Av Osman Kawkabishad

Drapet på den kurdiske jenta Jina (Mehsa) Amini i september 2022 ble startskudet for mange demonstrasjoner i Iran, og misnøyen mot regimet ble sterkere. Mange av de som viste misnøye, var skolejenter og studenter. Flere valgte å ta av hijaben, de ropte slagord mot regjeringen i skolegården og på gatene. Demonstrasjonene spredte seg verden over, og har utviklet seg til en kvinnerevolusjon – Jinas revolusjon.

Gjennom de siste fire månedene har iranske skolejenter blitt utsatt for organiserte gassangrep på skolene. Angrepene startet i den religiøse byen Qom og har spredd seg til over hele landet. Mange folk anklager iranske myndigheter for selv å stå bak, som en slags straff. Det kurdiske slagordet «kvinne, liv og frihet» er tungt for regimet for å fordøye. 

Hvor mange som er blitt skadet under angrepene, er noe usikkert. Avisene i og utenfor Iran opererer med ulike tall. Det skal være mellom 1500 og 1700 skolejenter, hundrevis innlagt på sykehusene for ulike symptomer, som kvalme, pusteproblemer, noen med lammelse.

Folk er blitt enda mer rasende på myndighetene og demonstrerer nå for å vise misnøye med regjeingens håndtering av dette. Foreldre og lærere har samlet seg i flere iranske byer under slagord som «død over den barnedrepende regjeringen». De blir møtt med arrestasjoner og tåregass.

Regjeringen har lovet flere ganger at de skal ta de ansvarlige, men det er bare ord. Regimet holder befolkningen i et stadig strammere jerngrep. Dødsstraff er regimets fremste måte å vise sin makt på. Iran er det landet i verden som henretter flest kvinner og barn, i strid med FNs konvensjon om barnets rettigheter som Iran ratifiserte i 1994.

Nå på søndag var det mange demonstrasjoner og streik mot bioterrorisme over hele Øst-Kurdistan, vest i Iran. Folk krever at myndighetene må finne ut hvem som står bak gassangrepene som rammer uskyldige skolejenter. Jeg ber at verdenssamfunnet og norske myndigheter fordømmer bioterrorisme mot skolejenter i Iran.

Innlegget sto første gang i Klassekampen 19. april 2023

Vannstanden i Eufrat og Tigris er prekær. Tørke og strid om vannet gjør situasjonen ulevelig. Jordskjelvet i februar forverret situasjonen

Store, fruktbare deler av Vest-Asia, kjent som Midtøsten, opplever allerede vannmangel. Det er den godt varslet katastrofe som vil inntreffe idet temperaturene skyter oppover opp mot femti grader. Syria og Irak er avhengig av vann fra de livgivende elvene Eufrat og Tigris som ga liv til byer og landbruk i det oldgrekerne kalte Mesopotamia, «landet mellom flodene», fem tusen år før vår tidsregning, før Jesus fra Nasaret vandret rundt i den samme «fruktbare halvmånen», på arabisk al-hilāl al-chasīb.

– Nå kan vi nesten skritte over Eufrat mange steder, sier Ilham Ahmed, den kvinnelige lederen av Syrias demokratiske råd (SNC) som er sentralt i den autonome administrasjonen av Nord- og Øst-Syria (AANES).

Klassekampen treffer henne i Brussel etter en høring om Tyrkia og kurderne i EU-parlamentet.

– Dette rammer kurdiske områder. Tyrkia bruker vann som våpen mot hele regioen, mot Syria og Irak som er avhengig av vannet som Tyrkia demmer opp.

Demning over demning

Fordelingen av vann er nedfelt i avtalen som ble inngått mellom Tyrkia og Syria i 1987, under statsminister Türgut Özal, den første regjeringssjefen etter unntakslovperioden (1980-83), og president Hafez al-Assad. Det skjedde i anledning byggingen av Karababa-dammen, som fikk navnet Atatürk Baraji da verden tredje største deming sto ferdig i 1992.

Avtalen sier at Ankara forplikter seg til å levere 500 kubikkmeter vann i sekundet til Tyrkia. Nå pipler det knappe 200 kubikkmeter i Eufrat og inn i Tishrin-demningen, eller Sadd at-Tishrin (Oktober-dammen), vel 90 kilometer øst for Aleppo i Syria. den sto ferdig i 1999.

Lenger ned i Eufrat ligger det atskillig større Tabqa-dammen som skaper den kunstige Assadsjøen, landets største vannreservoir. Dammen ble åpnet allerede i 1973 og har forsynt store deler av Syria med elektrisitet. Daesh (Islamsk stat) ødela alle turbinene før de ble nedkjempet av Syria demokratiske styrker (SDF), med USAs flystøtte, i mai 2017.

I dag er 3-4 turbiner i drift, opplyser Ahmed.

Undergraver avtalen

Ankara undergraver vannavtalen. Anklagene går igjen i Damaskus og Bagdad. De er som to dråper vann fra gamle Assad og Saddam Husseins tid.

– Tyrkia endrer elveleiene på mindre sidelever til Eufrat som renner inn i våre områder. De blir ledet til de store dammene i Tyrkia. Det er knapt nok vann til vel en millioner mennesker i Sêrêkaniyê, forteller SDC-lederen.

Sêrêkaniyê i Hasakah-fylket heter Ras al-Ain på arabisk, et etnisk mylder av en småby med kurdere, assyrere, armenere, turkmenere, tsjetsjenered og arabisk flertall. Tyrkia tok over byen i oktober 2019, under sin tredje invasjon av Nord-Syria, og har plassert Syrias nasjonale hær (SNA) av syriske leiesoldater og deres familier der.

– Det er brist på vann, og folk tvinges til å flytte, sier Ilham Ahmed.

Vannspeil i fjellsida

Fraflyttinga har startet fra jordbruksdistrikt i Sør-Irak. Landets vannreserver har sunket til sju milliarder kubikkmeter, ifølge vannminister Kemal Shamal. Han mener at Tyrkia blokkere 75 prosent av vanntilstrømningen fra Eufrat og den langt livligere Tigris som derfor har navnet Dijah (Pilen) på arabisk, Dicle på tyrkisk og kurdisk.

Da Klassekampen besøkte Darbandikhan-demningen over Diyala-elva i Suleimaniya i Bashur, det kurdiske Nord-Irak, for knappe to år siden, sto det normale vannspeilet skrevet inn flere meter opp i fjellsiden. Diyala blir dessuten forurenset av frie utslipp fra industrien i grenseområdene i Iran.

Vannkrisa er alarmerende. På steder i sør er det ikke lenger mulig med landbruk. FN, i samarbeid med Bagdad, og ikke-statlige organsasjoner forsøker å bedre vannings- og dyrkingsmetodene og forsøker å saumfare demningene og annen infrastruktur.

Økt tapping av dammene i nord er ikke nok når to-tre års tørke tærer på. Matvaresikkerhet og vannmangel har blitt en viktig migrasjonsfaktor blant irakere, konstaterer Bagdad.

Flom og forbruk

15. mars kom flommen. Vannet fylte raskt sprekkene rundt de kuruke-aktige flakene av sprukket jord. Regnskyllet pisket vannet over de størkne flatene med voldsom kraft og skapte flom i provinsene Adiyan og Sanliurfa, rett nord for grensa til Syria. Her heter Eufrat som renner mellom byene, Firat på kurdisk og tyrkisk.

Det har samlet seg mange jordskjelvflyktninger i området. De er rammet igjen. Om lag to tusen hus er ødelagt, rapporterte den portugisiske generaldirektøren António Vitorino i Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) i midten av mars.

Når flomvannet renner vekk, er det tilbake til vannmangel. Den har blitt forsterket i Mersin-provinsen som også har hatt stort tilsig av jordskjelvflyktninger. Mersin som ligger ved Middelhavet, vest for skjelvets episenter, var allerede rammet av «svært alvorlig tørke», meldte generaldirektoratet for Mersin vann og kloakk i begynnelsen av mars, ifølge kurdiske Medya News.

Jordskjelvflyktninger

Befolkningen her har vokst til 2,7 millioner, svært mange syriske flyktninger. Det har ført til at vannforbruket har økt med femten prosent og kan stige til 50 prosent over det normale i løpet av sommeren, varsler Kemal Zorlu og kaster engstlige blikk ut over vannstanden i Pamukluk-dammen som blir bygd over Berdan-elva, antikken Cydnus ved den historiske byen Tarsus, apostelen Paulus’ fødeby som Aleksander den store erobret i 333 fvt på sitt felttog østover.

Et nytt problem flyter til overflaten. Under opprydningsarbeidet etter jordskjelvet har store mengder med asbestholdig bygningsmateriale blitt dumpet i elvene i Tyrkia. Det er en tikkende bombe, advarer Rehsan Bataray, nestleder i den tyrkiske menneskerettsforeningen IHD (Insan Haklari Derneğ).

Artikkelen har tidligere stått i Klassekampen 17.4.2023

Europeiske verdier? Det ville kurderne gjerne sett mer av i Europas omgang med Tyrkia.

Av peter M. Johansen.

– Nå er det to år siden Abdullah Öcalan fikk snakke på telefon med sin familie fordi det gikk rykter om at han var død. Siden har han ikke hatt kontakt med noen, heller ikke oss, sier advokat Raziye Öztürk til Klassekampen.

Öztürk rister på hodet. To minutter på to år, ikke engang fysisk menneskelig kontakt. Krøllene hennes danser foran ansiktet hennes, men de vasker ikke bort sorgen.

Hun er med i gruppa av advokater som forsøker å forsvare den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han har sittet fengslet på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden februar 1999.

Legendariske Nelson Mandela satt fengslet i 27 år, men i de atten årene han satt på Robben Island, tolv kilometer utenfor Cape Town, var han omgitt av kamerater fra African National Congress (ANC) som Walter Sisulu, Govan Mbeki og Robert Sobukwe og «terrorister» fra andre grupper som siden ble hyllet for det de var, frigjøringsledere.

Umenneskelig isolasjon

Isloasjon er umenneskelig i seg selv. Öcalan har sittet isolert i 24 år. Imrali ble erklært militært område idet Öcalan ble brakt dit etter å ha blitt hentet ut av den greske ambassaden i Nairobi av en CIA-gruppe og overlevert til den tyrkiske etterretningen MIT. Det skjedde i samarbeid med Mossad på etterrretningssida og kenyansk politi.

Han hadde da flakket rundt over Europa uten å få oppholds- eller landingstillatelse noe sted i EU, verken i Tyskland, Nederland og Norge, heller ikke Hellas. Han ble tvunget til å dra fra Syria fordi Nato-landet Tyrkia truet med å invadere landet om ikke president Hafez- al-Assad kvittet seg med ham.

– Vi har ikke lenger kommunikasjon med ham, dessverre, sier Öztürk fra advokatfellesskapet Asrin til Klassekampen utenfor «vitneboksen» på den internasjonale konferansen om EU og Tyrkia, kurderne og Midtøsten (EUTCC) i EU-parlamentet i Brussel i midten av mars. Hun har avlagt sin rapport sammen med andre advokater utenfor Tyrkia.

Total uvitenhet

– Situasjonen er bisarr. Nato lar Tyrkia legge press på Sverige til å endre sine lover, mens Ankara selv ikke følger opp kjennelsene i europeiske domstoler og andre institusjoner selv om Tyrkia er medlem av Europarådet, undres Öztürk

Hun vet at internasjonale Røde Kors (ICRC) har forsøkt å få tilgang til Öcalan på Imrali, slik de omsider fikk til USAs fangeleir i Guatánamo på den okkuperte sørspissen av Cuba. Men hun er usikker på hvor iherdig de har prøvd etter avslaget. 

– Öcalan får ikke engang tilgang på brev. Vi vet i realiteten ikke hvordan situasjonen er under isolasjonen. Vi vet ikke sikkert om han er der engang!

Öztürk har tolv års praksis med politiske fanger i Tyrkia, kurdere og andre opposisjonelle og kvinner utsatt for vold som i sin verste utbredelse klassifiseres som femicide.

– Tyrkia opptrer illegalt, men EU selv følger ikke folkeretten når det gjelder fengslinga av Öcalan og andre tyrkiske politiske fanger. EUs rapporter legger i liten grad press på Tyrkia. EU må rydde opp selv for å kunne gjøre det overfor Tyrkia, oppfordrer Öztürk.

Stengt ute

Slike oppfordringer når sjeldent fram til det storslagne presidentpalasset som president Recep Tayyip Erdoğan har fått oppførst i Ankara. Det har den italienske juristen Barbara Spinelli erfart som medpresident for advokatforeningen European Association of Lawyers for Democracy and World Human Rights (ELDH, også EJDM, EJDH, EGDU) som ble opprettet i Paris i 1995.

Hun er utestengt fra Tyrkia siden 2017 for «samarbeid med Abdullah Öcalans advokater» under de tre årene hun var juridisk observatør i landet. Heller ikke ELDH som har sitt sekretariat i Düsseldorf i Tyskland, slipper inn med sine faktasøkende oppdrag.

– Om ikke EU eller de europeiske institusjonene makter å få Tyrkia til å etterleve menneskerettighetene, må de i det minste få endret soningsforholdene for Öcalan på Imrali og ikke nekte innsyn, fortsetter Spinelli oppfordringen fra Öztürk.

Juristen vet at dette er et absolutt minimum, det hun kaller «Sivilisasjonens mørketid». Isolasjonen er uhørt, og det skjer selv om Den europeiske domstolen (ECJ) i Luxemburg, som dømmer på grunnlag av menneskerettighetene i de 46 medlemmene av Europarådet, dømte Tyrkia for systematisk tortur for tre år siden. Etter det har isolasjonen av Öcalan bare blitt verre, konstaterer hun.

Hun beskriver forholdene fram til 2009 som verre enn i de amerikanske fangehullene på Guantánamo.

– Han har blitt overvåket 24/7 i år etter år.

Verre soningsforhold

Kynisk nok har situasjonen for andre fanger blir verre fordi Öcalan blir tatt så hardt. Det er en form for tyrkiske myndigheter til å tilpasse seg kritikken og anklagene om at Öcalan får politisk motivert særbehandling.

– Da Tyrkia ville bygge maksimal sikkerhetsfengsler, kalt F-type, på 80-tallet, møtte det sterk motstand i befolkningen. Men etter at Öcalan ble arrestert, har det kommet F-type-fengsler over hele landet, opplyser Spinelli.

– Fengslene ligger ute på landsbygda, hvor familie og advokater har vansker med å besøke dem når de først får lov til det. Men for Öcalan gjelder spesielle lover. Dette har ECJ påpekt i sin dom.

– Møtene med advokatene blir videoovervåket og tatt opp på bånd, og ingen får lov til å bruke penner for å notere. Dette førte til at soningsforholdene for andre ble skjerpet for ikke å gjøre forholdene for Öcalan «spesielle»!

Hun peker, som Öztürk, på at Tyrkia er medlem av Europarådet. Medlemsskapsprosessen med EU har ligget på is siden 2015-16 da den tyrkiske hæren etter sine angrep på de kurdiske byene. Amed (Diyarbakir), Çizre, Silopi, lista er langt.

– Europarådet har ikke fulgt opp sine forpliktelser over Ankara, langt fra det. I stedet blir flere utsatt for det samme.

Fangen på fortet

HDPs forrige lederduo, kurderen Selahattin Demirtaş og tyrkiske Figen Yüksekdağ, har nå sittet over seks år i fengsel i påvente av rettssaker som trekker i langdrag. De blir trenert ut fra det ene påskuddet etter det andre, den berømte sammenhengende rekken av systematiske tilfeldigheter som skal gi skinn av te legitimt rettsvesen.  

– Unntakstilstanden etter kuppforsøket i juni 2016 har ført til skjerpede livstidsdommer, sier Spinelli.

– Når Öcalan ikke har vært i kontakt med sine advokater på to år, har dette blitt statlig politikk som blir praktisert i alle fengsler og interneringssentra om ikke i samme ekstreme grad.

Det fins et annet argument som blir trukket fram med hensyn til å få Öcalan løslatt utover de juridiske og humanitære: Demokratiseringa av Tyrkia og landets interne sikkerhet som går hånd i hånd, mener Devriş Çimen, Europa-representanten til Folkenes demokratiske parti (HDP) i Brussel.

– Dette vet EU. I 2009 la Öcalan fram veikartet for demokrati i Tyrkia og regionen. Ankara og EU må ikke isolere ham, men gi ham rom til å delta i prosessen. Derfor krever vi ham løslatt.– Ingen har et grundigere prosjekt for demokrati enn Öcalan, sier Çimen til Klassekampen.

Artikkelen har tidligere stått i Klassekampen 14. april 2023

Av Peter M Johansen

De kurdisk-arabiskstyrte områdene i Nord-Syria må forholde seg til både jordskjelv og politiske rystelser i regionen.

Det kommer sparsommelig med nyheter fra jordskjelvområdene i Nord-Syria som blir kontrollert av den nye autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (AANES). Verre er det at det kommer enda mindre inn i form av internasjonale nødhjelp.

Jordskjelvet rammer ikke bare folk og hus. Det rammer og forsinker det politiske arbeidet i Rojava (syrisk Vest-Kurdistan).

– Om vi lykkes, vil vi bli det demokratiske, multietniske alternativet til det syriske systemet. Vi kan ikke endre Assad-regimet, men vi kan bli alternativet for Syria, sier Ilham Ahmed, en av grunnleggerne og med-president for Syrias demokratiske råd (SDC).

Hun tar imot Klassekampen på en sedvanlig regntung vårdag i Brussel. Kontoret ligger et anabole steroider-stint sprang fra EU-parlamentet på travle Place de Luxemburg. Huset blir konstant overvåket av grå ulver som streifer rundt på vegne av den tyrkiske etterretningen MIT (Millî İstihbarat Teşkilatı).

Det var ikke nødvendig, men Klassekampen har det fra etterretningskilder i EUs hovedstad.

Gjenoppstått av ruiner

Oppgavene til AANES er tallrike som det er stein i Afrin, Jazira, Eufrat, Raqqa, Tabqa, Manbij og Deir az-Zur som utgjør Rojava. Raste skolebygg og tyrkisk okkupasjon hemmer utviklingen, både økonomien med å utvikle egne prosjekt for å øke produktiviteten og sjølbergingen innen landbruket og utdanningen for våre 750.000 studenter.

Det krever vann og elektrisitet, men infrastrukturen er utsatt – av effektene av jordskjelvet og tyrkiske raketter, forteller Ilham.

Det er her den internasjonale hjelpen ikke kommer inn. Nå har Sverige vraket myndighetene på Nato alter.

Nato til besvær

– Hva mener dere om Nato og generalsekretær Jens Stoltenberg?

Hun sender øyenbrynene opp i pannen.

– Vi har ikke noe med hva Nato gjør … om utvidelsen ikke skjer på vår bekostning, om Nato viser at de påståtte verdiene de referer til, er viktigere enn å holde fred med Tyrkia. Våpen som tilflyter Tyrkia i dag, anvendes bare mot kurdere, med tillatelse fra Nato.

– Vi har informasjon om at våpen som er forbudt av Nato, blir brukt mot oss. Vi er ingen fare for Nato.

– Tyrkia ser muligheten til å trykke på våre forbindelser i Europa, og det forplanter seg i Nato. Tyrkia vil ikke ha demokratiske partier og bevegelser i Syria. Ankara vil ha et svakt og ustabilt Syria. Derfor terrorstempler de oss. Det rammer folk i området og skaper flere flyktninger til Europa.

Nei til ny invasjon

– USA og Russland skal begge ha gitt president Recep Tayyip Erdogan nei til en fjerde militær intervensjon i Nord-Syria siden august 2016. Hvordan forholder det seg?

– Tyrkia forberedte et stort angrep før jordskjelvet. Etter skjelvet har det stilnet. Erdogan er avhengig av krig for å holde på sine tilhengere før valget. De bruker nå droner og raketter. Det rammer sivile. Vi er urolige for et nytt angrep likevel. 

– IS bruker situasjonen etter jordskjelvet til å reorganisere seg. Der de finner svake punkter, angriper de. Da Tyrkia bombet Raqqa, angrep IS der for første gang på lenge. Det viser at IS drar nytte av Tyrkias krig mot oss fordi styrkene våre er opptatt på annet hold, blant annet med å hjelpe til i jordskjelvområdene.

Når Assad møter Erdogan

Det er oppmerksomhet rundt Russlands arbeid med å forsone Erdogan og Syrias president Bashar al-Assad, mens landene i Den arabiske ligaen ser ut til å ha rehabilitert Assad og trukket Syria inn igjen som del av de politiske forflytningene i Midtøsten.

Neste trinn er et viseutenriksministermøte i Moskva, annonserte viseutenriksminister Mikhail Bogdanov tirsdag overfor Reuters. Det skulle vært avholdt 15.-16. marsw, men ble avlyst av «tekniske årsaker», ifølge det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu.

Assad har sagt at han møter Erdogan bare om Tyrkia var rede til «å trekke seg fullstendig tilbake, uten tvetydighet, fra syrisk territorium og avslutte støtten til terrorisme og gjenopprette forholdene slik de var før starten på krigen mot Syria»områdene de okkuperer i Nord-Syria.»

– Hvordan forholder AANES seg til det?

– Tyrkia og Russland har møttes lenge. De forsøker å prege regionen ut fra egne interesser. Vi stiller oss skeptiske til deres planer som vi ser på som forsøk på å ødelegge det syriske folket som er imot regimet. Assad forsøker å utnytte dette. 

– Vi vil ha en avtale mellom oss og Damaskus, men det er for tida ingen dialog mellom oss og Damaskus. De er veldig stae. Det eneste de krever er at vi tilslutter oss Assad-regimet.

Ilham Ahmed setter et potensielt toppmøte i samme rammer.

– Russland forsøker å få det til, og Erdogan bruker forholdet for å vinne valget. Han sier at han vil hjelpe de syriske flyktningene hjelp. Det har gehør blant tyrkerne. Men flyktningene vet at de ikke hjem. Slik er loven om ulovlig immigrasjon om du først har forlatt Syria. De har ingen garantier når de vender tilbake.

Syriske flyktninger

– Så de flytter i stedet syrere til tyrkisk-okkuperte områder?

– Den kurdiske befolkningen og andre som bodde der før de tyrkiske invasjonene, har blitt tvunget ut. Arabere som har blitt plassert i området, har tatt over kurdiske hjem. Det vil skape interne problemer i det syriske folket.

– Det skjer i Aleppo med folk fra Afrin. Det skjer i Serêkaniyê [Ras asl-Ain] med folk fra Hasakah. Erodgan og Assad har samme interesse av å spre folk.

Jordskjelvet vil føre til ytterligere demografiske forflytninger.

– Erdogan bygger hus og forlegninger med penger fra Qatar og Kuwait for å relokalisere palestinere. Han vil være gudfar for alle muslimer. Dette er et veldig farlig prosjekt fordi det beslaglegger områder. Vi har vanske med å få ut informasjon fra Afrin over hvor mange det gjelder.

Oljesøl

– Kina hevder at «amerikanske okkupasjonsstyrker i Syria fortsetter å plyndre landets rikdommer og ressurser», referer avisa Global Times til utenriksdepartementets talsmann Wang Wenbin. Dette ble gjentatt 11. mars av talskvinne Mao Ning. Stjeler USA olje?

– Olja som ligger under vår kontroll, blir forvaltet av en egen komité som har ansvar for salg og raffinering, opplyser Ilham.

– Vi har ikke samarbeid med USA om dette, verken på kort eller lang sikt. Dette er bare propaganda. Rørledningen til Homs ble sprengt av IS. Nå går det tankbiler med olje til raffineriet der, og den blir solgt. Raffineriene i våre områder er dårlige og har liten kapasitet. Det går til eget forbruk.

Avtalene for salg i de Assad-kontrollerte områdene, blir inngått av forretningsfolk som har avtaler med AANES. Dette skjer gjennom smugling, ikke offisielt, fordi det bryter med USAs sanksjonslover, forteller hun. 

– Det fins fem millioner mennesker som skal ha nytte av den, og vi leverer strøm til Aleppo, sier hun.

En forkorta versjon er trykt i Klassekampen 24-03.2023

Av Peter M. Johansen, Brussel.

Opprøret i Iran feirer newroz, nyttår. Vi har møtt en av organisatorene

Hvordan kommer opprøret i Iran til å utvikle seg?

– Det er vanskelig å si i alminnelighet. Det har pågått i seks måneder og avtatt i styrke. Men det pågår fortsatt, konstaterer Siamand Moeini, leder for kurdisk-iranske PJAK (Kurdistans parti for fritt liv) sammen med den kvinnelige lederen Zilan Vejlin. Systemet gjelder i alle radikale kurdiske partier og organisasjoner.

Han tar imot Klassekampen i huset til den kurdiske nasjonalkongressen KNK (Kongra Netewiya Kurdistan) i et strøk av Brussel som er sentralt for kollektivtrafikk og finere shopping. 

Det er senter for politikk og koordinering av kurdisk politikk i alle fire hjørner av Kurdistan – Bakur (Tyrkia), Bashur (Irak), Rojava (Syria) og Rojhelat (Iran) – og internasjonalt. Det er en ekstra travel møteplass med tanke på de mange viktige hendelsene i regionen. Moeini snakker om en slags renessanse. 

Protestene i Iran startet i oktober. Kvinner har stått i front og gir politisk retning bak slagordet «Jin, jiyan, azadî» (Kvinner, liv, frihet). Slagordet har utløst brutale reaksjoner fra presteregimet. De er tydelig redde kvinners kraft. Det fins dessuten en etnisk dimensjon, på tvers av landet, som uroer storayatollah Ali Khamenei og hans «åndelige» krets.

– Regimet vil straffe oss på alle mulige sett, konstaterer Moeini.

Rojhelat best organisert

– Protestene komme til å fortsette, forsikrer han og peker på kalenderen. I går var persisk og kurdisk nyttår, newroz, og «den røde onsdagen» før det. 

– Hvordan blir protestene organisert?

– Det skjer lokalt og nasjonalt, men det er ingen særskilt organisasjon som organiserer protestene. Det gjør lokale grupper i de ulike områdene. I Baluchistan, i de kurdiske, aseriske og arabiske områdene, i byene, for eksempel i forbindelse med fredagsbønnen da folk går ut i gatene.

– Vi i Rojhelat er nok mest organisert fordi vi har historiske erfaringer fra de siste hundre årene i kamp for frihet og effektivt motstandsarbeid for kurdiske rettigheter.

Lokal organisering

PJAK som ideologisk blir knyttet til «PKK-familien», har hatt autonome protester lenge, med utgangspunkt i universitetsbyene Sarandaj, Kermanshah, Urmia og Ilam, Kurderne utgjør om lag ti prosent av Irans befolkning.

– Vi arbeider for at alle politiske partier kan samles og konfrontere regimet. Vi har gått noen skritt framover, men det går ikke fort og er for lite.

Moeini kunne fortalt mye off the record. Men avstår. Det som er hemmelig, er hemmelig, særlig unde rådende omstendigheter,

– Det blir dannet nye grupper på ulike steder og i bydelene. Noen er koblet til PJAK; andre er autonome. Det tar tid; det er ikke gjort i morgen. Vi forsøker å danne paraplyorganisasjoner med andre partier og grupper.

Dette er del av arbeidet hans. – Det er mye jeg ikke får si, gjentar han.

Kvinner i Baluchistan

Utfordringene er forskjellig. I sunnimuslimske Baluchistan står religionen sterkt; det gjør den ikke i Rojhelat. Det gjør at kontaktarbeidet med Baluchistan ikke blir tilstrekkelig politisk, mener Moeini.

– Men det har vært bedring fordi kvinner har kommet ut på gatene med «jin, jiyan, azadî» i spissen for demonstrasjonene. Det gjør det mer politisk. Det er problemer med asererne. De er pro-tyrkiske. Det nasjonalistiske synet volder vansker for framtida, men nå gjelder det at vi har felles fiende, det despotiske systemet. 

– Hvordan er organiseringen blant og kontakten med persere?

– De tenker sentralt; vi er desentralistiske. De er for et sentralistisk system, men vi har selvsagt kontakt med frihetskjempende persere.

– Hva med monarkistene?

– De er ikke sterke; de har ingen muligheter i landet. Folk er definitivt mot monarkiet. Men mange har ikke tilgang til media. Det gir monarkistene større mulighet til å synes, men ikke ute i det virkelige livet.

– Monarkistene er ikke aktører i våre områder. Vi kurdere lar oss ikke lure av dem. De forsøker å endre retningen på opprøret, de begrenser og vrir på kravene.

(Artikkelen er først offentliggjort i Klassekampen i forkorta versjon.)