Tirsdag 25. februar publiserte ANF at 35 syriske politiske partier og sosiale bevegelser har kommet med en felles uttalelse angående den såkalte «nasjonale dialogkongressen» som skulle holdes i Damaskus.
Organisasjonene som undertegnet uttalelsen kritiserte den ensidige utvelgelsen av dialogdeltakere og fremstillingen av dem som legitime representanter for de syriske regionene. De påpekte at denne metoden ikke var forskjellig fra Baath-regimets metoder for ignorering og fornektelse.
Uttalelsen fortsatte med å si at for at en sann dialog skal kunne utvikle seg, måtte representanter fra alle politiske, sosiale og sivile partier kunne delta på kongressen. Ellers ville kongressens resultater være meningsløse. De understreket at det finnes reelle representanter for alle komponenter og politiske og militære styrker i alle regioner av Syria.
Partiene og bevegelsene som hadde undertegnet uttalelsen var som følger:
Kurdistan National Congress (KNK)
Democratic Union Party (PYD)
Democratic Green Party
Kurdistan Democratic Peace Party
Kurdistan Liberal Party
Kurdistan Communist Party
Syrian Kurdish Democratic Party (P.D.K.S)
Syrian Kurdish Democratic Party
Syrian Kurdish Democratic Left Party
Syrian Kurdish Left Party
Future of Syria Party
Kurdistan Democratic Change Party
Kurdistan Modern Party
Kurdistan Workers’ Party
Arab National Committee
Syrian Democracy and Modernity Party
Syrian Kurdish Democratic Alliance Party
Syrian Reform Party
Assyrian Democratic Party
Kurdistan Brotherhood Party
Syrian Kurdish Democratic Roj Party
Democratic Society Movement (TEV-DEM)
Kongra Star
Conservative Party
Democratic Struggle Party
Kurdistan Future Party
Rojavayê Kurdistan- Kurdistan Democratic Party
Tensiq El Weteniye-Democratic Change Movement
Syriac Unity Party
Kurdistan National Unity Party
Kurdish Democratic Party-Syria (Party)
Syrian Kurdish Democratic Unity Party (Yekîtî)
Syrian Left Revolutionary Movement
Sûraya Party
El Weten El Syria Party
Tross dette og tidligere dialoger om inkludering av kurderne og alle andre etniske og religiøse minoriteter i samtaler om Syrias fremtid, var kurderne ikke var invitert i det siste møtet mellom syriske parter. Det var Syrias nasjonale dialogkonferanse, avholdt i Damaskus den 24. og 25. februar 2025. Konferansen samlet rundt 600 delegater fra ulike deler av Syria og ble ledet av landets nye leder, Ahmed al-Sharaa. Hovedmålene var å diskutere landets fremtid etter Bashar al-Assads fall, med fokus på temaer som konstitusjonelle reformer, friheter, økonomi og sivilsamfunn.
Den kurdiske administrasjonen i Nordøst-Syria ble ikke invitert til konferansen, angivelig fordi de ikke ønsket å oppløse sine egne militære styrker, Syrian Democratic Forces (SDF). I en uttalelse fordømte de kurdiske selvstyremyndighetene ekskluderingen og uttalte at konferansen ikke representerte det syriske folket.
Under konferansen ble det vedtatt en kunngjøring med 18 punkter som skulle legge grunnlaget for reformer av statsinstitusjonene. Blant annet ble det fastslått at «enhver væpnet gruppering utenfor landets offisielle institusjoner kommer til å forbys». Dette kravet om avvæpning og underordning under forsvarsdepartementets autoritet ble sett på som en direkte utfordring til SDF og andre grupper som opererer utenfor statens kontroll.
Til tross for ekskluderingen fra konferansen, har SDF uttrykt vilje til dialog. SDFs øverstkommanderende, Mazloum Abdi, uttalte at en oppfordring fra PKK-leder Abdullah Öcalan om å avslutte den væpnede kampen mot Tyrkia ikke gjelder for SDF i Syria. Abdi ønsket Öcalans oppfordring velkommen, men presiserte at den kun var rettet mot PKK i Tyrkia. Han understreket også at fred i Tyrkia burde forhindre ytterligere tyrkiske angrep på syriske kurdere.
Konferansen ble også kritisert for manglende representasjon av Syrias etniske og religiøse mangfold. Den kurdiske politikeren Saleh Muslim påpekte at komiteen besto av én politisk «farge» og ikke reflekterte landets mangfold.
SDF og den kurdiske administrasjonen planlegger nå egne diskusjoner om regionens fremtid, ettersom de ikke deltok i den nasjonale dialogen initiert av den nye syriske regjeringen.
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) lanserte mandag et initiativ for å fremme syrisk dialog med sikte på å bygge et nytt, enhetlig Syria, og ba om et hastemøte i Damaskus.
I sin uttalelse understreket DAANES at samarbeid med den politiske ledelsen i Damaskus «ville tjene interessene til alle syrere og legge til rette for en vellykket løsning på de nåværende utfordringene».
En uttalelse fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) i byen Raqqa, Nord-Syria, 16. desember 2024 – Kilde:ANF
Erklæring fra den syriske dialogen om opprettelsen av et nytt Syria
(Oversatt av Solkurd)
Med det despotiske Baath-regimets fall gikk Syria inn i en ny fase. For å gjennomføre en vellykket overgangsprosess må vi komme sammen, forene oss og arbeide for å tegne et felles veikart. Utstøting og marginaliserings-politikken som har ødelagt Syria, må opphøre. Alle politiske krefter må delta i byggingen av et nytt Syria også i overgangsperioden. I denne forbindelse oppfordrer vi alle syriske parter til å vurdere sine tilnærminger til hverandre og prioritere felles nasjonale interesser fremfor alt annet.
På dette grunnlaget tror vi at samarbeid mellom den autonome administrasjonen og den politiske administrasjonen i Damaskus vil være i samsvar med interessene til alle syrere og vil fremme en vellykket utgang på denne krevende fasen.
Som Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria kjenner vi vårt ansvar overfor det syriske folket i alle dets komponenter. For å oppfylle våre forpliktelser overfor vårt folk, presenterer vi dette initiativet for syrisk-syrisk dialog for å bygge et nytt Syria.
Vi setter også pris på den positive rollen til arabiske land og våre venner som støtter det syriske folket med alle dets komponenter og understreker nødvendigheten av å fortsette denne støtten for å bygge et nytt Syria, som sikrer rettighetene til alle grupper og komponenter på et demokratisk grunnlag. Dette vil legge grunnlaget for å i gangsette en inklusiv syrisk nasjonal dialog der alle deltar.
Denne støtten bør fortsette med tanke på å bygge opp det nye Syria for å sikre rettighetene til alle grupper i henhold til de demokratiske prinsippene for å gi et passende grunnlag for starten av den syriske nasjonale dialogen der alle kan delta.
Med dette utgangspunktet henvender vi oss til alle syriske krefter om å arbeide sammen for å gjennomføre følgende skritt som vi anser som avgjørende på dette stadiet:
Beskytte enheten og suvereniteten til det syriske territoriet og beskytte det mot angrepene fra den invaderende tyrkiske staten og dens leiesoldater.
Stoppe alle militære aktiviteter over hele Syrias territorium for å påbegynne den generelle, konstruktive, nasjonale dialogen.
Innta en tolerant holdning og unngå hatefulle ytringer og påstander om svik mellom syrere. Syria er rikt med alle dets komponenter og dette mangfoldet og rikdommen må bevares på grunnlag av et rettferdig demokrati.
Holde et møte snarest i Damaskus med deltakelse av syriske politiske krefter for å skape enhetlige visjoner med tanke på overgangsfasen.
Sikre effektiv deltakelse av kvinner i den politiske prosessen.
Forsikrer at rikdom og økonomiske ressurser må fordeles rettferdig mellom alle syriske regioner, ettersom de tilhører hele det syriske folket.
Sikre retur av de opprinnelig bosatte og tvangsfordrevne til sine områder, bevare deres kulturarv og få slutt på politikk for demografiske endringer.
Med utviklingen som har funnet sted i Syria, bekrefter vi vår fortsatte kamp mot terrorisme, for å sikre at terrororganisasjonen ISIS ikke vender tilbake. Dette vil være gjennom et felles samarbeid mellom De syriske demokratiske styrkene og styrkene til den internasjonale koalisjonen.
Okkupasjonen må avsluttes, og det syriske folket må bestemme sin framtid samtidig som man opprettholder prinsippet om godt naboskap.
Ønske velkommen den konstruktive rollen til de arabiske landene, FN, Den internasjonale koalisjonen og alle internasjonale makter som er aktive i Syria. Vi oppfordrer dem alle til å spille en positiv og effektiv rolle i å gi råd, støtte det syriske folket og å bygge broer mellom dets komponenter på en måte som sikrer opprettholdelse av stabilitet og sikkerhet og stoppe utenlandsk innblanding i syriske anliggender.
Den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Tyrkia får fritt bombe Nord-Syria når all oppmerksomhet er rettet mot Gaza, sier kurderleder.
Av: Peter M. Johansen, Brussel
Artikkelen er hentet fra Klassekampen, publisert den 14. desember
TYRKISKE ANGREP Tyrkia har okkupert deler av Nord-Syria i tre offensiver siden 2016 og truer med en fjerde bakkeinvasjon. Operasjon Eufrats skjold i al-Bab, fra 24. august 2016. Operasjon Olivenkvist i Afrin og Manbij, fra 9. august 2018. Operasjon Vårfred i Aleppo, Hasakah og Raqqa i oktober 2019. Omfattende drone- og flybombing i Rojava i november 2022.
Siden september har Tyrkia intensivert sine fly- og droneangrep mot de kurdisk-dominerte områdene nord i Syria. President Recep Tayyip Erdogan har gjentatte ganger varslet om nye innrykk på bakken i områdene som styres av den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria, forkortet til AANES.
Etter Gaza-krigen, hvor Erdogan har engasjert seg voldsomt verbalt og brutt normaliseringsprosessen med Israel, har situasjonen i Nord-Syria gått fullstendig under radaren.
Erdogan har god trening i å manøvrere i geopolitiske gråsoner. Han har i mange år presset EU gjennom flyktningavtalen, han presser Sverige i spørsmålet om Nato-medlemskap, og han manøvrerer mellom USA og Russland. Hans plassering av Tyrkia på det internasjonale kartet fôret en stortyrkisk nasjonalpatos, og var høyst sannsynlig årsaken til at han vant valget i mai.
Bomber Rojava-modellen
Asya Abdullah er en av lederne av det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD) – i et toleder-system som blir praktisert i alle ledd av den politiske modellen som gjelder i det autonome området. Klassekampen møter henne under den attende Tyrkia/EU- og Midtøsten-konferansen i EU-parlamentet i Brussel.
– Frykter dere for at de regionale konfliktene som nå utspiller seg, vil få ringvirkninger for forholdene i de kurdisk-dominerte områdene i Syria?
– De siste tyrkiske angrepene har rammet økonomien vår hardt. De vil ikke bare ødelegge infrastruktur og folks daglige liv. Tyrkia er ute etter å skape nye strømmer med flyktninger og demografiske endringer i områdene de okkuperer, sier Abdullah.
Til daglig oppholder hun seg i de kurdisk-dominerte områdene i Syria, som kalles Rojava. Hun anslår at om lag halvparten av økonomien er rammet av angrepene, som også krever to–tre liv nesten hver dag.
– De bomber oss fordi vi fortsett er der. Bokstavelig talt 24 timer i døgnet. De angriper våre institusjoner, den modellen som kan være løsningen for et framtidig Syria.
Demografisk rulett
Tyrkia har hatt planer om å bosette en million syrere i regionen. Det har lenge vært stille om det, men det pågår fortsatt, forteller Asya Abdullah.
– Det skjer i to faser: Det blir opprettet nye landsbyer eller at gamle landsbyer blir utvidet. Og det skjer ved at familier blir sendt inn over grensa fra Tyrkia. Antallet øker for hver dag.
– Hva med opplysningen om at Tyrkia plasserer palestinere som har bodd i flyktningleirer i Syria, i det okkuperte Afrin i Syria med hjelp av penger fra Qatar?
Det er tydelig at Asya Abdallah blir berørt av spørsmålet, og hun kvier seg for å svare. Situasjonen i Palestina hviler tungt over bordet i det mesopotamiske kultursenteret som deler hus med AANES i Brussel.
– Jeg kan ikke bekrefte det, sier hun.
Men det fins en stiplet linje mellom Tyrkia og Qatar og Hamas og Det muslimske brorskapet.
– Det som teller, er at de som kommer til Afrin, ikke er fra Afrin, men driver de fra Afrin ut. De som kontrollerer Afrin i dag, er jihadister som Tyrkia har satt inn ved hjelp av Syrias nasjonale hær (SNA), sier hun og legger til:
– Det er de som tjener på det. Det er ikke palestinernes feil. Det fins ikke problemer mellom palestinere og kurdere; vi er brødre og søstre. Det er Erdogans politikk som skaper problemene.
Åpner for IS
Asya Abdallah kommer med en advarsel: De konstante tyrkiske angrepene åpner rom og skaper muligheter for Den islamske staten (IS) til å komme tilbake. Angrepene rammer Syrias demokratiske styrker (SDF), den væpnede militsen som utgjør forsvaret av det autonome området i Syria.
– Når Tyrkia bomber, følger IS opp med aksjoner. Uten tyrkiske angrep hindrer våre sikkerhetsstyrker at IS er aktive. Men Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes, sier Abdallah.
Tyrkias bombinger er i interessene til Assad-regimet i Damaskus og Irans og iranskstøttede sjiamilitser, mener PYD-lederen.
– Deres strategi har hele tida vært å skape konflikter mellom SDF og lokale klaner i Deir az-Zur og mellom kurdere og arabere og andre minoriteter.
«Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes.»— ASYA ABDULLAH, PYD
Det autonome området i Syria dekker om lag fem millioner mennesker.
Interessespillet
– Sverige har innstilt støtta til Rojava. Har dragkampen mellom Tyrkia og Nato om Sveriges medlemskap påvirket andre lands holdning til det autonome området og SDF?
– Krigen i Ukraina angår ikke oss. Vi respekterer at Sverige vil bli medlem av Nato. Det er deres politikk. Og det gjelder for andre land også. De har alle sine interesser; det handler ikke om oss, sier Abdallah og legger til:
– Men Sverige og andre land kan opptre annerledes og bedre. Når Tyrkia er ferdig med Sverige, vil de forsøke å legge press på andre. Dette er vi godt kjent med. Så ja, vi er overrasket.
Stormaktspolitikk
Forhandlingene har ikke ført fram. Kurderne har aldri fått plass ved bordet der det snakkes om Syria, verken i FN-regi i Genève eller i Kasakhstan.
– Alle går sammen om å beseire oss, og de lager avtaler som retter seg mot oss ut fra deres ulike interesser, konstaterer Asya Abdullah.
Det samme gjelder i høyeste grad USA, mener hun.
– Det er vi fullstendig klar over. USA handler ut fra sine interesser og strategi – og det vil de fortsatt gjøre. Tyrkia finner sin rolle innenfor den rådende situasjonen. USA sier at de er mot de tyrkiske angrepene, men bare å si det, er ikke nok.
– Har Russland røde linjer overfor Tyrkia?
– Bare når det gjelder de russiske basene i Syria.
Anljot sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg
Som kjent klarte den tyrkiske eneherskeren Erdogan, ved sin kontroll over både domsmakta, medier, politi og det militære apparatet å beholde sitt enevelde ennå for en stakket stund etter en knappest mulig valgseier i to runder, hhv 14. og 28.mai.
Johan Petter Andersen, som var valgobservatør fra Solkurd sammen med ca 175 andre inviterte av HDP fra 12 euroepiske land (derav 4 til fra Norge i denne delegasjonen), har skrevet en konkret oppsummering etter erfaringene fra 1.valgomgang. Du kan finne denne på hjemmesiden til Solkurd.
Til tross for betydelig tilbakegang for Erdogans parti, fikk hans koalisjon rent flertall i Nasjonalforsamlingen, med over 320 av de 600 representantene. Den nye valgkoalisjonen som HDP stilte opp i tapte 2 representanter og sitter nå med 65 medlemmer i den nye forsamlingen. Valget av president som gikk til 2.omgang 28.mai ble vunnet av Erdogan med ca 4 % overvekt.
Undertrykkingen og forfølgelsen av kurderne fortsetter med uforminsket kraft, melder HDPs Europakontor 20.juni. Det gjelder enda flere valgte representanter som er fengslet, og drap på sivile som angripes for å støtte terrorister.
Erdogan intensiverer nå også krigshandlingene både i Bashur (Nord Irak) og i Rojava. Nettopp ble både medleder og hennes vara for AANES i Qamshlo i Rojava drept i et droneangrep. Også i områdene i Nord Syria vest for Kobane har Tyrkia trappet opp sine militære angrep. Erdogan har ikke gitt opp sitt ambisiøse osmanske stor-tyrkiske prosjekt, og bruker muslimske regionale aktører som Iran, Saudi-Arabia og Gulf-stater i sitt diplomatiske sjakkspill mot Vesten, inkludert EU, tilsvarende som han har spilt Russland og USA mot hverandre både i Syria Libya og Ukraina krigene.
Lokalvalgene i Tyrkia i mars 2024 kan bli avgjørende Det knappe flertallet for Erdogan og de vedvarende økonomiske problemene kan innebære at hans triumf nå blir kortvarig. Men uansett vil det kreve forsterket innsats fra oss og andre venner av kurderne å følge opp vårt solidaritetsarbeid for kurderne i hele regionen. Da både det som skjer i Tyrkia, Syria, Iran og Irak griper inn i hverandre. HDP oppsummerer nå sin valgtaktikk, hvor de ble presset til å ta raske avgjørelser i innspurten for å sikre at de kurdiske stemmene ikke ble manipulert bort av prosessen med å forby HDP. Den største utfordringen her var å hindre at mange lot være å stemme fordi de var usikre på at alternativet med CHP seier ville bety noen særlig bedring.
Denne debatten vil pågå videre nå framover mot de snarlige lokalvalgene i mars 2024, hvor en viktig oppgave vil være å fjerne Erdogans kandidater i de store byene og sikre kurdiske ordførere i de kurdiske områdene.
Samtidig har utviklingen det siste året understreket betydningen av kurdisk enhet, med bakgrunn i utviklingen i Iran, Irak og Syria. Det feministiske aspektet, ikke bare i Bakur og Rojava/AANES, men nå også i Iran, også utenfor Rojhelat, pluss bevegelsen blant ungdommen, er en del av dette.
KNK fokuserer på å videreutvikle enhetsbestrebelsene gjennom å utnytte 100 års markeringen for Lausanne konferansen med en stor Kurdistan konferanse i den sveitsiske byen 24.juli. Minst 600 delegater fra 175 kurdiske partier og sivile organisasjoner vil delta. Forhåpentligvis kan også noen fra Solkurd delta på denne begivenheten.
Bente sitter i landsstyret til Solidaritet med Kurdistan og medlem av Miljøpartiet De Grønnes sentralstyre
Primo Mai 2023 fikk MDG følgende henvendelse fra «Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter» i Oslo v/ Andam Aziz.
«Kjære MDG på Stortinget, Dr. Abdulkarim Omar, som er representant for den autonome administrasjonen Nordøst-Syria (AANES) i Europa, er på besøk i Norge i Mai. I den anledningen vil han gjerne ha et møte med MDG på Stortinget.
Dette for å snakke om den nåværende situasjonen i Nordøst-Syria, Tyrkias trusler mot regionen og hvordan styrke forholdet mellom MDG og administrasjonen I nordøst-Syria.»
Den 4. Mai møtte Dr. Abdulkarim Omar Axel Klanderud, rådgiver for MDGs Stortingsgruppe, – til et timeslangt møte med tolk, samt medlem av Internasjonalt Utvalg i MDG, Bente Knagenhjelm.
Etter gjensidig informasjonsutveksling, gjorde Dr. Omar det klart at det er svært viktig for ham og derved den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria, at norske politiske partier blir gjort kjent med hva som skjer i området. Axel Klanderud fikk derved en grundig gjennomgang av situasjonen, ikke minst når det gjelder hvordan Tyrkia oppfører seg. Klanderud gjorde det klart at avhengig av valgresultatet i Tyrkia, ville han gå inn for at MDG stiller spørsmål til utenriksminister Anniken Huitfeldt, rundt miljø-ødeleggelser i nordøst-Syria, ikke minst negativ regulering av vanntilførselen, og hvordan dette påvirker befolkningen der.
Møtet på Stortinget foregikk før valget – men siden Erdogan igjen gikk av med seieren, kan det sies å være mer aktuelt enn noen gang å spørre hvordan Norge vil svare på denne aggresjonen.
MDGs Klanderud har følgende tekstforslag til spørsmål til utenriksministeren: «Tyrkia har flere ganger de siste årene stengt vanntilførselen gjennom Eufrat for å hindre at vann kommer til syriske områder. Dette gjør livet vanskeligere i en region som allerede er preget av krig og fattigdom, og kan gjøre det lettere for terrorgrupper å rekruttere innbyggere når bønder og andre yrkesgrupper mister sitt levebrød. Vil regjeringen gi tydelig beskjed til Tyrkia om at dette er en uakseptabel praksis som må opphøre, og hva vil regjeringen gjøre for å bistå den demokratiske regionen Rojava opp mot press fra Tyrkia?»
Spørsmålet til utenriksministeren kan også formuleres slik: «Selvstyremyndighetene i Rojava rapporterer om manglende kontroll i Al-Hol leiren, som huser tusener av IS-tilhengere og deres barn. Blant disse befinner det seg mennesker fra titalls nasjonaliteter, inkludert Norge. Tilstanden i leiren betegnes som en humanitær katastrofe, og særlig barn er utsatt. Om myndighetene ikke klarer å holde kontroll over leiren kan dette også medføre en økt trussel mot Europa. Al-Hol kan bli et indoktrinerings- og opplæringssted for nye IS-terrorister. AANES ønsker hjelp fra utlandet. Hva gjør regjeringen for å finne en internasjonal løsning for situasjonen i Al-Hol leiren?»
Det vites pr i dag ikke om MDG har hatt mulighet til å stille spørsmål til utenriksministeren. Dr. Abdulkarim Omar takket for muligheten til å møte MDG. Han fikk også møte Rødt, SV og Arbeiderpartiet på Stortinget.
Abdulkarim Omar, som i mange år var utenriksansvarlig for Selvstyret i Nord- og Øst Syria (AANES) hadde flere møter med ulike norske partier da han nylig var i Oslo. På Stortinget hadde han møter med representanter fra MDG, SV, Rødt og Ap. Han er i dag Europa-representant for AANES. Det siste møtet er omtalt i kurdiske medier.
Solidaritet med Kurdistan 