Rojava under press

Av: Jan Bojer Vindheim, Landstyremedlem i Solkurd

Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er  truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.

På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll

Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS  later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria».  Regionen oppsto  i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK.  Inntil for få dager siden hadde  den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet  i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at  feminisme, økologi og  sosial rettferdighet blir realisert.

Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG.  Det var først  etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani  mot IS-angrep i 2014,  at YPG  (under veiledning av USA) ble  kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker,  som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria.  SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.

De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett  fordelene ved å  delta i samarbeidet.  Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare  styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg  med de nye makthaverne i Damaskus. 

Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij.  Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.

Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som  lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani  mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at  USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij.  Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.

SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS  vil  holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset  til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet. 

Tyrkias voldtekt av Manbij forties i Vesten 

Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd

I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.  

Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.  

For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.  

Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.  

Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.  

Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias  angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran. 

USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.  

Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken. 

Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om ​ ​at Tyrkia må sanksjoneres og  straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon. 

En basar i Manbij 2018. Foto privat 
To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat 
Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat