Rojava, Maxmûr og Chiapas: Building and Defending an Alternative to Capitalist Modernity, en artikkel av Rojava Internationalist Commune.
«Zapatistene fra den autonome regionen i Chiapas har rapportert en økende tilstedeværelse av militære, politi, paramilitære grupper, spioner og informanter siden 2019. Nylige avsløringer fra Guacamaya-gruppen avslører et stort spionasje- og etterforskningsnettverk fra SEDENA (Secreatria de Defensa Internacional) , som handlet mot demokratiske krefter som zapatista-samfunnene og deres støttespillere. Fysiske angrep inkludert kidnappinger, tortur og skytevåpenangrep har også forekommet. Den 22. mai angrep den paramilitære organisasjonen ORCAO zapatista-basen i den autonome kommunen Moisés Gandhi, noe som resulterte i alvorlige skader på kameraten Gilberto López Sántiz. Både Chiapas og Kurdistan er stadig under angrep fra kapitalistisk modernitet.
Bente sitter i landsstyret til Solidaritet med Kurdistan og medlem av Miljøpartiet De Grønnes sentralstyre
Primo Mai 2023 fikk MDG følgende henvendelse fra «Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter» i Oslo v/ Andam Aziz.
«Kjære MDG på Stortinget, Dr. Abdulkarim Omar, som er representant for den autonome administrasjonen Nordøst-Syria (AANES) i Europa, er på besøk i Norge i Mai. I den anledningen vil han gjerne ha et møte med MDG på Stortinget.
Dette for å snakke om den nåværende situasjonen i Nordøst-Syria, Tyrkias trusler mot regionen og hvordan styrke forholdet mellom MDG og administrasjonen I nordøst-Syria.»
Den 4. Mai møtte Dr. Abdulkarim Omar Axel Klanderud, rådgiver for MDGs Stortingsgruppe, – til et timeslangt møte med tolk, samt medlem av Internasjonalt Utvalg i MDG, Bente Knagenhjelm.
Etter gjensidig informasjonsutveksling, gjorde Dr. Omar det klart at det er svært viktig for ham og derved den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria, at norske politiske partier blir gjort kjent med hva som skjer i området. Axel Klanderud fikk derved en grundig gjennomgang av situasjonen, ikke minst når det gjelder hvordan Tyrkia oppfører seg. Klanderud gjorde det klart at avhengig av valgresultatet i Tyrkia, ville han gå inn for at MDG stiller spørsmål til utenriksminister Anniken Huitfeldt, rundt miljø-ødeleggelser i nordøst-Syria, ikke minst negativ regulering av vanntilførselen, og hvordan dette påvirker befolkningen der.
Møtet på Stortinget foregikk før valget – men siden Erdogan igjen gikk av med seieren, kan det sies å være mer aktuelt enn noen gang å spørre hvordan Norge vil svare på denne aggresjonen.
MDGs Klanderud har følgende tekstforslag til spørsmål til utenriksministeren: «Tyrkia har flere ganger de siste årene stengt vanntilførselen gjennom Eufrat for å hindre at vann kommer til syriske områder. Dette gjør livet vanskeligere i en region som allerede er preget av krig og fattigdom, og kan gjøre det lettere for terrorgrupper å rekruttere innbyggere når bønder og andre yrkesgrupper mister sitt levebrød. Vil regjeringen gi tydelig beskjed til Tyrkia om at dette er en uakseptabel praksis som må opphøre, og hva vil regjeringen gjøre for å bistå den demokratiske regionen Rojava opp mot press fra Tyrkia?»
Spørsmålet til utenriksministeren kan også formuleres slik: «Selvstyremyndighetene i Rojava rapporterer om manglende kontroll i Al-Hol leiren, som huser tusener av IS-tilhengere og deres barn. Blant disse befinner det seg mennesker fra titalls nasjonaliteter, inkludert Norge. Tilstanden i leiren betegnes som en humanitær katastrofe, og særlig barn er utsatt. Om myndighetene ikke klarer å holde kontroll over leiren kan dette også medføre en økt trussel mot Europa. Al-Hol kan bli et indoktrinerings- og opplæringssted for nye IS-terrorister. AANES ønsker hjelp fra utlandet. Hva gjør regjeringen for å finne en internasjonal løsning for situasjonen i Al-Hol leiren?»
Det vites pr i dag ikke om MDG har hatt mulighet til å stille spørsmål til utenriksministeren. Dr. Abdulkarim Omar takket for muligheten til å møte MDG. Han fikk også møte Rødt, SV og Arbeiderpartiet på Stortinget.
Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.
I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!
De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.
Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit? I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.
Fra sør i Bekaa dalen
Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).
I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt? Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.
Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen…. Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere. De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke.
I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…
Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.
Hvordan var oppholdet i leira? Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.
Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira? Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.
Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.
Abdulkarim Omar, som i mange år var utenriksansvarlig for Selvstyret i Nord- og Øst Syria (AANES) hadde flere møter med ulike norske partier da han nylig var i Oslo. På Stortinget hadde han møter med representanter fra MDG, SV, Rødt og Ap. Han er i dag Europa-representant for AANES. Det siste møtet er omtalt i kurdiske medier.
Viss du kjenner noen som er med i et kommunestyre, kan du kanskje bidra til at det blir ei bevilgning til? https://fotballbane.org/
Flere andre kommuner har tidligere gjort tilsvarende 1 krone – vedtak. Bodø var først ute. Enstemmige vedtak har vært det vanlige. Bevilgningene har ikke vært politisk omstridt. Og aller siste nytt er at også Nordre Follo har vedtatt 1 krone per innbygger. Banene i Kobanê og i Raqqa – som fram til 2019 var «hovedstaden» for IS – er i daglig bruk. Jentefotballen har fått kraftig oppsving.
Tyrkia begår nå krigsforbrytelser hver uke i nabolandene Syria og Irak, både i de områdene tyrkiske styrker har okkupert og i andre deler.. Okkupasjonsstyrkene bruker fly, droner, raketter og artilleri i angrep mot landsbyer der det bare er sivilbefolkning. Ett eksempel: 2. juni ble den 70 år gamle småbrukeren Ramazan Ali beskutt og lemlesta for livet. Skuddene kom fra en nyetablert tyrkisk militærbase i dalsida rett ovenfor landsbyen Hirure i Nord-Irak, noen få mil fra grensa mot Tyrkia. Småbrukeren hadde gått ut for å vanne åkeren.
Med NATOs nest største hær okkuperer Tyrkia også store deler av Nord-Syria. Tyrkias egne soldater og leiesoldater angriper jevnlig landsbyer og byer utenfor okkupasjonssonen. I august ble 121 landsbyer rammet av slike angrep.
Ett eksempel: Okkupasjonsstyrkene angrep landsbyen Al-Sufoyeh natt til 4. august 2021. Landsbyen ligger omtrent 35 kilometer sør for den tyrkiske grensa og nær det okkuperte området. Zidan Khalaf al-Asa (54) og tre av sønnene hans døde før de kom til sykehuset i Raqqa. Søsteren deres og moren ble alvorlig skadet, men overlevde transporten til sykehuset.
Statuttene til Den internasjonale straffedomstolen i Haag sier at det er en krigsforbrytelse når en krigførende part «med vilje angriper sivilbefolkningen som sådan eller sivile enkeltpersoner som ikke direkte deltar i fiendtlighetene.»
Ramazan Ali i Nord-Irak, Zidan Khalaf al-Asa og familien hans i Nord-Syria er «sivile enkeltpersoner som ikke direkte deltar i fiendtlighetene.» Men de og mange andre blir nå utsatt for målrettete angrep fra NATOs nest største hær.
Som NATO-medlem er Norge medansvarlig. Tyrkia må stilles til ansvar for krigsforbrytelser og andre brudd på folkeretten.
Solidaritet Med Kurdistan ber regjeringen protestere overfor Tyrkia, ta opp saken i NATOs organer og kreve at Sikkerhetsrådet i FN behandler rapportene som foreligger om NATO-hærens krigsforbrytelser i Irak og Syria. All våpensalg til Tyrkia må stanses.
Det har også kommet konkrete anklager om bruk av kjemiske våpen. Vi krever at det blir en uavhengig granskning av den kjemiske krigføringen.
25. september hadde VG et intervju med utenriksansvarlig for sjølstyremyndighetene, Abdulkarim Omar. I intervjuet sier Omar at myndighetene ønsker å utvise IS-tilhengerne. Men for at en utvisning skal kunne gjennomføres, må norske myndigheter samarbeide. Svenske myndigheter tok i mot utviste svenske IS-tilhengere i september i år. Nå øyner Omar håp om at et nytt flertall på Stortinget vil gi en åpning for at også norske myndigheter vil ta ansvar for sine egne statsborgere.
I følge nyhetsbyrået ANF har Tyrkia tvunget 300 000 på flukt og omplassert 400 000 tyrkisk-lojale i de samme områdene i Nord Syria. De to områdene er Afrin og beltet mellom Serekaniya og Gire Spi. Samtidig gjøres styrkes den tyrkiske kulturen i disse områdene og tyrkiske lira er den vanligste valutaen. Alt tyder på at Tyrkia har tekt å annektere disse områdene når muligheten byr seg.
Det er planlagt demonstrasjoner over hele landet. Her kan dere laste ned en flyer som er mulig å dele under markeringer og demonstrasjoner slik at forbigående kan få informasjon. Last ned her: printdokument demo flyer (2)
Karim Essahli har et innlegg i Klassekampen den 4. juni der han kritiserer vårt innlegg den 30. mai.
Dessverre påstår Essahli ting som vi ikke har skrevet. Han skriver: «Uttrykket ‘kurdiske områder’, som Folkvord og Andresen bruker…» Det uttrykket finnes ikke i innlegget vårt.
Den norske regjeringa erklærte i desember 2012: «Norge anser i dagens situasjon Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket». De som kalla seg Den frie syriske hæren (FSA) ble sett på som de militære styrkene til Nasjonalkoalisjonen. Regjeringen støtta dermed FSA. Terroristgrupper med tilknytning til FSA og Nasjonalkoalisjonen har et ukjent tusentals liv på samvittigheten. I dag samarbeider FSA med den tyrkiske okkupasjonsmakta i nordvestlige Syria.
Vi mener at Norge skal gjenåpne ambassaden i Damaskus og bruke sin innflytelse til å arbeide for en fredelig løsning mellom regjeringa i Den arabiske republikken Syria og Nord Syrias demokratiske føderasjon.
Vi er enige i flere av de generelle betraktninger som Essahli legger fram. Men det ser ut som om hans hovedhensikt med innlegget er uttrykt i siste avsnitt.
Han skriver: «Folkvord og Andresen bruker Aisha Shezadi sin situasjon i et kynisk forsøk på å presse Norge til samarbeid med en fantasi-«myndighet» fremfor å presse Norge til å ta ansvar for en av sine statsborgere som har gått ulovlig ville veier»
Det er ingen kynisme i vårt ønske om at Norge skal ta ansvar når det gjelder Aisha Shezadi. Vi mener at Norge bør samarbeide med myndighetene i Nord Syria – og gjerne også myndighetene i Damaskus – for å frakte henne hjem og dømme henne etter norsk lov.
Vi viser for øvrig til Erling Folkvords innlegg i Klassekampen 5.06.2018.
Solidaritet med Kurdistan 