Uttalelse fra Solidaritet med Kurdistan 22. februar 2019

Tyrkiske fly bomber jevnlig  den kurdiske  regionen  lengst nord i Irak. Dette  skaper frustrasjon, fortvilelse  og sinne blant landsbybeboere.

23.januar 2019 angrep flyene den lille landsbyen Shilandize i Dohuk- provinsen. Fire sivile fra Shilandize ble de foreløpig siste ofre for tyrkiske flyangrep i Irak.  I det siste året har tyrkiske bomber tatt mange  sivile liv.  De tyrkiske angrepene forårsaker også  store materielle ødeleggelser.

Den siste hendelsen i Shilandize opprørte landsbybeboerne og de stormet en tyrkisk militærbase ikke langt fra landsbyen.  Landsbybeboere ser på de tyrkiske styrkene som okkupanter. Demonstrantene var sinte fordi uskyldige sivile enda en gang hadde blitt ofre for Tyrkias folkerettsstridige angrep.  Landsbybeboerne hevder at denne basen har forårsaket flere massakrer på sivile i området. Demonstrantene krevde fjerning av militærbasen.

De tyrkiske soldatene åpnet ild mot de sivile demonstrantene og drepte en av dem. Flere ble såret.

Den kurdiske regionale regjeringen styrer den nordligste delen av Irak.  Deres politi arresterte mange aktivister i Shilandize og anklaget dem for å skape uro. Politiet anklaget de arresterte for både å ha oppfordret til og selv utøvd  vold mot den tyrkiske hæren.

Nå har det gått en måned siden disse ulovlige arrestasjonene.  Og fortsatt sitter 13 aktivister og journalister i de kurdiske myndighetenes fengsler.

Solidaritet med Kurdistan ber Norge og den norske regjeringen om å protestere mot den tyrkiske aggresjonen i den kurdiske delen av  Irak.

Den kurdiske regionale regjeringen (KRG) må løslate  personene som sitter fengslet etter protestene mot tyrkiske bombeangrep.

Den  15, januar 2019 hadde Erling Folkvord et innlegg i Dagbladet
Der anbefaler han de som vil ha en velfortjent sydentur om å velge et annet sted enn Tyrkia.

Han ble imøtegått av Hatice Lük den 20. januar 2019. Hun skrev:

Ja, jeg reiser

Hatice Lük, leder, Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon i Norge

Hvor man reiser på ferie er et valg som den enkelte må ta. Det får derfor være opp til den enkelte om de ønsker å oppleve den verdenskjente tyrkiske kulturen og gjestfriheten, Tyrkias berømte kjøkken og solfylte strender.

Rødt-politiker Erling Folkvord fra Solidaritet med Kurdistan maner til reiseboikott av Tyrkia i sitt debattinnlegg fra 15. januar i Dagbladet. Folkvord kommer nok en gang med veldig sterke påstander mot Tyrkia, der landet blant annet urettmessig beskyldes for å drive med erobringskrig i Irak og Syria, trolig med tanke på landets bekjempelse av IS og andre terrororganisasjoner i grenseområdene, men uten at sistnevnte nevnes med et ord.

Folkvord tegner et ensidig, dystert bilde av Tyrkia uten rom for nyanser; et bilde som verken undertegnede eller andre Tyrkia-kjennere kan kjenne seg igjen i.

Folkvord og organisasjonen han representerer har selvsagt rett til å dele sin subjektive oppfattelse om Tyrkia, men det er ikke rimelig at han, og det på et sviktende grunnlag, skal fortelle hvor jeg eller andre nordmenn skal reise.

Vi reiser som aldri før; for å besøke personer vi elsker, søke nye opplevelser eller bare for å slappe av. Noen reiser i jobbsammenheng, andre i utdanningsøyemed.

At man reiser til et land, uansett om det er Tyrkia, USA, Danmark eller hvilket som helst land, betyr selvsagt ikke at man nødvendigvis er enig i alt som politikerne i landet foretar seg; å antyde noe annet blir feil. Skal man begynne å lete etter et reisemål hvor man er hundre prosent enig i all politikken, kan man vanskelig sette foten utenfor Norges grenser.

Et annet moment ved dette, er hva det faktisk tjener til. Amnesty International, som retter kritikk mot en rekke land, inkludert Norge, oppfordrer for eksempel aldri til boikott. Det er kanskje en tankevekker.

Man bør spørre seg selv hvor rimelig det er å ramme servitørene, stuepikene og andre vanlige folk som jobber innenfor turismenæringen, på grunn av ulikt politisk syn.

Det er også et tankekors at en organisasjon som prøver å gi inntrykk av å støtte kurdernes interesser, ønsker å ramme tusener av kurdere som lever av nettopp turisme i for eksempel Antalya-regionen.

Undertegnede har, i likhet med mange nordmenn, reist til Tyrkia i mange år, og akter å gjøre det også i framtida uavhengig av hvem det tyrkiske folket velger som sine representanter.

Hun fikk tilsvar fra Erling Folkvord den 25. januar 2019:

President Erdoğans handlinger, ikke synspunktene hans

Tyrkias turistinntekter gir penger til et statsapparatet som begår grusomme handlinger, som massakren i Cizre i 2016, der 177 mennesker ble brent levende.

Aller først: Takk til Latice Lük, leder i Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon i Norge, for innlegget 20. januar. Solidaritet med Kurdistan er glad for at det blir debatt om hvorvidt en i 2019 bør ta ferien i Tyrkia.

Lük feilinformerer når hun skriver at SolKurd oppfordrer til «en reiseboikott av Tyrkia.» Vi sender jo selv observatører til rettssaker mot politikere i Tyrkia og organiserer solidaritetsreiser til den kurdiske delen av landet.

Dette er SolKurds oppfordring: «Unn deg gjerne en middelhavsferie. Men i år bør du ikke velge Erdoğans Tyrkia, der menneskerettigheter trampes på hver eneste dag.»

Vår oppfordring skyldes ikke Erdoğans synspunkter. Selv om vi syntes det var drøyt da vi i 2016 leste hans begrunnelse for å endre grunnloven og samle all makt i presidentens hender: «Det er allerede noen eksempel i verden i dag, og også noen fra fortida. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.» (Independent 1. januar 2016.)

SolKurds ferieoppfordring tar utgangspunkt i den tyrkiske statens handlinger. Massakren i Cizre er bare ett eksempel. Den fant sted noen uker etter at Erdoğan kom med uttalelsen jeg siterte. Erdogans politi og soldater brente mennesker levende i mars 2016. 177 døde ble henta ut fra tre kjellere hvor de hadde søkt tilflukt. Parlamentsmedlem Faysal Sarıyıldız beskrev bestialske detaljer i sin vitneforklaring for FNs menneskerettighetskommisjon 23. september 2016.

Under en konferanse i EU-parlamentet hørte jeg selv en desperat mobiltelefonappell fra den kurdiske politikeren Mehmet Tunç, Han ble brent i hjel noen dager etterpå.

Tyrkias turistinntekter gir penger til det statsapparatet som begår slike handlinger.

Så noen ord om Tyrkias krigføring i nabolanda Irak og Syria. Tyrkia okkuperer det nordvestlige hjørnet av Syria. Fra Afrin og helt fram til Eufrat. Ulike jihadistgrupper er leiesoldater og en del av okkupasjonsstyrkene. Mange av dem var IS-krigere før de skifta uniform. Sammen med regulære tyrkiske styrker fører de krig mot befolkninga i Syria og for president Erdoğan.

Vedtatt på landsmøte i Solidaritet med Kurdistan 9. februar 2019.

Sju uker før lokalvalgene  i Tyrkia utvikler den politiske situasjonen seg fra vondt til verre.  President Erdogan intensiverer forfølgelsen av HDP (Folkenes demokratiske parti), som er det tredje største partiet i parlamentet.  Torsdag 7. februar raidet politiet partikontorer og arresterte lokalpolitikere i Mardin-provinsen.

HDP svarer på dette med ikke-voldelige aksjoner. Parlamentsmedlem Leyla Güven startet 7. november 2018 en sultestreik. Over 200 politiske fanger har sluttet seg til sultestreiken.  Deres krav er at staten skal avslutte den totale isolasjonen av den livstidsdømte kurderlederen Abdullah Öcalan, slik at han skal få møte sine advokater og sin familie jevnlig, i tråd med internasjonal rett og tyrkisk lov. Öcalan har vært fengslet på øya Imrali siden 1999. Han har ikke fått møte sine advokater siden 27. november 2011. Avslagene ble lenge begrunnet med at det var for dårlig vær eller at båten var i ustand.

Dette skjer fire år etter at president Erdogan stoppet fredssamtalene mellom den tyrkiske regjeringen og parlamentarikere fra HDP. Fra fengslet hadde Abdullah Öcalan fram til da hatt en nøkkelrolle i den lovende fredsprosessen. President Erdogans svar var total isolasjon av Öcalan fra 5. april 2015.  Presidentens handlinger siden da viser at han ønsker å knuse både den kurdiske bevegelsen og den brede demokratiske opposisjonen i Tyrkia.

Det offisielle Norge har hittil støttet president Erdogan. Noen ganger  stilltiende og noen ganger aktivt. Dette gjelder både undertrykkinga i Tyrkia og krigføringa i nabolandene Irak og Syria.

Norge har en påvirkningsmulighet. For president Erdogan er Norge en liten, men politisk viktig alliert. Den norske regjeringa kan kreve at Tyrkia trekker okkupasjonsstyrkene ut av Syria og stanser flyangrepene lengst nord i Irak. Regjeringa kan reise forslag om dette i NATOs organer. Den kan også fremme forslag i FN. På samme måte kan regjeringen støtte kravet om avslutning av isolasjonen av Öcalan .  Det siste er nødvendig for å gjenåpne fredssamtalene som president Erdogan stoppet for fire år siden.

Landsmøtet i Solidaritet med Kurdistan oppfordrer statsminister Erna Solberg til å bruke disse mulighetene. Så lenge hun ikke gjør det, har den norske regjeringen et tungt medansvar både for president Erdogans overgrep i Tyrkia og hans krigøring i Irak og Syria.

Vedtatt på landsmøte i Solidaritet med Kurdistan 9. februar 2019.

(Les uttalelsen på sorani her)

De økonomiske, politiske og sosiale krisene i Iran har fordypet seg i de siste årene.

Arbeidsledighet, dyre varer og inflasjon, korrupsjon og et korrupt statsapparat på den ene siden og politisk diktatur på den andre, er  den iranske islamske republikkens kjennetegn.

Det islamske regimet har i 40 år ført en bevisst tyrannisk politikk mot kurderne og andre nasjonale minoriteter i Iran.

Den kurdiske delen av Iran er blitt til et militært område. Regimet bruker hvert år flere hundre millioner kroner på etterretningstjenesten og de militære styrkene for å kontrollere alle slags aktiviteter i den kurdiske landsdelen.

På grunn av stor arbeidsledighet, har flere titusener kurdere blitt det som på kurdisk kalles «kolbar» (grensearbeider). Folk, som ofte er velutdannede, bærer tunge varer på ryggen over fjellene og til markedet i den kurdiske delen av Irak. De militære styrkene i Iran skyter jevnlig mot disse kolbarene. Bare i løpet av 10 måneder har soldatene drept 75 og alvorlig skadet 140 kolbarer uten at familiene deres får noen som helst erstatning.

Regimet i Iran forfølger og kontrollerer ulike aktivister: Arbeideraktivister, miljøaktivister og andre som på en eller annen måte er aktive i sosiale og kulturelle bevegelser.

Landsmøtet i Solidaritet med Kurdistan viser vår solidaritet med den kurdiske bevegelsen i Iran ved å støtte kampen for
–       Ytringsfrihet
–       Politisk frihet
–       Organisasjonsfrihet
Landsmøtet fordømmer det islamske regimet i Iran på grunn av:
–       Skyting mot kolbarene
–       Arrestasjon og tortur av aktivister i ulike sosiale, miljø og faglige bevegelser.
Vi krever løslatelse av alle politiske fanger.
Folk har rett til å bestemme over sin egen skjebne.

Bor du i Oslo-området?

Kurdistan kulturforening arrangerer langmarsj på lørdag 16.02.19.
Oppmøte i Hausmanns gate 6 kl. 10.
Det tok tid før de fikk  tillatelsen, så de er seint ute. Det er fint om Kurdistan-venner kan bli med på det. En time eller to, eller hele marsjen for de som har mulighet til det.

Her er mer info:  https://www.facebook.com/events/347096566142486/

Marsjen handler om Abdullah Öcalans rolle i arbeidet for å få til nye fredssamtaler i Tyrkia. Uten at han  deltar blir det neppe en ny fredsprosess. De forrige fredssamtalene startet høsten 2012. Representanter for den tyrkiske staten, som forstod Öcalans betydning i samfunnet, inviterte han til å delta i en fredsprosess. Etter hvert reiste parlamentarikere fra Folkenes demokratiske parti (HDP) i skytteltrafikk mellom fengselsøya Imrali, Ankara og hovedkvarteret til Kurdistans arbeiderparti (PKK) i fjellene i Sør-Kurdistan. Samtalene resulterte i at medlemmer av regjeringen og HDP-parlamentarikere i februar 2015 holdten felles pressekonferanse og kunngjorde enighet om veien videre.

President Erdogan ble rasende og stoppet samtalene. Fra 5. april 2015 ble Abdullah Öcalan igjen totalt isolert på fengselsøya Imrali.

Av Johan Petter Andresen
(Artikkelen sto i Klassekampen 5.02.2019)

I følge nettstedet Prison Studies var det under 50 000 innsatte i tyrkiske fengsler i år 2000. I 2014 var det 158 000. I november 2018 var det 220 000. Fengslene er overfylte og fylles av opposisjonelle.

Folkenes demokratiske parti (HDP) er det viktigste opposisjonelle partiet. HDP er sentral i den kurdiske kampen for autonomi, også kjent som liberal og demokratisk med kvinnefrigjøring, fagbevegelse og økologi som sentrale kampsaker. På tross av forfølgelse, drap, og fengslinger fikk HDP nesten 12 prosent av stemmene ved siste parlamentsvalg i 2018. Åtte av dets parlamentarikere, bl a tidligere medleder og presidentkandidat Selahattin Demirtas sitter inne.

Hundrevis sultestreiker

En av parlamentarikerne er Leyla Güven. Hun tok initiativ til en sultestreik for snart 90 dager siden. Hun ble varetektsfengsla i januar 2018. Den 25. januar 2019 ble hun sluppet ut av fengselet. Søkelyset vil ikke rettes i like sterk grad mot fengselet når hun dør. Rettsprosessen mot henne fortsetter. Hennes hovedkrav er at den fengslede tidligere lederen for PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet), Abdullah Öcalan skal få møte sine advokater og sin familie jevnlig, i tråd med internasjonal rett og tyrkisk lov. Öcalan har vært fengslet siden 1999 og har ikke fått møte sine advokater siden 2016.

Over 200 andre politiske fanger sultestreiker også med det samme kravet. Dessuten sultestreiker aktivister i Irak, Canada, Storbritannia, Frankrike og Tyskland og i Strasbourg (14). Sultestreikene er et nødrop til verdenssamfunnet om å legge press på Tyrkia for å få i gang igjen fredssamtalene som president Erdogan stoppa våren 2015. Men hittil har lite skjedd og i Tyrkia går det fra vondt til verre. Siden juli 2016 har minst 231 journalister blitt arrestert. Opposisjonell media er tatt over av regimet.

Økonomisk nedgang foran lokalvalg

Det er nedgang i tyrkisk økonomi. Med økende indre problemer bruker de ledende partiene avledningsmanøveren – å mobilisere mot en ytre fiende – PKK i Tyrkia og PYD (Det demokratiske enhetspartiet) i nordre Syria. «Kampen mot terrorisme» er overskriften fram til lokalvalget den 31. mars 2019.

Etter kuppforsøket og innføringen av unntakslovene sommeren 2016, har 150 000 personer vært i politiets varetekt anklaget for terrorisme, medlemskap i en væpnet organisasjon eller delaktighet i kuppforsøket. En eller flere ganger i uka eller måneden må 350 000 mennesker melde seg for politiet.

Regjeringspartiet, AKP, har også presidenten som kan styre gjennom dekreter, egne lover utenom parlamentet. AKP har fjerna 92 lovlig valgte borgermestere fra HDPs lokale samarbeidsparti DBP og satt inn erstattere utpekt av staten. HDP og BDP var mot kuppforsøket i 2016 og hadde ikke noe med det å gjøre. Begrunnelsen som oftest gis for å fjerne representantene er at de «støtter PKK-terroristene». Dekretene kan ikke ankes eller overprøves.

Maktkonsentrasjon

Etter endringer i grunnloven i 2017 har AKP fått muligheten til å utnevne over halvparten av medlemmene i komiteen som kontrollerer utnevnelsen av statsadvokater og dommere. Europarådets Venezia-kommisjon har kritisert dette. Etter kuppforsøket i 2016 har over 100 000 offentlig ansatte blitt sparka, herav en fjerdedel av dommerstanden (over 4000). Erdogan-lojale fyller rekkene.

Sentralisering av makta kombinert med militære ekspedisjoner inn i Syria og Irak, mens landet opplever en økonomisk nedtur, er en eksplosiv blanding. For å få oppslutning spiller staten på tyrkisk sjåvinisme og gir ytre fiender og deres påståtte stedfortredere skylda for de økende problemene. Polariseringa har ført til at ikke bare venstresida har fått økt oppslutning, men også ultrahøyre. I Tyrkias tilfelle gjelder det partiet MHP. Uformelle grupper («Grå ulver») knytta til dette partiet gjør det skitne arbeidet med å angripe venstresida med overfall, drap og bomber mot deres kontorer.

Det er vanskelig å se at Tyrkia kan ta en vending til det bedre. Lokalvalgene 31. mars vil gi en pekepinn på om den forfulgte opposisjonen har evna å stå imot eller om AKP og samarbeidspartiet MHP har tilstrekkelig kontroll over domstolene, politiet, media, utdanningsinstitusjoner, religiøse institusjoner og samfunnet for øvrig til at de beholder eller styrker makta si også i de lokale organene. Man skal heller ikke se bort fra at valgfusk organisert av høyresida vil prege valget, særlig i de kurdisk-dominerte områdene i sør-øst der den progressive opposisjonen står sterkt.  

Hva gjør Norge?

Hva har norske myndigheter gjort i denne situasjonen? I forbindelse med at Nato-landet Tyrkia invaderte Afrin, et av de fredelige områdene i Nord-Syria uttalte både Natos leder Jens Stoltenberg og Norges regjering at de forsto at Tyrkia hadde sikkerhetsinteresser. Det er jo svært skadelig for Norge at myndighetene applauderer at et stort land invaderer deler av et mindre naboland. Norge har heller ikke kritisert grunnlovsendringene som fjerner domstolenes uavhengighet og som sentraliserer makta til presidenten. Norge tier også når det gjelder fengslingen av lovlig valgte parlamentarikere, omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter og angrepene på trykkefriheten. Kort sagt, regjeringas og stortingsflertallets holdning er en skam.

Reisebrev 24.01.2019

Sultestreik som protest kjenner vi også fra Norge. Samene er en undertrykt nasjon som fortsatt kjemper for nasjonal sjølråderett og demokrati. I forbindelse med kampen mot utbyggingen av Alta kraftverk og for samiske rettigheter gjennomførte Niillas Aslaksen Somby, Jorunn Eikjok, Synnøve Persen, Mikkel Anders Gaup, Nils Gaup, Ante Gaup og Ingar Boine en sultestreik som varte en uke i 1979. De sultestreika foran Stortinget. Sultestreiken førte til at anleggsarbeidet ble midlertidig stansa og at regjeringa lovte å legge fram en ny melding for Stortinget. Statsministeren omtalte samme dag samenes «legitime rettigheter».
Sultestreik er en måte å få oppmerksomhet om kampen mot overmakta. Denne ikke-voldelige metoden har blitt brukt flere ganger i Tyrkia for å legge press på myndighetene og vekke opinionen.

Det finnes ulike former for sultestreik. Noen er rullerende, der en organisasjon gjennomfører en sultestreik ved at dens medlemmer bytter på å sultestreike for en periode hver. Dette skjer nå flere steder i Europa som et ledd i kampen mot isolasjonen av Abdullah Öcalan. Kun broren har fått lov til et 15 minutters møte med Öcalan siden 11. september 2016.
En annen form for sultestreik er den som Leyla Güven i Diyarbakir, Nasir Yagiz i Strasbourg gjennomfører som ikke er tidsbegrensa. De er beredt på å sultestreike til de dør.

I et intervju sa Nasir Yagiz: «Det er mulig å slå tilbake fascismen dersom demokratiets krefter forenes på grasrota. Sultestreikene har i denne forstand en historisk misjon og åpner en mulighet. Så lenge som opinionen støtter dem og de samtidig får næring fra andre former for kamp»

Leyla Güven sendte ut følgende melding den 15. januar 2019 der skrev hun blant annet:
«Jeg er på den 68. dagen av min sultestreik. Vår venn Nasir Yagiz er på sin 55. dag. Sultestreiken i Strasbourg er på dag 20, og den første gruppen blant de 226 vennene som sitter i fengsler har fullført 30 dager. Vår sultestreik som vi fortsetter med stor besluttsomhet og høy moral får sterk støtte av våre folk i alle landene der de bor. Dette gir oss ekstra motivasjon. Den fascistiske alliansen til AKP-MHP har satt i gang angrep for å hindre at vår sultestreik får oppslutning…

I 2016 gjennomførte 50 kurdiske politikere inkludert meg sjøl en sultestreik for å få slutt på isolasjonen (av Abdullah Öcalan). AKP sendte Mehmet Ocalan til Imrali for å møte Mr. Ocalan da, og vi avsluttet sultestreiken da vi mottok en melding fra ham. Men isolasjonen fortsatte. Nå prøver de en lignende metode.»
Hun og de andre sultestreikende krever at Öcalan skal få møte sin familie og sine advokater og at han blir gitt muligheter til å fortsette sin streben etter å finne en demokratisk løsning og en varig fred for Tyrkia.

Langvarig isolat i forbindelse med fengsling anses som tortur. De sultestreikendes kamp som retter seg mot isolasjonen av Öcalan er samtidig en kamp mot isolat som er utstrakt i bruk i tyrkiske fengsler.
Samtidig var Öcalan sentral under fredsforhandlingene. Å gi ham muligheter til å virke for å finne en fredelig politisk løsning ligger også i kravet om at Öcalans isolasjon må brytes. Det er altså bekrefta at minst 146 i fengslene sultestreiker, antakelig er det så høyt som 226.

Internasjonalt er det stultestreiker på ubestemt tid:
I Wales i Storbritannia har Imam SIS sultestreika i 40 dager.
I Strasbourg sultestreiker 15 mennesker på ubestemt tid.
Erbil (Hewler) i Irak har Nasir Yagiz sultestreika i 66 dager.
I Toronto har Yusuf IBA sultestreika i 12 dager.

Vi må hjelpe til at deres stemmer blir hørt.