Av Johan Petter Andresen
(Artikkelen sto i Klassekampen 5.02.2019)

I følge nettstedet Prison Studies var det under 50 000 innsatte i tyrkiske fengsler i år 2000. I 2014 var det 158 000. I november 2018 var det 220 000. Fengslene er overfylte og fylles av opposisjonelle.

Folkenes demokratiske parti (HDP) er det viktigste opposisjonelle partiet. HDP er sentral i den kurdiske kampen for autonomi, også kjent som liberal og demokratisk med kvinnefrigjøring, fagbevegelse og økologi som sentrale kampsaker. På tross av forfølgelse, drap, og fengslinger fikk HDP nesten 12 prosent av stemmene ved siste parlamentsvalg i 2018. Åtte av dets parlamentarikere, bl a tidligere medleder og presidentkandidat Selahattin Demirtas sitter inne.

Hundrevis sultestreiker

En av parlamentarikerne er Leyla Güven. Hun tok initiativ til en sultestreik for snart 90 dager siden. Hun ble varetektsfengsla i januar 2018. Den 25. januar 2019 ble hun sluppet ut av fengselet. Søkelyset vil ikke rettes i like sterk grad mot fengselet når hun dør. Rettsprosessen mot henne fortsetter. Hennes hovedkrav er at den fengslede tidligere lederen for PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet), Abdullah Öcalan skal få møte sine advokater og sin familie jevnlig, i tråd med internasjonal rett og tyrkisk lov. Öcalan har vært fengslet siden 1999 og har ikke fått møte sine advokater siden 2016.

Over 200 andre politiske fanger sultestreiker også med det samme kravet. Dessuten sultestreiker aktivister i Irak, Canada, Storbritannia, Frankrike og Tyskland og i Strasbourg (14). Sultestreikene er et nødrop til verdenssamfunnet om å legge press på Tyrkia for å få i gang igjen fredssamtalene som president Erdogan stoppa våren 2015. Men hittil har lite skjedd og i Tyrkia går det fra vondt til verre. Siden juli 2016 har minst 231 journalister blitt arrestert. Opposisjonell media er tatt over av regimet.

Økonomisk nedgang foran lokalvalg

Det er nedgang i tyrkisk økonomi. Med økende indre problemer bruker de ledende partiene avledningsmanøveren – å mobilisere mot en ytre fiende – PKK i Tyrkia og PYD (Det demokratiske enhetspartiet) i nordre Syria. «Kampen mot terrorisme» er overskriften fram til lokalvalget den 31. mars 2019.

Etter kuppforsøket og innføringen av unntakslovene sommeren 2016, har 150 000 personer vært i politiets varetekt anklaget for terrorisme, medlemskap i en væpnet organisasjon eller delaktighet i kuppforsøket. En eller flere ganger i uka eller måneden må 350 000 mennesker melde seg for politiet.

Regjeringspartiet, AKP, har også presidenten som kan styre gjennom dekreter, egne lover utenom parlamentet. AKP har fjerna 92 lovlig valgte borgermestere fra HDPs lokale samarbeidsparti DBP og satt inn erstattere utpekt av staten. HDP og BDP var mot kuppforsøket i 2016 og hadde ikke noe med det å gjøre. Begrunnelsen som oftest gis for å fjerne representantene er at de «støtter PKK-terroristene». Dekretene kan ikke ankes eller overprøves.

Maktkonsentrasjon

Etter endringer i grunnloven i 2017 har AKP fått muligheten til å utnevne over halvparten av medlemmene i komiteen som kontrollerer utnevnelsen av statsadvokater og dommere. Europarådets Venezia-kommisjon har kritisert dette. Etter kuppforsøket i 2016 har over 100 000 offentlig ansatte blitt sparka, herav en fjerdedel av dommerstanden (over 4000). Erdogan-lojale fyller rekkene.

Sentralisering av makta kombinert med militære ekspedisjoner inn i Syria og Irak, mens landet opplever en økonomisk nedtur, er en eksplosiv blanding. For å få oppslutning spiller staten på tyrkisk sjåvinisme og gir ytre fiender og deres påståtte stedfortredere skylda for de økende problemene. Polariseringa har ført til at ikke bare venstresida har fått økt oppslutning, men også ultrahøyre. I Tyrkias tilfelle gjelder det partiet MHP. Uformelle grupper («Grå ulver») knytta til dette partiet gjør det skitne arbeidet med å angripe venstresida med overfall, drap og bomber mot deres kontorer.

Det er vanskelig å se at Tyrkia kan ta en vending til det bedre. Lokalvalgene 31. mars vil gi en pekepinn på om den forfulgte opposisjonen har evna å stå imot eller om AKP og samarbeidspartiet MHP har tilstrekkelig kontroll over domstolene, politiet, media, utdanningsinstitusjoner, religiøse institusjoner og samfunnet for øvrig til at de beholder eller styrker makta si også i de lokale organene. Man skal heller ikke se bort fra at valgfusk organisert av høyresida vil prege valget, særlig i de kurdisk-dominerte områdene i sør-øst der den progressive opposisjonen står sterkt.  

Hva gjør Norge?

Hva har norske myndigheter gjort i denne situasjonen? I forbindelse med at Nato-landet Tyrkia invaderte Afrin, et av de fredelige områdene i Nord-Syria uttalte både Natos leder Jens Stoltenberg og Norges regjering at de forsto at Tyrkia hadde sikkerhetsinteresser. Det er jo svært skadelig for Norge at myndighetene applauderer at et stort land invaderer deler av et mindre naboland. Norge har heller ikke kritisert grunnlovsendringene som fjerner domstolenes uavhengighet og som sentraliserer makta til presidenten. Norge tier også når det gjelder fengslingen av lovlig valgte parlamentarikere, omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter og angrepene på trykkefriheten. Kort sagt, regjeringas og stortingsflertallets holdning er en skam.

Reisebrev 24.01.2019

Sultestreik som protest kjenner vi også fra Norge. Samene er en undertrykt nasjon som fortsatt kjemper for nasjonal sjølråderett og demokrati. I forbindelse med kampen mot utbyggingen av Alta kraftverk og for samiske rettigheter gjennomførte Niillas Aslaksen Somby, Jorunn Eikjok, Synnøve Persen, Mikkel Anders Gaup, Nils Gaup, Ante Gaup og Ingar Boine en sultestreik som varte en uke i 1979. De sultestreika foran Stortinget. Sultestreiken førte til at anleggsarbeidet ble midlertidig stansa og at regjeringa lovte å legge fram en ny melding for Stortinget. Statsministeren omtalte samme dag samenes «legitime rettigheter».
Sultestreik er en måte å få oppmerksomhet om kampen mot overmakta. Denne ikke-voldelige metoden har blitt brukt flere ganger i Tyrkia for å legge press på myndighetene og vekke opinionen.

Det finnes ulike former for sultestreik. Noen er rullerende, der en organisasjon gjennomfører en sultestreik ved at dens medlemmer bytter på å sultestreike for en periode hver. Dette skjer nå flere steder i Europa som et ledd i kampen mot isolasjonen av Abdullah Öcalan. Kun broren har fått lov til et 15 minutters møte med Öcalan siden 11. september 2016.
En annen form for sultestreik er den som Leyla Güven i Diyarbakir, Nasir Yagiz i Strasbourg gjennomfører som ikke er tidsbegrensa. De er beredt på å sultestreike til de dør.

I et intervju sa Nasir Yagiz: «Det er mulig å slå tilbake fascismen dersom demokratiets krefter forenes på grasrota. Sultestreikene har i denne forstand en historisk misjon og åpner en mulighet. Så lenge som opinionen støtter dem og de samtidig får næring fra andre former for kamp»

Leyla Güven sendte ut følgende melding den 15. januar 2019 der skrev hun blant annet:
«Jeg er på den 68. dagen av min sultestreik. Vår venn Nasir Yagiz er på sin 55. dag. Sultestreiken i Strasbourg er på dag 20, og den første gruppen blant de 226 vennene som sitter i fengsler har fullført 30 dager. Vår sultestreik som vi fortsetter med stor besluttsomhet og høy moral får sterk støtte av våre folk i alle landene der de bor. Dette gir oss ekstra motivasjon. Den fascistiske alliansen til AKP-MHP har satt i gang angrep for å hindre at vår sultestreik får oppslutning…

I 2016 gjennomførte 50 kurdiske politikere inkludert meg sjøl en sultestreik for å få slutt på isolasjonen (av Abdullah Öcalan). AKP sendte Mehmet Ocalan til Imrali for å møte Mr. Ocalan da, og vi avsluttet sultestreiken da vi mottok en melding fra ham. Men isolasjonen fortsatte. Nå prøver de en lignende metode.»
Hun og de andre sultestreikende krever at Öcalan skal få møte sin familie og sine advokater og at han blir gitt muligheter til å fortsette sin streben etter å finne en demokratisk løsning og en varig fred for Tyrkia.

Langvarig isolat i forbindelse med fengsling anses som tortur. De sultestreikendes kamp som retter seg mot isolasjonen av Öcalan er samtidig en kamp mot isolat som er utstrakt i bruk i tyrkiske fengsler.
Samtidig var Öcalan sentral under fredsforhandlingene. Å gi ham muligheter til å virke for å finne en fredelig politisk løsning ligger også i kravet om at Öcalans isolasjon må brytes. Det er altså bekrefta at minst 146 i fengslene sultestreiker, antakelig er det så høyt som 226.

Internasjonalt er det stultestreiker på ubestemt tid:
I Wales i Storbritannia har Imam SIS sultestreika i 40 dager.
I Strasbourg sultestreiker 15 mennesker på ubestemt tid.
Erbil (Hewler) i Irak har Nasir Yagiz sultestreika i 66 dager.
I Toronto har Yusuf IBA sultestreika i 12 dager.

Vi må hjelpe til at deres stemmer blir hørt.

Uttalelse fra Solkurd 

Vi anerkjenner 20. januar som den internasjonale Afrin-dagen

Afrin-distriktet var det trygge hjørnet i Syria, fram til Tyrkias angrep i januar 2018. Afrin er den nordvestlige delen av Aleppo-provinsen og ligger ved grensa mot Tyrkia. De fleste som bodde der, var kurdere. I tillegg hadde internflyktninger fra andre folkegrupper – arabere, turkmenere og jezidier – søkt tilflukt i Afrin etter hvert som krigen ødela  mer og mer av landet. *)

Myndighetene i Afrin deltok ikke i opprøret for å avsette president Assad som starta i 2011. Men senere slutta Afrin seg til  Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria.  Tyrkias president Erdogan ønsker å ødelegge den multietniske og demokratiske samfunnsordninga som Føderasjonen har bygd opp.

Fastboende måtte flykte da Tyrkia okkuperte Afrin. Og internflyktningene måtte flykte enda en gang. Angrepet var et brudd på folkeretten og en krenkelse av Syrias suverenitet.

Afrin er fortsatt okkupert.  Vi ber FN og medlemslandene i FN kreve at Tyrkia trekker alle militære styrker ut av Afrin. Det blir ingen fred så lenge det er  okkupanter i Afrin. Dette gjelder både den tyrkiske hæren og jihadistgruppene som til daglig opptrer som Tyrkias leiesoldater.

Vi oppfordrer politiske partier, fagforeninger og andre organisasjoner til å bli med og anerkjenne 20. januar som Den internasjonale Afrin-dagen.

————————————–

 *)  Tyrkiabaserte International Middle East Peace Research Center oppga i 2016 at 316 000 mennesker fra andre deler av Syria hadde søkt tilflukt I Afrin.

 Skal du feriere ved Middelhavet, bør du ikke velge Erdogans Tyrkia, der menneskerettigheter trampes på hver eneste dag.

Middelhavet byr på deilige sandstrender, restauranter for enhver smak og rike historiske monumenter. Mange velger derfor å feriere her, men den som velger strendene i Tyrkia støtter opp under et regime der kritikk av myndighetene straffes hardt.

Under Erdogan blir journalister og forfattere banket opp og dømt til livsvarig fengsel. Aviser og TV-kanaler som kritiserer regimet, blir stengt eller beslaglagt. Lærere og professorer som bruker ytringsfriheten blir avskjediget.

Organisasjoner og grupper som forsvarer menneskerettighetene er enstemmige i sin fordømmelse av utviklinga i Tyrkia.

Amnesty International skriver: «Opposisjonen blir nådeløst undertrykket, med journalister, politiske aktivister og menneskerettighets-forkjempere blant målene.»¹

I tillegg til de omfattende angrepene på ytringsfrihet generelt, kommer den brutale undertrykkelsen av den kurdiske befolkningen i de østlige delene av Tyrkia. Kurdiske byer er de siste åra lagt i grus av den tyrkiske hæren med stridsvogner og artilleri, og hundretalls mennesker er drept. Den kurdiske politikeren Selahattin Demirtas trues med en dom på 142 års fengsel. Mange andre politikere har sittet årevis i fengsel uten å bli stilt for retten
Turistinntektene styrker president Erdogans grep om makta.
Solidaritet med Kurdistan oppfordrer deg til å velge andre reisemål enn Tyrkia.
¹ https://www.amnesty.org/en/countries/europe-and-central-asia/turkey/report-turkey/

Se debatten i Dagsnytt atten

Zubeyir Aydar, Kurdistan National Congress (KNK), Belgia – var spesielt invitert til å holde en av åpningstalene på den 15. Internasjonale koneransen om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i EU parlamentet  i Brussel.

Dette ønsket ikke Tyrkia skulle skje. I det han skulle gå inn i Europaparlamentet, ble han stoppet – det viste seg i etterkant at dette var det den tyrkiske ambassaden i Brussel som hadde bestemt, etter påtrykk fra Ankara.  «Solidaritet med Kurdistan» ønsker at så mange som mulig skal kunne få kjennskap til hovedbudskapet i Aydar’s planlagte innlegg; her følger et sammendrag på norsk:

 «Kjære venner og deltakere,

Det synes klart at hovedtemaet for denne 15. konferansen, er kurdernes rolle som en stabiliserende faktor i situasjonen med Midt-Østens problemer.  Jeg vil gjerne belyse kurdernes rolle, se på Tyrkia-EU forholdet, krig, stabilitet, forandring og demokrati i Tyrkia og Midt-Østen.

Jeg ønsker å fokusere på svarene rundt hvordan kurderne ser på dagens situasjon, hvilke sider de velger, hva som skjer – og hva kurderne foreslår.

Etter 1 Verdenskrig ble Midt-Østen delt som det passet europeiske land, i en avtale:

Sykes-Picot-avtalen, som var en hemmelig avtale inngått i 1916 mellom Frankrike, Storbritannia og Russland. Den handlet om hvordan Det osmanske rike skulle deles etter første verdenskrig. Avtalen fikk navn etter den britiske etterretningsoffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot.

I avtalen ble Frankrike blant annet tilkjent Syria, Libanon, Kurdistan, det nordlige Irak og Mosul. Russland skulle overta Istanbul, de tyrkiske streder og det osmanske Armenia. Storbritannia fikk området svarende til det senere Jordan, det sørlige Irak samt et mindre område ved Haifa. Av andre arabiske områder, som hadde inngått i det oppløste osmanske rike, skulle det dannes en konføderasjon av arabiske stater.

Land, mennesker, familier og stammer ble delt i denne tilfeldig oppsatte avtalen, som var svært uheldig og urettferdig.  I dag, over 100 år senere, er det fremdeles krig i disse områdene – og hvem vet hvor lenge den skal vare, ettersom også USA og Iran, samt Tyrkia, Israel og flere arabiske land nå er involverte.

Splitt- og hersk-taktikken har skapt utallige problemer, blant annet for kurderne – og også palestinerne. Hensyn til de menneskene som opprinnelig bodde her har ikke blitt tatt til følge, og vi har istedet sett mange tyranniske regimer oppstå.  Mange av disse, og et eksempel er Tyrkia, undertrykker sin befolkning, ikke minst visse grupper, som kurderne.

En annen følge av denne politikken er at det har oppstått grupper som Al-Qaida, Taliban, Al-Nusra, ISIS og mange flere Salafi organisasjoner.

Kjære venner,

Vestlige makter fortsetter sin innblanding i regionen.  Først England, så etterhvert USA. Iraq og Afghanistan – her ble begge regimer byttet ut via militærmakt. Med hvilken rett? Disse invasjonene og innblandingene skaper ikke løsninger; tvert imot. I midten av det hele er kurderne – og deres situasjon.

Kurdernes områder har blitt delte – og flere regimer tåler ikke deres livsmåter og demokratiske styresett. Iblant har imidlertid stormakter hatt „nytte“ av kurderne, for eksempel når det gjelder å nedkjempe ISIS, men blir vi takket for det, blir vi tilgodesett?

Problemene i regionen fortsetter å vokse, og flyktninger presser på for å kunne komme til Europa. Det er mange europeiske land ikke interesserte i; døren blir lukket, grensene stengt.

Kurdernes levemåter og filosofi og bevegelser bør være modeller for mange ledere. I kurdernes øyne kan muslimer, kristne, jesidier, alavitter, assyrere, arabere, armenere, tsjetsenere og turkmenere, leve sammen. De kan leve i fred med hverandre, og respektere hverandre, og kvinnene har stor innflytelse og makt rundt levesett og kamper å kjempe. Kurderne har også stor respekt for miljøet rundt seg – for økologi og dyre- og planteliv.

De burde få mulighet til å være den alternative måten å styre et samfunn på.  Kurderne er pionerer – i demokrati.

Kurderne er dog fremdeles for blant annet Recep Tayip Erdogan i Tyrkia, terrorister. Hvem er terroristen her – om ikke Erdogan selv?

Kjære venner, kjære deltakere,

Det er urettferdig og svært feil at PKK blir ansett som en terrororganisasjon.   Det stemplet må fjernes. Kurderne er ikke problemet; de har tvertimot løsningen. Tyrkia’s krav er endeløse og evige. De kan ikke innfris.

Det ser ut til at det Erdogan ønsker, er å eliminere alle gode mål og gevinster kurderne har oppnådd.  USA and EU bør forventes å støtte kurderne.

Det nettopp USA og EU burde gjøre, er å tilrettelegge for at tyrkerne og kurderne vil få mulighet til å sitte ned sammen, i forhandlinger for gode løsninger i regionen. En rettferdig og hensiktsmessig status for det kurdiske folk kan – og vil – bidra til fred og stabilitet i regionen.

Det er i alles interesse.

Jeg ønsker å bekrefte at den kurdiske frihetsbevegelsen er rede til å arbeide med dere (deltakerne på konferansen) og til å lytte til deres meninger og forslag.

I lys av dette, vil jeg med takknemlighet ønske at denne konferansen kan åpne nye horisonter og derved bidra til løsningen.

Brussel 6 Desember 2018

Zubeyir Aydar
————————————————————————————————————————-

Fakta om Zübeyir Aydar:

Født 1961 i landsbyen Dêrawat i Siirt-provinsen lengst øst i Tyrkia, nær grensa mot Irak.

1983. Ferdig med juristutdannelsen i 1983.

1986: Under militærtjenesten var han dommer i den tyrkiske hæren

1987: Åpnet advokatpraksis i Siirt og ble engasjert i menneskerettsarbeid.

1990: Valgt til nestleder i menneskerettsføderasjonen i Tyrkia (IHD).

1991: Innvalgt i det tyrkiske parlamentet, sammen med bl.a. Leyla Zana.

1993. Partiet deres – Folkets arbeiderparti (HEP) – ble forbudt i 1993 fordi forsvar for kurderes menneskerettigheter var ulovlig. Samme år brente den tyrkiske hæren ned landsbyen der Aydar vokste opp.
1994. Det nye partiet de hadde stiftet – Demokratipartiet (DEP) –, ble forbudt . Halvparten av parlamentsgruppa ble arrestert. Zübeyir Aydar var en av de som kom seg ut av Tyrkia.

Siden har han drevet diplomatisk arbeid for kurdernes sak over hele verden. Har besøkt samtlige parlamenter i Europa.

Idag er Zübeyir Aydar med i sentralstyret i Kurdistan National Congress (KNK) som har hovudkontor i Brussel.

https://www.facebook.com/events/138649740366650/?notif_t=plan_user_invited&notif_id=1546897050576983

Fredsprisutdeling forplikter:

Norge må bidra til gjenoppbygging av yezidienes byer og landsbyer

Når Nadia Murad den 10. desember mottar Nobels Fredspris, bør Norge bidra til gjenoppbygging av Shengal-området  hun og tusentalls andre yezidier ble fordrevet fra. En hel verden fordømte massakrene Islamsk Stat (IS) i august 2014 gjennomførte mot yezidiene.

Siden har omverdenen i stor grad vært taus og passiv overfor de gjenlevende i Shengal.

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer statsminister Solberg og den norske regjering til å bryte denne tausheten. 10. desember retter verdensmedia sin oppmerksomhet mot fredsprisvinneren og Oslo. Dette er den rette dagen for å kunngjøre et kraftig norsk bidrag til gjenreising etter IS-ødeleggelsene for fire år siden.

Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

For kommentar fra SolKurd: Bente Knagenhjelm. Mobil: 473 85 247

Brev til statsministeren:

Oslo, 7. desember 2018

Statsminister Erna Solberg

Fredsprisutdeling til Nadia Murad forplikter

Nadia Murad mottar Nobels fredspris den 10. desember. Solidaritet med Kurdistan gratulerer henne med en symbolsk svært viktig pris.

Murad ble tatt til fange, da IS i august 2014 angrep landsbyen hennes i Shengal. Gamle og unge, menn og kvinner  ble fordrevet fra sine hjem og et ukjent antall ble drept. Byen Shengal og mange landsbyer ble utsatt for store ødeleggelser. IS bortførte tusenvis av unge yezidikvinner.

Nadia Murad klarte til slutt å unnslippe et brutalt fangenskap hos IS. Hun har siden fortalt verden om situasjonen for yezidikvinnene. Hennes opplysende arbeid har økt verdens oppmerksomhet på seksualisert vold i krig.

Når Nadia Murad kommer til Oslo for å ta imot fredsprisen, er det på sin plass å anerkjenne de ødeleggelsene hennes landsby og hele Shengal ble utsatt for.  Vi vil med dette oppfordre den norske regjering til å gjøre dette ved å bidra til gjenoppbyggingen slik at de yezidiene som ønsker det, kan vende hjem.

Norge er nå vertskap for en viktig anerkjennelse av arbeid for fred. Da bør Norge også bidra til at folk kan vende tilbake til en gjenreist by og gjenoppbygde landsbyer. På bakgrunn av dette oppfordrer vi regjeringen til å bidra med en betydelig sum til gjenoppbygging i Shengal.

Med vennlig hilsen

Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Erling Folkvord