I kjølvannet av den nylige avtalen mellom de syriske kurdiske styrkene og regimet i Damaskus, har ledende kurdiske representanter presentert detaljene i det som beskrives som et viktig, men utfordrende skritt mot fred og stabilitet i nordøstlige Syria. Avtalen, som ble signert i slutten av januar etter intense forhandlinger, kom som et svar på ukers konflikt og frykt for større militær eskalasjon. Ifølge representanter for kurdiske styrker var målet med avtalen å sikre en varig våpenhvile og beskytte sivile mot videre blodbad, samtidig som den kurdiske befolkningens politiske, militære og administrative oppnådde rettigheter blir ivaretatt.
SDF-kommandør Mazloum Abdi har understreket at et sentralt punkt i avtalen er at den syriske arméen ikke vil gå inn i kurdiske byer og landsbyer, og at beskyttelsen av kurdiske områder i nord og øst overlates til lokale sikkerhetskrefter og institusjoner. Han sier at avtalen dekker hele den kurdiske regionen, inkludert Jazira-området og symboltunge Kobani, og at integrasjonsprosessen skal starte fra 2. februar. Begrensede statlige sikkerhetsstyrker vil bare ha en rolle i utpekte soner i byene Hesekê og Qamishlo for å legge til rette for praktisk integrasjon, men de vil ikke overta kontrollen over sikkerhet eller administrasjon. Abdi har samtidig beroliget lokalbefolkningen med at Asayish-styrkene og andre lokale institusjoner vil forbli ansvarlige for intern sikkerhet og at de oppnådde kulturelle og administrative rettighetene vil bli bevart.
Samtidig har Ilham Ahmed, medleder for Den autonome administrasjonens utenrikspolitiske avdeling, delt flere detaljer om avtalen og dens intensjoner. Hun forklarer at avtalen inneholder en åpen sluttet våpenhvile og en plan for at stridende styrker trer tilbake fra frontlinjene for å redusere risikoen for nye kamper. Integreringen skal skje trinnvis og omfatte tre brigader i Hesekê og en i Kobani, som vil bli del av de institusjonelle strukturene under en felles ramme, samtidig som Asayish-styrkene fortsatt skal fungere som lokale offisielle styrker. Et annet viktig punkt er enighet om morsmålsundervisning og formell anerkjennelse av utdanning og diplomer utstedt av de kurdiske institusjonene, noe som representerer en betydelig seier for kurdiske aktivister og samfunnsledere. Ahmed understreker likevel at kampen ikke er over, men går inn i en ny fase hvor politisk innsats og fortsatt kamp for menneskerettigheter og selvstyre står sentralt.
Både Abdi og Ahmed har takket de mange kurdere og internasjonale støttespillere som deltok i protester og mobiliseringer for deres bidrag til forhandlingene. Selv om avtalen ikke oppfyller alle forventninger og mange detaljer fortsatt må løses, beskrives den som et nødvendig skritt for å begrense volden og legge grunnlaget for videre dialog. Ifølge dem markerer dette en overgang fra militær kamp til en politisk prosess, hvor kurdere fortsatt vil arbeide for sine rettigheter innenfor en bredere syrisk statlig struktur.
Publisert på ANF 22.januar 2026 Oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Ilham Ehmed, utenrikspolitisk leder av uten- riksdepartementet i Den Autonome Demokratiske administrasjonen for Nord-Øst Syria (DAANES), offentligjorde dette 22.januar i ANF i forbindelse med at Sikkerhetsrådet hadde et møte om situasjonen i Syria denne dagen.
Ehmed ber om øyeblikkelig inngripen fra FN for å få i stand våpenhvilen som Syrias president al-Sharaa selv ba om, men nå ødelegger. -Denne morgenen er byen Kobani under full beleiring, uten vann og elektrisitet , og tusener lider mens regjeringsstyrker og deres ekstemist-allierte intensiverte angrepene på sivile kurdere i regionen.-Det er påkrevd at Sikkerhetsrådet griper inn og fordømmer denne ødeleggelsen av våpen- hvilen, og at internasjonale partnere fra verden rundt griper inn og tvinger fram en plan som kan føre til gjenopptakelse av forhandlingene mellom regjeringen og Kurderne og kan føre fram til et demokratisk, fredelig og stabilt Syria. Brevet er adressert til António Guterres, Generalsekretær i FN, og Ambassadør Abukar Dahir Osman, fast FN-representant fra Somalia og president i Sikkerhetsrådet. Brevet påpeker det følgende:
Den nåværende sikkerhetssituasjonen
Situasjonen nå – 21. januar – er at militære styrker fra Syrias overgangsregjering (STG) til president Ahmed Al-Sharaa forsetter å angripe byer og landsbyer i Nordøst regionen til tross for annonseringen av våpenhvile av overgangspresidenten 20.januar. Fra vår side har SDF bekjentgjort at vi godtar våpenhvile. Vi ønsker et opphør av av all bruk av vold øyeblikkelig, men dersom angrepene fra regjeringen fortsetter er vi tvunget til å engasjere oss militært for å forsvare og beskytte sivilbefolkningen.
Påtrengende behov for våpenhvile
Behovet for våpenhvile er påtrengende. Og vi håper at Rådet vil be om det øyeblikkelig. Samtidig er det viktig at Rådets medlemmer noterer seg at det bare er regjeringen som nå er engasjert i aggressiv fiendtlighet. Vi driver ikke med dette. Det er lett under slike omstendigheter å skylde på begge parter, å be om en generell tilbakeholdenhet fra begge sider. Men i dette tilfellet vil dette bli feil. Diplomatisk press må rettes mot aggressoren.
Opprinnelsen til den nåværende volden
Regjeringen angrep begynte med overgrepene mot sivile kurdiske bydeler i Aleppo 6.januar. Overgrepene, som omfattet angrep med stridsvogner og artilleri mot sivile befolkningsområder var helt uprovoserte og kom uten forvarsler I tillegg til anvendelse av kraftige våpen, droner og luftangrep mot sivile områder. Disse angrepene førte til drap på 107 sivile tillegg til 322 sårede. 35000 husholdninger ble drevet på flukt og lever nå som flyktninger i Øst Syria For å hindre ytterligere blodbad, besluttet vi, også oppfordret av USA, å trekke tilbake SDF-styrker fra Aleppo og fra andre områder vest for Eufrat. Ytterligere forhandlinger med Damaskus-regjeringen førte også til at vi trakk SDF-styrker tilbake fra Deir ez Zur og Raqqa guvernatene. Allikevel stanset ikke dette Damaskus regjeringens aggresjon. STG styrker angrep SDF soldater flere steder Øst Syria og rykket fram mot hovedbyer som Hasakeh og Kobani. Når dette skrives er begge disse byen beleiret og under angrep. Vann- og elektrisitets forsyninger er kuttet til Kobani. som har ført til store sivile lidelser. Det må tas til etterretning at til tross for presidentens tidligere annonsering av våpenhvile, har byer og landsbyer i Nordøst Syria nå en direkte trussel om angrep fra regjeringen side nå rettet mot seg.
STG styrker samarbeider med andre væpnede grupper, inkludert rester av Hayat Tahrir al-Sham (HTS), Syrian National Army (SNA), og ulike jihadist grupper, inkludert tidligere medlemmer av Al Queda og IS. Både STG styrker og disse terrorist gruppene har begått overgrep mot sivile og mot SDF soldater. Både menn og kvinner. SDF soldater har blitt torturert og summarisk henrettet, deres kropper mishandlet eller kastet ut fra bygninger. Videoer av disse kriminelle handlinger er så delt online av jihadister akompagnert av religiøse sanger/seremonier i tråd med IS tradisjonene. Den religiøse og etniske karakteren til STG kampanjene er understreket av regjeringens henvisning til aggresjonen under Saddams Anfal i Nord Irak i 1988, hvor 100 000 kurdere ble drept.
Bakgrunnen for den nåværende situasjonen
-Det er en bredere historie som må forstås. Vi, som andre syrere ønsket velkommen Assads fall. Han var representant for systematisk undertrykking av kurdere i Syria, inkludert fornektelsen av statsborgerskap og andre humanitære rettigheter. -Da President Al Sharaa tok over makten i Damaskus desember 2024, gjentok vi gjentatte ganger at vi ville inngå avtale med han om fellesskap for å inngå avtale om å bygge et nytt enhetlig Syria.
Kommandør for SDF, Mazloum Abdi signerte en felles avtale med President al-Sharaa 10 March 2025, om at SDF skulle bli en integrert del i den Syriske armeen. Det var flere møter for å følge opp denne avtalen, også direkte med presidenten sjøl. Vi lagde flere forslag om den militære integrasjonen, inkludert å overlevere lister over personell i SDF. Handlinger som viste betydelig god tro og tillit, med forslag om at SDF inngikk i den felles Hæren som tre spesifike divisjoner, for å bevare deres regionale karakter. President al-Sharaa aksepterte dette forslaget, og hans avtale ble bekreftet av flere representanter fra regjeringen, SDF og USA. Men etter dette møtet har det ikke vært noen kommentarer til våre forslag. På et møte i Damaskus 4 januar, avbrøt brått regjeringsdelegasjonen møtene uten forklaring. Trass i klarheten denne historikken gir, møter vi i dag beskyldninger om at det er vi som blokkerer integrasjonsprosessen. Ingenting kan bli lengre vekk fra sannheten enn dette. Når det gjelder den politisk framtiden for Syria, må det ettertrykkelig noteres at President Al-Sharaa aldri har blitt valgt som president. Han tok tittelen med makt. Når det gjelder parlamentsvalget som fant sted i november 2025, så pekte presidenten ut en tredel av «valgte» representanter, og de resterende 2/3 ble utpekt av komiteer utpekt av han selv.
Særlig må det noteres at det ikke var noe reglementert valg verken i Nordøst eller kystregioner. Derfor finnes det ikke noe demokratisk mandat å påberope seg for å kunne styre Syria. Vi har arbeidet for, og gjør det fortsatt, å samarbeide med STG om å etablere et stabilt, varig konstitusjonelt samfunn for Syria. I stedet for dette, la presidenten i mars 2025 fram en «grunnlovserklæring» som garanterte vidtrekkende og ubegrenset makt til presidenten, inkludert retten til å suspendere representative forsamlinger, dvs selve demokratiet, under helt udefinerte omstendigheter og uten noen begrensninger fra andre instanser/institusjoner som forsamlinger eller domstoler. Makten ble konsentrert i Damaskus, dvs hos presidenten, uten noen deling av innflytelse med regionene. Islamske lover ble utpekt som den eneste kilden for nasjonale lover. Demokratiske valg ble utsatt i 5 år, en uforklarlig lang periode. Kort sagt, ville Syria nå ha en ikke-valgt president som kunne styre gjennom dekreter og annonseringer. Etter vårt syn, er ikke dette diktatorstyre – ennå – men det er heller ikke demokrati.
I mellomtiden, har det vært perioder med etnisk drevet vold mot alawitter og druser minoriteter i Vest og Sørlige Syria, og nå mot Kurdiske samfunn i Nordøst. Hundretalls er blitt drept i disse voldshandlingene, hvor det har funnet sted massakrer , tortur og summariske henrettelser. Regjeringen og ekstremist grupperinger som har samarbeidet med dem har deltatt i disse drapshandlingene. Dette er godt dokumentert også av internasjonale menneskerettsorganisasjoner. Etter disse hendelsene er det ikke overraskende at det er liten tillit blant Syrias minoriteter om at de skal bli beskyttet av regjeringen.
Veien videre fremover
Det er uakseptabelt under disse omstendigheter for det internasjonale samfunnet å tillate volden og den militære påleggelsen av sentralregjeringens styre i Nordøst. Vår region har vært selvstyrt med stabilitet og fred siden 2012. Det er et direkte demokrati, hvor folket selv tar avgjørelser. Det er en unik kvinneledet og multietnisk regjering og bør ikke essentialises som kurdernes, som er en lat (og for å være ærlig «orientalistisk») måte å redusere en fleretnisk ordning som er bygget opp over flere år, som involverer arabere, yezidier, syriske samfunn samt kurdere. Denne framstillingen og den resulterende politikken er den typiske måten å ordne Midtøstens saker på, uten å rådføre seg med folkene selv. Og uten å ta hensyn til kompleksiteten og historien på stedet. For å ta hensyn til behovene og beskytte rettighetene til de mange etniske og religiøse gruppene som finnes i dagens Syria, har vi foreslått en desentralisert styringsstruktur, med betydelige fullmakter delegert til de regionale guvernementene.
Vi har aldri foreslått at Nordøst skal bli styrt separat eller at det skal skilles ut fra Syria, som noen har påstått, som langs linjene til for eks den tyske eller sveitsiske Grunnloven som den beste, faktisk den eneste måten å garantere rettighetene og sikkerheten til Syrias minoriteter på, og dermed gi fred og stabilitet for landet som helhet. Rådsmedlemmer bør være klar over at den nåværende situasjonen som overgangsregjeringen bygger i Syria, ikke er et rettighetsrespekterende demokrati. Det er en sterkt sentralisert og islamistisk regjering som prioriterer majoritetsbefolkningens rettigheter og islam framfor andre religioner og etniske grupper, som i stedet skal domineres gjennom makt og tvang, vanligvis utenfor internasjonal presses søkelys.
Denne måten å styre på er en oppskrift for ustabilitet. Merk for eksempel navnet på den Syriske hæren som «Syriske, arabiske Hær» -et åpenbart valg om å ekskludere Syrias drusere, yezidier og Kurdiske samfunn. Samtidig å legitimere kampen mot SDF ved falskt å framstille SDF som «terrorister». En beskrivelse som står i opposisjon til SDFs lange historie – og enorme offer – i kampen mot IS-terrorisme de siste 12 årene, til en kostnad på ikke mindre enn førti tusen liv, og vårt langvarige engasjement for felles operasjoner mot IS under internasjonalt tilsyn av Operation Inherent Resolve (OIR).
FNs nødvendige rolle
-Under de omstendighetene vi har beskrevet, er det et klart behov for upartisk internasjonalt engasjement for å sikre fred og sikkerhet – og demokrati -i Syria. -Vi vil ønske etableringen av en formell forhandlingsprosess, innkalt av FNs spesialutsending, velkommen, med deltakelse av andre stater med interesse, for å diskutere både militær og politisk integrasjon i Syria. -Denne prosessen ville være den mest konstruktive, og som vi håper, fredelige måten å arrangere integreringen av SDF med Syrias eksisterende hær på, og bli enige om de grunnleggende elementene i en ny konstitusjonell avtale, en som med substansielle tiltak (og ikke bare erklæringer) beskytter alle minoriteter, kvinner så vel som menn. -Forhandlingene til nå har vært sporadiske og noen ganger kaotiske, uten ansvarlighet for beslutninger som er tatt – slik som President Al-Sharaa’s klare enighet med våre forslag i oktober om integreringen av SDF. -Syria bør ikke styres eller domineres av en enkeltperson eller gruppe. Dette er en oppskrift på borgerkrig og undertrykkelse. -Syrias framtid bør være noe for alle regionene og minoritetene i Syria, dets kvinner og menn får bestemme.
Vi oppfordrer FN til å muliggjøre og lede en slik prosess med diskusjon og beslutning. En uttalelse i denne retningen fra Rådets drøftelser 22.januar ville være en god start.
Oversatt av Arnljot Ask, med følgende kommentarer:
1) FNs Sikkerhetsråd 22.januar vedtok å støtte opp å følge opp våpenhvile og fortsettelse av dialogprosessen i Syria. Men ingen klare vedtak for oppfølging av DAANES talspersonens forslag.
2) Representer fra 30 kurdiske partier fra både Syria, Irak og Iran var samlet i Brussel 25. januar på KNK kontoret der, med oppfordring om enhet i forsvaret av Rojava og samarbeid i arbeidet i alle regioner.
3) Også representanter fra flere Europeisk partier, inkludert representanter i Europarlamentet, har også gått ut med støtteuttalelser og delaktighet i World Rojava Day berammet til 1.februar. En internasjonal Konferanse i Europa vil bli arrangert i februar. 4) Flere norske partier har via Stortinget utfordret den norske regjeringen til konkret støttearbeid for kurderne i Rojava så vel som i Iran. I Norge arrangeres det solidaritetsmarkeringer nesten daglig i Oslo, pluss også demonstrasjoner i flere andre byer. (Se FB-siden til Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter for ytterligere detaljer).
Den kurdiske grensebyen Kobanê står på ny i skuddlinjen i den langvarige konflikten i Syria. Der byen en gang ble et symbol på kurdisk motstand mot Den islamske stat (IS), står den nå igjen beleiret og truet av fiendtlig militær aktivitet.
Ny militær trussel og intens kamp
Ifølge rapporter har væpnede grupper knyttet til den tyrkisk-støttede HTS-regjeringen i Damaskus, samt tidligere IS-elementer, gått til angrep på Kobanês forsvarsposisjoner. Syrias demokratiske styrker (SDF) og de kurdiske styrkene YPG og YPJ har avvist angrepene og slått tilbake gjentatte ganger.
Kommandanter fra SDF beskriver den nye situasjonen som en fortsettelse av tidligere kamper, og understreker at de forsvarer byen «til siste slutt».
Beleiring og humanitær krise
Kobanê er i praksis isolert: Veier til omverdenen er blokkert, og tilgang til vann, strøm og forsyninger er kraftig redusert. Dette skaper en skjæringsfare for dagligliv og overlevelse for sivilbefolkningen.
I et brev til FNs generalsekretær ber Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) om internasjonal handling for å stanse angrepene og lette lidelsene til sivile.
Et symbol med historisk tyngde
Kobanê ble kjent internasjonalt under beleiringen fra IS mellom 2014 og 2015, da kurdiske styrker med ryggen mot de tyrkiske grensene klarte å holde stand og senere slå tilbake IS-styrkene. Den seieren ble et vendepunkt i kampen mot IS-kalifatet.
Nå står byen igjen i en ekstremt vanskelig posisjon, og situasjonen vurderes som kritisk både militært og humanitært.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Det er Ciğdem Kiliçgün, medleder i Demokratisk Regionsparti (DBP) og parlamentsmedlem i Istanbul for Folkenes Likhets og Demokratiparti (DEM) som uttaler dette i et intervju med ANF 10.november, hvor hun deler sine betraktninger om den pågående fredsprosessen og framtiden for et demokratisk samfunn.
Du sier at Abdullah Öcalan ønsker å møte, ikke bare staten eller den nedsatte kommisjonen (som Parlamentet har opprettet), men med mange ulike sektorer. Men ennå har ikke dette rettmessige håpet blitt fulgt opp. Og dette håpet angår ikke bare Ӧcalan, men mange politiske fanger. Er det så vanskelig å ta disse skrittene gjennom de nye juridiske pakkene eller legale reguleringer som må til? Horfor har dette blitt blokkert?
– Tyrkia har signert konvensjoner de plikter å følge opp. For eksempel, selv om de ikke vedtar nye formelle rettningslinjer eller uten å introdusere nye lover, å iverksette dette som ville blitt svært meningsfullt og ha stor betydning. Det ville bli et av de viktige skrittene som kunne føre til en framgang i fredprosessen.
Men hovedsaken er dette: Vi forventer legale reguleringer. Mr Öcalan refererte til disse som «overgangslover» etter oppløsningen av PKK, nedleggelsen av våpen, og tilbaketrekningen av PKK styrker fra Tyrkia. Men kjernepunktene, det som virkelig vil ha betydning, er at folk som lever i dette landet ikke blir anerkjent i lovverket som forberedes for implementering.
Hvordan?
– For eksempel: Kurdere eksisterer ikke i lovverket.Alevitter er heller ikke anerkjent i lovene til dette landet. Heller ikke kvinner og arbeidere (som kategorier,min merkned). Så kanskje snakker vi her om noe fundamentalt. I et land hvo du ikke er anerkjent etter loven, uansett hvilket land du lever i, og i dag snakker vi om Tyrkia, kan selv de mest rettmessige kravene bli snudd til en forbrytelse, fordi du ikke er legalt anerkjent.
Det er tusener av politiske fanger som har blitt holdt fengslet i over 30 år. Det er de som har blitt holdt fanget bare fordi de har stått fram med sine demokratiske standpunkter. Selahattin Demirtas, Figen Yuksekdağ og fangene i Kobané rettssaken for eksempel. Det vi kaller lov og rett blir brukt som et angrepsvåpen imot dem. Men det som dette landet trenger er en demokratisk politik. På den ene siden, blir juridisk rammeverk presentert i valgkamper og i kritiske perioder, men disse reguleringene imøtekommer ikke samfunnets behov. De har blitt merkelapper som ser lovende ut, men i virkeligheten betyr de ingenting.
For det første, så må lovene i dette landet bli inkluderende. Vi trenger et legalt system som anerkjenner alle. Når dette er sikret, trenger vi kanskje ikke å snakke mer om juridiske pakker. Det er dette som virkelig må imøtekommes nå.
Men i dagens situasjon, spesielt når det kommer til situasjonen for syke fanger, og gisseltakingen av demokratiske politikere, i en prosess hvor lov og rett har blitt politisert, mener vi at det er viktig at alle som lider under uretten blir løslatt snarest mulig.
På den andre side, så er retten til håp som angår Mr Öcalan virkelig et fundament i denne prosessen. Fordi fangeøya Imrali har blitt hovedadressen for å muliggjøre en løsning på det kurdiske spørsmålet i Tyrkia. Et minne er påført det tyrkiske samfunnet, og en oppfatning ble formet om at »Imrali er stedet som hindrer en løsning på det kurdiske spørsmålet. Det må tas til følge» Ennå er det Imrali-fengslet, skapt av den tyrkiske staten, som prøver å gjøre det umulig å løse det kurdiske spørsmålet gjennom at Ocalan, som selve symbolet påå løse det kurdiske spørsmålet med håpet om demokrati, fred, vilje til et felles liv og en fri fremtid i dette landet, er knyttet til dette stedet.
Av plasshensyn forkorter jeg intervjuet med Kiliçgün til punktvis å peke på viktige begivenheter i perioden fram til der de står i dag. De som vil ha med seg alle detaljene kan finne det i den helhetlige engelske teksten som følger i lenken til slutt her:
– Hun peker på at rettighetene som må innrømmes og bekreftes rettslig ikke bare dreier seg om Öcalan men dekker et vidt samfunnsmessig spekter. Det må bli et prinsipp som gjelder alle som bor i dette landet.
Hun nevner her at Europarådets domstol for Menneskerettighter (ECtHR) nettopp påpekte at Selahattin Demirtas ennå ikke var løslatt etter snart 8 år ulovlig i høyriskofengsel. Og mens Ahmed Turk var blitt renvasket for beskyldningene mot han, har de avsatte kurdiske ordførerne ellers (som ble erstattet av såkalte «trustee») fått forlenget sine straffer – og spurte hvordan vi ser på dette.
– Hun trekker så linjene tilbake til 2015, som hun mener var et viktig vendepunkt i Tyrkias politiske historie. Fordi vi da erfarte at alle marginaliserte og ulike samfunnsgrupper i Tyrkia kunne samles i et parti med felles plattform, hvordan de videre kunne vokse og bli en effektiv kraft i politikken og tilføre samfunnet et aktivt subjekt.
(Min kommentar: Hun sikter da til HDP (Folkets demokratiske parti) som påførte det regjerende partiet til Erdogan et valgnederlag sommeren 2015, som gjorde at han måtte utlyse et nyvalg i november samme år for å gjenvinne flertall i Nasjonalforsamlingen. HDP ble så truet med forbud foran valgene i 2023 og stilte derfor lister sammen med De Grønne og oppretter i oktober 2023 DEM (Folkenes Likhets og Demokrati Parti)), som i dag er det 3.største partiet i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen.
Kiliçgün påpeker så at dessverre så tillater ikke den tyrkiske staten i dag at alle samfunnsmedlemmer deltar i det politiske livet som subjekter. Derfor kan vi ikke snakke om demokrati. Kurdernes eksistens fornektes. Derfor er den pågående prosessen en invitasjon til staten om å delta i et rettslig demokrati. Kobane-rettssaken og mange politiske hendelser rundt den, som holdningen til Kurdistan Communities Union (KCK) hindrer disse i å delta i det politiske livet. Tilsvarende gjelder holdningen til Alevitter. som sannsynligvis utgjør 15-20% av befolkningen (jfr Kari Vogt)
Hun trekker så fram utviklingen i Syria, som er tett sammenvevd med utviklingen i Tyrkia, og spesielt for kurdernes del. Samtidig som hun peker på at den tyrkiske utenriksminister Hakan Fidan også kommert med uttalelser om om Irak og Iran. Fidan sier at PKKs tilbaketrekking fra Tyrkia er viktig, men legger til at aktiviteter i Iran og Irak og også må avsluttes. Hva innebærer det, i forhold til fredsprosessen, at regjeringen stadig trekker fram slike betingelser? spør hun. (Min merknad: Fidan unnlater å peke på at Tyrkia jevnlig har intervenert militært i Irak og igjen har trappet opp denne aktiviteten!)
Hun hevder atSyria i dag tydelig står fram som hovedaktør og senter for den nye omstruktureringen av Midtøsten. Både som følge av nærværet av hegemoniske statsmakter og den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria (DAANES), som det kurdiske folket har skapt sammen med andre folkeslag. – I virkeligheten, ser jeg på dette som et viktig felt for å teste ut humaniteten. Et viktig felt for å teste ut demokrati og frihet.
– Mens den virkelig kraften som skal bestemme Syrias framtid bør bli folkene og dynamikken som ligger i Syria, er det mange krefter i Midtøsten som posisjonerer seg gjennom både energi forbindelser og sikkerhetspoltikk. Og hver av disse maktene prøver å holde på sine posisjoner og øke sin innflytelse.
I tillegg preges utviklingen i regionen av massakrene mot palestinerne og Israels angrep påGaza. Det er en krig som blir holdt varm. Oppe i dette så står Syrias Demokratiske styrker (SDF fram som et sterkt eksempel på at et Syria og Midtøsten uten krig kan bli skapt.
– Nå er spørsmålet om det skal bli et demokratisk Syria, eller om det det skal fortsette slik som de økonomiske statsmaktene støtter opp under gjennom «interimregjeringen» som er satt opp i Damaskus, og som er representative for den mest brutale perioden i øynene til folkene i Midtøsten og Tyrkia. Hun oppsummerer med at det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia, i Syria, Iran og Irak i det stadiet vi har nådd nå må bli besvart med en demokratiske løsning.
– Både fortsettelsen av okkupasjonen og det faktum at statene der ser for seg en syrisk framtid gjennom Damaskus, og deres anstrengelser for å gjenskape Syria etter deres egne sosioøkonomiske behov, gjør det klart at vi befinner oss i en periode hvor mange debatter og utviklingstrekk er knyttet sammen i en knute.
– Vårt perspektiv er dette: i det minste har SDF skapt en betydelige kraft for utvikling av demokrati og frihet. De har etablert et styresett og en vilje som folket i Syria kan ta i bruk for å handtere alle vanseklighetene de har erfart. Derfor vil hvert skritt som skal tas for å utvikle demokrati der være viktig for hele Midtøsten. Men samtidig vil de konkrete framskritt for den perioden vi i dag diskuterer i Tyrkia også påvirke det nye systemet som blir etablert i Rojava. Kanskje skal vi konkludere denne etappen slik: SDF har også sin egen debatt å gjennomføre.
– De ser at de ikke er mot spørsmålet om integrasjon og deltakelse, men at de vil fotsette sin kamp for desentralisering; og at når det gjelder deltakelse vil de bevare sin sin egen identitet og egen kamp. Ja, denne identiteten og dennn kampen vil fortsette som en kraft og et håp om et nytt Midtøsten. Men å føre denne løsningmåten hit (til Tyrkia) som en allmenngyldig betingelse for enhver tid, er ikke akseptabelt, og heller ikke realistisk i forhold til karakteren på prossen her.
– Det pågår en prosess i Tyrkia. Et bord er eteblert, og diskusjonene blir gjennomført i overensstemmelse med den særegne karakter. Hvis det samme skjer i andre områder også, i Syria i Iran og i Irak, er de som ikke vil ta et skritt tilbake være Kurderne. Fordi Kurderne er de som vil se på kampen for fred og demokrati som det største behovet, og som aldri gi opp denne kampen. Det er et faktum at denne kampen, ved det stadiet vi har nådd i dag, fortsetter å bli stemmen til alle undertrykte folk som lever i Midtøsten. -Jeg tror vi er ved et avgjørende punkt, avslutter Ciğdem Kiliçgün,
Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den som vil lese orginalteksen finner den klipt inn nedenfor:
Av: Arnljot Ask , medlem av Landstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
I uttalelsen som sees i sin helhet nedenfor her, uttaler Syrian Democratic Council (MSD), som er det politiske rådet til DAANES (Sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria ), at valget til Nasjonalforsamling i Syria som Damaskus regjeringen til Ahmed al Sharaa nå gjennomførte var en ren politisk programforestilling.
MSD slår her fast at disse valgene ikke er uttrykk for den frie viljen til det syriske folket.
«De mislyktes i å representere alle regioner og enheter i landet, i stedet tjente de som en politisk forestilling som verken verdsetter Syrias lange og historiske historie eller ofrene til dets folk, som har kjempet for et nytt Syria bygd på demokrati, frihet og genuin deltakelse. Snarere enn å bidra til nasjonal enhet og forsoning, har dette arrangerte og overflatiske valget utdypet splittelsene i det Syriske samfunnet».
MSD pekte så på at det Syriske folket streber etter reelle, inkluderende valg som oppriktig uttrykker deres vilje og representerer enhver innbygger. «Slike valg er en nasjonal rettighet som ikke kompromisses med eller ignoreres. De vil være en hjørnestein for å bygge en demokratisk og enhetlig stat fundert på rettferdighet, medborgerskap of likhet for alle syrere.
MSDs uttalelse, presentert på ANF mandag 6. oktober 2025, avslutter med at «Ingen valgprosess kan bli sett på som legitim uten at den involverer deltakelsen og representasjonen av alle syrere – både i landet og utenlands – og finner sted under internasjonal overvåking som sikrer åpenhet og integritet. Bare da kan Syria bevege seg mot å få en slutt på sin indre splittelse og oppnå en rettferdig og varig fred»
MSD: Elections for the People’s Assembly of Syria serve as a political performance MSD said that no electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity.
The Syrian Democratic Council (MSD) released a statement regarding the recent elections for the People’s Assembly of Syria. MSD stated that these elections, which they have closely monitored, do not reflect the true will of the Syrian people. “They failed to represent all regions and components of the country, instead serving as a political performance that neither honors Syria’s long and proud history nor the sacrifices of its people, who have struggled for a new Syria built on democracy, freedom, and genuine participation. Rather than contributing to national unity and reconciliation, these superficial elections have only deepened divisions within Syrian society”. MSD pointed out that the Syrian people aspire to real, inclusive elections that genuinely express their will and represent every citizen. “Such elections are a national right that cannot be compromised or ignored. They are also a cornerstone for building a democratic and unified state founded on justice, citizenship, and equality among all Syrians.” The MSD statement on Monday underlined that: “No electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians—both inside the country and abroad—and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity. Only then can Syria move toward ending internal division and achieving a just and lasting peace”.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
En delegasjonen fra Nordøst Syria, bestående av Genaralkommandant Mazloum Abdi fra Syrias Demokratiske styrker(SDF), medleder og hovedansvarlig for Internasjonale relasjoner i DAANES, Ilham Ahmed og Kommandør Rohilat Afrin fra Kvinnenes Forsvarsenhet YPJ) hadde 7.oktober 2025 et møte i Damaskus med Ahmed al-Sharaa, president i den Syriske Interims Regjeringen og deres utenriksminister Asad Shibani.
Delegasjonen fra Nordøst Syria la 8.oktober fram en pressemelding gjennom AFN om sine møter med representantene fra den sjøloppnevnte HTS -regjeringen i Damaskus.
Delegasjonen sa at fire hovedtemaer ble drøftet under møtet, men at ingen offisielle dokumenter ble signert.
-De bekreftet at et muntlig forslag om integrasjonen av SDF og de interne Sikkkerhetsstyrkene (Asayish), for å etablere en felles hær som ville representere alle folkedgrupper i Syria, ble lagt fram.
-Delegasjonen rapporterte også om at begge parter var enige om å få i stand en påtrengende våpenhvile i Nordøst Syria og Aleppo, og om å forbedre den syriske Grunnloven gjennom deltakelse fra alle syriske parter.
I andre oppslag på ANF 7.oktober opplyses det om at representanter fra YPJ og SDF også hadde møter med USA ambassadør i Tyrkia Tom Barrach og representant for USA i Den Internasjonale Koalisjonen for å bekjempe ISIS, om implementeringen av 10.mars avtalen mellom SDF og Damaskus regjeringen, som ennå ikke overholdes fra Damaskus-regjeringens side.
I tillegg til bruddene på 10.mars-avtalen i gjennomføringen av de nylige valgene på Folkeforsamlingen, brytes denne vedvarende og har også ført til væpnede sammenstøt mellom SDF og hæren til Damaskus-regjeringen også inne på områder administrert av DAANES. De mest omfattende bruddene har vært i forbindelse med angrepene og bruddene på avtalen mellom HTS og administrasjonsledelsen for Sheikh Maqsood og Ashrafiyah, som omfatter ca 500 000 personer, som ble inngått 1.april . (jfr ANF meldinger 6.oktober).
DAANES sine representanter i Europa melder også om voksende problemer i forbindelse med overtredelser av 10.mars avtalen, hvor de også i tillegg peker på at naboland som Tyrkia og Israel intervenerer militært. De oppfordrer om at solidaritetsbevegelsen i Europa bør kreve at FN overvåker overgangsperioden for å skape fred i Syria i samsvar med FN Resolusjon 2254 (fra desember 2015) som var bakgrunnen for Geneveforhandlingene som har pågått.
Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Syrias sjølutnevnte president Ahmed al-Shaara prøver å skaffe større legitimitet for sin regjering ved å avholde valg på ny folkeforsamling nå 15-20.september i områder han kontroller i dagens Syria. 121 av 210 parlamentsmedlemmer skal velges. 70 utpekes direkte av presidenten, mens 19 velges blant håndplukka kandidater i områder i al Hasakah, Raqqa øst og Deir Ezzor, som er i området administrert av sjølstyremyndighetene DAANES. «De som er mest kritiske til styresmaktene i Damaskus, kurderne i nordøst og druserne i den sørlige Sweida-provinsen, er utelatt fra valgprosessen i denne omgangen» rapporterer Bendik Sørvig, stedlig representant i Libanon for Norwac, til Aftenposten 15.september.
Druserne, i likhet med alawittene i Latakia provinsen, har tidligere vært utsatt for massakrer hvor Damaskusregjeringen har vært delaktige, mens de nevnte områdene administrert av DAANES har vært under angrep fra reorganiserte IS-celler, delvis understøttet av soldater fra al-Shaaras hær og medlemmer fra de tyrkisk støttede Syrian National Army (SNA).
DAANES har tidligere meldt at de ikke anerkjenner opplegget for de pågående valgene, fordi 7- punkts avtalen de inngikk med HTS/Al-Shaara 10. mars er brutt (se oppslagene på nettsiden til Solkurd 2.september her). De mener Dasmaskus-regjeringen legger opp til å følge opp, og snarere forsterke, det sentraliserte systemet i Syria som eksisterte under Assad.regimene. Noe de aldri vil akseptere De oppfordrer også det internasjonale samfunnet til ikke å anerkjenne dette arrangerte prøvevalget. De står fast på det standpunktet de fikk gjennomslag for i forhandlingene fram til 10.mars-avtalen, om at det nye Syria må gi de ulike etnisiteter og religiøse grupperinger som Syria består av like demokratiske rettigheter innenfor et desentralisert styresett. Dette understrekes på nytt nå når valgene er i gang i en uttalelse lagt ut på ANF 17.sept: ANF | Decentralization as Syria’s governance model of the future
Dagen før valget startet advarte medleder i KNK Ahmed Karamus mot Tyrkias innblanding, gjennom et oppslag i ANF hvor han viser hvordan «Tyrkia prøver å underlegge seg Damaskus for å eliminere Kurderne. For slik å destabilisere ikke bare Rojava, men hele Syria».
Karamus framhever her:
At den kurdiske bevegelsen har gjort sitt for å fremme en dialog og fred, mens Tyrkia har vist en uærlig tilnærming for å løse det kurdiske spørsmålet. Han påpeker spesielt utenriksminister Hakan Fidans negative rolle under hans besøk i Damaskus, og trekker paralleller til Fidans rolle under fredsprosessen 2013-15. Det inkluderer å nøre opp under at Damaskus må presse på for at SDF skal legge ned våpnene, uten garantier for hvordan 7 punkts avtalen skal oppfølges. Som å motarbeide at SDF skal bli en del av den syriske hæren som en enhet, men at soldatene skal underlegges den sentrale kommandoen i Damaskus en for en. At dette også undergraver mulighetene til å danne en felles front mot IS, i stedet for at IS nå brukes for å skape kaos og splittelse.
Karamus beskriver «Felles -konferansen for Nord og Øst Syria» , som ble holdt i Heseke 8.august, som et lovende skritt framover for Syria, og framholder at Tyrkias frykt for kurdisk framgang underminerer håpene. Gjennom at Tyrkia manipulerer Damaskus, ødelegger de ikke bare for kurderne, men skaper ustabilitet for alle minoriteter og forsterker den regionale krisen også utenfor Syria.
Karamus mener at tyrkisk press også blokkerte for den planlagte Paris-konferansen mellom DAANES og Damaskus-regjeringen, som også her innebærer tilbakeslag for ale minoriteter og religiøse grupper i Midtøsten for en demokratisk utvikling i regionen.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Prosessen for Fred og Demokratisk Samfunn i Syria har tilbakeslag og møter problemer. Det skyldes både at den sjølutnevnte regjeringen til HTS i Damaskus handler i strid med 10.mars avtalen mellom HTS og SDF, og at Tyrkia og Israel intervenerer og destabiliserer landet ut i fra sine egne interesser. De to artiklene som følger her utdyper dette nærmere og viser også hvordan Sjølstyremyndighetene i DAANES reagerer på dette. Samtidig som det påpekes at prosessene på grunnlag av Ӧcalans Call for Peace and Democratic Society 27.februar fortsatt er grunnlaget for å løse det kurdiske spørsmålet, og også for fred og demokrati i hele regionen.
DAANES:
-Valgene er hverken demokratiske eller uttrykk for viljen til det syriske folket. I en uttalelse fra DAANES publisert i ANF 24.august, legger Sjølstyremyndigtene fram sitt syn på de såkalte valgene til «Folkeforsamlingene» som den sjølerklærte regjeringen til HTS i Damaskus har tillyst i september. Uttalelsen er gjengitt her: ANF | DAANES: Elections are neither democratic nor reflective of the will of the Syrian people
Bilde: ANF
De begrunner her hvorfor de mener at disse valgene ikke er mer enn formelle skritt som ikke imøtekommer kravene til den omfattende politiske løsningen som syrerne nå trenger, og som 8 punkts avtalen mellom SDF og HTS 10.mars 2025 omfattet. Hovedpunktene i uttalelsen fra DAANES er:
Alle skrittene som er tatt etter Assad-regimet fall i desember 2024 – den Nasjonale Dialogkonferansen, dannelsen av Interimsregjering og proklamasjonen av ny Grunnlov, til nå annonseringen av parlamentariske valg i Syria – står i motstrid til målene for den syriske revolusjonen som krever rettferdighet, demokrati likhet og frihet for alle parter i Syria. Syrerne har ofret mye for å kunne oppnå virkelige borgerrettigheter, som retten til frie og rettferdige kandidater og valg.
Nå ser vi at historien gjentar seg, siden denne rettigheten igjen fjernes for syrerne. Disse valgene er verken demokratiske eller uttrykk for viljen til det syriske folket i noen som helst form, men snarere en fortsettelse av marginaliseringen og utestengningen som syrerne har lidd under de siste 62 årene under Ba’ath styret. Det som nå blir kalt «valg» ekskluderer nær halvparten av Syrias befolkning fra deltakelse -verken de som er utsatt for fordriving eller på annet vis en systematisk politikk som hindrer deltakelsen fra folkegrupper i å bestemme landets framtid. (eks de fordrevne fra Afrin – min kommentar).
Vi vil også understreke at betegnelsen av regioner som utrygge, og slik utelate dem fra valgprosessen og nekter mer enn 5 millioner syrere deres rettigheter, er grunnløse. Sammenlignet med andre deler av Syria er Nordøst Syria den mest trygge regionen (Min kommentar: Regionen, som er administrert av DAANES har en befolkningen som nå utgjøre ca. 4,6 millioner, da flere interne flyktninger i Syria har kommet dit som følge av borgerkrigen som har pågått det siste tiåret. Den andre regionen er Suwayda, sør fra de okkuperte Golanhøydene og nordøstover opp mot Damaskus, er befolket av i hovedsak drusere, hvor Israel stadig bomber og intervenerer – også i områdene mot Libanon og østover). Vi oppfordrer det internasjonale samfunnet og FN om ikke å anerkjenne dette valget, som er i direkte motsetning til FN -Resolusjon 2254.
Til slutt bekrefter vi at løsningen i Syria ikke vil nåes ved å reprodusere den samme gamle politikken, men gjennom en helhetlig politisk prosess hvor alle syrere, med deres ulike komponenter frivillig vil delta – og som vi lede til et demokratisk, pluralistisk og desentralisert Syria som garanterer rettigheter og åpenhet for fred og stabilitet.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Når det gjelder Tyrkia har forhandlingsprosessen for en politisk løsning på det såkalte kurdiske spørsmålet tatt flere skritt framover siden den startet opp i oktober 2024. Krigspolitikken til Edogan-regimet møtte motbør, forsterket av den økonomiske krisa i Tyrkia, slik at også Erdogans hovedallierte MHP støttet en politisk forhandlingsløsning. Fulgt opp av alle de politiske partiene i Nasjonalforsamlingen.
Partiet for Likhet og Demokrati, DEM, fulgte opp den såkalte Imrali-prosessen, for å få PKKs opprinnelige leder Abdullah Ӧcalan, som siden 1999 har sittet fengslet på øya Imrali, til å få frihet til å lede an i en fredsprosess. DEM organiserte fra desember 2024 flere møter mellom Ӧcalan og de fleste partilederne i Tyrkia, hvor alle støttet opp under fredsprosessen. MHP-leder Devlet Bachçeli koblet fredsprosessen til at PKK måtte avslutte den væpna kampen mot Tyrkia og legge ned PKK, noe de jo allerede proklamerte i 2000, og ved at PKK i 2002 ble erstattet med KADEK (Kurdistans Frihets- og Demokrati Kongress). Samtidig oppløste de da PKKs væpnede avdeling ARGK (Kurdiske folkenes Frigjøringshær) og erstattet den med sjølforsvarsorganisasjon Folkenes Sjølforsvarsstyrker (HPG), som bare skulle forsvare kurderne mot militære angrep. Også Kongra Gel (Kurdistan Peoples Congress), som i 2003 overtok som den offisielle etterfølgeren til KADEK, proklamerte i 2004 at væpnet kamp mot Tyrkia var avsluttet.
Ӧcalan fulgte opp Imrali-prosessen og kravet om slutt på den militære kampen mot Tyrkia med sitt Call for Peace and Democratic Society 27.februar 2025 som eksplisitt imøtekom kravene til Baçheli. Sjøl om PKK jo ikke lengre eksisterte (se ovenfor), ble det avviklet en 12.Kongress 5-7.mai 2025 som oppløste organisasjonen. Kongressledelsen oppsummerte i en uttalelse 12.mai at dette ikke betydde en nedleggelse av kampen for kurdisk frigjøring, men at den var ført over i en ny fase. (Se nettsiden til Solkurd fra 20.mai).
11.juli ble avslutningen av den væpna kampen mot Tyrkia markert symbolsk ved at et utvalg av lederne i Kurdistans Community Union (KCK), som er ekskutivkomiteen i Konga Gel, brente sine våpen ved en seremoni i Sulaymaniyah i Sør Kurdistan og nå stilte seg bak en politisk og fredelig strategi. Samtidig gjentok de her et krav om fysisk løslatelse av Abdullah Öcalan og en bred appell til internasjonale og regionale krefter – inkludert solidaritetsbevegelser, fagforeninger, kunstnere, jurister og demokratibevegelser. «Vi oppfordrer alle som tror på frihet, rettferdighet og fred til å støtte dette historiske skrittet. Dette er ikke bare vårt ansvar, men hele menneskehetens felles kamp for demokrati» (se nettsiden til Solkurd fra 11.juli).
Fredsprosessen krever imøtekommelse fra de tyrkiske myndighetenes side– og under hele prosessen har det vært understreket at den bare kan fullføres om Tyrkia viser i praksis at de oppfyller sine deler av avtalene. Et hovedkrav, foruten at Ocalan skal gis fysisk anledning til å lede fredsforhandlingene fra kurdisk side, har vært at det nedsettes en Parlamentskommisjon for Nasjonal Solidaritet, Brorskap og Demokrati, hvor alle partiene i det tyrkiske Parlamentet deltar. Den ble nedsatt i sommer og DEM har fem medlemmer med her. Kommisjonen avholdt sitt 4. og 5.møte nå 19-20.august, og de fem DEM -representantene la nettopp fram en uttalelse som er publisert i ANF 21.august.
– De uttrykker først en takk på vegne av sitt parti til alle mennesker, fellesskap og foreninger som åpent delte smertene og plagene de har erfart, så vel som deres kritikk, synspunkter og forslag. I talene kom det klart fram at årene med konflikt hadde kostet mye, både sosialt, politisk og økonomisk, først og fremst for de som hadde mistet livet. Hver historie, hver erfaring, hver observasjon og hvert forslag kompletterte hverandre til et større bilde.
Uttalelsen tilføyde: «Selv om årsakene og grunnlaget uttrykte ulike politiske perspektiver og sosiale grupperinger, var faktumet at de erklærte sin støtte for den løpende prosessen og ønsket om suksess svært verdifullt«. Den avsluttet med: «Alle presentasjonene vi hørte disse to dagene påminner oss igjen om de tunge byrdene fra fortiden. Vi føler tyngden til denne byrden, og vi understreker vår besluttsomhet om å gjøre enhver anstrengelse gjennom arbeidet i Kommisjonen for ikke å skyve byrden videre over til de kommende generasjonene«.
Bilde: • ANF 21.august 2025
Uttalelsen fra Parlamentspresidenten Nurman Kurtulmus gir også samme melding, når han påpeker at «Lidelsene til Tyrkia gjennom de mer enn 40 forgagne årene er vår felles pine«. Også president Erdogan meddelte 11.august sin støtte til prosessen ved å erklære «La oss stoppe blodsutgytelsene sammen, la oss mildne lidelsene og tørke bort våre tårer«.
Fredsmarkering 1.september i Istanbul Men sjøl om det nå er oppnådd framskritt gjennom å forene de politiske partiene gjennom Kommisjonen, og regjeringen imøtekommer noen av kravene som er stilt, er fredsprosessen ennå ikke fullbyrdet. DEM meldte 20.august at de forbereder en storstilt fredsmarkering 1.september i Istanbul, for å markere den FN-erklærte Verdens Fredsdag. Med et program som også omfatter kulturelle innslag og desentraliserte markeringer flere steder. Medleder i Istanbul, Cinar Altan, uttaler at de ønsker å nå folk utenfor sine egne sirkler. «Det dreier seg om å forankre fredsprosessen som et sosialt prosjekt«.
Haltende Fredsprosess i Syria. Fredsprossen i Syria, som startet opp 10.mars 2025 gjennom 8 punktsavtalen mellom SDF og den sjølproklamerte regjeringen til HTS i Damaskus er haltende. Noe som også kan påvirke prosessen i Tyrkia, siden Erdogan har tette forbindelser med HTS.
HTS har nettopp proklamert valg til såkalte «Peoples Assemblys» i Syria i september. (se AFN 24.august), som ifølge DAANES ikke tilfredsstiller betingelsene for en felles politisk løsning som er nødvendig for Syria. Nordøst Syria og drusiske Suwayda er utelatt fra disse valgene da HTS erklærer at de er usikre områder.
12.mai 2025 sier PKK at de avslutter sin militære kamp for å bane vei og legge grunnlaget for nye initiativer og organisasjonsformer som vil bli mye sterkere og ambisiøse enn da PKK ble dannet. PKK tar kampen de har ført i over femti år til et nytt stadie. De vil bevege seg framover mot nye organisasjonsformer og metoder for kampen. PKK og dets kamp vil ikke forsvinne eller avsluttes.
Motstandskampene og organisasjonen ledet av PKK i et halv t århundre har skapt en stor mengde med oppsamlede erfaringer. Basert på disse erfaringene, vil den restrukturere seg i forhold til den nye epoken. Dette krever en større endring og transformasjon. Etter som det kurdiske folket og deres organisasjoner beveger seg mot endringer og transformasjon, kan ikke Tyrkia og regionen forbli de samme. Tyrkia må også gjennomgå endringer og transformasjoner. Politisk og legalt må Tyrkia posisjonere seg for å inkludere kurderne. Hvis staten skal bli staten også for kurderne, må den gi opp sin fornektelse og mangel på respekt og gjennomgå en intellektuell og juridisk transformasjon. Hvis denne prosessen saboteres eller avspores, vil konfliktene uunngåelig oppstå igjen.
Ӧcalan har tatt på seg et historisk ansvar, mens AKP regjeringen ikke har tatt noen seriøse skritt eller foretatt noen legale endringer. Det gjenstår å se hvordan den prosessen Öcalan har satt igang vil bli fulgt opp av den og de tyrkiske partiene og organisasjonene.
Hvis den tyrkiske staten gjennomfører fred med kurderne i Nord Kurdistan og anerkjenner deres eksistens, vil det naturligvis påvirke andre deler også, først og fremst Rojava og Nordøst Syria, fordi arbeidet, motstandskampen og organiseringen i denne regionen har vært inspirert av ideene og kampen til Ӧcalan. Den tyrkiske staten har alltid referert til angrepene og politikken mot utviklingen her som «kampen mot PKK og terrorismen». Imidlertid, i en situasjon hvor PKK har oppløst sin organisasjon og den væpna kampen er avslutta, finnes det ikke lengre noen rettferiggjørelse av Tyrkias fiendtlighet mot og angprep på Rojava. Hvis Tyrkia følger veien til brorskap med kurderne innenfor egne grenser, vil insistering på fiendskap mot kurderne i Syria også miste sin mening. Tyrkia må søke forsoning og brorskap med kurderne også andre steder.
Öcalans mål er en Demokratisk Kurdisk Union. Ikke å etablere en separat stat eller føderasjon, men en demokratisk union. Det tjener også interessene til andre stater, da det kurdiske spørsmålet ikke vil være kilde til konflikter og spenning i regionen. Veien til fred og demokratisk omforming i regionen vil åpnes. Ingen vil tape og alle vil tjene på dette.
Öcalans løsning vil tjene en demokratisering av Midtøsten. Men vi vet ikke ennå om dette vil bli gjennomført. Den tyrkiske regjeringen ser ikke på kurderne som allierte i Syria., de har valgt side med HTS (Hayat Tahrir al-Sham) hvor det vises til kampene rundt Tishrin broen. Sjølstyremyndighetene i den autonome regionen i Nordøst Syria (DAANES) må ikke henfalle i vanmakt fordi angrepene har avtatt. Fordi Tyrkia har ikke oppløst sine væpna grupper og leiesoldater i SNA (Syrian National Army). Folket i Afrin kan heller ikke vende tilbake til sine hjem ennå. Tyrkias fortsetter å forhandle med regionale stater for å fjerne SDF og autonomien og forhandle med krefter som USA. Derfor må både DAANES og folket ennå fortsatt styrke sitt sjølforsvar og være forberedt på enhver eventualitet.
Solidaritet med Kurdistan 