Uttalelse fra Kvinnefrontens landsstyre, vedtatt 2. februar 2025

Nord og øst i Syria har den Kurdiske befolkningen siden 2012 bygget et selvstyrt samfunn, Rojava, basert på kvinners frihet, økologi og grasrotdemokrati. Kvinner har stått i front i utviklingen av en samfunnsmodell der kvinner har ansvar og er representert i alle områder av sosialt og politisk liv.

I Syria har kvinnene organisert seg og dannet et kvinneråd for å kjempe tilbake mot angrep på kvinner og på samfunnet som helhet. De arbeider for å forme en fredsprosess, for et demokratisk samfunn og for sannhet og rettferdighet. 22 desember 2024 presenterte det Syriske kvinnerådet (Kongra Star) en erklæring. I denne krever rådet, som består av kvinner med ulik etnisk, religiøs og kulturell bakgrunn, at kvinner får delta der avgjørelser tas i alle deler av Syrisk samfunn og i den politiske prosessen som nå foregår etter Assadregimets fall. I tillegg formulerer de 13 tydelige krav til den pågående fredsprosessen.  

Kvinnefronten i Norge vil med dette støtte de syriske kvinnenes ideologiske kamp for å beholde sin selvbestemmelsesrett og liv i frihet og trygghet.

• Vi forventer vi at Norge anerkjenner den demokratiske autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria (DAANES) som en sentral part i utviklingen av en demokratisk framtid for Syria.
• Vi krever at Norge legger press på Tyrkia for å stoppe de massive angrepene på Rojava og stopper salg av våpen til Tyrkia for å sikre at ikke norske våpen brukes i angrepene.
• Vi støtter Kongra Star sine krav til oppbyggingen av et nytt demokratisk Syria basert på kvinners deltakelse.
  
• Les mer

Flere medlemmer fra Solidaritet med Kurdistan var til stede under det to dager lange tribunalet om Tyrkias forbrytelser mot Rojava, Tribunalet fant sted i Brussel den 5. og 6. februar.

Her følger pressemeldinga sendt ut etter Tribunalet.

Brussel, 7. februar 2025

Permanent People’s Tribunal (PPT) har avgitt en foreløpig uttalelse som fordømmer den tyrkiske staten for å ha begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Rojava, Nord og Øst Syria. Denne uttalelsen følger en to-dagers sesjon holdt i Brussel, hvor tribunalet undersøkte omfattende bevis angående handlingene til høytstående tyrkiske tjenestemenn fra 2018 til i dag.

Tribunalet ble sammenkalt etter anmodning fra ni organisasjoner som tok til orde for rettferdighet og ansvarliggjøring. Vitnesbyrdene som ble presentert malte et konsistent og overbevisende bilde av systematisk undertrykkelse av den kurdiske befolkningen i Rojava, preget av tvangsflytting, kulturell utsletting og utbredt vold.

Sentrale funn fra domstolens høringer viste at siden Tyrkias okkupasjon av Afrin i 2018, har over 300 000 mennesker blitt tvangsflyttet. Den kurdiske befolkningen i Afrin har stupt fra over 90 % til bare 25 %. Bevisene inkluderte beretninger om vilkårlig bombardement som resulterte i sivile tap, spesielt blant barn, og ødeleggelse av vital infrastruktur, som førte til alvorlige humanitære kriser, inkludert mangel på tilgang på rent vann og helsetjenester.

I sin uttalelse sier dommerne: «Mønsteret av angrep, bombeangrep, beskytninger, droneangrep og grusomheter mot sivile, tvangsflyttinger og demografisk rekonstruksjon gjennom utskiftninger av befolkningsgrupper, ødeleggelse av kraftforsyning og skade på vannforsyninger, miljøskader, ødeleggelse av kulturarv og utdanningsinstitusjoner, bruk av voldtekt, tortur, hemmelig arrest er alle i strid med folkeretten, utgjør krigsforbrytelser og er et tegn på folkemord.»

I sin uttalelse kritiserte dommerne Tyrkias begrunnelse for sine militære operasjoner om at de er selvforsvar mot terrorisme, og hevdet at Den demokratiske autonome administrasjonen til Nord- og Øst-Syria (DAANES) representerer en modell for demokrati, etnisk sameksistens og likestilling, som den tyrkiske regjeringen forsøker å ødelegge. Tribunalet understreket at bevisene peker mot den tyrkiske staten og dens høytstående tjenestemenn som de viktigste gjerningsmennene bak terroren mot sivilbefolkningen, ikke de kurdiske krigere som aktivt har bekjempet ISIS.

Tribunalet oppfordret det internasjonale samfunnet til å anerkjenne DAANES som en legitim selvstyrende enhet og til å iverksette umiddelbare tiltak for å stoppe Tyrkias aggresjon. Dommerne understreket behovet for at globale ledere erkjenner lidelsene til det kurdiske folket og sørger for at forbrytelsene mot dem blir adressert. Funnene krever umiddelbar internasjonal intervensjon for å forhindre ytterligere grusomheter og å avverge folkemord, og understreker nødvendigheten av bestemt handling til støtte for det kurdiske folket i Rojava.

Les hele uttalelsen her: https://rojavapeoplestribunal.org/preliminary-statement/
Kontakt oss for mer informasjon via +31 686 45 30 55 ; press@rojavapeoplestribunal.org

Av Peter M Johansen

Blir Öcalan løslatt?

Ryktene svirrer; spekulasjonene blomstrer: Kommer Kurdistans arbeiderparti (PKK) til å legge seg ned for å få sin leder Abdullah “Apo” Öcalan løslatt fra fangeøya Imrali i Marmarahavet hvor han har sittet siden februar 1999?

Forhandlingene er i gang for lukkede dører etter at en delegasjon fra Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM) fikk besøke Öcalan 28. desember og deretter legge fram hans fredsforslag for tyrkiske partier. Det kan fortoner seg som et politisk jordskjelv høyt opp på Richter-skalaen. Kurdernes erfarne “seismologer” virker drillet i strategien, og de største utslagene kommer fra uventet hold i regjeringskoalisjonen i Ankara.

Regionale rammer

I lang tid var oppmerksomheten rundt Abdullah Öcalan konsentrert rundt de umenneskelige soningsforholdene han har vært underlagt på fangeøya Imrali. Det fyrte opp under det stående kravet om at Öcalan må løslates, noe Ankara konsekvent har neglisjert når det har kommet fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg og en full meny med menneskerettsorganisasjoner og advokatforeninger, solidaritetsorganisasjoner, fagforbund og andre deler av det sivile samfunnet over hele Europa og Midtøsten, Latin-Amerika, Asia og Afrika.

I fjor vokste kampanjen i flere Nato- og EU-land for løslatelsen av Öcalan og mot Tyrkias eklatante brudd på “våre verdier” som Vesten liker å smykke seg med i alle geopolitiske sammenhenger. Nato-landet Tyrkia har gjennomført tre større militære invasjoner av grenseområdene  i Nord-Syria siden august 2016 og er midt inne i sin fjerde intervensjon etter at Syria president Bashar al-Assad ble fordrevet fra Damaskus.

Tyrkia har det siste tiåret kjørt fram den ene våroffensiven etter den andre i grenseområdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. De har blitt stadig lengre og mer omfattende enn til bare å omfatte Qandil-fjellene hvor Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljastyrkene til Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê), har sine tilbaketrukne baser.

Dette skjer uten at Tyrkia blir konfrontert i Brussel, verken i Natos hovedkvarter eller av EU-kommisjonen, med sine grenseoverskridende militære operasjoner og okkupasjon av territorium i nabolandene. I stedet opprettholder begge instanser, og USA, terrorstemplinga av PKK, og EU putter milliarder av euro inn i sin flyktningavtale med Ankara.

https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Workers%27_Party

Overraskelsen fra ytre høyre

Den totale isoleringa av Öcalan, med forbud for familien og advokater å besøke ham, strakk seg over to år, over tre år og var på vei mot sitt fjerde år, da meldinga kom om at Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder hadde snakket med Öcalan på Imrali.

De er begge erfarne kurdiske politikere fra Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM; kurmancî-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi) og fra en rekke forbudte kurdiske partier før det.

Kurdiske Buldan (57) var leder for Folkenes demokratiske parti (HDP, Halklarin Demokratik Partisi) fra februar 2018 til august 2023, forløperen for DEM. Hun er valgt inn i nasjonalforsamlinga (Büyük Millet Meclisi) i Ankara for Grønt venstreparti (Yeşil Sol Parti) fra Van, lengst  øst.

Sirri Önder (62) vokste opp med det venstrenasjonalistiske marxistiske Tyrkias arbeiderparti (TIP, Türkiye İşçi Partisi) som faren var med å grunnlegge i 1961 og som gikk inn i Tyrkias forente kommunistparti (TBKP, Türkiye Birleşik Komünist Partisi) i 1981, året etter militærkuppet til general og forsvarssjef Ahmet Kenan Evren (1917-2015), Han satt som president til november 1989.

Önder var borgermesterkandidat for det kurdiske Freds- og demokratipartiet (BDP, Barış ve Demokrasi Partisi) i Istanbul i 2014 for deretter å følge “forbudslinja” fra HDP til DEM.

Mer overraskende var det at utspillet kom fra Devlet Bahçeli, lederen for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP, Milliyetçi Hareket Partisi) som har røtter i fascismen og slapp ungdomsavdelinga Grå ulver (Bozkurtlar) løs på venstresida i den urolige og drapsbefengte perioden fra 1969 til militærkuppet i 1980. 

Ulvene ble deretter brukt som en regelrett dødsskvadron i inn- og utland mot PKK og andre kurdiske partier og organisasjoner.

Bahçeli tok i oktober initiativ til forhandlinger med Öcalan og fikk åpenbart president Recep Tayyip Erdoğan med seg. De dannet i november 2018 Folkealliansen (Cumhur İttifaki) mellom MHP og Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP, Adalet ve Kalkınma Partisi) og fikk med seg det høyreekstreme, islamistiske Det store enhetspartiet (BBP, Büyük Birlik Partisi) til Mustafa Destici. 

Det var verken stort eller enhetlig, men den  hybride og skamløse alliansen reddet uansett AKPs flertall ved det siste valget i mai 2023.

Det har ikke løst Erdoğans politiske problemer eller bedret landets økonomiske krise. Samtidig vokste Tyrkias regionale ambisjoner og utfordringer i Syria:

På den ene sida gjennom støtten til de syriske salafistene i Organisasjonen for Levantens frigjøring (HTS, Hayyat Tahrir ash Sham) i Idlib-provinsen og de syriske jihadistiske leiesoldatene i Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri) og på den andre sida motstanden fra Syrias demokratiske styrker (SDF, kurmancî: Hêzên Sûriya Demokratîk, arabisk: Quaat suria ad-Diymuqratia) i de nordlige og østlige grenseområdene.

Det var trolig fødselshjelp for utspillet til Devlet Bahçeli, som har gått lenger enn hva de fleste hadde forventet av den høyrenasjonalistiske føreren. Men grunnlaget hans er det samme, slik det framkom under et gruppemøte i MHP: – Kurdernes og tyrkernes skjebne er skrevet sammen. Vi er alle tyrkiske folk … Kontaktene og besøkene fra DEM-delegasjonen har blitt positivt gjennomført i våre øyne. Etter det andre møtet som skal holdes mellom DEM-delegasjonen og Imrali, bør det uten betingelser erklæres at PKKs organisatoriske eksistens er avsluttet… Det har vi sagt i 56 år. Linja vår har aldri endret seg. Tyrkiskhet [min uthevelse] er hedersmerket for vår eksistens. Terrorisme kan ikke forhandles, det kan bare bekjempes  …

(se bloggen: “Öcalans utspill om fred. Nyttårsbombe fra PKK-lederen“)

Den gang da, 2013-2015

Forrige onsdag (22. januar) hadde Imrali-delegasjonen som har blitt utvidet med den kurdiske veteranen og tidligere politiske fangen Ahmet Türk, sitt andre møte med Öcalan på Imrali. Det møtet varte i fire timer, hvor de diskuterte fredsforslaget til “Apo” (Onkel). Den kurdiske bevegelsen i den såkalte “PKK-familien” mener at Öcalan som har hatt en dødsstraff hengende over hodet, sitter med nøkkelen til fred, at han i seg selv er nøkkelen til fred.

Det betinger at han denne gangen blir løslatt, i motsetning til i 2012 og i januar 2013 da fredsforhandlingene kom i gang mellom PKK og den tredje regjeringa til Erdoğan. Erdoğan var da statsminister til august 2014 før han ble president og overlot regjeringa til sin utenriksminister Ahmet Davutoğlu. En delegasjon fra BDP (Freds- og demokratipartiet) gikk i skytteltrafikk mellom Imrali og Ankara. Den 21. mars erklærte Öcalan, på nyttårsdagen Newroz, ensidig våpenhvile. 

Erklæringa ble lest opp for flere hundre tusen kurdere i Amed (Diyarbakir): “La våpen stilne og politikken dominere … en ny dør blir åpnet i prosessen fra væpnet konflikt til demokratisering og demokratisk politikk. Det er ikke slutten; det er starten på en ny æra,” lød røsten til den nå 75-årige “Apo” fra cella i Imrali-fengslet hvor han fortsatt sitter.

Fungerende PKK-leder Murat Karayilan (70) fulgte opp våpenhvilen ved gradvis å trekke HPG-styrkene opp til rekreasjonsbasene i Qandil-fjellene i Nord-Irak med ordren om å bruke våpnene bare i selvforsvar. Noen tilsvarende ordre ble aldri gitt til den tyrkiske hæren som fortsatte å angripe HPDs retrett fra baser i Tyrkia.

Kurderne samlet seg rundt det nye partiet HDP ved valget i juni 2015. Med noe over seks millioner stemmer, og 13,2 prosent, fikk HDP åtti mandater, like mange som MHP. HDP brøyt dermed det konstitusjonelle to tredels-flertallet til AKP. Erdoğans parti, med Davutoğlu som statsminister, tapte 69 mandat og droppet fra 327 til 258 representanter og fra 49,83 til 40,87 prosent av stemmene fra fire år før.

HDP ble den gangen ledet av Selahattin Demirtaş, kurder og mann, og Figen Yüksekdağ Şenoğlu, tyrker og kvinne. Begge de sidestilte partilederne og parlamentarikerne ble arrestert i begynnelsen av november 2016, fradømt sin parlamentariske immunitet, fratatt sin parlamentariske representasjon og sine partimedlemskap i HDP av den øverste ankedomstolen.

Yüksekdağ ble dømt til seks år for “terroristpropaganda” i april. Demirtaş ble dømt til fire år og åtte måneder i september 2018 for en tale han holdt under Newroz i Diyarbakir i 2013 og til tre år og seks måneder i mars 2021 for å ha fornærmet Erdoğan.

I mai i fjor ble Yüksekdağ dømt til 30 år og tre måneder og Demirtaş til 40 års fengsel. Begge har sittet fengslet i hele perioden etter den første “fredsperioden” som en politisk presset Erdoğan avsluttet under påskudd at to tyrkiske politifolk i juli 2015 ble drept i Ceylanpinar, tvillingby til syriske Ras al-Ain som må er under tyrkisk kontroll ved hjelp av SNA – og begge sitter fortsatt fengslet.

Grunnlaget for bruddet i fredsprosessen var i virkeligheten valget i juni 2015 som rokket ved Erdoğans absolutte makt. Han vraket dermed Dolmabahçe-avtalen som streket opp prioriteringene for å løse det kurdiske spørsmålet. Alt i Tyrkia har blitt endret siden – selv om “sultan” Erdoğan-regimets undertrykking fortsatt består. Han sliter veldig med å få ånden tilbake i flaska.

Smått absurd situasjon

Dette er de erfaringene som DEM og PKK tar med seg inn i den nye prosessen – om den i det hele tatt blir realisert. Situasjonen fortoner seg smått absurb: en fredsprosess i Tyrkia mens Ankara driver krig mot PKKs og DEMs søsterpartier og -organisasjoner i Nord-Syria og legger sterke føringer på de nye makthaverne i Damaskus? 

På grunn av den tyrkiske krigføringa i Rojava, har Erdoğan-regimet innledet en ny arrestasjonsbølge av aktivister som protesterer mot krigen, og journalister som rapporterer om de tyrkiske fly- og droneangrepene som dreper sivile på syrisk side av grensa. 

Det har foreløpig lekket lite fra samtalen på Imrali utover at DEM sier at Öcalan “inntar en helhetlig (holistisk) tilnærming som inkluderer alle fire deler av Kurdistan,” melder Medya News: Bakurê Kurdistanê (i nord: Tyrkia), Başûrê Kurdistanê (i sør: Irak), Rojavayê Kurdistanê (i vest: Syria) og Rojhilatê Kurdistanê (i øst: Iran). 

Öcalan understreker viktigheten av demokrati i Tyrkia. Det gjør det nødvendig å endre “den fornektende grunnloven og de underliggende problemene som forårsaket konflikten.” Forrige gang gikk forhandlingene mellom Erdoğan-regimet og PKK, gjennom Öcalan og den fungerende ledelsen på utsida av fengselsmurene.

En politisk erfaren og kampherdet kjerneledelse består av “Cemal” Karayilan og Cemil Bayik som begge var med å grunnlegge PKK, kommandantene Duran Kalkan (med krigernavnene Selahattin Abbas eller Selahattin Erdem) og Bahoz Erdal (nom de guerre Fehman Hûseyn og alavitten Mustafa Karasu (Huseyin Ali), Besê Hozat (Hülya Oran), den kvinnelige lederen for frontorganisasjonen Kurdistans fellesforening (KCK, Koma Civakên Kurdistan) sammen med Cemil Bayik, og Nuriye Kesbir (Sozdar Avesta) som sitter i presidentrådet i KCK.

Öclan vil nå involvere politiske partier, masseorganisasjoner og sivilsamfunnet for å forankre forhandlingsprosessen og et eventuelt resultatet. Han vil gjøre det til en del av demokratiseringa av Tyrkia. Det har vært HDP/DEMs hovedlinje og invitt overfor Det kemalistiske republikanske folkepartiet (CHP) og andre partier i de siste valgene. 

Öcalan har til tider hatt anledning til å diskutere og utvikle ideer med tre andre fanger som sitter på Imrali, men mener at forhandlinger ikke er mulig mens han nektes besøksrettigheter. Han har vært i stand til å diskutere ideer med de tre andre fangene i Imrali, og både Öcalan og DEM-partiets delegasjon uttrykker håp om at de denne gangen vil oppnå suksess.

Ellers har det lekket ut lite fra samtalene på Imrali eller sonderingene som Imrali-delegasjonen har hatt med de politiske partiene i Ankara og fra PKK-ledelsen i Qandil-fjellene. Det har ført Tyrkia til en skillevei.

Krever kapitulasjon 

Uttalelsene fra Erdoğan og det overnevnte sitatet fra Devlet Bahçeli på gruppemøtet i MHP legger sterke dempere på optimismen. Det samme gjør Tyrkias krigføring i Nord-Syria og allianser i Damaskus. 

I Diyarbakir (Amed) understreket Erdoğan på AKPs provinskongress at “vår eneste hensikt” er PKKs “selvoppløsning” og “likvidering” som i realiteten innebærer “vilkårsløs overlevering av deres våpen” og “en fullstendig oppheving av organisasjonens føringer på politikken».

Det gjentar i klartekst påstandene fra presidenten og AKP og store deler av rettsapparatet om at det er PKK som styrer DEM og har styrt de kurdiske partiene fra HDP og bakover i ytterligere fem ledd: HEP (Folkets arbeiderparti), Hadep (Folkets demokratiske parti), Dehap (Demokratisk folkeparti) og DTH (Demokratisk samfunnsbevegelse), BDP (Freds- og demokratipartiet) fram til HDP.

De ble forbudt på anklager om at de i praksis var underbruk av PKK.

DEM underslår ikke vanskelighetene som ligger foran: – Vårt overordnede inntrykk er at det er et felles ønske og vilje blant alle politiske partier til å gå utover den konfliktfylte og spente fasen i kurdersaken. Det er en felles forståelse av at det er i alles interesse å fremme enhet og brorskap blant alle etniske, religiøse og sekteriske grupper i vårt land. I tillegg er det brei enighet om at fredsprosessen også skal bidra til breiere demokratisering og utvidelse av den demokratiske politiske sfæren, heter det i en melding fra DEM, gjengitt av Medya Haber (Medya News).

Det er en erklæring som understreker at ingen konkrete skritt er tatt. Den  bygger på å vise velvilje, som ikke er tuftet på illusjoner. Li wir bû, ew kir (vært der, gjort det). 

Det er et spor DEM har valgt og som det heller ikke fins mange alternativer til, både av hensyn til den politiske situasjonen i Tyrkia, av solidaritet til kampen for Rojava-modellen for Nord-Syria og resten av landet, i Midtøsten og SDFs forsvarskrig på bakken mot Tyrkia og dets syrisk-islamistiske leiehær SNA.

(se bloggen: “Kampen for Rojava. Rollemodell for Syria og Midtøsten“)

Helin Ümit gir Erdoğan og Bahçeli svar på tiltale: – Vi ønsker også et terrorfritt Tyrkia: Statsterroren må ta slutt.

Ümit, medlem av PKKs sentralkomité, anklager den tyrkiske staten for å ha eskalert konflikten til et nytt høyt nivå, men hun understreker samtidig at “utviklinga i regionen tvinger nå Tyrkia til å foreta endringer.”

På lista over endringer nevner hun å gjøre slutt på diskrimineringa av kurdere og andre etniske og religiøse minoriteter, undertrykkinga av kvinner og utsatte sosiale grupper og ikke minst å anerkjenne Öcalans rolle i forhandlingsprosessen fram mot fred og politiske løsninger. Det er spydspissen for den internasjonale kampanjen for løslatelsen av Öcalan.

Løslatelse av Öcalan

Den økende krafta og internasjonaliseringa av kravet om Öcalans løslatelse uroer Erdoğan. Løslatelse av PKK-lederen vil uvilkårlig svekke Erdoğans innskjerpende autoritære styre nå som han ikke lenger kan stole på at han har kontroll med valgprosessen og selve valgene.

Det forklarer opptrappinga av angrepene på den delen av pressa og media som tør utfordre det statlige mediaapparatet, både gjennom rapporteringa fra krigen i Rojava og fra den politiske utviklinga i Tyrkia. Statskontrollerte medier påsto for eksempel nylig at SDF hadde kjøpt droner fra Iran, mens de faktisk hadde produsert dem selv.

– Isolasjonen som er pålagt Rêber Apo [leder Apo] er en forbrytelse mot menneskeheten, slår Besê Hozat (Hülya Oran), den kvinnelige lederen for frontorganisasjonen KCK, fast. Hun bruker kallenavnet på Öcalan som betyr Onkel og dessuten er avledet at den kurdiske uttalen av Abdullah, med p.

Hun kritiserer Tyrkias manglende framgang med hensyn til kurderspørsmålet og gjør det som er vanlig blant kurdiske politikere: å trekke sammenlikninger mellom Nelson Mandela fra African National Congress (ANC) i Sør-Afrika og Öcalan som nå har sittet i 26 år på Imrali. 

Mandela satt fengslet i 27 år, fordelt mellom Robben Island i Table Bay utenfor Bloubergstrand nord for Cape Town, Pollsmoor Prison i Cape Town-forstaden Tokai og Victor Verster Prison (Drakenstein Correctional Centre) i nærheten av Paarl i Western Cape.

Hozat trekker nettopp fram Mandelas rolle i forhandlingene med apartheidregimet under Frederik Willem de Klerk. Det skjedde etter at den slagrammede presidenten Pieter Willem Botha helt overraskende inviterte Mandela hjem på te i juli 1989. Da Botha gikk av og ble erstattet av de Klerk seks uker senere, ble flere ANC-fanger løslatt. Det skjedde ut fra en gryende erkjennelse at apartheid ikke lenger var bærekraftig. Da Berlinmuren falt 3. november, kalte de Klerk sammen kabinettet for å diskutere legaliseringa av ANC og løslatelsen av Mandela. Mandela møtte de Klerk i desember og innledet den kommende forhandlingsprosessen.

– Hvordan ble det gjort klart til at Mandela kunne spille den rolla han gjorde? Isolasjon ble opphevet, og han fikk frihet til å møte, kommunisere og forhandle med andre. Dette banet vei for en fredelig løsning, konkluderer hun.

Hozat, en av seks medlemmer av PKKs presidentråd, trekker opp den historiske utfordringa. Men hun er trolig innforstått med at Erdoğan og Nato-landet Tyrkia ikke er der hvor de Klerk og apartheidsregimet i Sør-Afrika var i 1989-1990. 

Hun kritiserer Erdoğan og regjeringa i Ankara for ikke å ha gitt støtte til initiativene som har kommet etter at Imrali-delegasjonen besøkte den fengslede PKK-lederen første gang. 

– Regjeringa lever av krig, kaos og polarisering, konstaterer hun på Medya Haber TV.

Erdoğan vil sikre gjenvalg

– Erdoğan har ikke lagt fram noen konkret plan for hvordan han vil skape fred i Tyrkia. Det virker mer som han prøver å sikre flertall i parlamentet for å stille seg til valg på nytt, sier Sarbast Nabi, professor i politisk filosofi ved Koya-universitetet og ekspert på tyrkisk politikk, til Aftenposten (27. januar). 

Koya-universitetet ligger i Koy Sanjaq, 65 kilometer sørøst for Erbil (Hewlêr), hovedstaden i den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak. Det ble etablert i 2003 og har om lag 2500-3000 studenter.

Besê Hozat anklager Ankara for å sabotere demokratiske løsninger og for å intensivere sine militære kampanjer mot de kurdiske regioner. Det gjelder både Rojava og Başûrê (Irak).

Hun snakker av egenlevd erfaring. Hozat ble født i 1978 i den lille landsbyen Tanêr med Karabal-kurdere, et opprørsenter for PKK og tyrkiske venstrepartier i Tuncelli-provinsen i det sentrale Tyrkia. Landsbyen heter betegnende nok Türktaner på tyrkisk. 

– Hvordan kan en snakke om fred når det pågår? anklager Hozat og ba internasjonale makter, inkludert USA, Storbritannia og Frankrike, om å innta en klar holdning. Hun viser til at Tyrkias krig i Rojava gir rom for de sovende cellene til Den islamske staten til å gjenoppstå og angripe folk i områdene som er under kontroll av Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria.

Isolasjonen som er pålagt Öcalan har blitt fordømt av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner gjentatte ganger, uten at Ankara har vist det minste tegn til å etterkomme. I stedet er fengslingene blitt betydelig skjerpet. 

Det gjelder ikke bare isoleringa av Öcalan som er langt mer vidtrekkende enn det Mandela og de andre ANC- og PAC-lederne (Pan-African Congress) ble utsatt for, men rammer også Selahattin Demirtaş, Figen Yüksekdağ og andre HDP/DEM-politikere, mange av dem valgt på nasjonalt og lokalt nivå. Nylig ble Sofya Alağaş, borgermester i den kurdiske byen Siirt, dømt til seks års fengsel.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har slått fast at Tyrkia må gjøre juridiske endringer for å håndtere Öcalans rettigheter, og ministerkomiteen i Europarådet har satt fristen til i løpet av året.

Veikart for Tyrkia

– Han jobber 24/7 for en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet og demokratiseringa av Tyrkia, sa Hozat. 

– Öcalan har understreket at den eneste måten å løse Tyrkias problemer på er gjennom demokratiske og juridiske midler, supplerer  Tülay Hatimoğullari Oruç (48), medleder i DEM, en arabisk alavitt fra Samandağ i Hatay-provinsen som stikker seg sørover langs kysten av Middelhavet og ned til Latakia-provinsen i Syria. 

Det skjedde på det ukentlige gruppemøtet for parlamentsgruppa 22. januar hvor hun redegjorde for det andre møtet mellom Imrali-delegasjonen og Öcalan.

Hun beskrev situasjonen som “en historisk periode preget av globale, regionale og nasjonale kriser”.

– Birêz [Herr] Öcalan sa at å ty til oppholdende vente-og-se-politikk for å ta opp det kurdiske spørsmålet og Tyrkias demokratisering, vil være den største bjørnetjenesten overfor folk i Tyrkia, fortalte Hatimoğullari.

– Öcalan understreket at de dype syklusene av fattigdom, utbytting og urettferdighet bare kan brytes ved å bevege seg fra konflikt og over på grunnlaget for demokratisk lov og demokratisk politikk. Han ga uttrykk for at hvis tilnærmingene som [MHP-lederen] Bahçeli har vist, skulle være tett på hvordan staten resonnerer, kan det bane vei for en historisk mulighet for fred. Tyrkia må kvitte seg med sine lenker og avslutte denne onde sirkelen for å gripe øyeblikket i historia,” refererte DEM-lederen til Öcalan.

Dette er rammene for det veikartet som Öcalan utarbeider og “del av en større visjon for demokratisk transformasjon, en visjon med sikte på å frigjøre Tyrkia fra de begrensningene som følger av de nåværende kampene som Tyrkia er involvert i”, ifølge Hatimoğullari.

Hun har bakgrunn som medleder for religions- og troskomiteen til HDP og som forsvarer av kulturelle rettigheter for minoriteter i henhold til Lausanne-traktaten som Tyrkia inngikk i 1923 i etterslepet etter 1. verdenskrig og oppløsninga av Det osmanske rike.

Hun understreker dermed at veikartet ikke er Öcalans arbeid alene, men er i tråd med den politikken HDP/DEM har ført det siste tiåret.

Rettsforfølgelse

Grunnplansarbeidet pågår utenfor murene og fortsetter inne i fengslene. DEM oppfordrer til samling for å stå imot.

– Vi er utmattet av kriger, konflikter og splittende politikk. Det er på tide at alle i Tyrkia kommer sammen og forsvarer fred. Vi vil kjempe dag og natt for en hederlig fred, og i denne kampen vil vi lykkes, oppfordrer Hatimoğullari, som ble medleder av DEM i oktober 2023.

Hun retter skytset mot arrestasjons- og fengslingsbølgen som Erdoğan-regimet har trappet opp, og peker på at rettsvesenet er “en del av en breiere strategi for å undertrykke lokale administrasjoner og undergrave opposisjonens stemmer,” skriver Medya News.

– Om de tror slike operasjonelle grep, interneringer og arrestasjoner vil få oss til å trekke oss tilbake, tar denne regjeringa og rettssystemet alvorlig feil, la hun til og viste til den pågående rettsprosessen mot Istanbuls ordfører Ekrem İmamoğlu fra Det republikanske folkepartiet (CHP). 

Hun fordømte også politioperasjonen mot det tyrkisk-kurdiske marxist-leninistiske De undertryktes sosialistparti (Ezilenlerin Sosyalist Partisi, ESP; Partiya Sosyalîst a Bindestan, PSB) der 34 partimedlemmer ble arrestert.

Hatimoğulları ba om offisiell anerkjennelse av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) og fordømte angrep på sivile i regionen. Hun krever at Tyrkia avslutter sin krigføring.

– Løsninga [i Syria] ligger i å anerkjenne den autonome administrasjonens status og etablere demokratiske konstitusjonelle løsninger, understreket hun.

Av Peter M Johansen (https://www.peterm.no/kampen-for-rojava)

Rollemodell for Syria og Midtøsten

Forhandlingene mellom det nye regimet i Damaskus og Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst-Syria (DAANES) om et framtidig desentralisert, føderalt system for Syria er inne i et blindspor over integreringa av kurdiske styrker i den nasjonale militærstrukturen som de frykter vil bli dominert av jihadiststyrkene til Hayyat Tahrir ash Sham (HTS). Det var HTS som inntok Damaskus og felte det 53 år lange Assad-dynastiet. 

På Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos annonserte Syrias nye utenriksminister Asa’aqd ash-Shaibani – som står nært den tidligere al-Qa’ida-lederen Ahmed Hussein ash Shara’a – at de vil gå inn for privatisering av statsbedrifter og infrastruktur og åpne for utenlandske investeringer.

Den indre kjerne

Den tidligere islamistkrigeren Abu Muhammad al-Jolani som ledet al-Qa’ida-filialen Seiersfronten (Jabhat an-Nusa), og som har lagt fra seg sin uniform og nom de guerre (krigsnavn), er fast bestemt på å beholde Assad-regimets sentraliserte makt. Det innebærer at Shara’a vil ha en enhetlig hær som skal erstatte Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri).

Syrias nye forsvarsminister, generalmajor Murhaf Abu Qasra, som også tilhører Shara’as indre krets i Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS), avviste i forrige uke forslaget fra Mazloum Abdi, øverstkommanderende for Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk / kurdisk: Quaat Suria al-Diymuqratia) i Nord og Øst-Syria, om at de kurdisk-dominerte styrkene kan utgjøre en “militær blokk” innenfor Syrias nye regjeringsstyrker og underlagt forsvarsdepartementet i Damaskus.

– En slik blokk innafor en storinstitusjon, er ikke riktig, avslo landbruksingeniøren Abu Qasra fra Halfaya i Hama-provinsen; en tidligere salafistisk jihadist under krigernavnene Abu Hassan al-Hamawi and Abu Hassan 600.

Bakgrunn for mistillit

HTS bruker de klassiske argumentene om at en stat må ha monopol over sine væpnede styrker og statens voldsapparat. Det er de samme kravene som nå blir forsøkt knesatt overfor Hizbollah i nabolandet Libanon og som ikke overraskende har høstet støtte fra det nye regimet i Damaskus.

Hizbollah gikk inn på Assads side da regimet ble presset på defensiven av de mange jihadistorganisasjonenen og da al-Qa’ida truet med å spre krigen til Libanon og støtte sine libanesiske og palestinske sunnimuslimske støttespillere. Hizbollah var dessuten ute etter å beskytte forsyningsrutene for våpenleveranser fra Iran gjennom Syria.

Mange av de syriske jihadistfrontene, enten de var støttet av Saudi-Arabia eller USA eller Tyrkia, anklaget de kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG/ Yekîneyên Parastina Jin, YPJ),som utgjør ryggraden  i SDF i Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria, for å være alliert med Assad-regimet.

Årsaken var at det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) var del av den opposisjonsfronten som ikke tok del i det væpnede opprøret mot Assad-regimet etter demonstrasjonene i 2011 eller ba Nato om å intervenere slik de gjorde i Libya.

Kurderne hadde sine egne blodige erfaringer med Assad-regimets undertrykking på begynnelsen av 2000-tallet og konsentrerte kampen sin om å holde de salafistiske jihadistene ute av Rojava. De inngikk en avtale om stillstand med Damaskus i nordområdene da kampene utviklet seg i resten av Syria i løpet av 2011, 2012, 2014 og fram til Den islamske staten (IS) etablerte seg slik at Assad-hæren, med støtte fra Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami og sjiamuslimske militser og Hizbollah, kunne konsentrere seg om jihadist-opprørerne.

Styrker fra SAA beholdt flybaser og garnisoner i Qamishli og andre byer i nordøst.

PYD ble dermed utestengt fra fredsforhandlingene i FN-regi i Genève, med USAs samtykke. Opposisjonsfronten mente at om PYD skulle få en plass rundt bordet, måtte det være som del av Assad-regimets delegasjon. Seinere ble PYD holdt utenfor parallellforhandlingene i Astana (en tid omdøpt til Nursultan) i Kasakhstan av Russland, Tyrkia og Iran.

Forbindelsene til Ankara

Nå er det forbindelsene mellom HTS og Ankara som ligger til grunn for misnøyen. Tyrkia støttet jihadistene som nærmest hadde blitt presset inn i et reservat i Idlib-provinsen og bidro til at HTS etablerte Syrias redningsregjering (SSG, Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyya).

Ankara var med på at samkjøre sluttoffensiven mot Assad-regimet da HTS inntok Aleppo og deretter marsjerte sørover til Hama, Homs og Damaskus mens Syrias nasjonale hær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), Tyrkias leiehær i de okkuperte enklavene i Nord-Syria, rykket fram mot Manbij (Minbîc) under kamp mot SDF.

Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan var raskt på plass i Damaskus. Men allerede 12. desember var sjefen for den nasjonale tyrkiske etterretninga MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), Ibrahim Kalin, på plass i Damaskus for å ha redeslagninger med Shara’a.

(se bloggen: “Syrias kurdiske knute. Tyrkia markerer seg i Damaskus” og “Jihadistenes dusør. Tyrkia truer med invasjon”)

(D)AANES og SDF har merket seg at HTS-ledelsen ikke har fordømt Tyrkias og SNAs forsøk på å innta den strategisk viktige Tishrin-demninga, hvor det nå pågår kamper på bakken og tyrkiske droneangrep, og grensebyen Kobanê hvor tyrkerne har oppmarsjert styrker, til tross for at det truer syrisk territorium.

SDF mener dessuten at HTS, under de rådende omstendighetene, ikke er i stand til å forsvare Syrias grenseområder mot Tyrkia alene. Det var det samme som gjaldt for Assad-hæren, i allianse med Russland. 

Det geopolitiske spillet mellom Moskva og Ankara begrenset Tyrkias tredje større militære intervensjon fra 9. til 17. oktober 2019, Operasjon Fredskilden (Bariş Pinari Harekâti) og førte til felles patruljer i angitte soner.

Den samme effekten, og i enda større grad, har USAs militære nærvær på bakken i AANES-kontrollerte områder hatt. USAs kontingent var relativt liten, vel 900 soldater, som er er blitt økt til vel to tusen i forbindelse med HTS-og den tyrkiske SNA-offensiven og regimeskiftet i Damaskus, ifølge øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom), general Michael Erik Kurilla.

Han har vært inne og inspirert Rojava minst to ganger siden SNA rykket fram mot Manbij.

(se bloggen: “Tyrkia trapper opp ved Kobane. Trump roser president Erdoğan”)

Tyrkias fjerde invasjon, Operasjon Frihetens morgengry (Özgürlüğün Şafağı Operasyonu) som startet 30. november, ble dermed ikke avsluttet 12. desember, med den våpenhvilen som Kurilla angivelig hadde forhandlet fram. Ironisk nok, og betegnende for de kryssende interessene og alliansene i Syria, utgjør USAs militære nærvær på bakken en buffer mot videre tyrkisk invasjon.

President Joe Biden-administrasjonen stadfestet støtten til SDF helt til regimeskiftet i Washington. Den militære begrunnelsen som general Kurilla står bak, er faren for at IS skal gjenoppstå i det vakuumet som har oppstått mellom Assad-dynastiets og Ba’ath-statens sammenbrudd. Det og til HTS får etablert seg i større deler av Syria.

Det kan raskt endre seg med Trump-administrasjonen, som i forrige periode likevel hørte på de militære da han beordret de amerikanske styrkene ut av Syria. USA har dessuten en base i at-Tanf på treriksgrensa med Irak og Jordan. 

Dens oppgave er å overvåke trafikken fra Iran gjennom Syria til Hizbollah i Libanon eller å være en framskutt post på bakken i en eventuell konfrontasjon med Iran.

“Sultan” Erdoğans Tyrkia

Tyrkia har gjort det ettertrykkelig klart overfor HTS at det ikke er aktuelt å innlemme DAANES i den politiske ledelsen av det framtidige Syria med mindre det lokale selvstyret blir avviklet og SDF lar seg avvæpne. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å oppnå meningsfull politisk enhet og langsiktig stabilisering om tyrkiske vilkår fungerer som diktat overfor HTS i Damaskus under trusler om å utvide sin invasjon og forfølge de målene som Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har streket opp i tråd med hans nyosmanske politikk.

“Sultan” Erdoğans ambisjoner følger grensene som Det osmanske riket vedtok i med Misak-i Millî (Nasjonalpakten eller nasjonaleden).Det viser til seks vedtak som det siste osmanske parlamentet gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 og som ble lagt til grunn for kravene som ble lagt fram på Kars-avtalen (13. oktober 1921) og Lausanne-avtalen (24. juli 1924) etter 1. verdenskrig.

https://en.wikipedia.org/wiki/Misak-%C4%B1_Mill%C3%AE

De nyosmanske målene ble utformet av daværende utenriksminister Ahmet Davutoğlu i hans bok “Strategisk dybde: Tyrkias internasjonale posisjon” (“Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu”, 2001). Davutoğlu har siden havnet i konflikt og Erdoğans unåde.

Det går tilbake til maktrivaliseringa i opptakten til valget i juni 2015 og ledet opp til bristepunktet i april-mai 2016 i henhold til de såkalte Pelikan-dokumentene (Pelican files) som Erdoğans tilhengere la ut på bloggen WordPress blog.

De avdekket 27 stridspunkter mellom den daværende statsministeren som nå leder Framtidspartiet (Gelecek Partisi, fra desember 2019), og presidenten, blant annet at Davutoğlu reserverte seg mot Erdoğans ensidige militaristiske linje mot Kurdistans arbeiderparti (PKK).

https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu

Samtaler SDF – HTS

Forsvarsminister Abu Qasra (40) som ble formelt utnevnt 31. desember, bekreftet forrige søndag at det pågår forhandlinger mellom SDF og HTS. Han kom samtidig med en skarp advarsel om at militære aksjoner forblir et alternativ om samtalene mislykkes og SDF nekter å underkaste seg kravet om at “alle styrker må operere under det sentraliserte hierarkiet til Forsvarsdepartementet”, melder kurdiske Medya News.

Abu Qasra anklager SDF-ledere for å «trenere” forhandlingene, men partene har signalisert vilje til å samarbeide om spesifikke spørsmål, inkludert å overføre kontrollen over oljeressursene til den nye sentralregjeringa, forutsatt at inntektene blir rettferdig fordelt over alle syriske provinser.

DAANES brukte private oljemeklere og mellommenn i sine forbindelser med Damaskus for å selge olje til Assad-regimet som ikke ville ha direkte samtaler med den autonome administrasjonen.

SDF-kommandanten Mazloum Abdi klargjorde videre at den foreslåtte desentraliseringa er “geografisk, ikke etnisk”. Han framhever at SDF ikke søker å etablere et eget kurdisk parlament eller regjering. Det har kurderne i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak, eller Sør-Kurdistan (Başûrê Kurdistanê).

SDF understreker at de fortsatt er en avgjørende alliert i kampen mot IS, mens Tyrkia fortsetter å se på SDF betydelig sikkerhetstrussel fordi Ankara anser SDF som er forlenget arm av “terrororganisasjonen” PKKs gerilja, Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG).

PYD som fortsatt er hovedkraften i DAANES, inngår i PKK-familien som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme som rettesnor for sitt politisk arbeid.

SDF roper varsko over at Tyrkias angrep med jagerfly og droner og støtte til SNA på bakken, åpner døra for IS. Det har trappet opp sine aksjoner og virkesomhet betydelig det siste halvåret, i tida før og etter Assad-regimets fall.

Abu Qasra har satt fristen for SDF til å innordne seg til 1. mars. FNs spesialutsending, Geir O. Pedersen, er åpenbart stresset og ber partene vise tilbakeholdenhet og la diplomatiet få spille sin rolle.

– Vi streber etter et samlet Syria får vokse fram, og at dette forhåpentligvis vil inkludere nordøst på en konstruktiv og fredelig måte, uttalte Pedersen i Damaskus. Han advarer om at enhver eskalering, kan forverre den regionale ustabiliteten som allerede gjør seg gjeldende og er grenseoverskridende.

Rojava-modellen

Hva er målet til DAANES og PYD om de ikke ønsker å opprette et eget parlament og regjering, slik Abdi sier? Hvordan står dette i forhold til det erklærte ønsket om å etablere et føderalt, demokratisk og sekulært system innafor Syrias territoriale grenser?

DAANES befinner seg unektelig i et dilemma: å slutte fred i Syria som er nødvendig for å bygge en fredelig og demokratisk framtid for kurderne og andre nasjonale og religiøse minoriteter i den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria og å hindre Tyrkia fra å få ødelagt Rojava-modellen. 

Erdoğan, etterretningstjenesten MIT og landets militære ledelse vet at verken SDF eller PKKs HPG utgjør noen militær  sikkerhetstrussel for Tyrkia.

Det er den politiske modellen i Rojava og den politiske utfordringa som det kurdisk-tyrkiske Folkenes likhets- og demokratiparti (DEM), og før det Folkenes demokratiske parti (HDP) har vokst fram til å bli, som utgjør den største trusselen mot regimet til Erdoğan og hans AKP som har sittet ved makta i 22 år. Sikkerhetsspørsmålet handler ikke om grenser.

Det gjør det derimot for Syria, både med hensyn til Tyrkia og Israel som nå har utvidet sin okkupasjon og annektering av Golanhøydene til å omfatte Hermon-fjellene i Antilibanon-fjellene på grensa mellom Syria og Libanon.

HTS-regimet og Ankara deler imidlertid den politiske og økonomiske utfordringa som Rojava-modellen utgjør. Under sin opptreden på WER i Davos understreket utenriksminister Shaibani overfor Financial Times at HTS har et “spesielt forhold” til Tyrkia, men at HTS ikke har underlagt seg Ankara.

Angrepene på Rojava-modellen, med sine sosiale strukturer og samfunnsinstitusjoner som har blitt møysommelig bygd opp i løpet av tolv år med autonomt styre, kommer derfor fra flere hold, inkludert fra USA som nå ser ut til å investere i HTS i Damaskus.

 Det skjer billedlig ved å fjerne dusøren på ti millioner dollar på al-Qa’ida-lederen Abu Muhammad al-Jolanis hode og ved eventuelt å støtte den økonomiske ordninga for Syria som følger med de privatiseringsplanene som Shaibani la fram i Davos.

Men Syria kan kanskje ikke vente seg at det kommer særlig med rein bistand fra Washington, gitt at president Donald Trump nå har fryst all bistand til alle land i nitti dager, med unntak av Israel, Egypt og Ukraina.

HTS har nå meldt at de vil inn på det imperialistiske markedet, selv om det er for tidlig å se hvor de lander.

Shaibani i Davos 

Onsdag deltok Shaibani i et intervju med Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Blairs erfaring med Syria, før han tok Storbritannia med inn i USAs invasjon av Irak i mars 2003, basert på løgnene om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, var at hans New Labour-regjering ga president Bashar al-Assad full støtte til den såkalte Damaskus-våren da han tok over etter sin far, president Hafez al-Assad, i juni 2000.

Det omfattende privatiseringsprogrammet, som Det internasjonale pengefondet (IMF) hadde snekret sammen, ga Assad- og Makhlouf-familiene, store formuer som de fordelte mellom seg. Bashar var andre sønn og tredje barn av Anisa Makhlouf og Hafez al-Assad. Blair beskrev de økonomiske reformene med privatisering og deregulering etter IMFs oppskrift som “modernisering” og “liberalisering”.

Shaibani (38) er en sentral person i HTS-ledelsen. Han var med å opprette HTS og har bakgrunn fra Nusra-fronten. Han var sentral med å opprette Syrias redningsregjering (SSG) i Idlib som “utenriksminister”. Shaibani som er født i Abu Ra’asin i den nordøstre Hasakah-provinsen, tok mastergrad og i statsvitenskap og internasjonale relasjoner fra Sabahattin Zaim-universitet i 2022 og deretter doktorgrad i 2024 og er nå inne i et MBA-program (Master of Business Administration) i USA.

Cédric Labrousse, professor i Histoire et Géographie ved Education Nationale i Pordic i Côtes-d’Armor i Bretagne, et sterkt bretonsk feste, peker ut Shaibani som “mellomledd mellom Jolani og ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi mellom 2011 og 2013″ og mener at han hadde ansvaret for kontaktene med de vestlige hemmelige tjenestene.” Det betyr med største sannsynlighet både britiske MI6 og CIA.

Samfunnsmodellen som utvikles i Rojava er erklært antikapitalistisk, selv om det vanskelig har latt seg praktisere som annet enn krigsøkonomi. “Syrias nye herskere planlegger å privatisere statseide havner og fabrikker, invitere utenlandske investeringer og øke internasjonal handel,” konstaterer Financial Times fra WEF i Davos.

Der står ikke Öcalans ideologi høyt i kurs. PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) var opprinnelig et marxistisk parti da det ble opprettet i november 1978, men har nå fått merkelappen libertær sosialisme. Det innebærer “en antiautoritær og antikapitalistisk politisk strømning som legger vekt på sjølstyre og arbeidernes egen ledelse. Den kontrasteres fra andre former for sosialisme ved sin avvisning av statlig eierskap og fra andre former for libertarianisme ved sin avvisning av privat eiendom,” ifølge definisjonen som blir presentert på Wikipedia.

https://en.wikipedia.org/wiki/Libertarian_socialism

Det vil si en marxistisk og anarkistisk avart som er utviklet av den amerikanske anarkisten Murray Bookchin (1921-2006) som Öcalan er influert av mens Bookchin selv var influert av den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel som utviklet den tyske idealismen som sprang ut fra filosofen Immanuel Kant, av Karl Marx (1818-83) som skrev “Det kommunistiske manifest” (1848) sammen med Friedrich Engels og “Das Kapital” (1867-94) og den russiske anarkisten Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin (1842-1921), opphavet til anarkistisk kommunisme.

Det ser ut til å passe bra for den økonomiske strukturen i arabiske land. Det overveldende flertallet av små og mellomstore bedrifter er familieforetak basert på banklån, ikke aksjeselskap. Store bedrifter har vært offentlige siden nasjonaliseringa av energisektoren på 1950- og 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. De er også fellesforetak (joint ventures) med statlig kapital og direkte utenlandsinvesteringer (FDI).

Før regimeskiftet i Damaskus ble Syrias krigsøkonomi ytterligere rystet av dobbeltjordskjelvet 6. februar 2023 som hadde episenteret i Tyrkia og som målte 7,8 og 7,5 på Richter-skalaen. I åra etter 2015 ble økonomien i økende grad koblet til russiske og iranske selskaper i samarbeid med Assad-regimets oligarker.

Syrias nåværende økonomiske katastrofe er ikke bare et offer for borgerkrigen; den skyldes også Vestens kvelende sanksjoner som HTS og Shaibani nå ber om blir opphevet. 

Dette var hovedbudskapet og hensikten bak besøket i de sveitsiske alpene: Sanksjonene som ble innført for å hjelpe det syriske folket, virker nå mot det syriske folket, serverte Shaibani til konferansen før han tilbød vestlig kapital å komme til Syria.

Invitasjonen gjelder i første rekke Tyrkia som ligger nærmest til. Både USA og EU nøler med å heve sanksjonene og lovpålagte restriksjoner, som, i motsetning til hva som ofte blir påstått, har hindret amerikanske selskap fra å involvere seg i oljevirksomheten i den østre og nordøstre delen av landet som ikke lå under kontroll av Assad-regimet.

Mandag besluttet EUs utenriksministre å lempe på sanksjonene slik USA har gjort. Det vil skje gradvis, påpeker EUs ferske utenrikssjef og visepresident i EU-kommisjonen, Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas (januar 2021 – juli 2024) fra det høyreliberalistiske estiske reformpartiet (Eesti Reformierakond). Det skjer på et klart vilkår om at “opphevinga av sanksjonene reverseres om utviklinga går i feil retning.”

Vestlige sanksjoner har bidratt til å sende over 90 prosent av befolkninga ned under fattigdomsgrensa som går tvers gjennom de store ruinhaugene.

Omforme staten

DAANES og SDF er innstilt på å holde åpne forbindelser til HTS og avviser tyrkiske påstander om brudd og militære trusler fra forsvarsminister Abu Qasra. Men de påpeker samtidig at HTS forholder seg tause til Tyrkias krigføring og leiesoldater i Nord-Syria. Men å komme fram til enighet synes svært vanskelig.

DAANES vil beholde sin autonomi og mener at desentralisering er veien å gå for å innfri HTSs løfter om et inkluderende samfunn for nasjonale minoriteter og religiøse folkegrupper – i stedet for at løftene til Shara’a skal innfris gjennom en sentralisert stat, slik Assad-regimet propaganderte.

Det har til nå betydd å innordne at andre jihadistgrupper har innordnet seg under HTS uten at HTS har inkludert andre grupper i interimregjeringa som er uten kvinnelig representasjon, i seg sjøl et faresignal fordi Rojava-modellen innebærer  delt og likestilt ledelse mellom kvinner og menn og mellom ulike folkegrupper på alle nivåer, det samme medleder/toleder-systemet som DEM, og før det HDP, praktiserer i Tyrkia: en kvinnelig, en mannlig leder; en kurder, en tyrker.

Shara’a (42) har at dette vil vare i fire år før det blir avholdt valg og før det kommer en ny grunnlov på plass. Det vil naturlig nok ta tid å bygge opp en ny statsforvaltning etter at Ba’ath-parti har hatt monopol på statsapparatet i 63 år.

Det fikk feste etter at det feilslåtte prosjektet med Den forente arabiske republikken med Egypts president Gamal Abdel Nasser (februar 1958 – september 1961) ble avviklet. 

Det ble avløst av et kort intermezzo med den “uavhengige” kupp-presidenten Maamun al-Kuzbari og militærets president Izzat an-Nuss satt i  henholdsvis 52 og 24 dager før president Nazim al-Qudsi fra det pan-arabiske og monarkistiske Folkepartiet (Ḥizb ash-Shab) tok over og satt til mars 1963.

Deretter tok Ba’ath-regimet (1963-2024) over. Det ble “privatisert” som under Saddam Hussein i Irak, gjennom Hafez al-Assads maktovertakelse 12. mars 1971. I likhet med Ba’ath- og Saddam Hussein-regimet i Irak, etterlot Ba’ath- og Assad-regimet seg en moderne, sekulær og industrialisert stat med et høyt utdanningsnivå – fram til borgerkrigen i 2011.

Men HTS har allerede begynt å islamisere staten, ved at for eksempel den nye politistyrken som nå bygges opp, gjennomgår islamsk skolering. Hensikten til HS er å gjøre Syria til en sunnimuslimsk sharia-stat. Det åpne spørsmålet er hvor streng lovordningen blir og hvor strikt den blir håndhevet med tanke på nasjonale minoriteter og andre religiøse grupper.

Utfordringer

Statsbygginga under HTS gir dermed intet rom for en føderativ stat eller lokalt autonomi som gjør at Shaibanis utsagn om at likhet og rettferdighet og kurdere gir «skjønnhet og lys til mangfoldet til det syriske folket», avlevert på kurmancî  (“nord-kurdisk”). Samtidig understreker han overfor Financial Times at “eksistensen av SDF er ikke lenger berettiget” og lover kurderne rettigheter.

Det overbeviser ikke DAANES, PYD eller SDF som husker at ledelsen og folk i HTS har bakgrunn fra al-Qa’ida og IS, i ulike stadier: ISI fra Irak og ISIS fra Irak og Syria (Sham eller Levanten). Det gjelder ikke bare ideologi; kurderne har dessuten gjennomlevd århundre med tyrkisk og arabisk undertrykking og rasistisk sjåvinisme.

DAANES vet også at Tyrkia støtter sentralismen til HTS og legger press på HTS til å oppløse SDF og demontere Rojava-modellen. HTS står overfor en stor utfordring: SDF står i dag militært sterkere enn HTS, eventuelt inntil HTS får samlet langt flere jihadistgrupper under sin “nasjonale” kommando, det vil si under forsvarsminister generalmajor Abu Qasra.

Samtidig står HTS overfor to andre militære utfordringer: et IS og Assad-tilhengere som gjenoppstår. Det øker faren for at HTS vil lene seg på Nato-landet Tyrkia og dets leiehær SNA til å nedkjempe SDF i nordområdene og Ankara til å forsyne og ruste opp den nye regjeringshæren i resten  av Syria.

Appell om støtte

Mandag varslet Ilham Ahmed, utenrikspolitisk ansvarlig i DAANES, at Tyrkia utvider sin okkupasjon av nordområdene i Syria og dermed undergraver Syrias suverentitet og territoriale integritet og blander seg inn i Syrias indre anliggender, melder Medya News. Det er et farevarsel som DAANES og SDF lenge har sendt ut uten å vekke påtakelig gehør, verken i Nato-hovedkvarteret til den nye, nederlandske generalsekretæren Mark Rutte fra det høyreliberale Folkepartiet for frihet og demokrati (Volkspartij voor Vrijheid en Democratie, VVD) eller i Nato-landene, heller ikke fra offisielt hold i Norge.

Hun advarer overfor det kurdiske Jinha (Kvinnenes nyhetsbyrå) mot “de regionale konsekvensene av Tyrkias økende innflytelse gjennom HTS” som “undergraver [Syrias] suverenitet og forfølger [Tyrkias] imperialistiske drømmer.”

Ahmed anklager Tyrkia for å utnytte rådgivere de midlertidige HTS-ministeriene til å utvide sin kontroll over Syria som, ifølge den kurdiske utenrikspolitiske ansvarlige, utgjør en direkte trussel og kan destabilisere hele regionen.

– Tyrkia har plassert rådgivere i HTS’ departementer. Dette er et klart trekk for å dominere Nord-Syria, men deres endelige mål er å kontrollere hele landet. Ved å bryte grenser og blande seg inn, setter Tyrkia ethvert håp om stabilitet eller fred i regionen i fare, mener Ahmed.

– Den midlertidige regjeringa projiserer et bilde av at de er rede til forandringer, men deres tilnærming om sentralisering risikerer å gjenta det undertrykkende systemet som ble skapt av Baath-regimet. Bare et desentralisert Syria kan sikre demokrati og unngå en ny borgerkrig,” sier hun til Jinha.

– Et desentralisert system gir lokalsamfunn mulighet til å møte sine særskilte utfordringer og sikre rettferdighet for alle,” hevder hun og understreker at systemisk undertrykking av kvinner og minoriteter krever lokale løsninger.

Dette er tanker som virker å stå de salafistiske jihadistene i al-Qa’ida og HTS fjernt.

Ilham Ahmed oppfordrer som en hele rekke av kurdiske ledere og europeiske politikere, kommentatorer og Kurdistan-aktivister, “internasjonale aktører” til å støtte opp under syrisk suverenitet og kreve at «Tyrkia må respektere sine grenser og syrisk suverenitet.”

– Først da kan vi bygge en fremtid basert på gjensidig respekt.