Rojavas endeløse byrde i skyggen av global urettferdighet (3)

Postet den 4 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Rojava, som sto i frontlinjen i kampen mot IS, bærer i dag den tunge byrden av å huse familiene til denne gruppen. I skyggen av global likegyldighet betaler regionen en høy pris – økonomisk, menneskelig og moralsk.

Del to av rapporten viste hvordan juridiske tomrom, staters manglende vilje til å ta ansvar og politisert sikkerhetstenkning har gjort leirene i Rojava til en humanitær og sikkerhetsmessig blindgate. Denne krisen stopper imidlertid ikke ved lov og rettferdighet; konsekvensene rammer direkte økonomien, samfunnet og fremtiden til en krigsherjet region. Del tre retter søkelyset mot denne skjulte, men avgjørende dimensjonen: de menneskelige, økonomiske og politiske kostnadene Rojava tvinges til å bære i skyggen av global urettferdighet.

Driften av interneringsleirer for IS-familier i Rojava er et tydelig eksempel på krisens politiske økonomi, der både direkte og indirekte kostnader skyves over på de mest sårbare. Offisielle tall viser at det årlig brukes titalls millioner dollar på sikkerhet, matforsyning, helse og administrasjon. Ifølge lokale rapporter og internasjonale NGO-er beløper kostnadene for al-Hol-leiren og andre leirer i Nord-Syria seg til rundt 50–70 millioner dollar årlig. Denne finansieringen kommer delvis fra begrenset og ofte betinget støtte fra internasjonale organisasjoner og enkelte vestlige stater, men hovedtyngden faller på Rojava selv – en region som fortsatt befinner seg i en post-konfliktfase.

Likevel er den menneskelige belastningen tyngre enn de økonomiske kostnadene. Samfunnet i Rojava lever med et konstant psykisk og sosialt press som følger av tilstedeværelsen av titusenvis av mennesker i leirene – inkludert nyfødte, barn, kvinner og menn som er forlatt av sine opprinnelsesland. Den politiske økonomien bak leirdriften er et speilbilde av global urett og ansvarsfraskrivelse. Hvorfor skal Rojava og dets befolkning, som selv er ofre for krig og trusler, bære en så enorm byrde? Ikke bare økonomisk, men også moralsk, sosialt og menneskelig. Denne realiteten viser hvordan regionale kriser omgjøres til redskaper for urettferdig politikk og økonomisk utnyttelse, mens det internasjonale samfunnet vender blikket bort og skyver ansvaret til periferien.

Reintegrering eller politisk felle?

Alternative tiltak som avradikaliserings- og reintegreringsprogrammer for IS-familier og -etterlatte – i Rojava og globalt – representerer forsøk som har vært delvis vellykkede, men preget av store motsetninger. Til tross for humanitære mål har disse programmene ofte strandet i politiske konflikter, strukturelle begrensninger og svak gjennomføring.

Den autonome administrasjonen og de syriske demokratiske styrkene (SDF) har, til tross for ressursmangel og politisk press, igangsatt enkelte rehabiliteringsprogrammer med fokus på livsmestring, yrkesopplæring og psykososial støtte. Mange av disse initiativene har imidlertid forblitt ufullstendige på grunn av manglende internasjonal støtte og politiske blokkeringer.

Forsøk på utdanning og støtte til kvinner og barn i leirer som Roj og Ain Issa viser potensialet for rehabilitering, men møter alvorlige utfordringer knyttet til manglende ressurser, skjør sikkerhet og menneskerettslige bekymringer.

I Europa har pilotprosjekter i blant annet Tyskland, Nederland og Sverige hatt en viss suksess når det gjelder rehabilitering av dømte terrorister og deres familier. Likevel har politisk motstand og sosial polarisering begrenset rekkevidden. Modellen i Nord-Makedonia, som kombinerer sosial og juridisk støtte for å hindre ny radikalisering, trekkes ofte frem som et positivt eksempel, men også her har høye kostnader og sosial motstand redusert effektiviteten.

Mangelen på langsiktig planlegging og stabil finansiering er den største årsaken til at slike tiltak mislykkes. Uten helhetlige støttenettverk – tilgang til utdanning, psykisk helsehjelp og arbeid – blir reintegrering langsom og ofte virkningsløs. Samtidig fører politisk og sikkerhetsmessig press, som prioriterer kontroll og undertrykking, til at de menneskelige og rettslige dimensjonene fortrenges.

Resultatet er at avradikaliseringsprogrammene, til tross for sitt uttalte mål om å løse krisen, i praksis fanges i sikkerhetspolitikk og nasjonale interesser. Uten bred støtte, rettslig klarhet og langsiktig forpliktelse er disse modellene dømt til å mislykkes. Den avgjørende lærdommen er at rehabilitering kun kan lykkes gjennom en balansert, human, juridisk og politisk tilnærming – forankret i internasjonalt samarbeid og reelt ansvar. Uten dette vil tiltakene snarere forverre krisen enn å løse den.

Juridisk-politisk kompromiss eller maktspill i Rojava?

Spørsmålet om internering av IS-familier i Rojava har utviklet seg til et komplekst felt for diplomatisk press og rivalisering mellom regionale og globale stormakter. Dette er ikke bare en juridisk og humanitær utfordring, men også et geopolitisk verktøy. I et slikt landskap er utformingen av en balansert og effektiv «rettslig-politisk avtale» både en nødvendighet og en krevende utfordring.

Store aktører som USA, Russland, Tyrkia, Iran og Den europeiske union benytter denne krisen, hver med sine ulike tilnærminger og mål, som et pressmiddel for å utøve innflytelse og konsolidere sin posisjon i Syria og regionen. USA søker, gjennom materiell og militær støtte til De syriske demokratiske styrkene (SDF), å bevare sin innflytelse og begrense Tyrkias handlingsrom, men fraskriver seg samtidig det rettslige ansvaret for å hente hjem egne borgere. Russland forsøker å befeste sin rolle i de fremtidige politiske prosessene ved å opptre som megler og støtte den syriske sentralstaten, og ønsker å overføre ansvaret for tilbakeføring av IS-etterlatte til myndighetene i Damaskus. Denne tilnærmingen har imidlertid blitt svekket etter Assads fall, og forholdet mellom Russland og Syria har ennå ikke gjenvunnet stabiliteten det hadde under Assad-perioden. Tyrkia er sterkt imot enhver styrking av kurderne og tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Rojava, og bruker spørsmålet om tilbakeføring som et pressmiddel mot SDF og den syriske staten. EU, på sin side, vakler mellom indre politisk press og menneskerettslige forpliktelser, preget av frykt for en gjenoppblomstring av terrorisme, og vegrer seg derfor ofte for å ta imot tilbakevendende borgere.

Samtidig kan en mulig løsning bestå i en «flerdimensjonal pakke» som kombinerer garantier for rettferdig rettergang, rehabiliteringsprogrammer og kontinuerlig oppfølging. Dette innebærer å sikre rettsforfølgelse i tråd med internasjonale standarder, særlig for personer som har deltatt i krigsforbrytelser, samt å tilby utdannings- og sosialprogrammer for rehabilitering av barn og kvinner som er uskyldige eller har begrenset skyld. Videre forutsetter dette etableringen av uavhengige overvåkingsorganer i samarbeid med internasjonale institusjoner, for å sikre åpenhet og tillit. De store aktørene, særlig USA og EU, må innta en tilretteleggende rolle og bruke sin politiske og økonomiske kapital til å legge grunnlaget for internasjonalt samarbeid om ansvarlig tilbakeføring. Russland og Iran må på sin side gi garantier for at overføring av personer til sentralmyndighetene ikke undergraver regional stabilitet, og at rettferdighet ivaretas.

Fra et annet perspektiv kan det også være nødvendig å etablere et spesialisert og sammensatt internasjonalt organ, med representanter fra FN, regionale stater og menneskerettighetsorganisasjoner, som får mandat til å behandle saker knyttet til tilbakeføring, rettsforfølgelse og rehabilitering. En slik struktur kan fordele det juridiske og politiske ansvaret mellom aktørene og forhindre maktkonsentrasjon.

Uten etableringen av en «rettslig-politisk avtale» basert på internasjonalt samarbeid vil denne krisen ikke bare fortsette å påføre tunge menneskelige og sikkerhetsmessige byrder, men også bli et redskap for stormaktenes politiske interesser. Til slutt er det lokalsamfunnet og krigens ofre som betaler den høyeste prisen i dette maktspillet, mens en rettferdig og human løsning skyves stadig lenger ut i tid.

Til slutt har Rojava, som frontlinje i kampen mot den flernasjonale IS-terrorismen, blitt forvandlet til en slagmark som alle ønsker å utnytte eller trekke fordel av, men som ingen er villige til å betale den reelle kostnaden for på en rettferdig måte eller ta fullt ansvar for. Dette avslører den globale urettferdigheten og likegyldigheten overfor en dyp humanitær og politisk krise.

Statlig uetikk i en humanitær blindspor

Til slutt står et ubesvart spørsmål igjen, som utfordrer den dype selvmotsigelsen som har oppstått i møte med terrorrelaterte kriser: Hvordan er det mulig at det kort tid etter terroristenes omfattende forbrytelser utvikles en utbredt politisk, mediemessig og menneskerettslig sympati og medfølelse for disse gruppene, mens den faktiske frontlinjen i kampen mot terrorisme – Rojava – samtidig systematisk isoleres, undergraves og utsettes for målrettede medie- og rettslige angrep?

Denne situasjonen vitner om en dobbel og instrumentell politikk på internasjonalt nivå, der ensidige fremstillinger og politisk styrte narrativer har erstattet de faktiske realitetene på bakken og grunnleggende etiske hensyn. Menneskerettighetsorganisasjoner og enkelte arabiske medier, ved å fremheve negative påstander mot Rojava, bidrar til å flytte ansvaret for kampen mot terrorisme og håndteringen av terrorens etterlatte bort fra internasjonale og regionale aktører.

Situasjonen som i dag preger krisen rundt tilbakeføring av IS-tilknyttede familier og etterlatte i Rojavas leirer, er et åpent og tydelig eksempel på et moralsk og politisk sammenbrudd på både regionalt og globalt nivå. Ansvarsetikken i denne sammenhengen er i realiteten enkel: Stater har ikke bare plikt til å sikre rettighetene til sine egne borgere, men også et ansvar for kollektiv sikkerhet og historisk rettferdighet. Likegyldighet og politisk spill med livene til tusenvis av mennesker – både terrorister og ikke-terrorister – overskrider en grunnleggende etisk grense og utvikler seg til en dobbel forbrytelse mot menneskeheten.

Sett fra et rettferdighetsperspektiv er spørsmålet om tilbakeføring eller ikke-tilbakeføring langt mer enn en politisk beslutning. Det er en kompleks problemstilling med juridiske, humanitære og sikkerhetsmessige dimensjoner som krever en finstemt balanse. Kostnadene ved å unnlate handling, både økonomisk og menneskelig, vil på sikt føre til vedvarende utrygghet, ny radikalisering og dype humanitære kriser som vil ramme hele regionen.

Praktiske modeller som kan ivareta både sikkerhet og rettigheter på en balansert måte, må bygge på prinsippene om åpenhet, overgangsrettferdighet og gjenopprettende rettferdighet. Det er nødvendig å utvikle og gjennomføre internasjonale og regionale strukturer som muliggjør trygg tilbakeføring kombinert med rettferdig rettergang, helhetlig psykososial støtte samt rehabiliterings- og avradikaliseringsprogrammer. En slik tilnærming fordeler ikke bare det moralske ansvaret mer rettferdig, men bidrar også til å redusere sikkerhetstrusler og forebygge nye humanitære kriser.

Nå, mer enn noen gang, er tiden inne for å legge bort egoistiske og likegyldige politiske strategier. I stedet må stater, fremfor å fornekte sitt ansvar, enes om en praktisk og solidarisk veikart ut av dette «humanitære blindsporet», basert på respekt for menneskeverdet og kollektiv sikkerhet. Fortsettelsen av dagens situasjon vil ikke bare forverre den humanitære katastrofen, men også føre til en gradvis oppløsning av felles etiske normer og regional sikkerhet.

Avslutningsvis er det ikke tilstrekkelig å fordømme likegyldighetens politikk; det er et presserende behov for handling og reelt ansvar. Dette er en alvorlig prøvestein for verdenssamfunnet: Om det er i stand til å heve seg over snevre egeninteresser og legge grunnlaget for rettferdighet og varig sikkerhet i regionen – eller om vi fortsatt vil være vitne til et moralsk forfall underordnet kortsiktige politiske gevinster.

Krisen knyttet til forvaring og tilbakeføring av familier tilknyttet IS er en krevende test for kollektiv ansvarsetikk og historisk rettferdighet, som stater og internasjonale institusjoner så langt har vist seg ute av stand til å håndtere. I denne sammenhengen er «tilbakeføring» eller «ikke-tilbakeføring» ikke bare et politisk valg, men et dyptgripende moralsk og humanitært spørsmål der menneskerettigheter, kollektiv sikkerhet og sosial rettferdighet veves tett sammen.

Staters likegyldighet, som i praksis har resultert i at egne borgere etterlates i leirer, påfører ikke bare de etterlatte enorme menneskelige lidelser, men legger også en betydelig sikkerhetsbyrde på allerede hardt rammede områder og det internasjonale samfunnet som helhet. Denne ansvarsfraskrivelsen bidrar på den ene siden til nye sikkerhetskriser og sekundær radikalisering, og undergraver på den andre siden rettferdigheten og rettighetene til ofrene.

Reelle løsninger må derfor søkes i skjæringspunktet mellom etikk, rettferdighet og sikkerhet – modeller som samtidig ivaretar borgernes grunnleggende rettigheter og regional stabilitet. Dette innebærer rettslig overvåket tilbakeføring kombinert med helhetlig psykososial støtte, rettferdige og åpne rettsprosesser, rehabiliteringsprogrammer og forebygging av ny radikalisering. En slik tilnærming kan redusere det vedvarende presset på grenseområdene og forhindre en eskalering av humanitære og sikkerhetsmessige kriser. Til syvende og sist kan dette humanitære blindsporet bare overvinnes gjennom et forpliktende og handlingsorientert veikart som løfter menneskelig ansvar til øverste prioritet. Å fordømme likegyldighet alene er ikke nok.

(Siste del) – Les del 1 her, og 2 her.

Mazloum Abdi: 2026 vil bli en ny start for oss

Postet den 24 desember, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I et intervju med Aryen TV , publisert av ANF 20.desember, uttalte Mazloum Abdi, kommandør for Syrian Democratic Forces (SDF), at samtaler med den syriske interimsregjeringen var i gang igjen og at 2026 ville innebære en ny begynnelse for SDF. «Vi vil oppnå betydelige framskritt det kommende året», hevdet han.

Uttalelsen kom på bakgrunn av omfattende beslutninger i forbindelse med samtaler om den voksende trusselen fra IS og videreføring av avtalene som tidligere ble gjort om integrering av SDF og tilbakeføringen av fordrevne befolkninger på grunnlag av 10.mars avtalene mellom SDF og HTS-regjeringen i Damaskus.

Det har ennå ikke vært noe avgjørende framskritt

Abdi fastslår at det ennå ikke har vært noen fundamental endring i mentaliteten i Syria, da sentralismen som ble arvet fra Baath regimet fortsatt er den rådende hodninga.“Fra styresmaktenes side er det fortsatt et ønske om at Syria skal styres av en enkelt gruppe». Problemet for Druzerne er fortsatt uløst, og massakrer fortetter på steder hvor Alawittene lever. Samtalene fortsetter, men ingen avgjørende framgang har skjedd.

Noen grupper inntar en aggressiv holdning mot SDF

Han peker på at det er grupper i Administration i Damaskus som ikke ønsker noen løsning. Abdi understreker at strukturer som tidligere samarbeidet med Tyrkia og invaderte områder som Afrin og Azaz saboterte prosessen. Han sier at disse gruppene var blitt en del av staten og nå inntok en aggressiv holdning mot SDF.

Våpenhvilen er til nå det viktigste som er oppnådd gjennom avtalen og forhandlingene

Ved å vise til diskusjonene rundt sluttbehandlinga av 10.mars avtalen nå i slutten av dette året, fastslo Abdi at disse ikke innebar en endelig sluttføring av avtalen. Det viktigste var at det ble enighet om en en våpenhvile: “Våpenhvilen er fortsatt vedtatt, og er svært viktig for det syriske folket. En videre dialog er mulig under omstendigheter uten krig«.

Samtalene med Damaskus regjeringen fortsetter uten avbrudd, sier Abdi

– Både på lavere og høyere plan. Hvor USA også er involvert både på det militære planet og gjennom US State Department. Han bemerker at samtalene har vært «satt på vent» tidvis, men ikke er blitt brutt.

Når det gjelder integrasjon av SDF i den felles Syriske hæren, sier Abdi at det ikke skal dreie seg om en oppløsning av SDF, men en fellesskapsløsning. SDF er en sterk militær enhet. Vi vil etablere en ny Syrisk hær, sammen med Forsvarsdepartementet. SDF skal spille en viktig rolle i denne strukturen, og legger vekt på Damaskus administrasjonen må overholde sine internasjonale forpliktelser her.

(Undertegnedes merknad: Den siste forhandlingsrunden, før dette intervjuet med Abdi, rundt dette temaet konkluderte med at SDF skal bestå som en enhet, med tre divisjoner og ha en representant i den felles Forsvarsadministrasjonen i Damaskus. Men Tyrkia har fortsatt egne meninger om hva som skal bli resultatet til slutt. USA inngår også avtaler direkte med Damaskus/al-Sharaa-regjeringen. En egen artikkel etter dette intervjuet vil kommentere disse forholdene).

Kvinnespørsmålet er en rød linje for SDF

Abdi legger spesiell vekt på statusen til Women’s Defense Units (YPJ), og sier at militariseringen av kvinner spilte en avgjørende rolle i kampen mot IS og på det sosiale planet. Han understreker at SDF’s forslag var at YPJ skal organiseres som en spesiell brigade innen den Syriske Hæren og: “Hvis dette ikke aksepteres blir integrasjonen vanskelig. Kvinnenes rolle er en rød linje for oss».

IS er fortsatt en avgjørende trussel

Abdi sier at siste ukes angrep på USA-soldater ved Palmyra viste at IS fortsatt utgjorde en alvorlig trussel mot fredsprosessen. Han bemerket at IS hadde reorganisert seg, særskilt vest for Eufrat. Og at SDF hadde foreslått å etablere en felles militær styrke mot IS koordinert av SDF, Damsskus-regjeringen og den Internasjonale koalisjonen mot IS.

Egen plan for retur av fordrevne befolkningsgrupper

Abdi gjentok at de har forberedt en egen plan for retur av fordrevne folkegrupper fra Afrin, Girê Spî, og Serêkaniyê. og la til at denne prosessen krevde en godkjenning fra Tyrkia i samarbeid med Damascus regjeringen og internasjonale stater. Han uttrykte håp om at disse returene kunne finne sted gradvis og i ordnede former.

Samordning av avviklingen av fangeleiren for IS medlemmer i Hol Camp leiren

Abdi rapporterte at halvpartene av IS medlemmene i Hol Camp leiren var avviklet og at samordning mellom Damaskus-regjeringen og Iraq-regjeringen fortsatte for de resterende fangene. Han la til at spørsmålet om utenlandske IS-medlemmer kunne ta lengre tid, avhengig av holdningen til de aktuelle landene de kom fra.

I sin konklusjon om at de ville oppnå betydelige framganger det kommende året, la Abdi vekt på oppmerksomhet omkring framtiden til SDF som den avgjørende faktoren. De er enige om oppgavene de står ovenfor, og har til hensikt å gjennomføre dem.

Mazloum Abdi , SDF kommandant – 20.des 2025

Veikart for Fred er klart, men staten motsetter seg å sette det ut i livet

Postet den 14 november, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Det er Ciğdem Kiliçgün, medleder i Demokratisk Regionsparti (DBP) og parlamentsmedlem i Istanbul for Folkenes Likhets og Demokratiparti (DEM) som uttaler dette i et intervju med ANF 10.november, hvor hun deler sine betraktninger om den pågående fredsprosessen og framtiden for et demokratisk samfunn.

(Del 1 av intervjuet kan leses her).

Du sier at Abdullah Öcalan ønsker å møte, ikke bare staten eller den nedsatte kommisjonen (som Parlamentet har opprettet), men med mange ulike sektorer. Men ennå har ikke dette rettmessige håpet blitt fulgt opp. Og dette håpet angår ikke bare Ӧcalan, men mange politiske fanger. Er det så vanskelig å ta disse skrittene gjennom de nye juridiske pakkene eller legale reguleringer som må til? Horfor har dette blitt blokkert?

– Tyrkia har signert konvensjoner de plikter å følge opp. For eksempel, selv om de ikke vedtar nye formelle rettningslinjer eller uten å introdusere nye lover, å iverksette dette som ville blitt svært meningsfullt og ha stor betydning. Det ville bli et av de viktige skrittene som kunne føre til en framgang i fredprosessen.

Men hovedsaken er dette: Vi forventer legale reguleringer. Mr Öcalan refererte til disse som «overgangslover» etter oppløsningen av PKK, nedleggelsen av våpen, og tilbaketrekningen av PKK styrker fra Tyrkia. Men kjernepunktene, det som virkelig vil ha betydning, er at folk som lever i dette landet ikke blir anerkjent i lovverket som forberedes for implementering.

Hvordan?

– For eksempel: Kurdere eksisterer ikke i lovverket. Alevitter er heller ikke anerkjent i lovene til dette landet. Heller ikke kvinner og arbeidere (som kategorier,min merkned). Så kanskje snakker vi her om noe fundamentalt. I et land hvo du ikke er anerkjent etter loven, uansett hvilket land du lever i, og i dag snakker vi om Tyrkia, kan selv de mest rettmessige kravene bli snudd til en forbrytelse, fordi du ikke er legalt anerkjent.

Det er tusener av politiske fanger som har blitt holdt fengslet i over 30 år. Det er de som har blitt holdt fanget bare fordi de har stått fram med sine demokratiske standpunkter. Selahattin Demirtas, Figen Yuksekdağ og fangene i Kobané rettssaken for eksempel. Det vi kaller lov og rett blir brukt som et angrepsvåpen imot dem. Men det som dette landet trenger er en demokratisk politik. På den ene siden, blir juridisk rammeverk presentert i valgkamper og i kritiske perioder, men disse reguleringene imøtekommer ikke samfunnets behov. De har blitt merkelapper som ser lovende ut, men i virkeligheten betyr de ingenting.

For det første, så må lovene i dette landet bli inkluderende. Vi trenger et legalt system som anerkjenner alle. Når dette er sikret, trenger vi kanskje ikke å snakke mer om juridiske pakker. Det er dette som virkelig må imøtekommes nå.

Men i dagens situasjon, spesielt når det kommer til situasjonen for syke fanger, og gisseltakingen av demokratiske politikere, i en prosess hvor lov og rett har blitt politisert, mener vi at det er viktig at alle som lider under uretten blir løslatt snarest mulig.

På den andre side, så er retten til håp som angår Mr Öcalan virkelig et fundament i denne prosessen. Fordi fangeøya Imrali har blitt hovedadressen for å muliggjøre en løsning på det kurdiske spørsmålet i Tyrkia. Et minne er påført det tyrkiske samfunnet, og en oppfatning ble formet om at »Imrali er stedet som hindrer en løsning på det kurdiske spørsmålet. Det må tas til følge» Ennå er det Imrali-fengslet, skapt av den tyrkiske staten, som prøver å gjøre det umulig å løse det kurdiske spørsmålet gjennom at Ocalan, som selve symbolet på å løse det kurdiske spørsmålet med håpet om demokrati, fred, vilje til et felles liv og en fri fremtid i dette landet, er knyttet til dette stedet.

Av plasshensyn forkorter jeg intervjuet med Kiliçgün til punktvis å peke på viktige begivenheter i perioden fram til der de står i dag. De som vil ha med seg alle detaljene kan finne det i den helhetlige engelske teksten som følger i lenken til slutt her:

– Hun peker på at rettighetene som må innrømmes og bekreftes rettslig ikke bare dreier seg om Öcalan men dekker et vidt samfunnsmessig spekter. Det må bli et prinsipp som gjelder alle som bor i dette landet.

Hun nevner her at Europarådets domstol for Menneskerettighter (ECtHR) nettopp påpekte at Selahattin Demirtas ennå ikke var løslatt etter snart 8 år ulovlig i høyriskofengsel. Og mens Ahmed Turk var blitt renvasket for beskyldningene mot han, har de avsatte kurdiske ordførerne ellers (som ble erstattet av såkalte «trustee») fått forlenget sine straffer – og spurte hvordan vi ser på dette.

– Hun trekker så linjene tilbake til 2015, som hun mener var et viktig vendepunkt i Tyrkias politiske historie. Fordi vi da erfarte at alle marginaliserte og ulike samfunnsgrupper i Tyrkia kunne samles i et parti med felles plattform, hvordan de videre kunne vokse og bli en effektiv kraft i politikken og tilføre samfunnet et aktivt subjekt.

(Min kommentar: Hun sikter da til HDP (Folkets demokratiske parti) som påførte det regjerende partiet til Erdogan et valgnederlag sommeren 2015, som gjorde at han måtte utlyse et nyvalg i november samme år for å gjenvinne flertall i Nasjonalforsamlingen. HDP ble så truet med forbud foran valgene i 2023 og stilte derfor lister sammen med De Grønne og oppretter i oktober 2023 DEM (Folkenes Likhets og Demokrati Parti)), som i dag er det 3.største partiet i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen.

Kiliçgün påpeker så at dessverre så tillater ikke den tyrkiske staten i dag at alle samfunnsmedlemmer deltar i det politiske livet som subjekter. Derfor kan vi ikke snakke om demokrati. Kurdernes eksistens fornektes. Derfor er den pågående prosessen en invitasjon til staten om å delta i et rettslig demokrati. Kobane-rettssaken og mange politiske hendelser rundt den, som holdningen til Kurdistan Communities Union (KCK) hindrer disse i å delta i det politiske livet. Tilsvarende gjelder holdningen til Alevitter. som sannsynligvis utgjør 15-20% av befolkningen (jfr Kari Vogt)

Hun trekker så fram utviklingen i Syria, som er tett sammenvevd med utviklingen i Tyrkia, og spesielt for kurdernes del. Samtidig som hun peker på at den tyrkiske utenriksminister Hakan Fidan også kommert med uttalelser om om Irak og Iran. Fidan sier at PKKs tilbaketrekking fra Tyrkia er viktig, men legger til at aktiviteter i Iran og Irak og også må avsluttes. Hva innebærer det, i forhold til fredsprosessen, at regjeringen stadig trekker fram slike betingelser? spør hun. (Min merknad: Fidan unnlater å peke på at Tyrkia jevnlig har intervenert militært i Irak og igjen har trappet opp denne aktiviteten!)

Hun hevder at Syria i dag tydelig står fram som hovedaktør og senter for den nye omstruktureringen av Midtøsten. Både som følge av nærværet av hegemoniske statsmakter og den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria (DAANES), som det kurdiske folket har skapt sammen med andre folkeslag. – I virkeligheten, ser jeg på dette som et viktig felt for å teste ut humaniteten. Et viktig felt for å teste ut demokrati og frihet.

– Mens den virkelig kraften som skal bestemme Syrias framtid bør bli folkene og dynamikken som ligger i Syria, er det mange krefter i Midtøsten som posisjonerer seg gjennom både energi forbindelser og sikkerhetspoltikk. Og hver av disse maktene prøver å holde på sine posisjoner og øke sin innflytelse.

I tillegg preges utviklingen i regionen av massakrene mot palestinerne og Israels angrep på Gaza. Det er en krig som blir holdt varm. Oppe i dette så står Syrias Demokratiske styrker (SDF fram som et sterkt eksempel på at et Syria og Midtøsten uten krig kan bli skapt.

– Nå er spørsmålet om det skal bli et demokratisk Syria, eller om det det skal fortsette slik som de økonomiske statsmaktene støtter opp under gjennom «interimregjeringen» som er satt opp i Damaskus, og som er representative for den mest brutale perioden i øynene til folkene i Midtøsten og Tyrkia. Hun oppsummerer med at det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia, i Syria, Iran og Irak i det stadiet vi har nådd nå må bli besvart med en demokratiske løsning.

– Både fortsettelsen av okkupasjonen og det faktum at statene der ser for seg en syrisk framtid gjennom Damaskus, og deres anstrengelser for å gjenskape Syria etter deres egne sosioøkonomiske behov, gjør det klart at vi befinner oss i en periode hvor mange debatter og utviklingstrekk er knyttet sammen i en knute.

– Vårt perspektiv er dette: i det minste har SDF skapt en betydelige kraft for utvikling av demokrati og frihet. De har etablert et styresett og en vilje som folket i Syria kan ta i bruk for å handtere alle vanseklighetene de har erfart. Derfor vil hvert skritt som skal tas for å utvikle demokrati der være viktig for hele Midtøsten. Men samtidig vil de konkrete framskritt for den perioden vi i dag diskuterer i Tyrkia også påvirke det nye systemet som blir etablert i Rojava. Kanskje skal vi konkludere denne etappen slik: SDF har også sin egen debatt å gjennomføre.

– De ser at de ikke er mot spørsmålet om integrasjon og deltakelse, men at de vil fotsette sin kamp for desentralisering; og at når det gjelder deltakelse vil de bevare sin sin egen identitet og egen kamp. Ja, denne identiteten og dennn kampen vil fortsette som en kraft og et håp om et nytt Midtøsten. Men å føre denne løsningmåten hit (til Tyrkia) som en allmenngyldig betingelse for enhver tid, er ikke akseptabelt, og heller ikke realistisk i forhold til karakteren på prossen her.

– Det pågår en prosess i Tyrkia. Et bord er eteblert, og diskusjonene blir gjennomført i overensstemmelse med den særegne karakter. Hvis det samme skjer i andre områder også, i Syria i Iran og i Irak, er de som ikke vil ta et skritt tilbake være Kurderne. Fordi Kurderne er de som vil se på kampen for fred og demokrati som det største behovet, og som aldri gi opp denne kampen. Det er et faktum at denne kampen, ved det stadiet vi har nådd i dag, fortsetter å bli stemmen til alle undertrykte folk som lever i Midtøsten. -Jeg tror vi er ved et avgjørende punkt, avslutter Ciğdem Kiliçgün,

Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den som vil lese orginalteksen finner den klipt inn nedenfor:

https://english.anf-news.com/interview/kilicgun-peace-roadmap-ready-but-the-state-refuses-to-move-part-two-82130

Vatikanets delegasjon besøker Nord- og Øst-Syria

Postet den 7 mai, 2025 av solidaritetmedkurdistan

En delegasjon fra Vatikanet har avlagt et offisielt besøk til Nord- og Øst-Syria.

En delegasjon bestående av representanter fra Vatikanet er på offisielt besøk i Nord- og Øst-Syria.

Delegasjonen engasjerte seg med institusjoner i den autonome administrasjonen, mottok informasjon om regionens demokratiske system og observerte kulturen for sameksistens mellom lokalsamfunnene på bakken.

Tre kvinnelige prester var inkludert i delegasjonen

Delegasjonen inkluderte søster Theresa Elias Kanakri (syrisk), talsperson for fransiskanersøstrene, søster Nadia Amin Ghali (egyptisk) og søster Mary Habib Keyrouz (libanesisk).

De ble ledsaget av Armin Mardo, talsperson for Rådet for kristne kirker i Aleppo, og Karakious Klayjian, representant for det kristne religiøse rådet i Raqqa.

Institusjonsbesøk

Delegasjonen besøkte departementet for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen av Nord- og Øst-Syria, hvor de ble mottatt av medformennene Ilham Ahmed og Fanar Gait, sammen med deres varamedlemmer Gulistan Ali og Robel Beho. Møtet ble holdt bak lukkede dører, og begge sider utvekslet gaver som en gest av gjensidig respekt.

Besøk til «Frihet for Abdullah Öcalan-initiativet»

Vatikanets delegasjon besøkte senere hovedkvarteret til «Frihet for Abdullah Öcalan-initiativet» og «Advokatenes initiativ for forsvar av Abdullah Öcalan». Under besøket ble det lagt vekt på Öcalans oppfordring om fred og et demokratisk samfunn, og det ble understreket at den tyrkiske staten ikke har svart på disse oppfordringene.

Talspersoner for initiativene uttalte at Öcalans ideer har forent ulike deler av samfunnet, spesielt kvinner, og har spilt en betydelig rolle i de demokratiske prestasjonene over hele regionen. På slutten av møtet ble delegasjonen presentert for Mr. Öcalans fembindsverk med tittelen The Manifesto of Democratic Civilization.

Besøkene fortsetter

Som en del av Vatikanets besøksprogram er det i dag planlagt møter med Det religiøse rådet for Nord- og Øst-Syria og Kontoret for diplomatiske forbindelser. I morgen vil delegasjonen ha samtaler med Syrian Democratic Council (MSD), Syrian Democratic Forces (SDF), Women’s Protection Units (YPJ) og Syriac Union Party.

Hentet fra: ANF

Nytt møte om implementering av 8 punkts-avtalen

Postet den 15 april, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Et nytt møte ble holdt i Heseke mellom represententanter for Syrian Democratic Forces (SDF) og Damaskus regjeringen for å implementere 8 punkts avtalen signert 10.mars, etter et første møte19.mars. SDFs sjefskommandant Mazlum Abdi, medlem av Generalkommandoen Rohilat Afin og komitemedlemmer Hisen El Selame og Mihemed Qenatiri fra Damaskus regjeringen deltok på møtet.

Framskrittene gjort med å implementere artiklene ble drøftet, og det ble framhevet at «spenningene i Syria skulle avsluttes». I denne sammenhengen ble det sesielt pekt på viktighetene av å beskytte Tishrin Dam fra militære angrep.

Det ble også foreslått å opprette en komite som skulle behandle retur av tangsfordrevne mennesker fra ulike deler av Syria.

Komitemedlemmene som skulle representere regionene i Nordøst Syria i dialogprosessensom skulle holdes med Damaskus regjeringen ble pekt ut. Medlemmene ble Foza Yusif, Ebid Hamid El Mibas, Emid Yusif, Senheribe Bersum og Sozdar Haci, mens talspersonene ble Meryem Ibrahim og Yasisr Sileman.

Syrias overgangskonstitusjon

Postet den 25 mars, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Den 13. mars 2025 publiserte Syrias midlertidige regjering (SCG) et utkast til en overgangsgrunnlov for landet. Dette dokumentet har møtt betydelig kritikk, spesielt på grunn av den omfattende maktkonsentrasjonen hos den midlertidige presidenten, Ahmed al-Sharaa, samt mangelen på anerkjennelse av Syrias religiøse og etniske minoriteter.

Overgangsgrunnloven gir president al-Sharaa betydelig autoritet. Han fungerer som øverstkommanderende for militæret, har myndighet til å foreslå lover, utstede dekreter med lovkraft, erklære unntakstilstand og innføre krigslov med godkjenning fra det nasjonale sikkerhetsrådet, som han selv utnevner. Denne maktkonsentrasjonen har vakt bekymring for fraværet av reell maktfordeling og demokratiske prosesser.

Utkastet til grunnloven anerkjenner ikke Syrias mangfoldige religiøse og etniske grupper. Islamisk lov er etablert som grunnlaget for landets rettssystem, noe som ekskluderer andre trosretninger og kulturelle praksiser. Dette skjer kort tid etter at SCGs forsvarsdepartement ble anklaget for en massakre mot alawitter i Latakia-regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringene rundt regjeringens holdning til minoriteter.

Overgangsgrunnloven ble utarbeidet av en komité bestående av syv personer, alle sunnimuslimske arabere, hvorav kun én var spesialist i konstitusjonell rett. Mangelen på representasjon fra Syrias ulike etniske og religiøse grupper har ført til kritikk om at komiteen ikke reflekterer landets mangfold. Det har også vært mangel på åpenhet rundt utvelgelsesprosessen for komiteens medlemmer.

Reaksjoner fra Nordøst-Syria

Det autonome styret i Nordøst-Syria (DAANES) uttrykte overraskelse over publiseringen av grunnlovsutkastet, spesielt siden det kom kort tid etter at en avtale mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og Damaskus ble inngått. DAANES’ utenriksstyreleder, Bedran Kurd, uttalte at grunnloven ble utstedt uten meningsfull deltakelse eller representasjon fra Syrias ulike samfunn, inkludert de i Nordøst-Syria, og beskrev dette som «fullstendig uakseptabelt» og i klar motsetning til den nylig inngåtte avtalen.

For mer detaljert informasjon, se kilden: Rojava Information Center.

DAANES: Vi vil fortsette arbeidet med å nå våre mål for vår revolusjon

Postet den 17 mars, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd

I en uttalelse 14.mars publisert på ANF 15.mars oppfordrer sjølstyremyndighetene i de Demokratiske Autonome omådene i Nordøst Syria (DAANES) alle krefter i Syria om å forene seg, for å komme fram til en nasjonal syriske grunnlov som er fritt for den autoritære mentaliteten som det gamle regimet hadde påtvunget dem i flere tiår.

Hele uttalelsen fra DAANES finner du her:

https://anfenglishmobile.com/rojava-syria/daanes-we-will-continue-working-to-achieve-the-goals-of-our-revolution-78409

Den slutter seg til en skarp kritikk fra Syrian Democratic Council (SDC), den politiske fløyen av SDF samme dag:

https://anfenglishmobile.com/rojava-syria/msd-draft-constitution-is-an-attempt-to-reproduce-dictatorship-78393

Mot at lederen for HTS (Ahmed al-Sharaa) den 13.mars signerte utkastet til ny Grunnlov for Syria som den såkalte National Dialogue Congress hadde utarbeida i slutten av februar – og som SDC allerede 26.februar hadde avvist – i likhet også med ledelsen i DAANES.

Den må også sees i sammenheng med at drap på 8 alawitter igjen i Latakia ble offentligjort 15.mars, og at Tyrkia de seneste dagene har trappet opp bombingen mot områder i Rojava, sammen med angrepene rundt Manbij og Tishrin dammen.

Vi bør også se uttalelsen fra DAANES nå, som en påpekning av at underskrivingen av Grunnlovs-utkastet til National Dialogue Congress undergraver avtalen som nettopp ble inngått mellom SDF og Damaskus regjeringen til HTS (som vi har omtalt tidligere her på vår hjemmeside).

Uttalelsen fra DAANES nå knytter an til at 15.mars markerer 14 årsdagen for motstanden mot det tyranniske Baath-regimet, hvor det ble krevd frihet, rettferdighet og demokrati. At denne folkelige revolusjonen, som nå har pågått i 14 år, i sin essens er en revolusjon fra et folk som nettopp reiste seg fordi de avviser urettferdig og en ekskluderende politikk for et monolittisk Syria. Sammenbruddet av Baath regimet 8.desember 2024 var slik et stort framskritt og en kilde til håp, glede og stolthet for all syrere, uansett deres religion eller etnisitet.

Uttalelsen fra DAANES avsluttes slik :

«DAANES fornyer derfor sin garanti til vårt folk om å fortsette arbeidet for å nå målene for vår revolusjon. Vi vil fortsette å kreve at den nye syriske grunnloven skal beskytte rettighetene til alle syriske innbyggere, uansett trosretning, uten marginalisering eller ekslusjon av noen. Grunnloven må bli en hjørnestein for å bygge et forent Syria og et beskyttende vern for vårt hjemland Syria mot enhver fare».

Dette understreker vår kommentar til uttalelsene av avtalen mellom SDF kommandant Mazloom Abdi og interimspresident Ahmed al-Sharaa 10. mars, at prosessen ikke er avslutta ved signeringen av avtalen. De kommende Newroz-feiringene vil spille en viktig rolle for utviklingen videre.

Fredsprosessen i Syria et skritt videre

Postet den 11 mars, 2025 av solidaritetmedkurdistan

gjennom avtale signert 10.mars av SDF kommandant Mazlom Abdi og Syrias selverklærte interimspresident Ahmed al-Sharaa.

Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd

Bilde: **ANF 10.mars Abdi t.v og al-Sharaa t.h.**

Avtalen inneholder 8 punkter som et rammeverk for den videre prosessen.

En prosess som har pågått i lengre tid, helt siden HTS tok over makten etter at tidligere president Assad ble fjernet gjennom et opprør ledet av den tidligere Al Qaida gruppen (HTS) og jihadist gruppen SNA (Syrian National Army), støttet av Tyrkias president Erdogan, som sjøl har intervenert i krigshandlingene på syrisk jord.

DAANES, ledelsen for sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria stilte da krav overfor den nye sentralregjeringen i Damaskus om hvordan et omforent og fredelig Syria skulle utvikles (se tidligere artikler på vår nettside). I kjølvannet av de nylige angrepene fra HTS regjeringen mot restene av Assad styret i det Alawitt-dominerte kystområdene langs vestkysten av Syria ble DAANES inkludert i forhandlingene med HTS. Muligens fordi de skjønte at sjølstyreområdet i Nordøst Syria ikke kunne nedkjempes militært på samme vis som alawittene. Og de hadde behov for en fredeligere fase i samlingen rundt den nye Damaskusregjeringen som en avledning av den internasjonale kritikken mot massakrene av alawittene som er dokumentert.

DAANES gikk skarpt ut mot massakrene og krevde straffeforfølgelse av de ansvarlige i en uttalelse tidligere den 10.mars (se eget oppslag nedenfor om dette). Det hevdes i forbindelse med framleggelsen av 8-punktsavtalen at HTS vil følge opp disse kravene. Også DEM i Tyrkia og Kurdistan Communities Union (KCK), en paraplyorganisasjon for kurdiske bevegelser i flere deler av Kudistan som støtter demokratisk konføderalisme som samfunnsform, som praktiseres i DAANES regionen, kriserer skarpt massakrene.

De 8 punktene i avtalen, gjengitt her, vil sjølsagt bli gjenstand for ulike tolkninger når de skal konkretiseres og praktiseres.

1. The guarantee of the right to representation and participation for all Syrians, regardless of their religious and ethnic backgrounds, in the political process and all state institutions.

2. The Kurdish community is an indigenous community of the Syrian state, and the Syrian state guarantees its citizenship rights and all constitutional rights.

3. A ceasefire to be implemented across all of Syrian territory.

4. The integration of all northeastern Syria’s civilian and military institutions, including border crossings, airports, and oil and natural gas fields, into the management of the Syrian state.

5. Ensuring that all displaced Syrians return to their towns and villages and are protected by the Syrian state.

6. Supporting the Syrian state’s fight against any threat by the remnants of the Assad regime, as well as threats to security and unity.

7. Rejecting calls aimed at creating divisions among the components of Syrian society, hate speech, and attempts to spread discord.

8. The Executive Committees will continue working to ensure the implementation of the agreement by the end of the year.

Salih Muslem, medleder i Demokratisk Unions Party (PYD) , det største partiet i DAANES-regionen, utdyper innholdet i avtalen i et oppslag på ANF 11.mars : https://anfenglishmobile.com/rojava-syria/salih-muslim-agreement-between-sdf-and-damascus-consistent-with-abdullah-Ocalan-s-letter-78342

Avtalen ser ut til å ha brei støtte i den kurdiske bevegelsen, også blant de som ikke sogner til «KCK-familien». Ikke minst fordi den knyttes til de fredsbestrebelsene som pågår i Tyrkia, og som også angår den kurdiske regionen i Nord Irak, knyttet til kravet om oppheving av isolasjonen av Ӧcalan for at han kan gjenoppta sin rolle som fredsforhandler. Men siden en fredsprosess i Syria påvirker alle konflikter nasjonalt og regionalt i Midtøsten, og er flettet sammen med rivaliseringen mellom globale stormakter, også med røtter i den gamle europeiske kolonialismen, vil det fortsatt være en lang vei å gå. For Solkurd og andre venner av det kurdiske folket, og fred og frihet i sin alminnelighet, er det viktig at det som skjer nå får spire og vokse!

35 syriske partier og bevegelser avviser «nasjonal dialogkongress» i Damaskus

Postet den 28 februar, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Tirsdag 25. februar publiserte ANF at 35 syriske politiske partier og sosiale bevegelser har kommet med en felles uttalelse angående den såkalte «nasjonale dialogkongressen» som skulle holdes i Damaskus.

Organisasjonene som undertegnet uttalelsen kritiserte den ensidige utvelgelsen av dialogdeltakere og fremstillingen av dem som legitime representanter for de syriske regionene. De påpekte at denne metoden ikke var forskjellig fra Baath-regimets metoder for ignorering og fornektelse.

Uttalelsen fortsatte med å si at for at en sann dialog skal kunne utvikle seg, måtte representanter fra alle politiske, sosiale og sivile partier kunne delta på kongressen. Ellers ville kongressens resultater være meningsløse. De understreket at det finnes reelle representanter for alle komponenter og politiske og militære styrker i alle regioner av Syria.

Partiene og bevegelsene som hadde undertegnet uttalelsen var som følger:

Kurdistan National Congress (KNK)
Democratic Union Party (PYD)
Democratic Green Party
Kurdistan Democratic Peace Party
Kurdistan Liberal Party
Kurdistan Communist Party
Syrian Kurdish Democratic Party (P.D.K.S)
Syrian Kurdish Democratic Party
Syrian Kurdish Democratic Left Party
Syrian Kurdish Left Party
Future of Syria Party
Kurdistan Democratic Change Party
Kurdistan Modern Party
Kurdistan Workers’ Party
Arab National Committee
Syrian Democracy and Modernity Party
Syrian Kurdish Democratic Alliance Party
Syrian Reform Party
Assyrian Democratic Party
Kurdistan Brotherhood Party
Syrian Kurdish Democratic Roj Party
Democratic Society Movement (TEV-DEM)
Kongra Star
Conservative Party
Democratic Struggle Party
Kurdistan Future Party
Rojavayê Kurdistan- Kurdistan Democratic Party
Tensiq El Weteniye-Democratic Change Movement
Syriac Unity Party
Kurdistan National Unity Party
Kurdish Democratic Party-Syria (Party)
Syrian Kurdish Democratic Unity Party (Yekîtî)
Syrian Left Revolutionary Movement
Sûraya Party
El Weten El Syria Party

Tross dette og tidligere dialoger om inkludering av kurderne og alle andre etniske og religiøse minoriteter i samtaler om Syrias fremtid, var kurderne ikke var invitert i det siste møtet mellom syriske parter. Det var Syrias nasjonale dialogkonferanse, avholdt i Damaskus den 24. og 25. februar 2025. Konferansen samlet rundt 600 delegater fra ulike deler av Syria og ble ledet av landets nye leder, Ahmed al-Sharaa. Hovedmålene var å diskutere landets fremtid etter Bashar al-Assads fall, med fokus på temaer som konstitusjonelle reformer, friheter, økonomi og sivilsamfunn.

Den kurdiske administrasjonen i Nordøst-Syria ble ikke invitert til konferansen, angivelig fordi de ikke ønsket å oppløse sine egne militære styrker, Syrian Democratic Forces (SDF). I en uttalelse fordømte de kurdiske selvstyremyndighetene ekskluderingen og uttalte at konferansen ikke representerte det syriske folket.

Under konferansen ble det vedtatt en kunngjøring med 18 punkter som skulle legge grunnlaget for reformer av statsinstitusjonene. Blant annet ble det fastslått at «enhver væpnet gruppering utenfor landets offisielle institusjoner kommer til å forbys». Dette kravet om avvæpning og underordning under forsvarsdepartementets autoritet ble sett på som en direkte utfordring til SDF og andre grupper som opererer utenfor statens kontroll.

Til tross for ekskluderingen fra konferansen, har SDF uttrykt vilje til dialog. SDFs øverstkommanderende, Mazloum Abdi, uttalte at en oppfordring fra PKK-leder Abdullah Öcalan om å avslutte den væpnede kampen mot Tyrkia ikke gjelder for SDF i Syria. Abdi ønsket Öcalans oppfordring velkommen, men presiserte at den kun var rettet mot PKK i Tyrkia. Han understreket også at fred i Tyrkia burde forhindre ytterligere tyrkiske angrep på syriske kurdere.

Konferansen ble også kritisert for manglende representasjon av Syrias etniske og religiøse mangfold. Den kurdiske politikeren Saleh Muslim påpekte at komiteen besto av én politisk «farge» og ikke reflekterte landets mangfold.

SDF og den kurdiske administrasjonen planlegger nå egne diskusjoner om regionens fremtid, ettersom de ikke deltok i den nasjonale dialogen initiert av den nye syriske regjeringen.

Kurdere på kryss og tvers

Postet den 22 februar, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av: Petter M. Johansen

Artikkelen ble først publisert her.

Regional offensiv for Öcalan

Assad-regimets fall i Damaskus, Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria og flyangrep i Nord-Irak og oppmerksomheten rundt den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, har ført til at kurdere snakker med hverandre på tvers av grensene i regionen og bitre politiske motsetninger.

Delegasjonen fra Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) har besøkt Öcalan ved to anledninger på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 28. desember. De har nå hatt samtaler på høyt nivå med både Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) i Erbil (kurdisk Hewlêr) som er hovedstaden i Den autonome kurdiske regionen i Irak, og i Sulaymaniya (kurdisk Slemani), hovedsetet for Talabani-klanen og PUK.

Delegasjon til Nord-Irak

Presidenten i den autonome kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, tok imot DEM-delegasjonen i Erbil mandag. Barzani er nevø av tidligere president og klanhøvding Massoud Barzani som arvet KDP (Partiya Demokrat a Kurdistanê) etter sin legendariske far Mustafa Barzani (1903-79).

Forholdet mellom KDP og PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) er i beste fall betent, og Öcalans ideologi om demokratiske konføderalisme står ikke høyt i kurs i det klanbaserte KDP hvor 78-årige Massoud Barzani fortsatt har de tyngste ordene med i laget. For å understreke rangordninga møtte DEM-delegasjonen Massoud Barzani før de møtte presidenten.

Barzani har pleiet gode forbindelser med Ankara, både for å bekjempe PKK og på grunn av rivaliseringa med PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan).

Ved å gi Tyrkia mer eller mindre fritt leide til å angripe basene til Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til PKK, i Qandil-fjellene, har Tyrkia, skritt for skritt, utvidet sin okkupasjon av grenseområdene i Nord-Irak uten at sentralregjeringa i Bagdad har hatt mulighet til å hindre det. Tyrkia tråkler sammen den ene lomma med den andre langs grensa slik at det begynner å ta form av et sammenhengende belte.

Omveltninga i Syria åpner nye dører til gamle rom. KDP har sine allierte i Nord-Syria der Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) er bygd av Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) som tilhører “PKK-familien”. Nå må DAANES og de kurdiske partiene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) forholde seg til den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som styrer i Damaskus.

Det byr på utfordringer ettersom HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere etterlyste terroristen Abu Mohammed al-Jolani, har avvist den føderative modellen for Syria, med lokalt autonomi, som Daanes tar til orde for. Det betyr ikke en egen autonom region, slik som i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak.

KDP i “Barzanistan”

Samtalene mellom president Barzani og DEM-delegasjonen mandag kretset rundt kurdisk regional enhet og forsoning og om følgene av en eventuell ny forhandlingsprosess i Tyrkia. Her er det nærliggende å tro at DEM ba Barzani om å bruke sine forbindelser til Recep Tayyip Erdoğan i presidentkomplekset Cumhurbaşkanlığı Külliyesi i Ankara.

“Barzani uttrykte sin fulle støtte til fredsinitiativet og prosessen for en fredelig løsning i Tyrkia, Irak, Syria og utover. Delegasjonen diskuterte det politiske landskapet i Tyrkia og understreket behovet for kurdisk enhet i møte med regionale utfordringer. Møtet ble sett på som en del av en breiere innsats for å engasjere kurdiske politikere og fremme dialog om kurdiske spørsmål på både nasjonalt og regionalt nivå,” skriver Medya News.

Et annet sentralt spørsmål er hvordan alle kurdiske politiske krefter kan bli involvert i fredsprosessen for å sikre at ingen fraksjon blir utelatt. Fred kan ikke oppnås isolert, understreket Barzani, det krever samarbeid mellom kurdiske fraksjoner for å fremme politiske løsninger. Kurdisk historie og forholdet mellom KDP og PKK tilsier at dette kan by på store, uoverstigelige utfordringer.

Her spiller erfaringene fra Rojava inn. Politikken til DAANES og organiseringa av samfunnet har gitt gjenlyd i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan” i Sulaymaniya. Den står i kontrast til den politistaten som mange mener KDP driver i Nord-Irak, særlig i “Barzanistan” i Erbil. En positiv politisk løsning, både i Tyrkia og Syria, kan dermed utfordre tradisjonelle maktstrukturer som er forankret i klaner.

PUK i “Talabanistan”

Delegasjonen dro deretter til Sulaymaniya for å møte PUK-lederen Bafil Talabani og visestatsminister Kubat Talabani. Møtet fant sted bak lukkede dører i Debashan, den historiske residensen til tidligere president og partieier Jalala Talabani.

Debashan ligger i fjellsida med vakkert oversyn over Zamwa som stedet het før den moderne byen ble anlagt i 1783-84 under det kurdiske shafi’i-sunnimuslimske Baban-fyrstedømmet (1649-1850), med oljebyen Kirkuk som hovedstad før Sulaymaniya etablerte seg som støttespiller for det osmanske riket i kampen mot Iran.

Undertegnede var i 2017 middagsgjest hos Talabani (1933-2017) og hans kone Hero Ibrahim Ahmed (Hero Khan) Khan, i Debashan og hadde hennes søster Shanaz Ibrahim Ahmed, gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, som en meget frispråkelig borddame.

Borddama som sitter sentralt i PUK-ledelsen sammen med sin nevø Bafil Talabani, møtte DEM-delegasjon som anla et besøk på gravstedet til svigerfaren som grunnla PUK sammen med hennes far, juristen og forfatteren Ibrahim Ahmad (1914-2000) i 1975.

Det respektfulle besøket understreker at PUK fortsatt er en familiesak, en meseleya malbatê.

Delegasjonen kan dermed ha åpnet en direkte kanal til Bagdad gjennom president Rashid som er medlem av PUK. Han kom til Halabja få dager etter Saddam Husseins gassangrep på den kurdiske grensebyen 16. mars 1988, i sluttfasen av krigen mot Iran (1980-88).

https://en.wikipedia.org/wiki/Halabja_massacre

https://en.wikipedia.org/wiki/Anfal_campaign

Shanaz var oppsatt på å gjøre 31. august 1996 til minnedag for å markere Erbil-massakren under den irakisk-kurdiske borgerkrigen, da Massoud Barzani inviterte den irakiske hæren til Erbil for å bekjempe PUK. Saddam Hussein svarte på Barzanis brev med å sende 45.000 soldater. 48 PUK-medlemmer ble henrettet i Erbil, mens vel 700 peshmergas fra PUK og Iraks nasjonalkongress (Moutammar al-Watani al-‘Iraqi, INC) (partiet til CIA-allierte Ahmed Chalabi som ble visestatsminister (2005-06) etter Saddam Husseins fall) ble skutt utenfor byen. Samme dag henrettet KDP tretten peshmergas fra PUK i Erbil.

Saddams tropper trakk seg senere tilbake etter å ha overlatt Erbil til KDP hjulpet til å presse PUK helt til grensen mellom Iran og Irak før USA grep inn og evakuerte over 6000 PUK-krigere fra Irak. I oktober tok PUK tilbake Sulaymaniya.

Hero Khan sendte mange strenge blikk ned til bordenden hvor samtalen fant sted, og lillesøster Shanaz fikk ikke sitt ønske igjennom.

Den 31. august blir aldri offisielt markert. Sårene har aldri blitt leget.

https://en.wikipedia.org/wiki/1996_Erbil_massacre

Delegasjonen besto av Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder som begge var medledere av DEM fram til august 2023, av partimedleder Keskin Bayindir og andre politikere fra Demokratisk regionsparti (Demokratik Bölgeler Partisi, DBP; Partiya Herêman a Demokratîk, PHD) og av parlamentarikere fra DEM.

Følget inkluderte utenrikspolitisk talsmann Berdan Öztürk, Mehmet Kamaç (DEM) og Gülcan Kaçmaz Sayyiğit, representant fra Van for det tyrkiske grønne venstre partiet Yeşil Sol Parti (YSP), samt İbrahim Bilmez og Özgür Erol fra advokatfirmaet Asrin som har saka til Öcalan. Buldan og Önder var de som først fikk besøke Öcalan på Imrali.

Delegasjonen avsluttet besøket i Nord-Irak onsdag med et møte med statsminister i den kurdiske regionen (KRI), Masrour Barzani, i Erbil onsdag.

Tyrkisk våroffensiv

Samtalene som delegasjonen hadde på høyt nivå i Başûrê Kurdistanê, kom på “et kritisk tidspunkt, fordi Öcalans siste initiativ tar sikte på å styre den kurdiske politiske bevegelsen inn i en fornyet prosess med dialog” på tvers av grensene, ifølge Medya Haber.

Observatører venter nå på uttalelser fra begge sider for å klargjøre hva møtene har ført til for kurdisk diplomati i et breiere politisk landskap i Midtøsten eller Vest-Asia som er under omforming.

Det skjer på et tidspunkt da Tyrkia utvider sin kontroll over deler av Nord-Irak i oppbygginga til hva som ser ut til å bli en ny våroffensiv i grensetraktene, og mot Qandil-fjellene (kurdisk Çiyayên Qendîlê) som strekker seg langs grensa mellom Irak og Iran og er en del av fjellkjeden Zagros fra Iran, det nordlige Irak og det sørøstre Tyrkia.

Tyrkia har intensivert sine militære operasjoner med vedvarende luft- og bakkeangrep og særlig bruk av droner mot Gara-regionen. Det har ført til en ny strøm av flyktninger. 27. januar ble fire sivile drept i et droneangrep i Rapirin i hva som fortoner seg som vilkårlige angrep fordi det ikke fins militære mål i området.

Det fyrer opp under advarslene fra Community Peacemakers Teams (CPT), med kontor i Sulaymaniya, og andre observatørgrupper i Irak om at angrepene har som mål å avfolke viktige regioner i forkant av den planlagte våroffensiven.

Fjellregionen Gara (Garê) i Duhok-regionen har vært mål for tyrkiske angrep gjennom mange år. Den hittil største offensiven Operasjon Ørneklo-2 (Pençe Kartal-2 Harekati) fant sted 10.-14. februar 2021 og var rettet mot PKK, men rammet mange sivile i seks landsbyer som ble bombet av tyrkiske helikoptre, opplyste ordfører Saban Xelil i landsbyen Dînartê til Kurdistan 24.

https://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Claw-Eagle_2

Tyrkia fortsetter sine systematiske militære kampanjer i kurdisk Irak for å sikre seg strategiske fordeler med tanke på våroffensiven, konstaterer Karwan Osman, leder for CPT.

Den 27. januar ble to kurdiske politikere fra Rojava, Heva Erebo (43), også kjent som Saliha Viyan, og Hogir Erebo (34), alias Dilawer Erebo, drept sammen med to andre sivile i et droneangrep i Ranya-distriktet ved Dukan-sjøen, nord for Sulaymaniya og øst for Erbil. Ranya i Hawraman-fjellene på 1300 meters høyde er et kurdisk kulturelt senter og ble hardt rammet under den kurdiske krigen mellom KDP og PUK.

Angrepet var trolig målrettet for å ramme forbindelsene til Rojava.

Heva Erebo var koordinator for kvinnefronten Kongra Star (Stjernekongressen) og var med å opprette DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava. 

Kongra Star ble opprettet i 2005 som kvinneunionen Yekîtiya Star (YS), hvor Star refererer til den mesopotamiske oldtidsgudinna Ishtar og i dag til "himmelske stjerner", under mottoet «Uten frigjøring av kvinner, er et virkelig fritt samfunn umulig." 

Tidligere medleder for Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk, arabisk: Majlis ad-Diymuqratiu as-Suri), Ilham Ahmed, som nå er internasjonal leder i DAANES, var med å stifte YS.

Heva Erebo var på vei for å møte kvinneorganisasjoner, mens Hogir Erebo fra ungdomsorganisasjonen til det syrisk-kurdiske PYD skulle få medisinsk behandling i Qandil-fjellene etter å ha blitt såret i kamper med Den islamske staten (IS).

Den flerspråklige Heva Erebo fra den syriske grensebyen Dirbasiyah, tvillingby til tyrkiske Şenyurt, var aktiv med å organisere kvinner i Raqqa, Manbij, Tabqa og Deir az-Zur etter hvert som byene ble frigjort fra Daesh (IS), byer som i overveiende grad er arabiske. 

"Hun var et eksempel på en revolusjonær kvinne som alle kvinner kunne få styrke fra og se som sin fortropp. Uansett hvor store og smertefulle våre ofre kan være, kan ingen kraft få oss til å vende tilbake til et liv i slaveri og bøye hodet," heter det i minneordet fra Kongra Star.

Uavklart i Damaskus

Utviklinga i Syria henger over det som skjer i Tyrkia og sender skygger inn over Irak. Syrias demokratiske styrker (SDF, Quaat Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har oppfordret Damaskus til å ta sitt ansvar med å inngå våpenhvile. Det er helt nødvendig for å opprettholde en kontinuerlig dialog, understreker SDF etter trepartsmøtet som fant sted mandag. Her var DAANES representert.

SDF vil fortsette forhandlingene med den syriske HTS-regjeringa om kjernespørsmålene som blant annet omfatter integrering av militære og administrative institusjoner og returnering av fordrevne personer.

“Betydninga av den pågående dialogen med Damaskus ble bekreftet på nytt, med deltakerne som uttrykte sin forpliktelse til å gjøre denne dialogen vellykket,” het det i uttalelsen fra SDF etter møtet.

Forutsetninga for framgang er en våpenhvile, betoner SDF som er de militære styrkene til DAANES.

Ifølge rapportene skal SDF og Damaskus ha inngått en avtale om å integrere “sikkerhetsinstitusjoner” i strukturen til den nye syriske hæren og å gjenopprette statstilknyttede sivile tjenesteinstitusjoner i Nord- og Øst-Syria. Kilden er kommandanten for SDFs nordlige brigade, Abu Omar al-Idlibi.

Det indikerer samarbeid mellom DAANES og sentralregjeringa uten at spørsmålet om langsiktig autonomi eller minoriteters rettigheter er avklart. Dette er spørsmål som ligger til sentrale forhandlinger om Syrias forfatning i Damaskus. Her vil det komme flere pekepinner når en ny regjering blir presentert 1. mars, slik HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a har varslet.

Et annet nøkkelpunkt i avtalen krever at alle ikke-syriske krigere i SDFs rekker blir dimittert for å understreke den nasjonale suverenitet og begrense utenlandsk innflytelse i regionen. Det skal dessuten legges til rette for at repatrieringa blir lettere for fordrevne personer under “egnede levekår”. Det foreligger ingen implementeringsmekanisme som kan bidra til å verifisere avtalen.

Forhandlinger og dialog er “uansett den beste veien” å gå, understreket SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi mandag overfor det syriske North Press Agency. SDF støtter “alle anstrengelser for å bidra til nasjonal stabilitet og enhet”, forsikret Abdi og gratulerte Ahmed ash-Shara’a med presidentskapet.

Å kreve at alle ikke-syrere ut av SDFs rekker, er et utspill fra Damaskus overfor Tyrkia som mener at SDF er en kamuflert hær for tyrkiske kurdere fra PKK. Overføringa av vel 20.000 IS-fanger til myndighetene i Damaskus reiser alvorlige spørsmål om hvordan det skal organiseres og hva myndighetene vil gjøre med fangene. Det vil uansett fjerne en tung belastning for DAANES.

Abdi berømmer også Shara’as besøk til den kurdiske enklaven Afrin, tett opp til grensa mot Tyrkia nordvest for Aleppo. Afrin har vært under tyrkisk kontroll siden invasjonen i januar til mars 2018, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti). Siden har det pågått en utstrakt etnisk renskning av kurdere og innflytting av syriske arabiske jihadister og deres flyktningfamilier.

Abdi har invitert Shara’a til SDF-kontrollerte områder i Rojava og planlegger selv å dra til Damaskus for å etablere en klar handlingsplan for videre diskusjoner. Enhver resolusjon må opprettholde «rettferdighet og likhet for alle syrere, fri for diskriminering eller sekteriske kvoter,» understreker Abdi.

Solidaritet med Kurdistan

Stikkordarkiv: SDF