DAANES (Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria) fordømmer i et oppslag på ANF 10.mars massakrene i kystbyene i Syria – og krever at de ansvarlige for dette må straffes.
Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Uttalelsen fra DAANES understreker at slike forbrytelser utgjør en alvorlig trussel mot Syrias framtid.
Dette må sees i sammenheng med at DAANES har anstrengt seg for å få i gang en prosess med HTS regjeringen i Damaskus for å bruke kollapsen til Assad-regimet til en utvikling mot fred og stabilitet i Syria, med inkludering av alle nasjonaliteter og religiøse grupperinger. De advarer mot at disse massakrene avdekker at regjeringens mentalitet ennå ikke synes å ha endret seg fra den de opprinnelig hadde under borgerkrigen.
De sier at slike angrep drar landet inn i en mørk periode igjen, og peker på det faktum at slike forbrytelser utgjør et alvorlig hinder for at Syria skal kunne bli demokratisk og pluralistisk. Slike handlinger prøver å bringe tilbake en mørk periode som befolkningen i Syria ikke ønsker å bli utsatt for igjen.
Derfor ber vi om at de ansvarlige for disse forbrytelsene blir stilt for retten. En uavhengig undersøkelseskommisjon må handle tydelig og transparent, for å få fram sannheten og finne de ansvarlige.
Uttalelsen avsluttes med igjen å appellere til alle nasjonale krefter og det syriske folket om å delta i en nasjonal dialog som vil beskytte landets framtid og bringe fram felles løsninger. – «Bare på den måten kan vi stoppe massakrer, og tilintetgjørelsespolitikk mot det syriske folket».
Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.
Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)
Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.
Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.
Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.
I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.
«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»
Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.
Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.
Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.
Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.
Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Salih Muslim, medlem av Presidentrådet i Demokratisk Union Parti (PYD) i Rojava uttaler til ANF at Öcalans uttalelse 27.februar har åpnet døren for en en politisk løsning på det såkalte «kurdiske spørsmålet». «Fra nå av -sier han – at ansvaret påhviler den tyrkiske staten. Ӧcalan må stå fritt til direkte kontakt med PKK for å være med å bestemme kursen på prosessen videre. En oppløsningskongress for PKK avhenger av at Tyrkia også viser fram sin vilje til å være med på fredsprosessen».
Bilde: ANF 28.febr 2025
Muslim sier at leder Apo klart forklarer hvorfor de startet sin væpnede kamp og understreket «at den væpnede kampen startet i en situasjon med sjølforsvar (sjøl ble Apo fordrevet til Syria for å berge livet etter at PKK ble stiftet). Hvis staten tar demokratiske steg, politisk, kulturelt og for å sikre folks frihet, vil det kurdiske spørsmålet kunne løses politisk. Da vil det ikke bli påkrevd å drive væpnet kamp lengre. Det kurdiske spørsmålet bir nå diskutert internasjonalt og har blitt en global sak. Derfor har det kurdiske folket nådd fram til et nivå hvor politiske og diplomatiske midler tar over.
Han sier videre at det nå er den tyrkiske staten som nå fiendtlige griper inn mot det kurdiske folket i all de 4 delene av Kurdistan. «Hvis en politisk løsning ikke kan bli nådd i Syria i dag, og også Irak og Iran er kaotisk og i krise, er det den tyrkiske staten som er ansvarlig. Hvis det kommer til et skifte i Tyrkia, vil det få direkte følger i andre deler av Kurdistan. (Han peker her på at utspillene både fra KDP og PUK m.fl), som åpner for at det kurdiske spørsmålet kan løses gjennom politiske og organisatoriske tiltak og kamp.
Muslim avslutter med å peke på at det er uakseptabelt at det tyrkiske staten ber om avvæpning mens den sjøl kontinuerlig angriper områdene i Rojava og resten av DAANES. Geriljaen og det kurdiske folket vil ikke akseptere en overgivelse. Geriljaen er i en forsvarssituasjon, ikke i en offensiv angrepssituasjon slik som Tyrkia er. Det er den tyrkiske staten som må erklære en våpenhvile, også med tiltak som å løslate politiske fanger, som så vil få PKK til å ta ytterligere skritt mot fred også.
Muslims utsagn samsvarer her med det Europarepresentent for DAANES , Abdulkarim Omer uttalte overfor Rødt og Solkurd 7.februar etter Permanent Peoples Tribunale Rojava versus Turkey i Brussels.
Han sa at DAANES også var innstilt på videre forhandlinger med de nye makthaverne fra HTS i Damaskus, selv om de ennå ikke ble enige om prosessen for en ny konstitusjon og etablering av et nytt Syria med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupperinger på det første møtet de hadde.
Men, som det sees fra et felles oppslag fra 35 syriske partier på vår nettside 28.februar, var verken DAANES eller PYD invitert til felleskonferansen for syriske organisasjoner som nettopp var sendt ut. Noe som igjen understreker at fredsutspillet fra Öcalan, som de fleste ser ut til å se positivt på, er starten på en prosess som krever at alle parter må bidra med sitt for å kunne gjennomføres.
I en uttalelse på ANF 1.mars 2025 meldte PKKs såkalte Eksekutiv Kommite (vanligvis i dag oppfattet som Kurdistan Communitees Union) at »Oppfordringen om Fred og Demokratisk Samfunn» fra Öcalan 27.februar var et Manifest som belyste veien for alle frihets og demokratiske krefter for vår tid».
-At en ny historisk fase var begynt i Kurdistan og Midt Østen, som vil ha stor innflytelse på utviklingen for frie liv og demokratisk styresett verden over.
-De erklærer også en våpenhvile på egne vegne fra denne dagen for sine væpnede enheter. Men understreker at det er opp til alle parter som vil være med på prosessen å bestemme sine tiltak for å bidra med sitt til å realisere prosessen. Inkludert Tyrkias spesielle ansvar, slik PYDs Salih Muslem understreket sterkt.
-De sier at Ӧcalan personlig vil delta på kongressen som skal sette i verk denne prosessen (som må sees i sammenheng med pågående kampanjen for å oppheve isolasjonen av Öcalan).
Videre at oppfordringen er starten på en prosess, ikke slutten/fullbyrdelsen!
Det oppfordres også om å bruke både 8.mars og Newroz til å markedsføre og videreutvikle denne frihets og demokratikampen! Senere meldinger varsler at appellen fra Öcalan vil bli framført offentlig på Newroz feiringen i Amed.
Tirsdag 25. februar publiserte ANF at 35 syriske politiske partier og sosiale bevegelser har kommet med en felles uttalelse angående den såkalte «nasjonale dialogkongressen» som skulle holdes i Damaskus.
Organisasjonene som undertegnet uttalelsen kritiserte den ensidige utvelgelsen av dialogdeltakere og fremstillingen av dem som legitime representanter for de syriske regionene. De påpekte at denne metoden ikke var forskjellig fra Baath-regimets metoder for ignorering og fornektelse.
Uttalelsen fortsatte med å si at for at en sann dialog skal kunne utvikle seg, måtte representanter fra alle politiske, sosiale og sivile partier kunne delta på kongressen. Ellers ville kongressens resultater være meningsløse. De understreket at det finnes reelle representanter for alle komponenter og politiske og militære styrker i alle regioner av Syria.
Partiene og bevegelsene som hadde undertegnet uttalelsen var som følger:
Kurdistan National Congress (KNK)
Democratic Union Party (PYD)
Democratic Green Party
Kurdistan Democratic Peace Party
Kurdistan Liberal Party
Kurdistan Communist Party
Syrian Kurdish Democratic Party (P.D.K.S)
Syrian Kurdish Democratic Party
Syrian Kurdish Democratic Left Party
Syrian Kurdish Left Party
Future of Syria Party
Kurdistan Democratic Change Party
Kurdistan Modern Party
Kurdistan Workers’ Party
Arab National Committee
Syrian Democracy and Modernity Party
Syrian Kurdish Democratic Alliance Party
Syrian Reform Party
Assyrian Democratic Party
Kurdistan Brotherhood Party
Syrian Kurdish Democratic Roj Party
Democratic Society Movement (TEV-DEM)
Kongra Star
Conservative Party
Democratic Struggle Party
Kurdistan Future Party
Rojavayê Kurdistan- Kurdistan Democratic Party
Tensiq El Weteniye-Democratic Change Movement
Syriac Unity Party
Kurdistan National Unity Party
Kurdish Democratic Party-Syria (Party)
Syrian Kurdish Democratic Unity Party (Yekîtî)
Syrian Left Revolutionary Movement
Sûraya Party
El Weten El Syria Party
Tross dette og tidligere dialoger om inkludering av kurderne og alle andre etniske og religiøse minoriteter i samtaler om Syrias fremtid, var kurderne ikke var invitert i det siste møtet mellom syriske parter. Det var Syrias nasjonale dialogkonferanse, avholdt i Damaskus den 24. og 25. februar 2025. Konferansen samlet rundt 600 delegater fra ulike deler av Syria og ble ledet av landets nye leder, Ahmed al-Sharaa. Hovedmålene var å diskutere landets fremtid etter Bashar al-Assads fall, med fokus på temaer som konstitusjonelle reformer, friheter, økonomi og sivilsamfunn.
Den kurdiske administrasjonen i Nordøst-Syria ble ikke invitert til konferansen, angivelig fordi de ikke ønsket å oppløse sine egne militære styrker, Syrian Democratic Forces (SDF). I en uttalelse fordømte de kurdiske selvstyremyndighetene ekskluderingen og uttalte at konferansen ikke representerte det syriske folket.
Under konferansen ble det vedtatt en kunngjøring med 18 punkter som skulle legge grunnlaget for reformer av statsinstitusjonene. Blant annet ble det fastslått at «enhver væpnet gruppering utenfor landets offisielle institusjoner kommer til å forbys». Dette kravet om avvæpning og underordning under forsvarsdepartementets autoritet ble sett på som en direkte utfordring til SDF og andre grupper som opererer utenfor statens kontroll.
Til tross for ekskluderingen fra konferansen, har SDF uttrykt vilje til dialog. SDFs øverstkommanderende, Mazloum Abdi, uttalte at en oppfordring fra PKK-leder Abdullah Öcalan om å avslutte den væpnede kampen mot Tyrkia ikke gjelder for SDF i Syria. Abdi ønsket Öcalans oppfordring velkommen, men presiserte at den kun var rettet mot PKK i Tyrkia. Han understreket også at fred i Tyrkia burde forhindre ytterligere tyrkiske angrep på syriske kurdere.
Konferansen ble også kritisert for manglende representasjon av Syrias etniske og religiøse mangfold. Den kurdiske politikeren Saleh Muslim påpekte at komiteen besto av én politisk «farge» og ikke reflekterte landets mangfold.
SDF og den kurdiske administrasjonen planlegger nå egne diskusjoner om regionens fremtid, ettersom de ikke deltok i den nasjonale dialogen initiert av den nye syriske regjeringen.
Assad-regimets fall i Damaskus, Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria og flyangrep i Nord-Irak og oppmerksomheten rundt den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, har ført til at kurdere snakker med hverandre på tvers av grensene i regionen og bitre politiske motsetninger.
Delegasjonen fra Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) har besøkt Öcalan ved to anledninger på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 28. desember. De har nå hatt samtaler på høyt nivå med både Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) i Erbil (kurdisk Hewlêr) som er hovedstaden i Den autonome kurdiske regionen i Irak, og i Sulaymaniya (kurdisk Slemani), hovedsetet for Talabani-klanen og PUK.
Delegasjon til Nord-Irak
Presidenten i den autonome kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, tok imot DEM-delegasjonen i Erbil mandag. Barzani er nevø av tidligere president og klanhøvding Massoud Barzani som arvet KDP (Partiya Demokrat a Kurdistanê) etter sin legendariske far Mustafa Barzani (1903-79).
Forholdet mellom KDP og PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) er i beste fall betent, og Öcalans ideologi om demokratiske konføderalisme står ikke høyt i kurs i det klanbaserte KDP hvor 78-årige Massoud Barzani fortsatt har de tyngste ordene med i laget. For å understreke rangordninga møtte DEM-delegasjonen Massoud Barzani før de møtte presidenten.
Barzani har pleiet gode forbindelser med Ankara, både for å bekjempe PKK og på grunn av rivaliseringa med PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan).
Ved å gi Tyrkia mer eller mindre fritt leide til å angripe basene til Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til PKK, i Qandil-fjellene, har Tyrkia, skritt for skritt, utvidet sin okkupasjon av grenseområdene i Nord-Irak uten at sentralregjeringa i Bagdad har hatt mulighet til å hindre det. Tyrkia tråkler sammen den ene lomma med den andre langs grensa slik at det begynner å ta form av et sammenhengende belte.
Omveltninga i Syria åpner nye dører til gamle rom. KDP har sine allierte i Nord-Syria der Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) er bygd av Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) som tilhører “PKK-familien”. Nå må DAANES og de kurdiske partiene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) forholde seg til den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som styrer i Damaskus.
Det byr på utfordringer ettersom HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere etterlyste terroristen Abu Mohammed al-Jolani, har avvist den føderative modellen for Syria, med lokalt autonomi, som Daanes tar til orde for. Det betyr ikke en egen autonom region, slik som i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak.
KDP i “Barzanistan”
Samtalene mellom president Barzani og DEM-delegasjonen mandag kretset rundt kurdisk regional enhet og forsoning og om følgene av en eventuell ny forhandlingsprosess i Tyrkia. Her er det nærliggende å tro at DEM ba Barzani om å bruke sine forbindelser til Recep Tayyip Erdoğan i presidentkomplekset Cumhurbaşkanlığı Külliyesi i Ankara.
“Barzani uttrykte sin fulle støtte til fredsinitiativet og prosessen for en fredelig løsning i Tyrkia, Irak, Syria og utover. Delegasjonen diskuterte det politiske landskapet i Tyrkia og understreket behovet for kurdisk enhet i møte med regionale utfordringer. Møtet ble sett på som en del av en breiere innsats for å engasjere kurdiske politikere og fremme dialog om kurdiske spørsmål på både nasjonalt og regionalt nivå,” skriver Medya News.
Et annet sentralt spørsmål er hvordan alle kurdiske politiske krefter kan bli involvert i fredsprosessen for å sikre at ingen fraksjon blir utelatt. Fred kan ikke oppnås isolert, understreket Barzani, det krever samarbeid mellom kurdiske fraksjoner for å fremme politiske løsninger. Kurdisk historie og forholdet mellom KDP og PKK tilsier at dette kan by på store, uoverstigelige utfordringer.
Her spiller erfaringene fra Rojava inn. Politikken til DAANES og organiseringa av samfunnet har gitt gjenlyd i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan” i Sulaymaniya. Den står i kontrast til den politistaten som mange mener KDP driver i Nord-Irak, særlig i “Barzanistan” i Erbil. En positiv politisk løsning, både i Tyrkia og Syria, kan dermed utfordre tradisjonelle maktstrukturer som er forankret i klaner.
PUK i “Talabanistan”
Delegasjonen dro deretter til Sulaymaniya for å møte PUK-lederen Bafil Talabani og visestatsminister Kubat Talabani. Møtet fant sted bak lukkede dører i Debashan, den historiske residensen til tidligere president og partieier Jalala Talabani.
Debashan ligger i fjellsida med vakkert oversyn over Zamwa som stedet het før den moderne byen ble anlagt i 1783-84 under det kurdiske shafi’i-sunnimuslimske Baban-fyrstedømmet (1649-1850), med oljebyen Kirkuk som hovedstad før Sulaymaniya etablerte seg som støttespiller for det osmanske riket i kampen mot Iran.
Undertegnede var i 2017 middagsgjest hos Talabani (1933-2017) og hans kone Hero Ibrahim Ahmed (Hero Khan) Khan, i Debashan og hadde hennes søster Shanaz Ibrahim Ahmed, gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, som en meget frispråkelig borddame.
Borddama som sitter sentralt i PUK-ledelsen sammen med sin nevø Bafil Talabani, møtte DEM-delegasjon som anla et besøk på gravstedet til svigerfaren som grunnla PUK sammen med hennes far, juristen og forfatteren Ibrahim Ahmad (1914-2000) i 1975.
Det respektfulle besøket understreker at PUK fortsatt er en familiesak, en meseleya malbatê.
Delegasjonen kan dermed ha åpnet en direkte kanal til Bagdad gjennom president Rashid som er medlem av PUK. Han kom til Halabja få dager etter Saddam Husseins gassangrep på den kurdiske grensebyen 16. mars 1988, i sluttfasen av krigen mot Iran (1980-88).
Shanaz var oppsatt på å gjøre 31. august 1996 til minnedag for å markere Erbil-massakren under den irakisk-kurdiske borgerkrigen, da Massoud Barzani inviterte den irakiske hæren til Erbil for å bekjempe PUK. Saddam Hussein svarte på Barzanis brev med å sende 45.000 soldater. 48 PUK-medlemmer ble henrettet i Erbil, mens vel 700 peshmergas fra PUK og Iraks nasjonalkongress (Moutammar al-Watani al-‘Iraqi, INC) (partiet til CIA-allierte Ahmed Chalabi som ble visestatsminister (2005-06) etter Saddam Husseins fall) ble skutt utenfor byen. Samme dag henrettet KDP tretten peshmergas fra PUK i Erbil.
Saddams tropper trakk seg senere tilbake etter å ha overlatt Erbil til KDP hjulpet til å presse PUK helt til grensen mellom Iran og Irak før USA grep inn og evakuerte over 6000 PUK-krigere fra Irak. I oktober tok PUK tilbake Sulaymaniya.
Hero Khan sendte mange strenge blikk ned til bordenden hvor samtalen fant sted, og lillesøster Shanaz fikk ikke sitt ønske igjennom.
Den 31. august blir aldri offisielt markert. Sårene har aldri blitt leget.
Delegasjonen besto av Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder som begge var medledere av DEM fram til august 2023, av partimedleder Keskin Bayindir og andre politikere fra Demokratisk regionsparti (Demokratik Bölgeler Partisi, DBP; Partiya Herêman a Demokratîk, PHD) og av parlamentarikere fra DEM.
Følget inkluderte utenrikspolitisk talsmann Berdan Öztürk, Mehmet Kamaç (DEM) og Gülcan Kaçmaz Sayyiğit, representant fra Van for det tyrkiske grønne venstre partiet Yeşil Sol Parti (YSP), samt İbrahim Bilmez og Özgür Erol fra advokatfirmaet Asrin som har saka til Öcalan. Buldan og Önder var de som først fikk besøke Öcalan på Imrali.
Delegasjonen avsluttet besøket i Nord-Irak onsdag med et møte med statsminister i den kurdiske regionen (KRI), Masrour Barzani, i Erbil onsdag.
Tyrkisk våroffensiv
Samtalene som delegasjonen hadde på høyt nivå i Başûrê Kurdistanê, kom på “et kritisk tidspunkt, fordi Öcalans siste initiativ tar sikte på å styre den kurdiske politiske bevegelsen inn i en fornyet prosess med dialog” på tvers av grensene, ifølge Medya Haber.
Observatører venter nå på uttalelser fra begge sider for å klargjøre hva møtene har ført til for kurdisk diplomati i et breiere politisk landskap i Midtøsten eller Vest-Asia som er under omforming.
Det skjer på et tidspunkt da Tyrkia utvider sin kontroll over deler av Nord-Irak i oppbygginga til hva som ser ut til å bli en ny våroffensiv i grensetraktene, og mot Qandil-fjellene (kurdisk Çiyayên Qendîlê) som strekker seg langs grensa mellom Irak og Iran og er en del av fjellkjeden Zagros fra Iran, det nordlige Irak og det sørøstre Tyrkia.
Tyrkia har intensivert sine militære operasjoner med vedvarende luft- og bakkeangrep og særlig bruk av droner mot Gara-regionen. Det har ført til en ny strøm av flyktninger. 27. januar ble fire sivile drept i et droneangrep i Rapirin i hva som fortoner seg som vilkårlige angrep fordi det ikke fins militære mål i området.
Det fyrer opp under advarslene fra Community Peacemakers Teams (CPT), med kontor i Sulaymaniya, og andre observatørgrupper i Irak om at angrepene har som mål å avfolke viktige regioner i forkant av den planlagte våroffensiven.
Fjellregionen Gara (Garê) i Duhok-regionen har vært mål for tyrkiske angrep gjennom mange år. Den hittil største offensiven Operasjon Ørneklo-2 (Pençe Kartal-2 Harekati) fant sted 10.-14. februar 2021 og var rettet mot PKK, men rammet mange sivile i seks landsbyer som ble bombet av tyrkiske helikoptre, opplyste ordfører Saban Xelil i landsbyen Dînartê til Kurdistan 24.
Tyrkia fortsetter sine systematiske militære kampanjer i kurdisk Irak for å sikre seg strategiske fordeler med tanke på våroffensiven, konstaterer Karwan Osman, leder for CPT.
Den 27. januar ble to kurdiske politikere fra Rojava, Heva Erebo (43), også kjent som Saliha Viyan, og Hogir Erebo (34), alias Dilawer Erebo, drept sammen med to andre sivile i et droneangrep i Ranya-distriktet ved Dukan-sjøen, nord for Sulaymaniya og øst for Erbil. Ranya i Hawraman-fjellene på 1300 meters høyde er et kurdisk kulturelt senter og ble hardt rammet under den kurdiske krigen mellom KDP og PUK.
Angrepet var trolig målrettet for å ramme forbindelsene til Rojava.
Heva Erebo var koordinator for kvinnefronten Kongra Star (Stjernekongressen) og var med å opprette DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava.
Kongra Star ble opprettet i 2005 som kvinneunionen Yekîtiya Star (YS), hvor Star refererer til den mesopotamiske oldtidsgudinna Ishtar og i dag til "himmelske stjerner", under mottoet «Uten frigjøring av kvinner, er et virkelig fritt samfunn umulig."
Tidligere medleder for Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk, arabisk: Majlis ad-Diymuqratiu as-Suri), Ilham Ahmed, som nå er internasjonal leder i DAANES, var med å stifte YS.
Heva Erebo var på vei for å møte kvinneorganisasjoner, mens Hogir Erebo fra ungdomsorganisasjonen til det syrisk-kurdiske PYD skulle få medisinsk behandling i Qandil-fjellene etter å ha blitt såret i kamper med Den islamske staten (IS).
Den flerspråklige Heva Erebo fra den syriske grensebyen Dirbasiyah, tvillingby til tyrkiske Şenyurt, var aktiv med å organisere kvinner i Raqqa, Manbij, Tabqa og Deir az-Zur etter hvert som byene ble frigjort fra Daesh (IS), byer som i overveiende grad er arabiske.
"Hun var et eksempel på en revolusjonær kvinne som alle kvinner kunne få styrke fra og se som sin fortropp. Uansett hvor store og smertefulle våre ofre kan være, kan ingen kraft få oss til å vende tilbake til et liv i slaveri og bøye hodet," heter det i minneordet fra Kongra Star.
Uavklart i Damaskus
Utviklinga i Syria henger over det som skjer i Tyrkia og sender skygger inn over Irak. Syrias demokratiske styrker (SDF, Quaat Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har oppfordret Damaskus til å ta sitt ansvar med å inngå våpenhvile. Det er helt nødvendig for å opprettholde en kontinuerlig dialog, understreker SDF etter trepartsmøtet som fant sted mandag. Her var DAANES representert.
SDF vil fortsette forhandlingene med den syriske HTS-regjeringa om kjernespørsmålene som blant annet omfatter integrering av militære og administrative institusjoner og returnering av fordrevne personer.
“Betydninga av den pågående dialogen med Damaskus ble bekreftet på nytt, med deltakerne som uttrykte sin forpliktelse til å gjøre denne dialogen vellykket,” het det i uttalelsen fra SDF etter møtet.
Forutsetninga for framgang er en våpenhvile, betoner SDF som er de militære styrkene til DAANES.
Ifølge rapportene skal SDF og Damaskus ha inngått en avtale om å integrere “sikkerhetsinstitusjoner” i strukturen til den nye syriske hæren og å gjenopprette statstilknyttede sivile tjenesteinstitusjoner i Nord- og Øst-Syria. Kilden er kommandanten for SDFs nordlige brigade, Abu Omar al-Idlibi.
Det indikerer samarbeid mellom DAANES og sentralregjeringa uten at spørsmålet om langsiktig autonomi eller minoriteters rettigheter er avklart. Dette er spørsmål som ligger til sentrale forhandlinger om Syrias forfatning i Damaskus. Her vil det komme flere pekepinner når en ny regjering blir presentert 1. mars, slik HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a har varslet.
Et annet nøkkelpunkt i avtalen krever at alle ikke-syriske krigere i SDFs rekker blir dimittert for å understreke den nasjonale suverenitet og begrense utenlandsk innflytelse i regionen. Det skal dessuten legges til rette for at repatrieringa blir lettere for fordrevne personer under “egnede levekår”. Det foreligger ingen implementeringsmekanisme som kan bidra til å verifisere avtalen.
Forhandlinger og dialog er “uansett den beste veien” å gå, understreket SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi mandag overfor det syriske North Press Agency. SDF støtter “alle anstrengelser for å bidra til nasjonal stabilitet og enhet”, forsikret Abdi og gratulerte Ahmed ash-Shara’a med presidentskapet.
Å kreve at alle ikke-syrere ut av SDFs rekker, er et utspill fra Damaskus overfor Tyrkia som mener at SDF er en kamuflert hær for tyrkiske kurdere fra PKK. Overføringa av vel 20.000 IS-fanger til myndighetene i Damaskus reiser alvorlige spørsmål om hvordan det skal organiseres og hva myndighetene vil gjøre med fangene. Det vil uansett fjerne en tung belastning for DAANES.
Abdi berømmer også Shara’as besøk til den kurdiske enklaven Afrin, tett opp til grensa mot Tyrkia nordvest for Aleppo. Afrin har vært under tyrkisk kontroll siden invasjonen i januar til mars 2018, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti). Siden har det pågått en utstrakt etnisk renskning av kurdere og innflytting av syriske arabiske jihadister og deres flyktningfamilier.
Abdi har invitert Shara’a til SDF-kontrollerte områder i Rojava og planlegger selv å dra til Damaskus for å etablere en klar handlingsplan for videre diskusjoner. Enhver resolusjon må opprettholde «rettferdighet og likhet for alle syrere, fri for diskriminering eller sekteriske kvoter,» understreker Abdi.
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) lanserte mandag et initiativ for å fremme syrisk dialog med sikte på å bygge et nytt, enhetlig Syria, og ba om et hastemøte i Damaskus.
I sin uttalelse understreket DAANES at samarbeid med den politiske ledelsen i Damaskus «ville tjene interessene til alle syrere og legge til rette for en vellykket løsning på de nåværende utfordringene».
En uttalelse fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) i byen Raqqa, Nord-Syria, 16. desember 2024 – Kilde:ANF
Erklæring fra den syriske dialogen om opprettelsen av et nytt Syria
(Oversatt av Solkurd)
Med det despotiske Baath-regimets fall gikk Syria inn i en ny fase. For å gjennomføre en vellykket overgangsprosess må vi komme sammen, forene oss og arbeide for å tegne et felles veikart. Utstøting og marginaliserings-politikken som har ødelagt Syria, må opphøre. Alle politiske krefter må delta i byggingen av et nytt Syria også i overgangsperioden. I denne forbindelse oppfordrer vi alle syriske parter til å vurdere sine tilnærminger til hverandre og prioritere felles nasjonale interesser fremfor alt annet.
På dette grunnlaget tror vi at samarbeid mellom den autonome administrasjonen og den politiske administrasjonen i Damaskus vil være i samsvar med interessene til alle syrere og vil fremme en vellykket utgang på denne krevende fasen.
Som Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria kjenner vi vårt ansvar overfor det syriske folket i alle dets komponenter. For å oppfylle våre forpliktelser overfor vårt folk, presenterer vi dette initiativet for syrisk-syrisk dialog for å bygge et nytt Syria.
Vi setter også pris på den positive rollen til arabiske land og våre venner som støtter det syriske folket med alle dets komponenter og understreker nødvendigheten av å fortsette denne støtten for å bygge et nytt Syria, som sikrer rettighetene til alle grupper og komponenter på et demokratisk grunnlag. Dette vil legge grunnlaget for å i gangsette en inklusiv syrisk nasjonal dialog der alle deltar.
Denne støtten bør fortsette med tanke på å bygge opp det nye Syria for å sikre rettighetene til alle grupper i henhold til de demokratiske prinsippene for å gi et passende grunnlag for starten av den syriske nasjonale dialogen der alle kan delta.
Med dette utgangspunktet henvender vi oss til alle syriske krefter om å arbeide sammen for å gjennomføre følgende skritt som vi anser som avgjørende på dette stadiet:
Beskytte enheten og suvereniteten til det syriske territoriet og beskytte det mot angrepene fra den invaderende tyrkiske staten og dens leiesoldater.
Stoppe alle militære aktiviteter over hele Syrias territorium for å påbegynne den generelle, konstruktive, nasjonale dialogen.
Innta en tolerant holdning og unngå hatefulle ytringer og påstander om svik mellom syrere. Syria er rikt med alle dets komponenter og dette mangfoldet og rikdommen må bevares på grunnlag av et rettferdig demokrati.
Holde et møte snarest i Damaskus med deltakelse av syriske politiske krefter for å skape enhetlige visjoner med tanke på overgangsfasen.
Sikre effektiv deltakelse av kvinner i den politiske prosessen.
Forsikrer at rikdom og økonomiske ressurser må fordeles rettferdig mellom alle syriske regioner, ettersom de tilhører hele det syriske folket.
Sikre retur av de opprinnelig bosatte og tvangsfordrevne til sine områder, bevare deres kulturarv og få slutt på politikk for demografiske endringer.
Med utviklingen som har funnet sted i Syria, bekrefter vi vår fortsatte kamp mot terrorisme, for å sikre at terrororganisasjonen ISIS ikke vender tilbake. Dette vil være gjennom et felles samarbeid mellom De syriske demokratiske styrkene og styrkene til den internasjonale koalisjonen.
Okkupasjonen må avsluttes, og det syriske folket må bestemme sin framtid samtidig som man opprettholder prinsippet om godt naboskap.
Ønske velkommen den konstruktive rollen til de arabiske landene, FN, Den internasjonale koalisjonen og alle internasjonale makter som er aktive i Syria. Vi oppfordrer dem alle til å spille en positiv og effektiv rolle i å gi råd, støtte det syriske folket og å bygge broer mellom dets komponenter på en måte som sikrer opprettholdelse av stabilitet og sikkerhet og stoppe utenlandsk innblanding i syriske anliggender.
Den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria
Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner har i går 15. des. skrevet et en presserende appell til FNs menneskerettighetsråds president og dens medlemmer der de ber om støtte til å stoppe krenkelser og tvangsflytting mot kvinner i det nordøstlige Syria.
Solkurd har oversatt appellen fra arabisk (se originalen nedenfor).
Omar Zniber, ærede president for Menneskerettighetsrådet, Kjære medlemmer av rådet,
Vi retter denne meldingen til dere fra Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner, som er en sivil kvinneorganisasjon grunnlagt 1. juli 2013, som arbeider for å bekjempe alle former for vold og diskriminering mot kvinner, veiledet av internasjonale traktater og konvensjoner, spesielt verdenserklæringen for å bekjempe vold mot kvinner.
Vi presenterer for dere denne presserende appellen om umiddelbar intervensjon for å få slutt på de alvorlige krenkelsene mot kvinner i det nordøstlige Syria, spesielt i regionene Afrin, Tal Rifaat, Shahba (landsbygda i det nordlige Aleppo) og Manbij. Rapporter som kommer fra disse områdene gjenspeiler en katastrofal situasjon som krever en seriøs og effektiv reaksjon fra det internasjonale samfunnet.
Den humanitære og juridiske situasjonen:
Fortsatt tvangsflytting: Kvinner står overfor storstilt tvangsflytting som følge av militære operasjoner, ettersom de ble tvunget til å forlate hjemmene sine og møte levekår som ikke er forenelig med noen menneskeverd.
Systematisk vold: Kvinner i disse områdene er utsatt for fysisk og psykisk vold, inkludert vilkårlige arrestasjoner, trakassering og mishandling, som er åpenbare brudd på internasjonale lover som garanterer beskyttelse for sivile i tider med konflikt.
Fratakelse av grunnleggende tjenester: Kvinner lider av mangel på helsetjenester og utdanning, noe som øker deres lidelser, spesielt mødre og gravide kvinner, og truer deres sikkerhet, helse og barnas fremtid.
Mangel på sikkerhet og rettferdighet: Sikkerhetskaos og fravær av juridiske institusjoner hindrer kvinner i å oppnå noen beskyttelse eller oppnå rettferdighet mot sine overgripere. Disse bruddene utgjør et åpenbart brudd på forpliktelsene i internasjonal humanitær rett, spesielt den fjerde Genève-konvensjonen, og FN-resolusjoner som Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, som legger vekt på beskyttelse av kvinner i konflikter og å sikre deres deltakelse i fredsskaping.
Våre krav rettet til rådet:
Gjennomføre en presserende og uavhengig internasjonal etterforskning av krenkelsene begått mot kvinner i disse områdene, samtidig som man sikrer at de ansvarlige blir holdt ansvarlige.
Sikre beskyttelse av sivile, spesielt kvinner, stanse tvangsflytting, og sikre trygg og verdig retur av de fordrevne.
Gi akutt og omfattende humanitær bistand til berørte kvinner, inkludert helsehjelp og psykologisk og sosial støtte.
Styrke kvinners deltakelse i fredsprosesser og beslutningstaking, samtidig som det sikres respekt for deres rettigheter og myndiggjøring på alle felt.
Vi oppfordrer Menneskerettighetsrådet til å ta sitt moralske og juridiske ansvar overfor de berørte kvinnene i disse områdene. Det internasjonale samfunnets taushet angående disse alvorlige krenkelsene oppmuntrer til at det fortsetter, og undergraver innsatsen for å bygge fred og rettferdighet. Vi håper at dere vil ta hastetiltak og arbeider for å få slutt på lidelsene til kvinner og oppnå ønsket rettferdighet.
Dere har vår største respekt og takknemlighet!
Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner
Signaturen til organisasjonens talskvinne, Rasha Darwish: E-post: Sara.organisation9113@gmail.com
Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.
På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll
Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria». Regionen oppsto i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK. Inntil for få dager siden hadde den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at feminisme, økologi og sosial rettferdighet blir realisert.
Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG. Det var først etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG (under veiledning av USA) ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria. SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.
De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett fordelene ved å delta i samarbeidet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg med de nye makthaverne i Damaskus.
Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij. Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.
Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij. Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.
SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS vil holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.
Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.
For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.
Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.
Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.
Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.
Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken.
Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om at Tyrkia må sanksjoneres og straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon.
En basar i Manbij 2018. Foto privat To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat
Solidaritet med Kurdistan 