Kurdiske partier og organisasjoner møtes på kryss og tvers av de nasjonale grensene som deler Kurdistan og på tvers av ideologiske skillelinjer. Utgangspunktet er Syrias framtidige styreform – og utspillet fra den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (AKP), Abdullah “Apo” Öcalan, om en løsning for det kurdiske spørsmålet i Tyrkia og regionen.
Det har utløst reaksjoner i Tyrkia og Syria: Felles front mot kurdisk enhet.
For og imot
– Hva er strategien nå? Forholdene og omstendighetene er svært vanskelige. Damaskus er tydelig på hva de ikke vil ha. Det er et stort problem, fastslo Ilham Ahmed da vi møtte henne under den årlige EUTCC-konferansen i EU-parlamentet i Brussel 26.-27. mars. Hun er internasjonal leder for den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES).
Og det Damaskus og president Ahmed Hussein ash-Shara’a, bedre kjent under sitt jihadistnavn Abu Muhammad al-Jolani, er tydelige på hva de er imot, er nettopp det DAANES og Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk / arabisk: Majlis Suria ad-Diymuqratia) og Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk / arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia, SDF) har slåss en oppofrende væpnet kamp mot Jolanis al-Qa’ida-jihadister og Daesh (Den islamske staten) – og i politisk opposisjon til det nå utslåtte Assad-regimet.
(Bildet: Medya News)
– Avtalen mellom Damaskus og SDF bygger på generelle prinsipper, og det er nedsatt kommisjoner for hvert av områdene. Det er disse forhandlingene om hva vi har felles som er veldig vanskelige, sier Ilham Ahmed.
Hun har ikke overdrevne forventninger til hva EU vil utrette. – Hva vi forventer? Alt de fokuserer på er å sende tilbake syriske flyktninger. Dette er bare kontraproduktivt om EU ikke samtidig fokuserer på rettigheter, advarer hun.
Enhet mot enhet
Reaksjonene fra Damaskus og Ankara på den kurdiske enhetskonferansen som ble holdt i den kurdisk-syriske grensebyen Qamishli lørdag, tvers overfor Nusaybin i Tyrkia, er like entydige som de er forstemmende med tanke på kurdiske autonomi eller føderativ selvbestemmelse på begge sider av grensa.
Konferansen munnet ut med krav om pluralistisk styresett og konstitusjonelle rettigheter. I stedet anklager president Shara’a kurderne for å bryte avtalen som Damaskus og SDF undertegnet 10. mars om nasjonal enhet, mens regimet til president Recep Tayyip Erdoğan gjentar truslene om å fjerne kurdiske grupper fra Syria “fredelig ellers …”, ifølge utenriksminister Hakan Fidan, som selv har kurdisk far fra Hesinan-klanen i Van og tyrkisk mor fra Denizli.
Hesinan-klanen deltok i opprøret i Dersim-provinsen (i dag Tunceli) i 1937-38. Det førte til Dersim-massakren mot alavitter som hæren til “det moderne Tyrkias landsfader” Mustafa Kemal Atatürk sto bak i hans siste leveår.
Fidan representerer en annen skygge av familietreet som sjef for den nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihbarat Teşkilati) fra 2010 til han tiltrådte som Erdoğans utenriksminister i juni 2023.
Nå er det de offisielle syriske og tyrkiske reaksjonene som legger dunkle skygger over hvilket styresett Syria vil få, også med tanke på rettigheter for minoriteter, ikke bare i det mangfoldige nordøstre Syria. Den kurdiske enhetskonferansen støttet opp under mangfoldighetslinja til DAANES og gikk inn for å utvide det interetniske samarbeidet og inkluderende representasjon i institusjonene som er etablert i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) og andre deler av det DAANES-kontrollerte området.
De er under press, først og fremst fra Tyrkia og deres leiehær Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA) av syriske og andre jihadister fra Midtøsten.
De har i mange måneder blitt stanset av SDF ved Tishrin-dammen og Qarqozak-brua og utenfor grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) som har gått inn i historia for sin kamp mot Daesh, det første militære nederlaget for IS som i realiteten snudde kampen mot kalifatet i 2014.
Sekterisk vold
Tonen mellom Mazloum Abdi, øverstkommanderende for SDF, og Shara’a har vært som piggtråd. “SDFs kommandant Mazlom Abdi har utstedt ultimatum til HTS: Om det kommer en ny bølge av folkemorderiske angrep mot alavittene, vil våre styrker forberede oss på å intervenere for å beskytte dem,” rapporterte den kurdiske journalisten Özgür Avzem på fjernsynskanalen Medya Haber 14. april.
Abdi rettet ultimatet mot Organisasjonen av Levantens frigjørere (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som er oppsamlingsfronten etter al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra. Jolani ledet Nusra-fronten og leder nå HTS.
Avzem refererer til “sensitiv informasjon” fra de siste samtalene mellom Abdi og Jolani som har ansvar for spørsmålet om å inkorporerer SDF i den nye regjeringshæren som når står under HTS-kommando.
– Vi er vitne til en intens, men likevel skjør utvikling på militære, diplomatiske og sosiale fronter, mener Avzem.
Det er vanskelig å lese ultimatet utover at det er en direkte advarsel til Jolani om at sekterisk vold mot alavittene, folkegruppa til Assad-familien, er et overgrep på alle etniske og religiøse minoriteter med tanke på framtidas Syria. Men det er lite trolig at SDF vil sende styrker til kystprovinsene Latakia og Tartus ved Middelhavet, langt utenfor Rojava og områdene som ligger under DAANES.
Det vil utløse reaksjoner fra Damaskus – og ikke minst fra Tyrkia. Det vil igjen kunne føre til innblanding fra andre regionale aktører som nå forsøker å sikre sine interesser i Syria.
Angrepene fra SNA og Tyrkias støtte i Nord-Syria har avtatt i styrke, men “det er ikke noe som heter en ‘normal dag’ i Syria akkurat nå. Det vi ser er en rask, ofte eksplosiv, utvikling av hendelser,” fastslår Avzem i sin reportasje.
Samtalene mellom Abdi og Shara’a har fortsatt etter at de to undertegnet intensjonsavtalen mellom Damaskus og SDF 10. mars. Det siste tilskuddet er at de lokale kurdiske sikkerhetsstyrkene har trukket seg ut av de kurdisk dominerte bydelene i Aleppo og ble erstattet av lokale selvforsvarsstyrker som er knyttet til den autonome administrasjonen. Dette er bydeler og omegn hvor det bor nær 700.000 mennesker, ifølge Medya News.
– Avtalen bevarer den autonome strukturen, etablerer et felles koordineringsorgan og legitimerer lokale institusjoner. For første gang på fem måneder har veiene inn til nabolagene blitt åpnet, konstaterer Avzem i reportasjen.
Det som uroer mest, er likevel at den sekteriske volden mot alavittene i Latakia og Tatus ikke får like mye oppmerksomhet som massakrene som rystet Syria i 6. til 17. mars. Den foregår nå uten dekning i media.
Regionale makter rivaliserer om innflytelsen i Damaskus, mens Israel kjører er åpen konfrontasjonslinje og fortsetter å okkuperer land utover den delen av Golanhøydene som ble annektert i 1981 etter å ha blitt erobret under Seksdagerskrigen i 1967. De rivaliserende regionale maktene har ett til felles: De ønsker et sentralisert styre i Damaskus som ikke gir etter for krav om autonomi og utvidede rettigheter for minoriteter.
De vil ha et sunnimuslimsk shariastyre, “en ultrasentralisert statsmodell”, som holder Daesh/IS nede, selv om de støtter og har støttet ulike jihadistgrupper gjennom den regionaliserte borgerkrigen fra 2011, med et skille mellom Tyrkia og Qatar som støtter grupper med røtter i Det muslimske brorskapet, og Saudi-Arabia og Emiratene som støtter mer salafistiske og wahhabittiske grupper.
Disse motsetningene kan nå bli forsterket nå som Assad-regimet er borte, og dermed har svekket Teherans innflytelse i Damaskus, og borgerkrigen med utspring i 2011 er over i denne fasen – før en ny eventuell bryter løs.
– Jolani forsøker å omformer seg og etablere bånd med Tyrkia og Golfstatene for å legitimere sitt styre, sier Avzem, og bruker Shara’as nom de guerre, krigsnavn, som henspiller på at Sahara’a-slekta kommer fra Golan.
– Men dette vil ikke føre til fred eller rettferdighet for Syrias folk. Dagene framover vil være avgjørende, advarer han.
Et positivt tegn er at DAANES er i samtaler med Damaskus om skolevesenet. Møtet 14. april om godkjenninger av eksamensdiplomer og pensum i de kurdiske områdene, som var en form for diplomatisk anerkjenning av administrasjonen i Nord- og Øst-Syria som “antyder at alle skoler under den autonome administrasjonen nå blir sett på som legitime av regimet,” påpeker Avzem.
Kurdisk enhetskonferanse
Reaksjonene på Den kurdiske enhetskonferansen peker i motsatt retning. Over 400 kurdiske delegater fra Syria, Irak og Tyrkia møttes i Qamishli for å samkjøre kurdiske bestrebelser for å skape et desentralisert og demokratisk Syria. Den munnet ut i krav om konstitusjonelle rettigheter for kurdere og andre minoriteter, grunnlovsfestede kvinnerettigheter og multietnisk lokalstyre innenfor rammene av en pluralistisk stat.
Det ble nedsatt en felles kommisjon og delegasjon som skal engasjere seg i dialogen med Damaskus.
Dette beskriver den formen for føderalisme som DAANES og SDF går inn for, ikke en autonom region som i Nord-Irak. Shara’a mener likevel at dette er brudd på intensjonsavtalen og advarer mot opprettelse av “separate enheter”, hvilket i klartekst betyr at han mener at den sentraliserte statsmodellen ikke er oppe til forhandlinger, slik det framgår av uttalelsene fra Damaskus.
«Lederskapet i SDF kan ikke monopolisere beslutningstakinga i det nordøstlige Syria, hvor autentiske samfunn – arabere, kurdere, kristne og andre – lenge har eksistert sammen,» heter det fra presidentskapet.
Dette blir ytterligere forsterket av arbeidet til Den nasjonale dialogkomiteen som ble nedsatt i Damaskus under grunnlovskonferansen der verken den kurdiske eller drusiske ledelsen var til stede. Heller ikke Dialogkomiteen består av representanter for de ledende kurdiske og drusiske organisasjonene eller alavitter og kristne som har forankring i sine lokale eller regionale samfunn. Terrormassakrene har stilt Dialogkomiteen i et grelt lys over mangel på mangfold.
Den manglende inkluderinga av minoriteter i Damaskus blir i stigende grad koblet på den regionale rivaliseringa. Medya News viser til flere kommentatorer som mener at Shara’a frir til Ankara. Tyrkia ligger tettere på Damaskus enn Saudi-Arabia i rivaliseringa om innflytelse gjennom sin støtte til den HTS-styrte Syrias redningsregjering (Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyyah, SGG) i de jihadistkontrollerte områdene i Idlib-provinsen.
Den ble opprettet som en del av avtalen mellom Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Erdoğan fra 17. september 2018 om en demilitarisert sone etter at jihadistgruppene hadde blitt fordrevet fra Aleppo, Homs, Hama og alle de store byene i Orontesdalen og den nordvestre og vestre delen av Syria, inkludert kystprovinsene Latakia og Tartus.
Tyrkia oppfylte aldri sin del av avtalen om å avvæpne HTS, og Russland ble mindre oppsatt på å følge opp Assad-hæren på bakken og mer oppsatt på å bygge ut forbindelsene med Tyrkia som handler store mengder energi fra Russland.
Assad-hæren hadde ingen muligheter til å endre situasjonen på bakken, verken med eller uten støtte fra den iranske Revolusjonsgarden (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami) og Hizbollah.
Tyrkias utenriksminister Fidan slo fast i Doha i Qatar at Ankara ikke vil akseptere at det forblir væpnete kurdiske grupper i Syria og nevner spesifikt SDF som blir anklaget for å stå i allianse med Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) i Tyrkia som også har baser i Qandil-fjellene i Nord-Irak, det sørlige Kurdistan (Başûrê Kurdistanê).
Fidan etterlater seg igjen truslene om en større tyrkisk militærintervensjon i Nord-Syria. HTS har i dag ikke selv kraft til å erobre de DAANES-kontrollerte områdene som består av kurdere, arabere, assyrere, arameisk-språklige, kristne syrere, armenere, sirkassere og turkmenere – med eller uten amerikanske styrker tilstede i Rojava.
De konkurrerende modellene: Den sentraliserte, sharia-islamistisk overgangsregjering mot den desentraliserte, multi-etniske og kurdisk-ledete administrasjonen reflekterer dypere regionale splittelser over Syrias framtidige styresett og rollen til minoritetsrettigheter i gjenoppbygging etter konflikt. Problemstillinga slår tilbake på Tyrkia og utfordrer regimene i andre stater i Midtøsten.
Reaksjonen fra Ankara er langt fra uventet fordi Den kurdiske enhetskonferansen griper inn den politiske prosessen i Tyrkia som pågår med utspillet fra PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan. Han tok til orde for å innlede fredsforhandlinger om en demokratisering av Tyrkia og nedlegging av PKK som har innledet en ensidig våpenhvile – uten respons fra Ankara.
En av dem som åpnet prosessen, var uventet nok Devlet Bahçeli, lederen for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP) som er i allianse med Erdoğan og hans Rettferdighet og utviklingspartiet (Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP). Det er ikke like uventet at det Bahçeli er ute etter, er å få PKK nedlagt uten betingelser, en kapitulasjon uten å gi annet enn at Öcalan blir løslatt eller får en annen type soning om han leverer på at PKK blir avvæpnet og oppløst.
– PKK må holde sin kongress og formelt oppløses – uten noen vilkår, fastslo partilederen for MHP, som har fascistiske røtter, i Ankara tirsdag.
Han langer ut mot PKK og forsøkene på kurdisk koordinering i den regionale situasjonen og hjemlig politikk og framstiller det som en eksistensiell trussel mot Tyrkia og regionen.
– Beslutningene som ble tatt på denne såkalte konferansen er en del av et scenario mot Tyrkia, hevder Bahçeli, og anklaget hendelsen for å undergrave Syrias territorielle enhet og for å være “sponset av USA og Frankrike”, ifølge Medya News.
Hans krav til PKK om å legge seg ned vilkårsløst, gjelder også den kurdiske milisten Folkenes forsvarsstyrker (Yekîneyên Parastina Gel, YPG) i Nord-Syria (uten å nevne Kvinnenes forsvarsstyrker Yekîneyên Parastina Jin YPJ) og det syrisk-kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD, kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy, klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo), og han omtaler general Abdi som “terrorist”.
Han kom dessuten med en direkte utfordring til det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Partiet for demokrati og likestilling (DEM, kurmanji kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi), om at “et politisk parti i Tyrkia må avvise spillet som spilles i Qamishli hvis det er oppriktig.”
Dette er vilkår som DEM avslår glatt og bare bekrefter at det ikke er åpning mellom Erdoğan og Bahçeli, utover en viss irritasjon fra Erdoğans side, med hensyn til erklæringa som Öcalan kom med fra fangeøyas Imrali i Marmarahavet 27. februar: PKK må overgi seg uten å forvente forhandlinger eller reformer.
Det åpner derimot gapet mellom Det republikanske folkepartiet (Cumhuriyet Halk Partisi, CHP) og regjeringspartiene med hensyn til det kurdiske spørsmålet etter at Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu ble arrestert 19. mars og deretter fjernet fra stillinga.
Lederen for det kemalistiske CHP, Özgür Özel, har nå rykket i forsvar av kurdiske borgermestre. Det er et gjensvar for at DEM har stilt seg bak demonstrasjonene og protestene mot at Imamoğlu ble avsatt på samme vis som en rekke kurdiske ordførere har blitt, som i Van, vennskapsby med Odessa i Ukraina og Karlsruhe i Tyskland, der ordfører og tidligere parlamentsmedlem for Hakkâri, Abdullah Zeydan fra DEM, er blitt erstattet av byråkraten Ozan Balci, guvernøren av Van-provinsen.
– Å si at hans eneste forbrytelse er å være kurdisk, er separatisme. Terrorisme og våre kurdiske brødre er ikke det samme, retter Bahçeli seg mot Özel og anklager CHP for å være en “kokende gryte og blødende sår” som driver bort fra nasjonale verdier og «legger dynamitt under grunnlaget for Tyrkia», melder Medya News.
Bahçelis svulmende tyrkisk-sjåvinistiske retorikk retter seg mot CHPs kemalistiske velgere som ikke har forsonet seg med at Tyrkias demokratiske framtid, som Imamoğlu skulle ta dem inn i ved det neste presidentvalget som er stipulert til 2028, går gjennom å anerkjenne det kurdiske spørsmålet som del av demokratiseringa av Tyrkia.
Det andre kortet Erdoğan har å spille overfor CHP-velgere er de nyosmanske vyene om Nato-landet Tyrkia som regional stormakt, skal kunne spille en vitale rolle mellom USA og Russland og utvide forbindelsene og forholdet til Kina gjennom organisasjoner som BRICs+ og SCO (Shanghai Cooperation Organisation) i flere himmelretninger, både overfor Midtøsten og Sentralasia.
Intensjonsavtalen
Ilham Ahmed understreker at avtalen mellom SDF og Damaskus er “generell” eller som det understrekes, en intensjonsavtale, verken mer enn mindre selv om den har blitt ledsaget av uttalelser, blant annet fra Abdi, som umiddelbart ble gjenstand for ulike fortolkninger.
Forhandlingskomiteene var på tidspunktet for konferansen i EU-parlamentet, ennå ikke opprettet. Hun mener derimot at grunnlovsutkastet står i motstrid til målsettingene med desentralisering, å inkludere kurdiske rettigheter og integrering av SDF i de væpnede styrkene. En kvinne konferanse i DAANES avviste også utkastet med hensyn til kvinnerettigheter.
– Det er ikke mulig å gi fra seg de kulturelle og nasjonale rettighetene som inneholder komponentene religionsfrihet, retten til utdanning på morsmålet, politiske rettigheter og et desentralisert administrasjonssystem. Disse spørsmålene er ikke gjenstand for forhandlinger og ingen innrømmelser vil bli gitt, fastslo Ilham Ahmed som var opptatt av spenninga med Tyrkia rundt den skjøre våpenhvilen med SDF og av den politiske prosessen i landet.
– Vi ønsker ikke å være i krig med Tyrkia. Vi prøver å nå en avtale med Tyrkia som garanterer for Syrias sikkerhet. Initiativet fra Abdullah Öcalan er veldig viktig, og vi håper at den tyrkiske staten vil ha en positiv tilnærming. Den tyrkiske regjeringa er ansvarlig for å utvikle denne prosessen. Å ta del i dette initiativet er veldig viktig og vil ha positive effekter på Syria og nabostatene.
Det fins visse tegn til at syriske jihadister og deres familier som har slått seg ned i Afrin, den kurdiske enklaven nordvest for Aleppo som ble erobret av Tyrkia og SNA under Operasjon Olivenkvist (Zeytin Dali Harekâti) i januar-mars 2018, flytter ut igjen for å dra til sine opprinnelige hjemsteder i Syria etter regimeskiftet, melder Medya News.
Ilham Ahmed konsentrerer sitt diplomati på å få internasjonal støtte til en desentralisert løsning for Syria. Et sentralisert styre øker risikoen for fortsatt krig og ekskludering og mer ustabilitet i regionen, advarer hun.
– Vi ønsker oss ikke tilbake til et Syria før 2011, understreket hun også på Sulaymaniyah Forum på American University of Iraq (AUIS) i den kurdiske byen Sulaymaniyah (Slêmanî) i Nord-Irak som blir politisk dominert av Kurdistans patriotiske union (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan, PUK).
Iraks statsminister, den partipolitiske uavhengige sjiamuslimen Mohammed Shia as-Sudani, Nechirvan Barzani, presidenten i den kurdiske autonome regionen, og flere internasjonale analytikere deltok på forumet om politiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske spørsmål for Irak og Midtøsten. Det understreker ikke bare betydninga av hvilken prosess regionen står overfor, men også hvordan skarpe, kurdiske politiske fronter er i ferd med å bli polert.
– Vi er i begynnelsen av forhandlingene. Vi har våre vilkår. Vi søker inkluderende styresett, og kurdernes rettigheter må garanteres i den nye grunnloven, gjentok Ilham Ahmed og avviste samtidig at DAANES ikke er ute etter å kopiere den autonome kurdiske regionen i Irak.
– Vi prøver ikke å kopiere den kurdiske regionmodellen. Vi respekterer den og ønsker å lære av den, men geopolitikken, politiske strukturer og samfunnskomponenter i Syria er forskjellige, understreket hun.
Regionalt tema
Desentralisering og inkludering var gjennomgangstema på forumet som ble holdt for niende gang 17. april. Det markerte at situasjonen i Syria og opprettelsen av DAANES har ført til en tilnærming mellom kurdiske partier og organisasjoner på tvers av landegrensene mellom Tyrkia, Syria, Irak og i mindre grad Iran, hvor geopolitiske og interne forhold er annerledes.
– Det er oppmuntrende at alle kurdiske partier i Syria har forent seg om en fredelig løsning på det kurdiske spørsmålet, sa Nechirvan Barzani som representerer Kurdistans demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê, KDP) som har vært bitre motstandere av PKK og partier fra den såkalte PKK-familien som PYD i Syria tilhører.
– De har gjort viktige framskritt ved å konsolidere kravene sine. Vi håper de kan, i samarbeid med den syriske regjeringa, bygge et demokratisk Syria som garanterer rettighetene til alle etniske grupper og samfunn.
Det henger fortsatt i lufta hva Barzani-klanen som styrer KDP legger i det utover at de deltar i den pågående prosessen som verken Damaskus eller Ankara stiller seg bak.
– Dette er et historisk øyeblikk, konkluderte Ahmed, ifølge Medya News. – Om vi skal bygge fred, må den inkludere alle. Ikke bare i navnet, men i selve strukturen til det nye Syria.
Mens Iraks statsminister forsvarte “en sterk stat” og behovet for institusjonelle reformer basert på “en sosial kontrakt mellom borgeren og staten som må sette folks behov i sentrum,” noe vel mange irakere ikke ser noe særlig til, advarte Barham Salih fra PUK, tidligere irakisk president, mot at “regionen står overfor alvorlige og skremmende utfordringer” og “vi må gå over fra perioder med vold til en ny virkelighet basert på ressursutnyttelse og økonomisk vekst.”
– Ressurser og makt må deles rettferdig. Et sentralisert grep om rikdom vil bare utdype splittelsen, utfordret Ilham Ahmed og kjørte fram Öcalans ideologi om demokratisk konføderalisme som “veileder oss i å organisere vårt kulturelle og sosiale liv.”
Etter Sulaymainyah-forumet møtte president Barzani SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi i Erbil (Hewler) i Nord-Irak hvor de diskuterte kurdisk enhet, den politiske framtida til Syria og behovet for en kurdisk nasjonalkongress. Bakgrunnen er blant annet enhetsbestrebelsene mellom PYD og Det kurdiske nasjonalrådet i Syria (Encûmena Niştimanî ya Kurdî li Sûriyê, ENKS) i Rojava som blir støttet av KDP for å finne et felles standpunkt overfor Damaskus. Det har brakt DAANES og den autonome kurdiske regionen i tettere forbindelser med hverandre og på et høyere nivå. Det går nå helt til topps.
Det er oppnådd enighet om å holde en kurdisk nasjonalkongress for å fremme forsoningsprosessen mellom kurdere i regionen.
Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) er en koalisjon av politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner fra Kurdistan og den kurdiske diasporaen som har hovedkontor i Brussel, med lokalkontorer i Erbil og Qamişli i Rojava.
Det er dette som lå til grunn for enhetskonferansen i Qamishli for å samle kravene overfor Damaskus, ikke å forene partiene. Forholdet mellom PYD og ENKS som grunnleggende er et konservativt parti, har vært anstrengt og har tapt terreng i Rojava i den grad det har hatt noe.
I 2012 ble ENKS reddet av KDPs høvding, Masoud Barzani, som inngikk en avtale med PYD om “å dele på makta” mens situasjonen fortsatt var uavklart i Rojava.
ENKS nektet derimot å innordne seg det lokale systemet som PYD bygde opp og som i dag er styrt av DAANES og SDC. De nektet å delta i valg og krevde i stedet en selvoppnevnt maktposisjon som gikk imot den desentraliserte modellen som PYD sto bak før IS-kalifatet befestet seg i Raqqa og tok over store deler av områdene i nord – inntil det snudde i Kobanê.
ENKS har blitt betraktet som et underbruk av KDP som har forbindelser med Ankara i en felles bestrebelser om å bli kvitt PKK og hindre at det får innflytelse i Nord-Irak. Nå kommer innflytelsen fra en annen kant, fra Rojava-revolusjonen som PYD står bak.
PYD tilhører PKK-familien. Det betyr at det fortsatt er mye historie mellom PYD og ENKS å fordøye. KDP har fremdeles forbindelser til Ankara, og ENKS støttet at KDP hindret leveranser inn til Rojava fra Nord-Irak for å knekke DAANES og SDF. De ble derfor ansett som femtekolonnister.
Utfordringa for DAANES og SDF er å analysere presset som ligger bak bestrebelsene om “enhet”, som blant annet USA og Frankrike tar til orde for og med tanke på Tyrkias rolle. USA har aldri gitt støtte til den føderative modellen som DAANES og SDF går inn for. USA var ute etter et regimeskifte i Damaskus for å knipe av forbindelseslinja fra Teheran til Hizbollah gjennom Syria.
ENKS har villet kopiere den autonome regionen i Nord-Irak, mens PYD går inn for sitt desentraliserte autonome system. Enigheten mellom de kurdiske gruppene nå baserer seg på “en felles politisk visjon” om “et føderalt, pluralistisk, demokratisk parlamentarisk system.”
DAANES har et breiere perspektiv, med hensyn til andre minoriteter utover kurderne, enn ENKS. Det inngår i deres multikulturelle politikk og Öcalans ideologi om demokratisk føderalisme, og det gjenspeiler seg i den etniske sammensetninga av forhandlingsdelegasjonen og -komiteene som DAANES har satt sammen. Her inngår det både arabere og assyrere.
Faren er at Damaskus forsøker å splitte kurderne og andre minoriteter ved å tilby begrenset autonomi til kurderne under et ellers sentralisert system som de arabiske områdene faller inn under. Det gjelder blant annet Raqqa, IS-kalifatets arabisk-dominerte hovedstad, og Manbij, også det en overveiende arabisk by som nå er under kontroll av Tyrkias leiehær, SNA.
Her presser Erdoğan på, mens USA som har opprettholdt sanksjonene mot Syria, ser ut til å ville smi båndene mellom Ankara og Damaskus i et større regionalt perspektiv hvor både Saudi-Arabia og selvsagt Israel inngår. Trump-administrasjonen vil at HTS-regimet anerkjenner Israel uten at det forstyrrer forholdet til Tyrkia. Men verken Israel eller USA vil ha en sterk, sentralisert sharia-stat i Syria.
Advokatene til den fengslede kurdiske lederen Abdullah Öcalan, İbrahim Bilmez og Cengiz Yürekli, besøkte denne uken Oslo etter invitasjon fra partiet Rødt. De deltok i et møte i Stortinget sammen med Rødts stortingsrepresentanter Bjørnar Moxnes, Hege Bae Nyholt og Seher Aydar, samt representanter fra Solidaritet med Kurdistan (Solkurd), NCDK og organisasjoner fra Rojava, Bashur og Rojhelat.
Møtet fokuserte på den strenge isolasjonen Öcalan har vært under i İmralı-fengselet siden han ble utlevert til Tyrkia i 1999, og på behovet for en ny fredsprosess i Tyrkia. Bilmez påpekte at İmralı-systemet ble etablert med internasjonal støtte, og at isolasjonen ikke bare rammer Öcalan, men hele Kurdistan.
Bilmez refererte også til nylige politiske utviklinger i Tyrkia, inkludert MHP-leder Devlet Bahçelis håndtrykk med DEM-partiets representanter, Öcalans nevø Ömer Öcalans besøk til İmralı, og Bahçelis uttalelse om at Öcalan burde få tale i parlamentet. Etter disse hendelsene møtte en delegasjon Öcalan, som uttalte at han kunne bidra til å flytte prosessen fra vold til juridiske og politiske rammer.
Yürekli diskuterte hvordan Öcalans «Appell for fred og et demokratisk samfunn» har blitt mottatt i de fire delene av Kurdistan og i Midtøsten. Han ga konkrete eksempler på reaksjoner fra både regjeringen og opposisjonen i Tyrkia, og understreket at det internasjonale samfunnet bør følge denne prosessen nøye.
Rødts stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes uttrykte støtte til Öcalans fredsinitiativ og spurte hva slags støtte advokatene forventer fra Norge. Bilmez svarte at det kurdiske spørsmålet har fått en internasjonal dimensjon og berører alle demokratiske og sosialistiske kretser, spesielt med tanke på sosiale, økologiske, kvinne- og ungdomsspørsmål. Han takket for den eksisterende støtten og oppfordret til ytterligere bidrag.
Møtet ble avsluttet med spørsmål fra deltakerne og takketaler. Advokatene planlegger å delta i flere arrangementer under sitt opphold i Oslo.
For mer informasjon, se den opprinnelige artikkelen på ANF English her.
Ilham Ehmed, utenrikspolitisk medleder for Den Demokratiske Autonome Administrative regionen i Nordøst Syria (DAANES) orienterte om situasjonen i Rojava og Syria på det 9ende Sulaymaniyah Forumet i Sør Kurdistan (Nord-Irak) 17. april.
Hun poengterte at det ville være vanskelig å vende tilbake til før-2011 situasjonen i Syria og la vekt på at mangfoldet måtte bli respektert
“Rettighetene til kurderne og alle andre grupperinger måtte garanteres i grunnloven”, sa hun. Hun slo fast at majoriteten blant syrerne ikke ville ha et sentralisert system: “Syria trenger nye løsninger for å unngå dagens kriser”.
Ilham Ehmed understrekte at deltakelsen fra alle partier i utformingen av den nye grunnloven ville være viktig: “Det syriske folket er bestemt på å slåss for sin frihet og verdighet, og vil ikke gi opp sine mål fra nå av”.
Hun henviste til avtalen mellom Den autonome administrasjonen og Damaskus regjeringen, mens hun poengterte at “vi søker å forsterke avtalen for Syrias grunnlovsprosess, det politiske systemet og omdanningen av det”.
Angående avtalen signert mellom SDFs Generalkommandant Mazloum Abdi og Syria’s interim President Ahmed al-Sharaa, tilføyde Ilham Ehmed: “Denne avtalen er viktig for skjebnen til det Kurdiske folket og andre grupper i Syria. Avtalen gjendriver påstander om at Den Autonome Administrasjonen prøver å splitte ut fra Syria”.
Ilham Ehmed pekte også på hindringene som DAANES står ovenfor og uttalte: “Disse hindringene innebærer ikke at vi vil ta skritt tilbake. Snarere forsterker de vår vilje til å oppnå våre mål. Vi håper å forbedre situasjonen og vil fortsette vår kamp inntil vi når våre mål”.
Erfaringene til den Kurdiske regionen er viktige i historien til Kurderne og de landene de bor i, konkluderte Ilham Ehmed: “Situasjonen i den Kurdiske regionen og den geopolitiske situasjonen i Syria er generelt forskjellige. Disse forskjellene må tas hensyn til”.
Öcalan invitert som hovedtaler 1.mai i Zurich i Sveits
Abdullah Öcalan, den fengslede kurdiske lederen, er invitert som hovedtaler til årets 1. mai-markering i Zürich, Sveits. Invitasjonen kommer fra 1. mai-komiteen i Zürich, som består av over 60 organisasjoner, inkludert politiske partier, fagforeninger og sivilsamfunnsgrupper, i følge ANF.
I et brev til Öcalan, som sitter i isolasjon i İmralı-fengselet i Tyrkia, fremhever komiteen hans bidrag til fred og demokrati, samt hans alternative samfunnsmodeller som inspirasjon for bevegelser i Midtøsten, Europa og andre deler av verden. Komiteen uttrykker håp om at hans tilstedeværelse vil berike og inspirere politiske kamper i Sveits.
En lignende invitasjon ble sendt i 2013 under forsoningsprosessen mellom Tyrkia og PKK.
Et nytt møte ble holdt i Heseke mellom represententanter for Syrian Democratic Forces (SDF) og Damaskus regjeringen for å implementere 8 punkts avtalen signert 10.mars, etter et første møte19.mars. SDFs sjefskommandant Mazlum Abdi, medlem av Generalkommandoen Rohilat Afin og komitemedlemmer Hisen El Selame og Mihemed Qenatiri fra Damaskus regjeringen deltok på møtet.
Framskrittene gjort med å implementere artiklene ble drøftet, og det ble framhevet at «spenningene i Syria skulle avsluttes». I denne sammenhengen ble det sesielt pekt på viktighetene av å beskytte Tishrin Dam fra militære angrep.
Det ble også foreslått å opprette en komite som skulle behandle retur av tangsfordrevne mennesker fra ulike deler av Syria.
Komitemedlemmene som skulle representere regionene i Nordøst Syria i dialogprosessensom skulle holdes med Damaskus regjeringen ble pekt ut. Medlemmene ble Foza Yusif, Ebid Hamid El Mibas, Emid Yusif, Senheribe Bersum og Sozdar Haci, mens talspersonene ble Meryem Ibrahim og Yasisr Sileman.
Det har gått vel seks uker siden Abdullah “Apo” Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK) kom med sitt “Call for Peace and Democratic Society” og PKK innførte ensidig våpenhvile. Utspillet har åpenbart ikke endret president Recep Tayyip Erdoğan. Den selvsikre “sultanen” krever full kapitulasjon og underkastelse og har gått løs på sin fremste utfordrer ved presidentvalget. Men Erdoğan blir stadig mer politisk isolert, og Tyrkias økonomi raser, nå ytterligere rammet av tollkrigen til USAs president Donald Trump. Medlederen i Folkenes parti for demokrati og likestilling (DEM), Tuncer Bakirham, la fram sine vurderinger av situasjonen på årets internasjonale konferanse om Tyrkia og kurderne, EU og Midtøsten, sammen med en rekke andre Tyrkia-kjennere i Brussel i slutten av mars.
– Et Tyrkia som løser det kurdiske spørsmålet, vil være et Tyrkia som løser problemer på andre fronter, hevder Tuncer Bakirhan, den kurdiske mannlige medlederen i Folkenes parti for demokrati og likestilling (kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi, DEM), det siste i rekka av tolv forbudte kurdiske partier som nå er aktivt med i protestene mot fengslinga av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu som fant sted 19. mars.
Han peker at det er mye å lære av fredsprosessen fra 2013 der Recep Tayyip Erdoğan slo retrett i 2015 etter å ha blitt president, men tapt sitt grunnlovsendrende flertall på grunn av valgframgangen til Folkenes demokratiske parti (kuridsk: Partiya Demokratîk a Gelan, tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi, HPD) i juni 2015, forløperen til DEM. Det er også mye å lære av kuppforsøket 15. juli 2016 som Erdoğan anklaget sin gamle allierte, predikanten Fethullah Gülen og hans bevegelse for å stå bak.
Det utløste et politisk kupp fra Erdoğan som ikke bare rammet kurdere og alavitter, men sveipet over det politiske spekteret og knuste nær alt håp for en videre fredsprosess. Det førte til at HDPs medledere Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ Şenoğlu ble fengslet i november 2016. De sitter fortsatt inne.
Det mørklegger cella til Imamoğlu med tanke på anklagepunktene som nå er rettet mot ham. De borger for en langdryg og trenerende saksgang. Den skal ikke bare skal frata ham embetet som borgermester i megapolisen med seksten millioner innbyggere, men også gjøre det umulig for ham å stille som presidentkandidat for det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP (Cumhuriyet Halk Partisi). Dette er en form for langvarig fengsling uten lov og dom som Erdoğan-regimet har perfeksjonert.
Med Vesten i ryggen
Dette har “sultan” Erdoğans Türkiye fått anledning til å drive med
* fordi USA er opptatt å bevare alliansen og hindre at Ankara engasjerer seg mer overfor Russland, Kina og Iran og overfor Brics+ og Shanghai Cooperation Organisation (SCO),
* fordi EU betaler milliarder av euro for at Tyrkia skal holde igjen flyktningstrømmen til Europa
* og fordi Nato ville utvide militæralliansen med Sverige og fordi Tyrkia ligger på Natos sørflanke, strategisk plassert mot Kaukasus og Sentralasia i nord og nordøst, Midtøsten i sør og Balkan og Middelhavet i vest og sør.
Den geopolitiske spenninga som har skutt fart i den siste delen av Erdoğans maktperiode, som startet som statsminister i 2002, har passet godt inn i Erdogans nyosmanske “strategisk dybde”, den utenrikspolitiske orienteringa som hans utenriksminister Ahmet Davutoğlu utmeislet i sin bok “Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu” (“Strategisk dybde. Türkiyes internasjonale posisjon”). Det er en bok som ikke engang er oversatt til engelsk, tysk eller fransk.
– Helt forståelig! bekjenner Hüseyin Çiçek, statsviter ved Universität Wien, når vi treffes under årets internasjonale konferanse om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i EU-parlamentet i Brussel, i regi av EU-Turkey Civic Commission.
Bakirhan snakker lenge og utførlig om DEMs møter og samtaler med Abdullah “Apo” Öcalan på fangeøya Imrali i Marmarahavet hvor lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkêren Kurdistan, PKK) har sittet i 26 år.
Han snakker om Öcalan, som andre kurdiske ledere innen den såkalte “PKK-familien”, ut fra den latinske læresetninga “sine qua non” eller “conditio(nes) sina qua non” som kan leses som “uten disse vilkårene, vil ikke dette skje”.
Vilkåret blir gjerne personifisert: Öcalan. Hans nærvær blir omtalt som et uunnværlig, essensielt eller avgjørende vilkår for å få i gang nye fredsforhandlinger nå som PKK-geriljaen Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG) har gått til ensidig våpenhvile.
– Öcalan sier at han har lært mye av det politiske kuppet det siste tiåret. Dette var et kupp mot rettsvesenet, dette var et kupp mot kvinner, mot kulturen, mot alle sektorer, mener Öcalan. Vi har lært mye. Demokrati er den eneste veien framover mot en løsning, og vi befinner oss i en region med internasjonale og globale proporsjoner, ikke bare for Vesten. Det kaster lys over andre minoriteter i verden, mener Bakirhan.
Sår nye spirer
Han minner om at folk fikk tilbake troen i 2013. Internt fordrevne kurdere vendte tilbake til sine landbygder og tok opp igjen jordbruket.
Det fikk tilliten til å spire. Folk så at ved å løse det kurdiske spørsmålet, kunne mange andre problemer løses: økonomiske, politiske, rettslige, intern fred.
Noe tilsvarende var på vei med lokalvalget 31. mars ifjor og den strabasiøse valgkampen i flere runder i Istanbul, som Bakirhan beskriver som “en av verdens største metropoler”. Den ga Imamoğlu den plattformen som borgermester som har vært et viktig skritt mot presidentembetet.
Det vet Erdoğan (71) altfor godt. Han har gått samme vei gjennom Istanbuls bydeler som Imamoğlu (54); Erdoğan i Beyoğlu, Imamoğlu i Beylikdüzü, begge i den europeiske delen av Istanbul.
Varselklokkene har larmet; de bysantinske lampene har flakket i presidentpalasset Dolmabahçe (Dolmabahçe Sarayi) i Istanbul og presidentkomplekset (Cumhurbaşkanliği Külliyesi) ved Atatürk-skogen i Ankara.
Slaget mot Imamoğlu og hans nærmeste krets er ikke begrenset til CHP. Arrestasjonene kommer i kjølvannet en en ny offensiv fra Erdoğan og hans Rettferdighet og utviklingsparti (Adalet ve Kalkinma Partisi, AKP), og ikke minst rettsvesenet, som retter seg like mye mot DEM.
Lokale ledere har blitt arrestert; valgte ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte forstandere som politisk sett heller bør betegnes som statsautoriserte overformyndere.
– De kurdiske institusjonene blir “assimilerte”, og disse folkene vet absolutt ingen ting om den kurdiske regionen, fastslår Bakirhan. Det kan kalles “generalisert sensur”. Folk blir arrestert på gatene i Ankara og Istanbul og andre byer over hele Tyrkia for saker som blir postet på sosiale medier. Antallet anholdte demonstranter har nå passert to tusen. Minst tre hundre vil bli stilt for retten.
Grunnlaget revner
Intensiteten og hyppigheten i demonstrasjonene har avtatt. DEM har vist at de står sammen med CHP selv om CHP-ledelsen har villet ha regien og trår altfor varsomt etter manges oppfatning. Klassekampen siterer svensk-tyrkiske Umut Özkirimli, seniorforsker ved forskningssenteret Institut Barcelona d’Estudis Internacionals (IBEI), lørdag. Han skriver på Project Syndicate, som ifølge egen vaskesedddel er “en internasjonal ikke-statlig medieorganisasjon som publiserer og syndikerer kommentarer og analyser om en rekke globale emner” fra East Hampton i New York, at “alt CHP har tilbudt så langt, er slitne populistiske og nasjonalistiske floskler”.
Han er statsviter som jobber med nasjonalisme, sosiale bevegelser og identitetspolitikk. Han ga i 2023 ut boka “Cancelled: The Left Way Back from Woke”.
Det er konflikter i statsapparatet “mellom dem som vil finne en løsning og dem som vil holde stand”, mener den tyrkiske journalisten Ali Duran Topuz som er utdannet jurist ved Istanbul Üniversitesi og medlem av byens advokatforening i 1991.
– Folk har mistet tillit til styresmaktene. De tror ikke lenger på Erdoğan og regjeringa. Erdoğan droppet ut av prosessen for ti år sia bare for å vinne valget i juni og deretter i november 2015 for å kunne danne koalisjonen mellom AKP og Det nasjonale aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP).
Nå er det CHP-politikere som blir sendt i fengsel. Historia gjentar seg, sier Topuz som har jobbet for avisene Akşam som skriver seg tilbake til 1918, da det nettopp var brytningstid mellom det tapende osmanske riket og Mustafa Kemal Atatürks republikanere, og til den sosialliberale Radikal som kom på gata i 1996 og som gikk inn i mars 2016. Han er nå sjefredaktør i den uavhengige, regjeringskritiske nettsida Arti Gerçek som ble opprettet i Köln i Tyskland i 2017 av tyrkiske journalister.
Bakirhan mener at Tyrkia står overfor to diamentrale valg: Enten å fortsette med overfladiske korrigeringer og kjappe rettelser, eller å gå inn i dypt forankrede endringer av samfunnet, slik han framholder for avisa Yeni Yaşam (Nytt liv, 4. april).
Et nytt trekk er at hele spekteret av politiske partier, fra den islamistiske trepartiallianse som i midten av januar dannet Ny vei (Yeni Yol), til DEM og tradisjonelle marxistisk-leninistiske venstrepartier som det fortsatt fins en hele skog av. Erdoğan og AKP taper sitt velgergrunnlag blant tradisjonelle islamistiske velgere.
AKP har bare med seg Det store enhetspartiet (Büyük Birlik Partisi, BBP) i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki). BBP som blir ledet av Mustafa Destici, står oppført med politiske merkelapper som “tyrkisk islamistisk ultranasjonalisme”, “Islam-kemalisme” og “sosial og nasjonal konservatisme”. Folkealliansen består ellers av MHP som har fascistiske røtter. https://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/rise-and-fall-akps-islamist-appeal-turkiye
Når Erdoğans og AKPs velgergrunnlag svekkes, forsøker Erdoğan igjen å fortsatt i styrke sitt undertekkende statsapparat og voldsapparatet.
– Vi trenger ikke lenger en midlertidig bandasje, vi trenger en grunnleggende kur, skriver Bakirhan i Yeni Yaşam og viser til Öcalans appell fra 27. februar som Bakirham omtaler som “Århundrets oppfordring”.
Oppfordringa ble videreformidlet av millioner av kurdere under årets nyttårsfeiring Newroz i Kurdistans fire himmelretninger: Bakurê Kurdistanê (Tyrkia), Başûrê Kurdistanê (Irak), Rojava Kurdistanê (Syria) og Rojhelat Kurdistan (Iran).
– I stedet for å plystre oss forbi kirkegården for å undertrykke frykten vår, trenger vi visdom til å se dens kilde og finne løsninger. Problemer kan ikke løses ved å ignorere dem – de krever modig handling. Tida for å sparke boksen nedover veien er over. Øyeblikket er kommet for dristige, autentiske beslutninger, skriver Bakirhan.
Det er en poetisk oppfølging av det Andreas Schieder, parlamentarikere fra Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ), under EUTCC-konferansen kalte Ôcalans “Nelson Mandela-trekk” med referanse til 27. februar. Økonomen har fartstid som sekretær i forbundskansleriet, finansdepartementet og leder av utenrikskomiteen i Nationalrat i Bundesversammlung (parlamentet) i Wien.
Politisert rettsvesen
Mazloum Dinç istemmer: – 27. februar var en historisk oppfordring. Å nekte det tyrkiske og kurdiske folket politiske rettigheter, fikk folk til å ty til våpen. I 2013 forsøkte vi å få til en demokratisk løsning, men de væpnete kampene ble aldri avsluttet. Historia gjentar seg. Ting som ble sagt, blir nå sagt på nytt av Öcalan og ved å betone de samme sakene, sier en av Öcalans advokater i firmaet Asrin sia 2011.
Han er leder for Advokatforeninga for frihet (Özgürlük için Hukukçular Derneği, ÖHD) som står i front for kampen for menneskerettigheter i Tyrkia.
Det gjelder i høyeste grad Öcalan. Han har sittet nesten elleve av sine 26 år på Imrali i isolasjon. Han har utsatt for det Dinç kaller “hvit tortur”, uten tilgang til papir og blyant, og har “likevel videreutviklet sine teorier og aldri gitt opp sine drømmer,” forteller advokaten i Brussel. Og vi ser at modellen i Rojava fungerer, legger han til.
Han er ikke nådig mot EU med hensyn til hvordan de har forholdt seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som Europarådet vedtok i Roma 4. november 1950.
– Den har aldri Tyrkia etterlevd, og EMK har aldri vært implementert, fastslår Dinç og slår begge veier.
Han minner om at Öcalan vendte seg mot EU da USA og Nato-landet Tyrkia presset Syria med regelrette trusler om invasjon da Öcalan ble tvunget til å forlate Syria i 1998 på jakt etter et fristed i Europa. Ingen åpnet dørene.
– Fengslinga og isolasjonen av Öcalan har ingen basis i loven. Det ble innført en ny rettspraksis som gjaldt for Öcalan: skjerpete livstidsdommer. Dette er et klart brudd på artikkel 3 i EMK. Intet har skjedd siden dødsstraffene ble omgjort til skjerpete livstidsdommer for ti år siden, understreker menneskerettsadvokaten.
Det er et yrke og en virksomhet som heller ikke har sterkt rettsvern i Tyrkia. Nå står kampen om EMK-artikkelen om “retten til håp” som åpner for prøveløslatelse eller benådning. Det gjelder ikke for Tyrkia, avviser justisminister Yilmaz Tunç.
– Fengslinga av Öcalan blir brukt som politisk kort av regjeringa. Den har ikke tatt noen skritt med hensyn til “retten til å håpe” selv om det heter i artikkel 19 i forfatninga at EMK står over tyrkisk lov, sier Dinç. – Politiseringa av rettsvesenet har kostet liv. Folk har blitt ødelagt for livet av regjeringa. Å få frigitt Öcalan er et skritt i arbeidet mot fred. Nå retter regjeringa seg mot CHP. Det viser at “retten til håp” berører alle tyrkere.
Forslaget til DEN som baserer seg på erklæringa fra Öcalan fra 27. februar, understreker behovet for å utforme en ny demokratisk grunnlov som skal ta vare på og beskytte mangfoldet og rettsbaserte verdier som skal ligge til grunn for fredelig sameksistens mellom de ulike samfunnene og minoritetene, utfordrer Bakirhan.
Utfordringa fra DEM går til nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi) som har hele april på å drøfte DEMs “Tillits- og demokratipakke” som er lagt fram.
Nasjonalforsamlinga må dessuten få regjeringa til å stanse praksisen med å gripe inn i lokale og regionale valg og bytte ut valgte representanter som nå også rammer CHP og på høyeste nivå: Istanbul. Det fyrer opp under den politiske polariseringa. Det er tydelig at Bakirhan ikke får helt taket på Devlet Bahçeli, lederen for MHP som sitter i koalisjon med Erdoğans AKP.
I sin Id al-Fitr-tale oppfordret han til å ta tak i Öcalans appell fra 27. februar: – Det er i våre hender å snu forventninga til glede, ikke skuffelse. Våpnene må overleveres, og det må raskt kalles sammen til en kongress for å vedta oppløsninga av PKK med alle deres komponenter.
Han unnlot derimot å be PKK om å holde kongressen i den historiske byen Malazgirt hvor organisasjonen oppløser seg – uten at regjeringa har tatt i utspillet fra Öcalan og PKKs innføring av ensidig våpenhvile på ubestemt tid.
Malazgirt (armensk: Manazkert, kurdisk: Milâzgird, engelsk historisk: Manzikert) ligger i provinsen Muş, i et østre Tyrkia, ved elva Murat, om lag femti kilometer nord for innsjøen Van. Byen er kjent for slaget i Manzikert i august 1071 der det katastrofale nederlaget til keiser Romanos 4. i Det bysantinske rike førte til at seldsjukkenes sultan Alp Arslan og tyrkerne kunne etablere seg i hjertet av Anatolia. I 1915 rammet tyrkernes folkemord på armenerne i byen. https://no.wikipedia.org/wiki/Malazgirt
– Jeg hadde ikke forventet forslaget fra Bahçeli, innrømmer DEM-lederen i Brussel. Han synes at det er bra at Bahçeli har lagt bort forslaget om Manizgirt, og det råder fortsatt uvisshet hva Bahçeli legger i slagordet “Et alle er like Tyrkia” som han lanserer i Istanbul-avisa Türkgün .
– Ordene er hyggelige, men dessverre fins det ingen realisme i hva han sier.
– Prosessen i 2013-15 var unilateral, sier Bakirhan. Han kunne godt brukt ordet ensidig.
– Dette er en prosess for 85 millioner tyrkere, akkurat som arrestasjonen av Imamoğlu berører seksten millioner i Istanbul. Devlet Bahçeli styrer ikke hva som skjer i Tyrkia. Vi vet aldri gyldigheten i det han uttaler seg om, hans forslag, hans oppfordringer. MHP tar ikke beslutningene, det er det Erdoğan som gjør.
– Men stadig flere tyrkere tror nå på Öcalan for første gang. DEM støtter prosessen og jobber innenfor rammene av nasjonalforsamlinga. Vi tar vårt ansvar, men gir ingen direktiver med hensyn til våpenhvile og “retten til håp”. Vi er i begynnelsen av en prosess. Vi har håp, og vi har reist fra Thrakia til øst med vår politikk. Vi kommuniserer.
– Det er nødvendig at vi står sammen med CHP og andre mot arrestasjonene. Dette er del av fredsprosessen. Vi snakker ut fra erfaringene vi har med alle forbudene mot våre partier. Vi står opp når rettighetene til andre partier blir krenket. Det er det sameksistensen mellom tyrkere og kurdere og andre minoriteter må bygge på.
Bakirhan understreker at det kurdiske spørsmålet ikke er en isolert bekymring, men en integrert del av Tyrkias demokratiske framtid som vil tjene hele befolkninga.
Til tross for en ensidig erklært våpenhvile fra Kurdistans arbeiderparti (PKK) 1. mars 2025, fortsetter Tyrkia sine militæroperasjoner i irakisk Kurdistan med høy intensitet. Dette skjer etter en historisk fredsutstrekning fra den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan og en fredsprosess lansert av MHP-leder Devlet Bahçeli med støtte fra Erdoğan.
Ifølge en nylig publisert rapport fra CPT har de tyrkiske væpnede styrkene (TAF) gjennomført minst 118 militære angrep i regionen i løpet av mars. Operasjonene inkluderer 86 luftangrep, 21 artilleriangrep og 10 helikopterangrep, samt bruk av eksplosiver – til tross for at PKK har opprettholdt våpenhvilen og uttrykt vilje til å gå videre med fredsprosessen under visse forutsetninger.
– Dette viser at den ensidige våpenhvilen i realiteten har blitt møtt med økt militær aktivitet fra tyrkisk side, uttaler en lokal kilde i Amedi-distriktet, hvor flere angrep har rammet både natur og historiske steder.
Blant de mest rammede områdene i mars er Erbil og Duhok, med henholdsvis 55 og 51 bombardementer. I Sulaymaniyah ble det registrert 12 angrep, mens Mosul foreløpig har unngått militær aktivitet. Samtidig har helikopterangrep økt ti ganger sammenlignet med forrige måned.
Rapporten viser også at eksplosiver har blitt brukt til å ødelegge naturlige grotter – strukturer som ikke var i PKKs besittelse, men som TAF hevder kan bli brukt av geriljastyrker. På ett slikt sted, Shekhy-grotten i Balava, ble et kulturhistorisk minnesmerke fra den kurdiske revolusjonen rammet.
Til tross for rykter om tilbaketrekning fra enkelte militærbaser, er det ikke registrert noen reell nedtrapping. Siden begynnelsen av året har det vært minst 404 militære angrep i irakisk Kurdistan, med to sivile drepte og fire skadde som følge.
Den pågående militære aktiviteten skaper stor bekymring blant lokalbefolkningen – spesielt under vårens innhøsting, hvor mange er avhengige av jordbruket for livsgrunnlaget sitt.
Menneskerettighetsorganisasjoner og fredsaktivister har nå gått ut og oppfordret Tyrkia til å innstille operasjonene og gjenoppta fredsforhandlingene.
Syrias fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a legger fram sin regjering. (Bildet: Medya News)
Ny regjering i feil retning
Lørdag la Syrias fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a fram sin regjering som skal sitte i fem år. Det hjelper lite at Shara’a (som ikke blir omtalt som “fungerende”), rakk tidsfristen som han selv hadde satt. Han rakk nemlig ikke fram til de forventningene som er stilt til overgangen til et nytt regime som skal erstatte det nesten 54-årige Assad-dynastiet. Ingen av de store minoritetene har regjeringsmedlemmer som representerer dem. Langt verre er det at den provisoriske regjeringa skal styre på et grunnlag i fem år som er diktert av den islamistiske fronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham) og som allerede er avvist av de ledende minoritetene.
Feil sammensetning
Allerede sammensetninga av overgangsregjeringa mer enn antyder hvem som sitter med kommandolenkene: Regjeringa har ingen statsminister; det vervet ligger i hendende på president Ahmed Hussein ash-Shara’a, bedre kjent under sitt krigsnavn Abu Muhammad al-Jolani.
Jolani er tidligere leder for den al-Qa'ida-allierte Jabhat an-Nusra (Nusrafronten) og deretter jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sharm (HTS) som marsjerte nærmest uhindret inn i Damaskus 8. desember og drev president Bashar al-Assad på flukt. Jolani hadde da en dusør fra CIA på ti millioner dollar på sitt hode.
– Vi er vitne til fødselen av en ny fase i vår nasjonale prosess, og dannelsen av en ny regjering i dag er en erklæring om vår felles vilje til å bygge en ny stat,” sa al-Shara’a i sin tale i forbindelse med regjeringsinnsettelsen i Dimashq lørdag. Den gjengse vurderinga er at Shara’a “prøver å vise syrerne og verden at den nye regjeringa “gjenspeiler Syrias mangfold,” melder al-Jazeera. Det gjør den ikke.
“Folk har kritisert presidenten for at han tidligere har utnevnt nære venner i alle ministerposter,” konstaterer nyhetskanalen med base i Doha (opprettet 1. november 1996 av emiren av Qatar, Hamad bin Khalifa ath-Thani, 1. november 1995, knapt halvannet år etter at den ambiøse sjeiken hadde overtatt det gassrike emiratet i Golfen).
I det regionale politiske spillet er Qatar nær alliert med Tyrkia som har sterke politiske bånd til og innflytelse over Shara’a og hans HTS. Begge støtter Det muslimske brorskapet i sine ulike forgreininger i Midtøsten, i opposisjon til Egypt og Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene og Bahrain.
Kritikken har ikke stilnet, den har heller trengt dypere etter hvert som Shara’a har formet makta og lagt opp den videre gangen.
Han har vært under press, fra tyrkiske og arabiske allierte og fra vestlige land for å få politisk alburom og ikke minst få opphevet sanksjoner og få tilgang til utenlandsk bistand og eventuelt investeringer når det blir lagt til rette for det. Fra begge hold har det kommet krav om at det nye styret skal uttrykke mangfold av Syrias etniske grupper og religiøse samfunn.
Kravet har blitt forsterket etter de pogromliknende massakrene på alavitter, Assad-slektas sjiamuslimske folkegruppe, i provinsene Latakia og Tartus ved Middelhavet i mars. Her er mistanken rettet mot Amsha- og Hamzat-divisjonene i Syrias nasjonale hær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA), Tyrkias leiesoldater av syriske jihadister som blir brukt til å erobre grenseområder i Nord-Syria i kamp mot Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk/arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia, SDF).
Deler av SNA blir nå tatt inn i de nye regimestyrkene som står under kommando av HTS.
Shara’a og HTS
Shara’a har utnevnt 22 ministre, hvor alavitten Yarub Badr har fått posten som transportminister, og druseren Amgad Badr er landbruksminister. Syrisk-kanadiske Hind Abound Kabawat (51), en veteran i opposisjonen mot Assad-regimet, er kristen og regjeringas eneste kvinne. Hun har BA i økonomi fra universitetet i Damaskus og juss fra det private arabiske universitetet i Beirut (Jamʻah Bayrut al-Arabiyah, BAU) og skal lede sosial- og arbeidsdepartementet. Kabawat var nestleder for Genève-kontoret til Den syriske forhandlingskommisjonen (SNC), som ble ledet av ambassadør Abdullatif Dabbagh, tidligere syrisk ambassadør i Emiratene. SNC var tidligere kjent som High Negotiations Committee (HNC) der hun deltok i de åtte forhandlingsrundene i Genève i 2017. Svensk-italienske Staffan de Mistura var da FNs spesialutsending til Syria (mai 2014 til oktober 2018), stillinga som Geir O. Pedersen innehar i dag.
Et raskt overblikk viser at disse tre havner i ingressene eller høyt opp i artiklene som de internasjonale mediene har sendt ut om den nye regjeringa. Det kan avdekke et behov, håp eller ønske om å framheve mangfoldet. Det samme gjelder utdanningsminister Mohammad Turko som er kurder.
De tyngste porteføljene ligger derimot trygt i hendene på Shara’as indre krets fra HTS som satte opp Syrias redningsregjering (Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyyah, SSG) i “frisonen” i Idlib-provinsen. Den ble aldri avvæpnet. Den nærliggende årsaken til at Astana-avtalen aldri ble fulgt opp, var at Russland var mer ute etter å smi sine geopolitiske forbindelser med Tyrkia enn å sette større ressurser inn for å redde Assad-regimet – og fordi Russland og USA hadde trukket opp sine “interesselinjer” og etablert en “rød varseltelefon” med hensyn til sine flytokter over Syria. https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Salvation_Government
Generalmajor Murhaf Abu Qasra (f. 1984 i Halfaya i Hama) som kledde seg i dekknavnene Abu Hassan al-Hamawi og Abu Hassan 600 da han var kommandant for Shaheen-brigaden, droneenheten i HTS, fortsetter som forsvarsminister. https://en.wikipedia.org/wiki/Murhaf_Abu_Qasra
Anas Hasan Khattab (f. 1987 i Jayrud i Rif Dimashq), nestkommanderende i HTS under nom de guerre Abu Ahmad Hudoud, tar over som innenriksminister etter Ali Abdulrahman Keda (f. 1973 i Harbounoush i Idlib) som var statsminister i SSG. Khattab fikk sitt nom de guerre Abu Ahmad Hudoud (grense) som medlem av al-Qa’ida da terrororganisasjonen ble ledet av Abu Musab al-Zarqawi i Irak (oktober 2004 – juni 2006) under betegnelsen Iraks islamske stat (ISI). https://en.wikipedia.org/wiki/Anas_Khattab
Raed as-Saleh, lederen for De hvite hjelmer (Ḫawdh al-Bayḍā) eller Syrias sivilforsvar (Difaʿal-Madani as-Suri, SCD), er satt til å lede et nyopprettet departement for nødsituasjoner og katastrofer. De hvite hjelmer ble ansiktet utad for Nusrafronten og andre salafiske jihadistorganisasjoner og dermed en viktig del av propagandafronten under den regionaliserte borgerkrigen fra 2011.
SCD ble opprettet i 2014 av den tidligere britiske offiseren James Le Mesurier, med militær bakgrunn fra oppløsningskrigene i Jugoslavia og “sikkerhetsrådgiver”. Le Mesurier (som døde etter et fall fra en bygning i Istanbul i november 2019) og Raed as-Saleh hadde tette forbindelser til den britiske etterretninga MI-6, som hadde en betydelig større rolle i Syria enn CIA som nok en gang lå i skarp profesjonsstrid med Pentagon. Det siste framgår av biografiene til utenriksministrene Hillary Clinton og John Kerry med innblikk i president Barack Obamas administrasjon.
Hvordan selge Syria?
Shara’a og hans indre krets har staket ut den økonomiske kursen. Den ble lagt fram for Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos (20.-24. januar).
– Vi vil søke å rehabilitere industrien, beskytte nasjonale produkter og skape et oppmuntrende miljø for investeringer i alle sektorer. Vi vil også strebe etter å reformere den monetære situasjonen, styrke den syriske valutaen og forhindre manipulasjon, sa Shara’a under innsettelsen.
Mohammed Yosr Bernieh blir sittende som finansminister, mens Mohammad Nidal ash-Sha’ar som satt i regjeringa under Assad (2011-12), helt i begynnelsen av opprøret, er hentet inn som økonomiminister.
Han legger optimistisk i vei med at “vi har en historisk mulighet til å gjenoppbygge økonomien på et mer solid og bærekraftig grunnlag.”
– Vår gjenoppbyggingsstrategi fokuserer på å styrke produksjonssentra, støtte små og mellomstore prosjekter, åpne opp økonomien, oppmuntre til kreativitet og innovasjon, styrke ungdom og kvinner, støtte ofrene og familiene til martyrene, tiltrekke lokale og internasjonale investeringer, utvikle infrastruktur, rehabilitere viktige fasiliteter og skape arbeidslivsmuligheter for å forbedre livskvaliteten, sa økonomiministeren i sin svenneprøvetale, ifølge Middle East Eye.
Den sveitsisk-syriske akademikeren Joseph Daher, forfatter av “Syria after the Uprising: The Political Economy of State Resilience”, sa til MEE i begynnelsen av mars at mens offentlig sektor var gjennomsyret av korrupsjon, vil privatisering og innstramminger, som å avskaffe brødsubsidier, presse enda flere ut i fattigdom.
– Disse innstrammingstiltakene er ledsaget av en vilje til å liberalisere og privatisere økonomien og statlig virksomhet. Den [nye syriske] regjeringa støtter fullstendig det nyliberale paradigmet, fastslår han overfor MEE.
Ironisk nok ser det dermed ut til at Shara’a legger ut på samme kurs som president Bashar al-Assad gjorde da han tok over for sin far, Hafez al-Assad (1930-2000), i oktober 2000. Bashar fortsatte “Damaskus-våren” (Rabi Dimashq) med å gjennomføre reformkravene til Det internasjonale pengefondet (IMF) som Ba’ath-partiet hadde innledet i juni 2000. Han stanset oppmykninga og stengte de politiske muntadayat (salongene eller foraene) allerede høsten 2001, men fortsatt privatiseringsreformene som gjorde både Assad- og Makhlouf-familiene svært rike. Hafez al-Assad var gift med Anisa Makhlouf (1930-2016), Bashars mor.
Dette var en privatisering av Ba’ath-partiet som har en klar parallell til hva som skjedde med det irakiske – og rivaliserende – Ba’ath-partiet under Saddam Hussein. https://en.wikipedia.org/wiki/Damascus_Spring
Krever inkludering
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og den drusiske ledelsen i Suwayda, sør for Damaskus, øst for de Israel-annekterte Golanhøydene og provinsen som grense til Jordan i sør, var advart og derfor raske, sammen med flere andre etniske og religiøse partier og organisasjoner, til å avskrive den nye syriske regjeringa. Ordtaket om at en svale gjør ingen sommer, sveiper over Syria. De krever i stedet en demokratisk, desentralisert og representantiv regjering, ifølge kurdiske Medya News. https://www.rudaw.net/english/middleeast/syria/300320254
Sammensettinga av regjeringa fortoner seg for minoriteten og den reelle opposisjonen som ikke var alliert med Assad-regimet, mer som en avkryssingsliste. Kurderen Mohammad Turko (f. 1979 i Afrin) har juss-utdannelse fra universitet i Damaskus og doktorgrad fra universitet i Leipzig og har skrevet om rettigheter for barn, statsborgerskap og utdanning og har undervist ved flere universiteter i Syria, blant annet ved universitetet i Damaskus (Jami’a Dimashq) som ble opprettet i 1923 som Syrias universitet (Jam’a as-Suriyya), internettuniversitetet Syrian Virtual University (Jami’at al-Iftiraḍīyat as-Suriyah) fra 2002, Ash-Sham Private University (ASUP) og det private Arab International University (Jāmi’at al-Arabiyat ad-Dawliyah, AIU).
En lang CV kan imidlertid dekke over at Turko ikke representerer noen kurdiske politiske krefter i Syria, akkurat som landbruksminister Amdag Badr ikke har noen forankring i drusisk politikk. Dette kunne hatt underordnet betydning om ikke de politiske motsetningene om hvordan et framtidig Syria skal se ut hadde vært så skarpe.
Verken Turko eller Badr representerer det kurdiske samfunnet, fastslår DAANES og de som står bak DAANES, Syria demokratiske råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk, SDC), Demokratisk enhetsparti, (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy, klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo), Syrias kurdiske framtidsparti (Şepêla Pêşeroj a Kurdî li Sûriyê, FSP). FSP ble opprettet i 2005 av Mashaal Tammo som ble myrdet i 2011.
Den samme mangelen på represenatasjon gjelder for de drusiske organisasjonene i Suwayda, som er langt dårligere og mindre politisk organisert enn kurderne i Rojava og Damaskus.
Turko representerer ikke det kurdiske samfunnet, slår Medya Haber fast – og det innebærer et klart brudd på intensjonsavtalen som Shara’a inngikk med SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi 10. mars om et nasjonalt rammeverk, bare tre dager før Shara’a la fram et grunnlovsutkast som er diamentralt kontrært til utgangspunktet i intensjonsavtalen.
SDC framhever at regjeringa ikke inkluderer kvinner og andre samfunnssegmenter i tilstrekkelige grad. Det gjør det ute av stand til å møte Syrias utfordringer. PYD avviser regjeringa fullstendig for ikke å representere landets etniske og politiske mangfold. FSP protesterer mot mangelen på brei politisk inkludering. Hundrevis protesterte i Suwayda der det har vært demonstrasjoner med krav om et desentralisert system som reflekterte lokale krav og prinsippene bak Syrias revolusjon.
Baş nîne, ikke bra
DAANES er klare i sin fordømmelse: Vi kommer ikke til å følge vedtakene til den nye regjeringa. “Ingen regjering som ignorerer Syrias forskjellige stemmer kan styre effektivt,” fastslår DAANES i sin erklæring.
– Vi stoler kort og godt ikke på Shara’a. Dette går igjen i samtalen som Arnljot Ask (tidligere internasjonal leder i AKP, Rød Valgallianse og Rødt og fortsatt medlem av Rødts internasjonale utvalg) og jeg hadde med representanter for DAANES i Brussel under den internasjonale konferansen til EU Turkey Civic Commission (EUTCC) i EU-parlamentet i forrige uke.
Uttalelsene er samstemt og overlappende i den grad at det er hensiktsmessig å skrive dem ut som sitater uder fellesbetegnelsen DAANES.
– I den rådende situasjonen er det ikke overhengende fare for en regulær bakkeinvasjon i det DAANES-kontrollerte området i Rojava Kurdistanê, verken fra Tyrkia på grunn av de politiske forholdene i landet, eller fra Jolani ut fra intensjonsavtalen han har inngått med SDC, mener “DAANES”.
– Men vi kan ikke utelukke det i framtida, verken fra Ankara eller Jolani.
Det er neppe tilfeldig at president Shara’a ikke blir omtalt med tittel og med sitt nom de guerre Jolani, avledet av Golanhøydene der slekta har røtter. https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmed_al-Sharaa
– Det at Jolani har gode forbindelser med Ankara og samtidig står under tyrkisk press, gjør det umulig å stole på ham og hans administrasjon som mottar store bidrag. Han har ennå ikke ytret ett eneste ord mot Tyrkia i løpet av disse snart fire månedene, verken i det første eller andre møtet med Tyrkia. Det gjør det klart for oss at han ikke vil yte motstand mot Tyrkia i Syria. De første som kom til Damaskus etter regimeskiftet var utenriksminister Hakan Fidan og Ibrahim Kalin, sjefen for den nasjonale etterretninga i Tyrkia [MIT, Millî Istihbarat Teşkilati].
– HTS vil opprette en samlet hær, men Jolani kontrollerer ikke alle fraksjoner, slik massakrene på alavitter viser. Ikke alle vil underlegge seg HTS’ paraply, men vil stå under Ankaras kommando. Men HTS og SNA nærmer seg hverandre. De står ikke lenger imot hverandre som de gjorde i Idlib.
Verken DAANES, SDC eller PYD var invitert til konstitusjonskonferansen i Damaskus der det ble nedsatt arbeidsgrupper som skal gå videre i arbeidet med å utforme Syria nye forfatning etter den fra 2012 som Bashar al-Assad etterlot seg. Konferansen adopterte grunnlovsutkastet 13. mars.
– Det ble sagt mange gode ting på konferansen, teoretisk. Men uten praktiske tiltak på bakken. Forberedelseskomiteen besto av bare sju personer, alle med tette politiske og ideologiske forbindelser til Jolani. Det er no good, mener “DAANES”. Baş nîne, ikke bra, lays jayidan.
– Alle beslutningene er tatt av HTS. Den nye grunnloven signaliserer hvordan HTS tenker om Syrias framtid. Presidenten skal være muslim. Islam skal være primærkilden for lovgivninga, sharia. Det peker mot en mørk framtid. Vi, drusere, alavitter, kristne og andre avviser en slik grunnlov. Om den nye grunnloven ikke beskytter kvinners rettigheter, vil det bli møtt med motstand
På dette tidspunktet, på kontoret i Rue des Deux Églises i Brussel, hadde DAANES liten tro på at noen fra “det gamle” Syria ville bli inkludert i den nye regjeringa.
De fikk rett. Forankringa til SSG i Idlib er påtakelig.
Vi etterlyser gamle Faroukh ash-Shara’a, utenriksminister under far og sønn Assad (1. mars 1984 – 21. februar 2006) og deretter visepresident (21. februar 2006 – 19. juli 2014) før han forsvant i en sky av spekulasjoner om at han var blitt drept, satt i husarrest eller hadde hoppet av Assad-regimet. Shara’a som ledet Syrias delegasjon under Madrid-konferansen om Palestina og Midtøsten i kjølvannet av USAs første golfkrig (1991), er bror av Jolanis far og ble invitert inn i prosessen av HTS-sjefen da den første overgangsregjeringa ble utnevnt.
Alle rundt bordet rister på hodet. Bare én av dem har hørt noe om den sentrale politikeren i Assad-regimet som i desember fylte 86 år, og bare én gang.
USA-propaganda
Et vedvarende spørsmål som har forfulgt PYD og deres militser Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG/ Yekîneyên Parastina Jin, YPJ), SDF og DAANES er fordelinga av ressursene i Nord- og Øst-Syria og påstandene om at de er leiesoldater for USAs “okkupasjon” av en tredel av Syria og plyndring av landets oljereserver (som er høyst sparsommelige i global sammenheng).
Uansett hva de kurdiske representantene har gjentatt siden 2014 med hensyn til supermakta USA og stormakta Russland, har dette blitt hengende ved, inkludert tankespinn om at IS er USAs redskap.
– Et av de åtte punktene i intensjonsavtalen som [SDFs øverstkommanderende Mazloum] Abdi inngikk med Jolani, handlet om fordelinga av Syrias ressurser. Avtalen indikerer at det skal være en likeverdig fordeling og bruk av ressursene for hele landets befolkning. Etter at intensjonsavtalen ble inngått, leverer DAANES olje til raffineriet i Homs, og det forhandles nå om energi og vann. Dette er ressurser som vi også trenger sårt.
Før intensjonsavtalen gikk handelen mellom Assad-regimet i Damaskus og DAANES gjennom private mellomledd, opplyste Ilhan Ahmed, ansvarlig for internasjonale spørsmål og diplomati i DAANES, til en daværende henværende journalist i Klassekampen under fjorårets EUTCC-konferanse.
Hun fortalte da om den prekære vannstanden i Eufrat gjennom stadig lengre perioder av året da det var mulig å vasse over elva, både i Nord-Syria og lenger ned i elveløpet i Irak. Situasjonen er fortsatt urovekkende, opplyser “rundbordet”.
“DAANES” avviser nok en gang enhver sammenkobling mellom olje og USA.
– Helt ærlig, USA er i Rojava ut fra sine egne interesser, ikke for å opprette eller respektere menneskerettigheter eller våre rettigheter. Men de har aldri rørt olja som vi trenger selv for å gjenoppbygge og drive områdene vi har kontroll over. Vi har prøvd å inngå avtaler med oljeselskap som kan hjelpe oss med utvinninga og raffineringa, men ingen har villet inngå kontrakter av frykt for å bli rammet av USAs sanksjonslover. De er også amerikanske selskap underlagt.
– Det USA har gjort er å hindre at olja har gått til andre, til de som går imot USA.
Svaret er helt i samsvar med hva Financial Times har skrevet på bakgrunn av avisas egne undersøkelser. Syrias oljeressurser og muligheten for Qatar eller andre golfstater til å legge rørledninger gjennom Syria til Middelhavet, står langt nede på lista over årsaker og beveggrunner for den regionaliserte borgerkrigen og geopolitiske posisjoneringer i Syria, slik potensielle gassrørledninger fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og Pakistan til India spilte en høyst underordnet rolle i USAs krig mot Afghanistan.
Krigen var en “nødvendig” reaksjon fra enhver sittende president som følge av terrorangrepet på USA 9/11 2001, det første militære angrepet på USAs territorium siden krigen med Storbritannia i 1812 etter som det okkuperte Mokuʻāina o Hawaiʻi med marinebasen Pearl Harbor ble The Aloha State Hawai’i først i august 1959.
Hvordan er det med fordelinga av den utenlandske bistanden som langsomt begynner å piple inn fordi sanksjonene blir lempet på, skritt for små skritt? Er fordeling gjenstand for intensjonsavtalen mellom Damaskus og Rojava, slik at nødhjelp og bistand når ut over hele Syria?
– Internasjonal bistand og humanitære hjelp til Syria blir fordelt via regjeringa i Syria i henhold til humanitærretten og ofte ved hjelp av ikke-statslige organisasjoner. Vi tror at det er viktig at Europa og andre utformer vilkårene for å få hjelpen ut til alle regionene og ikke bare overleverer penger direkte til Damaskus. De må legge press på Damaskus; det er svært viktig at dette skjer, for ellers tror vi at Jolani ikke vil gi slipp på det. Problemet er at den autonome administrasjonen ikke er anerkjent som en legal enhet, påpeker “DAANES”.
Stormaktene og Syria
Stormaktene har ikke sluppet taket i Syria, verken i landet eller i Syria i den strategiske regionen Midtøsten eller Vest-Asia. Russland viser ingen tegn til å forlate Syria, men søker etter å beholde marinebaser i Tartous og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen. Shara’a har bedt Moskva om å arrestere Bashar al-Assad og utlever ham til Dimashq. Dette er noe Moskva ikke gjør, men stiller som vilkår at de det gjelder holder lav profil i eksil (slik som Ukrainas president Viktor Fjodorovitsj Janukovskij som 24. januar 2019 ble dømt for landsforræderi in absentia av tre dommere i distriktsdomstolen i Obolonskyj i Kyiv. Han ble fratatt sitt ukrainske dtatsborgerskap av president Volodymyr Zelenskyj i 2023).
USAs politikk er uklar og fortsetter å forvirre DAANES nå som president Donald Trump har inntatt Det hvite hus. Trump har ikke tonet flagg, verken før eller etter at utenriksminister Marco Rubio møtte sin tyrkiske kollega, Hakan Fidan, i Washington 25. mars, det vil si etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan pusset sine myndigheter på Istanbuls borgermester Ekrem İmamoğlu.
Syria havnet fullstendig i bakgrunnen under besøket, utover generelle diplomatiske fraser om større samarbeid om Syria og “Türkiyes støtte til fred i Ukraina og Sør-Kaukasus,” tross uenigheter om “demokrati, Syria og sanksjoner”, ifølge Medya Haber.
Rubio “satte pris på Türkiyes lederskap i den globale koalisjonen for å beseire ISIS” (IS), hvilket fortoner seg helt skrudd for DAANES og SDF, og oppfordret Fidan til å arbeide med Washington for “et stabilt, enhetlig, fredelig Syria” for at landet ikke blir base for internasjonal terrorisme eller en kanal for “destabiliserende iransk virksomhet”.
– Demokratiseringa av Syria kan kunne bli starten på en demokratisering av Midtøsten, sier Ilham Ehmed som fortsatt er medeleder for utenrikspolitikken til DAANES. Uttalelsen er stappfull av kondisjonalis som kommer fra latin conditio som betyr «vilkår, tilstand» og uttrykker noe som vil kunne skje om visse vilkår blir oppfylt. Et sentralt vilkår er nettopp den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, mener Ehmed.
– DAANES kan tjene som modell for resten av Syria og andre land i Midtøsten. Derfor trenger vi at prosessen mellom Damaskus og Rojava blir nøye overvåket, sier hun med adresse til Europa, USA og andre aktører i Vest-Asia.
– Det kurdiske spørsmålet må bli løftet fram fordi det er grunnleggende i flere land og for Midtøsten som region. Derfor er [PKK-lederen] Abdullah Öcalan er viktig aktør for hele Midtøsten, ikke bare i Tyrkia. Det er helt nødvendig at han får spille en aktiv rolle, framholder hun.
– Innbyggerne i Syria må føle at de kan si: “Dette er min stat; dette er mitt land.” Om ikke, vil det ikke føre til fred i Syria, og nabostatene vil nok en gang omforme Syria ut fra sine egne interesser. Vi må ikke ende opp med et Syria som sier at “dette er flertallet; dette er mindretallet”.
I det nye Syria må alle delta i prosessen. Vi kan ikke gjenta feilene som ble gjort, men det som hittil har skjedd av praktiske skritt, skiller det seg ikke vesentlig fra Ba’ath-regimet. Dessuten passer ikke radikal islamisme for det syriske folket.
– Midtøsten har og står overfor store problemer i det 21. århundret. Midtøsten vil ikke blir kastet rundt på eller bli omskapt, men kommer til å gå gjennom store vansker og interessekonflikter som er nedfelt i selve systemet. Vi trenger en ny strategi; vi trenger en ny mentalitet i forholdet mellom nære naboer og folkegrupper og mellom nasjonalstater, sier Ilham Ehmed.
Den årlige Internasjonale konferansen om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne, arrangert av EU Turkey Civic Comission (EUTCC) i samarbeid med The Left Group, Green-European Free Alliance og gruppen av Free Alliance of Socialists and Democrats i Europarlamentet i Brussel, ble avsluttet 27.mars med følgende uttalelse:
«I en tid hvor kriger og politisk usikkerhet øker i verden og Midtøsten er i ferd med å bli omvandlet, tas det viktige skritt mot en politiske løsning på det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia.
Den historiske oppfordringen om Fred og demokratiske Samfunn fremmet av den kurdiske lederen Abdullah Öcalan 27.februar 2025 presenterer en enestående sjanse for å løse «den gordiske knuten», ikke bare for Tyrkia men for hele regionen.
Det kurdiske Arbeiderpartiet (PKK) fulgte opp med en ensidig våpenhvile. Oppgaven nå er å skape nødvendige legale og politiske fundament for å bringe prosessen fram til en varig fred.
Å inkludere Ӧcalan i fredsprosessen er avgjørende for at den skal lykkes. Hans løslatelse, etter mer enn 25 år i fengsel, ville sikre ikke bare en beskyttelse av hans fundamentale rettigheter, men også demonstrere en forpliktelse om å imøtekomme behovene og rettighetene til det kurdiske folket.
Uttalelsen lister da opp følgende krav:
* En slutt på Tyrkias angrep mot Nord Syria og Den Kurdiske Regionen i Irak, som utgjør et brudd på internasjonale lover.
* En slutt på Tyrkias praksis med å utnevne «trustees» (kayyum) som erstattere for legale ordførere, og øyeblikkelig innføre legal politisk praksis for å bringe fredsprosessen framover.
*En løslatelse av Abdullah Öcalan, da hans frihet er avgjørende for at han skal kunne fullføre sin rolle i fredsprosessen.
En fredelig og demokratisk regional prosess, som vil ha vidtrekkende, globale følger, er bare mulig med bred støtte. Uttalelsen henvender seg derfor til EU og deres institusjoner, særskilt Europarådet, om å ta følgende skritt:
* Godkjenne og forsterke den Autonome Administrasjonen i Nord Øst Syria som et avgjørende demokratisk redskap for et forent og pluralistisk Syria.
* Sikre øyeblikkelig iverksettelse av The European Court of Human Rights vedtak i saken om Abdullah Öcalan.
* Ta i bruk alle tiltakene for å støtte en politisk løsning for Det Kurdiske spørsmålet og en demokratisering av Tyrkia og Midtøsten.
* Fjerne terrorlistingen av Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og sende positive signaler som vil fremme den pågående fredsprosessen.
Solidaritet med Kurdistan 