa, ble verden rystet. For Rojavas befolkning markerte dette ikke et nyhetssjokk, men begynnelsen på en eksistensiell kamp for overlevelse. Mens vestlige stater nølte med å utvikle helhetlige antiterrorstrategier og regionale statshærer kollapset, tok de kurdiske folkestyrkene – særlig Folkets forsvarsenheter (YPG) og senere Syrias demokratiske styrker (SDF) – uten reell internasjonal støtte på seg rollen som frontlinje i krigen mot Daesh. Slaget om Kobanî i 2014–2015 ble et avgjørende vendepunkt i denne motstanden. Samtidig som Daesh rykket frem med våpen erobret i Mosul og med åpen støtte fra NATO-medlemmet Tyrkia, ble Kobanî et symbol på urokkelig motstand.
Ifølge Syrian Observatory for Human Rights ble over 1 000 YPG-krigere drept i slaget, i tillegg til at tusenvis av sivile ble drept eller fordrevet. Etter Kobanî ble de kurdiske styrkenes militære operasjoner, i koordinering med den USA-ledede koalisjonen mot Daesh, ytterligere utvidet. Slagene om Manbij (2016), Tabqa (2017) og den omfattende offensiven mot Raqqa (2017) var blant de mest sentrale vendepunktene, der SDF spilte en avgjørende rolle i Daesh’ nederlag. Under slaget om Raqqa alene ble ifølge Amnesty International over 1 600 sivile drept, og byen ble nesten fullstendig ødelagt.
Samtidig skapte Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), gjennom sin tydelige og aktive tilstedeværelse, et globalt narrativ om kvinners motstand mot islamistisk fundamentalisme. Denne kvinneledede styrken brøt med etablerte forestillinger om militære strukturer i Midtøsten og ble et symbol på kampen mot ekstremisme.
De menneskelige kostnadene ved Rojavas motstand var enorme. Ifølge UNHCR og lokale feltkilder mistet over 11 000 SDF-krigere livet i krigen mot Daesh, og mer enn 20 000 ble såret. Disse ofrene har imidlertid i stor grad blitt oversett i stormaktenes politiske beregninger.
Selv etter Daesh’ militære nederlag tok ikke oppdraget til YPG og SDF slutt. Sovende celler, støttet av Tyrkia, er fortsatt aktive, og daglige antiterroroperasjoner pågår. Likevel har Rojava, til tross for den høye menneskelige prisen som er betalt, fortsatt ingen politisk anerkjennelse – verken som selvstyrt system eller som en likeverdig internasjonal partner.
Dermed er historien om Rojavas kamp mot Daesh også historien om en dyp konflikt mellom global ansvarsfraskrivelse og lokal handlekraft, mellom passiviteten i de formelle internasjonale strukturene og ofrene til styrker uten formell legitimitet. I dette tomrommet gikk ikke bare livene til tusenvis av kurdere tapt, men også prinsippene om rettferdighet og globalt ansvar.
Likevel utgjør fortellingen om Rojavas motstand og ofre bare halve virkeligheten i regionen i dag. Den andre halvparten finnes i strukturene som oppsto etter Daesh’ militære nederlag: leirer, fengsler og langvarige unntakstilstander der lov, rettigheter og internasjonalt ansvar er satt på vent. Denne rapportens første del har vist hvordan Rojava ble den glemte frontlinjen i kampen mot terrorisme. Del to tar for seg hvordan denne glemselen – gjennom leirkrisen, det juridiske vakuumet og statenes avvisning av ansvar – har utviklet seg til et humanitært og sikkerhetsmessig blindspor.
Solidaritet med Kurdistan 