Stikkordarkiv: Rojava

Rojavas endeløse byrde i skyggen av global urettferdighet (3)

Postet den av

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Rojava, som sto i frontlinjen i kampen mot IS, bærer i dag den tunge byrden av å huse familiene til denne gruppen. I skyggen av global likegyldighet betaler regionen en høy pris – økonomisk, menneskelig og moralsk.

Del to av rapporten viste hvordan juridiske tomrom, staters manglende vilje til å ta ansvar og politisert sikkerhetstenkning har gjort leirene i Rojava til en humanitær og sikkerhetsmessig blindgate. Denne krisen stopper imidlertid ikke ved lov og rettferdighet; konsekvensene rammer direkte økonomien, samfunnet og fremtiden til en krigsherjet region. Del tre retter søkelyset mot denne skjulte, men avgjørende dimensjonen: de menneskelige, økonomiske og politiske kostnadene Rojava tvinges til å bære i skyggen av global urettferdighet.

Bilde: JINHA

Driften av interneringsleirer for IS-familier i Rojava er et tydelig eksempel på krisens politiske økonomi, der både direkte og indirekte kostnader skyves over på de mest sårbare. Offisielle tall viser at det årlig brukes titalls millioner dollar på sikkerhet, matforsyning, helse og administrasjon. Ifølge lokale rapporter og internasjonale NGO-er beløper kostnadene for al-Hol-leiren og andre leirer i Nord-Syria seg til rundt 50–70 millioner dollar årlig. Denne finansieringen kommer delvis fra begrenset og ofte betinget støtte fra internasjonale organisasjoner og enkelte vestlige stater, men hovedtyngden faller på Rojava selv – en region som fortsatt befinner seg i en post-konfliktfase.

Likevel er den menneskelige belastningen tyngre enn de økonomiske kostnadene. Samfunnet i Rojava lever med et konstant psykisk og sosialt press som følger av tilstedeværelsen av titusenvis av mennesker i leirene – inkludert nyfødte, barn, kvinner og menn som er forlatt av sine opprinnelsesland. Den politiske økonomien bak leirdriften er et speilbilde av global urett og ansvarsfraskrivelse. Hvorfor skal Rojava og dets befolkning, som selv er ofre for krig og trusler, bære en så enorm byrde? Ikke bare økonomisk, men også moralsk, sosialt og menneskelig. Denne realiteten viser hvordan regionale kriser omgjøres til redskaper for urettferdig politikk og økonomisk utnyttelse, mens det internasjonale samfunnet vender blikket bort og skyver ansvaret til periferien.

Reintegrering eller politisk felle?

Alternative tiltak som avradikaliserings- og reintegreringsprogrammer for IS-familier og -etterlatte – i Rojava og globalt – representerer forsøk som har vært delvis vellykkede, men preget av store motsetninger. Til tross for humanitære mål har disse programmene ofte strandet i politiske konflikter, strukturelle begrensninger og svak gjennomføring.

Den autonome administrasjonen og de syriske demokratiske styrkene (SDF) har, til tross for ressursmangel og politisk press, igangsatt enkelte rehabiliteringsprogrammer med fokus på livsmestring, yrkesopplæring og psykososial støtte. Mange av disse initiativene har imidlertid forblitt ufullstendige på grunn av manglende internasjonal støtte og politiske blokkeringer.

Forsøk på utdanning og støtte til kvinner og barn i leirer som Roj og Ain Issa viser potensialet for rehabilitering, men møter alvorlige utfordringer knyttet til manglende ressurser, skjør sikkerhet og menneskerettslige bekymringer.

I Europa har pilotprosjekter i blant annet Tyskland, Nederland og Sverige hatt en viss suksess når det gjelder rehabilitering av dømte terrorister og deres familier. Likevel har politisk motstand og sosial polarisering begrenset rekkevidden. Modellen i Nord-Makedonia, som kombinerer sosial og juridisk støtte for å hindre ny radikalisering, trekkes ofte frem som et positivt eksempel, men også her har høye kostnader og sosial motstand redusert effektiviteten.

Mangelen på langsiktig planlegging og stabil finansiering er den største årsaken til at slike tiltak mislykkes. Uten helhetlige støttenettverk – tilgang til utdanning, psykisk helsehjelp og arbeid – blir reintegrering langsom og ofte virkningsløs. Samtidig fører politisk og sikkerhetsmessig press, som prioriterer kontroll og undertrykking, til at de menneskelige og rettslige dimensjonene fortrenges.

Resultatet er at avradikaliseringsprogrammene, til tross for sitt uttalte mål om å løse krisen, i praksis fanges i sikkerhetspolitikk og nasjonale interesser. Uten bred støtte, rettslig klarhet og langsiktig forpliktelse er disse modellene dømt til å mislykkes. Den avgjørende lærdommen er at rehabilitering kun kan lykkes gjennom en balansert, human, juridisk og politisk tilnærming – forankret i internasjonalt samarbeid og reelt ansvar. Uten dette vil tiltakene snarere forverre krisen enn å løse den.

Bilde: JINHA

Juridisk-politisk kompromiss eller maktspill i Rojava?

Spørsmålet om internering av IS-familier i Rojava har utviklet seg til et komplekst felt for diplomatisk press og rivalisering mellom regionale og globale stormakter. Dette er ikke bare en juridisk og humanitær utfordring, men også et geopolitisk verktøy. I et slikt landskap er utformingen av en balansert og effektiv «rettslig-politisk avtale» både en nødvendighet og en krevende utfordring.

Store aktører som USA, Russland, Tyrkia, Iran og Den europeiske union benytter denne krisen, hver med sine ulike tilnærminger og mål, som et pressmiddel for å utøve innflytelse og konsolidere sin posisjon i Syria og regionen. USA søker, gjennom materiell og militær støtte til De syriske demokratiske styrkene (SDF), å bevare sin innflytelse og begrense Tyrkias handlingsrom, men fraskriver seg samtidig det rettslige ansvaret for å hente hjem egne borgere. Russland forsøker å befeste sin rolle i de fremtidige politiske prosessene ved å opptre som megler og støtte den syriske sentralstaten, og ønsker å overføre ansvaret for tilbakeføring av IS-etterlatte til myndighetene i Damaskus. Denne tilnærmingen har imidlertid blitt svekket etter Assads fall, og forholdet mellom Russland og Syria har ennå ikke gjenvunnet stabiliteten det hadde under Assad-perioden. Tyrkia er sterkt imot enhver styrking av kurderne og tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Rojava, og bruker spørsmålet om tilbakeføring som et pressmiddel mot SDF og den syriske staten. EU, på sin side, vakler mellom indre politisk press og menneskerettslige forpliktelser, preget av frykt for en gjenoppblomstring av terrorisme, og vegrer seg derfor ofte for å ta imot tilbakevendende borgere.

Samtidig kan en mulig løsning bestå i en «flerdimensjonal pakke» som kombinerer garantier for rettferdig rettergang, rehabiliteringsprogrammer og kontinuerlig oppfølging. Dette innebærer å sikre rettsforfølgelse i tråd med internasjonale standarder, særlig for personer som har deltatt i krigsforbrytelser, samt å tilby utdannings- og sosialprogrammer for rehabilitering av barn og kvinner som er uskyldige eller har begrenset skyld. Videre forutsetter dette etableringen av uavhengige overvåkingsorganer i samarbeid med internasjonale institusjoner, for å sikre åpenhet og tillit. De store aktørene, særlig USA og EU, må innta en tilretteleggende rolle og bruke sin politiske og økonomiske kapital til å legge grunnlaget for internasjonalt samarbeid om ansvarlig tilbakeføring. Russland og Iran må på sin side gi garantier for at overføring av personer til sentralmyndighetene ikke undergraver regional stabilitet, og at rettferdighet ivaretas.

Fra et annet perspektiv kan det også være nødvendig å etablere et spesialisert og sammensatt internasjonalt organ, med representanter fra FN, regionale stater og menneskerettighetsorganisasjoner, som får mandat til å behandle saker knyttet til tilbakeføring, rettsforfølgelse og rehabilitering. En slik struktur kan fordele det juridiske og politiske ansvaret mellom aktørene og forhindre maktkonsentrasjon.

Uten etableringen av en «rettslig-politisk avtale» basert på internasjonalt samarbeid vil denne krisen ikke bare fortsette å påføre tunge menneskelige og sikkerhetsmessige byrder, men også bli et redskap for stormaktenes politiske interesser. Til slutt er det lokalsamfunnet og krigens ofre som betaler den høyeste prisen i dette maktspillet, mens en rettferdig og human løsning skyves stadig lenger ut i tid.

Til slutt har Rojava, som frontlinje i kampen mot den flernasjonale IS-terrorismen, blitt forvandlet til en slagmark som alle ønsker å utnytte eller trekke fordel av, men som ingen er villige til å betale den reelle kostnaden for på en rettferdig måte eller ta fullt ansvar for. Dette avslører den globale urettferdigheten og likegyldigheten overfor en dyp humanitær og politisk krise.


Bilde: JINHA

Statlig uetikk i en humanitær blindspor

Til slutt står et ubesvart spørsmål igjen, som utfordrer den dype selvmotsigelsen som har oppstått i møte med terrorrelaterte kriser: Hvordan er det mulig at det kort tid etter terroristenes omfattende forbrytelser utvikles en utbredt politisk, mediemessig og menneskerettslig sympati og medfølelse for disse gruppene, mens den faktiske frontlinjen i kampen mot terrorisme – Rojava – samtidig systematisk isoleres, undergraves og utsettes for målrettede medie- og rettslige angrep?

Denne situasjonen vitner om en dobbel og instrumentell politikk på internasjonalt nivå, der ensidige fremstillinger og politisk styrte narrativer har erstattet de faktiske realitetene på bakken og grunnleggende etiske hensyn. Menneskerettighetsorganisasjoner og enkelte arabiske medier, ved å fremheve negative påstander mot Rojava, bidrar til å flytte ansvaret for kampen mot terrorisme og håndteringen av terrorens etterlatte bort fra internasjonale og regionale aktører.

Situasjonen som i dag preger krisen rundt tilbakeføring av IS-tilknyttede familier og etterlatte i Rojavas leirer, er et åpent og tydelig eksempel på et moralsk og politisk sammenbrudd på både regionalt og globalt nivå. Ansvarsetikken i denne sammenhengen er i realiteten enkel: Stater har ikke bare plikt til å sikre rettighetene til sine egne borgere, men også et ansvar for kollektiv sikkerhet og historisk rettferdighet. Likegyldighet og politisk spill med livene til tusenvis av mennesker – både terrorister og ikke-terrorister – overskrider en grunnleggende etisk grense og utvikler seg til en dobbel forbrytelse mot menneskeheten.

Sett fra et rettferdighetsperspektiv er spørsmålet om tilbakeføring eller ikke-tilbakeføring langt mer enn en politisk beslutning. Det er en kompleks problemstilling med juridiske, humanitære og sikkerhetsmessige dimensjoner som krever en finstemt balanse. Kostnadene ved å unnlate handling, både økonomisk og menneskelig, vil på sikt føre til vedvarende utrygghet, ny radikalisering og dype humanitære kriser som vil ramme hele regionen.

Praktiske modeller som kan ivareta både sikkerhet og rettigheter på en balansert måte, må bygge på prinsippene om åpenhet, overgangsrettferdighet og gjenopprettende rettferdighet. Det er nødvendig å utvikle og gjennomføre internasjonale og regionale strukturer som muliggjør trygg tilbakeføring kombinert med rettferdig rettergang, helhetlig psykososial støtte samt rehabiliterings- og avradikaliseringsprogrammer. En slik tilnærming fordeler ikke bare det moralske ansvaret mer rettferdig, men bidrar også til å redusere sikkerhetstrusler og forebygge nye humanitære kriser.

Nå, mer enn noen gang, er tiden inne for å legge bort egoistiske og likegyldige politiske strategier. I stedet må stater, fremfor å fornekte sitt ansvar, enes om en praktisk og solidarisk veikart ut av dette «humanitære blindsporet», basert på respekt for menneskeverdet og kollektiv sikkerhet. Fortsettelsen av dagens situasjon vil ikke bare forverre den humanitære katastrofen, men også føre til en gradvis oppløsning av felles etiske normer og regional sikkerhet.

Avslutningsvis er det ikke tilstrekkelig å fordømme likegyldighetens politikk; det er et presserende behov for handling og reelt ansvar. Dette er en alvorlig prøvestein for verdenssamfunnet: Om det er i stand til å heve seg over snevre egeninteresser og legge grunnlaget for rettferdighet og varig sikkerhet i regionen – eller om vi fortsatt vil være vitne til et moralsk forfall underordnet kortsiktige politiske gevinster.

Bilde: JINHA

Krisen knyttet til forvaring og tilbakeføring av familier tilknyttet IS er en krevende test for kollektiv ansvarsetikk og historisk rettferdighet, som stater og internasjonale institusjoner så langt har vist seg ute av stand til å håndtere. I denne sammenhengen er «tilbakeføring» eller «ikke-tilbakeføring» ikke bare et politisk valg, men et dyptgripende moralsk og humanitært spørsmål der menneskerettigheter, kollektiv sikkerhet og sosial rettferdighet veves tett sammen.

Staters likegyldighet, som i praksis har resultert i at egne borgere etterlates i leirer, påfører ikke bare de etterlatte enorme menneskelige lidelser, men legger også en betydelig sikkerhetsbyrde på allerede hardt rammede områder og det internasjonale samfunnet som helhet. Denne ansvarsfraskrivelsen bidrar på den ene siden til nye sikkerhetskriser og sekundær radikalisering, og undergraver på den andre siden rettferdigheten og rettighetene til ofrene.

Reelle løsninger må derfor søkes i skjæringspunktet mellom etikk, rettferdighet og sikkerhet – modeller som samtidig ivaretar borgernes grunnleggende rettigheter og regional stabilitet. Dette innebærer rettslig overvåket tilbakeføring kombinert med helhetlig psykososial støtte, rettferdige og åpne rettsprosesser, rehabiliteringsprogrammer og forebygging av ny radikalisering. En slik tilnærming kan redusere det vedvarende presset på grenseområdene og forhindre en eskalering av humanitære og sikkerhetsmessige kriser. Til syvende og sist kan dette humanitære blindsporet bare overvinnes gjennom et forpliktende og handlingsorientert veikart som løfter menneskelig ansvar til øverste prioritet. Å fordømme likegyldighet alene er ikke nok.

(Siste del) – Les del 1 her, og 2 her.

Den strukturelle krisen i Rojavas leirer (2)

Postet den av
Bilde: JINHA

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk (komprimert): Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter IS’ militære nederlag har leirene og fengslene i Rojava utviklet seg til å bli åsted for en ny type krise. Et rettslig tomrom, staters systematiske ansvarsfraskrivelse og en sikkerhetspolitisk tilnærming som overstyrer rettsstaten, har ført den internasjonale rettsorden inn i en blindgate – med den selvstyrte administrasjonen som hovedbærer av kostnadene.

Første del av denne rapporten viste hvordan Rojava, til tross for sin avgjørende rolle i den militære bekjempelsen av IS, ikke ble møtt med anerkjennelse og støtte, men i stedet ble marginalisert og pålagt et globalt ansvar alene. I forlengelsen av dette har krisens tyngdepunkt flyttet seg fra slagmarken til etterkrigsfasen – til leirene og fengslene som i dag har blitt knutepunkter for juridiske, sikkerhetsmessige og humanitære motsetninger. Del to analyserer denne strukturelle krisen: der internasjonal rettssvikt i seg selv har blitt en kilde til ny utrygghet.

Som tidligere nevnt har leirene og fengslene under kontroll av Syrian Democratic Forces (SDF / QSD) og Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) – særlig al-Hol-leiren, Roj-leiren og tilknyttede fengsler – blitt hovedarenaer for internering av tidligere IS-medlemmer samt deres familier. En nærmere gjennomgang av disse strukturene viser imidlertid at situasjonen rommer dyptgripende juridiske, humanitære og politiske motsetninger som i seg selv har utviklet seg til en regional krise.

Al-Hol er den største leiren i området. Etter IS’ endelige nederlag i begynnelsen av 2019 økte befolkningen der fra rundt 10 000 til over 60 000 mennesker. Ifølge Amnesty International (2025) holdes fortsatt rundt 46 500 personer – syrere, irakere og borgere av andre nasjonaliteter – i leirer og interneringsfasiliteter. Over 90 prosent av disse er kvinner og barn. Roj-leiren huser på tilsvarende måte IS-relaterte familier. Parallelt driver SDF 27 fengsler og interneringssentre hvor rundt 50 000 tidligere IS-medlemmer og deres pårørende er frihetsberøvet.

Ifølge Human Rights Watch (2025) forvaltes leirene og fengslene formelt av AANES og SDF, men manglende sikkerhet, personell og ressurser gjør den praktiske gjennomføringen ytterst krevende. Svakt samarbeid med den internasjonale koalisjonen, samt kutt i økonomisk støtte til humanitære organisasjoner fra flere stater, har hatt direkte og alvorlige konsekvenser. Samtidig har det internasjonale systemet for repatriering og rettsforfølgelse vist seg dysfunksjonelt. Mange europeiske IS-tilknyttede borgere sitter i praksis på ubestemt tid uten tiltale, dom eller fremtidsperspektiv.

Bilde: JINHA

Rettslig tomrom og byrdeoverføring til Rojava

Innenfor rammen av internasjonal humanitærrett, menneskerettigheter og flyktningrett er staters ansvar for repatriering, rettsforfølgelse og beskyttelse av IS-relaterte personer utvetydig. Likevel har politisk og sikkerhetsmessig realitet gjort disse mekanismene i stor grad virkningsløse. I henhold til Den internasjonale Røde Kors-komiteens retningslinjer og Genèvekonvensjonene – særlig felles artikler og tilleggsprotokoller – har personer som ikke lenger deltar i kamphandlinger rett til beskyttelse. Dette omfatter tidligere stridende, familiemedlemmer, kvinner og barn, og innebærer human behandling, forbud mot tortur, rett til kontakt med familie, tilgang til mat, helsehjelp og trygg retur.

I praksis nekter imidlertid mange stater enten å gjenopprette statsborgerskap eller mangler rettslige og sivile strukturer for å ta imot returnerte personer. Kvinner og barn som repatrieres, fratas ofte grunnleggende rettigheter som identitetspapirer, utdanning og sosial beskyttelse. Resultatet er en «permanent midlertidighet» for tusenvis av mennesker – en tilstand der borgerstatus og grunnleggende rettigheter settes ut av kraft.

Konvensjonene – Genèvekonvensjonene, Flyktningkonvensjonen av 1951, Barnekonvensjonen og menneskerettighetene – garanterer siviles rettigheter, rettferdig rettergang og rett til retur. Likevel har stater, særlig under dekke av antiterrorpolitikk og «sikkerhetisering», valgt å overse disse forpliktelsene. «Sikkerhet» har i praksis forrang over «rettigheter» – nettopp der internasjonal rett burde vært mest effektiv.

Mange stater går enda lenger ved å frata egne borgere statsborgerskap. Barna som rammes, blir statsløse. Juridiske eksperter understreker at også disse barna har krav på beskyttelse og asyl etter internasjonal rett, men manglende politisk vilje og påberopt «sikkerhetsrisiko» gjør at de forblir internert – i strid med menneskerettighetene og flyktningrettens grunnprinsipper.

Videre praktiserer mange stater kollektiv avstraffelse ved å nekte retur basert på familiær tilknytning, også når kvinner og barn ikke har begått noen forbrytelse. Dette strider direkte mot forbudet mot kollektiv straff i folkeretten. Resultatet er vilkårlig frihetsberøvelse uten tiltale, dom eller rett til forsvar – et åpenbart brudd på retten til rettferdig rettergang og human behandling.

Mangelen på en bindende internasjonal rettsinstans – enten i form av en samlet internasjonal domstol eller et forpliktende repatrieringssystem – har gjort at eksplisitte rettigheter i internasjonal rett i praksis er blitt tannløse, særlig når statsborgerskap er suspendert eller opphevet. Dette er ikke bare et sikkerhetsproblem, men et symbol på avstanden mellom rett og makt.

Hvorfor nekter stater å ta hjem egne borgere?

Europeiske og arabiske stater unndrar seg systematisk sitt juridiske og humanitære ansvar overfor egne borgere i Rojavas leirer. Dette skyldes ikke mangel på rettslige rammeverk, men politiske, mediale og sikkerhetsmessige kalkyler – ofte drevet av innenrikspolitisk press og valglogikk.

I mange land forbindes repatriering av IS-tilknyttede personer med politisk risiko. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter fremstiller retur som «nasjonalt svik», og regjeringer velger ansvarsfraskrivelse for å unngå velgertap. Sikkerhetsdiskursen brukes som politisk skjold.

I Australia ble for eksempel repatrieringen av rundt 40 kvinner og barn trenert i årevis av frykt for offentlig opinion. Først i 2023 ble fire familier tatt imot, mens resten fortsatt sitter i leirene.

Narrativet om «retur = gjenopplivet trussel» er blitt et sentralt politisk verktøy. Mediene og ytre høyre har bidratt til å fremstille alle returnerte – også barn – som potensielle «tikkende bomber». Dette er både rettslig og empirisk uholdbart. Erfaringer fra skandinaviske land viser at målrettede rehabiliteringsprogrammer reduserer risiko betydelig.

Arabiske stater som Irak, Jordan, Tunisia og Marokko har i stor grad nektet å ta imot IS-familier – av frykt for intern ustabilitet, manglende rettslig kapasitet eller hevnaksjoner. I flere tilfeller møtes returnerte av vilkårlig fengsling og tortur. Irak, som har en av de største gruppene borgere i al-Hol, har ikke etablert trygge og rettslige returordninger.

Dette er ikke rettsstatsbasert sikkerhetspolitikk, men «sikkerhetisering ovenfra». Ved å konstruere bildet av den «farlige borgeren» legitimerer statene strengere kontroll, utvidede fullmakter og styrking av sikkerhetsapparatet. Som en europeisk analytiker uttrykte det i en UNHCR-rapport: «Frykten for retur er i langt større grad et produkt av innenrikspolitikk enn av reell ekstern trussel».

Bilde: JINHA

Leirer uten utvei – hvordan fornektet rettferdighet skaper ny utrygghet

Al-Hol, Roj og nærliggende fengsler er i ferd med å utvikle seg til tidsinnstilte bomber – ikke bare for Rojava og Syria, men for regional og global sikkerhet. Et liv i juridisk limbo uten rettsprosess eller rehabilitering legger grunnlaget for ny radikalisering.

Rapporter fra FN, AANES og Human Rights Watch advarer om at hardbarkede IS-tilhengere – særlig kvinner og ungdom – har etablert interne maktstrukturer i deler av al-Hol, kjent som «hisba»- og «al-hanbalat»-sonene. Her håndheves IS-ideologi gjennom trusler og vold.

Faren for opprør, masseflukt og koordinerte befrielsesaksjoner er reell. Angrepet på Ghwayran-fengselet i Hasakah i januar 2022 viste hvordan IS fortsatt evner å planlegge store operasjoner. Tilstedeværelsen av sovende celler og økonomiske overføringer utenfra forverrer situasjonen ytterligere.

Ifølge UNICEF og HRW (2025) lever over 6 000 utenlandske barn i leirene – uten statsborgerskap, utdanning eller fremtidshorisont. Barneekteskap og fødsler blant jenter helt ned i 12–16-årsalderen forekommer. Disse barna vokser opp i ekstrem vold og rettsløshet – et grovt brudd på Barnekonvensjonen og en langsiktig sikkerhetsrisiko.

Bilde: JINHA

Narrativ krig mot Rojava

Rojava er gjenstand for en omfattende informasjons- og narrativ krig. Den demokratiske, kvinneorienterte og ikke-statssentriske styringsmodellen utfordrer regionale maktstrukturer.

Statlige medier i regionen – blant annet Al Arabiya, Sky News Arabia, Al Mayadeen, Al-Alam, Fars News og iranske og tyrkiske statskanaler – fremstiller Rojava som en «terroristisk pseudostat». Fokus rettes selektivt mot al-Hol og påstått mishandling, mens statenes egen ansvarsfraskrivelse usynliggjøres.

Overskrifter som «IS-barn i kurdisk helvete» eller «Arabiske kvinner mishandlet i nord-syriske fengsler» bidrar til å delegitimere Rojava og rettferdiggjøre militær intervensjon. I tyrkisk diskurs fremstilles Rojava som en «grensetrussel», mens iranske medier portretterer området som et redskap for USA og Israel – til tross for at disse styrkene sto i front mot IS.

En særlig tydelig del av denne narrativkrigen er usynliggjøringen av kvinnelige aktører. Kvinners politiske og militære lederskap reduseres til «vestlig propaganda» eller «instrumentalisering», i et åpenbart kjønnsdiskriminerende forsøk på å frata dem politisk subjektivitet.

Internasjonal retts svikt i møte med terrorisme

Spørsmålet om hvem som skal dømme IS-medlemmer avslører et grunnleggende paradoks: Ønsket om rettferdighet uten vilje til ansvar. Lokale rettsprosesser i Irak eller under AANES’ kontroll har vært praktiske for mange stater, men bryter ofte med grunnleggende rettssikkerhet – inkludert tortur, masseprosesser og dødsstraff.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har i teorien mandat, men i praksis hindres den av at Syria og Irak ikke er medlemsland, av veto i FNs sikkerhetsråd og av manglende samarbeid fra statene hvis borgere er involvert.

Forslag om en egen internasjonal domstol for IS har strandet på manglende politisk konsensus. Hybridmodeller – som i Sierra Leone eller Libanon – kunne vært en løsning, men AANES’ manglende internasjonale anerkjennelse undergraver gjennomførbarheten.

Historiske paralleller: når rettferdighet svikter

Erfaringer fra Guantánamo, Bosnia, Rwanda og «krigen mot terror» viser at rettsprosesser i terrorsaker ofte undergraves av sikkerhetshensyn, unntakslovgivning og politisk press. Resultatet er ikke stabilitet, men eksport av kriser.

I sum har leirene i Rojava utviklet seg til et speilbilde av en internasjonal orden som ikke evner å håndtere konsekvensene av terrorisme. Del tre av rapporten vil analysere de geopolitiske interessene bak denne vedvarende krisen – og stille det avgjørende spørsmålet: Hvem tjener på at rettferdigheten forblir suspendert?

Les del 1 her, og del 3 her.

Rojava i klem mellom Daesh-leirene (del 1)

Postet den av
Bilde: JINHA

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter å ha spilt en nøkkelrolle i nederlaget av IS (Daesh), står Rojava i dag under et sammensatt press preget av krisen rundt Daesh-leirene, politisk isolasjon og en intens kamp om narrativene – en krise som tydelig avdekker svikten i den internasjonale rettsordenen.

Til tross for at det har gått mindre enn noen få år siden de katastrofale forbrytelsene begått av islamistisk terrorisme i Rojava, har det ikke bare vokst frem former for støtte til disse kreftene. Samtidig er Rojavas motstands- og antiterrorfront – som har vært den viktigste kraften i kampen mot denne trusselen – nå under press fra alle kanter. Parallelt forsøker tilknyttede menneskerettighetsorganisasjoner samt arabisk- og persiskspråklige medier, gjennom målrettet mediekrigføring, å svekke Rojavas omdømme og overse ansvaret for å forsvare og støtte denne motstandsfronten. Dette åpenbare paradokset vitner om maktspill og skjulte politiske strategier som setter geopolitiske interesser foran rettferdighet og sannhet.

Denne rapporten har som mål å gi en helhetlig analyse av den politiske, sosiale og sikkerhetsmessige situasjonen i Rojava, med særlig fokus på utfordringene og motsetningene knyttet til verdensmaktenes støtte, menneskerettighetsbrudd samt diplomatisk og mediemessig press mot dette kurdiske selvstyreområdet. Videre søker rapporten å gi et kritisk perspektiv på internasjonale aktørers rolle, virkningen av sikkerhets- og rettspolitikk, og mulige veier videre for å støtte rettferdighet, sikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i denne komplekse krisen.

Bilde: JINHA

Rojava – en ufrivillig fangevokter i en diskriminerende verdensorden

Oppholdet av flernasjonale Daesh-familier i leirene i Rojava er ikke et resultat av politisk valg, men av strukturelt press og systematisk ansvarsfraskrivelse fra nasjonalstater og internasjonale institusjoner. Selv om mange av Daesh-medlemmene og deres familier er statsborgere av europeiske, arabiske eller asiatiske land, unnlater disse statene bevisst å ta sitt juridiske ansvar. Slik avsløres det moralske hykleriet i den internasjonale ordenen: krav om rettferdighet og sikkerhet gjelder kun så lenge kostnadene bæres av andre.

For Rojava, som fortsatt ikke er anerkjent av noen stat eller internasjonal institusjon, har rollen som vokter av tusenvis av kvinner og barn med tilknytning til Daesh utviklet seg til en enorm sikkerhetsmessig, etisk og økonomisk byrde. Fra et folkerettslig perspektiv står denne situasjonen i klar konflikt med grunnleggende prinsipper som likhet i statsborgerskap, retten til en rettferdig rettergang og forbudet mot kollektiv avstraffelse. Likevel tvinges Rojava, som en uformell aktør, til å bære ansvaret for denne «grå styringen» uten tilgang til formelle ressurser eller institusjonell støtte.

Leirene har samtidig blitt til det som kan beskrives som «suspenderte territorier» – områder der internasjonale lover verken håndheves fullt ut eller oppheves. Dette skaper et vedvarende press for å håndtere alvorlige sikkerhetsrisikoer uten juridiske verktøy, og gjør Rojava til et offer for vestlige og regionale dobbeltstandarder: begrenset militær støtte på den ene siden, og full overføring av et ansvar ingen stater ønsker å påta seg på den andre.

Til syvende og sist er denne situasjonen et produkt av en dypt urettferdig verdensorden, der ikke-statlige aktører må betale prisen for politiske og militære feil begått av mektige stater – uten legitimitet, uten ressurser og uten utsikter til rettferdighet.

Hvorfor blir motstandens geografi tiet i hjel?

Midt i de åpenbare motsetningene i den internasjonale ordenen reiser det seg et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan en struktur som Rojava, som sto i frontlinjen i den globale krigen mot Daesh og betalte en enorm humanitær og politisk pris på vegne av verdenssamfunnet, i dag ikke bare mangle formell juridisk legitimitet, men fortsatt også være fullstendig utestengt fra internasjonal anerkjennelse?

Bilde: JINHA

Selv om Rojava utgjorde ryggraden i kampen mot Daesh-kalifatet, har støtten uteblitt. I stedet har det fulle ansvaret for håndteringen av Daesh’ etterlatte strukturer – inkludert tusenvis av fanger og deres familier – blitt lagt på skuldrene til denne unge selvstyrte administrasjonen. Gjennom bevisste strategier for passivitet, som å nekte å hente hjem egne borgere eller systematisk utsette repatriering, har verdensmaktene i realiteten overført sitt politiske, juridiske og menneskelige ansvar til en aktør som verken er FN-medlem, besitter formelle styringsverktøy eller har tilgang til stabil økonomisk støtte. Denne formen for «outsourcing» av krisen representerer ikke bare et moralsk sammenbrudd, men avdekker også et dypt strukturelt gap i det internasjonale systemet, der avpolitisering av motstand og sikkerhet bygget på andres lidelse har blitt sentrale maktinstrumenter.

Rojava – den glemte frontlinjen

Da Daesh vokste frem i årene 2013–2014 og utvidet sitt selvutnevnte kalifat fra Mosul til Raqqa, ble verden rystet. For Rojavas befolkning markerte dette ikke et nyhetssjokk, men begynnelsen på en eksistensiell kamp for overlevelse. Mens vestlige stater nølte med å utvikle helhetlige antiterrorstrategier og regionale statshærer kollapset, tok de kurdiske folkestyrkene – særlig Folkets forsvarsenheter (YPG) og senere Syrias demokratiske styrker (SDF) – uten reell internasjonal støtte på seg rollen som frontlinje i krigen mot Daesh. Slaget om Kobanî i 2014–2015 ble et avgjørende vendepunkt i denne motstanden. Samtidig som Daesh rykket frem med våpen erobret i Mosul og med åpen støtte fra NATO-medlemmet Tyrkia, ble Kobanî et symbol på urokkelig motstand.

Ifølge Syrian Observatory for Human Rights ble over 1 000 YPG-krigere drept i slaget, i tillegg til at tusenvis av sivile ble drept eller fordrevet. Etter Kobanî ble de kurdiske styrkenes militære operasjoner, i koordinering med den USA-ledede koalisjonen mot Daesh, ytterligere utvidet. Slagene om Manbij (2016), Tabqa (2017) og den omfattende offensiven mot Raqqa (2017) var blant de mest sentrale vendepunktene, der SDF spilte en avgjørende rolle i Daesh’ nederlag. Under slaget om Raqqa alene ble ifølge Amnesty International over 1 600 sivile drept, og byen ble nesten fullstendig ødelagt.

Samtidig skapte Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), gjennom sin tydelige og aktive tilstedeværelse, et globalt narrativ om kvinners motstand mot islamistisk fundamentalisme. Denne kvinneledede styrken brøt med etablerte forestillinger om militære strukturer i Midtøsten og ble et symbol på kampen mot ekstremisme.

De menneskelige kostnadene ved Rojavas motstand var enorme. Ifølge UNHCR og lokale feltkilder mistet over 11 000 SDF-krigere livet i krigen mot Daesh, og mer enn 20 000 ble såret. Disse ofrene har imidlertid i stor grad blitt oversett i stormaktenes politiske beregninger.

Selv etter Daesh’ militære nederlag tok ikke oppdraget til YPG og SDF slutt. Sovende celler, støttet av Tyrkia, er fortsatt aktive, og daglige antiterroroperasjoner pågår. Likevel har Rojava, til tross for den høye menneskelige prisen som er betalt, fortsatt ingen politisk anerkjennelse – verken som selvstyrt system eller som en likeverdig internasjonal partner.

Dermed er historien om Rojavas kamp mot Daesh også historien om en dyp konflikt mellom global ansvarsfraskrivelse og lokal handlekraft, mellom passiviteten i de formelle internasjonale strukturene og ofrene til styrker uten formell legitimitet. I dette tomrommet gikk ikke bare livene til tusenvis av kurdere tapt, men også prinsippene om rettferdighet og globalt ansvar.

Likevel utgjør fortellingen om Rojavas motstand og ofre bare halve virkeligheten i regionen i dag. Den andre halvparten finnes i strukturene som oppsto etter Daesh’ militære nederlag: leirer, fengsler og langvarige unntakstilstander der lov, rettigheter og internasjonalt ansvar er satt på vent. Denne rapportens første del har vist hvordan Rojava ble den glemte frontlinjen i kampen mot terrorisme. Del to tar for seg hvordan denne glemselen – gjennom leirkrisen, det juridiske vakuumet og statenes avvisning av ansvar – har utviklet seg til et humanitært og sikkerhetsmessig blindspor.

(Les del 2 og 3 hhv. her og her).

Internasjonal konferanse om fred og demokratisk samfunn samler stemmer for endring

Postet den av
Bilde: ANF

Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.

Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte

Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.

I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.

Bred deltagelse — og sterke taler

Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.

En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.

Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.

Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon

Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.

Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.

Muligheter — men også store utfordringer

For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.

Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.

Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.

En konferanse med utsikt — men med krav om handling

«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.

Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.

Kilder:

https://hawarnews.com/en/international-conference-on-peace-democratic-society-kicks-off-in-istanbul?utm_source=chatgpt.com

https://www.euronews.com/2025/02/27/pkk-leader-abdullah-ocalan-calls-on-kurdish-group-to-lay-down-arms?utm_source=chatgpt.com

https://hawarnews.com/en/message-from-leader-ocalan-to-international-conference-on-peace-and-democratic-society?utm_source=chatgpt.com

https://www.demparti.org.tr/en/international-peace-and-democratic-society-conference/22378?utm_source=chatgpt.com

https://english.anf-news.com/news/international-conference-abdullah-Ocalan-is-the-leader-of-kurdish-democratization-82528

Syrian Kurdish leader joins İstanbul peace conference online after Turkish gov’t blocks her entry

MSD: Valgene til Folkeforsamling for Syria er en politisk programforestilling

Postet den av

Av: Arnljot Ask , medlem av Landstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I uttalelsen som sees i sin helhet nedenfor her, uttaler Syrian Democratic Council (MSD), som er det politiske rådet til DAANES (Sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria ), at valget til Nasjonalforsamling i Syria som Damaskus regjeringen til Ahmed al Sharaa nå gjennomførte var en ren politisk programforestilling.

MSD slår her fast at disse valgene ikke er uttrykk for den frie viljen til det syriske folket.

«De mislyktes i å representere alle regioner og enheter i landet, i stedet tjente de som en politisk forestilling som verken verdsetter Syrias lange og historiske historie eller ofrene til dets folk, som har kjempet for et nytt Syria bygd på demokrati, frihet og genuin deltakelse. Snarere enn å bidra til nasjonal enhet og forsoning, har dette arrangerte og overflatiske valget utdypet splittelsene i det Syriske samfunnet».

MSD pekte så på at det Syriske folket streber etter reelle, inkluderende valg som oppriktig uttrykker deres vilje og representerer enhver innbygger. «Slike valg er en nasjonal rettighet som ikke kompromisses med eller ignoreres. De vil være en hjørnestein for å bygge en demokratisk og enhetlig stat fundert på rettferdighet, medborgerskap of likhet for alle syrere.

MSDs uttalelse, presentert på ANF mandag 6. oktober 2025, avslutter med at «Ingen valgprosess kan bli sett på som legitim uten at den involverer deltakelsen og representasjonen av alle syrere – både i landet og utenlands – og finner sted under internasjonal overvåking som sikrer åpenhet og integritet. Bare da kan Syria bevege seg mot å få en slutt på sin indre splittelse og oppnå en rettferdig og varig fred»

https://english.anf-news.com/rojava-syria/msd-elections-for-the-people-s-assembly-of-syria-serve-as-a-political-performance-81592

MSD: Elections for the People’s Assembly of Syria serve as a political performance
MSD said that no electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity.

The Syrian Democratic Council (MSD) released a statement regarding the recent elections for the People’s Assembly of Syria.
MSD stated that these elections, which they have closely monitored, do not reflect the true will of the Syrian people. “They failed to represent all regions and components of the country, instead serving as a political performance that neither honors Syria’s long and proud history nor the sacrifices of its people, who have struggled for a new Syria built on democracy, freedom, and genuine participation. Rather than contributing to national unity and reconciliation, these superficial elections have only deepened divisions within Syrian society”.
MSD pointed out that the Syrian people aspire to real, inclusive elections that genuinely express their will and represent every citizen. “Such elections are a national right that cannot be compromised or ignored. They are also a cornerstone for building a democratic and unified state founded on justice, citizenship, and equality among all Syrians.”
The MSD statement on Monday underlined that: “No electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians—both inside the country and abroad—and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity. Only then can Syria move toward ending internal division and achieving a just and lasting peace”.

Regissert prøvevalg i Syria med tyrkisk overstyring

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd


Syrias sjølutnevnte president Ahmed al-Shaara prøver å skaffe større legitimitet for sin regjering ved å avholde valg på ny folkeforsamling nå 15-20.september i områder han kontroller i dagens Syria. 121 av 210 parlamentsmedlemmer skal velges. 70 utpekes direkte av presidenten, mens 19 velges blant håndplukka kandidater i områder i al Hasakah, Raqqa øst og Deir Ezzor, som er i området administrert av sjølstyremyndighetene DAANES. «De som er mest kritiske til styresmaktene i Damaskus, kurderne i nordøst og druserne i den sørlige Sweida-provinsen, er utelatt fra valgprosessen i denne omgangen» rapporterer Bendik Sørvig, stedlig representant i Libanon for Norwac, til Aftenposten 15.september.

Druserne, i likhet med alawittene i Latakia provinsen, har tidligere vært utsatt for massakrer hvor Damaskusregjeringen har vært delaktige, mens de nevnte områdene administrert av DAANES har vært under angrep fra reorganiserte IS-celler, delvis understøttet av soldater fra al-Shaaras hær og medlemmer fra de tyrkisk støttede Syrian National Army (SNA).

DAANES har tidligere meldt at de ikke anerkjenner opplegget for de pågående valgene, fordi 7- punkts avtalen de inngikk med HTS/Al-Shaara 10. mars er brutt (se oppslagene på nettsiden til Solkurd 2.september her). De mener Dasmaskus-regjeringen legger opp til å følge opp, og snarere forsterke, det sentraliserte systemet i Syria som eksisterte under Assad.regimene. Noe de aldri vil akseptere De oppfordrer også det internasjonale samfunnet til ikke å anerkjenne dette arrangerte prøvevalget. De står fast på det standpunktet de fikk gjennomslag for i forhandlingene fram til 10.mars-avtalen, om at det nye Syria må gi de ulike etnisiteter og religiøse grupperinger som Syria består av like demokratiske rettigheter innenfor et desentralisert styresett.
Dette understrekes på nytt nå når valgene er i gang i en uttalelse lagt ut på ANF 17.sept:
ANF | Decentralization as Syria’s governance model of the future

Dagen før valget startet advarte medleder i KNK Ahmed Karamus mot Tyrkias innblanding, gjennom et oppslag i ANF hvor han viser hvordan «Tyrkia prøver å underlegge seg Damaskus for å eliminere Kurderne. For slik å destabilisere ikke bare Rojava, men hele Syria».

Karamus framhever her:

  • At den kurdiske bevegelsen har gjort sitt for å fremme en dialog og fred, mens Tyrkia har vist en uærlig tilnærming for å løse det kurdiske spørsmålet. Han påpeker spesielt utenriksminister Hakan Fidans negative rolle under hans besøk i Damaskus, og trekker paralleller til Fidans rolle under fredsprosessen 2013-15.
    Det inkluderer å nøre opp under at Damaskus må presse på for at SDF skal legge ned våpnene, uten garantier for hvordan 7 punkts avtalen skal oppfølges. Som å motarbeide at SDF skal bli en del av den syriske hæren som en enhet, men at soldatene skal underlegges den sentrale kommandoen i Damaskus en for en. At dette også undergraver mulighetene til å danne en felles front mot IS, i stedet for at IS nå brukes for å skape kaos og splittelse.
  • Karamus beskriver «Felles -konferansen for Nord og Øst Syria» , som ble holdt i Heseke 8.august, som et lovende skritt framover for Syria, og framholder at Tyrkias frykt for kurdisk framgang underminerer håpene. Gjennom at Tyrkia manipulerer Damaskus, ødelegger de ikke bare for kurderne, men skaper ustabilitet for alle minoriteter og forsterker den regionale krisen også utenfor Syria.
  • Karamus mener at tyrkisk press også blokkerte for den planlagte Paris-konferansen mellom DAANES og Damaskus-regjeringen, som også her innebærer tilbakeslag for ale minoriteter og religiøse grupper i Midtøsten for en demokratisk utvikling i regionen.
  • Karamus advarte til slutt også mot at grupper i ENKS lot seg friste til å bryte ut til alenegang med Damaskus-regjeringen.
    Se ellers hele uttalelsen til Karamus her:
    ANF | Karamus: Turkey’s policies toward Rojava are dragging the region into chaos
Ahmet Karamus – Bilde: ANF

Vatikanets delegasjon besøker Nord- og Øst-Syria

Postet den av

En delegasjon fra Vatikanet har avlagt et offisielt besøk til Nord- og Øst-Syria.

Bilde: ANF

En delegasjon bestående av representanter fra Vatikanet er på offisielt besøk i Nord- og Øst-Syria.

Delegasjonen engasjerte seg med institusjoner i den autonome administrasjonen, mottok informasjon om regionens demokratiske system og observerte kulturen for sameksistens mellom lokalsamfunnene på bakken.

Tre kvinnelige prester var inkludert i delegasjonen

Delegasjonen inkluderte søster Theresa Elias Kanakri (syrisk), talsperson for fransiskanersøstrene, søster Nadia Amin Ghali (egyptisk) og søster Mary Habib Keyrouz (libanesisk).

De ble ledsaget av Armin Mardo, talsperson for Rådet for kristne kirker i Aleppo, og Karakious Klayjian, representant for det kristne religiøse rådet i Raqqa.

Institusjonsbesøk

Delegasjonen besøkte departementet for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen av Nord- og Øst-Syria, hvor de ble mottatt av medformennene Ilham Ahmed og Fanar Gait, sammen med deres varamedlemmer Gulistan Ali og Robel Beho. Møtet ble holdt bak lukkede dører, og begge sider utvekslet gaver som en gest av gjensidig respekt.

Besøk til «Frihet for Abdullah Öcalan-initiativet»

Vatikanets delegasjon besøkte senere hovedkvarteret til «Frihet for Abdullah Öcalan-initiativet» og «Advokatenes initiativ for forsvar av Abdullah Öcalan». Under besøket ble det lagt vekt på Öcalans oppfordring om fred og et demokratisk samfunn, og det ble understreket at den tyrkiske staten ikke har svart på disse oppfordringene.

Talspersoner for initiativene uttalte at Öcalans ideer har forent ulike deler av samfunnet, spesielt kvinner, og har spilt en betydelig rolle i de demokratiske prestasjonene over hele regionen. På slutten av møtet ble delegasjonen presentert for Mr. Öcalans fembindsverk med tittelen The Manifesto of Democratic Civilization.

Besøkene fortsetter

Som en del av Vatikanets besøksprogram er det i dag planlagt møter med Det religiøse rådet for Nord- og Øst-Syria og Kontoret for diplomatiske forbindelser. I morgen vil delegasjonen ha samtaler med Syrian Democratic Council (MSD), Syrian Democratic Forces (SDF), Women’s Protection Units (YPJ) og Syriac Union Party.

Hentet fra: ANF

Historisk konferanse i Rojava peker ut retningen for en ny framtid for Syria

Postet den av
Bilde: SINAN CÛDÎ, ANF

En banebrytende konferanse ble nylig avholdt i Rojava (Qamishlo), arrangert av den Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES). Over 250 deltakere – inkludert representanter fra politiske partier, sivilsamfunn, religiøse grupper og minoriteter fra hele Syria – møttes for å diskutere en fredelig og demokratisk løsning på den syriske konflikten.

Konferansen, som fikk navnet «Konferansen for det demokratiske Syria», ble sett på som et viktig skritt i arbeidet med å skape et alternativ til det sentraliserte og ekskluderende politiske systemet som har preget Syria i flere tiår. I sentrum sto visjonen om et desentralisert og inkluderende Syria basert på likeverd, flerkulturell sameksistens, kvinners frihet og økologisk bærekraft – prinsipper som har preget Rojava siden revolusjonen i 2012.

Deltakerne drøftet utfordringer som fortsatt preger regionen, deriblant den humanitære krisen, trusselen fra tyrkiske militæroperasjoner, og ekskluderingen av DAANES fra FN-støttede fredsprosesser som Genève og Astana. Flere talere kritiserte at den kurdisk-ledede administrasjonen fortsatt holdes utenfor internasjonale forhandlinger, til tross for sin nøkkelrolle i kampen mot IS og bygging av lokal stabilitet.

Konferansen kulminerte i en felles erklæring som ba om en ny grunnlov, demokratiske valg, en rettferdig fordeling av ressurser, samt anerkjennelse av DAANES som en legitim styringsmodell innenfor en fremtidig syrisk stat. Den ble også sett som et tydelig signal til det internasjonale samfunnet om behovet for en reell inkluderingsprosess.

Dette initiativet har potensial til å sette en ny standard for hvordan fred, demokrati og multietnisk sameksistens kan bygges nedenfra i Midtøsten.

Kurdisk strategi på to fronter: Nye krav i Syria, økt synlighet i Europa

Postet den av

Oversatt fra ANF av Arnljot Ask, Arbeidsutvalget i Solkurd 

Ilham Ehmed: Vi søker en sterkere avtale for Syria

Bilde: ANF 17.april 2025

Ilham Ehmed, utenrikspolitisk medleder for Den Demokratiske Autonome Administrative regionen i Nordøst Syria (DAANES) orienterte om situasjonen i Rojava og Syria på det 9ende Sulaymaniyah Forumet i Sør Kurdistan (Nord-Irak) 17. april. 

Hun poengterte at det ville være vanskelig å vende tilbake til før-2011 situasjonen i Syria og la vekt på at mangfoldet måtte bli respektert 

“Rettighetene til kurderne og alle andre grupperinger måtte garanteres i grunnloven”, sa hun. Hun slo fast at majoriteten blant syrerne ikke ville ha et sentralisert system: “Syria trenger nye løsninger for å unngå dagens kriser”. 

Ilham Ehmed understrekte at deltakelsen fra alle partier i utformingen av den nye grunnloven ville være viktig: “Det syriske folket er bestemt på å slåss for sin frihet og verdighet, og vil ikke gi opp sine mål fra nå av”. 

Hun henviste til avtalen mellom Den autonome administrasjonen og Damaskus regjeringen, mens hun poengterte at “vi søker å forsterke avtalen for Syrias grunnlovsprosess, det politiske systemet og omdanningen av det”. 

Angående avtalen signert mellom SDFs Generalkommandant Mazloum Abdi og Syria’s interim President Ahmed al-Sharaa, tilføyde Ilham Ehmed: “Denne avtalen er viktig for skjebnen til det Kurdiske folket og andre grupper i Syria. Avtalen gjendriver påstander om at Den Autonome Administrasjonen prøver å splitte ut fra Syria”. 

Ilham Ehmed pekte også på hindringene som DAANES står ovenfor og uttalte: “Disse hindringene innebærer ikke at vi vil ta skritt tilbake. Snarere forsterker de vår vilje til å oppnå våre mål. Vi håper å forbedre situasjonen og vil fortsette vår kamp inntil vi når våre mål”. 

Erfaringene til den Kurdiske regionen er viktige i historien til Kurderne og de landene de bor i, konkluderte Ilham Ehmed: “Situasjonen i den Kurdiske regionen og den geopolitiske situasjonen i Syria er generelt forskjellige. Disse forskjellene må tas hensyn til”. 

Öcalan invitert som hovedtaler 1.mai i Zurich i Sveits

Abdullah Öcalan, den fengslede kurdiske lederen, er invitert som hovedtaler til årets 1. mai-markering i Zürich, Sveits. Invitasjonen kommer fra 1. mai-komiteen i Zürich, som består av over 60 organisasjoner, inkludert politiske partier, fagforeninger og sivilsamfunnsgrupper, i følge ANF.

I et brev til Öcalan, som sitter i isolasjon i İmralı-fengselet i Tyrkia, fremhever komiteen hans bidrag til fred og demokrati, samt hans alternative samfunnsmodeller som inspirasjon for bevegelser i Midtøsten, Europa og andre deler av verden. Komiteen uttrykker håp om at hans tilstedeværelse vil berike og inspirere politiske kamper i Sveits.

En lignende invitasjon ble sendt i 2013 under forsoningsprosessen mellom Tyrkia og PKK.

Nytt møte om implementering av 8 punkts-avtalen 

Postet den av
Bilde: AFN 12.april 2025

Et nytt møte ble holdt i Heseke mellom represententanter for Syrian Democratic Forces (SDF) og Damaskus regjeringen for å implementere 8 punkts avtalen signert 10.mars, etter et første møte19.mars. SDFs sjefskommandant Mazlum Abdi, medlem av Generalkommandoen Rohilat Afin og komitemedlemmer Hisen El Selame og Mihemed Qenatiri fra Damaskus regjeringen deltok på møtet. 

Framskrittene gjort med å implementere artiklene ble drøftet, og det ble framhevet at «spenningene i Syria skulle avsluttes». I denne sammenhengen ble det sesielt pekt på viktighetene av å beskytte Tishrin Dam fra militære angrep. 

Det ble også foreslått å opprette en komite som skulle behandle retur av tangsfordrevne mennesker fra ulike deler av Syria. 

Komitemedlemmene som skulle representere regionene i Nordøst Syria i dialogprosessensom skulle holdes med Damaskus regjeringen ble pekt ut. Medlemmene ble Foza Yusif, Ebid Hamid El Mibas, Emid Yusif, Senheribe Bersum og Sozdar Haci, mens talspersonene ble Meryem Ibrahim og Yasisr Sileman.