Kategoriarkiv: Ukategorisert

Stortinget svikter jesidiene

Postet den av

Av Jan Bojer Vindheim (mdg) – og styremedlem i Solkurd

Flertallet i utenrikskomiteen ville ikke være med på at IS har utsatt  jesidiene i Irak for folkemord, og ville heller ikke innhente mere kunnskap om det som har skjedd, da et representantforslag fra MdG  ble  behandlet  den 30 januar i år.

Begrepet folkemord har kommet høyt på dagsorden gjennom Den internasjonale straffedomstolen, ICJ, sin behandling av Israels krigføring i Gaza. Det springende punktet er intensjon. Overgrepene må utføres «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Straffedomstolen gjengir en rekke uttalelser fra israelsk hold som tyder på at Israel har en slik hensikt i Gaza. Tidligere har den samme domstolen slått fast at det har foregått folkemord i Rwanda og Bosnia. Folkemord er altså i høyeste grad et reelt fenomen.

Domstolen behandler bare forbrytelser begått av stater, og har derfor ikke drøftet overgrepene til IS mot jesidier eller andre. Men mange andre organer har slått fast at  angrepene mot jesidiene nettopp hadde til hensikt å ødelegge denne etno-religiøse minoriteten.

FNs granskningskommisjon UNITAD rapporterte i 2016 at IS i sine angrep på jesidiene hadde brutt samtlige punkter i Folkemordskonvensjonen. Jihadistene massakrerte tusenvis av mannlige jesidier og tok mer enn 6000 kvinner til fange. De ble solgt som sexslaver. Flere tusen er fortsatt savnet. IS ødela også systematisk jesidiske helligdommer og minnesmerker. Den åpenbare hensikten var å utslette jesidiene. I blant annet Sverige, Nederland og Tyskland er derfor tidligere IS-krigere blitt dømt for medvirkning til folkemord på jesidiene.

FNs utsending til Irak, UNAMI, konkluderer slik: 

“[…] ISIL also expressed its intention in relation to either annihilate the Yezidi, either by killing them or forcibly converting them. In many cases, the intent to destroy the Yezidi as a group ca be inferred not only from the acts themselves and their circumstances, but also from statements and positions openly taken by ISIL.” 

Utenrikskomiteens flertall ønsker ikke å ta stilling til kjernen i saka. De skriver «Komiteen merker seg statsrådens presisering om at spørsmålet om hvorvidt det foreligger et folkemord bør overlates til domstoler, ikke til politiske myndigheter». Komiteen ønsker altså verken å slå fast at folkemord har funnet sted, eller å skaffe seg kunnskap om hva som har skjedd, og fortsatt skjer. 

Denne beslutningsvegringen kommer i et merkelig lys av at mange andre parlamenter har erkjent at jesidiene er rammet av folkemord. Det gjelder EU-parlamentet, og land som  Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland, og USA.   

Stortinget har imidlertid en sjanse til å rette opp dette, når saka behandles i plenum den 15 februar.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. feb.

Se her for å lese en oppdatering om denne sakens drøftelse på Stortinget den 15. feb.

Pressemelding fra den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria-regionen

Postet den av

Norsk oversettelse:

I årevis har den tyrkiske staten ført en folkemordskrig mot folket i Nordøst-Syria (NES), og ignorert alle internasjonale lover og normer, og gjentatte ganger begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Disse barbariske angrepene og aggresjonen er ikke basert på noen begrunnelse og tar ikke hensyn til noen skikker eller lover. Den tyrkiske staten fører en svidd jord-politikk for å ødelegge regionen vår og gjøre den til et historisk arnested for konflikter som vil vare i flere tiår, slik tilfellet var under det osmanske riket og de påfølgende fascistiske regjeringene i Tyrkia. Det er den syriske nasjonale plikten og den moralske og humanitære forpliktelsen til alle aktive krefter i Syria og de juridiske og humanitære organisasjonene og organene å innse farene ved disse pågående angrepene på våre regioner og deres negative konsekvenser og innvirkning lokalt og på hele regionen . Denne aggresjonen, som kveler mulighetene for løsning og stabilitet, er ikke annet enn en tilnærming til utslettelse og ødeleggelse. Den er rettet mot verdiene og moralen som det internasjonale samfunnet holder seg til, og undergraver sikkerheten og stabiliteten i våre regioner, som fortsetter å kjempe mot terrorisme. Den retter seg mot enheten til Syria og dens suverenitet ved å angripe infrastrukturen og serviceinstitusjonene til NES.

Siden 12. januar 2024 har Tyrkia iverksatt 73 angrep. I følge General Administration of Oil and Hydrocarbons lanserte den tyrkiske hæren syv luftangrep på oljestasjoner, rettet mot fem steder, som følger:

  • Al-Sawediya-stasjonen i Derik ble målrettet av mer enn 10 missiler under et luftangrep, noe som forårsaket betydelig skade på stasjonen.
  • Awda oljestasjon i Tirbespiyeh-distriktet ble mål for tre luftangrep.
  • Tafla-raffineristasjonen i Derik ble utsatt for to luftangrep, som forårsaket store og alvorlige skader på raffineriet og gjorde det helt ute av drift.
  • Gire Beri-raffineriet i Tirbespiyeh-distriktet ble bombet og forårsaket store skader på raffineriet.
  • Den tyrkiske hæren bombet også varehus for vedlikehold av oljefeltene og elektrisitetsstasjonen i byen Rmelan i Derik-distriktet.
    Når det gjelder krafttransformatorstasjonene, startet den tyrkiske hæren syv luftangrep, ifølge energikontoret, og de var som følger:
    Kobani: Den tyrkiske hæren startet to raid på kraftstasjonen, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og mer enn 400 landsbyer.
    Ain Issa: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i sentrum av distriktet, i tillegg til mer enn 250 landsbyer.
    Amuda: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 90 landsbyer.
    Tirbespiyeh: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 190 landsbyer.
    Qamishlo: Krafttransformatorene og stasjonene ble utsatt for gjentatte bombardementer, noe som resulterte i et strømbrudd i mer enn 70 % av byen, i tillegg til byens landsbygd.
    Al-Darbasiyah: Elektrisitetstransformatorstasjonen i distriktet ble bombet i morges, noe som resulterte i et strømbrudd i distriktet og det omkringliggende landskapet.

Den tyrkiske hæren bombet også fem sjekkpunkter som tilhørte de indre sikkerhetsstyrkene, hvorav tre var i Al-Jazira Canton og to i Ain Issa-distriktet, ifølge data fra innenriksdepartementet.
Den tyrkiske hæren bombet 45 sivile anlegg og hjem i løpet av de siste 48 timene.
De tyrkiske luftangrepene resulterte i skader på seks borgere, to i Amuda-distriktet og fire i Darbasiyah-distriktet, ifølge data fra helsekommisjonen.
Den tyrkiske hæren bombet, med tungt artilleri, landsbygda i Tal Tamr-distriktet, landsbygda i Manbij by og Al-Shahba-distriktet. Det er foreløpig ikke mottatt noen nyheter om skadeomfanget forårsaket av bombingen.
Den tyrkiske hæren bombet også syv landsbyer i Zarkan-distriktet i kantonen Al-Jazira.
Vi bekrefter at den tyrkiske staten ikke vil oppnå sine mål gjennom disse aggressive angrepene fordi viljen og beslutningen til vårt folk, som vi henter vår styrke fra, er tilstrekkelig til å forpurre alle planer og politikk mot våre regioner.
Vi oppfordrer folket vårt, i alle deres forskjellige samfunn, til å fortsette å uttrykke sine holdninger angående den tyrkiske statens aggressive politikk mot våre regioner. Responsen fra vårt folk har vært tydelig gjennom deres fortsatte motstand mot de tyrkiske angrepene og deres store deltakelse i begravelsesseremoniene som ble holdt for martyrene. Vi må heve nivået på vår kamp og motstand mot massakrene og ødeleggelsene begått av den tyrkiske staten mot våre folk og regioner.


Demokratisk autonom administrasjon i Nord- og Øst-Syria-regionen

15. januar 2024

Vi er ikke døde, men vi lever ikkje heller

Postet den av

NORD-SYRIA: Shamesaa og den yngste sonen Faez er to av 16.500 som i fire år har budd i Wa Shaw Kani-leiren. Dei er flyktningar i sitt eige land. Flyktningleiren ligg om lag 35 kilometer sør for grensa mellom Syria og Tyrkia.

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Innlegget er først publisert i Dag og Tid 22.12.2023

Eg er i Nord-Syria seint i november i år. Etter ein del besøk i dei siste 25 åra har eg mange vener her og synest eg veit litt om både land og folk. Eg er både journalist og aktivist. Eg har støtta frigjeringskampen til kurdarane i 30 år. Og heilt konkret har eg dei siste sju åra samla inn pengar til bygging av fotballbaner for jenter og gutar i Nord-Syria.
Som journalist ønskjer eg etter beste evne å fortelja om kvardagen til folk som er utsette for krigane i dei kurdiske områda.
Etter det kurdiske opprøret mot Assad for elleve år sidan har det gradvis vorte vanskelegare å kome seg hit. Med eitt unnatak er grenseovergangane stengde for utlendingar. Unnataket er to flytebruer over Tigris heilt nord i Syria. For å nå fram dit må ein reise gjennom Kurdistan-regionen lengst nord i Irak. Men ein når ikkje fram til brua utan å ha utreiseløyve frå presidentkontoret i den kurdiske regionen i Irak. Det er som om ein irakar kjem til Noreg og må ha godkjenning frå den norske regjeringa for å reise vidare til Sverige.

Nord og Aust Syria: Oransje er det sjølvstyrte området. Dei samanhengande raude felta er okkuperte av Tyrkia. Raude og blå stjerner er tyrkiske luft- og granatåtak mellom 5. og 10. oktober. Kjelde: RiC

Kurdistan-regionen i Irak blir styrt av menn med makt i Barzani-klanen, som har gjort seg gjeldande i Irak sidan 1940-talet. Og Barzani-toppane har tette økonomiske og politiske band til president Erdoğan i Tyrkia.
No har Tyrkia i mange år ført krig mot det Erdoğan kallar terroristar i Nord-Syria. Eg ser ikkje på dei som terroristar, men som del av ei demokratisk rørsle i Midtausten. Og føremålet med reisa mi denne gongen er å sjå korleis den tyrkiske krigen har endra kvardagen for folk som den 60 år gamle Shamesaa og andre «terroristar».
Eg har fått utreiseløyve som frilansjournalist. Likevel er eg spent da eg kjem til det aller siste kontrollpunktet på grensestasjonen. – Sorry, Erling. You must sit down a few minutes, seier ein funksjonær da datamaskinen hans har sett på passet mitt.
Etter som minuttane blir til mange timar, blir eg meir og meir mismodig. Så, rett før stengetid, kjem ein annan funksjonær med passet mitt og ønskjer meg god tur. Eg blir einaste passasjeren på den siste minibussen over Tigris.

FLYKTA MED HUSDYR
Det er iskaldt i Wa Shaw Kani-leiren da sjåføren Safqan, tolken Khalisa og eg dukkar opp som ubedne gjester hos Shamesaa og sonen Faez. Dei bur i eit slite, blått telt med dei velkjende UN-bokstavane på utsida. Vindkasta piskar sanden så hardt mot teltveggane at eg er redd dei skal gi etter. Shamesaa prøver å tette igjen eit hol der teltduken har begynt å rivne. Fram til 11. oktober 2019 budde dei i landsbyen Al-Manajir, like utafor grensebyen Serê Kaniyê. Den kvelden måtte dei og naboane flykte da den tyrkiske hæren og leigesoldatar omringa landsbyen. Nokre av naboane prøvde å ta med seg husdyra.
– Vi levde godt der, seier begge. Shamesaa, som har sju vaksne søner, var framleis heimeverande. Faez var landarbeidar. Fire av brørne er gifte og har born. To er ugifte. Faren, som var elektrikar, mista livet i ei arbeidsulykke da Faez var 13 år. No bur alle i storfamilien i Wa Shaw Kani-leiren. Leiren har fleire familiar enn telt.
– Eg har ikkje teppe å legge over meg om natta, seier Shamesaa.
– Eg må berre legge meg i eit hjørne. Vi har brukt alle teppa til å tette og forsterke teltveggane.
Når eg ser meg rundt, forstårq eg kva ho snakkar om. Teppet som ligg på jordgolvet, må ligge der.

Wa Shaw Kani er den største av tre leirar for interne flyktningar frå Serê Kaniyê. Foto: Sebastian Backhaus

OKKUPASJON
Eg er i den sjølvstyrte delen av det nordaustlege Syria. Det tverrkulturelle sjølvstyret som flyttar makt frå menn til kvinner, starta så smått med eit fredeleg opprør i Kobanê i august 2012. Regjeringsstyrkane måtte forlate Kobanê, som det to år seinare vart skrive mykje om i utanlandske media, fordi terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) i 2014 leid sitt første nederlag der, ikkje minst takka vere flystøtte frå USA. IS er framleis aktiv, med gøymde celler, både i Irak og Syria. Syrian National Army (SNA) er namnet på den tyrkiske leigesoldathæren. Denne hæren som Tyrkia oppretta i 2017, er ei konfliktfylt blanding av rundt 30 væpna grupper i Syria. Innbyrdes kampar mellom dei er ikkje uvanleg. Soldatar kan skifte frå den eine gruppa til den andre.
At tidlegare IS-krigarar har gått over til ei gruppe i SNA, er dokumentert fleire gonger. Tyrkia,
som finansierer SNA, har òg sendt SNA-soldatar både til Libya og til Nagorno-Karabakh.
Sjølvstyret i den nordaustlege landsdelen omfattar i dag nær ein tredjedel av Syrias landområde. Folketalet er nær fem millionar. Dei fleste er arabarar. Autonomous Administration of North and East Syria er det tungvinte namnet på sjølvstyret i Nord- og Aust-Syria. Namnet understrekar at dei ikkje vil bryte ut av Syria, altså det er ikkje tale om å opprette ein eigen stat. Men i løpet av dei siste sju år har Tyrkia okkupert tre ulike delar av dette sjølvstyrte området.


VELORGANISERT
Wa Shaw Kani er ein velorganisert leir. 38 personar, dei fleste på heiltid, arbeider for Den kurdiske raude halvmåne. Av desse er tre jordmødrer, ein allmennlege, ein barnelege og ein gynekolog. Pengemangel er årsaka til at det berre står éin ambulanse utanfor Raude halvmåne-brakka. Fram til nyleg hadde dei to ambulansar. Dei omfattande sanksjonane mot Syria gjer sitt til at helsearbeidarane manglar det meste som trengst for å drive ei god helseteneste. Den lokale Raude halvmåne-sjefen, Khunat Ahmed, fortel at heile leiren nyleg var utan vatn i to døgn. Tyrkiske dronar hadde øydelagt elektrisitetsforsyninga og tankbilane dei brukte for å hente vatn.
Khunat vart i 2015 med familien som reiste til Tyskland. Dei flykta frå IS og krigen. Men ho reiste heim att etter ni månader. – Ingen føretrekker å leve livet sitt i eit anna land, seier ho.

Khunat Ahmed er sjefen for dei 38 helsearbeidarane som jobbar for Kurdiske raude halvmåne i leiren. Foto: Erling Folkvord


FLEIRKULTURELL
Wa Shaw Kani er den største av tre leirar med flyktningar frå Serê Kaniyê. Den nyaste folketeljinga fortel at byen var jamstor med Hamar før krigen starta i 2011, med om lag 29.000 innbyggarar. Serê Kaniyê er delt. Frankrike og Tyrkia vart for 102 år sidan samde om å trekke ei statsgrense langs Berlin–Bagdad-banen. Agatha Christie reiste med banen før ho skreiv Mord på Orientekspressen. Statsgrensa går tvers igjennom byen. Den nordlege bydelen er i Tyrkia og den sørlege i Syria. Men byen har framleis namn på fire språk: tyrkisk, arabisk, kurdisk og assyrisk.
Første gongen eg var der, for ti år sidan, var byen delt av enda ei grense: ei våpenkvileline mellom kurdiske forsvarsstyrkar og Den frie syriske hæren. Soldatane frå Den frie syriske hæren fortalde meg at dei hadde kome over grensa frå Tyrkia. Dei viste meg rundt og fortalde om ambisjonane dei hadde for eit nytt Syria. Men dei lukkast ikkje. Dei kurdiske forsvarsstyrkane jaga dei tilbake til Tyrkia nokre månader seinare. Hausten 2013 tok innbyggarane fatt på gjenoppbygginga. I fleire år kunne dei leve nesten i fred. Folk eg møtte i Serê Kaniyê før den siste okkupasjonen, fortalde at skyting frå tyrkisk side drap nokre få og skadde litt fleire i dei neste fem–seks åra. Men i landsbyane utanfor byen var småbrukarane redde for å arbeide på jorda som ligg nærast grensa.


OKKUPERT BY
– No er heile den syriske delen av byen okkupert. Familiane til IS-krigarar og andre leigesoldatar som har slutta seg til den tyrkiske leigesoldathæren, har overtatt mange av husa. Erdoğan har òg flytta flyktningar frå andre delar av Syria inn i hus som vart ledige da nesten alle flykta frå Serê Kaniyê. Men nokre få har reist heim igjen, seier Shamesaa, som
trur at huset til familien hennar enno står tomt. Ho fortel òg at IS-soldatar i leigesoldathæren
har sendt ut ein video som viser halshogging av nokre av dei som vende tilbake. Den siste opplysninga kan ikkje eg kontrollere, men det er uansett ei forteljing som skremmer dei i leiren.

Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.


BY MIDT I KRIGEN
Eg vil helst reise til Z’argan som ikkje er langt unna. Her i Dag og Tid rapporterte eg frå den vesle byen for to år sidan. Men denne gongen får eg ikkje reise dit. Eg får berre vite at heimevernet i den byen akkurat no prøver å slå tilbake eit åtak frå det okkuperte området som ligg tett inntil byen. Derfor blir det i staden ein tur oppover Eufratdalen. Den lengste elva i Sørvest-Asia, som renn frå dei kurdiske fjella i Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukta, er nesten uttørka.
Eg køyrer vidare mot Raqqa, ein av dei store byane i Syria, og IS-hovudstaden frå 2014 til 2017. Eg sit tørt og varmt medan regnet høljar ned og vaskar vekk sandlaget på bilane. Men vinden er like kraftig. Eg tenkjer på korleis Shamesaa, Faez og dei andre i Wa Shaw Kani må takle vinden og vatnet.
Vi kjem til den oppdemde Assad-sjøen, som er dobbelt så stor som Mjøsa. Ein ingeniør tar oss med rundt på Tabqa-kraftverket i sørenden av sjøen. Det er største kraftverket i Syria. Han viser oss at vasstanden no er seks meter lågare enn da eg var her på same tid på året i 2017. Berre éin av dei åtte turbinane er i drift. Ingeniøren seier Tyrkia har stansa mykje av vatnet. Noko som er katastrofal for jordbruket langt nedover Eufrat-dalen.


TIL Z’RGAN LIKEVEL
Etter eit par dagar får eg ja til eit Z’argan-besøk likevel. På heimevernposten der vi stoppar, får eg eit triveleg gjensyn med ein av soldatane eg møtte sist. Han og dei andre fortel detaljert om kampane to dagar før. 15 køyretøy med soldatar hadde vore på veg mot byen.
Forsvararane var så godt budde at dei stansa åtaket. Fem soldatar døydde. Tre frå den tyrkiske hæren. To var leigesoldatar. Ein leigesoldat vart skadd. Ein offiser frå forsvarsstyrken fekk ein hovudskade. No er dei budde på ein hemnaksjon. Da tyrkiske køyretøy blir observerte nær frontlina, utset dei rundturen vår. Ein kjentmann frå heimevernet er med i bilen da vi startar ein dryg halvtime seinare. Ein times biltur på kryss og tvers i ein utkantbydel gir eit inntrykk av krigen. Ingen store bombekrater. Berre nokre få bustadhus er jamna med jorda. Eg treffer mange som framleis er der. Ei kvinne svarar kort da eg spør om korfor ikkje ho og familien har flykta: Kor skal vi flykte?
Dei huslause på Gaza-stripa stiller same spørsmålet.


Dette er litt av det eg såg:
■ Tyrkia har bomba eit bakeri som 200 familiar var avhengige av. Etter forsøk på reparasjon kom bombeflya ein gong til.
■ Tyrkia øydela samtidig eit pumpetårn for drikkevatn. 200 familiar vart utan vatn.
■ Ei mølle som leverte mjøl til matlaging, var knust. Reparasjon krev reservedelar som må kjøpast inn i strid med dei FN-vedtatte sanksjonane. Dei tre som arbeider på åkeren ikkje så langt frå mølla, arbeider som før: – Kva anna kan vi gjere, spør den eldste.
■ Det er midt på føremiddagen da vi møter ein flokk smågutar i ei av gatene. Eg spør korfor dei ikkje er på skolen. – Eg går ikkje på skolen, svarar ein tolvåring. – Skolen min er bomba.
■ Vi er innom tre skolar. Bygningane er ikkje knuste, men det som står igjen, er ubrukeleg som skole.
■ Eit kommunalt kontorbygg er òg bomba. Ein vasstank som kommunen brukte for å køyre ut drikkevatn til folk, er sprengt i filler. Treffsikker bombing.
■ Ein klinikk for bydelen hadde fått same medfart. Alt er knust.
■ Fordi Tyrkia øydela straumforsyninga for lenge sidan, skaffar mange seg straum med generator. Fleire familiar har gjerne ein på deling. Eg mistar teljinga på dei øydelagde generatorane vi køyrer forbi. Presis bombing her òg. Generatoren var målet, ikkje husa nokre meter unna. Omvisaren fortel at droneoperatørane først detaljfotograferer områda som skal bombast. Tyrkisk droneproduksjon er i verdstoppen. Kampane som kosta fem soldatliv for to dagar sidan, var «vanleg» krig mellom okkupant- og forsvarsstyrkar.
Det eg ser i denne vesle bydelen, er noko anna. Her er det ingen militære innretningar.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.

– Eg går ikkje på skole. Skolen min er bomba, seier denne 12-åringen i Z’rgan. Tyrkiske bomber har øydelagt dei tre skolene i bydelen hans. Foto: Erling Folkvord

FLEIRE KRIGAR
I desse to vekene har eg sett ein av krigane i Midtausten på nært hald. Ein av dei andre krigane i Midtausten går føre seg på palestinsk jord. For president Erdoğan handlar krigen i Syria om å skape ein fredskorridor på syrisk territorium. Korridoren skal i første omgang vere minst 30 kilometer brei og strekke seg frå Middelhavet til grensa mot Irak. Han har berre så vidt begynt. Dei eg har møtt i Nord-Syria, seier at Erdoğan vil utvide Tyrkia og øydelegge det nye demokratiet dei har skapt.

President Erdodan viser hovudforsamlinga i FN 24. september 2019 eit kart der eit 30 km breitt belte han ønskjer å okkupere i Syria, er markert. Ein «fredskorridor», som han kalla det. 15 dagar seinare tok den tredje invasjonen i Nord-Syria til.



Årets konferansen i EUTCC i Brussel blir 6-7. desember

Postet den av
 Bilde: Per Pedersen i Solkurd – fra EUTCC konferansen i 2020

Sekretariater i EUTCC, ved Dersim Dagdeviren, opplyser at årets konferanse i EU-Parlamentet i Brussel skal avholdes 6-7.desember.

Flere i vårt miljø har dratt dit gjentagne ganger, da representanter fra hele Kurdistan og solidaritetsmiljøet i hele verden, særskilt fra Europa, pleier å samles til et 2 dagers treff der. EU parlamentets hovedansvarlige for forholdet mellom EU og Tyrkia er også til stede og avgir en rapport, og siden både de rødgrønne fraksjonene, samt de sosialdemokratiske, i Parlamentet er med på å sikre blest om konferansen ved å skaffe den plass i parlamentsbygningen, får den ekstra oppmerksomhet og betydning. Og sjølsagt er den lærerik for de som deltar der.

Solkurd pleier ikke å dekke reisekostnader til konferansen, men enkelte som drar dit på vegne av partier og andre organisasjoner har søkt om, og fått reisebidrag slik. LS i Solkurd bestemte på siste møtet at yngre medlemmer, eller andre med begrensa økonomisk bæreevne, som ønsker å engasjere seg sterkere i solidaritetsarbeidet, kan søke om tilskudd til sine reiseutgifter.

Søknader sendes til Arbeidsutvalget, solidaritetmedkurdistan@gmail.com innen 23.november.

Informasjon om programmet til konferansen vil du finne på deres nettside http://www.eutcc.net

For Arbeidsutvalget

Arnljot Ask, 24.oktober 2023

Massakren i den kurdiske byen av den islamske republikkens styrker avslørt i ny rapport

Postet den av
Rapporten finnes på flere språk. Bilde: KHRN

Forsettlig drap på ubevæpnede sivile utgjør forbrytelser mot menneskeheten

5. september 2023 – En ny rapport som nettopp ble utgitt av Kurdistan Human Rights Network (KHRN) og Center for Human Rights in Iran (CHRI) avslører sjokkerende statsvold fra den islamske republikkens sikkerhetsstyrker mot ubevæpnede sivile i den overveiende kurdiske byen Javanrud, som skjedde under protestene som rystet Iran høsten 2022.

Den 100 sider lange rapporten, «Massacre in Javanrud: State Atrocities Against Protesters in Iran’s Kurdish Regions», er basert på hundrevis av bilder, videoer og detaljerte intervjuer utført med 38 personer, som alle var i Javanrud på tidspunktet for grusomhetene. og inkluderer øyenvitner, demonstranter, familiemedlemmer, andre nær de skadde, arresterte og drepte, og leger og sykepleiere som prøvde å behandle de sårede.

Viktige funn inkluderer:

  • Sikkerhetsstyrker tok med vilje i sving og skjøt ubevæpnede demonstranter ved å bruke maskingevær av militær kvalitet på nært hold, drepte åtte sivile, inkludert ett barn, og skadet minst 80 individer, inkludert barn.
  • De sårede ble slått i gatene av sikkerhetsstyrker og de som prøvde å hjelpe de sårede ble skutt. De skadde kunne ikke søke hjelp ved byens sykehus uten å risikere arrestasjon da sikkerhetsstyrker var stasjonert ved medisinske sentre for å identifisere og arrestere demonstranter.
  • Minst 89 personer, inkludert 26 barn, ble vilkårlig arrestert og varetektsfengslet. Mange ble slått og torturert mens de satt i varetekt, inkludert barn. Familier til de skadde, drepte, internerte og misbrukte ble presset av staten til å tie.

«Gruskapene begått av styrker fra den islamske republikken i byen Javanrud, utført med full kunnskap og ledelse av statstjenestemenn og som involverte forsettlig og systematisk drap, lemlesting og mishandling av ubevæpnede sivile i stor skala, utgjør forbrytelser mot menneskeheten,» sa Hadi Ghaemi, administrerende direktør i CHRI.

Rapporten identifiserer også noen av gjerningsmennene som er ansvarlige for statens grusomheter på Javanrud. Ikke én statstjenestemann har blitt holdt ansvarlig for dødsfallene og skadene til innbyggerne på Javanrud.

Protestene på Javanrud var en del av de landsomfattende anti-regjeringsprotestene i Iran som fulgte etter drapet i statens varetekt på 22 år gamle Jina Mahsa Amini, bare dager etter arrestasjonen hennes i september 2022 for en angivelig upassende hijab. I løpet av disse protestene, som varte i flere måneder, ble over 500 mennesker drept av statlige sikkerhetsstyrker og over 22 000 mennesker ble arrestert.

Rebin Rahmani, et styremedlem i KHRN, uttrykte bekymring for den økende bølgen av arrestasjoner av kurdiske aktivister som nå finner sted på tampen av årsdagen for opprøret, og bemerket at «Den islamske republikken føler at det ikke er noen konsekvenser for deres forbrytelser i marginaliserte regioner. slik som Kurdistan og Baluchistan, så det intensiverer sin voldelige og ulovlige undertrykkelse i disse områdene.»

«Når ettårsdagen for «Women Life Freedom»-protestene nærmer seg, er potensialet for fornyet protest i Iran – og en voldelig statlig reaksjon som tar sikte på å knuse den – stort,» sa Ghaemi.

«Det internasjonale samfunnet må være ekstraordinært årvåkent og advare iranske myndigheter om intense politiske og økonomiske konsekvenser ved første tegn på statlig vold,» la Ghaemi til.

I påvente av årsdagen for protestene har den islamske republikken økt sine undertrykkende aktiviteter den siste måneden, ved å arrestere familiemedlemmer til drepte demonstranter, sperre inne aktivister, sikte mot samfunnsledere som har protestert mot statens vold, og intensivert forfølgelsen av minoritetsgrupper.

Rapporten gir anbefalinger til det internasjonale samfunnet, inkludert:

  • FNs menneskerettighetsråds internasjonale uavhengige faktaoppdrag for Den islamske republikken Iran bør undersøke hendelsene i Javanrud fra oktober 2022 – januar 2023, rapportere om grusomhetene begått av staten, og ta vare på bevisene med tanke på påfølgende samarbeid i eventuelle rettslige prosesser.
  • Menneskerettighetsorganisasjoner, forskere, advokater og journalister bør gjøre sitt ytterste for å innhente ytterligere vitnesbyrd, øyenvitneberetninger og medisinske journaler knyttet til statens handlinger i Javanrud, og sende inn slike bevis til UNHRCs faktaoppdrag.
  • Tjenestemenn i Den islamske republikk som er funnet ansvarlige – enten det er ved å utstede ordrene eller utføre handlingene – bør straffeforfølges gjennom internasjonale domstoler eller nasjonale rettssystemer under prinsippet om universell jurisdiksjon.
  • Regjeringer bør tilkalle iranske ambassadører for å direkte fordømme disse hendelsene og advare om konsekvensene vil forsterkes dersom slike overgrep fortsetter; påtvinge politiske og økonomiske konsekvenser for tjenestemenn knyttet til disse overgrepene; og danne multilaterale koalisjoner for å pålegge den islamske republikken ytterligere diplomatiske kostnader.

«Masseprotester kan bryte ut igjen når som helst gitt nivået av misnøye blant samfunnet i Iran, spesielt når ettårsdagen for starten av protestene nærmer seg,» sa Ghaemi. «Bare ved å kreve ansvarlighet og pålegge myndighetene i Iran kostnader for deres grusomheter kan det internasjonale samfunnet håpe å forhindre at slike massakrer gjentas.»

Les denne rapporten på engelsk, persisk og kurdisk.

Denne presentasjonen av rapporten er utarbeidet av KHRN og oversatt av Solkurd.

Oppdatering om HDPs virksomhet

Postet den av

Av Arnljot Ask som sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg og er Landstyremedlem

HDP holdt sin 4. Ekstraordinære Kongress i Ankara 27.august og besluttet å fortsette sine aktiviteter innenfor Green Left Party, da prosessen med å bannlyse HDP ikke er lagt på is ennå.

Sultan Ozcan og Cahit Kirkazak ble valgt til co-ledere. Pervin Buldan og Mithat Sankar hadde allerede meddelt etter parlamentsvalget at de trådte tilbake, men understreket i sine avskjedstaler  at de grunnleggende ideene til partiet fortsatt står ved lagt, og kan ikke ødelegges ved en kommende bannlysning og massearrestasjoner. Også de nye co -lederne understreket det samme. (Mer utførlig referat finnes på hjemmesiden til HDP)

Begge partiene har startet en felles prosess for å oppsummere erfaringene etter valget, både sentralt og på lokalplanene. De er enige om at HDP skal fortsette, men overføre sin kompetanse til Green Left Party, som vil vedta en ny konstitusjon og nytt navn på egen Kongress i slutten av September. 

Som vi har pekt på i valgoppsummeringen i tidligere nyhetsbrev, og på hjemmesiden til Solkurd, må partiene også bestemme sin politikk for de nært forestående viktige lokalvalgene i Mars 2024. Den problematikken som skapte problemer under de nasjonale valgene, med å støtte CHP under Kilicougles, blir ikke like utfordrende her med de lokale ordførerkandidatene. Sjøl om CHP-lederen har annonsert at han akter å fortsette til etter 2024 -valget, sjøl om en meningsmåling i juli viste at 60 % av CHP velgerne ønsket han skulle trekke seg seg. 

Erdogans aggresjon mot HDPere, og andre opposisjonelle, spesielt journalister. fortsetter ellers med full styrke. Militarisering og unntakstilstader i flere byer og provinser øker også på, i tråd med med nye krigshandlinger inne i Bashur, og nå i det siste også i Rojava hvor Erdogans jihadister som et sendt inn i helt inn i Hasakha provinsen er aktivisert i tillegg til dronebeskytningene. Betydningen av solidaritetsarbeidet vårt vil bare vokse. Vi ser også at kurderne sjøl i Europa, sammen med sine venner, trapper opp aktivitetene sine i flerre land. Også en ny internasjonal kampanje for å få løslatt Ocalan bygger seg opp, som en avgjørende faktor for å skape betingelser for fredsforhandlinger i stedet for økt krig og ødeleggelser.

Fem personer er nominert til Shabana Rehmans minnepris:

Postet den av

Abida Raja, Ella Marie Hætta Isaksen, Cemal Knudsen Yucel, Fariba Rashidi, Arina Aamir

Stem på din favoritt her: https://www.nettavisen.no/nyheter/disse-fem-er-nominert-til-shabana-rehmans-minnepris/s/5-95-1072594

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer sine medlemmer til å stemme på Fariba Rashidi som er en kurdisk kvinne fra Rojhelat (Iran).

Les mer om arrangementet og sikre deg plass på sidene til Litteraturhuset og på Facebook.

Innlegget Finner du i Nettavisen Nyheter.

Bioterrorisme

Postet den av


Av Osman Kawkabishad


Drapet på den kurdiske jenta Jina (Mehsa) Amini i september 2022 ble startskudet for mange demonstrasjoner i Iran, og misnøyen mot regimet ble sterkere. Mange av de som viste misnøye, var skolejenter og studenter. Flere valgte å ta av hijaben, de ropte slagord mot regjeringen i skolegården og på gatene. Demonstrasjonene spredte seg verden over, og har utviklet seg til en kvinnerevolusjon – Jinas revolusjon.

Gjennom de siste fire månedene har iranske skolejenter blitt utsatt for organiserte gassangrep på skolene. Angrepene startet i den religiøse byen Qom og har spredd seg til over hele landet. Mange folk anklager iranske myndigheter for selv å stå bak, som en slags straff. Det kurdiske slagordet «kvinne, liv og frihet» er tungt for regimet for å fordøye. 

Hvor mange som er blitt skadet under angrepene, er noe usikkert. Avisene i og utenfor Iran opererer med ulike tall. Det skal være mellom 1500 og 1700 skolejenter, hundrevis innlagt på sykehusene for ulike symptomer, som kvalme, pusteproblemer, noen med lammelse.

Folk er blitt enda mer rasende på myndighetene og demonstrerer nå for å vise misnøye med regjeingens håndtering av dette. Foreldre og lærere har samlet seg i flere iranske byer under slagord som «død over den barnedrepende regjeringen». De blir møtt med arrestasjoner og tåregass.

Regjeringen har lovet flere ganger at de skal ta de ansvarlige, men det er bare ord. Regimet holder befolkningen i et stadig strammere jerngrep. Dødsstraff er regimets fremste måte å vise sin makt på. Iran er det landet i verden som henretter flest kvinner og barn, i strid med FNs konvensjon om barnets rettigheter som Iran ratifiserte i 1994.

Nå på søndag var det mange demonstrasjoner og streik mot bioterrorisme over hele Øst-Kurdistan, vest i Iran. Folk krever at myndighetene må finne ut hvem som står bak gassangrepene som rammer uskyldige skolejenter. Jeg ber at verdenssamfunnet og norske myndigheter fordømmer bioterrorisme mot skolejenter i Iran.

Innlegget sto første gang i Klassekampen 19. april 2023

Valget i Tyrkia 14.mai er et veivalg.

Postet den av
Solidaritet med Kurdistan gir med dette vår fulle støtte til Folkets demokratiske Parti (HDP) og andre progressive krefter som stiller til valg i Tyrkia. Vi gir vår støtte til HDPs forsvar for organisasjonsfriheten, og deres kamp mot forsøkene som nå pågår for å bannlyse og stenge ned partiet. HDPs første ledere, Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag har nå sittet fengslet i 6 år med anklager som kan innebære flere livstidsdommer, og  Erdogan ønsker å få  den tyrkiske Konstitusjonsdomstolen til å stenge ned HDP. Siden 1993 har tyrkiske  myndigheter  stengt 6 andre partier som har arbeidet for kurdernes og andre undertryktes rettigheter. 
Valget i Tyrkia 14.mai er et veivalg. Det er et valg mellom om landet skal gi avkall på de siste restene av demokratiske rettigheter til fordel for et enmannsstyre, eller åpne for en demokratisering som både ivaretar formelle menneskerettigheter og utvikler Tyrkia som et land for alle innbyggerne i pakt med framtidens behov. Det siste alternativet innebærer også at Tyrkia kan avslutte den folkerettsstridige krigspolitikken som Erdogan-regimet fører overfor nabolandene 
Erdogans regjeringsparti og deres samarbeidsparti, det ekstreme Nasjonale Aksjonspartiet (MHP) er garantistene for dagens krigspolitikk og for angrepene på minoriteters rettigheter. De har stått i spissen på undergravelsen av rettssystemet, utmeldelsen av Istanbullkonvensjonen mot vold mot kvinner, og fengslingen av journalister, akademikere og opposisjonelle. De er også hovedhinderet for å kunne ta opp igjen fredsforhandlingene som kan gi kurderne og andre undertrykte nasjonaliteter deres rettigheter som likeverdige borgere i Tyrkia.
Landsstyret 16.4-2023

Stille flyter flodene

Postet den av

Vannstanden i Eufrat og Tigris er prekær. Tørke og strid om vannet gjør situasjonen ulevelig. Jordskjelvet i februar forverret situasjonen

Store, fruktbare deler av Vest-Asia, kjent som Midtøsten, opplever allerede vannmangel. Det er den godt varslet katastrofe som vil inntreffe idet temperaturene skyter oppover opp mot femti grader. Syria og Irak er avhengig av vann fra de livgivende elvene Eufrat og Tigris som ga liv til byer og landbruk i det oldgrekerne kalte Mesopotamia, «landet mellom flodene», fem tusen år før vår tidsregning, før Jesus fra Nasaret vandret rundt i den samme «fruktbare halvmånen», på arabisk al-hilāl al-chasīb.

– Nå kan vi nesten skritte over Eufrat mange steder, sier Ilham Ahmed, den kvinnelige lederen av Syrias demokratiske råd (SNC) som er sentralt i den autonome administrasjonen av Nord- og Øst-Syria (AANES).

Klassekampen treffer henne i Brussel etter en høring om Tyrkia og kurderne i EU-parlamentet.

– Dette rammer kurdiske områder. Tyrkia bruker vann som våpen mot hele regioen, mot Syria og Irak som er avhengig av vannet som Tyrkia demmer opp.

Demning over demning

Fordelingen av vann er nedfelt i avtalen som ble inngått mellom Tyrkia og Syria i 1987, under statsminister Türgut Özal, den første regjeringssjefen etter unntakslovperioden (1980-83), og president Hafez al-Assad. Det skjedde i anledning byggingen av Karababa-dammen, som fikk navnet Atatürk Baraji da verden tredje største deming sto ferdig i 1992.

Avtalen sier at Ankara forplikter seg til å levere 500 kubikkmeter vann i sekundet til Tyrkia. Nå pipler det knappe 200 kubikkmeter i Eufrat og inn i Tishrin-demningen, eller Sadd at-Tishrin (Oktober-dammen), vel 90 kilometer øst for Aleppo i Syria. den sto ferdig i 1999.

Lenger ned i Eufrat ligger det atskillig større Tabqa-dammen som skaper den kunstige Assadsjøen, landets største vannreservoir. Dammen ble åpnet allerede i 1973 og har forsynt store deler av Syria med elektrisitet. Daesh (Islamsk stat) ødela alle turbinene før de ble nedkjempet av Syria demokratiske styrker (SDF), med USAs flystøtte, i mai 2017.

I dag er 3-4 turbiner i drift, opplyser Ahmed.

Undergraver avtalen

Ankara undergraver vannavtalen. Anklagene går igjen i Damaskus og Bagdad. De er som to dråper vann fra gamle Assad og Saddam Husseins tid.

– Tyrkia endrer elveleiene på mindre sidelever til Eufrat som renner inn i våre områder. De blir ledet til de store dammene i Tyrkia. Det er knapt nok vann til vel en millioner mennesker i Sêrêkaniyê, forteller SDC-lederen.

Sêrêkaniyê i Hasakah-fylket heter Ras al-Ain på arabisk, et etnisk mylder av en småby med kurdere, assyrere, armenere, turkmenere, tsjetsjenered og arabisk flertall. Tyrkia tok over byen i oktober 2019, under sin tredje invasjon av Nord-Syria, og har plassert Syrias nasjonale hær (SNA) av syriske leiesoldater og deres familier der.

– Det er brist på vann, og folk tvinges til å flytte, sier Ilham Ahmed.

Vannspeil i fjellsida

Fraflyttinga har startet fra jordbruksdistrikt i Sør-Irak. Landets vannreserver har sunket til sju milliarder kubikkmeter, ifølge vannminister Kemal Shamal. Han mener at Tyrkia blokkere 75 prosent av vanntilstrømningen fra Eufrat og den langt livligere Tigris som derfor har navnet Dijah (Pilen) på arabisk, Dicle på tyrkisk og kurdisk.

Da Klassekampen besøkte Darbandikhan-demningen over Diyala-elva i Suleimaniya i Bashur, det kurdiske Nord-Irak, for knappe to år siden, sto det normale vannspeilet skrevet inn flere meter opp i fjellsiden. Diyala blir dessuten forurenset av frie utslipp fra industrien i grenseområdene i Iran.

Ilham Ahmed

Vannkrisa er alarmerende. På steder i sør er det ikke lenger mulig med landbruk. FN, i samarbeid med Bagdad, og ikke-statlige organsasjoner forsøker å bedre vannings- og dyrkingsmetodene og forsøker å saumfare demningene og annen infrastruktur.

Økt tapping av dammene i nord er ikke nok når to-tre års tørke tærer på. Matvaresikkerhet og vannmangel har blitt en viktig migrasjonsfaktor blant irakere, konstaterer Bagdad.

Flom og forbruk

15. mars kom flommen. Vannet fylte raskt sprekkene rundt de kuruke-aktige flakene av sprukket jord. Regnskyllet pisket vannet over de størkne flatene med voldsom kraft og skapte flom i provinsene Adiyan og Sanliurfa, rett nord for grensa til Syria. Her heter Eufrat som renner mellom byene, Firat på kurdisk og tyrkisk.

Det har samlet seg mange jordskjelvflyktninger i området. De er rammet igjen. Om lag to tusen hus er ødelagt, rapporterte den portugisiske generaldirektøren António Vitorino i Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) i midten av mars.

Når flomvannet renner vekk, er det tilbake til vannmangel. Den har blitt forsterket i Mersin-provinsen som også har hatt stort tilsig av jordskjelvflyktninger. Mersin som ligger ved Middelhavet, vest for skjelvets episenter, var allerede rammet av «svært alvorlig tørke», meldte generaldirektoratet for Mersin vann og kloakk i begynnelsen av mars, ifølge kurdiske Medya News.

Jordskjelvflyktninger

Befolkningen her har vokst til 2,7 millioner, svært mange syriske flyktninger. Det har ført til at vannforbruket har økt med femten prosent og kan stige til 50 prosent over det normale i løpet av sommeren, varsler Kemal Zorlu og kaster engstlige blikk ut over vannstanden i Pamukluk-dammen som blir bygd over Berdan-elva, antikken Cydnus ved den historiske byen Tarsus, apostelen Paulus’ fødeby som Aleksander den store erobret i 333 fvt på sitt felttog østover.

Et nytt problem flyter til overflaten. Under opprydningsarbeidet etter jordskjelvet har store mengder med asbestholdig bygningsmateriale blitt dumpet i elvene i Tyrkia. Det er en tikkende bombe, advarer Rehsan Bataray, nestleder i den tyrkiske menneskerettsforeningen IHD (Insan Haklari Derneğ).

Artikkelen har tidligere stått i Klassekampen 17.4.2023