Mandag 11. mai kl:18.30 vil det bli holdt oppstartsmøte for Solidaritet med Kurdistan Oslo. Møtet vil bli holdt i Hausmansgate 6, 2.etage. Dvs. rett ovenfor Røde Kors byggningen.
Kom gjerne med innspill til saker dere ønsker å ta opp!
Kurdistan Kulturforening inviterer til kinovisning med filmen «Were Dengê Min»
Cinemateket i Oslo (Dronningens gate 16, 0105 Oslo).
Søndag 26. April 2015 kl 16:00
Biletter kan kjøpes på nettet http://www.cinemateket.no/138595/kom-til-min-stemme
Billetter selges også gjennom vanlig billettsalg ved kinoen. Det er begrenset antall billetter og billettene selges fortløpende.
Regissøren av filmen, Huseyin Karabey, vil også være tilstede under filmvisningen.
Vi har laget en løpeseddel! Den kan brukes til verving, og gir en kort introduksjon til Kurdistan og Solidaritet med Kurdistan.
Løpeseddelen printes på A4- ark og kuttes i to. Et A4- ark gir derfor to løpesedler.
Trykk under for å laste ned løpeseddelen:
Løpeseddel
Av Erling Folkvord
I dag er det 27 år siden siden Saddam Husseins fly bombet den kurdiske byen Halabja som ligger omtrent 150 kilometer nord for Bagdad, og ikke så langt fra grensa mot Iran.
Jeg besøkte Halabja ti år etter angrepet. De ødelagte delene av byen var fortsatt ikke gjenoppbygd. Befolkninga og den politiske ledelsen i byen retta da hard kritikk mot myndighetene i Sør-Kurdistan. (Offisiell betegnelse: Den kurdiske regionen i Irak.) De hevda at Patriotisk Union Kurdistan (PUK) ikke brydde seg om å gjenoppbygge Halabja. Tusentalls landsbyer som Saddams regime hadde ødelagt, hadde jo blitt gjenoppbygd i andre deler av Sør-Kurdistan. På 18 årsdagen for gassangrepet deltok anslagsvis 7 000 mennesker i Halabja i en demonstrasjon mot forsømmelsene. PUK-myndighetenes politi skjøt mot demonstrantene og drepte en 17 år gammel gutt. Omtrent ti personer ble skadet.
De første flyene kom inn over Halabja på morgenen 16. mars 1988. Befolkninga fortalte om stadig nye angrep i den neste 4-5 timene. De som har systematisert vitneforklaringer og undersøkt andre kilder, sier at de første flyene angrep med raketter og napalm. Så kom bombeflyene: Russiskproduserte MIG og Mirage innkjøpt fra Frankrike. Peshmerga-ledere har fortalt at hvert flyt slapp opptil 14 bomber. Øyevitner beskrev gasskyene som drev innover boligområdene i byen, hvit, svart og gul røyk. Mange søkte tilflukt i kjellere. Tusener rømte fra byen. Leger på sykehus i Iran konstaterte at overlevende som ble frakta dit, hadde skader av sennepsgass. Overlevende har også beskrevet angrep med nervegasser som beskrives slik i Store norske leksikon: sarin, tabun og VX.
Antall drepte er usikkert. Ulike kilder oppgir mellom 3 000 og 7 000 drepte. Mange flere ble skadet i løpet av 16. mars 1988. Nye tusener døde i de nærmeste årene. Gravide som var i Halabja under gassangrepene, fødte barn som raskt døde på grunn av skader påført under svangerskapet..
Et folkemord
Saddam og hans nevø – Kjemiske Ali – hadde 26. februar 1988 starta Anfal-kampanjen. Det var en systematisk militær kampanje for å gjøre den kurdiske landsbygda ubeboelig. Angrepet på Halabja var en del av Anfal, men var på en måte også et avvik fra hovedhensikten med Anfal. Halabja var den eneste byen som ble ødelagt.
Anfal startet med at Saddams styrker natt til 26. februar 1988 angrep PUKs militære hovedkarter ved Sergalou. Så rykket drapskommandoene fram fra bygd til bygd. De starta i den sørøstlige delen av Sør-Kurdistan og gikk videre mot nord og vest. De skulle utrydde selve den kurdiske bygdekulturen. Det skulle bli umulig å leve videre på den kurdiske landsbygda.
Menneskerettsorganisasjonen Middle East Watch sier bl.a. dette om Anfal-kampanjen.:
” Anfal var en ’endelig løsning’ iverksatt av den irakiske regjering, Ba’ath-partiet og den irakiske hæren. Hensikten var at kurderne i irakisk Kurdistan og deres landsens livsstil skulle forsvinne for alltid”.
Ali Hassan al-Majid – med kallenavnet ”Kjemiske Ali” – som var utnemnt som enehersker i den kurdiske regionen , sa det slik i en tale:
”Vær sikker på at jeg skal ta meg av kurderne. Jeg skal gjøre det ved å begrave dem med bulldosere. Det er fremgangsmåten jeg vil bruke”.
Han ga de militære lederne ordre om å
«iverksette tilfeldig bombardement med bruk av artilleri, helikoptre og fly til enhver tid, både dag og natt, med sikte på å drepe et høyest mulig antall personer som oppholder seg i de forbudte sonene”.
Ordren var like klar når det gjaldt de som overlevde slike angrep:
”Alle personer som tas til fange i disse landsbyene, skal fengsles og avhøres av sikkerhetstjenestene, og menn som er mellom 15 og 70 år skal henrettes etter at man har fått all nyttig informasjon det er mulig å få fra dem, og denne informasjonen er meddelt videre på foreskreven måte.”
Reaksjoner i vestlige land
23. desember 2005 ble forretningsmannen Frans van Anraat dømt til 15 års fengsel i Nederland for å ha solgt kjemikalier til Saddams regime. Den nederlandske domstolen beskrev at Saddam utførte folkemord mot befolkningen i Halabja. Dette var første gang gassangrepet ble betegnet som folkemord av en domstol.
Iraks høyesterett anerkjente massakren i Halabja som folkemord 1. mars 2010.
Flere internasjonale firmaer leverte kjemikalier til Saddams regime, som ble benyttet til produksjon av stridsgass. Det amerikanske selskapet Alcoa ble saksøkt av en gruppe irakiske kurdere for sin deltakelse i dette. En amerikansk domstol avviste søksmålet i 2011.
Parlamentet i Canada har stemplet angrepet på Halabja som et folkemord. Sverige, som et av de første europeiske landene, ga i 2012 støtte til beslutningen fra høyesterett i Irak om å anse dette som et folkemord. Dette er forslaget Riksdagen behandla: http://www.riksdagen.se/sv/Dokument-Lagar/Forslag/Motioner/Betrakta-Anfal-i-irakiska-Kurd_H002U253/?text=true
Gassangrepet på Halabja 16. mars 1988 var en del av et nøye planlagt folkemord. Ett av 1980-tallets groveste brudd på FNs folkemordkonvensjon. Wikipedia gjengir bl.a. FNs definisjon av folkemord her: Folkemord
Tross Halabja-angrepets omfang reiste bare én journalist fra Norge til Halabja for å dokumentere folkemordet. Astor Larsens bilder i Klassekampen i mars 1988 viste oss den sannheta som Saddam og hans medhjelpere ville skjule. 21 år etterpå var Larsen vitne i rettssaken mot Kjemiske Ali. Norske medier var i 1988 stort sett tause om den systematiske Anfal-kampanjen. Vestens regjeringer var da allierte med Saddam Husseins regime og de protesterte ikke mot Anfal-kampanjen, selv som de visste hva som skjedde. Særlig USAs regjeringer hadde gjennom sin detaljerte satelittovervåking full kunnskap om hvordan den irakiske hæren gikk systematisk til verks fra februar 1988 og til september. Satelittbildene viste hvordan tusener landsbyer ble ødelagt.
Foto: FiratNews
Etter over 4 måneders harde kamper er endelig ISILs stormangrep på Kobani slått tilbake og det kurdiske flagget heist over det siste høydedraget hvor ISIL hadde forskanset seg de siste ukene. Statsministeren for Kobani-provinsen, Enver Muslim, og YPG/YPJ kommandant Mamut Berxwedan holdt 27.januar en pressekonferanse, sammen med flere, i Kobani hvor de forkynte at Kobani nå var en fri by igjen.
Forsvaret av Kobani har vært avgjørende for å opprettholde Rojava som en modell for et Syria hvor ulike folkgrupper kan leve fredelig ved siden av hverandre og de ulike gruppenes nasjonale, sosiale og demokratiske rettigheter kan bli respektert. Kurdernes kamp her har derfor ikke bare vært for egne interesser, men for alle som vil ha slutt på den ødeleggende borgerkrigen og skape et nytt, demokratisk Syria og Midtøsten.
For ISIL har det å erobre Kobani vært tilsvarende viktig, for å innlemme grenseområdene opp mot Tyrkia i sitt kalifat. Med dette som bakgrunn har kampen om Kobani blitt så hard og krevd så mange ofre. Ifølge det London-baserte The Syrian Observatory for Human Rights har ISIL mistet ca 1200 krigere mens ca 4-500 kurdere fra YPG/YPJ har mistet livet. I tillegg kommer flere hundre sivile drepte og hundretusener drevet på flukt over til Tyrkia. Kobani by er skutt og bombet sønder og sammen. ISIL har brukt sine tunge skyts til å knuse bygningene i sentrum, og USA-koalisjonen har sluppet ca 80% av bombene over Syria over Kobani. Også for USA har forsvaret av Kobani blitt viktig, da dette har blitt det eneste stedet hvor de kan skryte over at ISIL er blitt stanset.
Det vil fortsatt være en viktig jobb å hindre at ISIL kommer tilbake. Derfor fortsetter kampene for å trenge ISIL ut av landsbyene rundt. Samtidig vil det kreve stor innsats å bygge opp byen igjen, inkludert etablere sivile tjenester som kan gjøre det mulig for de som har flyktet å komme tilbake igjen. Tyrkias holdning vil her være avgjørende. Vil de nå åpne for humanitære korridorer som gjør det mulig å bringe hjelp og mennesker inn igjen? De første kommentarene fra president Erdogan er ikke lovende (Hurriyet Daily News 27.januar). Han kritiserer kurderne for å ha ødelagt byen. Statsminister Davutoglu på sin side gratulerte Kobani med frigjøringen i Diyarbakir 26.januar.
Vi her i Norge bør nå ta opp igjen henvendelsene om at norske myndigheter bidrar til å få hjelp inn til Kobani i samarbeid med hjelpeorganisasjonene. Blant annet få etablert ett av de mobile feltsjukehusene som forsvaret disponerer. Reportasje i Dagsrevyen nylig viste at alle sjukehus var jevnet med jorden.
Frigjøringen av Kobani må konsolideres og bli en vendepunkt både i kampen mot ISIL og for at borgerkrigen i Syria kan ta slutt. Sjøl om de forhandlingene som i disse dager pågår i Moskva mellom noen av opprørsgruppene i Syria og representanter for regjeringen ikke skulle føre fram i denne omgangen, er det et framskritt at co-president for sjølstyremyndightene i Rojava, Salih Muslem, også er innkalt dit.
27.januar 2015
Arnljot Ask
Solidaritet med Kurdistan 