Av Arnljot Ask
Kurderne i Tyrkia, spesielt i de kurdiske kjerneområde i Sørøst Tyrkia, som kurderne sjøl kaller Bakur, har siden sommeren 2015 blitt trakassert og forfulgt uten særlig oppmerksomhet fra omverdenen.
Krigen i nabolandet Syria, som dominerer mediabildet, er en av årsakene til dette. Den andre hovedgrunnen til denne glemte krigen, er at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan hevner seg på kurderne for at de forpurret hans plan om diktatorisk enevelde i valgene 7.juni 2015. Erdogans store drøm er å gå inn i 100 årsjubileet for den tyrkiske republikken i 2023, ikke bare som landsfader på høyde med Kemal Ataturk, men også ta opp arven etter de osmanske sultanene Mehmet II og Suleiman den store.
Tyrkias invasjon i den kurdiske kantonen Afrin i Syria nå i vinter brukes til å hisse opp nasjonalistiske strømninger, som skal gi han større oppslutning i de kommende valgene. Heller ikke de sosialdemokratiske kemalistene i det største opposisjonspartiet CHP tør annet enn å heie på det de kaller forsvarskrigen mot de som aldri har angrepet Tyrkia.
Den nye opptrappingen av krigen mot kurderne i Bakur tok for alvor av i juli 2015 og fortsetter nå på det tredje året.
Krigen på 1990-tallet førte til at Diyarbakir svulmet opp fra noen hundre tusen innbyggere til over en millionby på noen få år, som følge av at innpå 4000 landsbyer og mindre tettsteder ble svidd av og lagt i grus. PKK-geriljaen skulle miste «vannet den svømte i» Andre større byer vokste også sterkt. Nå har det vært bykjernene som har blitt sterkest angrepet militært. Deler av gamlebyen i Diyarbakir, eller Amed, som er det kurdiske navnet, er ødelagt, fordi Ankara skulle straffe kurdere som motsatte seg den harde undertrykkinga . Det samme ble stor deler av byer nær grensene til Syria og Irak, som Cizre, Nusaybin, Sirnak og Silopi. Sirnak, en by på ca 70 000 som den kurdiske bevegelsen har dominert, ble nesten jevnet med jorden, unntatt bygningene som hørte til regimet.
Vi var en gruppe på sju fra Norge som dro ned for å delta i Newroz-feiringen, den kurdiske nyttårs- og frigjøringsdagen, og for å reise rundt og observere hva som skjer der nå. Allerede første dagen, kvelden før Newroz i Diyarbakir, fikk vi føle litt av undertrykkingsregimet som etableres der. Fem av oss ble hanket inn av politiet utenfor hotellet vårt og brakt til forhør på politistasjonen, fordi en av oss hadde det kurdiske «palestinaskjerfet» (med kurdiske farger) bundet rundt håndleddet sitt. Vi ble sluppet fri etter ca 5 timer, da det jo ikke var forbudt å feire Newroz i byen, og heller ikke å besøke Folkenes Demokratiske Parti (HDP), som var arrangører av feiringen. Og kurderskjerfet var jo til salgs i noen butikker, om enn ikke så mange som før.
Innmarsjen til Newrozfesten dagen etter ble preget av et massivt politioppbud, som sjekket og fotograferte passene og kroppsvisiterte de som skulle inn på gjestetribunen et halvt dusin ganger. Det gjaldt ikke bare utenlandske gjester. De fleste var medarbeidere fra HDP eller andre fra det kurdiske miljøet som var invitert. Vi så ikke at noen led fysisk overlast. Hensikten så ut til å være å plage og skremme folk fra å bli med på noe slikt seinere. Til tross for dette var det flere som deltok på Newrozfesten i byen i år enn i fjor, nærmere 400 000 med et sterkt innslag av ungdommer. Kurderne lar seg ikke skremme så lett.
På turen vår fikk vi ytterligere innblikk i denne formen for overvåkingsregime og psyksisk krigføring. I byene Batman og Mardin, hvor vi også møtte HDP, ble vi fortalt at deres folk, og folk fra Det demokratiske regionspartiet (DBP), som er de som stiller opp i lokalvalgene, stadig blir hentet inn fra gaten til forhør. Hvis de ikke fengsles, slipper de ut igjen, ofte med beskjed om at det blir reist en sak mot dem. Adalet Kaya, fra HDP i Mardin, var i politiets søkelys. Hun holdt en appell hvor hun leste opp en hilsen fra en av de kurdiske kvinnelederne under 8.mars feiringen der, hvorpå hun ble kalt inn og fratatt brevet med hilsenen. Hun håpet at hun ble pågrepet på gaten, ikke at de kom hjem til henne og sparket inn dørene og skremte opp hennes lille datter. Et par dager før vi møtte henne var 18 medarbeidere fra partiet arrestert. De avventet hva som ville skje med dem. Vi ble anbefalt å ikke besøke HDP-kontoret i byen, for ikke på nytt å bli plaget av politiet.
På partikontoret i Batman var 8 av de som noen av oss hadde møtt der for 2 år siden nå i fengsel. En av de vi møtte nå var nettopp sluppet ut etter 8 år innenfor murene. Han var tydelig følelsesmessig preget av oppholdet, men fortsatt oppsatt på å slåss for det han oppfattet som rettferdighet.
Neste nivå, etter trakasseringer med pågripelser og forhør, var langvarige fengslinger og rettslige siktelser. Hishyar Özsoy, parlamentsmedlem for HDP fra Bingøl, fortalte at ca 5000 medarbeidere i HDP nå satt fengslet, og at nærmere 15000 hadde vært arrestert og hadde rettssaker i vente. De som sitter, eller har sittet, i ledende stillinger for HDP har flere rettssaker og anklager mot seg. Som tidligere medleder Selahattin Demirtas, som har åtte anklagepunkter i hovedrettssaken mot seg, med samlet påstand om over 180 år i fengsel.
I tillegg til rettsforfølgelse og fengsling av medarbeidere, blir de kurdiske organisasjonene angrepet ved å frata dem kontorene og økonomiske midler til ansatte, eller rett og slett ved å forby dem. Det er nå bare HDP og DBP som får ha offentlige kontorer, og de er også forberedt på at disse kan stenges, særlig DBP som ikke har nasjonal parlamentarisk posisjon. Foran valgene som er planlagt i 2019 drøfter de om de må stifte andre partier for å kunne delta.
Etter lokalvalgene i 2014 fikk DBP ordførerne i de fleste kommunene i de kurdiske kjerneområdene. Men høsten 2016 startet en kampanje for å svekke DBP og det lokale sjølstyret. Alle kurdiske medordførere (kurderne har konsekvent to ledere, en kvinne og en mann, i alle lederstillinger) ble etter hvert fratatt stillingene og de fleste fengslet. Ennå sitter 56 i fengsel og venter på dommene, ifølge en sentral talskvinne for DBP. Alle DBP-ordførerne er erstattet av personer utpekt av regjeringen i Ankara, og går under kallenavnet kayyum. Også de offentlige ansatte som jobbet i DBP-adminstrasjonen i kommunen ble oppsagt, i tillegg til at servicetiltak spesielt innrettet på kvinner som snakket kurdisk, innenfor utdanning, helsevesen, kultur osv ble stengt. I Batman ble et senter som bisto ca 1000 kvinner med ulike tjenester stengt. Dette gir seg utslag også i at de nye offentlig ansatte stort sett er menn. I Batman var 95% i den lokale administrasjonen nå menn, ifølge den kvinnelige medlederen i HDP der, Berivan Helen Izik..
De massive militære angrepene mot bykjernene i de kurdiske byene nådde sitt toppunkt i 2016. I ly av unntakstilstanden som ble innført etter kuppforsøket i juli 2016, og som fortsatt forlenges hver tredje måned, og lokale unntakstilstander flere steder i Bakur, fortsetter militære sammenstøt mellom den tyrkiske hæren og Folkets forsvarsstyrker (HPG), den militære grenen til PKK. De ødelagte bykjernene holdes fortsatt avsperret, mens Ankara-regimet er i ferd med å bygge opp ny arkitektur der. I Diyarbakir hadde knapt halvparten av de vel 60 000 som var forflyttet sist desember nå fått lov til å vende tilbake, ifølge Hurriyet News. Men mange har ikke råd til å flytte inn i de nye husene de blir tilbudt utenfor hjemstedene sine.
Nye unntakstilstander blir stadig erklært, fordi Ankara jakter etter PKK-enheter de sier utgjør en trussel. Rett etter innmarsjen i Afrin i februar, skjedde det i 176 landsbyer og tettsteder bare i provinsen Diyarbakir. Denne jakten fører sjølsagt til stadige militære sammenstøt, som ofte fører til tosifret antall drepte på begge sider. Områdene utenfor bykjernen i Mardin var også utsatt for dette.
Den harde undertrykkinga skaper en bitterhet blant kurdere for at omverdenen lar Erdogan få ture fram uten særlig motstand fra den, særlig Vesten. Men etter nærmere hundre år med oppturer og nedturer, er de ikke de som gir opp kampen, sjøl om de nå er presset på defensiven i Bakur og Afrin. Som parlamentsmedlemet Hishyar Özcoy uttrykte det: -hvis vi taper denne kampen nå, vil det sette både oss og hele Midtøsten flere generasjoner tilbake. Og oppslutningen om Newroz, både i Diyarbakir og Batman, viste at kampviljen er stor.
Det kommende året vil være avgjørende. Flere ting peker også mot at Erdogan-regimet har dårligere odds enn kurderne. Økonomien skranter, og den voksende krigføringen vil ikke snu dette. Å innta Afrin er heller ikke det samme som å holde på regionen i en geriljakrig, hvor de er i en belastet allianse med jihadister både fra al Queda og IS. Det politiske prosjektet med å skape en tyrkisk-islamsk koalisjon er ikke bærekraftig. Den nasjonalistiske valgalliansen, Folkets Allianse, som nå etableres mellom Erdogans AK Parti og det ultranasjonalistiske Nasjonale Aksjons partiet (MHP) ser ikke ut til å favne mer enn ca 45%. MHP har fått en avskalling av kemalister som ikke liker religionens økende inntog i staten. Hvis krigspolitikken fortsetter og valgene ikke blir før høsten 2019, brenner det et blått lys fort Erdogans drøm om reint flertall og allmakt i sitt nye Tyrkia.
Arnljot Ask
derne er et stolt folkeslag, som ber om å få demokratiske rettigheter. Stolthet gir styrke og samhold, verdier som de tar med seg til sitt nye liv i Norge. Mange andre folkeslag på flukt har mista stoltheten sin.
Solidaritet med Kurdistan 