Månedlige arkiver: desember 2025

Den strukturelle krisen i Rojavas leirer (2)

Postet den av
Bilde: JINHA

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk (komprimert): Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter IS’ militære nederlag har leirene og fengslene i Rojava utviklet seg til å bli åsted for en ny type krise. Et rettslig tomrom, staters systematiske ansvarsfraskrivelse og en sikkerhetspolitisk tilnærming som overstyrer rettsstaten, har ført den internasjonale rettsorden inn i en blindgate – med den selvstyrte administrasjonen som hovedbærer av kostnadene.

Første del av denne rapporten viste hvordan Rojava, til tross for sin avgjørende rolle i den militære bekjempelsen av IS, ikke ble møtt med anerkjennelse og støtte, men i stedet ble marginalisert og pålagt et globalt ansvar alene. I forlengelsen av dette har krisens tyngdepunkt flyttet seg fra slagmarken til etterkrigsfasen – til leirene og fengslene som i dag har blitt knutepunkter for juridiske, sikkerhetsmessige og humanitære motsetninger. Del to analyserer denne strukturelle krisen: der internasjonal rettssvikt i seg selv har blitt en kilde til ny utrygghet.

Som tidligere nevnt har leirene og fengslene under kontroll av Syrian Democratic Forces (SDF / QSD) og Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) – særlig al-Hol-leiren, Roj-leiren og tilknyttede fengsler – blitt hovedarenaer for internering av tidligere IS-medlemmer samt deres familier. En nærmere gjennomgang av disse strukturene viser imidlertid at situasjonen rommer dyptgripende juridiske, humanitære og politiske motsetninger som i seg selv har utviklet seg til en regional krise.

Al-Hol er den største leiren i området. Etter IS’ endelige nederlag i begynnelsen av 2019 økte befolkningen der fra rundt 10 000 til over 60 000 mennesker. Ifølge Amnesty International (2025) holdes fortsatt rundt 46 500 personer – syrere, irakere og borgere av andre nasjonaliteter – i leirer og interneringsfasiliteter. Over 90 prosent av disse er kvinner og barn. Roj-leiren huser på tilsvarende måte IS-relaterte familier. Parallelt driver SDF 27 fengsler og interneringssentre hvor rundt 50 000 tidligere IS-medlemmer og deres pårørende er frihetsberøvet.

Ifølge Human Rights Watch (2025) forvaltes leirene og fengslene formelt av AANES og SDF, men manglende sikkerhet, personell og ressurser gjør den praktiske gjennomføringen ytterst krevende. Svakt samarbeid med den internasjonale koalisjonen, samt kutt i økonomisk støtte til humanitære organisasjoner fra flere stater, har hatt direkte og alvorlige konsekvenser. Samtidig har det internasjonale systemet for repatriering og rettsforfølgelse vist seg dysfunksjonelt. Mange europeiske IS-tilknyttede borgere sitter i praksis på ubestemt tid uten tiltale, dom eller fremtidsperspektiv.

Bilde: JINHA

Rettslig tomrom og byrdeoverføring til Rojava

Innenfor rammen av internasjonal humanitærrett, menneskerettigheter og flyktningrett er staters ansvar for repatriering, rettsforfølgelse og beskyttelse av IS-relaterte personer utvetydig. Likevel har politisk og sikkerhetsmessig realitet gjort disse mekanismene i stor grad virkningsløse. I henhold til Den internasjonale Røde Kors-komiteens retningslinjer og Genèvekonvensjonene – særlig felles artikler og tilleggsprotokoller – har personer som ikke lenger deltar i kamphandlinger rett til beskyttelse. Dette omfatter tidligere stridende, familiemedlemmer, kvinner og barn, og innebærer human behandling, forbud mot tortur, rett til kontakt med familie, tilgang til mat, helsehjelp og trygg retur.

I praksis nekter imidlertid mange stater enten å gjenopprette statsborgerskap eller mangler rettslige og sivile strukturer for å ta imot returnerte personer. Kvinner og barn som repatrieres, fratas ofte grunnleggende rettigheter som identitetspapirer, utdanning og sosial beskyttelse. Resultatet er en «permanent midlertidighet» for tusenvis av mennesker – en tilstand der borgerstatus og grunnleggende rettigheter settes ut av kraft.

Konvensjonene – Genèvekonvensjonene, Flyktningkonvensjonen av 1951, Barnekonvensjonen og menneskerettighetene – garanterer siviles rettigheter, rettferdig rettergang og rett til retur. Likevel har stater, særlig under dekke av antiterrorpolitikk og «sikkerhetisering», valgt å overse disse forpliktelsene. «Sikkerhet» har i praksis forrang over «rettigheter» – nettopp der internasjonal rett burde vært mest effektiv.

Mange stater går enda lenger ved å frata egne borgere statsborgerskap. Barna som rammes, blir statsløse. Juridiske eksperter understreker at også disse barna har krav på beskyttelse og asyl etter internasjonal rett, men manglende politisk vilje og påberopt «sikkerhetsrisiko» gjør at de forblir internert – i strid med menneskerettighetene og flyktningrettens grunnprinsipper.

Videre praktiserer mange stater kollektiv avstraffelse ved å nekte retur basert på familiær tilknytning, også når kvinner og barn ikke har begått noen forbrytelse. Dette strider direkte mot forbudet mot kollektiv straff i folkeretten. Resultatet er vilkårlig frihetsberøvelse uten tiltale, dom eller rett til forsvar – et åpenbart brudd på retten til rettferdig rettergang og human behandling.

Mangelen på en bindende internasjonal rettsinstans – enten i form av en samlet internasjonal domstol eller et forpliktende repatrieringssystem – har gjort at eksplisitte rettigheter i internasjonal rett i praksis er blitt tannløse, særlig når statsborgerskap er suspendert eller opphevet. Dette er ikke bare et sikkerhetsproblem, men et symbol på avstanden mellom rett og makt.

Hvorfor nekter stater å ta hjem egne borgere?

Europeiske og arabiske stater unndrar seg systematisk sitt juridiske og humanitære ansvar overfor egne borgere i Rojavas leirer. Dette skyldes ikke mangel på rettslige rammeverk, men politiske, mediale og sikkerhetsmessige kalkyler – ofte drevet av innenrikspolitisk press og valglogikk.

I mange land forbindes repatriering av IS-tilknyttede personer med politisk risiko. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter fremstiller retur som «nasjonalt svik», og regjeringer velger ansvarsfraskrivelse for å unngå velgertap. Sikkerhetsdiskursen brukes som politisk skjold.

I Australia ble for eksempel repatrieringen av rundt 40 kvinner og barn trenert i årevis av frykt for offentlig opinion. Først i 2023 ble fire familier tatt imot, mens resten fortsatt sitter i leirene.

Narrativet om «retur = gjenopplivet trussel» er blitt et sentralt politisk verktøy. Mediene og ytre høyre har bidratt til å fremstille alle returnerte – også barn – som potensielle «tikkende bomber». Dette er både rettslig og empirisk uholdbart. Erfaringer fra skandinaviske land viser at målrettede rehabiliteringsprogrammer reduserer risiko betydelig.

Arabiske stater som Irak, Jordan, Tunisia og Marokko har i stor grad nektet å ta imot IS-familier – av frykt for intern ustabilitet, manglende rettslig kapasitet eller hevnaksjoner. I flere tilfeller møtes returnerte av vilkårlig fengsling og tortur. Irak, som har en av de største gruppene borgere i al-Hol, har ikke etablert trygge og rettslige returordninger.

Dette er ikke rettsstatsbasert sikkerhetspolitikk, men «sikkerhetisering ovenfra». Ved å konstruere bildet av den «farlige borgeren» legitimerer statene strengere kontroll, utvidede fullmakter og styrking av sikkerhetsapparatet. Som en europeisk analytiker uttrykte det i en UNHCR-rapport: «Frykten for retur er i langt større grad et produkt av innenrikspolitikk enn av reell ekstern trussel».

Bilde: JINHA

Leirer uten utvei – hvordan fornektet rettferdighet skaper ny utrygghet

Al-Hol, Roj og nærliggende fengsler er i ferd med å utvikle seg til tidsinnstilte bomber – ikke bare for Rojava og Syria, men for regional og global sikkerhet. Et liv i juridisk limbo uten rettsprosess eller rehabilitering legger grunnlaget for ny radikalisering.

Rapporter fra FN, AANES og Human Rights Watch advarer om at hardbarkede IS-tilhengere – særlig kvinner og ungdom – har etablert interne maktstrukturer i deler av al-Hol, kjent som «hisba»- og «al-hanbalat»-sonene. Her håndheves IS-ideologi gjennom trusler og vold.

Faren for opprør, masseflukt og koordinerte befrielsesaksjoner er reell. Angrepet på Ghwayran-fengselet i Hasakah i januar 2022 viste hvordan IS fortsatt evner å planlegge store operasjoner. Tilstedeværelsen av sovende celler og økonomiske overføringer utenfra forverrer situasjonen ytterligere.

Ifølge UNICEF og HRW (2025) lever over 6 000 utenlandske barn i leirene – uten statsborgerskap, utdanning eller fremtidshorisont. Barneekteskap og fødsler blant jenter helt ned i 12–16-årsalderen forekommer. Disse barna vokser opp i ekstrem vold og rettsløshet – et grovt brudd på Barnekonvensjonen og en langsiktig sikkerhetsrisiko.

Bilde: JINHA

Narrativ krig mot Rojava

Rojava er gjenstand for en omfattende informasjons- og narrativ krig. Den demokratiske, kvinneorienterte og ikke-statssentriske styringsmodellen utfordrer regionale maktstrukturer.

Statlige medier i regionen – blant annet Al Arabiya, Sky News Arabia, Al Mayadeen, Al-Alam, Fars News og iranske og tyrkiske statskanaler – fremstiller Rojava som en «terroristisk pseudostat». Fokus rettes selektivt mot al-Hol og påstått mishandling, mens statenes egen ansvarsfraskrivelse usynliggjøres.

Overskrifter som «IS-barn i kurdisk helvete» eller «Arabiske kvinner mishandlet i nord-syriske fengsler» bidrar til å delegitimere Rojava og rettferdiggjøre militær intervensjon. I tyrkisk diskurs fremstilles Rojava som en «grensetrussel», mens iranske medier portretterer området som et redskap for USA og Israel – til tross for at disse styrkene sto i front mot IS.

En særlig tydelig del av denne narrativkrigen er usynliggjøringen av kvinnelige aktører. Kvinners politiske og militære lederskap reduseres til «vestlig propaganda» eller «instrumentalisering», i et åpenbart kjønnsdiskriminerende forsøk på å frata dem politisk subjektivitet.

Internasjonal retts svikt i møte med terrorisme

Spørsmålet om hvem som skal dømme IS-medlemmer avslører et grunnleggende paradoks: Ønsket om rettferdighet uten vilje til ansvar. Lokale rettsprosesser i Irak eller under AANES’ kontroll har vært praktiske for mange stater, men bryter ofte med grunnleggende rettssikkerhet – inkludert tortur, masseprosesser og dødsstraff.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har i teorien mandat, men i praksis hindres den av at Syria og Irak ikke er medlemsland, av veto i FNs sikkerhetsråd og av manglende samarbeid fra statene hvis borgere er involvert.

Forslag om en egen internasjonal domstol for IS har strandet på manglende politisk konsensus. Hybridmodeller – som i Sierra Leone eller Libanon – kunne vært en løsning, men AANES’ manglende internasjonale anerkjennelse undergraver gjennomførbarheten.

Historiske paralleller: når rettferdighet svikter

Erfaringer fra Guantánamo, Bosnia, Rwanda og «krigen mot terror» viser at rettsprosesser i terrorsaker ofte undergraves av sikkerhetshensyn, unntakslovgivning og politisk press. Resultatet er ikke stabilitet, men eksport av kriser.

I sum har leirene i Rojava utviklet seg til et speilbilde av en internasjonal orden som ikke evner å håndtere konsekvensene av terrorisme. Del tre av rapporten vil analysere de geopolitiske interessene bak denne vedvarende krisen – og stille det avgjørende spørsmålet: Hvem tjener på at rettferdigheten forblir suspendert?

Les del 1 her, og del 3 her.

Rojava i klem mellom Daesh-leirene (del 1)

Postet den av
Bilde: JINHA

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter å ha spilt en nøkkelrolle i nederlaget av IS (Daesh), står Rojava i dag under et sammensatt press preget av krisen rundt Daesh-leirene, politisk isolasjon og en intens kamp om narrativene – en krise som tydelig avdekker svikten i den internasjonale rettsordenen.

Til tross for at det har gått mindre enn noen få år siden de katastrofale forbrytelsene begått av islamistisk terrorisme i Rojava, har det ikke bare vokst frem former for støtte til disse kreftene. Samtidig er Rojavas motstands- og antiterrorfront – som har vært den viktigste kraften i kampen mot denne trusselen – nå under press fra alle kanter. Parallelt forsøker tilknyttede menneskerettighetsorganisasjoner samt arabisk- og persiskspråklige medier, gjennom målrettet mediekrigføring, å svekke Rojavas omdømme og overse ansvaret for å forsvare og støtte denne motstandsfronten. Dette åpenbare paradokset vitner om maktspill og skjulte politiske strategier som setter geopolitiske interesser foran rettferdighet og sannhet.

Denne rapporten har som mål å gi en helhetlig analyse av den politiske, sosiale og sikkerhetsmessige situasjonen i Rojava, med særlig fokus på utfordringene og motsetningene knyttet til verdensmaktenes støtte, menneskerettighetsbrudd samt diplomatisk og mediemessig press mot dette kurdiske selvstyreområdet. Videre søker rapporten å gi et kritisk perspektiv på internasjonale aktørers rolle, virkningen av sikkerhets- og rettspolitikk, og mulige veier videre for å støtte rettferdighet, sikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i denne komplekse krisen.

Bilde: JINHA

Rojava – en ufrivillig fangevokter i en diskriminerende verdensorden

Oppholdet av flernasjonale Daesh-familier i leirene i Rojava er ikke et resultat av politisk valg, men av strukturelt press og systematisk ansvarsfraskrivelse fra nasjonalstater og internasjonale institusjoner. Selv om mange av Daesh-medlemmene og deres familier er statsborgere av europeiske, arabiske eller asiatiske land, unnlater disse statene bevisst å ta sitt juridiske ansvar. Slik avsløres det moralske hykleriet i den internasjonale ordenen: krav om rettferdighet og sikkerhet gjelder kun så lenge kostnadene bæres av andre.

For Rojava, som fortsatt ikke er anerkjent av noen stat eller internasjonal institusjon, har rollen som vokter av tusenvis av kvinner og barn med tilknytning til Daesh utviklet seg til en enorm sikkerhetsmessig, etisk og økonomisk byrde. Fra et folkerettslig perspektiv står denne situasjonen i klar konflikt med grunnleggende prinsipper som likhet i statsborgerskap, retten til en rettferdig rettergang og forbudet mot kollektiv avstraffelse. Likevel tvinges Rojava, som en uformell aktør, til å bære ansvaret for denne «grå styringen» uten tilgang til formelle ressurser eller institusjonell støtte.

Leirene har samtidig blitt til det som kan beskrives som «suspenderte territorier» – områder der internasjonale lover verken håndheves fullt ut eller oppheves. Dette skaper et vedvarende press for å håndtere alvorlige sikkerhetsrisikoer uten juridiske verktøy, og gjør Rojava til et offer for vestlige og regionale dobbeltstandarder: begrenset militær støtte på den ene siden, og full overføring av et ansvar ingen stater ønsker å påta seg på den andre.

Til syvende og sist er denne situasjonen et produkt av en dypt urettferdig verdensorden, der ikke-statlige aktører må betale prisen for politiske og militære feil begått av mektige stater – uten legitimitet, uten ressurser og uten utsikter til rettferdighet.

Hvorfor blir motstandens geografi tiet i hjel?

Midt i de åpenbare motsetningene i den internasjonale ordenen reiser det seg et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan en struktur som Rojava, som sto i frontlinjen i den globale krigen mot Daesh og betalte en enorm humanitær og politisk pris på vegne av verdenssamfunnet, i dag ikke bare mangle formell juridisk legitimitet, men fortsatt også være fullstendig utestengt fra internasjonal anerkjennelse?

Bilde: JINHA

Selv om Rojava utgjorde ryggraden i kampen mot Daesh-kalifatet, har støtten uteblitt. I stedet har det fulle ansvaret for håndteringen av Daesh’ etterlatte strukturer – inkludert tusenvis av fanger og deres familier – blitt lagt på skuldrene til denne unge selvstyrte administrasjonen. Gjennom bevisste strategier for passivitet, som å nekte å hente hjem egne borgere eller systematisk utsette repatriering, har verdensmaktene i realiteten overført sitt politiske, juridiske og menneskelige ansvar til en aktør som verken er FN-medlem, besitter formelle styringsverktøy eller har tilgang til stabil økonomisk støtte. Denne formen for «outsourcing» av krisen representerer ikke bare et moralsk sammenbrudd, men avdekker også et dypt strukturelt gap i det internasjonale systemet, der avpolitisering av motstand og sikkerhet bygget på andres lidelse har blitt sentrale maktinstrumenter.

Rojava – den glemte frontlinjen

Da Daesh vokste frem i årene 2013–2014 og utvidet sitt selvutnevnte kalifat fra Mosul til Raqqa, ble verden rystet. For Rojavas befolkning markerte dette ikke et nyhetssjokk, men begynnelsen på en eksistensiell kamp for overlevelse. Mens vestlige stater nølte med å utvikle helhetlige antiterrorstrategier og regionale statshærer kollapset, tok de kurdiske folkestyrkene – særlig Folkets forsvarsenheter (YPG) og senere Syrias demokratiske styrker (SDF) – uten reell internasjonal støtte på seg rollen som frontlinje i krigen mot Daesh. Slaget om Kobanî i 2014–2015 ble et avgjørende vendepunkt i denne motstanden. Samtidig som Daesh rykket frem med våpen erobret i Mosul og med åpen støtte fra NATO-medlemmet Tyrkia, ble Kobanî et symbol på urokkelig motstand.

Ifølge Syrian Observatory for Human Rights ble over 1 000 YPG-krigere drept i slaget, i tillegg til at tusenvis av sivile ble drept eller fordrevet. Etter Kobanî ble de kurdiske styrkenes militære operasjoner, i koordinering med den USA-ledede koalisjonen mot Daesh, ytterligere utvidet. Slagene om Manbij (2016), Tabqa (2017) og den omfattende offensiven mot Raqqa (2017) var blant de mest sentrale vendepunktene, der SDF spilte en avgjørende rolle i Daesh’ nederlag. Under slaget om Raqqa alene ble ifølge Amnesty International over 1 600 sivile drept, og byen ble nesten fullstendig ødelagt.

Samtidig skapte Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), gjennom sin tydelige og aktive tilstedeværelse, et globalt narrativ om kvinners motstand mot islamistisk fundamentalisme. Denne kvinneledede styrken brøt med etablerte forestillinger om militære strukturer i Midtøsten og ble et symbol på kampen mot ekstremisme.

De menneskelige kostnadene ved Rojavas motstand var enorme. Ifølge UNHCR og lokale feltkilder mistet over 11 000 SDF-krigere livet i krigen mot Daesh, og mer enn 20 000 ble såret. Disse ofrene har imidlertid i stor grad blitt oversett i stormaktenes politiske beregninger.

Selv etter Daesh’ militære nederlag tok ikke oppdraget til YPG og SDF slutt. Sovende celler, støttet av Tyrkia, er fortsatt aktive, og daglige antiterroroperasjoner pågår. Likevel har Rojava, til tross for den høye menneskelige prisen som er betalt, fortsatt ingen politisk anerkjennelse – verken som selvstyrt system eller som en likeverdig internasjonal partner.

Dermed er historien om Rojavas kamp mot Daesh også historien om en dyp konflikt mellom global ansvarsfraskrivelse og lokal handlekraft, mellom passiviteten i de formelle internasjonale strukturene og ofrene til styrker uten formell legitimitet. I dette tomrommet gikk ikke bare livene til tusenvis av kurdere tapt, men også prinsippene om rettferdighet og globalt ansvar.

Likevel utgjør fortellingen om Rojavas motstand og ofre bare halve virkeligheten i regionen i dag. Den andre halvparten finnes i strukturene som oppsto etter Daesh’ militære nederlag: leirer, fengsler og langvarige unntakstilstander der lov, rettigheter og internasjonalt ansvar er satt på vent. Denne rapportens første del har vist hvordan Rojava ble den glemte frontlinjen i kampen mot terrorisme. Del to tar for seg hvordan denne glemselen – gjennom leirkrisen, det juridiske vakuumet og statenes avvisning av ansvar – har utviklet seg til et humanitært og sikkerhetsmessig blindspor.

(Les del 2 og 3 hhv. her og her).

Mazloum Abdi: 2026 vil bli en ny start for oss

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I et intervju med Aryen TV , publisert av ANF 20.desember, uttalte Mazloum Abdi, kommandør for Syrian Democratic Forces (SDF), at samtaler med den syriske interimsregjeringen var i gang igjen og at 2026 ville innebære en ny begynnelse for SDF. «Vi vil oppnå betydelige framskritt det kommende året», hevdet han.

Uttalelsen kom på bakgrunn av omfattende beslutninger i forbindelse med samtaler om den voksende trusselen fra IS og videreføring av avtalene som tidligere ble gjort om integrering av SDF og tilbakeføringen av fordrevne befolkninger på grunnlag av 10.mars avtalene mellom SDF og HTS-regjeringen i Damaskus.

Det har ennå ikke vært noe avgjørende framskritt

Abdi fastslår at det ennå ikke har vært noen fundamental endring i mentaliteten i Syria, da sentralismen som ble arvet fra Baath regimet fortsatt er den rådende hodninga.“Fra styresmaktenes side er det fortsatt et ønske om at Syria skal styres av en enkelt gruppe». Problemet for Druzerne er fortsatt uløst, og massakrer fortetter på steder hvor Alawittene lever. Samtalene fortsetter, men ingen avgjørende framgang har skjedd.

Noen grupper inntar en aggressiv holdning mot SDF

Han peker på at det er grupper i Administration i Damaskus som ikke ønsker noen løsning. Abdi understreker at strukturer som tidligere samarbeidet med Tyrkia og invaderte områder som Afrin og Azaz saboterte prosessen. Han sier at disse gruppene var blitt en del av staten og nå inntok en aggressiv holdning mot SDF.

Våpenhvilen er til nå det viktigste som er oppnådd gjennom avtalen og forhandlingene

Ved å vise til diskusjonene rundt sluttbehandlinga av 10.mars avtalen nå i slutten av dette året, fastslo Abdi at disse ikke innebar en endelig sluttføring av avtalen. Det viktigste var at det ble enighet om en en våpenhvile: “Våpenhvilen er fortsatt vedtatt, og er svært viktig for det syriske folket. En videre dialog er mulig under omstendigheter uten krig«.

Samtalene med Damaskus regjeringen fortsetter uten avbrudd, sier Abdi

– Både på lavere og høyere plan. Hvor USA også er involvert både på det militære planet og gjennom US State Department. Han bemerker at samtalene har vært «satt på vent» tidvis, men ikke er blitt brutt.

Når det gjelder integrasjon av SDF i den felles Syriske hæren, sier Abdi at det ikke skal dreie seg om en oppløsning av SDF, men en fellesskapsløsning. SDF er en sterk militær enhet. Vi vil etablere en ny Syrisk hær, sammen med Forsvarsdepartementet. SDF skal spille en viktig rolle i denne strukturen, og legger vekt på Damaskus administrasjonen må overholde sine internasjonale forpliktelser her.

(Undertegnedes merknad: Den siste forhandlingsrunden, før dette intervjuet med Abdi, rundt dette temaet konkluderte med at SDF skal bestå som en enhet, med tre divisjoner og ha en representant i den felles Forsvarsadministrasjonen i Damaskus. Men Tyrkia har fortsatt egne meninger om hva som skal bli resultatet til slutt. USA inngår også avtaler direkte med Damaskus/al-Sharaa-regjeringen. En egen artikkel etter dette intervjuet vil kommentere disse forholdene).

Kvinnespørsmålet er en rød linje for SDF

Abdi legger spesiell vekt på statusen til Women’s Defense Units (YPJ), og sier at militariseringen av kvinner spilte en avgjørende rolle i kampen mot IS og på det sosiale planet. Han understreker at SDF’s forslag var at YPJ skal organiseres som en spesiell brigade innen den Syriske Hæren og: “Hvis dette ikke aksepteres blir integrasjonen vanskelig. Kvinnenes rolle er en rød linje for oss».

IS er fortsatt en avgjørende trussel

Abdi sier at siste ukes angrep på USA-soldater ved Palmyra viste at IS fortsatt utgjorde en alvorlig trussel mot fredsprosessen. Han bemerket at IS hadde reorganisert seg, særskilt vest for Eufrat. Og at SDF hadde foreslått å etablere en felles militær styrke mot IS koordinert av SDF, Damsskus-regjeringen og den Internasjonale koalisjonen mot IS.

Egen plan for retur av fordrevne befolkningsgrupper

Abdi gjentok at de har forberedt en egen plan for retur av fordrevne folkegrupper fra Afrin, Girê Spî, og Serêkaniyê. og la til at denne prosessen krevde en godkjenning fra Tyrkia i samarbeid med Damascus regjeringen og internasjonale stater. Han uttrykte håp om at disse returene kunne finne sted gradvis og i ordnede former.

Samordning av avviklingen av fangeleiren for IS medlemmer i Hol Camp leiren

Abdi rapporterte at halvpartene av IS medlemmene i Hol Camp leiren var avviklet og at samordning mellom Damaskus-regjeringen og Iraq-regjeringen fortsatte for de resterende fangene. Han la til at spørsmålet om utenlandske IS-medlemmer kunne ta lengre tid, avhengig av holdningen til de aktuelle landene de kom fra.

I sin konklusjon om at de ville oppnå betydelige framganger det kommende året, la Abdi vekt på oppmerksomhet omkring framtiden til SDF som den avgjørende faktoren. De er enige om oppgavene de står ovenfor, og har til hensikt å gjennomføre dem.

Mazloum Abdi , SDF kommandant – 20.des 2025

Rojhelat ved utgangen av 2025

Postet den av

Ved slutten av 2025 er menneskerettighetssituasjonen i Rojhelat fortsatt alvorlig og preget av systematisk undertrykkelse. Rapportering fra uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner viser at iranske myndigheter gjennom hele året har opprettholdt – og i flere tilfeller forsterket – en repressiv praksis rettet mot den kurdiske befolkningen. Arrestasjoner, fengslinger, dødsstraff og vold mot sivile har vært gjennomgående trekk i utviklingen, samtidig som rommet for ytring, organisering og kulturell utfoldelse har vært sterkt begrenset.

I løpet av 2025 er et høyt antall personer i Rojhelat blitt arrestert av sikkerhetsstyrker og etterretningsorganer, ofte uten offentlig kjente anklager eller i forbindelse med vagt definerte beskyldninger knyttet til «nasjonal sikkerhet». Blant de pågrepne finnes aktivister, lærere, journalister, studenter, kvinner og mindreårige. Mange har blitt holdt i langvarig varetekt uten tilgang til advokat eller familie, og flere saker har vist klare brudd på grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Arrestasjoner i tilknytning til kulturelle markeringer og fredelige samlinger har bidratt til å forsterke klimaet av frykt og kontroll.

Bruken av dødsstraff har fortsatt å være et av de mest alvorlige aspektene ved situasjonen i Rojhelat. Henrettelser har i mange tilfeller blitt gjennomført uten offentlig varsling, og familier har ofte blitt informert først i etterkant. Flere av dommene gjelder kurdere dømt for politiske eller sikkerhetsrelaterte anklager etter rettsprosesser som mangler åpenhet og uavhengighet. Dette har bidratt til økende bekymring blant menneskerettighetsmiljøer, som peker på dødsstraffens funksjon som et politisk virkemiddel for avskrekking.

Samtidig har volden mot sivile i grenseområdene fortsatt gjennom hele året. Kolbars – grensearbeidere som frakter varer for å overleve i fravær av andre økonomiske muligheter – har vært særlig utsatt. Flere har blitt drept eller alvorlig skadet av iranske sikkerhetsstyrker, mens andre har mistet livet som følge av miner og udetonerte eksplosiver. Disse hendelsene understreker den strukturelle marginaliseringen av Rojhelat, der fattigdom og manglende utvikling tvinger mennesker inn i livsfarlige levebrød.

Forholdene i iranske fengsler for innsatte fra Rojhelat har også vært gjenstand for alvorlig bekymring i 2025. Det er rapportert om dødsfall i varetekt, manglende tilgang til helsehjelp og bruk av fysisk og psykisk press under avhør. Slike forhold rammer særlig politiske fanger og personer som er fengslet for ikke-voldelige handlinger, inkludert fredelig aktivisme og kulturell virksomhet.

Utviklingen i Rojhelat må også forstås i en bredere kontekst av systematisk diskriminering. Begrensninger på bruk av kurdisk språk, undertrykking av kulturelle uttrykk og streng kontroll med sivilsamfunnet har bidratt til å svekke grunnleggende rettigheter og forsterke følelsen av kollektiv marginalisering. Til tross for dette fortsetter lokale aktører og familier å dokumentere og formidle informasjon, ofte med stor personlig risiko.

Ved inngangen til 2026 fremstår situasjonen i Rojhelat som uavklart og fortsatt preget av alvorlige menneskerettighetsbrudd. Mangelen på ansvarliggjøring, sammen med vedvarende bruk av tvang og straff, gjør internasjonal oppmerksomhet, dokumentasjon og solidaritet avgjørende. For befolkningen i Rojhelat handler dette ikke bare om statistikk og rapporter, men om daglig liv, verdighet og retten til å eksistere fritt og trygt i sitt eget samfunn.

Kilder:

Internasjonal konferanse om fred og demokratisk samfunn samler stemmer for endring

Postet den av
Bilde: ANF

Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.

Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte

Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.

I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.

Bred deltagelse — og sterke taler

Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.

En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.

Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.

Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon

Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.

Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.

Muligheter — men også store utfordringer

For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.

Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.

Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.

En konferanse med utsikt — men med krav om handling

«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.

Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.

Kilder:

https://hawarnews.com/en/international-conference-on-peace-democratic-society-kicks-off-in-istanbul?utm_source=chatgpt.com

https://www.euronews.com/2025/02/27/pkk-leader-abdullah-ocalan-calls-on-kurdish-group-to-lay-down-arms?utm_source=chatgpt.com

https://hawarnews.com/en/message-from-leader-ocalan-to-international-conference-on-peace-and-democratic-society?utm_source=chatgpt.com

https://www.demparti.org.tr/en/international-peace-and-democratic-society-conference/22378?utm_source=chatgpt.com

https://english.anf-news.com/news/international-conference-abdullah-Ocalan-is-the-leader-of-kurdish-democratization-82528

Syrian Kurdish leader joins İstanbul peace conference online after Turkish gov’t blocks her entry