Erling Folkvords appell på demonstrasjon 7. august 2015, mot massakren i Suruc og Tyrkias bombing i Kurdistan.

Daesh – eller Islamsk Stat som vi seier på norsk – har utvikla ei ny form for fascisme – 70 år etter at verdas folk måtte føre ein verdsomfattande krig for å stanse Adolf Hitlers fascisme. Der Adolf Hitler sa Kinder, Küche, Kirche og jaga kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, krev Daesh at deira kvinner skal drive Jihad Al-nikah. Eller på litt upresis norsk: Seksuell jihad, dvs. å vere seksuell forbruksvare for Daesh-soldatar. For to år sia kunngjorde innanriksministeren i Tunisia at mellom 60 og 80 unge kvinner hadde komi heim gravide etter «seksuell Jihad» for Daesh. På dette punktet er Daesh verre enn Hitler.

Statsleiarane i Europa seier dei vil stanse Daesh. Men kurdiske soldatar og deira allierte er dei einaste som har klart å gjere det. I Sør-Kurdistan har Den regionale regjeringa sine Peshmergas og PKK sine geriljasoldatar slåst skulder ved skulder. I Rojava – Vest-Kurdistan – har Folkets forsvarsstyrker og Kvinnenes forsvarsstyrker, med god hjelp frå andre, nedkjempa IS i Kobanê og befridd grensebyen Tal abiad. Assyrar, jezidiar og arabiske soldatar i Burkan al-Firat frå Den frie syriske hæren, kjempar saman med dei kurdiske styrkane. Samarbeidsfronten blir breiare dag for dag.

For å seie det enkelt: Tverrpolitisk kurdisk bakkekrig i Sør-Kurdistan og i Syria stansar Daesh. Mange frå andre organisasjonar og folkegrupper deltar i krigen. Vi som lever i Europa bør takke alle desse soldatane for at dei og beskyttar Europa mot Daesh og den nye typen fascistisk terror.

Tyrkia har i fleire år støtta islamistiske grupper i Syria. Både Jabath al Nusra og Daesh. Tyrkia har hjelpa dei til å gjennomfører terroraksjonar i det sjølvstyrte Rojava.

Etter at terroraksjonen i Suruc 20. juli drap 33 ungdomar, har Nato-landet Tyrkia brukt denne terroren som påskott for å utvide og intensivere krigen mot kurdarane. Soldatar, fly og våpen frå Natos nest største hær fører no krig mot kurdarar i tre land.

Europeiske statsleiarar fordømmer ikkje denne Tyrkiske krigen. Statsminister Erna Solberg er taus. Og det aktive solidaritetsarbeidet for kurdarane er alt for svakt i Norge.

Solidaritet med Kurdistan vil takke dei 20 kurdiske organisasjonane for den felles appellen om at «at Norge bruker sin politiske innflytelse og sine diplomatiske midler til å presse Tyrkia til å avslutte den militære offensiven mot kurdere.»

Solidaritet med Kurdistan forventar at regjeringa gir eit raskt og tydeleg svar. Dei 20 rettar og appellen sin til alle «Demokratiske, humanistiske og fredselskende» menneske i Norge. Vi må svare ja på den appellen.

Bli med i solidaritsarbeidet! Det er nødvendig. Og det hastar.

Leder Seher Aydar var på Dagsnytt 18 29. juli for å snakke om den spente situasjonen i Tyrkia og angrepene mot kurdere som har vært.

Det kan sees i opptak her: https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/NNFA56072915/29-07-2015?fb_ref=Default#t=31m4s

Roma kommune har vedtatt Kobanê som ny vennskapsby.

En av grunnene for at Kobanê har blitt vennskapsby er den store motstanden folket i byen har lagt ned mot ISIS, og for å gi støtte til den styreformen som har vokst fram, sier en av kommunenes representanter.

Vi i Solidaritet med Kurdistan oppfordrer også norske kommuner til å bli vennskapsby med Kobanê, eller andre kurdiske byer.

Hele saken kan leses her: http://helpkobane.com/blog/2015/05/05/rome-recognises-kobane-as-a-sister-city/

Under kan du sjå bilete frå Erling Folkvord og Svein Olsens sin tur til Kobanê i juni 2015. Som ein kan sjå er øydeleggingane store. Bileta er tatt av Erling Folkvord.

Ungkurds demonstrasjon ved Den tyrkiske ambassaden i Oslo 30. juni 2015

Erling Folkvord, som er medlem i Arbeidsutvalet i Solidaritet med Kurdiostan, heldt denneappellen.

Eg er her som medlem av AU i Solidaritet med Kurdistan og takkar Ungkurd for invitasjonen.

For drygt to veker sia kom Svein Olsen og eg heim frå besøk i Kobanê. Vi var der i ei veke. Vi møtte Dr. Ahmed Hikmet, overlege ved den klinikken Leger Uten Grenser finansierer i Kobane. Han viste oss rundt i ein klinikk der legar og sjukepleiarar arbeidde sjølv om dei mangla nesten alt av utstyr og medisinar. Dei mangla nesten alt fordi Tyrkia nektar å sleppe det utstyret dei treng, over grensa.

Ein del av terroristgruppa frå IS som rykka inn i Kobane by natt til torsdag, kom over grensa frå Tyrkia. Augevitner har stadfesta dette.

Nokre av terroristane okkuperte Leger Uten Grenser-klinikken. Vi veit ikkje om IS drap pasientar eller nokon av dei som arbeidde på klinikken. Dei øydela så mye dei kunne av klinikken før bygninga vart omringa av YPG og YPJ, og terroristane såg dei ikkje hadde nokon veg ut. Da sprengte dei seg sjølv i lufta og øydela enda meir.

I går opplyste myndighetene i Kobane at terroristane drap 233 sivile frå torsdag til laurdag. 273 sivile vart skada. Dødstala kan stige, ikkje minst fordi Kobane, på grunn av den tyrkiske blokaden, ikkje har brukbare sjukehus og medisinsk utstyr.

Mi helsing til den tyrkiske ambassadøren her i Oslo, er enkel:

• President Erdogan har blod på hendene.
• President Erdogan er ansvarleg for at IS-terroristane som massakrerte sivil, kunne rykke inn over den tyrkiske grensa.

Til slutt: Tre oppfordringar til statsminister Erna Solberg og utanriksminister Børge Brende:

• Innkall den tyrkiske ambassadøren til Utanriksdepartementet og gi han klar beskjed om kva som er den norske regjeringas syn på den siste massakren og den tyrkiske medverkinga.
• Reis forslag i FN om å opprette ein uavhengig kommisjon som på vegne av FN undersøker alle forhold rundt IS-massakren i Kobane frå 25. – 27. juli 2015.
• Send straks humanitær hjelp til Kobanê. Bruk om nødvendig den nye innreisevegen frå Den kurdiske regionen i Irak.

Så må vi alle styrke solidaritetsarbeidet for Kobane og for heile Rojava. Folkestyret i Rojava gir håp om ei fredeleg framtid for alle folka i Syria.

Valget i Tyrkia 7.juni var en milepæl. Både for kampen for et demokratisk Tyrkia og for kurdernes krav om likeverd og respekt for sin nasjonale identitet. Gjennombruddet for Folkets Demokratiske Parti (HDP) bærer også i seg kimen til å få i stand fredelige, politiske løsninger andre steder i det krigsherjede Midtøsten.

Det som ble oppnådd kan ikke annulleres sjøl om Erdogan nå skulle sette hardt mot hardt og piske fram frykt om kaos for å prøve å vinne tilbake hegemoniet i et omvalg om noen måneder. Forsøkene på å skremme kurderne fra å stemme HDP, gjennom trakasseringer og bombeangrep før valgene, lyktes ikke. Nå følges dette opp gjennom å egge terrorgrupper til drap på HDP-medlemmer også etter valget, slik som i Diyarbakir 9.juni. I følge de to lederne i HDP i Diyarbakir, Ȍnen Ȍmer og Ȍzer Gȕlșen, er det trolig at Erdogan vil følge opp disse provokasjonene. Også medlemmer av det største opposisjonspartiet, det Republikanske folkepartiet (CHP) er arrestert og en er drept. Det peker mot at Erdogan neppe ønsker noen koalisjonsregjering ifølge disse. Da er nyvalg alternativet for han for å følge opp sine ambisjoner om å holde på makta.

Co-leder for HDP, Selahettin Demirtas, meldte på Firatnews 12.juni at det var hundrevis av IS-celler i Tyrkia som kunne aktiviseres, dersom statens konfrontasjonspolitikk følges opp. Mannen som er anholdt for å ha vært med på bombeaksjonen mot valgmøtet i Diyarbakir 5.juni, Orhan G, meldes å ha vært IS-kriger i Syria i fjor, uten at han har vært holdt under oppsikt. De to Diyarbakir- lederne advarte mot at hele regionen kunne utvikle seg i retning Syria, hvis motkreftene ikke ble mobilisert.

Flere både kurdiske og tyrkiske kommentatorer mener at det skal bli vanskelig for Erdogan å gjøre et come back gjennom et nyvalg. De demokratikreftene i Tyrkia som ble utløst ved dette valget, kombinert med at alle de andre partiene er sterkt i mot at Erdogan skal innføre presidentstyre med alle fullmakter til han, er de viktigste motkreftene.

Hvordan omverdenen stiller seg vil også ha betydning. EU-parlamentet har allerede hilst utviklinga mot demokrati og en fortsettelse av fredsprosessen med kurderne velkommen. Den norske regjeringa må også si klart i fra: Protestere mot nye drapsbølger og gjøre alvor av å legge press på sin NATO-kollega for å åpne korridorer inn til Kobani for å få også norsk sivil hjelp inn til gjennombygginga der. Vi vanlige aktivister må spre informasjon og bygge opp solidariteten.

Hva som skjer i Tyrkia videre nå vil være avgjørende for utviklinga i hele regionen.

Arnljot Ask
17.06.2015

Folkets Demokratiske Parti (HDP) blir sett på som hovedutfordreren av landets president Erdogan og hans apparat foran søndagens parlamentsvalg i Tyrkia. Dersom de kommer over den sterkt udemokratiske sperregrensa på 10% kan de velte hans planer om å få vedtatt en grunnlov som gir han vidtgående fullmakter som president.

Erdogans parti, Rettferdighet- og Utviklingspartiet (AKP), har stampet i motvind den siste tiden. Det har ført til angrep spesielt mot HDP og media som er kritisk mot Erdogan.

Flere HDP-kontoret er angrepet de siste ukene. For noen dager siden ble en valgkampbuss beskutt og sjåføren drept like ved Bingøl nord for Diyarbakir. Den tyrkiske hæren gjennomfører såkalte kontragerilja- operasjoner, særskilt i områdene i øst ved treriksgrensa mot Iran og Irak.

Dusinvis av kritiske journalister og mediainstitusjoner er angrepet og motarbeidet, og rundt 10 journalister sitter bak lås og slå i valgkampinnspurten. Også utenlandske medier som New York Times, BBC og CNN har det blitt langt hindringer i veien for.

Det vil være stor fare for fusk under valgene, spesielt i form av press og trusler mot velgerne. Observatører fra verden over vil ha en viktig oppgave med å minske uregelmessighetene på sjølve valgdagen og kunne rapportere til omverdenen etterpå. Det kan ikke utelukkes at Erdogans folk også kan skape uregelmessigheter for å gi argumenter for et omvalg, dersom de ikke får det som de vil.

Erdogan trenger 60%, dvs 330 parlamentsplasser, for at han kan legge sitt ønskede grunnlovsforslag ut til folkeavstemning og bli en ny enehersker i landet. Det vil han ikke greie dersom HDP greier sperregrensa og kommer inn med rundt 75 plasser i parlamentet. Derfor er angrepene på HDP så sterke.

HDPs co-leder Selahattin Demirtas uttalte til dagsavisen Hurriyet 3.juni at partiet hans lå og vippet på «knivseggen» for å greie sperregrensen. Vi får håpe at den folkelige mobiliseringen kan hamle opp med maktapparatets utallige udemokratiske utfall de siste dagene fram til 7.juni. Ikke bare for det kurdiske folkets skyld, men også for Tyrkias skyld.

Arnljot Ask
04.06.2015

Mandag 11. mai kl:18.30 vil det bli holdt oppstartsmøte for Solidaritet med Kurdistan Oslo. Møtet vil bli holdt i Hausmansgate 6, 2.etage. Dvs. rett ovenfor Røde Kors byggningen.

Kurdistan Kulturforening inviterer til kinovisning med filmen «Were Dengê Min»

Cinemateket i Oslo (Dronningens gate 16, 0105 Oslo).
Søndag 26. April 2015 kl 16:00

Biletter kan kjøpes på nettet http://www.cinemateket.no/138595/kom-til-min-stemme
Billetter selges også gjennom vanlig billettsalg ved kinoen. Det er begrenset antall billetter og billettene selges fortløpende.

Regissøren av filmen, Huseyin Karabey, vil også være tilstede under filmvisningen.

Vi har laget en løpeseddel! Den kan brukes til verving, og gir en kort introduksjon til Kurdistan og Solidaritet med Kurdistan.

Løpeseddelen printes på A4- ark og kuttes i to. Et A4- ark gir derfor to løpesedler.

Trykk under for å laste ned løpeseddelen:
Løpeseddel

Av Erling Folkvord

I dag er det 27 år siden siden Saddam Husseins fly bombet den kurdiske byen Halabja som ligger omtrent 150 kilometer nord for Bagdad, og ikke så langt fra grensa mot Iran.

Jeg besøkte Halabja ti år etter angrepet. De ødelagte delene av byen var fortsatt ikke gjenoppbygd. Befolkninga og den politiske ledelsen i byen retta da hard kritikk mot myndighetene i Sør-Kurdistan. (Offisiell betegnelse: Den kurdiske regionen i Irak.) De hevda at Patriotisk Union Kurdistan (PUK) ikke brydde seg om å gjenoppbygge Halabja. Tusentalls landsbyer som Saddams regime hadde ødelagt, hadde jo blitt gjenoppbygd i andre deler av Sør-Kurdistan. På 18 årsdagen for gassangrepet deltok anslagsvis 7 000 mennesker i Halabja i en demonstrasjon mot forsømmelsene. PUK-myndighetenes politi skjøt mot demonstrantene og drepte en 17 år gammel gutt. Omtrent ti personer ble skadet.

De første flyene kom inn over Halabja på morgenen 16. mars 1988. Befolkninga fortalte om stadig nye angrep i den neste 4-5 timene. De som har systematisert vitneforklaringer og undersøkt andre kilder, sier at de første flyene angrep med raketter og napalm. Så kom bombeflyene: Russiskproduserte MIG og Mirage innkjøpt fra Frankrike. Peshmerga-ledere har fortalt at hvert flyt slapp opptil 14 bomber. Øyevitner beskrev gasskyene som drev innover boligområdene i byen, hvit, svart og gul røyk. Mange søkte tilflukt i kjellere. Tusener rømte fra byen. Leger på sykehus i Iran konstaterte at overlevende som ble frakta dit, hadde skader av sennepsgass. Overlevende har også beskrevet angrep med nervegasser som beskrives slik i Store norske leksikon: sarin, tabun og VX.

Antall drepte er usikkert. Ulike kilder oppgir mellom 3 000 og 7 000 drepte. Mange flere ble skadet i løpet av 16. mars 1988. Nye tusener døde i de nærmeste årene. Gravide som var i Halabja under gassangrepene, fødte barn som raskt døde på grunn av skader påført under svangerskapet..

Et folkemord

Saddam og hans nevø – Kjemiske Ali – hadde 26. februar 1988 starta Anfal-kampanjen. Det var en systematisk militær kampanje for å gjøre den kurdiske landsbygda ubeboelig. Angrepet på Halabja var en del av Anfal, men var på en måte også et avvik fra hovedhensikten med Anfal. Halabja var den eneste byen som ble ødelagt.

Anfal startet med at Saddams styrker natt til 26. februar 1988 angrep PUKs militære hovedkarter ved Sergalou. Så rykket drapskommandoene fram fra bygd til bygd. De starta i den sørøstlige delen av Sør-Kurdistan og gikk videre mot nord og vest. De skulle utrydde selve den kurdiske bygdekulturen. Det skulle bli umulig å leve videre på den kurdiske landsbygda.

Menneskerettsorganisasjonen Middle East Watch sier bl.a. dette om Anfal-kampanjen.:

” Anfal var en ’endelig løsning’ iverksatt av den irakiske regjering, Ba’ath-partiet og den irakiske hæren. Hensikten var at kurderne i irakisk Kurdistan og deres landsens livsstil skulle forsvinne for alltid”.

Ali Hassan al-Majid – med kallenavnet ”Kjemiske Ali” – som var utnemnt som enehersker i den kurdiske regionen , sa det slik i en tale:

”Vær sikker på at jeg skal ta meg av kurderne. Jeg skal gjøre det ved å begrave dem med bulldosere. Det er fremgangsmåten jeg vil bruke”.

Han ga de militære lederne ordre om å

«iverksette tilfeldig bombardement med bruk av artilleri, helikoptre og fly til enhver tid, både dag og natt, med sikte på å drepe et høyest mulig antall personer som oppholder seg i de forbudte sonene”.

Ordren var like klar når det gjaldt de som overlevde slike angrep:

”Alle personer som tas til fange i disse landsbyene, skal fengsles og avhøres av sikkerhetstjenestene, og menn som er mellom 15 og 70 år skal henrettes etter at man har fått all nyttig informasjon det er mulig å få fra dem, og denne informasjonen er meddelt videre på foreskreven måte.”

Reaksjoner i vestlige land

23. desember 2005 ble forretningsmannen Frans van Anraat dømt til 15 års fengsel i Nederland for å ha solgt kjemikalier til Saddams regime. Den nederlandske domstolen beskrev at Saddam utførte folkemord mot befolkningen i Halabja. Dette var første gang gassangrepet ble betegnet som folkemord av en domstol.

Iraks høyesterett anerkjente massakren i Halabja som folkemord 1. mars 2010.

Flere internasjonale firmaer leverte kjemikalier til Saddams regime, som ble benyttet til produksjon av stridsgass. Det amerikanske selskapet Alcoa ble saksøkt av en gruppe irakiske kurdere for sin deltakelse i dette. En amerikansk domstol avviste søksmålet i 2011.

Parlamentet i Canada har stemplet angrepet på Halabja som et folkemord. Sverige, som et av de første europeiske landene, ga i 2012 støtte til beslutningen fra høyesterett i Irak om å anse dette som et folkemord. Dette er forslaget Riksdagen behandla: http://www.riksdagen.se/sv/Dokument-Lagar/Forslag/Motioner/Betrakta-Anfal-i-irakiska-Kurd_H002U253/?text=true

Gassangrepet på Halabja 16. mars 1988 var en del av et nøye planlagt folkemord. Ett av 1980-tallets groveste brudd på FNs folkemordkonvensjon. Wikipedia gjengir bl.a. FNs definisjon av folkemord her: Folkemord

Tross Halabja-angrepets omfang reiste bare én journalist fra Norge til Halabja for å dokumentere folkemordet. Astor Larsens bilder i Klassekampen i mars 1988 viste oss den sannheta som Saddam og hans medhjelpere ville skjule. 21 år etterpå var Larsen vitne i rettssaken mot Kjemiske Ali. Norske medier var i 1988 stort sett tause om den systematiske Anfal-kampanjen. Vestens regjeringer var da allierte med Saddam Husseins regime og de protesterte ikke mot Anfal-kampanjen, selv som de visste hva som skjedde. Særlig USAs regjeringer hadde gjennom sin detaljerte satelittovervåking full kunnskap om hvordan den irakiske hæren gikk systematisk til verks fra februar 1988 og til september. Satelittbildene viste hvordan tusener landsbyer ble ødelagt.