Ilham Ehmed med inntrengende henstilling til FNs Sikkerhetsråd og Generalsekretær

Postet den 27 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Publisert på ANF 22.januar 2026
Oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Ilham Ehmed, utenrikspolitisk leder av uten- riksdepartementet i Den Autonome Demokratiske administrasjonen for Nord-Øst Syria (DAANES), offentligjorde dette 22.januar i ANF i forbindelse med at Sikkerhetsrådet hadde et møte om situasjonen i Syria denne dagen.

Ehmed ber om øyeblikkelig inngripen fra FN for å få i stand våpenhvilen som Syrias president al-Sharaa selv ba om, men nå ødelegger.
-Denne morgenen er byen Kobani under full beleiring, uten vann og elektrisitet , og tusener lider mens regjeringsstyrker og deres ekstemist-allierte intensiverte angrepene på sivile kurdere i regionen.-Det er påkrevd at Sikkerhetsrådet griper inn og fordømmer denne ødeleggelsen av våpen- hvilen, og at internasjonale partnere fra verden rundt griper inn og tvinger fram en plan som kan føre til gjenopptakelse av forhandlingene mellom regjeringen og Kurderne og kan føre fram til et demokratisk, fredelig og stabilt Syria.
Brevet er adressert til António Guterres, Generalsekretær i FN, og Ambassadør Abukar Dahir Osman, fast FN-representant fra Somalia og president i Sikkerhetsrådet. Brevet påpeker det følgende:

Den nåværende sikkerhetssituasjonen

Situasjonen nå – 21. januar – er at militære styrker fra Syrias overgangsregjering (STG) til president Ahmed Al-Sharaa forsetter å angripe byer og landsbyer i Nordøst regionen til tross for annonseringen av våpenhvile av overgangspresidenten 20.januar. Fra vår side har SDF bekjentgjort at vi godtar våpenhvile. Vi ønsker et opphør av av all bruk av vold øyeblikkelig, men dersom angrepene fra regjeringen fortsetter er vi tvunget til å engasjere oss militært for å forsvare og beskytte sivilbefolkningen.

Påtrengende behov for våpenhvile

Behovet for våpenhvile er påtrengende. Og vi håper at Rådet vil be om det øyeblikkelig. Samtidig er det viktig at Rådets medlemmer noterer seg at det bare er regjeringen som nå er engasjert i aggressiv fiendtlighet. Vi driver ikke med dette. Det er lett under slike omstendigheter å skylde på begge parter, å be om en generell tilbakeholdenhet fra begge sider. Men i dette tilfellet vil dette bli feil. Diplomatisk press må rettes mot aggressoren.

Opprinnelsen til den nåværende volden

Regjeringen angrep begynte med overgrepene mot sivile kurdiske bydeler i Aleppo 6.januar. Overgrepene, som omfattet angrep med stridsvogner og artilleri mot sivile befolkningsområder var helt uprovoserte og kom uten forvarsler I tillegg til anvendelse av kraftige våpen, droner og luftangrep mot sivile områder. Disse angrepene førte til drap på 107 sivile tillegg til 322 sårede. 35000 husholdninger ble drevet på flukt og lever nå som flyktninger i Øst Syria
For å hindre ytterligere blodbad, besluttet vi, også oppfordret av USA, å trekke tilbake SDF-styrker fra Aleppo og fra andre områder vest for Eufrat. Ytterligere forhandlinger med Damaskus-regjeringen førte også til at vi trakk SDF-styrker tilbake fra Deir ez Zur og Raqqa guvernatene. Allikevel stanset ikke dette Damaskus regjeringens aggresjon. STG styrker angrep SDF soldater flere steder Øst Syria og rykket fram mot hovedbyer som Hasakeh og Kobani. Når dette skrives er begge disse byen beleiret og under angrep. Vann- og elektrisitets forsyninger er kuttet til Kobani. som har ført til store sivile lidelser. Det må tas til etterretning at til tross for presidentens tidligere annonsering av våpenhvile, har byer og landsbyer i Nordøst Syria nå en direkte trussel om angrep fra regjeringen side nå rettet mot seg.

STG styrker samarbeider med andre væpnede grupper, inkludert rester av Hayat Tahrir al-Sham (HTS), Syrian National Army (SNA), og ulike jihadist grupper, inkludert tidligere medlemmer av Al Queda og IS. Både STG styrker og disse terrorist gruppene har begått overgrep mot sivile og mot SDF soldater. Både menn og kvinner. SDF soldater har blitt torturert og summarisk henrettet, deres kropper mishandlet eller kastet ut fra bygninger. Videoer av disse kriminelle handlinger er så delt online av jihadister akompagnert av religiøse sanger/seremonier i tråd med IS tradisjonene. Den religiøse og etniske karakteren til STG kampanjene er understreket av regjeringens henvisning til aggresjonen under Saddams Anfal i Nord Irak i 1988, hvor 100 000 kurdere ble drept.

Bakgrunnen for den nåværende situasjonen

-Det er en bredere historie som må forstås. Vi, som andre syrere ønsket velkommen Assads fall. Han var representant for systematisk undertrykking av kurdere i Syria, inkludert fornektelsen av statsborgerskap og andre humanitære rettigheter.
-Da President Al Sharaa tok over makten i Damaskus desember 2024, gjentok vi gjentatte ganger at vi ville inngå avtale med han om fellesskap for å inngå avtale om å bygge et nytt enhetlig Syria.

Kommandør for SDF, Mazloum Abdi signerte en felles avtale med President al-Sharaa 10 March 2025, om at SDF skulle bli en integrert del i den Syriske armeen. Det var flere møter for å følge opp denne avtalen, også direkte med presidenten sjøl. Vi lagde flere forslag om den militære integrasjonen, inkludert å overlevere lister over personell i SDF. Handlinger som viste betydelig god tro og tillit, med forslag om at SDF inngikk i den felles Hæren som tre spesifike divisjoner, for å bevare deres regionale karakter.
President al-Sharaa aksepterte dette forslaget, og hans avtale ble bekreftet av flere representanter fra regjeringen, SDF og USA. Men etter dette møtet har det ikke vært noen kommentarer til våre forslag. På et møte i Damaskus 4 januar, avbrøt brått regjeringsdelegasjonen møtene uten forklaring.
Trass i klarheten denne historikken gir, møter vi i dag beskyldninger om at det er vi som blokkerer integrasjonsprosessen. Ingenting kan bli lengre vekk fra sannheten enn dette.
Når det gjelder den politisk framtiden for Syria, må det ettertrykkelig noteres at President Al-Sharaa aldri har blitt valgt som president. Han tok tittelen med makt. Når det gjelder parlamentsvalget som fant sted i november 2025, så pekte presidenten ut en tredel av «valgte» representanter, og de resterende 2/3 ble utpekt av komiteer utpekt av han selv.

Særlig må det noteres at det ikke var noe reglementert valg verken i Nordøst eller kystregioner. Derfor finnes det ikke noe demokratisk mandat å påberope seg for å kunne styre Syria. Vi har arbeidet for, og gjør det fortsatt, å samarbeide med STG om å etablere et stabilt, varig konstitusjonelt samfunn for Syria. I stedet for dette, la presidenten i mars 2025 fram en «grunnlovserklæring» som garanterte vidtrekkende og ubegrenset makt til presidenten, inkludert retten til å suspendere representative forsamlinger, dvs selve demokratiet, under helt udefinerte omstendigheter og uten noen begrensninger fra andre instanser/institusjoner som forsamlinger eller domstoler. Makten ble konsentrert i Damaskus, dvs hos presidenten, uten noen deling av innflytelse med regionene. Islamske lover ble utpekt som den eneste kilden for nasjonale lover. Demokratiske valg ble utsatt i 5 år, en uforklarlig lang periode. Kort sagt, ville Syria nå ha en ikke-valgt president som kunne styre gjennom dekreter og annonseringer. Etter vårt syn, er ikke dette diktatorstyre – ennå – men det er heller ikke demokrati.

I mellomtiden, har det vært perioder med etnisk drevet vold mot alawitter og druser minoriteter i Vest og Sørlige Syria, og nå mot Kurdiske samfunn i Nordøst. Hundretalls er blitt drept i disse voldshandlingene, hvor det har funnet sted massakrer , tortur og summariske henrettelser. Regjeringen og ekstremist grupperinger som har samarbeidet med dem har deltatt i disse drapshandlingene. Dette er godt dokumentert også av internasjonale menneskerettsorganisasjoner.
Etter disse hendelsene er det ikke overraskende at det er liten tillit blant Syrias minoriteter om at de skal bli beskyttet av regjeringen.

Veien videre fremover

Det er uakseptabelt under disse omstendigheter for det internasjonale samfunnet å tillate volden og den militære påleggelsen av sentralregjeringens styre i Nordøst.
Vår region har vært selvstyrt med stabilitet og fred siden 2012. Det er et direkte demokrati, hvor folket selv tar avgjørelser. Det er en unik kvinneledet og multietnisk regjering og bør ikke essentialises som kurdernes, som er en lat (og for å være ærlig «orientalistisk») måte å redusere en fleretnisk ordning som er bygget opp over flere år, som involverer arabere, yezidier, syriske samfunn samt kurdere.
Denne framstillingen og den resulterende politikken er den typiske måten å ordne Midtøstens saker på, uten å rådføre seg med folkene selv. Og uten å ta hensyn til kompleksiteten og historien på stedet.
For å ta hensyn til behovene og beskytte rettighetene til de mange etniske og religiøse gruppene som finnes i dagens Syria, har vi foreslått en desentralisert styringsstruktur, med betydelige fullmakter delegert til de regionale guvernementene.

Vi har aldri foreslått at Nordøst skal bli styrt separat eller at det skal skilles ut fra Syria, som noen har påstått, som langs linjene til for eks den tyske eller sveitsiske Grunnloven som den beste, faktisk den eneste måten å garantere rettighetene og sikkerheten til Syrias minoriteter på, og dermed gi fred og stabilitet for landet som helhet.
Rådsmedlemmer bør være klar over at den nåværende situasjonen som overgangsregjeringen bygger i Syria, ikke er et rettighetsrespekterende demokrati. Det er en sterkt sentralisert og islamistisk regjering som prioriterer majoritetsbefolkningens rettigheter og islam framfor andre religioner og etniske grupper, som i stedet skal domineres gjennom makt og tvang, vanligvis utenfor internasjonal presses søkelys.

Denne måten å styre på er en oppskrift for ustabilitet. Merk for eksempel navnet på den Syriske hæren som «Syriske, arabiske Hær» -et åpenbart valg om å ekskludere Syrias drusere, yezidier og Kurdiske samfunn.
Samtidig å legitimere kampen mot SDF ved falskt å framstille SDF som «terrorister». En beskrivelse som står i opposisjon til SDFs lange historie – og enorme offer – i kampen mot IS-terrorisme de siste 12 årene, til en kostnad på ikke mindre enn førti tusen liv, og vårt langvarige engasjement for felles operasjoner mot IS under internasjonalt tilsyn av Operation Inherent Resolve (OIR).

FNs nødvendige rolle

-Under de omstendighetene vi har beskrevet, er det et klart behov for upartisk internasjonalt engasjement for å sikre fred og sikkerhet – og demokrati -i Syria.
-Vi vil ønske etableringen av en formell forhandlingsprosess, innkalt av FNs spesialutsending, velkommen, med deltakelse av andre stater med interesse, for å diskutere både militær og politisk integrasjon i Syria.
-Denne prosessen ville være den mest konstruktive, og som vi håper, fredelige måten å arrangere integreringen av SDF med Syrias eksisterende hær på, og bli enige om de grunnleggende elementene i en ny konstitusjonell avtale, en som med substansielle tiltak (og ikke bare erklæringer) beskytter alle minoriteter, kvinner så vel som menn.
-Forhandlingene til nå har vært sporadiske og noen ganger kaotiske, uten ansvarlighet for beslutninger som er tatt – slik som President Al-Sharaa’s klare enighet med våre forslag i oktober om integreringen av SDF.
-Syria bør ikke styres eller domineres av en enkeltperson eller gruppe. Dette er en oppskrift på borgerkrig og undertrykkelse.
-Syrias framtid bør være noe for alle regionene og minoritetene i Syria, dets kvinner og menn får bestemme.

Vi oppfordrer FN til å muliggjøre og lede en slik prosess med diskusjon og beslutning. En uttalelse i denne retningen fra Rådets drøftelser 22.januar ville være en god start.

Oversatt av Arnljot Ask, med følgende kommentarer:

1) FNs Sikkerhetsråd 22.januar vedtok å støtte opp å følge opp våpenhvile og fortsettelse av dialogprosessen i Syria. Men ingen klare vedtak for oppfølging av DAANES talspersonens forslag.

2) Representer fra 30 kurdiske partier fra både Syria, Irak og Iran var samlet i Brussel 25. januar på KNK kontoret der, med oppfordring om enhet i forsvaret av Rojava og samarbeid i arbeidet i alle regioner.

3) Også representanter fra flere Europeisk partier, inkludert representanter i Europarlamentet, har også gått ut med støtteuttalelser og delaktighet i World Rojava Day berammet til 1.februar. En internasjonal Konferanse i Europa vil bli arrangert i februar.
4) Flere norske partier har via Stortinget utfordret den norske regjeringen til konkret støttearbeid for kurderne i Rojava så vel som i Iran.
I Norge arrangeres det solidaritetsmarkeringer nesten daglig i Oslo, pluss også demonstrasjoner i flere andre byer. (Se FB-siden til Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter for ytterligere detaljer).

Originalteksten til Ilham Ehmeds henstilling til FN finner du lenke til her: https://english.anf-news.com/rojava-syria/ilham-ehmed-sends-urgent-letter-to-the-un-security-council-and-secretary-general-83441

Massakre på kurdisk familie i Rojava

Postet den 26 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Rapport fra CPT

I en brutal hendelse midt i en pågående offensiv i Nord- og Øst-Syria (Rojava) ble en kurdisk familie angrepet og drept 18. januar i år, ifølge rapporter fra Community Peacemaker Teams – Iraq Kurdistan (CPT).

Familien, totalt tolv personer, var på flukt fra Raqqa mot mer sikkert område i Hasakah da de ble stoppet ved et veisperring utenfor landsbyen Abu Khashab, mellom Raqqa og Deir ez-Zor. Etter å ha svart på spørsmål om hvor de kom fra og at de var kurdere, ble de utsatt for et grusomt angrep. Ifølge rapporten ble seks familiemedlemmer skutt og drept, inkludert faren, Mohammed Ismail Salih (50), moren, Sara Shahin Salih (49), og fire andre – blant dem tenåringer og barn.

De gjenværende seks ble alvorlig såret da gjerningsmennene åpnet ild igjen da de forsøkte å flykte. De ble senere dumpet i en ørken nær Deir ez-Zor, hvor en lokal familie fant dem og fraktet dem til et sykehus i området. Der fikk de etter sigende ikke forsvarlig medisinsk behandling, og flere ble senere overført til sykehus i Raqqa.

CPT karakteriserer handlingene som alvorlige brudd på menneskerettighetene og grove overgrep mot sivile i et område som allerede er rammet av konflikt og ustabilitet.

Denne massakren kommer i en tid med økende spenning og kamphandlinger i Rojava, hvor sivile grupper står under press fra flere væpnede aktører. Samtidig har internasjonale observatører påpekt den skjøre situasjonen for sivile i regionen, hvor humanitær nød og vold mot sivile har økt.

Les hele rapporten her: The Massacre of a Kurdish Family in Rojava, Community Peacemaker Teams – Iraq Kurdistan (CPT) — https://cptik.org/stories-reports-from-rojava/2026/1/25/the-massacre-of-a-kurdish-family-in-rojava

Lenge leve motstanden i Rojava!

Postet den 20 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

I de siste ukene har man sett en eskalerende serie angrep på den selvstyrte administrasjonen i Nord- og Øst -Syria DAANES. En region hvor Kurdere sammen med sine naboer har forsøkt å bygge opp en multietnisk, likestilt og demokratisk administrasjon i det krigsherjede landet. Det nye regimet i Damaskus, styrt av den tidligere Al-Qaida lederen Ahmed Al-Sharaa følger nå opp sine brutale overgrep mot Alewittene og Druzene med en fullskala offensiv mot landets Kurdiske minoritet.

Kurderne er velorganiserte og vant til strid etter sin mangeårige kamp mot Daesh (den islamske staten), og befolkningen i hele Kurdistan har de siste dagene mobilisert til forsvar for sitt folk. I Europa har Kurdiske grupperinger og deres venner tatt til gatene for å skape oppmerksomhet om de grusomme overgrepene som er ved å skje.

Vi i arbeidsutvalget til Solidaritet med Kurdistan vil uttrykke vår støtte til motstanden i Kurdistan! Vi mener Norge, både i kraft av vår rolle i NATO og vår posisjon i verden må bruke våre diplomatiske ressurser til å kreve en stans på offensiven mot de kurdiske områdene. Det Syriske regimets offensiv gjøres med stilltiende aksept fra både Norge og andre vestlige land, land som har bidratt til å renvaske Al-Sharaa i håp om at det skal tjene deres geopolitiske interesser.

Vi oppfordrer det norske sivilsamfunnet, norske politiske partier og enkeltpersoner til å støtte opp om den motstanden som organiseres mot angrepet på de kurdiske områdene, og til å samles for å kreve handling fra norske myndigheter!

Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan.

20.01.2026, Oslo

Den strukturelle krisen i Rojavas leirer (2)

Postet den 29 desember, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk (komprimert): Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter IS’ militære nederlag har leirene og fengslene i Rojava utviklet seg til å bli åsted for en ny type krise. Et rettslig tomrom, staters systematiske ansvarsfraskrivelse og en sikkerhetspolitisk tilnærming som overstyrer rettsstaten, har ført den internasjonale rettsorden inn i en blindgate – med den selvstyrte administrasjonen som hovedbærer av kostnadene.

Første del av denne rapporten viste hvordan Rojava, til tross for sin avgjørende rolle i den militære bekjempelsen av IS, ikke ble møtt med anerkjennelse og støtte, men i stedet ble marginalisert og pålagt et globalt ansvar alene. I forlengelsen av dette har krisens tyngdepunkt flyttet seg fra slagmarken til etterkrigsfasen – til leirene og fengslene som i dag har blitt knutepunkter for juridiske, sikkerhetsmessige og humanitære motsetninger. Del to analyserer denne strukturelle krisen: der internasjonal rettssvikt i seg selv har blitt en kilde til ny utrygghet.

Som tidligere nevnt har leirene og fengslene under kontroll av Syrian Democratic Forces (SDF / QSD) og Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) – særlig al-Hol-leiren, Roj-leiren og tilknyttede fengsler – blitt hovedarenaer for internering av tidligere IS-medlemmer samt deres familier. En nærmere gjennomgang av disse strukturene viser imidlertid at situasjonen rommer dyptgripende juridiske, humanitære og politiske motsetninger som i seg selv har utviklet seg til en regional krise.

Al-Hol er den største leiren i området. Etter IS’ endelige nederlag i begynnelsen av 2019 økte befolkningen der fra rundt 10 000 til over 60 000 mennesker. Ifølge Amnesty International (2025) holdes fortsatt rundt 46 500 personer – syrere, irakere og borgere av andre nasjonaliteter – i leirer og interneringsfasiliteter. Over 90 prosent av disse er kvinner og barn. Roj-leiren huser på tilsvarende måte IS-relaterte familier. Parallelt driver SDF 27 fengsler og interneringssentre hvor rundt 50 000 tidligere IS-medlemmer og deres pårørende er frihetsberøvet.

Ifølge Human Rights Watch (2025) forvaltes leirene og fengslene formelt av AANES og SDF, men manglende sikkerhet, personell og ressurser gjør den praktiske gjennomføringen ytterst krevende. Svakt samarbeid med den internasjonale koalisjonen, samt kutt i økonomisk støtte til humanitære organisasjoner fra flere stater, har hatt direkte og alvorlige konsekvenser. Samtidig har det internasjonale systemet for repatriering og rettsforfølgelse vist seg dysfunksjonelt. Mange europeiske IS-tilknyttede borgere sitter i praksis på ubestemt tid uten tiltale, dom eller fremtidsperspektiv.

Rettslig tomrom og byrdeoverføring til Rojava

Innenfor rammen av internasjonal humanitærrett, menneskerettigheter og flyktningrett er staters ansvar for repatriering, rettsforfølgelse og beskyttelse av IS-relaterte personer utvetydig. Likevel har politisk og sikkerhetsmessig realitet gjort disse mekanismene i stor grad virkningsløse. I henhold til Den internasjonale Røde Kors-komiteens retningslinjer og Genèvekonvensjonene – særlig felles artikler og tilleggsprotokoller – har personer som ikke lenger deltar i kamphandlinger rett til beskyttelse. Dette omfatter tidligere stridende, familiemedlemmer, kvinner og barn, og innebærer human behandling, forbud mot tortur, rett til kontakt med familie, tilgang til mat, helsehjelp og trygg retur.

I praksis nekter imidlertid mange stater enten å gjenopprette statsborgerskap eller mangler rettslige og sivile strukturer for å ta imot returnerte personer. Kvinner og barn som repatrieres, fratas ofte grunnleggende rettigheter som identitetspapirer, utdanning og sosial beskyttelse. Resultatet er en «permanent midlertidighet» for tusenvis av mennesker – en tilstand der borgerstatus og grunnleggende rettigheter settes ut av kraft.

Konvensjonene – Genèvekonvensjonene, Flyktningkonvensjonen av 1951, Barnekonvensjonen og menneskerettighetene – garanterer siviles rettigheter, rettferdig rettergang og rett til retur. Likevel har stater, særlig under dekke av antiterrorpolitikk og «sikkerhetisering», valgt å overse disse forpliktelsene. «Sikkerhet» har i praksis forrang over «rettigheter» – nettopp der internasjonal rett burde vært mest effektiv.

Mange stater går enda lenger ved å frata egne borgere statsborgerskap. Barna som rammes, blir statsløse. Juridiske eksperter understreker at også disse barna har krav på beskyttelse og asyl etter internasjonal rett, men manglende politisk vilje og påberopt «sikkerhetsrisiko» gjør at de forblir internert – i strid med menneskerettighetene og flyktningrettens grunnprinsipper.

Videre praktiserer mange stater kollektiv avstraffelse ved å nekte retur basert på familiær tilknytning, også når kvinner og barn ikke har begått noen forbrytelse. Dette strider direkte mot forbudet mot kollektiv straff i folkeretten. Resultatet er vilkårlig frihetsberøvelse uten tiltale, dom eller rett til forsvar – et åpenbart brudd på retten til rettferdig rettergang og human behandling.

Mangelen på en bindende internasjonal rettsinstans – enten i form av en samlet internasjonal domstol eller et forpliktende repatrieringssystem – har gjort at eksplisitte rettigheter i internasjonal rett i praksis er blitt tannløse, særlig når statsborgerskap er suspendert eller opphevet. Dette er ikke bare et sikkerhetsproblem, men et symbol på avstanden mellom rett og makt.

Hvorfor nekter stater å ta hjem egne borgere?

Europeiske og arabiske stater unndrar seg systematisk sitt juridiske og humanitære ansvar overfor egne borgere i Rojavas leirer. Dette skyldes ikke mangel på rettslige rammeverk, men politiske, mediale og sikkerhetsmessige kalkyler – ofte drevet av innenrikspolitisk press og valglogikk.

I mange land forbindes repatriering av IS-tilknyttede personer med politisk risiko. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter fremstiller retur som «nasjonalt svik», og regjeringer velger ansvarsfraskrivelse for å unngå velgertap. Sikkerhetsdiskursen brukes som politisk skjold.

I Australia ble for eksempel repatrieringen av rundt 40 kvinner og barn trenert i årevis av frykt for offentlig opinion. Først i 2023 ble fire familier tatt imot, mens resten fortsatt sitter i leirene.

Narrativet om «retur = gjenopplivet trussel» er blitt et sentralt politisk verktøy. Mediene og ytre høyre har bidratt til å fremstille alle returnerte – også barn – som potensielle «tikkende bomber». Dette er både rettslig og empirisk uholdbart. Erfaringer fra skandinaviske land viser at målrettede rehabiliteringsprogrammer reduserer risiko betydelig.

Arabiske stater som Irak, Jordan, Tunisia og Marokko har i stor grad nektet å ta imot IS-familier – av frykt for intern ustabilitet, manglende rettslig kapasitet eller hevnaksjoner. I flere tilfeller møtes returnerte av vilkårlig fengsling og tortur. Irak, som har en av de største gruppene borgere i al-Hol, har ikke etablert trygge og rettslige returordninger.

Dette er ikke rettsstatsbasert sikkerhetspolitikk, men «sikkerhetisering ovenfra». Ved å konstruere bildet av den «farlige borgeren» legitimerer statene strengere kontroll, utvidede fullmakter og styrking av sikkerhetsapparatet. Som en europeisk analytiker uttrykte det i en UNHCR-rapport: «Frykten for retur er i langt større grad et produkt av innenrikspolitikk enn av reell ekstern trussel».

Leirer uten utvei – hvordan fornektet rettferdighet skaper ny utrygghet

Al-Hol, Roj og nærliggende fengsler er i ferd med å utvikle seg til tidsinnstilte bomber – ikke bare for Rojava og Syria, men for regional og global sikkerhet. Et liv i juridisk limbo uten rettsprosess eller rehabilitering legger grunnlaget for ny radikalisering.

Rapporter fra FN, AANES og Human Rights Watch advarer om at hardbarkede IS-tilhengere – særlig kvinner og ungdom – har etablert interne maktstrukturer i deler av al-Hol, kjent som «hisba»- og «al-hanbalat»-sonene. Her håndheves IS-ideologi gjennom trusler og vold.

Faren for opprør, masseflukt og koordinerte befrielsesaksjoner er reell. Angrepet på Ghwayran-fengselet i Hasakah i januar 2022 viste hvordan IS fortsatt evner å planlegge store operasjoner. Tilstedeværelsen av sovende celler og økonomiske overføringer utenfra forverrer situasjonen ytterligere.

Ifølge UNICEF og HRW (2025) lever over 6 000 utenlandske barn i leirene – uten statsborgerskap, utdanning eller fremtidshorisont. Barneekteskap og fødsler blant jenter helt ned i 12–16-årsalderen forekommer. Disse barna vokser opp i ekstrem vold og rettsløshet – et grovt brudd på Barnekonvensjonen og en langsiktig sikkerhetsrisiko.

Narrativ krig mot Rojava

Rojava er gjenstand for en omfattende informasjons- og narrativ krig. Den demokratiske, kvinneorienterte og ikke-statssentriske styringsmodellen utfordrer regionale maktstrukturer.

Statlige medier i regionen – blant annet Al Arabiya, Sky News Arabia, Al Mayadeen, Al-Alam, Fars News og iranske og tyrkiske statskanaler – fremstiller Rojava som en «terroristisk pseudostat». Fokus rettes selektivt mot al-Hol og påstått mishandling, mens statenes egen ansvarsfraskrivelse usynliggjøres.

Overskrifter som «IS-barn i kurdisk helvete» eller «Arabiske kvinner mishandlet i nord-syriske fengsler» bidrar til å delegitimere Rojava og rettferdiggjøre militær intervensjon. I tyrkisk diskurs fremstilles Rojava som en «grensetrussel», mens iranske medier portretterer området som et redskap for USA og Israel – til tross for at disse styrkene sto i front mot IS.

En særlig tydelig del av denne narrativkrigen er usynliggjøringen av kvinnelige aktører. Kvinners politiske og militære lederskap reduseres til «vestlig propaganda» eller «instrumentalisering», i et åpenbart kjønnsdiskriminerende forsøk på å frata dem politisk subjektivitet.

Internasjonal retts svikt i møte med terrorisme

Spørsmålet om hvem som skal dømme IS-medlemmer avslører et grunnleggende paradoks: Ønsket om rettferdighet uten vilje til ansvar. Lokale rettsprosesser i Irak eller under AANES’ kontroll har vært praktiske for mange stater, men bryter ofte med grunnleggende rettssikkerhet – inkludert tortur, masseprosesser og dødsstraff.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har i teorien mandat, men i praksis hindres den av at Syria og Irak ikke er medlemsland, av veto i FNs sikkerhetsråd og av manglende samarbeid fra statene hvis borgere er involvert.

Forslag om en egen internasjonal domstol for IS har strandet på manglende politisk konsensus. Hybridmodeller – som i Sierra Leone eller Libanon – kunne vært en løsning, men AANES’ manglende internasjonale anerkjennelse undergraver gjennomførbarheten.

Historiske paralleller: når rettferdighet svikter

Erfaringer fra Guantánamo, Bosnia, Rwanda og «krigen mot terror» viser at rettsprosesser i terrorsaker ofte undergraves av sikkerhetshensyn, unntakslovgivning og politisk press. Resultatet er ikke stabilitet, men eksport av kriser.

I sum har leirene i Rojava utviklet seg til et speilbilde av en internasjonal orden som ikke evner å håndtere konsekvensene av terrorisme. Del tre av rapporten vil analysere de geopolitiske interessene bak denne vedvarende krisen – og stille det avgjørende spørsmålet: Hvem tjener på at rettferdigheten forblir suspendert?

Les del 1 her, og del 3 her.

Rojava i klem mellom Daesh-leirene (del 1)

Postet den 27 desember, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter å ha spilt en nøkkelrolle i nederlaget av IS (Daesh), står Rojava i dag under et sammensatt press preget av krisen rundt Daesh-leirene, politisk isolasjon og en intens kamp om narrativene – en krise som tydelig avdekker svikten i den internasjonale rettsordenen.

Til tross for at det har gått mindre enn noen få år siden de katastrofale forbrytelsene begått av islamistisk terrorisme i Rojava, har det ikke bare vokst frem former for støtte til disse kreftene. Samtidig er Rojavas motstands- og antiterrorfront – som har vært den viktigste kraften i kampen mot denne trusselen – nå under press fra alle kanter. Parallelt forsøker tilknyttede menneskerettighetsorganisasjoner samt arabisk- og persiskspråklige medier, gjennom målrettet mediekrigføring, å svekke Rojavas omdømme og overse ansvaret for å forsvare og støtte denne motstandsfronten. Dette åpenbare paradokset vitner om maktspill og skjulte politiske strategier som setter geopolitiske interesser foran rettferdighet og sannhet.

Denne rapporten har som mål å gi en helhetlig analyse av den politiske, sosiale og sikkerhetsmessige situasjonen i Rojava, med særlig fokus på utfordringene og motsetningene knyttet til verdensmaktenes støtte, menneskerettighetsbrudd samt diplomatisk og mediemessig press mot dette kurdiske selvstyreområdet. Videre søker rapporten å gi et kritisk perspektiv på internasjonale aktørers rolle, virkningen av sikkerhets- og rettspolitikk, og mulige veier videre for å støtte rettferdighet, sikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i denne komplekse krisen.

Rojava – en ufrivillig fangevokter i en diskriminerende verdensorden

Oppholdet av flernasjonale Daesh-familier i leirene i Rojava er ikke et resultat av politisk valg, men av strukturelt press og systematisk ansvarsfraskrivelse fra nasjonalstater og internasjonale institusjoner. Selv om mange av Daesh-medlemmene og deres familier er statsborgere av europeiske, arabiske eller asiatiske land, unnlater disse statene bevisst å ta sitt juridiske ansvar. Slik avsløres det moralske hykleriet i den internasjonale ordenen: krav om rettferdighet og sikkerhet gjelder kun så lenge kostnadene bæres av andre.

For Rojava, som fortsatt ikke er anerkjent av noen stat eller internasjonal institusjon, har rollen som vokter av tusenvis av kvinner og barn med tilknytning til Daesh utviklet seg til en enorm sikkerhetsmessig, etisk og økonomisk byrde. Fra et folkerettslig perspektiv står denne situasjonen i klar konflikt med grunnleggende prinsipper som likhet i statsborgerskap, retten til en rettferdig rettergang og forbudet mot kollektiv avstraffelse. Likevel tvinges Rojava, som en uformell aktør, til å bære ansvaret for denne «grå styringen» uten tilgang til formelle ressurser eller institusjonell støtte.

Leirene har samtidig blitt til det som kan beskrives som «suspenderte territorier» – områder der internasjonale lover verken håndheves fullt ut eller oppheves. Dette skaper et vedvarende press for å håndtere alvorlige sikkerhetsrisikoer uten juridiske verktøy, og gjør Rojava til et offer for vestlige og regionale dobbeltstandarder: begrenset militær støtte på den ene siden, og full overføring av et ansvar ingen stater ønsker å påta seg på den andre.

Til syvende og sist er denne situasjonen et produkt av en dypt urettferdig verdensorden, der ikke-statlige aktører må betale prisen for politiske og militære feil begått av mektige stater – uten legitimitet, uten ressurser og uten utsikter til rettferdighet.

Hvorfor blir motstandens geografi tiet i hjel?

Midt i de åpenbare motsetningene i den internasjonale ordenen reiser det seg et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan en struktur som Rojava, som sto i frontlinjen i den globale krigen mot Daesh og betalte en enorm humanitær og politisk pris på vegne av verdenssamfunnet, i dag ikke bare mangle formell juridisk legitimitet, men fortsatt også være fullstendig utestengt fra internasjonal anerkjennelse?

Selv om Rojava utgjorde ryggraden i kampen mot Daesh-kalifatet, har støtten uteblitt. I stedet har det fulle ansvaret for håndteringen av Daesh’ etterlatte strukturer – inkludert tusenvis av fanger og deres familier – blitt lagt på skuldrene til denne unge selvstyrte administrasjonen. Gjennom bevisste strategier for passivitet, som å nekte å hente hjem egne borgere eller systematisk utsette repatriering, har verdensmaktene i realiteten overført sitt politiske, juridiske og menneskelige ansvar til en aktør som verken er FN-medlem, besitter formelle styringsverktøy eller har tilgang til stabil økonomisk støtte. Denne formen for «outsourcing» av krisen representerer ikke bare et moralsk sammenbrudd, men avdekker også et dypt strukturelt gap i det internasjonale systemet, der avpolitisering av motstand og sikkerhet bygget på andres lidelse har blitt sentrale maktinstrumenter.

Rojava – den glemte frontlinjen

Da Daesh vokste frem i årene 2013–2014 og utvidet sitt selvutnevnte kalifat fra Mosul til Raqqa, ble verden rystet. For Rojavas befolkning markerte dette ikke et nyhetssjokk, men begynnelsen på en eksistensiell kamp for overlevelse. Mens vestlige stater nølte med å utvikle helhetlige antiterrorstrategier og regionale statshærer kollapset, tok de kurdiske folkestyrkene – særlig Folkets forsvarsenheter (YPG) og senere Syrias demokratiske styrker (SDF) – uten reell internasjonal støtte på seg rollen som frontlinje i krigen mot Daesh. Slaget om Kobanî i 2014–2015 ble et avgjørende vendepunkt i denne motstanden. Samtidig som Daesh rykket frem med våpen erobret i Mosul og med åpen støtte fra NATO-medlemmet Tyrkia, ble Kobanî et symbol på urokkelig motstand.

Ifølge Syrian Observatory for Human Rights ble over 1 000 YPG-krigere drept i slaget, i tillegg til at tusenvis av sivile ble drept eller fordrevet. Etter Kobanî ble de kurdiske styrkenes militære operasjoner, i koordinering med den USA-ledede koalisjonen mot Daesh, ytterligere utvidet. Slagene om Manbij (2016), Tabqa (2017) og den omfattende offensiven mot Raqqa (2017) var blant de mest sentrale vendepunktene, der SDF spilte en avgjørende rolle i Daesh’ nederlag. Under slaget om Raqqa alene ble ifølge Amnesty International over 1 600 sivile drept, og byen ble nesten fullstendig ødelagt.

Samtidig skapte Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), gjennom sin tydelige og aktive tilstedeværelse, et globalt narrativ om kvinners motstand mot islamistisk fundamentalisme. Denne kvinneledede styrken brøt med etablerte forestillinger om militære strukturer i Midtøsten og ble et symbol på kampen mot ekstremisme.

De menneskelige kostnadene ved Rojavas motstand var enorme. Ifølge UNHCR og lokale feltkilder mistet over 11 000 SDF-krigere livet i krigen mot Daesh, og mer enn 20 000 ble såret. Disse ofrene har imidlertid i stor grad blitt oversett i stormaktenes politiske beregninger.

Selv etter Daesh’ militære nederlag tok ikke oppdraget til YPG og SDF slutt. Sovende celler, støttet av Tyrkia, er fortsatt aktive, og daglige antiterroroperasjoner pågår. Likevel har Rojava, til tross for den høye menneskelige prisen som er betalt, fortsatt ingen politisk anerkjennelse – verken som selvstyrt system eller som en likeverdig internasjonal partner.

Dermed er historien om Rojavas kamp mot Daesh også historien om en dyp konflikt mellom global ansvarsfraskrivelse og lokal handlekraft, mellom passiviteten i de formelle internasjonale strukturene og ofrene til styrker uten formell legitimitet. I dette tomrommet gikk ikke bare livene til tusenvis av kurdere tapt, men også prinsippene om rettferdighet og globalt ansvar.

Likevel utgjør fortellingen om Rojavas motstand og ofre bare halve virkeligheten i regionen i dag. Den andre halvparten finnes i strukturene som oppsto etter Daesh’ militære nederlag: leirer, fengsler og langvarige unntakstilstander der lov, rettigheter og internasjonalt ansvar er satt på vent. Denne rapportens første del har vist hvordan Rojava ble den glemte frontlinjen i kampen mot terrorisme. Del to tar for seg hvordan denne glemselen – gjennom leirkrisen, det juridiske vakuumet og statenes avvisning av ansvar – har utviklet seg til et humanitært og sikkerhetsmessig blindspor.

(Les del 2 og 3 hhv. her og her).

Internasjonal konferanse om fred og demokratisk samfunn samler stemmer for endring

Postet den 6 desember, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.

Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte

Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.

I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.

Bred deltagelse — og sterke taler

Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.

En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.

Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.

Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon

Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.

Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.

Muligheter — men også store utfordringer

For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.

Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.

Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.

En konferanse med utsikt — men med krav om handling

«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.

Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.

Kilder:

https://hawarnews.com/en/international-conference-on-peace-democratic-society-kicks-off-in-istanbul?utm_source=chatgpt.com

https://www.euronews.com/2025/02/27/pkk-leader-abdullah-ocalan-calls-on-kurdish-group-to-lay-down-arms?utm_source=chatgpt.com

https://hawarnews.com/en/message-from-leader-ocalan-to-international-conference-on-peace-and-democratic-society?utm_source=chatgpt.com

https://www.demparti.org.tr/en/international-peace-and-democratic-society-conference/22378?utm_source=chatgpt.com

https://english.anf-news.com/news/international-conference-abdullah-Ocalan-is-the-leader-of-kurdish-democratization-82528

Syrian Kurdish leader joins İstanbul peace conference online after Turkish gov’t blocks her entry

En ny fase for fred og styresett i Syria og Midtøsten: Perspektiver fra Ilham Ehmed og Mazloum Abdi

Postet den 20 november, 2025 av solidaritetmedkurdistan

I en tid med økt spenning, men også ny optimisme i Midtøsten, har to sentrale kurdiske stemmer formet en visjon for hvordan Syria og regionen kan bevege seg mot fred, demokratisk deltakelse og inkludering. Ilham Ehmed, medleder for utenrikspolitikk i den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, og Mazloum Abdi, øverste kommandant for de syriske demokratiske styrkene (SDF), talte begge under 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum i Duhok – og presenterte to sider av den samme visjonen.

Ilham Ehmed: “Tankesettet må endres – alle folk i Syria må få sine rettigheter”

Under MEPS-forumet understreket Ilham Ehmed at fundamentet for varig fred i Syria krever en radikal endring i tenkemåte og styresett. Som hun formulerte det:

«Fred … er basert på flere prinsipper. Ett av disse er tankesettet som må omformes … løsningen er desentralisert styring. … Anerkjennelse av rettighetene til folk og entiteter, inkludert det kurdiske folk … må løses i det nye Syria».

Desentralisering og grunnlov

Ehmed argumenterte sterkt for en ny, demokratisk grunnlov for Syria som anerkjenner mangfoldet i landet — ikke bare etnisk, men også religiøst, kulturelt og kjønnsmessig. Hun mener at sentralisert makt, slik Syria ble styrt under Baath-regimet, har vært medvirkende til krig og konflikt:

Den tradisjonelle modellen med ett beslutningssenter (Damaskus) kan ikke håndtere kompleksiteten i et pluralistisk Syria.
Ved å desentralisere styresettet kan man gi rom for selvstyre og lokal deltagelse, og dermed redusere sentraliserte maktkonsentrasjoner som har vært problematiske tidligere.
Ifølge Ehmed må kvinners rettigheter og deltakelse være en kjernekomponent i denne nye grunnloven – uten likestilling og kvinneinnflytelse vil ikke sosial fred være mulig.

En endret mentalitet

Hun understreker at endring ikke bare er institusjonell, men også mental. For å bygge fred, må holdninger endres – fra monologisk styring og ensretting til ekte erkjennelse av “den andre”:

Elham Ehmed advarer om at krig og konflikt fortsetter hvis man ikke løser kvinners spørsmål, minoritetsrettigheter, og kulturelt mangfold.
Hun peker på at den syriske staten, slik den var konstruert, er et produkt av Sykes-Picot-avtalen, og at mange av dagens problemer har sine røtter i dette historiske rammeverket.
Samtidig sier hun at dialog med Damaskus må fortsette – det er “tid for dialog og fred.”

Den 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum 2025 ble avholdt i Duhok fra tirsdag 18. november til onsdag 19. november 2025. Årets tema var "Managed Chaos: A New Middle East". Forumet ble arrangert av American University of Kurdistan (AUK) og samlet en rekke ledere, diplomater, akademikere og eksperter fra Midtøsten og andre deler av verden. 
Hovedpunkter fra forumet:
Formål: Hovedmålet var å fremme dialog om politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer i regionen.
Deltakere: Blant de fremtredende gjestene var statsministeren i Kurdistan-regionen, Masrour Barzani, og Iraks statsminister, Mohammed Shia al-Sudani. General Mazloum Abdi fra Syrias demokratiske styrker (SDF) og Ilham Ahmed fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) deltok også.
Diskusjoner: Paneler og diskusjoner fokuserte på regionale konflikter, stabiliseringsprosesser, økonomisk diversifisering, klimaendringer, energioverganger og partnerskap i Midtøsten.
Resultater: Deltakerne utforsket nye veier for samarbeid innen sikkerhet, økonomisk integrasjon og regional utvikling. Målet var å identifisere mulige løsninger og handlingsorienterte resultater for regionen.

Mazloum Abdi: “Öcalans prosess i İmralı er en stor mulighet for alle”

Parallelt med Ehmeds budskap, ga Mazloum Abdi under samme forum uttrykk for optimisme knyttet til fredsprosessen som står i sentrum av Abdullah Öcalans initiativ fra İmralı.

«Fredprosessen … er ikke bare for Tyrkia, men en mulighet for hele Midtøsten».

Ønske om anerkjennelse og sikkerhet

Noen nøkkelpunkter i Abdis tale:

Rojava (Nord- Øst-Syria) må gis samme sjanse i forhandlinger
Abdi argumenterer for at den autonome regionen ikke skal marginaliseres i fremtidige freds- og statsordninger.
22. mars-avtalen (10. mars-avtalen)
Han nevner behov for å styrke dette partnerskapet: “alliansen må styrkes for å implementere 10. mars-avtalen” som han ser som fundamentalt for videre fred og stabilitet.
Nytt politisk system i Syria
Abdi advarer mot en tilbakevending til Assad-æras sentraliserte styreform: «Etter 15 år med krig må et desentralisert system etableres, og komponentene må kunne styre seg selv».
Støtte til Öcalans “fred og demokrati-prosess”
Abdi uttrykker sin støtte til Öcalans Peace and Democratic Society Process, og ser dette som en nøkkel for stabilitet – ikke bare i Tyrkia, men i hele regionen.
Internasjonale samtaler må akselereres
Ifølge Abdi må dialogen som foregår i USA intensiveres, og prosessen “bringes til suksess innen årets slutt”.
Takk til Kurdistan-regionen
Abdi takker spesielt Kurdistan-regionens lederskap – blant dem Masoud Barzani – for støtte både til kurdisk dialog i Rojava og til selve fredsprosessen.

Betydning og implikasjoner

Når vi kombinerer Ehmeds og Abdis perspektiver, fremtrer et tydelig bilde av en ny visjon for Syria og regionen — en visjon som er basert på desentralisering, inkludering, og en bredere demokratisk prosess.

Regional transformasjon: Om Öcalans fredsprosess lykkes og kombineres med intern reform i Syria, kan dette være katalysator for en bred omstrukturering av politisk makt i regionen.
Sosial og politisk inkludering: Ehmeds vektlegging av kvinners rolle og rettighetene til alle minoriteter kan være en av de mest transformative komponentene – sosial stabilitet kan ikke bygges uten reell deltakelse.
Risikoer og utfordringer: Veien mot desentralisering er ikke enkel. Sentraliserte krefter, historiske fiendtligheter og geopolitisk motstand kan blokkere betydelige reformer.
Fred og sikkerhet: Abdis synspunkt om at SDFs rolle kan være “et viktig element for regional sikkerhet” er strategisk viktig. Han tar til orde for at deres tilstedeværelse ikke bør sees som en trussel, men som en stabiliserende faktor.

Kontekst og støtte fra andre kilder

Abdis uttalelse om at han ønsker “samme mulighet for Rojava” og et desentralisert Syria støttes av nyere rapporter om hans syn på styresett. (North press agency | وكالة نورث برس)
Samtidig har Abdi tydeliggjort at Öcalans oppfordring om oppløsning av den væpnede kampen gjelder PKK, og ikke nødvendigvis SDF-operasjoner i Syria. (Al Arabiya English)
På den andre siden har andre kilder bekreftet at SDFs øverste kommando roser PKK for å gå over til en demokratisk politisk linje, noe Abdi ser som et positivt signal. (Kurdistan24 – کوردستان 24)
Abdullah Öcalan selv har fra İmralı oppfordret til et “nytt brorskapspakt”-kontrakt, som han beskriver som en paradigmeskifte i Tyrkia-Kurdistan-relasjoner. (Kurdistan24 – کوردستان 24)

En fremtidsvisjon med håp, men også store utfordringer

Talerne Ilham Ehmed og Mazloum Abdi har på MEPS-forumet presentert en visjon som er ambisiøs og potensielt banebrytende: et Syria som bygges på desentralisering, like rettigheter og deltakelse – og en fredsprosess som ikke stopper ved Tyrkias grenser, men kan ha effekt i hele Midtøsten.

Dette budskapet er ikke bare symbolsk. Det gir et rammeverk for politisk handling — men veien videre krever at dialogen intensiveres, at institusjoner bygges, og at de som tviler, blir overbevist om at en framtid med inkludering er ikke bare mulig, men nødvendig.

For aktører, politikere og sivilsamfunn i regionen: Ehmed og Abdi tilbyr ikke bare retorikk, men en konkret plan for endring. For omverdenen kan dette være et vindu for støtte – diplomatiske, økonomiske og politiske investeringer i en ny regional orden.

Kilder:

https://english.anf-news.com/kurdistan/ilham-ehmed-the-mindset-must-change-the-rights-of-all-peoples-in-syria-must-be-respected-82282

https://english.anf-news.com/kurdistan/mazloum-abdi-process-Ocalan-started-in-imrali-is-a-great-opportunity-for-everyone-82279

North press agency | وكالة نورث برس

Al Arabiya English

Kurdistan24 – کوردستان 24

https://gov.krd/english/government/the-prime-minister/activities/posts/2023/november/meps-forum-in-duhok-highlights-climate-change-among-key-global-challenges/

MSD: Valgene til Folkeforsamling for Syria er en politisk programforestilling

Postet den 13 oktober, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask , medlem av Landstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I uttalelsen som sees i sin helhet nedenfor her, uttaler Syrian Democratic Council (MSD), som er det politiske rådet til DAANES (Sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria ), at valget til Nasjonalforsamling i Syria som Damaskus regjeringen til Ahmed al Sharaa nå gjennomførte var en ren politisk programforestilling.

MSD slår her fast at disse valgene ikke er uttrykk for den frie viljen til det syriske folket.

«De mislyktes i å representere alle regioner og enheter i landet, i stedet tjente de som en politisk forestilling som verken verdsetter Syrias lange og historiske historie eller ofrene til dets folk, som har kjempet for et nytt Syria bygd på demokrati, frihet og genuin deltakelse. Snarere enn å bidra til nasjonal enhet og forsoning, har dette arrangerte og overflatiske valget utdypet splittelsene i det Syriske samfunnet».

MSD pekte så på at det Syriske folket streber etter reelle, inkluderende valg som oppriktig uttrykker deres vilje og representerer enhver innbygger. «Slike valg er en nasjonal rettighet som ikke kompromisses med eller ignoreres. De vil være en hjørnestein for å bygge en demokratisk og enhetlig stat fundert på rettferdighet, medborgerskap of likhet for alle syrere.

MSDs uttalelse, presentert på ANF mandag 6. oktober 2025, avslutter med at «Ingen valgprosess kan bli sett på som legitim uten at den involverer deltakelsen og representasjonen av alle syrere – både i landet og utenlands – og finner sted under internasjonal overvåking som sikrer åpenhet og integritet. Bare da kan Syria bevege seg mot å få en slutt på sin indre splittelse og oppnå en rettferdig og varig fred»

https://english.anf-news.com/rojava-syria/msd-elections-for-the-people-s-assembly-of-syria-serve-as-a-political-performance-81592

MSD: Elections for the People’s Assembly of Syria serve as a political performance
MSD said that no electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity.

The Syrian Democratic Council (MSD) released a statement regarding the recent elections for the People’s Assembly of Syria.
MSD stated that these elections, which they have closely monitored, do not reflect the true will of the Syrian people. “They failed to represent all regions and components of the country, instead serving as a political performance that neither honors Syria’s long and proud history nor the sacrifices of its people, who have struggled for a new Syria built on democracy, freedom, and genuine participation. Rather than contributing to national unity and reconciliation, these superficial elections have only deepened divisions within Syrian society”.
MSD pointed out that the Syrian people aspire to real, inclusive elections that genuinely express their will and represent every citizen. “Such elections are a national right that cannot be compromised or ignored. They are also a cornerstone for building a democratic and unified state founded on justice, citizenship, and equality among all Syrians.”
The MSD statement on Monday underlined that: “No electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians—both inside the country and abroad—and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity. Only then can Syria move toward ending internal division and achieving a just and lasting peace”.

Nordøst Syria delegasjon avslører detaljer fra møte i Damaskus

Postet den 13 oktober, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

En delegasjonen fra Nordøst Syria, bestående av Genaralkommandant Mazloum Abdi fra Syrias Demokratiske styrker(SDF), medleder og hovedansvarlig for Internasjonale relasjoner i DAANES, Ilham Ahmed og Kommandør Rohilat Afrin fra Kvinnenes Forsvarsenhet YPJ) hadde 7.oktober 2025 et møte i Damaskus med Ahmed al-Sharaa, president i den Syriske Interims Regjeringen og deres utenriksminister Asad Shibani.

Delegasjonen fra Nordøst Syria la 8.oktober fram en pressemelding gjennom AFN om sine møter med representantene fra den sjøloppnevnte HTS -regjeringen i Damaskus.

Delegasjonen sa at fire hovedtemaer ble drøftet under møtet, men at ingen offisielle dokumenter ble signert.

-De bekreftet at et muntlig forslag om integrasjonen av SDF og de interne Sikkkerhetsstyrkene (Asayish), for å etablere en felles hær som ville representere alle folkedgrupper i Syria, ble lagt fram.

-Delegasjonen rapporterte også om at begge parter var enige om å få i stand en påtrengende våpenhvile i Nordøst Syria og Aleppo, og om å forbedre den syriske Grunnloven gjennom deltakelse fra alle syriske parter.

Erklæringen i sin helhet kan leses i linken nedenfor her: Northern and Easter Syria delegation reveals details of meeting in Damascus

I andre oppslag på ANF 7.oktober opplyses det om at representanter fra YPJ og SDF også hadde møter med USA ambassadør i Tyrkia Tom Barrach og representant for USA i Den Internasjonale Koalisjonen for å bekjempe ISIS, om implementeringen av 10.mars avtalen mellom SDF og Damaskus regjeringen, som ennå ikke overholdes fra Damaskus-regjeringens side.

I tillegg til bruddene på 10.mars-avtalen i gjennomføringen av de nylige valgene på Folkeforsamlingen, brytes denne vedvarende og har også ført til væpnede sammenstøt mellom SDF og hæren til Damaskus-regjeringen også inne på områder administrert av DAANES. De mest omfattende bruddene har vært i forbindelse med angrepene og bruddene på avtalen mellom HTS og administrasjonsledelsen for Sheikh Maqsood og Ashrafiyah, som omfatter ca 500 000 personer, som ble inngått 1.april . (jfr ANF meldinger 6.oktober).

DAANES sine representanter i Europa melder også om voksende problemer i forbindelse med overtredelser av 10.mars avtalen, hvor de også i tillegg peker på at naboland som Tyrkia og Israel intervenerer militært. De oppfordrer om at solidaritetsbevegelsen i Europa bør kreve at FN overvåker overgangsperioden for å skape fred i Syria i samsvar med FN Resolusjon 2254 (fra desember 2015) som var bakgrunnen for Geneveforhandlingene som har pågått.

Regissert prøvevalg i Syria med tyrkisk overstyring

Postet den 19 september, 2025 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Syrias sjølutnevnte president Ahmed al-Shaara prøver å skaffe større legitimitet for sin regjering ved å avholde valg på ny folkeforsamling nå 15-20.september i områder han kontroller i dagens Syria. 121 av 210 parlamentsmedlemmer skal velges. 70 utpekes direkte av presidenten, mens 19 velges blant håndplukka kandidater i områder i al Hasakah, Raqqa øst og Deir Ezzor, som er i området administrert av sjølstyremyndighetene DAANES. «De som er mest kritiske til styresmaktene i Damaskus, kurderne i nordøst og druserne i den sørlige Sweida-provinsen, er utelatt fra valgprosessen i denne omgangen» rapporterer Bendik Sørvig, stedlig representant i Libanon for Norwac, til Aftenposten 15.september.

Druserne, i likhet med alawittene i Latakia provinsen, har tidligere vært utsatt for massakrer hvor Damaskusregjeringen har vært delaktige, mens de nevnte områdene administrert av DAANES har vært under angrep fra reorganiserte IS-celler, delvis understøttet av soldater fra al-Shaaras hær og medlemmer fra de tyrkisk støttede Syrian National Army (SNA).

DAANES har tidligere meldt at de ikke anerkjenner opplegget for de pågående valgene, fordi 7- punkts avtalen de inngikk med HTS/Al-Shaara 10. mars er brutt (se oppslagene på nettsiden til Solkurd 2.september her). De mener Dasmaskus-regjeringen legger opp til å følge opp, og snarere forsterke, det sentraliserte systemet i Syria som eksisterte under Assad.regimene. Noe de aldri vil akseptere De oppfordrer også det internasjonale samfunnet til ikke å anerkjenne dette arrangerte prøvevalget. De står fast på det standpunktet de fikk gjennomslag for i forhandlingene fram til 10.mars-avtalen, om at det nye Syria må gi de ulike etnisiteter og religiøse grupperinger som Syria består av like demokratiske rettigheter innenfor et desentralisert styresett.
Dette understrekes på nytt nå når valgene er i gang i en uttalelse lagt ut på ANF 17.sept:
ANF | Decentralization as Syria’s governance model of the future

Dagen før valget startet advarte medleder i KNK Ahmed Karamus mot Tyrkias innblanding, gjennom et oppslag i ANF hvor han viser hvordan «Tyrkia prøver å underlegge seg Damaskus for å eliminere Kurderne. For slik å destabilisere ikke bare Rojava, men hele Syria».

Karamus framhever her:

At den kurdiske bevegelsen har gjort sitt for å fremme en dialog og fred, mens Tyrkia har vist en uærlig tilnærming for å løse det kurdiske spørsmålet. Han påpeker spesielt utenriksminister Hakan Fidans negative rolle under hans besøk i Damaskus, og trekker paralleller til Fidans rolle under fredsprosessen 2013-15.
Det inkluderer å nøre opp under at Damaskus må presse på for at SDF skal legge ned våpnene, uten garantier for hvordan 7 punkts avtalen skal oppfølges. Som å motarbeide at SDF skal bli en del av den syriske hæren som en enhet, men at soldatene skal underlegges den sentrale kommandoen i Damaskus en for en. At dette også undergraver mulighetene til å danne en felles front mot IS, i stedet for at IS nå brukes for å skape kaos og splittelse.
Karamus beskriver «Felles -konferansen for Nord og Øst Syria» , som ble holdt i Heseke 8.august, som et lovende skritt framover for Syria, og framholder at Tyrkias frykt for kurdisk framgang underminerer håpene. Gjennom at Tyrkia manipulerer Damaskus, ødelegger de ikke bare for kurderne, men skaper ustabilitet for alle minoriteter og forsterker den regionale krisen også utenfor Syria.
Karamus mener at tyrkisk press også blokkerte for den planlagte Paris-konferansen mellom DAANES og Damaskus-regjeringen, som også her innebærer tilbakeslag for ale minoriteter og religiøse grupper i Midtøsten for en demokratisk utvikling i regionen.
Karamus advarte til slutt også mot at grupper i ENKS lot seg friste til å bryte ut til alenegang med Damaskus-regjeringen.
Se ellers hele uttalelsen til Karamus her:
ANF | Karamus: Turkey’s policies toward Rojava are dragging the region into chaos