Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre

Nasjonale rettigheter for kurderne
1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK. 

PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.

Supermakts-rivalisering og statskupp
Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel.
I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.

Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet
I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser.  Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.

Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt 

med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.

De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.

PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon
Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.

Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning
Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis.
For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.                                                                       

                                                           
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia. 

Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.

I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.