Kategoriarkiv: Ukategorisert

Kurderne i Midtøstens slagskygger

Postet den av

Av: Peter M. Johansen

Hva er Natos og EUs “våre verdier”?

Israels folkemorderiske krig i Gaza og den forberedende fordrivelsen av palestinere fra Vestbredden har fått tistlene til å brenne andre steder i Midtøsten. Kurderne har sin egen historie med fordrivelse, og i ly av bombedrønnene fra Gaza og Beirut driver Tyrkia sin daglige krigføring mot Nord- og Øst-Syria og i Nord-Irak.

Bildet: Fondation-Institut kurde de Paris

Kurderne kjenner nærhet til det som skjer mot palestinerne i og utenfor det okkuperte Palestina. Ringvirkningene av kriger og konflikter i Midtøsten og Vest-Asia treffer kurderne ofte med tyngde. De har blitt malt mellom stormakter og imperier, malt mellom regionale interesser. De fikk som palestinerne, løfter om et eget Kurdistan, en kurdisk stat, i Sèvres-avtalen av 10. august 1920 i etterdønningen av 1. verdenskrig og den osmanske imperiets fall.

Løftene om en egen stat forsvant lenge før staten ble utradert i Lausanne-avtalen som stormaktene inngikk 24. juli 1923. Det kan tjene som histiorisk kulisse at mens Sèvres-avtalen ble undertegnet i porselenfabrikken Manufacture nationale de Sèvres, ble Kurdistan utradert på et slott, Palais de Rumime, i Lausanne.

Mens mandatområdet dekket Palestina “from the river to the sea” da det ble opprettet i 1920 og Storbritannia fikk overdratt mandatet fra Folkeforbundet i 1922, ble Kurdistan partert. I Sèvres var det uenigheter mellom kurderne om hvor grensene for Kurdistan skulle gå, men de samlet seg om den kartskissa som Şerif Pasha (1865-1951), lederen for   Kürdistan Teali Cemiyeti (Samfunnet til Kurdistans fremme), la fram på Paris-konfeansen i Versailles (januar 1919-januar 1920).

Svaret er Nato!

Historia er langt fra over.
– Vi er to folkegrupper, palestinere og kurdere, med ulike prosjekter, men som begge krever politiske løsninger. Krigen er utbredt og kan bli utvidet flere steder i hele Midtøsten. Tyrkia angriper nå på alle fronter, i Rojava i Nord-Syria og i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Det kan virke som om Tyrkia bygger opp til “den endelige krigen”, og at det blir “den endelige krigen” for oss også, advarer Eda Duzgun, Europa-representant for det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM Parti).

– Palestinerne og kurderne har samme sak. Det må vi vinne forståelse for i Europa, sier hun. Det er ikke den fysiske avstand det står på. DEM Parti-kontoret i Rue d’Arlon ligger rett rundt hjørnet for EU-parlamentet i Brussel.
– Hvorfor får ikke kurderne like mye støtte som palestinerne? Duzgun smaker på sitt eget spørsmål.
– Tyrkia er medlem av Nato.

Det er det enkle, drepende svaret som slår de vidløftige og selvforherligende erklæringene fra Natos generalsekretærer og Nato-landenes ledere om “våre verdier”.

– Nato reagerer ikke. Nato sitter på bilder som beviser at tyrkerne bruker kjemiske våpen. Ingen undersøkelser, ingen politiske reaksjoner. Taushet er ensbetydende med medansvar. Denne tausheten må opphøre, slik at verden får vite om hva Ankara driver med, i Tyrkia, i Nord-Syria og i Nord-Irak.
– Hvor lenge kan de være tause? Det må Europa virkelig spørre seg. Hvor lenge vil de ha dette på samvittigheten når dette åpenbart er brudd på “våre verdier” og “våre grunnleggende prinsipper? utfordrer Duzgun.

Vesten har lagt lista lavt med hensyn til straffetiltak mot Russland og trusler om sekundærsanksjoner mot tredjeland som ikke trer inn på geledd. Det var bare tidsspørsmål før Vestens “våre verdier” ville slå tilbake som en bumerang. Det kom med Israels folkemorderiske krig i Gaza. Men det skulle for lengst ha kommet med Tyrkias krigføring i Kurdistan-regionen.

Kurdistans himmelretninger

– Bakurê symboliserer den kurdiske kampen, uansett Rojava eller Nord-Irak. Bakurê er kjernespørsmålet, sier Duzgun og bruker den kurmancî-kurdiske betegnelsen Bakurê (nord) i omtalen av de kurdiske områdene i det sørøstre Tyrkia (Nord-Kurdistan).

Rojava kan oversettes fra sorani-kurdisk til “vestlandet”, (Vest-Kurdistan), mens Nord-Irak omtales som Başûrê (Sør-Kurdistan). Områdene i Nordvest-Iran er Rojhalat (Øst-Kurdistan) der den kortvarige staten i Mahabad ble opprettet under den kurdiske bevegelsen Komeley Jiyanewey Kurd med Sovjets hjelp i 1946.

De grensespørsmålene som voldet kurderne problemer ved oppløsninga av det osmanske riket etter 1. verdenskrig, er nå overtatt av Tyrkia, Irak og Syria. De har blitt aktualisert etter at Tyrkias president, “sultan” Recep Tayyip Erdoğan, begynte å sysle med kart over et nyosmansk rike ved hjelp av tidligere utenriksminister Ahmet Davutoğlu, arkitekten bak “nysosmanismen”.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu

Historias slagskygge

– Tyrkia angriper kurdere på alle sider av grensa. Tyrkia anser seg som spydspissen i kampen mot det kurdiske folket i Midtøsten, mot selve begrepene kurder og Kurdistan. Og de gjør det systematisk og strukturelt mot alt som kan relateres til Kurdistan. Det har preget den anti-kurdiske politikken i over hundre år.
– Folkemordet på en million armenere og assyrere [i 1915] var mulig fordi de var så relativt få, og det er knapt noen igjen i Tyrkia. Vi kurdere er for mange, derfor må de i stedet forsøke å utslette all kurdisk identitet og kultur, mener Duzgun.
Hun viser til at en mann fra den sørøstre Tyrkia tidligere i år ble lynsjet av en mobb i Istanbul fordi han snakket kurmancî. Hun minner om at den kurdiske frigjøringskampen i Bakurê startet med massakren på anslagsvis 30.000 kurdiske alevier (alevitter) i Dersim (Tunceli) i 1937 og 1938.
– Det er 40 år før Kurdistans arbeiderparti (PKK) oppsto. Erdoğan insisterer på å føre en politikk med massakrer og grenseoverskridende angrep i Nord-Syria og Nord-Irak. En kan holde et folk i taushet i ti, tjue, i flere tiår. Men så lenge folket eksisterer, vil det dukke opp igjen; det kan ikke holdes nede om det ikke blir tilintetgjort.

Midtøsten står overfor en ny oppdelingskrig; det blir opprettet nye energi- og transportkorridorer. Det kan munne ut i en tredje verdenskrig, advarer DEM Parti-representanten.
– Vi trenger mer internasjonal støtte; vi trenger løsninger på interne kurdiske problemer.
Det siste er stikk til forbindelsene mellom Ankara og Kurdistans demokratiske parti (KDP) i Nord-Irak. Men hun viser også til de motsatte tilfellene, blant annet til båndene som nå er knyttet mellom Rojava (Nord-Syria) og Rojhalat (Nordvest-Iran) gjennom “Jin, jiyan, azadi”-opprøret (Kvinner, liv, frihet) i Iran.
Størst betydning har likevel opprettelsen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Det påvirker de politiske forholdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. Det har ført til klarere politiske skiller mellom KDP i Erbil og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har sete i Slemani (Suleimania).
Det har også gitt opphav til nye krefter som følger den politiske filosofien til PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan, betegnet som demokratisk konføderalisme. 75-årige Öcalan har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 1999, i over 25 år. Han ble kidnappet i Nairobi i Kenya av tyrkisk etterretning med hjelp fra CIA og israelske Mossad.

– Rettigheter for kurderne  er ikke bare en revolusjon for kurdere. Det er en “jin, jiyan, azadi”-revolusjon for rettigheter i Midtøsten. Regionen begynner å bli slagfelt mellom autoritære herskere og revolusjonære krefter med mål å gjennomføre en renessanse for demokratiske og økonomiske rettigheter. Kurdere står i spissen for denne revolusjonen. Derfor fortjener vi mer støtte. Vi kan ikke bære dette på egne skuldre.

Rekken av forbudte partier

DEM Parti er det foreløpige siste tilskuddet av kurdiske partier i Tyrkia. Det kom til ved sammenslåinga av Grønt venstreparti (YSP) og Folkenes demokratiske parti (HDP) idet HDP sto i fare for å bli forbudt foran valget 31. mars i år.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdish_Political_Movement_in_Turkey

Prosedyren med å opprette et nytt parti har blitt rein rutine. Den trer i kraft når de politiske angrepene fra makta i Ankara tiltar og når rettsvesenet begynner å rasle med paragrafene. De politiske forholdene endret seg da HDP ble opprettet i 2012 på ruinene av Freds- og demokratipartiet (BDP) og det kurdiske Demokratisk regionsparti (DBP).

HDP ble en betydelig politisk faktor som samlet det progressive tyrkiske og kurdiske venstre og førte til at daværende statsminister Erdoğan og hans Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) mistet sitt grunnlovsendrende flertall i 2015.

Siden ble HDP en torn i øyet og horn i siden på “sultan” Erdoğan. Den politiske utfordringa for Erdoğan økte i styrke ved de siste valgene fordi HDP klarte å inngå allianser innen opposisjon, inkludert Republikansk folkeparti (CHP), det gamle partiet til “det moderne Tyrkias far”, Mustafa Kemal Atatürk (ca. 1881-1938, president fra 1923).

Sabri Ok, medlem av KCKs eksekutivråd, mener at valget var svært viktig fordi det kurdiske folket sammen med de demokratiske kreftene oppnådde framgangsrike resultater. “Men valget er bare et fragment av et hele,” understreker han overfor det kurdiske Firat News (ANF, 14. april). KCK er paraplyorganisasjonen for kurdiske organisasjoner og grupper som bekjenner seg til ideologien til Öcalan om demokratisk føderalisme.
Utgangspunktet for DEM Parti og andre deler av den kurdiske KCK-bevegelsen (Unionen av kurdiske demokratiske fellesskap) er tosidig: “Når vi evaluerer de demokratiske kreftene, inkluderer vi det kurdiske folket og dets kamp; når vi evaluerer det kurdiske folket, inkluderer vi de demokratiske kreftene.”

Valgkart i nye farger

Denne integrasjonen av krefter brakte resultater i lokalvalget. CHP vant utvilsomt på at det ble inngått valgtaktiske allianser i kampen mot AKP og dets partner i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki), Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP) med den fascistiske voldsgruppa De grå ulver i sine lenker. CHP ble største parti på 40 år.

Opposisjonen erobret hele den vestre delen av landet med alle storbyene, hovedstadsområdet Ankara, det meste av kyststripa langs Middelhavet og urbane områder ved Svartehavet i nord. DEM Parti beholdt det meste av HDPs kurdiske kjerneområder i sørøst, inkludert Diyarbakir (Amed). AKP beholdt de sentrale delene av landet sør for Ankara og østover og langs Svartehavet.
https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Turkish_local_elections

Det mest slående ved valgresultatet er at “uansett hvor mye den okkuperende tyrkiske staten og AKP forfølger oss med alle midler, uansett hvor diktatoriske de er, har makta deres kommet til en slutt.”
– De kan nå bare yte motstand, de vil ikke være i stand til å opprettholde diktaturet som før. Det kurdiske folket og de demokratiske kreftene vil aldri overgi seg, ifølge Ok.
https://anfenglishmobile.com/features/sabri-ok-the-turkish-government-is-waging-a-psychological-economic-and-political-war-73930

Men forholdet mellom motstandskreftene er langt fra problemfritt og harmonisk på grunn av dyptgående, underliggende motsetninger og motsigelser av historisk, politisk og økonomisk karakter.

–  Valget viste at Tyrkia vil ha endringer. AKP led nederlag og understreker hva vi har hevdet: at Erdoğan tapte presidentvalget allerede i første runde av presidentvalget i fjor [14. mai]. CHP vant ikke bare på grunn av CHP, men også med konservative kurdiske stemmer, påpeker Duzgun.
Ankara har i lang tid byttet ut valgte kurdiske ordførere og representanter i de kurdiske områdene med folk som er utpekt av AKP. Men folk velger nye. I koalisjon med andre blir det ikke lenger så lett å avsette og innsette nye. Den politiske prisen mange betaler i form av fengselsstraffer er imidlertid fortsatt stor og truende. Folk yter politisk motstand; den blir breiere og stikker dypere.

Serhildan

Kurderne deler en annen erfaring med palestinerne: Serhildan er kurdernes intifada. Ordet kommer fra ser (hode) og hildan (stå opp!) på kurmancî. Opprør.

Oppstanden på 90-tallet gikk under slagordet “Êdî Bese” (“Nok”) og involverte folk i gatene, slik som særlig under den første intifadaen (desember 1987-september 1993). Den andre (september 2000-februar 2005) ble raskt militarisert.

Serhildan blir holdt i live hvert år, mellom 15. februar, årsdagen for kidnappingen av Öcalan i Nairobi, og Newroz, nyttår 21. mars. I Van hindret årets serhildan at de kurdiske representantene ble byttet ut. Om det kommer skarpere framstøt, er det behov med en “mer radikal serhildan”, mener Sabri Ok.
https://en.wikipedia.org/wiki/Serhildan

CHP har ansvaret og byrden med å forsvare valgresultatet, ikke minst overfor den kurdiske befolkningen og de demokratiske kreftene. DEM Parti og KCK maner det republikanske folkepartiet til å vise vilje og evne til å lære og endre seg for å demokratisere Tyrkia, slik partiet har lovet. De krever at CHP som bærer på arven etter Kemal Atatürk, inntar en helt ny tilnærming til kurderspørsmålet og ikke henger igjen i sin gamle politikk.
CHP står sammen med DEM Parti i å kreve at de tidligere HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ blir løslatt.

– Vi må alltid huske at CHP er republikken Tyrkias første parti. CHP må innse og forstå at krig ikke løser konflikten og at å insistere på det gamle, ikke bringer noe nytt med seg. Vi vil at de viser større mot, utover å ville ta over for Erdoğan og AKP og bare forholde seg til stormaktene, advarer Duzgun.

Det er utålmodighet å spore hos Europa-representanten til DEM Parti.
–  Det burde vært en sterkere opposisjon med krav om nytt presidentvalg. Selv med CHP vil det ta to mandatperioder å rulle tilbake Erdoğan-regimet og AKP. Det tyrkiske folket står midt i kaos. Men Erdogans grep om institusjonene er befestet gjennom mer enn tjue år. De har derfor makt over store deler av befolkningen gjennom sin kontroll over statsapparatet, rettsvesenet og media.

Det er altfor tidlig å påstå at AKP-regimet rakner, selv om AKP “i sin vantro og hysteri ikke er psykologisk i stand til å håndtere situasjonen,” ifølge Sabri Ok.
– Men den økonomiske krisa har effekt på folk, konstaterer Duzgun.
– Erdoğan driver psykologisk, økonomisk og politisk krigføring som del av de militære operasjonene i Tyrkia og nabolandene. Han har innrettet hele økonomien på å knuse kurderne.

Dette er nå gjenstand for diskusjoner i DEM – Folkenes Parti.
– Vi mener at første prioritet er å løse kurderspørsmålet, og det må begynne med at Tyrkia løslater Abdullah Öcalan og dermed åpner for forhandlinger om en fredelig løsning. Om ikke, vil krigen intensiveres, sier Duzgun.

Hun minner om at det var Öcalan som tok initiativ til forhandlinger mellom 2013 og 2015 – uten å bli løslatt, uten å få delta. Det varte fram til de to valgene i 2015 da Erdoğan og AKP mistet sitt totale flertall.
– Dette var den eneste tida med både fred og økonomisk blomstring i Tyrkia. Men effekten for oss, ble ny krig og arrestasjoner av våre politiske representanter, konstaterer Duzgun og viser til Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ. De ble fratt sin parlamentarizke immunitet og arrestert 3. og 4. november 2016.

EUs og Natos døve ører

– Vi krever at Europa maner Erdoğan til å komme til forhandlingsbordet. Det vil kunne bidra til at EU gjenvinner troverdighet.
Duzguns henstilling når ikke engang bort til EUs ministerråd på Rue de la Loi. På sitt møte 17.-19. september maktet Ministerrådet nok en gang ikke å få Ankara til å etterleve Den euroepiske menneskerettskonvensjonen (ECHR) med hensyn til livstidsfengslinger. Det gjelder selvsagt heller ikke Öcalan, Demirtaş og Yüksekdağ.

Ut fra pressemeldingene å dømme, artet møtet seg som en tidtrøytende repetisjonsøvelse. Det er ti år sida ECHR kom med sin kjennelse mot Tyrkia. De møtes igjen i september neste år, og i mellomtida har sekretariatet fått i oppdrag å utarbeide et utkast til hva som skje om det ikke er fortgang i saka.
“Denne beslutningen er komplett inadekvat. Tyrkia har nok engang nektet å implementere beslutninga i ECHR. Dette burde fått umiddelbare konsekvenser, særlig for å understreke verdien og statusen til sine egne institusjoner, ECHR og European Committee for the Prevention of Torture (CPT),” mener EU Turkey Civic Commission.

I stedet har Ankara fått “de facto grønt lys til å fortsette den totale isoleringen på fangeøya Imrali og hindrer dermed demokratiseringa av Tyrkia. EU må revurdere sine mekanismer i forholdet til Tyrkia,” krever EUTCC som står bak den årlige EU/Tyrkia-høringa i EU-parlamentet i Brussel.

Artikkelen er først publisert her, og sendt til Solkurd av forfatteren.

Facebook driver med sensurering av elementær informasjon

Postet den av

Den 28. juli publiserte Solkurd et innlegg om kravet fra 69 Nobelprisvinnere om handling på Tyrkias fengsling av Abdullah Öcalan og en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.

Klikk her for å lese innlegget.

En av Solkurds landstyremedlemmer, Jan Bojer Vindheim publiserte innlegget på sin Facebook profil, men det ble fjernet av dette mediet umiddelbart.

Vindheim som er en velkjent norsk lyriker, forfatter, forlagsmann og politiker for Miljøpartiet De Grønne, skriver følgende kommentar i reaksjonen på denne sensureringen:

«Facebook lar seg styre av Tyrkia og sensurerer omtale av kurderlederen Abdulla Öcalan.   At 69 nobelprisvinnere ønsker Öcalan løslatt etter 25 år i tyrkisk fangenskap ble  åpenbart for sterkt for det sosiale mediet.  Ei lenke til oppropet ble fjernet mindre enn ett minutt etter at jeg la den ut.  En av de berømte algoritmene er åpenbart opplært til å fjerne positiv omtale av PKK eller Öcalan. 

Det er et beklagelig faktum at vår elektroniske kommunikasjon kontrolleres av et fåtall firmaer med base i USA, og tilhørende moralsk og politisk gangsyn».   

Solidaritet med Kurdistan kommer til å fortsette sitt arbeid for ytringsfriheten og kurdernes rettigheter uansett hvordan de store mediene og enkelte politiske krefter velger å forholde seg til deres sak og frigjøringskamp.

Kilde: Pinterest

Pressemelding fra Kurdistans nasjonale kongress om Tyrkias militære angrep i Irak

Postet den av

Den 1. juli 2024 sendte Kurdistans nasjonale kongress ut nedenstående pressemelding.

Pressemeldning – Den tyrkiske okkupasjonen trapper opp den langvarige krigen med regionale og globale implikasjoner

Den nylige opptrappingen av Tyrkias militære tilstedeværelse i irakisk Kurdistan under påskudd av å kjempe mot PKK-geriljaen er et åpenbart brudd på irakisk suverenitet og en trussel mot regional stabilitet. Tyrkias utplassering av stridsvogner, soldater og sjekkpunkter dypt inne i irakisk kurdisk territorium er et åpenbart forsøk på å okkupere irakisk Kurdistan. Dette vil føre til en opptrapping av den langvarige krigen med regionale og globale implikasjoner.

De aggressive handlingene til det tyrkiske militæret, inkludert å sette opp sjekkpunkter, avhøre trafikanter og tømme landsbyer, demonstrerer en de facto okkupasjon av regionen som undergraver suvereniteten til Irak og det kurdiske folket. Den rapporterte utplasseringen av hundrevis av stridsvogner og pansrede kjøretøy – sammen med etableringen av militærbaser – vekker alvorlige bekymringer om Tyrkias intensjoner i regionen.

Det finnes ingen offisiell statistikk over tyrkisk militærpersonell i irakisk Kurdistan, men lokale kilder rapporterer at over 110 militærbaser er etablert opptil 35 km inne i irakisk territorium. Ifølge Community Peacemaker Teams (CPT), en USA-basert menneskerettighetsorganisasjon, har Tyrkia utført over 800 angrep på Kurdistan-regionen og Nineveh-provinsen så langt i 2024, noe som resulterte i åtte sivile dødsfall.

Duhok-provinsen i irakisk-Kurdistan har sett en jevn økning i tyrkiske militære utplasseringer de siste to månedene. En fersk rapport fra Channel 8 har avslørt at den tyrkiske hæren har utplassert 300 stridsvogner og pansrede kjøretøy i irakisk Kurdistan de siste 10 dagene. I følge rapporten har rundt 1000 tyrkiske militære og deres pansrede kjøretøyer vært stasjonert i Duhok-provinsen siden 25. juni. Den tyrkiske staten har som mål å kontrollere Gara-fjellene, noe som kan resultere i et betydelig tap på 70-75 prosent av Kurdistans Regionale Regjerings territorium i Duhok.

Den assyriske kristne landsbyen Miske i Duhoks Metina-region ble nesten fullstendig ødelagt av det tyrkiske militæret, og til og med kirken ble rammet av artilleriangrep.

Tyrkiske styrker bygger også 6 nye militærbaser i Zakho-regionen for å sikre den for det irakisk-tyrkiske utviklings-veiprosjektet, med KRG som planlegger å koble sitt eget vei-megaprosjekt til dette, mens det tyrkiske militæret viser til sikkerhetshensyn for å rettferdiggjøre deres økte tilstedeværelse.

Mens nylige rapporter hovedsakelig har fokusert på Duhoks Metina-region, er det indikasjoner på at angrep også strekker seg inn i Sulaymaniyah-regionen. En delegasjon på høyt nivå fra Tyrkias nasjonale etterretningsorganisasjon (MIT), ledet av Mutlu Tuka, besøkte Bagdad 27. juni. Intensjonen med dette møtet med tjenestemenn fra Den patriotiske union i Kurdistan (PUK) antas å være en del av Tyrkias strategi for å presse PUK til å slutte seg til alliansen mellom Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Tyrkia mot den PKK-ledede kurdiske frihetsbevegelsen. Samarbeidet mellom Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Tyrkia kompliserer situasjonen ytterligere.

PUK-fraksjonen i det irakiske parlamentet har fordømt de pågående angrepene mot Kurdistan-regionen og irakisk suverenitet, og viser til faren for den nasjonale tryggheten og innbyggernes sikkerhet. Disse handlingene beskrives som klare brudd på folkeretten med sikte på å forstyrre freden og krenke irakisk suverenitet.

Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî) i Irak og De Kurdiske fellesskapene union (KCK) har begge slått alarm om Tyrkias militære tilstedeværelse i irakisk Kurdistan. Frihetsbevegelsen ba om årvåkenhet og enhet mot den tyrkiske okkupasjonen, og kritiserte utplasseringen av stridsvogner og tropper i Duhok-provinsen som et brudd på folkeretten og irakisk suverenitet. På samme måte uttrykte KCK bekymring over mangelen på respons fra Bagdad og Erbil på den tyrkiske okkupasjonen, og advarte om at den utgjør en alvorlig trussel mot samfunnene i regionen og kan føre til permanent annektering.

Kurdistans nasjonalkongress har gjentatte ganger oppfordret det internasjonale samfunnet til å holde Tyrkia ansvarlig for sin krig mot kurderne og dets brudd på folkeretten og suvereniteten til Kurdistan-regionen og Irak. Stillheten til internasjonale medier og institusjoner i møte med Tyrkias militære inngrep og menneskerettighetsbrudd er dypt urovekkende.

Ustabil region og masseforflytning

I 2011 spredte den arabiske våren seg til Irak og Syria og omformet regionen. Tyrkia grep muligheten til å styrke sin innflytelse, med sikte på å gjenopprette grensene til Misak-ı Milli og gjenopplive ny-ottomanismen. Dette innebar blant annet å danne allianser med jihadistgrupper, noe som førte til voldelige angrep og massakrer mot kurdere. I 2014 støttet Tyrkia IS sin mislykkede invasjon av Kobane (Rojava-Kurdistan) som ble møtt med sterk motstand. Ved hjelp av diplomatiske manøvrer okkuperte imidlertid Tyrkia kurdiske byer i Syria, Afrin i 2018, fulgt av Serekaniye og Gire Spi i 2019.

MHP-leder Devlet Bahçeli (Erdogans koalisjonspartner), kjent for sin ultranasjonalistiske ideologi, har presset på for annekteringen av Kirkuk og Mosul, som han offentlig agiterer for skal bli tyrkiske provinser. Tyrkia øker spenningen mellom befolkningen i regionen og bevæpner turkmenske fraksjoner. Misak-ı Milli-strategien truer ikke bare kurderne, men risikerer også bredere konsekvenser, inkludert okkupasjonen av Irak og Syria, regional ustabilitet og masseforflytting. De pågående handlingene i Kurdistan har globale implikasjoner på grunn av regionens historiske og geopolitiske betydning.

Vi fordømmer Tyrkias intensiverte okkupasjon av irakisk Kurdistan og ber om umiddelbar handling mot den. Det er et presserende behov for å få slutt på tyrkisk militarisme ved å oppfordreTyrkia til å slippe fri Abdullah Öcalan og gå i forhandlinger med ham. En dialogprosess lik den mellom PKK og Erdoğan-regjeringen i 2013-2015 kan bringe stabilitet til Tyrkia – og hele regionen – ved å løse det kurdiske spørsmålet. Det er nødvendig med hastetiltak fra den irakiske regjeringen, USA, EU, FN og Europarådet for å forhindre ytterligere vold.

For mer informasjon kontakt oss: press(at)knk-kurdistan.com

Kurdistans nasjonalkongress (KNK)

01.07.2024

(Oversatt av Johan Petter Andresen)

Kurdiske fotballklubben Amedspor rykka opp til øverste divisjon i Tyrkia

Postet den av

Fotballklubben Amedspor er for kurderne i Tyrkia det Barcelona er for katalanerne i Spania.

Her er litt av historia til en store politiske, oftballmessige og kulturellse kampen som Amedspor har kjempa siden 1972.

https://www.turkeyrecap.com/p/more-than-a-football-club-amedspor?utm_campaign=email-half-post&r=2r4ltx&utm_source=substack&utm_medium=email

Fra Wikipedia

Erdogans hevn mot kurdiske media og journalister

Postet den av

Av Arnljot Ask, Landstyremedlem og medlem av Arbeidsutvalget i Solkurd

Etter valgnederlagene i lokalvalgene i Tyrkia 31.mars hevnet Erdogan seg mot kurdiske TV- og radiokanaler og journalister som var kritiske til hans gjennomføring av valgene. Samtidig som han intensiverte sine angrep mot den kurdiske regionen i Nord Irak i strid med internasjonal rett, og hadde møter med irakiske styresmakter i Bagdad og møter med den tyske presidenten Steinmeier i Tyrkia, begge for å skaffe dekning for sin invasjonspolitikk. 

Samtidig ble studioene til den kurdiske TV-mediene Medya Haber og Sterk i Belgia gjennomsøkt og hindra i sin daglige drift den 23.april, mens 9 journalister ble arrestert i Tyrkia, i Istanbul, Ankara og Urfa.

Belgia hadde heller ikke tatt noen tiltak mot de terroristiske angrepene fra fascister som angrep kurdere som feiret Newroz flere uker tidligere. 

Seks av de ni arresterte journalistene ble løslatt etter forhør, mens 3 av de arresterte i Istanbul ble anklaget for det vanlige, å være medlem av en terroristorganisasjon, og holdes fortsatt i fengsel. Advokatene har ennå ikke tillatt innsyn i bevismaterialet med begrunnelse i konfidensielle årsaker. 

Under forhørene ble journalistene utspurt om sine reportasjer fra valgene, og deres mobiler og kommunikasjon på sosiale medier ble sjekket opp. De løslatte journalistene ble tatt imot av representanter for Dicle-Firat Journalists’ Association (DFG), Mesopotamian Women Journalists’ Association (MGK), HDK (Peoples’ Democratic Congress) talsperson Esengül Demir og politikere fra DEM Party. 

Bildet viser de løslatte sammen med velkomstdelegasjonen

Dette angrepet på pressefriheten og demokratiske rettigheter er møtt med protester fra mange hold, både i Tyrkia, Belgia, Frankrike og andre land i Europa.  Det Europeiske Venstrepartiet, som har hovedkontor i Brussel, har krevd en grundig forklaring fra belgiske myndigheter for hvorfor de har tillatt disse overgrepene og forsikring mot at slike overgrep mot medias frihet ikke skal finne sted i framtiden. Kurdiske organisasjoner som DEM og KNK krever det samme og ber om bred støtte fra både det sivile og politisk offisielle i Europa.

KNK: Vi vil ikke tillate okkupasjon i Kurdistan

Postet den av

På det 22. generalforsamlingsmøtet til KNK ble den tyrkiske statens okkupasjonsangrep på Metîna fordømt, og det ble understreket at «Vi vil ikke tillate okkupantenes hegemoni i landene i Kurdistan».

Innlegget er hentet og oversatt fra ANF News

På den andre dagen av generalforsamlingsmøtet til Kurdistan National Congress (KNK) i Nederland, ble det gitt en felles uttalelse om den siste bølgen av invasjonsangrep lansert av den tyrkiske staten i Metîna-regionen i de geriljakontrollerte Medya Defence Zones i det sørlige Kurdistan (nord-Irak).

«Vi fordømmer herved med en sterk stemme alle invasjonsangrepene og operasjonene til den tyrkiske staten», heter det i uttalelsen lest opp av KNKs medformann Zeynep Murad.

Uttalelsen understreket at den 22. generalforsamlingen til KNK diskuterte i detalj truslene som eksisterer på Kurdistans territorium og sa «Ned med okkupasjonen» og «Leve Kurdistans motstand».

I uttalelsen, på vegne av alle partier og kretser samlet i komiteen, ble det gitt en oppfordring til alle partier og seksjoner i Kurdistan, spesielt de i Sør-Kurdistan:

«Invasjonsangrep og militære operasjoner har blitt startet for å ødelegge vårt folk, og våre fiender har nok en gang besluttet å dra vårt folk og våre land inn i en stor krig. Det ser ut til at en storstilt operasjon har blitt utført siden i går. På vegne av de tilstedeværende her fordømmer vi nok en gang disse operasjonene og angrepene og sier nei til okkupasjonen med stemmen til kurderne og folket i Kurdistan. Vi vil ikke tillate okkupantenes hegemoni i Kurdistans land».

Ved å merke seg at den tyrkiske staten med disse angrepene ønsker å ødelegge gevinstene til det kurdiske folk gjennom årene, spesielt statusen til Sør-Kurdistan, konkluderte uttalelsen som følger: «Dette er en bred og total krig. Derfor en omfattende, total og mobilisert holdning er nødvendig. Vi sier at ingen – alle berørte sider, vårt folk og spesielt folket i Sør-Kurdistan, partier og politiske partier – bør være en del av denne stygge konspirasjonen, denne krigen på Kurdistans territorium. Derfor støtter vi med alle våre stemmer motstanden til vårt folk og frihetskjemperne som står mot okkupasjonen».

Uttalelsen endte med slagordene «Ned med okkupantene», «Avslutt okkupasjonen», «Slutt på okkupasjonsmentaliteten», «Bijî Kurdistan» (lenge leve Kurdistan) og «Bijî berxwedana Kurdistanê» (lenge leve Kurdistans motstand).

Lokalvalgene i Tyrkia – Erdogans AKP fikk seg en nesestyver

Postet den av

Opptellingen av stemmene er ikke ferdig, men resultatet er ganske klart.

Det ble et forsmedelig nederlag for AKP. Opposisjonen gikk seirende ut av lokalvalget. Det største borgerlige opposisjonspartiet, CHP har ordføreren i alle de viktige store byene, hvorav Istanbul og Ankara er de viktigste. CHP framstiller seg som litt til venstre for AKP. I Istanbul var nok de kurdiske velgerne en sentral bidragsyter til CHPs seier, da AKP oppfattes som hovedfienden. Det prokurdiske venstreradikale partiet DEM, lot være å stille i mange valgkretser i Istanbul, noe som var svært nyttig for CHP. Ellers har DEM, som stilte i 17 av byens 39 valgkretser fått tilstrekkelig med stemmer til å etablere en egen gruppe i Istanbuls sentrale bystyre. En viktig seier.

AKP tapte også til partier som er enten mer religiøse eller mer til høyre i flere distrikter. AKP må legge om kursen hvis de skal beholde makta ved det parlaments- og presidentvalget som må holdes innen fire år. Hva Erdogan vil finne på framover er svært usikkert. Han kan velge å prøve seg med kompromisser til «venstre» eller til «høyre». Det er ikke gitt at han vil finne en farbar vei framover for AKP. Kort oppsummert er den politiske situasjonen nå stadig mer kaotisk og usikkert. Det samme gjelder den økonomiske situasjonen, som er en sentral årsak til AKPs tilbakegang. Folk merker de dårlige tidene på lommeboka.

Når det gjelder det pro-kurdiske venstreradikale Folkenes likhet- og demokratiparti (DEM), har det gjort et godt valg, særlig når man tar i betraktning den massive forfølgelsen og undertrykkinga.

DEM fikk ordføreren i 82 kommuner/byer, hvorav tre storbyer (Diyarbakir, Mardin og Wan), 7 byer (Dersim, Mus, Igdir, Agri, Hakkari, Siirt og Batman) og 65 landsbyer.

Tülay Hatimoğulları og Tuncer Bakırhan. Medlederne i DEM

I kampen mellom demokrati og diktatur var den nye vrien i år å øke bruken av valgfusk i form av falske stemme., En metode var å flytte sikkerhetspersonell og sivile til distrikter der de kunne avgjøre valget i disfavør for DEM. For eksempel hvis det ble beregna at DEM ville tape hvis det var 1 000 stemmer ekstra mot dem i en valgkrets, ble personell bussa dit.

Når sentralmakta har avskjediga og fengsla valgte ordførere fra HDP (DEMs forgjenger) etter valgene i 2014 og 2019, og erstatta dem med statsformyndere, er dette en veldig åpenbar og brutal måte å undertrykke demokratiet på. Å heller avgjøre valget i de kurdiske områdene gjennom omfattende valgfusk framstår som en lurere metode for å styrke diktaturet og svekke demokratiet.

Men det ser ikke ut til at taktikken med å busse inn folk har lyktes helt. Man må derfor være forberedt på at AKP kan gjenta metoden med å avsette de folkevalgte og innsette statsformyndere. Det som taler mot at AKP gjentar dette, er at det svekker oppslutninga om AKP. Blant annet har CHP kritisert AKPs håndtering av de kurdiske områdene. Om kort tid vil vi finne ut av om de nyvalgte ordførerne i de kurdiske områdene vil få muligheten til å lede sine byer og styrke de kurdiske områdenes kamp.

Som for resten av Tyrkia og Midtøsten, er det svært usikre tider.

Intervju med Ahmet Türk, ordfører i Mardin Metropolen.

Postet den av

Fra 1973 var Ahmet Türk medlem av parlamentet i seks valgperioder. I begynnelsen var han parlamentsmedlem for partiet CHP, seinere for utbryterpartiet SHP. Disse partiene er vanlige tyrkiske partier, da det på den tida ikke var lov å ha pro-kurdiske partier. Fra 1990-tallet og videre var Türk parlamentsmedlem for ulike pro-kurdiske partier som HEP og DTP, der han også var leder i lengre perioder.

Türk har blitt fengslet i flere omganger, til sammen i fem og et halvt år. Han har også blitt torturert.

I 2014 ble Türk valgt til ordfører i metropolen (en by med flere enn 750 000 innbyggere) Mardin. Han ble gjenvalgt i 2019. Men i begge periodene ble han avsatt av den tyrkiske sentralmakta og erstatta av en statsformynder. Han stiller nå til valg som ordfører en tredje gang.

Foran fra venstre Ahmet Türk deretter medlederen for en lokalavdeling av DEM-partiet i Mardin resten er valgobservatører fra Europa.

Han fortalte: Vi kjemper ikke kun mot AKP, men også mot de ulike redskapene som staten bruker for å undergrave demokratiet og DEM-Partiet. Det er mange ulike forsøk på valgfusk, både fra AKP og fra ulike statsorgan som sikkerhetsstyrkene nå under valget.

I dag besøkte han to landsbyer utafor Mardin der det var forsøk på valgfusk. Til sammen ble det bussa inn over 700 mennesker fra andre regioner i vest for å tilføre falske stemmer fra folk ikke bosatt i området. I Savur-distriktet ble 350 bussa til et valglokale og til et annet lokale ble 350 bussa. Begge valglokalene ligger i det samme distriktet. Blant de som ble bussa inn var 30 russere. Det samme skjedde i Dargecit distriktet.

DEM partiets representanter greide å stoppe russernes stemmefusk, men valgstyret som er dominert av AKP godkjente stemmene til de andre som var bussa inn. Det var null kvinner blant de som var bussa inn. Det er ikke naturlig at menn ikke er sammen med familiene sine når de drar på stemmelokalet. Så det er mange måter å oppdage at det er valgfusk på gang.

I en landsby utafor Mardin ble medlederen til det lokale DEM-partiet, Fru Demir, angrepet av politiet som brukte gass mot DEM-medlemmer som demonstrerte mot valgfusk. Hun ligger nå på sjukehus.