Av: Jan Bojer Vindheim, Landstyremedlem i Solkurd

Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er  truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.

På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll

Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS  later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria».  Regionen oppsto  i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK.  Inntil for få dager siden hadde  den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet  i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at  feminisme, økologi og  sosial rettferdighet blir realisert.

Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG.  Det var først  etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani  mot IS-angrep i 2014,  at YPG  (under veiledning av USA) ble  kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker,  som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria.  SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.

De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett  fordelene ved å  delta i samarbeidet.  Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare  styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg  med de nye makthaverne i Damaskus. 

Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij.  Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.

Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som  lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani  mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at  USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij.  Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.

SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS  vil  holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset  til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.