Av: Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan.
Den 23. april kommer to av Abdullah Öcalans advokater til Oslo. De skal informere om forholda for Öcalan og om fredsprosessen der Öcalan spiller en nøkkelrolle. Öcalan var lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK) fra stiftelsen i 1974 og fram til han ble tatt til fange i Nairobi gjennom et internasjonalt samarbeid mellom CIA, den tyrkiske hemmelige tjenesten MIT, Mossad og kenyanske myndigheter i februar 1999. Han var på vei til Sør-Afrika, på invitasjon fra daværende president for Sør-Afrika, Nelson Mandela. Mandela tilbrakte 29 år på en fengsels-øy før han slapp ut og avrunda kampen mot apartheid-regimet. Öcalan har nå vært fange på fengsels-øya Imrali utafor Istanbul i over 25 år. Det er ikke rart at Öcalan blir kalt kurdernes Mandela.
Den demokratiske, sosialistiske bevegelsen blant kurderne som støtter opp om tankene til Öcalan har styrka seg betraktelig de siste 20 åra. Og radikalt grasrotdemokrati får også økende oppslutning utafor den kurdiske nasjonen.
Det autoritære, islamistiske partiet AKP, under ledelse av Recep Tayip Erdogan har ikke greid å knekke hverken PKK, de mange, folkelige bevegelsene som slåss for demokrati (inklusive kvinne- og fagbevegelsen) eller det lovlige partiet Demokratisk Parti for Likhet og Demokrati (DEM). Ved lokalvalget i mars 2024 tapte AKP stillingen som landets største parti. Det kemalistiske, sosialdemokratiske partiet CHP ble størst. CHP og DEM hadde et uformelt, taktisk samarbeid under valget. Samtidig har situasjonen i Midtøsten endra seg radikalt med Israels folkemord og ekspansjonskrig og Assad-regimets fall.
Dette er bakgrunnen for at det nå er snakk om å finne en løsning på «det kurdiske spørsmålet» i Tyrkia. Der utgjør kurderne rundt 20 % av befolkningen. Den tyrkiske sentralmakta har ikke evna å knuse den kurdiske frigjøringsbevegelsen, på tross av både perioder med militærdiktatur, pogromer der over 4 000 landsbyer ble brent ned, massiv krigføring mot PKKs gerilja og stadige forbud mot legale parlamentariske partier som er pro-kurdiske. Etter lokalvalget har sentralmakta nok en gang tydd til taktikken med å avsette lovlig valgte ordførere og erstatte disse med lojale statsformyndere.
Men som sagt, også AKP presses til kanskje å prøve noe annet.
I denne situasjonen, for første gang på over fire år, fikk Öcalan lov til å få besøk i fjor høst. Og den 26. februar i år, etter tre runder med samtaler med ledelsen for DEM, har Öcalan lagd en erklæring om veien videre.
Erklæringen er kort, men har likevel ikke blitt presentert i Klassekampen eller andre redaktørstyrte medier ennå. Kort oppsummert tar Öcalan til orde for at man må gå vekk fra væpna kamp og kjempe for en demokratisering av Tyrkia på en måte som forener tyrkere og kurdere. Han oppfordrer PKK til å legge ned våpnene etter en kongress der de sjøl vedtar veien videre.
Men dette må ikke oppfattes som en fallitt-erklæring. Öcalan påpeker at verden har endra seg, Tyrkia har endra seg, og da må politikken tilpasses de nye forholda. En tilleggsbemerkning som ble videreformidla av sju-personers delegasjonen som møtte Öcalan var: «Utvilsomt vil det at PKK legger ned våpnene og oppløser seg i praksis kreve at demokratisk politikk blir anerkjent og et legalt rammeverk.» (Min oversettelse)
Det vil si at det nå må arbeides med en plan for hvordan overgangen til fred og demokrati skal skje. PKK må ha sin kongress, det må bli våpenstillstand, fredsforhandlinger, sikkerhetsgarantier for PKK- soldater og kadre og demokratisering av tyrkisk politikk. Altså ingen «quick fix» og gode muligheter for at den tyrkiske staten ikke vil være komfortabel med demokratisering.
Dessuten driver Tyrkia kontinuerlige militære angrep mot Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og fôrer sin proxy-hær, Syrias nasjonale hær (SNA), med våpen, penger, logistikk og militær støtte ved hjelp av fly og droner. Det demokratiske unionspartiet (PYD) er et søsterparti til PKK og er det viktigste partiet i DAANES. Hvis Tyrkia fortsetter denne militære operasjonen og samtidig støtter sentralmakta i Damaskus som krever at DAANES sin hær skal legges ned, er det liten grunn til å tro på at det vil bli fred i Tyrkia.
Hvis derimot Tyrkia heller støtter at det blir et kompromiss mellom de nye makthaverne i Damaskus og DAANES som fører til en demokratisering av Syria, da kan demokratiet ta et skritt fram både i Tyrkia, Syria og Irak.
Den 28. februar uttalte Erdogan støtte til prosessen og uttalte at det nå er en historisk mulighet og en ny fase. Erdogan krevde samtidig at hærer i Irak og Syria, som Tyrkia anser som lokalavdelinger av PKK, skal legge ned sine våpen og oppløse seg. Det kom umiddelbart et svar fra lederen for SDF som er hæren til DAANES anser at Öcalans utspill gjelder PKK ikke SDF.
Så får vi se hvilke konkrete skritt som Erdogan tar.
Den 1. mars tok PKKs ledelse et konkret skritt og erklærte en ensidig våpenhvile. PKK krevde samtidig at for å gjennomføre en kongress i tråd med utspillet til Öcalan, må Öcalan slippes fri og lede kongressen.
Tida vil vise om de pro-demokratiske kreftene er sterke nok i befolkningen i de tre statene og den internasjonale solidaritetsbevegelsen til at fred blir virkeliggjort.
Abdullah Öcalans advokater har gang på gang påpekt at Tyrkia bryter både sine egne lover og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen når landet fortsetter å holde Öcalan fanget. Dette og mer til vil de heldige få høre om i april.
Parolen som kurderne har reist de siste 25 åra kan kanskje realiseres: Frihet for Öcalan – fred i Kurdistan!
Israels folkemorderiske krig i Gaza og den forberedende fordrivelsen av palestinere fra Vestbredden har fått tistlene til å brenne andre steder i Midtøsten. Kurderne har sin egen historie med fordrivelse, og i ly av bombedrønnene fra Gaza og Beirut driver Tyrkia sin daglige krigføring mot Nord- og Øst-Syria og i Nord-Irak.
Bildet: Fondation-Institut kurde de Paris
Kurderne kjenner nærhet til det som skjer mot palestinerne i og utenfor det okkuperte Palestina. Ringvirkningene av kriger og konflikter i Midtøsten og Vest-Asia treffer kurderne ofte med tyngde. De har blitt malt mellom stormakter og imperier, malt mellom regionale interesser. De fikk som palestinerne, løfter om et eget Kurdistan, en kurdisk stat, i Sèvres-avtalen av 10. august 1920 i etterdønningen av 1. verdenskrig og den osmanske imperiets fall.
Løftene om en egen stat forsvant lenge før staten ble utradert i Lausanne-avtalen som stormaktene inngikk 24. juli 1923. Det kan tjene som histiorisk kulisse at mens Sèvres-avtalen ble undertegnet i porselenfabrikken Manufacture nationale de Sèvres, ble Kurdistan utradert på et slott, Palais de Rumime, i Lausanne.
Mens mandatområdet dekket Palestina “from the river to the sea” da det ble opprettet i 1920 og Storbritannia fikk overdratt mandatet fra Folkeforbundet i 1922, ble Kurdistan partert. I Sèvres var det uenigheter mellom kurderne om hvor grensene for Kurdistan skulle gå, men de samlet seg om den kartskissa som Şerif Pasha (1865-1951), lederen for Kürdistan Teali Cemiyeti (Samfunnet til Kurdistans fremme), la fram på Paris-konfeansen i Versailles (januar 1919-januar 1920).
Svaret er Nato!
Historia er langt fra over. – Vi er to folkegrupper, palestinere og kurdere, med ulike prosjekter, men som begge krever politiske løsninger. Krigen er utbredt og kan bli utvidet flere steder i hele Midtøsten. Tyrkia angriper nå på alle fronter, i Rojava i Nord-Syria og i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Det kan virke som om Tyrkia bygger opp til “den endelige krigen”, og at det blir “den endelige krigen” for oss også, advarer Eda Duzgun, Europa-representant for det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM Parti).
– Palestinerne og kurderne har samme sak. Det må vi vinne forståelse for i Europa, sier hun. Det er ikke den fysiske avstand det står på. DEM Parti-kontoret i Rue d’Arlon ligger rett rundt hjørnet for EU-parlamentet i Brussel. – Hvorfor får ikke kurderne like mye støtte som palestinerne? Duzgun smaker på sitt eget spørsmål. – Tyrkia er medlem av Nato.
Det er det enkle, drepende svaret som slår de vidløftige og selvforherligende erklæringene fra Natos generalsekretærer og Nato-landenes ledere om “våre verdier”.
– Nato reagerer ikke. Nato sitter på bilder som beviser at tyrkerne bruker kjemiske våpen. Ingen undersøkelser, ingen politiske reaksjoner. Taushet er ensbetydende med medansvar. Denne tausheten må opphøre, slik at verden får vite om hva Ankara driver med, i Tyrkia, i Nord-Syria og i Nord-Irak. – Hvor lenge kan de være tause? Det må Europa virkelig spørre seg. Hvor lenge vil de ha dette på samvittigheten når dette åpenbart er brudd på “våre verdier” og “våre grunnleggende prinsipper? utfordrer Duzgun.
Vesten har lagt lista lavt med hensyn til straffetiltak mot Russland og trusler om sekundærsanksjoner mot tredjeland som ikke trer inn på geledd. Det var bare tidsspørsmål før Vestens “våre verdier” ville slå tilbake som en bumerang. Det kom med Israels folkemorderiske krig i Gaza. Men det skulle for lengst ha kommet med Tyrkias krigføring i Kurdistan-regionen.
Kurdistans himmelretninger
– Bakurê symboliserer den kurdiske kampen, uansett Rojava eller Nord-Irak. Bakurê er kjernespørsmålet, sier Duzgun og bruker den kurmancî-kurdiske betegnelsen Bakurê (nord) i omtalen av de kurdiske områdene i det sørøstre Tyrkia (Nord-Kurdistan).
Rojava kan oversettes fra sorani-kurdisk til “vestlandet”, (Vest-Kurdistan), mens Nord-Irak omtales som Başûrê (Sør-Kurdistan). Områdene i Nordvest-Iran er Rojhalat (Øst-Kurdistan) der den kortvarige staten i Mahabad ble opprettet under den kurdiske bevegelsen Komeley Jiyanewey Kurd med Sovjets hjelp i 1946.
De grensespørsmålene som voldet kurderne problemer ved oppløsninga av det osmanske riket etter 1. verdenskrig, er nå overtatt av Tyrkia, Irak og Syria. De har blitt aktualisert etter at Tyrkias president, “sultan” Recep Tayyip Erdoğan, begynte å sysle med kart over et nyosmansk rike ved hjelp av tidligere utenriksminister Ahmet Davutoğlu, arkitekten bak “nysosmanismen”. https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu
Historias slagskygge
– Tyrkia angriper kurdere på alle sider av grensa. Tyrkia anser seg som spydspissen i kampen mot det kurdiske folket i Midtøsten, mot selve begrepene kurder og Kurdistan. Og de gjør det systematisk og strukturelt mot alt som kan relateres til Kurdistan. Det har preget den anti-kurdiske politikken i over hundre år. – Folkemordet på en million armenere og assyrere [i 1915] var mulig fordi de var så relativt få, og det er knapt noen igjen i Tyrkia. Vi kurdere er for mange, derfor må de i stedet forsøke å utslette all kurdisk identitet og kultur, mener Duzgun. Hun viser til at en mann fra den sørøstre Tyrkia tidligere i år ble lynsjet av en mobb i Istanbul fordi han snakket kurmancî. Hun minner om at den kurdiske frigjøringskampen i Bakurê startet med massakren på anslagsvis 30.000 kurdiske alevier (alevitter) i Dersim (Tunceli) i 1937 og 1938. – Det er 40 år før Kurdistans arbeiderparti (PKK) oppsto. Erdoğan insisterer på å føre en politikk med massakrer og grenseoverskridende angrep i Nord-Syria og Nord-Irak. En kan holde et folk i taushet i ti, tjue, i flere tiår. Men så lenge folket eksisterer, vil det dukke opp igjen; det kan ikke holdes nede om det ikke blir tilintetgjort.
Midtøsten står overfor en ny oppdelingskrig; det blir opprettet nye energi- og transportkorridorer. Det kan munne ut i en tredje verdenskrig, advarer DEM Parti-representanten. – Vi trenger mer internasjonal støtte; vi trenger løsninger på interne kurdiske problemer. Det siste er stikk til forbindelsene mellom Ankara og Kurdistans demokratiske parti (KDP) i Nord-Irak. Men hun viser også til de motsatte tilfellene, blant annet til båndene som nå er knyttet mellom Rojava (Nord-Syria) og Rojhalat (Nordvest-Iran) gjennom “Jin, jiyan, azadi”-opprøret (Kvinner, liv, frihet) i Iran. Størst betydning har likevel opprettelsen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Det påvirker de politiske forholdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. Det har ført til klarere politiske skiller mellom KDP i Erbil og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har sete i Slemani (Suleimania). Det har også gitt opphav til nye krefter som følger den politiske filosofien til PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan, betegnet som demokratisk konføderalisme. 75-årige Öcalan har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 1999, i over 25 år. Han ble kidnappet i Nairobi i Kenya av tyrkisk etterretning med hjelp fra CIA og israelske Mossad.
– Rettigheter for kurderne er ikke bare en revolusjon for kurdere. Det er en “jin, jiyan, azadi”-revolusjon for rettigheter i Midtøsten. Regionen begynner å bli slagfelt mellom autoritære herskere og revolusjonære krefter med mål å gjennomføre en renessanse for demokratiske og økonomiske rettigheter. Kurdere står i spissen for denne revolusjonen. Derfor fortjener vi mer støtte. Vi kan ikke bære dette på egne skuldre.
Rekken av forbudte partier
DEM Parti er det foreløpige siste tilskuddet av kurdiske partier i Tyrkia. Det kom til ved sammenslåinga av Grønt venstreparti (YSP) og Folkenes demokratiske parti (HDP) idet HDP sto i fare for å bli forbudt foran valget 31. mars i år. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdish_Political_Movement_in_Turkey
Prosedyren med å opprette et nytt parti har blitt rein rutine. Den trer i kraft når de politiske angrepene fra makta i Ankara tiltar og når rettsvesenet begynner å rasle med paragrafene. De politiske forholdene endret seg da HDP ble opprettet i 2012 på ruinene av Freds- og demokratipartiet (BDP) og det kurdiske Demokratisk regionsparti (DBP).
HDP ble en betydelig politisk faktor som samlet det progressive tyrkiske og kurdiske venstre og førte til at daværende statsminister Erdoğan og hans Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) mistet sitt grunnlovsendrende flertall i 2015.
Siden ble HDP en torn i øyet og horn i siden på “sultan” Erdoğan. Den politiske utfordringa for Erdoğan økte i styrke ved de siste valgene fordi HDP klarte å inngå allianser innen opposisjon, inkludert Republikansk folkeparti (CHP), det gamle partiet til “det moderne Tyrkias far”, Mustafa Kemal Atatürk (ca. 1881-1938, president fra 1923).
Sabri Ok, medlem av KCKs eksekutivråd, mener at valget var svært viktig fordi det kurdiske folket sammen med de demokratiske kreftene oppnådde framgangsrike resultater. “Men valget er bare et fragment av et hele,” understreker han overfor det kurdiske Firat News (ANF, 14. april). KCK er paraplyorganisasjonen for kurdiske organisasjoner og grupper som bekjenner seg til ideologien til Öcalan om demokratisk føderalisme. Utgangspunktet for DEM Parti og andre deler av den kurdiske KCK-bevegelsen (Unionen av kurdiske demokratiske fellesskap) er tosidig: “Når vi evaluerer de demokratiske kreftene, inkluderer vi det kurdiske folket og dets kamp; når vi evaluerer det kurdiske folket, inkluderer vi de demokratiske kreftene.”
Valgkart i nye farger
Denne integrasjonen av krefter brakte resultater i lokalvalget. CHP vant utvilsomt på at det ble inngått valgtaktiske allianser i kampen mot AKP og dets partner i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki), Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP) med den fascistiske voldsgruppa De grå ulver i sine lenker. CHP ble største parti på 40 år.
Opposisjonen erobret hele den vestre delen av landet med alle storbyene, hovedstadsområdet Ankara, det meste av kyststripa langs Middelhavet og urbane områder ved Svartehavet i nord. DEM Parti beholdt det meste av HDPs kurdiske kjerneområder i sørøst, inkludert Diyarbakir (Amed). AKP beholdt de sentrale delene av landet sør for Ankara og østover og langs Svartehavet. https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Turkish_local_elections
Men forholdet mellom motstandskreftene er langt fra problemfritt og harmonisk på grunn av dyptgående, underliggende motsetninger og motsigelser av historisk, politisk og økonomisk karakter.
– Valget viste at Tyrkia vil ha endringer. AKP led nederlag og understreker hva vi har hevdet: at Erdoğan tapte presidentvalget allerede i første runde av presidentvalget i fjor [14. mai]. CHP vant ikke bare på grunn av CHP, men også med konservative kurdiske stemmer, påpeker Duzgun. Ankara har i lang tid byttet ut valgte kurdiske ordførere og representanter i de kurdiske områdene med folk som er utpekt av AKP. Men folk velger nye. I koalisjon med andre blir det ikke lenger så lett å avsette og innsette nye. Den politiske prisen mange betaler i form av fengselsstraffer er imidlertid fortsatt stor og truende. Folk yter politisk motstand; den blir breiere og stikker dypere.
Serhildan
Kurderne deler en annen erfaring med palestinerne: Serhildan er kurdernes intifada. Ordet kommer fra ser (hode) og hildan (stå opp!) på kurmancî. Opprør.
Oppstanden på 90-tallet gikk under slagordet “Êdî Bese” (“Nok”) og involverte folk i gatene, slik som særlig under den første intifadaen (desember 1987-september 1993). Den andre (september 2000-februar 2005) ble raskt militarisert.
Serhildan blir holdt i live hvert år, mellom 15. februar, årsdagen for kidnappingen av Öcalan i Nairobi, og Newroz, nyttår 21. mars. I Van hindret årets serhildan at de kurdiske representantene ble byttet ut. Om det kommer skarpere framstøt, er det behov med en “mer radikal serhildan”, mener Sabri Ok. https://en.wikipedia.org/wiki/Serhildan
CHP har ansvaret og byrden med å forsvare valgresultatet, ikke minst overfor den kurdiske befolkningen og de demokratiske kreftene. DEM Parti og KCK maner det republikanske folkepartiet til å vise vilje og evne til å lære og endre seg for å demokratisere Tyrkia, slik partiet har lovet. De krever at CHP som bærer på arven etter Kemal Atatürk, inntar en helt ny tilnærming til kurderspørsmålet og ikke henger igjen i sin gamle politikk. CHP står sammen med DEM Parti i å kreve at de tidligere HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ blir løslatt.
– Vi må alltid huske at CHP er republikken Tyrkias første parti. CHP må innse og forstå at krig ikke løser konflikten og at å insistere på det gamle, ikke bringer noe nytt med seg. Vi vil at de viser større mot, utover å ville ta over for Erdoğan og AKP og bare forholde seg til stormaktene, advarer Duzgun.
Det er utålmodighet å spore hos Europa-representanten til DEM Parti. – Det burde vært en sterkere opposisjon med krav om nytt presidentvalg. Selv med CHP vil det ta to mandatperioder å rulle tilbake Erdoğan-regimet og AKP. Det tyrkiske folket står midt i kaos. Men Erdogans grep om institusjonene er befestet gjennom mer enn tjue år. De har derfor makt over store deler av befolkningen gjennom sin kontroll over statsapparatet, rettsvesenet og media.
Det er altfor tidlig å påstå at AKP-regimet rakner, selv om AKP “i sin vantro og hysteri ikke er psykologisk i stand til å håndtere situasjonen,” ifølge Sabri Ok. – Men den økonomiske krisa har effekt på folk, konstaterer Duzgun. – Erdoğan driver psykologisk, økonomisk og politisk krigføring som del av de militære operasjonene i Tyrkia og nabolandene. Han har innrettet hele økonomien på å knuse kurderne.
Dette er nå gjenstand for diskusjoner i DEM – Folkenes Parti. – Vi mener at første prioritet er å løse kurderspørsmålet, og det må begynne med at Tyrkia løslater Abdullah Öcalan og dermed åpner for forhandlinger om en fredelig løsning. Om ikke, vil krigen intensiveres, sier Duzgun.
Hun minner om at det var Öcalan som tok initiativ til forhandlinger mellom 2013 og 2015 – uten å bli løslatt, uten å få delta. Det varte fram til de to valgene i 2015 da Erdoğan og AKP mistet sitt totale flertall. – Dette var den eneste tida med både fred og økonomisk blomstring i Tyrkia. Men effekten for oss, ble ny krig og arrestasjoner av våre politiske representanter, konstaterer Duzgun og viser til Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ. De ble fratt sin parlamentarizke immunitet og arrestert 3. og 4. november 2016.
EUs og Natos døve ører
– Vi krever at Europa maner Erdoğan til å komme til forhandlingsbordet. Det vil kunne bidra til at EU gjenvinner troverdighet. Duzguns henstilling når ikke engang bort til EUs ministerråd på Rue de la Loi. På sitt møte 17.-19. september maktet Ministerrådet nok en gang ikke å få Ankara til å etterleve Den euroepiske menneskerettskonvensjonen (ECHR) med hensyn til livstidsfengslinger. Det gjelder selvsagt heller ikke Öcalan, Demirtaş og Yüksekdağ.
Ut fra pressemeldingene å dømme, artet møtet seg som en tidtrøytende repetisjonsøvelse. Det er ti år sida ECHR kom med sin kjennelse mot Tyrkia. De møtes igjen i september neste år, og i mellomtida har sekretariatet fått i oppdrag å utarbeide et utkast til hva som skje om det ikke er fortgang i saka. “Denne beslutningen er komplett inadekvat. Tyrkia har nok engang nektet å implementere beslutninga i ECHR. Dette burde fått umiddelbare konsekvenser, særlig for å understreke verdien og statusen til sine egne institusjoner, ECHR og European Committee for the Prevention of Torture (CPT),” mener EU Turkey Civic Commission.
I stedet har Ankara fått “de facto grønt lys til å fortsette den totale isoleringen på fangeøya Imrali og hindrer dermed demokratiseringa av Tyrkia. EU må revurdere sine mekanismer i forholdet til Tyrkia,” krever EUTCC som står bak den årlige EU/Tyrkia-høringa i EU-parlamentet i Brussel.
Artikkelen er først publisert her, og sendt til Solkurd av forfatteren.
I et brev til store internasjonale menneskerettighetshåndhevelsesorganer og Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, ba 69 nobelprisvinnere i dag om slutt på isolasjonen og endelig løslatelse av den kurdiske lederen Abdullah Öcalan.
Brevet, ledet av den amerikanske Nobels fredsprisvinner Jody Williams, (1997), for hennes arbeid mot landminer, bemerker at Öcalan ikke har blitt sett eller hørt fra siden mars 2021, etter at en to-minutters samtale med broren hans ble brått koblet fra av tyrkiske myndigheter.
De 69 nobelprisvinnerne oppfordrer FNs menneskerettighetskomité (OHCHR), Europarådets ministerkomité, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, Den europeiske komité for forebygging av tortur (CPT) om å handle på sine oppdrag for å sikre forebygging av tortur og beskyttelse av menneskerettighetene.
Brevene bemerker at i løpet av de 25 årene med Öcalans isolasjon på den tyrkiske fengselsøya Imrali, har bare tre av de 30 rapportene fra Komiteen for forebygging av tortur fått tillatelse til å bli frigitt av den tyrkiske regjeringen. Dette inkluderer den siste CPT-rapporten utført i 2022.
«Det faktum at Tyrkia holdt tilbake tillatelse til å frigi denne siste rapporten er spesielt bekymrende fordi CPT i sin forrige rapport ikke hadde noe positivt å si om behandlingen av fanger i Imrali,» skrev Nobelprisvinnerne. «I tillegg har CPT rett til å sette i gang en prosedyre for å offentliggjøre sine observasjoner uten myndighetenes godkjenning. Den kan også sette i gang tiltak mot stater som ikke følger dens anbefalinger om forhold og behandling av fanger. Komiteen har likevel ikke tatt disse grepene. Alt dette reiser spørsmålet om hvem CPT beskytter? Staten selv eller folket hvis rettigheter det er CPTs plikt å forsvare?»
Nobelprisvinnerne bemerket at Öcalan, som er allment sett på av flertallet av kurderne som deres legitime politiske representant, har tilbrakt et kvart århundre i isolasjon, i strid med menneskerettighetsbeskyttelsen som bør håndheves av CPT, OHCHR og andre organer. . De uttaler at «den eneste veien videre til fred mellom det tyrkiske og kurdiske folket er gjennom dialog og forhandlinger med Abdullah Öcalan» og ber om «at han blir løslatt fra Imrali og at de suspenderte (freds)forhandlingene gjenopptas.»
Aram Zaheri, styremedlem Rødt Oslo, her i Kurdistan (Tyrkia). Bilde: Hege Bae Nyholt
Av Aram Zaheri – Rødt Oslo
4 gutter henger over sykkelstyrene, de følger nøye med på det som utspiller seg i skolegården foran dem. En høyreist mann de kjenner til har akkurat blitt kalt terrorist av den lokale politisjefen. Mannen som nå rasende svarer tilbake, med hevet hånd, var hjemme hos flere av de sist uke. Han hilste på foreldre, tanter og onkler. De voksne snakket med lave stemmer om demokrati og mulig valgfusk. Mannen de følger med blikket er deres parlamentsmedlem i Ankara. Nå prøver han å argumentere seg forbi de væpna vaktene. Jeg ser at guttene tar indre notater, dette er deres hverdag, deres fremtid, dette er Kurdistan.
Tyrkia har minst to sider, den ene som de fleste tenker på når de hører Tyrkia er kanskje Istanbul en storby med masse kultur og historie, som Hagia Sofia, Galatatårne, og fotball. Kalde nordboere lengter til strendene i byer som Alanya, mat, og sol. Dette er det mange forbinder med Tyrkia, og som har ført til at landet er et yndet turistmål.
På den andre siden og som er den siden man ikke hører like mye om, er det en økonomisk krise og inflasjon på over 60 prosent. Den økonomiske krisen er spesielt hard i de kurdiske områdene i sørøst Anatolia. Dette er de samme områdene som bare for ett år siden var rammet av et stort jordskjelv, der over minst 50 000 døde. Inflasjonen var der før jordskjelv-katastrofen og forsterker krisen for de som ble rammet. Over 300 000 leiligheter ble ødelagt, 500 000 hus ble jevnet med jorden, og mer enn 20 prosent av jordbruksproduksjonen ble berørt. Det var i disse områdene jeg og andre internasjonale observatører fulgte lokalvalget, her kommer det aldri offisielle OSSE-observatører.
31.mars var jeg valgobservatør i Mardin-provinsen som grenser til nordlige Syria. i distriktet Kerboran (tyrkisk for Dargeçit). Jeg var invitert sammen med en rekke andre internasjonale observatører av Folkets likestillings- og demokratiparti, forkortet DEM.
Internasjonale observatører under lokalvalget i Tyrkia som var invitert av DEM-partiet. Bilde: privat
Det jeg observerte av det såkalte “tyrkiske demokratiet” viste seg å være alt annet enn et demokrati. Jeg var vitne til hvordan President Recep Tayyip Erdoğan og hans parti Rettferdighets- og utviklingspartiet AKP misbrukte sin makt i de kurdiske områdene.
Allerede på den første skolen jeg besøkte ble jeg nektet adgang til valglokalene av politiet, noe som etter tyrkisk lov er ulovlig. Jeg og den andre valgobservatøren ble grundig studert og fotografert av politiet. Politiet var tilstede ved alle valglokaler, vi ble nektet inngang til samtlige og ble fulgt av to sivile politibiler i over 10 timer. De fulgte også nøye med på tissepause, lunsj og møter.
I de kurdiske områdene ble jeg vitne til mer enn bare en økonomisk krise, en krise som rammer hele landets arbeiderklasse, jeg ble vitne til et skinndemokrati og den totale mangelen på respekt for loven.
Samtlige skoler som ble brukt som valglokalene var omringet av enten tungt bevæpnede tyrkisk politi eller militær og deres store pansrete biler. Flere steder ble folk ulovlig forhindret å delta i valget. Metodene var mange, men av de jeg bevitnet var sjekk av id-papirer i skoleporten (ulovlig), folk ble bedt om å forlate skolegården (ulovlig), bevæpna politi var til stede i valglokalet (ulovlig), og det ble ropt skjellsord til motstander fra lokale AKP-kandidater. På den ene skolen brøt det ut slåsskamp i køa inn til stemmelokalet etter åpenlys provokasjon og egging, og en gammel kvinne ble hardt skadet.
Erdoğan utnytter brutalt folks fattigdom og det er mange dokumenterte forsøk på å kjøpe stemmer. Den mest direkte var å tilby penger mot å vise frem bilde av at man hadde stemt på Erdoğans parti, AKP. Samme parti sendte sine folk på ulike jobbsentre i regionen og tilbød arbeidsledige kontrakter mot stemmer på presidentens parti. Det er vanskelig å være prinsippfast når nød og sult er alternativet, noe Erdoğan vet å utnytte.
Jeg besøkte 8 valglokaler denne hektiske valgdagen. Noen i litt større byer, andre i små landsbyer høyt oppe i fjellene. Som i Norge brukes skoler som valglokaler. Alle steder traff jeg grupper av unger og ungdommer som bevitnet valget, trakasseringen og fortvilelsen over fusk blant naboer og familie. Disse skolene var helt sikkert deres skole som de skulle møte opp til matte og gymtimen neste dag. Det de fikk se denne dagen var en oppvisning i undertrykkelse og maktmisbruk. Det er den samme undertrykkelsen som prøver å frata dem deres språk, kultur og historie. For selv om dette er kurdiske områder, er undervisningen på tyrkisk. Kurdisk er regnet som “ikke eksisterende”, det er et språk som ifølge styresmaktene ikke finnes. Skolen brukes til å prente inn den offisielle historien og forståelsen av Tyrkia, og inngår i forsøket på å vaske bort den kurdiske identiteten.
Erdoğan gikk på et sviende nederlag i lokalvalget, men sitter fortsatt ved makta. Erfaringen tidligere er at valgte ordførere og folkevalgte blir fengsla eller skiftet ut med lojale folk, ofte fra Erdoğans parti AKP. Det frykter mange vil skje igjen nå. Erdoğan er ingen demokrat, Tyrkia er ikke et demokrati.
Med få rettigheter, liten mulighet til å praktisere eget språk og kultur, og med få jobbmuligheter er det mange som ønsker seg bort.
“Våre unge menn ser ingen fremtid i Kurdistan”, klaget en eldre mann til oss. “De reiser til Europa fremfor å bli her og bygge landet”.
Aram Zaheri sammen med lokalkandidater for DEM-partiet i Kerboran, en folkevalgt i Ankara, og Hege Bae Nyholt, Stortingsrepresentant for Rødt-Trondheim og leder i Utdanningskomiteen på Stortinget. Bilde: privat
Av de fire guttene som hang på sykkelen og fulgte dramaet i skolegården vil minst en reise til Europa. Kanskje til Tyskland til en dårlig betalt jobb, kanskje enda lenger, til en av blokkområdene i de største svenske byene. En blir servitør i et turistområde, en annen utgjøre et lite fnugg av de mange millionene med kurdere i storbyen Istanbul. Alle vil være langt fra fjellene, langt fra språket, kulturen og en fremtid som hadde trengt deres kloke hoder og sterke hender til å bygge opp samfunnet.
I en uttalelse om Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil sa KCK at Tyrkias egentlige mål er å få legitimitet for sine 87 militærbaser samt okkupasjonen av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep.
Foreign Relations Committee of the Kurdistan Communities Union (KCK) ga ut en uttalelse angående Tyrkias president Tayyip Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil.
KCK-uttalelsen som ble utgitt på søndag inkluderer følgende:
«Den tyrkiske presidenten Tayyip Erdoğan planlegger å besøke Bagdad og Hewlêr [Erbil] 22. april. Selv om det offisielle formålet med dette besøket er å fremme handel og økonomiske relasjoner mellom de to landene, er Tyrkias egentlige mål å få legitimitet for sine 87 militærbaser så vel som sin okkupasjon av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep. Basert på dette og under påskudd av «sikkerhet», ønsker den tyrkiske staten dermed å utvide sin okkupasjon av irakisk jord.
Erdoğans regjering krenker Iraks suverenitet og bruker landets territorium og luftrom som den ønsker. Hver dag, dusinvis av ganger, blir irakiske landsbyer, hus og biler bombet og sivile massakrert av Tyrkia. Den tyrkiske regjeringen utfører disse hensynsløse angrepene med åpen politisk, militær og logistisk støtte fra KDP. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet er imot samarbeidet til Tyrkia og KDP og mot den tyrkiske okkupasjonen. Erdoğan, som er klar over denne situasjonen, ønsker både å redde KDP fra den nåværende vanskelige situasjonen og gjøre okkupasjonen i Irak permanent ved å få Bagdad-regjeringen over på sin egen side.
Tyrkia sprer ustabilitet i alle områdene det går inn i og skaper ustabilitet ved å provosere sammenstøt mellom ulike etnisiteter, identiteter og tro. Tyrkias invasjon av Kypros, kaoset det prøver å skape i Kirkuk, dets utplassering av militære styrker i Libya og dets pågående støtte til spredningen av ISIS i Irak og Syria er konkrete og klare eksempler på denne politikken. Et annet kjennetegn ved Erdoğan som leder av AKP-regjeringen er at han er hyklersk og inkonsekvent nok til å si «nei» i morgen til noe han sier «ja» til i dag. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet trenger å vite veldig godt at Tayyip Erdoğan har en dårlig mentalitet og at han prøver å gjøre okkupasjonen i Irak og Syria permanent.
Den 21 år gamle AKP-regjeringen ledet av Erdoğan led et stort nederlag i valget 31. mars, og ble det andrerangerte partiet i landet for første gang. Den dype økonomiske krisen i Tyrkia har direkte påvirket politikken. Derfor har det blitt klart at Erdoğans styre ikke er permanent. Regjeringen i Bagdad må også erkjenne denne virkeligheten og bør ikke inngå langsiktige engasjementer med Erdoğan-regjeringen.
Samtidig forberedes et nytt angrep og okkupasjon med PKK-geriljastyrkene som påskudd. Siden 1980-tallet har vår bevegelse vært i vennlige forhold til det irakiske samfunnet og den irakiske staten på grunnlag av gjensidig respekt, uten noen spenninger eller konflikter. Tvert imot, under den siste store ISIS-offensiven i 2014 kjempet den kurdiske geriljaen på samme front med det irakiske folket for forsvaret av Mosul, Kirkuk, Hewlêr, Şengal [Sinjar] og Maxmur og led hundrevis av martyrer mens de forsvarte irakisk territorium . Mens denne krigen pågikk, støttet Tyrkia gjengene til ISIS, ikke det irakiske folket.
Den eneste irakiske styrken som fremmer og støtter Tyrkias permanente bosetting på irakisk territorium er KDP-ledelsen. KDP må umiddelbart avslutte sine skumle forhold til Erdoğan-regjeringen, som i dag befinner seg i en kollapsprosess, og bør ikke samarbeide med Tyrkia om saker som er til skade for det kurdiske folket og det irakiske samfunnet.
Det irakiske samfunnet, det kurdiske folket, politiske partier, sivilsamfunnsorganisasjoner, intellektuelle, forfattere og irakisk presse må motsette seg Tyrkias okkupasjon av irakisk territorium og dets planer for nye angrep. En klar holdning må tas mot den nåværende okkupasjonen og Erdoğan-regjeringens fornyede forsøk på å utvide sin okkupasjon under påskudd av prosjekter som «Utviklingsveien», nye vannavtaler eller felles sikkerhetsavtaler.»
Av Hege Bae Nyholt (R), stortingsrepresentant – publisert i dag på Trønderdebatt.
31. mars var det lokalvalg i Tyrkia og jeg var deltaker i en stor delegasjon internasjonale observatører. Ikke som offisiell OSSE-observatør, men som invitert til de kurdiske områdene hvor ingen av FNs observatører befinner seg. Deres rapport om valget er nok betraktelig annerledes fra vår, signert av 130 observatører fra hele Europa, som har vært vitner til en vits av et demokrati i de kurdiske områdene.
Jeg har vært nødt til å bruke litt tid på å sortere inntrykkene fra turen før de kunne konkretiseres over tastaturet. For hvordan beskriver du undertrykkelsen som ligger over skolegården, hvor eldre kvinner blir truet ut av porten, parlamentsmedlemmer blir kalt terrorister av representanter fra det statsbærende partiet og sivilpoliti diskret løfter på jakkefliken så skjeftet på pistolen synes mens det mumles lavt og faretruende til deg? Forhåpentligvis vil vi som var til stede gjøre det på en så troverdig måte at de blir trodd, om verden vil.
I Tyrkia, som i Norge, er skolebygg ofte brukt til stemmelokaler, men i motsetning til det vi er vant til så er bevæpna politi til stede, både utenfor bygget og inne i selve valglokalet, noe som er brudd på tyrkisk lov.
Det var rett og slett brutalt å se at demokratiet feilet så grovt nettopp her i skolegården og klasserommet. Skolen og utdanningssystemet har vært nødvendig for å sikre demokrati og utvikling i samfunnet, og jeg tar ofte til orde for å styrke fellesskolen som et vern mot fake news og udemokratiske krefter.
Men det er naivt å tro at skole bare har den rollen, her hjemme har skolen i generasjoner vært motor og driver i fornorskingspolitikken og har dessverre en lang rekke overgrep og synder å stå til rette for. I totalitære stater, som Tyrkia, hvor folkegrupper undertrykkes, har skolen samme funksjon. Kurdiske barn nektes undervisning på eget språk, man lærer den statsbekreftende historien, som ikke har rom for urfolk og nasjonale minoriteters historie.
– Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan, skriver Hege Bae Nyholt (R). Foto: Privat
Tyrkias undertrykkelse av den kurdiske befolkningen blir kanskje ekstra tydelig under valget. Jo lenger opp i fjellene vi kom, jo flere tungt bevæpna soldater var det i skolegården. I en landsby som hadde vært tvangs fraflytta frem til 2017 telte jeg over 30 soldater i full stridsuniform, med skuddsikker vest, maskingevær på magen og fingeren på avtrekkeren.
En liten gruppe unge gutter fra landsbyen mora seg med å hoppe paradis foran soldatene, andre hang på sykkelstyret og fulgte med på hver en bevegelse. Generasjoner av unger bevitner hvordan deres skole og lekeplass fylles av soldater og hvordan deres naboer og familiemedlemmer havner i alvorlige krangler, for å få lov til å slippe sin stemmeseddel i urna.
Det er rapportert om flere tilfeller av vold i de kurdiske områdene i forbindelse med valget. Minst en ble drept, flere ble skadet og mange ble utsatt for tåregass, slag og spark. Jeg gjetter på at dette bare vil være mulig å lese om i den alternative valgrapporten. På samme måte som truslene og forkjøp på å kjøpe stemmer i forkant av valget er kraftig dysset ned.
Hege Bae Nyholt er stortingsrepresentant for Rødt. Nylig observerte hun lokalavalget i Tyrkia. Foto: Ihne Pedersen / Rødt
Landsbybeboere fortalte at Erdogans parti, AKP, hadde sendt sine representanter på dørbanking. Men de bød ikke på roser og fagre løfter, ofte opplevde folk å bli trua og pressa til å stemme på AKP. Alternativt lovet de penger om velgerne kunne legge frem bildebevis på at det hadde stemt på Erdogans lokale representant.
En eldre mann fortalte at AKPs representanter hadde oppsøkt de lokale jobbsentrene med løfter om midlertidige kontrakter i bytte mot deres stemme. Det statsbærende partiet utnytter den økonomiske krisen mange opplever å være i på grunn av økt inflasjon, kutt i pensjon og tjenester og skakkjørt politisk ledelse.
Erdogans siste triks i ermet var å omregistrere tusener av menige soldater fra andre deler av landet til de kurdiske områdene. Tyrkias lov tillater at man stemmer der man har vært folkeregistrert de siste tre månedene, men det er avslørt mange tilfeller av opptil 300 soldater registrert på samme bostedsadresse. En sånn praksis er i beste fall i gråsonen og helt klart uetisk.
Dét kan det se ut til at de menige soldatene også mente, der de sto i lange rekker med blikket i bakken, tause når folk henvendte seg til dem. Deres stemmer gikk ikke til Erdogans AKP, og taktikken slo feil. Erdogan tapte i de kurdiske områdene. Det gjorde han også i de store byene og i områder hvor han og AKP tidligere har stått sterkt.
Det kurdiske partiet DEM (Democratic Party of the Peoples) vant i de kurdiske områdene. Dette til tross for en mektig motmakt.
Jeg har sett pansra militære kjøretøy brøyte vei for Erdogans menn, soldater som fyller skolegårder og som ulovlig sjekker id-kort på vei inn porten på alle som skal inn. Men jeg har sett uredde menn og kvinner som tar til motmæle overfor maktmisbruk både i valglokalene. Jeg har sett en gammel bestemor bli båret av en unggutt for å stemme.
Jeg så gleden i øynene til folk når valgresultatene kom, men også den lille angsten som lurer.
Som en av de lokale lederne sa, «Nå er det ingen som vet hva Erdogan finner på. Husk, vi lever ikke i et demokrati, det er det bare dere i vesten som tror».
Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan.
Landsmøtet i Solidaritet med Kudistan Norge, samlet 17.mars 2024, uttrykker sin støtte til Folkenes Likhets og Demokrati Parti (DEM) i kampen de nå fører foran lokalvalgene i Tyrkia 31.mars.
Valgkampentetner nå til,og forsterkes av massive Newroz markeringer i Istanbul som i Amed og andre steder i de kurdiske områdene i hvor feiringene nå er startet opp med store markeringer preget av kravene «Frihet for Öcalan!» og «Stå opp, det er tid for frihet!» Samtidig trappes forfølgelsene av DEM tillitsvalgte, inkludert også valgte kandidater for det kommende valget og ansvarlige for Newroz markeringene, opp.
Hundretalls av de tusener politiske fanger som har vært fengslet de siste årene, og som nå øker i antall igjen, er ekstra rammet. Flere setter i gang sultestreiker mot forhold som grovt bryter med menneskerettighetene, og noen av disse bøter med livet, som Ismet Cardak nå 14.mars, som følge av langvarige fengselsperioder helt siden første gang i 1992. Han satt i et beryktet Elazig R Type lukket fengsel, tiltross for at han gradvis hadde utviklet en dødelig sjukdom.
Det samlende kravet bak kampen for å kunne komme fram til en fredelig politisk løsning på den tyrkiske republikkens nå over 100 årige voldelige undertrykking av kurderne erå få løslatt Abdullah Öcalan fra sitt 25 årige fangenskap i isolasjon på fangeøya Imrali.Den preger også den pågående valgkampen, ikke bare i Tyrkia, men også i de sjølstyrte autonome områdene i Nordøst Syria (AANES), hvor nesten 3 mill underskrifter for løslatelse av Ocalan er samlet inn.
Internasjonal støtte.
Å få en fredelig løsning på Tyrkias undertrykking av kurderne og andre nasjonale minoriteter er en sak som angår hele den konfliktfylte regionen, og i sterk grad hele Europa.
Derfor var det viktig at Europarådets ministermøte nå 12-14.mars gjentok EUHRs krav om umiddelbar løslatelse av Demirtas, Yuksekdag og Osman Kavala. Og at også Sosialistinternasjonalens 27. Kongress i Madrid nå i februar ba om slutt på krigene mot kurderne, også i nabolanda, og om politisk dialog for å få løst konfliktene. Foruten 132 partier fra blokken av sosialdemokratiske-, sosialistiske- og arbeiderpartier fra hele verden, deltok også DEM og Demokratisk Unionsparti (DYP) fra NordøstSyria som observatører her. Det norske Arbeiderpartiet sogner også til denne grupperingen, selv om de i 2012 gikk over fra å være medlemmer til å være observatører.
Tyrkias økonomi er svekket igjen,etter at USA styrket den foran valget i mai 2023. Men det knappe flertallet som AKP-MHP alliansen til Erdogan da oppnådde er nå i ferd med å forsvinne. Meningsmålingene nå viser tilbakegang for både AKP og MHP, mens DEM går fram til nærmere 11% og truer flertallet deres i storbyene i vest Tyrkia også, sammen med opposisjonspartiet CHP.
DEM stiller like vel egne ordførerkandidater også i storbyene Istanbul og Ankara, da det er viktig å styrke sin egen massebasis. Da regimet uansett må forventes å fortsette praksisen med å avsette kurdisk valgte ordførere. Lokalvalgene skal også brukes i kampen for igjen å få i gang forhandlinger bak de politiske kravene de slåss for.
Gjennom å bidra til å sende valgobservatører fra Norge, vil også Solkurd vise sin internasjonale solidaritet for våre kurdiske og tyrkiske venner. Vi vil også gjøre vårt for at det offisielle Norge følger med og protesterer mot det valgjukset som vil fine sted og oppfordrer flere til å delta der. Både politiske partier, menneskerettighetsorganisasjoner og sosiale bevegelser i sin fulle bredde. Også norsk medier bør dekke valgene, til tross for at konflikter og katastrofer krever stor oppmerksomhet fra mange kanter. Utviklingen i Tyrkia og det å få stanset deres angrepskriger i nabolandene Irak og Nord Syria er viktig også for å få slutt på de andre konfliktene i området.
Solidaritet med Kurdistan 