Historisk møte: Tyrkiske myndigheter i dialog med kurdiske ledere
Etter to historiske møter med Abdullah Öcalan i Imrali-fengselet har en høytstående delegasjon fra det tyrkiske DEM-partiet (Folkenes Likhet- og Demokrati parti) gjennomført viktige samtaler med sentrale kurdiske ledere i Bashur (Nord-Irak).
DEM-partiets Imrali-delegasjon, som har overbrakt Öcalans budskap til myndighetene i Kurdistan-regionen i Irak, holdt en pressekonferanse etter sitt møte med Nechirvan Barzani.
Pressekonferansen markerte avslutningen på den viktige diplomatiske rundreisen i Kurdistan-regionen, hvor delegasjonen har hatt samtaler med sentrale politiske ledere. Møtene representerer et betydningsfullt skritt i den pågående dialogen om det kurdiske spørsmålet, hvor delegasjonen har understreket viktigheten av kurdisk deltakelse i den videre prosessen.
Masoud Barzani, president for Det kurdiske demokratiske parti (KDP), og Nechirvan Barzani, president for Kurdistan-regionen, har begge uttrykt støtte til en ny fredsprosess. Dette markerer en betydningsfull utvikling i det langvarige kurdiske spørsmålet.
«Resultatene av disse samtalene vil være viktige for fremtiden ikke bare for kurderne, men også for alle folkene i Midtøsten,» uttalte delegasjonens talsperson Keskin Bayindir etter møtene i Hewlêr (Erbil).
Delegasjonen, som inkluderer fremtredende politikere som Pervin Buldan og parlamentsmedlemmer fra DEM-partiet, har fått i oppdrag å overbringe Öcalans budskap om en ny tilnærming til konflikten. Målet er å flytte det kurdiske spørsmålet fra konflikt til politisk dialog.
Masoud Barzani har gjennom sitt pressekontor bekreftet at han vil støtte den nye prosessen aktivt. Delegasjonen fortsetter nå sine samtaler i Sulaymaniyah, der møter med Bafel og Qubat Talabani står på agendaen.
Initiativet sees som et betydningsfullt skritt mot en mulig fredsløsning i regionen, der kurdiske aktører spiller en sentral rolle i forhandlingene.
Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.
Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet
De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi.
Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.
KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.
I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.
Men partiet mistet troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.
Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.
Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.
Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.
Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og skar tidliger i år igjennom ved å fastsette valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.
Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.
Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.
Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor.
Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder.
De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.
En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.
Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.
Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil har denne sommeren vært herjet både av vannmangel og av oversvømmelser. Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.
Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen den 03.08.23 under tittelen «Medvirkning til massedrap«.
Av Erling Folkvord og Svein Olsen, Landstyremedlemmer i Solkurd
IS-massakrene på jesidiene i Irak fikk store medieoppslag. Drepinga starta 3. august 2014. Mange av oss husker Nadia Murad, 19-åringen som klarte å flykte fra IS-fangenskap og sex-slaveri. Hun fikk Nobels fredspris i 2018 .
Men ei anna side av tragedien er mindre kjent: Noen la til rette slik at massakrene ble større enn nødvendig.
Jesidiene er en av mange religiøse minoriteter i Kurdistan. Jesidismen har urgamle røtter. Jesidiene er flertallet av befolkninga i Shengal [på arabisk: Sinjar]. I likhet med resten av Kurdistan, er også Shengal som et lappeteppe av religioner og språk. Shengal ligger i nordvestlige Irak og tett inntil grensa mot Syria. Århundrer med forfølgelser i hele Midtøsten er hovedgrunnen til at jesidier nå bor spredt i mange land.
Lederne i den islamistiske terrororganisasjonen IS (Islamsk stat) hevda og hevder fortsatt at jesidiene er vantro. For muslimer er det derfor, ifølge IS, en religiøs plikt å utrydde dem. For jesidiene hjalp det lite at muslimer flest ser dette som grov forvrenging av Koranen. IS angrep Shengal natt til 3. august.
Fra januar til juli i 2014 hadde IS gått fra seier til seier, først i Syria og så i Irak. Verken den syriske eller den irakiske regjeringshæren gjorde nevneverdig motstand. I juni oppretta IS et nytt kalifat etter at de erobra millionbyen Mosul, et par timers biltur fra Shengal. IS utplasserte soldater slik at de nesten omringa områdene rundt Shengal. Jesidier og andre var redde, både i byen og i landsbyene.
KDP-løfte: «til siste blodsdråpe»
Shengal ligger nær den uklare delelinja mellom Den kurdiske regionen lengst nord i Irak og den regjerningsstyrte landsdelen. Kurdistans demokratiske parti (KDP) er det største partiet og har makta i den regionale regjeringa. KDP har militære styrker, med det tradisjonelle navnet peshmerga. Norge har gitt noen av dem opplæring.
Mange tusen KDP-peshmergaer var i juli 2014 stasjonert i Shengal. Hvor mange de var, er omstridt. De fleste kilder sier 8 – 10 000. Med moderne våpen hadde de stor militær slagkraft.
Men IS var ikke langt unna. Befolkninga var redde. De visste hva IS hadde gjort og frykta angrep.
Sarbast Baiperi, som var leder for peshmerga-avdeling nr. 17, forsikra flere ganger i KDP-media, både på facebook og TV: «Vi vil forsvare Shengal til siste bloddråpe». Sarbast Baiperi var en av de første som stakk av. Natta før IS angrep, forsvant han i egen bil og uten en gang å varsle avdelinga si. Peshmerga-styrkene, unntatt de som ikke fulgte ordre, var ute av Shengal før IS angrep. Og ikke bare det, flere steder hadde KDPs peshmergaer samla inn jesidienes våpen og gjort dem forsvarsløse.
Men vi må for all del ikke glemme de peshmergaene som ble igjen og tok opp kampen mot IS. De fortjener all ære for dette.
Besøk hos overlevende
Solidritet med Kurdistan besøkte en landsby i Shengal i 2018. Åtte kvinner fortalte detaljert om hvordan peshmerga-ledere lovte beskyttelse: «Vi blir her og beskytter dere. Derfor er dere trygge.» De fortalte også om de bestialske IS-overgrepene etter at peshmerga-styrkene dro. Kvinnene sa at flere hadde overlevd viss KDP-styrkene ikke hadde stukket av. Andre har brukt mye sterkere ord.
Drapene starta like etter at peshmerga-styrkene fulgte ordre om tilbaketrekking. Titusener jesidier berga livet fordi PKKs gerilja og kurdiske forsvarstyrker fra Rojava (i dag: Nord- og Øst Syria) grep inn. De rydda og forsvarte en «korridor» fra Shengal-fjellet og over grensa til Syria.
President Barzani lova etterforsking og straff
Raseriet mot KDP var voldsomt blant overlevende. Allerede onsdag 6. august, mens myrderiene i Shengal pågikk, hadde president og KDP-leder Massoud Barzani et møte med jesidi-ledere. Han lova å opprette en granskingskommisjon. Kurdiske media kunngjorde at kommandanter og tjenestemenn som hadde forsømt seg, skulle straffes.i
Barzani, som mottok granskingsrapporten to år seinere, satte hemmeligstempel på den. TV-kanalen KNN klarte likevel å offentliggjøre deler:
To av punktene:
1 293 ble massakrert den første natta.
6 417 mennesker falt i hendene på IS-krigere
Rapporten oppga at 18 000 KDP-peshmergaer var stasjonert i og rundt Shengal før angrepet.ii På grunnlag av KNN-reportasjen skrev to nettaviser at alle KDP-peshmergaene i området
«opererte under kommando av Masrour Barzani, leder av KDPs etterretningstjeneste Parastin og sønn av KDP-leder Massoud Barzani.»
Masrour Barzani er nå statsminister. Faren hans, Massoud Barzani er fortsatt partileder, men ikke president.
Realiteten i dette er at «noen» beordret regjeringsstyrkene til å forlate en landsdel der befolkninga var trua av angrep fra en terrororganisasjon. Uansett hva disse «noen» tenkte, så la de til rette for massedrap.
Medvirkning til massedrap har ingen foreldelsesfrist. Både statsledere og FN-organisasjoner valgte likevel å se bort. Men slik medvirkning kan ikke være et lands «indre anleggende».
Norge har et godt forhold til den regionale regjeringen. Utenriksminister Huitfeldt bør være den rette til å sette granskingskravet på dagsordenen, både i egen regjering og i FN.
Solidaritet med Kurdistan 