Seminar – lørdag 15. november på Zoom – kl 11-13:00
Innledning ved Thorvald Steen, forfatter og Tyrkia-kjenner. Steen har vært aktiv i en årrekke i solidaritetsarbeidet for forfattere, kurdere og andre som har vært fengslet som følge av kamp for menneskerettigheter, ytringsfrihet og sosiale og politiske rettigheter for undertrykte minoriteter i landet.
Thorvald Steen har grundig kunnskap både om dagens Tyrkia og dets historiske røtter. Han er blant annet kjent for romanen Konstantinopel, hvor han skriver om Istanbuls rolle som metropol og om byens forbindelse til Norge tilbake til Sigurd Jordsalsfarers tid.
Steen vil innlede om dagens politiske situasjon i Tyrkia, hvor det etter Abdullah Öcalans utspill 7.februar har foregått en fredsprosess som også omfatter frigivelse av tusenvis av politiske fanger. Et sentralt spørsmål er om president Erdogan vil bøye av for det voksende presset, både internt i Tyrkia og fra internasjonale miljøer.
Irakiske og kurdiske sikkerhetsstyrker samlet i går 09. november for å stemme under en spesiell valgsesjon før parlamentsvalget i morgen 11.11.2025 – Her i Kurdistan-regionen. Bilde: Kurdistaninwe
Irak står foran et nytt parlamentsvalg i en tid preget av politisk usikkerhet, økonomiske utfordringer og økende krav om reform. Siden det første valget etter Saddam Husseins fall i 2003, har valg blitt en sentral del av landets demokratiske prosess. Likevel har demokratiseringen vært krevende, og utviklingen har gang på gang blitt påvirket av sekteriske spenninger, korrupsjon og sikkerhetsutfordringer.
Ny teknologi og økt tilsyn
Den uavhengige høye valgkommisjonen (IHEC) har kunngjort at årets valg vil gjennomføres med elektroniske valgsystemer i stedet for tradisjonelle papirskjemaer. Målet er å styrke nøyaktigheten i stemmeopptellingen og redusere faren for manipulasjon. IHEC vil samarbeide med både lokale og internasjonale observatørgrupper for å sikre åpenhet og legitimitet i prosessen.
Dette markerer et viktig skritt mot modernisering av valgsystemet, særlig etter at tidligere valg har blitt kritisert for tekniske feil, ufullstendige manntall og mangelfull overvåkning.
Tre sentrale utfordringer
Til tross for tiltakene gjenstår flere alvorlige hindringer:
Korrupsjon. Bredt anerkjent som et av landets største problemer. Korrupsjon svekker velgernes tillit, påvirker valgresultater og undergraver institusjonenes legitimitet.
Sikkerhetssituasjonen. Selv om ISIS er svekket, fortsetter terrorangrep, målrettede drap og væpnede grupper å skape utrygghet i flere regioner. Dette gjør det vanskelig for mange borgere å delta fritt i valget.
Sekteriske og politiske splittelser. Irak forblir sterkt preget av etnisk og religiøs fragmentering. Dette fører til at enkelte grupper ikke får reell politisk innflytelse, og kan forsterke mistillit mellom befolkningsgrupper.
Valgets betydning for landets fremtid
Valgresultatet vil få direkte innvirkning på regjeringens sammensetning, landets politiske kurs og muligheten for økonomiske reformer. Historisk har valg i Irak enten bidratt til politisk omrokkering eller styrket sittende maktblokker. Uansett utfall vil resultatene påvirke Iraks stabilitet, regionale forhold og landets økonomiske retning.
Flere analytikere peker på at valget kommer på et kritisk tidspunkt, ettersom mange irakere, spesielt unge, uttrykker frustrasjon over arbeidsledighet, dårlig offentlig tjenestetilbud og politisk stagnasjon. De store protestbevegelsene i 2019 og 2021 viste tydelig at et voksende antall borgere krever dyptgripende endringer.
Veien videre
Til tross for utfordringene finnes det et spirende håp. Økt bruk av teknologi, sterkere overvåkningsmekanismer og press fra sivilsamfunn og internasjonale aktører kan bidra til å styrke demokratiet. For å bygge reell tillit mellom befolkningen og staten trengs det målrettede reformer, bekjempelse av korrupsjon og bred inkludering av alle etniske og religiøse grupper.
Iraks parlamentsvalg er mer enn en politisk formalitet. Det er et avgjørende steg i landets demokratiske utvikling og et viktig uttrykk for folkets vilje. For at valget skal bli et vendepunkt, kreves det kontinuerlig innsats for å sikre åpenhet, rettferdighet og bred deltakelse.
Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget for Solkurd
Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den originale teksten finnes på ANF 26.oktober 2025.
Erklæringen ble forkynt på en pressekonferanse i Binare i Qandil, på tyrkisk av Sabri Ok fra eksekutivrådet i KCK (Kurdistan Communities Union) og på kurdisk av den kvinnelige kommandøren i YJA Star Serhat Province, Vejîn Dersîm. Sammen med de var 25 medlemmer av geriljastyrkene, inkludert medlemmer av YJA (Frie Kvinners tropper), og HPG kommandør Devrim Palu fra Bakur (Nord Kurdistan) som var kommet ned til Medya Forsvars sone i Bashur i anledningen.
Teksten i erklæringen var:
At de hadde startet prosessen med tilbaketrekking av alle geriljaenheter fra Tyrkia til Medya Forsvars sonen i Bashur, for å framskynde Fred og Demokratisk Samfunn prosessen til neste fase. De understrekte behovet for den politiske og legale tilnærmingen måtte følges opp uten ytterligere forsinkelser, og ba om at alle innbyggere engasjerte seg.
I betraktning av de svært alvorlige truslene for framtiden til Tyrkia og Kurderne som følge av konfliktene og krigene i Midtøsten, og som en oppfølger av erklæringene til Tyrkias president, MHPs leder Devlet Bahçeli og leder Abdullah Öcalan, så ble nå en ny prosess stertet i Tyrkia. Denne prosessen fikk sin egen identitet etter leder Abdullah Öcalan’s “Call for Peace and Democratic Society” 27.februar 2025. Prosessen går nå inn i en svært kritisk og viktig fase.
I løpet av de siste 8 månedene, har vi, på den Kurdiske siden, tatt svært historiske skritt innenfor rammen til «Call for Peace and Democratic Society”. For å legge til rette for å skape fredelig og formålstjenlig innhold for den videre diskusjonen, erklærte vi straks etter Öcalans Call en ensidig våpenhvile 1.mars 2025. Basert på retningslinjene til leder Abdullah Öcalan, som han brakte til oss gjennom egnede kanaler, og vi gjennomførte PKKs 12. Kongress 5-7.mai 2015, hvor vi avsluttet den organisatoriske strukturen til PKK og den strategiske perioden med væpnet kamp. Samtidig erklærte vi at disse beslutningene bare kan bli realisert gjennom den direkte ledelsen til leder Abdullah Öcalan. To måneder senere, basert på video uttalelse fra leder Abdullah Öcalan, brente en 30 personer sterk “Group for Peace and Democratic Society”, ledet av Co-Chair of KCK’s Executive Council, Besê Hozat, sine våpen i en seremoni som dermed manifesterte vår klare og avgjørende holdning til å avslutte den strategiske perioden med væpnet kamp.
Disse historiske skrittene, tatt fra den Kurdiske siden, anvist av leder Abdullah Öcalan og PKK, påvirker dypt det sosiale og politiske livet i Tyrkia, gjennom at det har skapt en ny ånd og åpning for fred og demokratisering. Denne modige og selv oppofrende holdningen fra Kurderne til Fred, Demokrati og Frihet ble satt pris på både i Tyrkia og utenlands.
Til tross for alle negative og utilstrekkelige holdninger til våre tiltak, arbeider leder Abdullah Öcalan og den Kurdiske Frihetsbevegelsen fortsatt for å ta nye praktiske skritt for å klargjøre veien for å føre prosessen “Peace and Democratic Society” videre til neste fase. Ved å gjøre dette sikter de på å fjerne truslene mot Tyrkia og Kurderne og legge forholdene til rette et fritt, demokratisk og vennligsinnet liv for de kommende århundrer. I samsvar med dette, hadde resolusjonene fra PKKs 12. Kongress foresagt og planlagt tilbaketrekkingen til Medya Forsvarssone av de geriljaenhetene som var innenfor Tyrkias grenser, for å avverge risikoen for sammenstøt og mulige provokasjoner. Vi setter nå disse resolusjonene, også anbefalt av leder Abdullah Öcalan, ut i livet. En del av disse geriljaenhetene som nå har nådd Medya Forsvarssone, stille seg også bak disse beslutningene. Også lignende regulatoriske tiltak blir tatt i forhold til de som befinner seg i grenseområdene som kunne innebære risiko for sammenstøt og mulige provokasjoner.
Utvilsomt, praksis vil vise effektiviteten til disse ensidige tiltakene vi har tatt så langt. Men de symbolske praktiske skrittene vi har tatt, nok en gang, bekrefter besluttsomheten og den klare holdningen til PKK om å gjennomføre resolusjonene fra deres 12. Kongress.
Det er klart at vi er forpliktet av resolusjonen til den 12. Kongressen, og besluttsomme i å sette disse ut i livet. Men for at disse resolusjonene skal bli virkeliggjort, kreves visse legale og politiske tilnærmelser – i tråd med resolusjonene fra Kongressen og vilkårene til prosessen -for at de skal bli realisert. I denne sammenheng, må en overgangslov, motsvarende PKKs tiltak, vedtas, og nødvendige lover om frihet og demokratisk integrasjon som kan gjøre det mulig å delta i demokratisk politiske virksomhet bli iverksatt uten forsinkelser.
Til slutt, så er denne uttalelsen for vårt folk, spesielt kvinner og ungdom: Dette er ikke en prosess som forventer noe fra noen, men snarere en prosess for å skape og vinne fram med et fritt og demokratiske liv gjennom organisert kamp. Så, enhver som identifiserer seg med dette livet må mobilisere og kjempe en kamp for at prosessen med “Peace and Democratic Society” skal bli en suksess.
Manifestet for Peace and Democratic Society skal virkelig gjelde/virkeliggjøres.
Sju måneder etter at PKK erklærte en ensidig våpenhvile, og tre måneder etter en symbolsk nedleggelses seremoni, har volden i det kurdiske fjellområdet mellom Irak og Tyrkia gått kraftig tilbake. I sin ferske rapport «A Cold Peace: A Ceasefire Without Demobilization» dokumenterer Community Peacemaker Teams (CPT) en markant nedgang i angrep, men advarer samtidig mot en farlig utvikling: våpenhvilen har ikke ført til faktisk demobilisering.
Bilde: CPT
Ifølge CPTs observasjoner ble det mellom 1. juli og 30. september registrert bare 34 bombardementer og militære angrep i Sør-urdistan (Bashur i Nord-Irak) – en dramatisk nedgang fra mer enn 1 300 i forrige tremånedersperiode. I september ble det ikke registrert ett eneste angrep, noe som gjør måneden til den første fredelige på et tiår. Samtidig viser rapporten at nesten alle angrepene som fortsatt finner sted, skjer i Amedi-distriktet, et område som i lang tid har vært blant de hardest rammede.
Bak denne tilsynelatende stillheten skjuler det seg likevel en ny form for spenning. Både Tyrkia og PKK har brukt våpenhvilen til å styrke sine militære posisjoner. Tyrkia har utvidet og befestet baser, bygget nye veier fra militære installasjoner inn mot landsbyer og fraktet inn nytt utstyr. PKK på sin side har forsterket og utvidet sitt nettverk av tunneler og fjellposisjoner, og ingen av partene har tatt reelle skritt mot nedrustning.
For sivilbefolkningen betyr dette at uroen og frykten vedvarer. Flere landsbyer er fortsatt ubeboelige, og jordbruksområder forblir utilgjengelige på grunn av militær aktivitet. CPT dokumenterer at bønder som forsøkte å vende tilbake til sine marker i Guharze, ble arrestert og beordret bort. Mange hjem, skoler, moskeer og helseinstitusjoner ligger fremdeles i ruiner etter tidligere bombardementer, og folk har fortsatt ikke fått muligheten til å gjenoppbygge livene sine.
Rapportens tittel – «A Cold Peace» – uttrykker nettopp denne motsetningen: selv om skytingen har stilnet, har ikke freden fått slå rot. Den militære mobiliseringen fortsetter, og uten en gjensidig vilje til nedrustning og forsoning kan våpenhvilen raskt smuldre opp. CPT oppfordrer derfor både Tyrkia og PKK til å stoppe ny militær oppbygging og i stedet ta konkrete skritt mot en politisk løsning. Samtidig etterlyser de større ansvar fra den irakiske regjeringen og de kurdiske myndighetene for å sikre sivile beskyttelse og legge til rette for trygg retur til hjem og jord.
Rapporten gir et sjeldent detaljert bilde av situasjonen i grenseregionene – et område som ofte havner utenfor nyhetsbildet, men som fortsatt bærer på dype sår etter tiår med konflikt. Den minner oss om at stillhet ikke nødvendigvis betyr fred, og at veien videre krever langt mer enn våpenhvile: den krever mot til å avvikle våpnene og gjenoppbygge tilliten.
Av: Arnljot Ask , medlem av Landstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
I uttalelsen som sees i sin helhet nedenfor her, uttaler Syrian Democratic Council (MSD), som er det politiske rådet til DAANES (Sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria ), at valget til Nasjonalforsamling i Syria som Damaskus regjeringen til Ahmed al Sharaa nå gjennomførte var en ren politisk programforestilling.
MSD slår her fast at disse valgene ikke er uttrykk for den frie viljen til det syriske folket.
«De mislyktes i å representere alle regioner og enheter i landet, i stedet tjente de som en politisk forestilling som verken verdsetter Syrias lange og historiske historie eller ofrene til dets folk, som har kjempet for et nytt Syria bygd på demokrati, frihet og genuin deltakelse. Snarere enn å bidra til nasjonal enhet og forsoning, har dette arrangerte og overflatiske valget utdypet splittelsene i det Syriske samfunnet».
MSD pekte så på at det Syriske folket streber etter reelle, inkluderende valg som oppriktig uttrykker deres vilje og representerer enhver innbygger. «Slike valg er en nasjonal rettighet som ikke kompromisses med eller ignoreres. De vil være en hjørnestein for å bygge en demokratisk og enhetlig stat fundert på rettferdighet, medborgerskap of likhet for alle syrere.
MSDs uttalelse, presentert på ANF mandag 6. oktober 2025, avslutter med at «Ingen valgprosess kan bli sett på som legitim uten at den involverer deltakelsen og representasjonen av alle syrere – både i landet og utenlands – og finner sted under internasjonal overvåking som sikrer åpenhet og integritet. Bare da kan Syria bevege seg mot å få en slutt på sin indre splittelse og oppnå en rettferdig og varig fred»
MSD: Elections for the People’s Assembly of Syria serve as a political performance MSD said that no electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity.
The Syrian Democratic Council (MSD) released a statement regarding the recent elections for the People’s Assembly of Syria. MSD stated that these elections, which they have closely monitored, do not reflect the true will of the Syrian people. “They failed to represent all regions and components of the country, instead serving as a political performance that neither honors Syria’s long and proud history nor the sacrifices of its people, who have struggled for a new Syria built on democracy, freedom, and genuine participation. Rather than contributing to national unity and reconciliation, these superficial elections have only deepened divisions within Syrian society”. MSD pointed out that the Syrian people aspire to real, inclusive elections that genuinely express their will and represent every citizen. “Such elections are a national right that cannot be compromised or ignored. They are also a cornerstone for building a democratic and unified state founded on justice, citizenship, and equality among all Syrians.” The MSD statement on Monday underlined that: “No electoral process can be considered legitimate unless it involves the participation and representation of all Syrians—both inside the country and abroad—and takes place under international supervision that ensures transparency and integrity. Only then can Syria move toward ending internal division and achieving a just and lasting peace”.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
En delegasjonen fra Nordøst Syria, bestående av Genaralkommandant Mazloum Abdi fra Syrias Demokratiske styrker(SDF), medleder og hovedansvarlig for Internasjonale relasjoner i DAANES, Ilham Ahmed og Kommandør Rohilat Afrin fra Kvinnenes Forsvarsenhet YPJ) hadde 7.oktober 2025 et møte i Damaskus med Ahmed al-Sharaa, president i den Syriske Interims Regjeringen og deres utenriksminister Asad Shibani.
Delegasjonen fra Nordøst Syria la 8.oktober fram en pressemelding gjennom AFN om sine møter med representantene fra den sjøloppnevnte HTS -regjeringen i Damaskus.
Delegasjonen sa at fire hovedtemaer ble drøftet under møtet, men at ingen offisielle dokumenter ble signert.
-De bekreftet at et muntlig forslag om integrasjonen av SDF og de interne Sikkkerhetsstyrkene (Asayish), for å etablere en felles hær som ville representere alle folkedgrupper i Syria, ble lagt fram.
-Delegasjonen rapporterte også om at begge parter var enige om å få i stand en påtrengende våpenhvile i Nordøst Syria og Aleppo, og om å forbedre den syriske Grunnloven gjennom deltakelse fra alle syriske parter.
I andre oppslag på ANF 7.oktober opplyses det om at representanter fra YPJ og SDF også hadde møter med USA ambassadør i Tyrkia Tom Barrach og representant for USA i Den Internasjonale Koalisjonen for å bekjempe ISIS, om implementeringen av 10.mars avtalen mellom SDF og Damaskus regjeringen, som ennå ikke overholdes fra Damaskus-regjeringens side.
I tillegg til bruddene på 10.mars-avtalen i gjennomføringen av de nylige valgene på Folkeforsamlingen, brytes denne vedvarende og har også ført til væpnede sammenstøt mellom SDF og hæren til Damaskus-regjeringen også inne på områder administrert av DAANES. De mest omfattende bruddene har vært i forbindelse med angrepene og bruddene på avtalen mellom HTS og administrasjonsledelsen for Sheikh Maqsood og Ashrafiyah, som omfatter ca 500 000 personer, som ble inngått 1.april . (jfr ANF meldinger 6.oktober).
DAANES sine representanter i Europa melder også om voksende problemer i forbindelse med overtredelser av 10.mars avtalen, hvor de også i tillegg peker på at naboland som Tyrkia og Israel intervenerer militært. De oppfordrer om at solidaritetsbevegelsen i Europa bør kreve at FN overvåker overgangsperioden for å skape fred i Syria i samsvar med FN Resolusjon 2254 (fra desember 2015) som var bakgrunnen for Geneveforhandlingene som har pågått.
I en pressekonferanse arrangert av Demokrasi ve Eşitlik Partisi (DEM Parti) i Amed (Diyarbakır) presenterte partiets ledelse i går 30. september en to-delt løsning basert på nylige samtaler mellom Abdullah Öcalan og Imrali‐delegasjonen. Ifølge DEM Parti er det ikke lenger akseptabelt at kurderne lever «statustløse» i regionen.
Den «ingen tredje vei»-likningen
Tayip Temel, visleder for DEM Parti, formidlet Öcalans «likning» slik den ble presentert i møtene:
«I Midtøsten finnes det 40 millioner kurdere. Enten vil de bli likt representert i de strukturer der de lever, gjennom demokratisk integrasjon, eller så vil de etablere sin egen stat. Det finnes ingen tredje mulighet».
Ifølge Temel gjelder dette også Syria: det nåværende systemet må endres for å gi kurderne deltakelse, eller autonomi eller økt selvråderett må utvides med diplomatiske relasjoner internasjonalt.
Krav og forventninger
I møte med rundt 30 journalister la DEM Parti frem flere krav og synspunkter:
Partiet har blant annet foreslått endringer i språklover, tilbakekalling av såkalte “kayyum” (fylkes- / kommuneadministrasjon utsatt av staten), og legalisering av «retten til håp».
Partiet advarer om at en folkevalgt kommisjon – selv med bred deltakelse – ikke alene kan løse det kurdiske spørsmålet, og framhever at endringer må være dyptgripende og “i kjernen” om de skal lykkes.
Under pressekonferansen ble det også referert til at Öcalan har brukt uttrykket “Muaviye-spill” (et uttrykk for politisk manipulasjon) for å advare mot skiftende narrativer i regjeringsapparatet.
Utfordringer og reaksjoner
Det ble også trukket fram at leder av Tyrkias parlament, Numan Kurtulmuş, tidligere har uttalt at PKK og dens «alle enheter» må legge ned våpnene før lovendringer kan gjennomføres. Temel kritiserte dette perspektivet som en ubalansert tilnærming.
Til slutt understreket DEM Parti at endring ikke kan være overfladisk: Staten må ikke bare anerkjenne kurdere på papiret, men også endre sine fundamentale praksiser og institusjoner slik at inkludering blir reell.
Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Syrias sjølutnevnte president Ahmed al-Shaara prøver å skaffe større legitimitet for sin regjering ved å avholde valg på ny folkeforsamling nå 15-20.september i områder han kontroller i dagens Syria. 121 av 210 parlamentsmedlemmer skal velges. 70 utpekes direkte av presidenten, mens 19 velges blant håndplukka kandidater i områder i al Hasakah, Raqqa øst og Deir Ezzor, som er i området administrert av sjølstyremyndighetene DAANES. «De som er mest kritiske til styresmaktene i Damaskus, kurderne i nordøst og druserne i den sørlige Sweida-provinsen, er utelatt fra valgprosessen i denne omgangen» rapporterer Bendik Sørvig, stedlig representant i Libanon for Norwac, til Aftenposten 15.september.
Druserne, i likhet med alawittene i Latakia provinsen, har tidligere vært utsatt for massakrer hvor Damaskusregjeringen har vært delaktige, mens de nevnte områdene administrert av DAANES har vært under angrep fra reorganiserte IS-celler, delvis understøttet av soldater fra al-Shaaras hær og medlemmer fra de tyrkisk støttede Syrian National Army (SNA).
DAANES har tidligere meldt at de ikke anerkjenner opplegget for de pågående valgene, fordi 7- punkts avtalen de inngikk med HTS/Al-Shaara 10. mars er brutt (se oppslagene på nettsiden til Solkurd 2.september her). De mener Dasmaskus-regjeringen legger opp til å følge opp, og snarere forsterke, det sentraliserte systemet i Syria som eksisterte under Assad.regimene. Noe de aldri vil akseptere De oppfordrer også det internasjonale samfunnet til ikke å anerkjenne dette arrangerte prøvevalget. De står fast på det standpunktet de fikk gjennomslag for i forhandlingene fram til 10.mars-avtalen, om at det nye Syria må gi de ulike etnisiteter og religiøse grupperinger som Syria består av like demokratiske rettigheter innenfor et desentralisert styresett. Dette understrekes på nytt nå når valgene er i gang i en uttalelse lagt ut på ANF 17.sept: ANF | Decentralization as Syria’s governance model of the future
Dagen før valget startet advarte medleder i KNK Ahmed Karamus mot Tyrkias innblanding, gjennom et oppslag i ANF hvor han viser hvordan «Tyrkia prøver å underlegge seg Damaskus for å eliminere Kurderne. For slik å destabilisere ikke bare Rojava, men hele Syria».
Karamus framhever her:
At den kurdiske bevegelsen har gjort sitt for å fremme en dialog og fred, mens Tyrkia har vist en uærlig tilnærming for å løse det kurdiske spørsmålet. Han påpeker spesielt utenriksminister Hakan Fidans negative rolle under hans besøk i Damaskus, og trekker paralleller til Fidans rolle under fredsprosessen 2013-15. Det inkluderer å nøre opp under at Damaskus må presse på for at SDF skal legge ned våpnene, uten garantier for hvordan 7 punkts avtalen skal oppfølges. Som å motarbeide at SDF skal bli en del av den syriske hæren som en enhet, men at soldatene skal underlegges den sentrale kommandoen i Damaskus en for en. At dette også undergraver mulighetene til å danne en felles front mot IS, i stedet for at IS nå brukes for å skape kaos og splittelse.
Karamus beskriver «Felles -konferansen for Nord og Øst Syria» , som ble holdt i Heseke 8.august, som et lovende skritt framover for Syria, og framholder at Tyrkias frykt for kurdisk framgang underminerer håpene. Gjennom at Tyrkia manipulerer Damaskus, ødelegger de ikke bare for kurderne, men skaper ustabilitet for alle minoriteter og forsterker den regionale krisen også utenfor Syria.
Karamus mener at tyrkisk press også blokkerte for den planlagte Paris-konferansen mellom DAANES og Damaskus-regjeringen, som også her innebærer tilbakeslag for ale minoriteter og religiøse grupper i Midtøsten for en demokratisk utvikling i regionen.
Tre år er gått siden dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini, som ble symbolet på den brede folkelige oppstanden kjent som Kvinne-Liv-Frihet. Det som startet som protester mot tvungen hijab, utviklet seg raskt til en landsomfattende bevegelse for kvinners rettigheter, for kurdernes rett til å eksistere med sin kultur og sitt språk, og for alle iraneres frihet og verdighet.
Nå, tre år senere, er situasjonen for aktivister i Iran fortsatt preget av massiv undertrykkelse. Kvinnelige aktivister, særlig i de kurdiske områdene, blir jevnlig innkalt til etterretningstjenesten, truet, eller kastet i fengsel. Arrestasjoner uten rettslige prosesser, isolasjon, mishandling og strenge dommer brukes for å spre frykt og kvele enhver form for protest. Selv markeringer på kvinnedagen eller minneseremonier for dem som ble drept under demonstrasjonene blir møtt med brutalitet.
Bilde: ANF – I Sanandaj ble fire kvinnelige sivile aktivister – Marziyeh Moradveisi, Simin Chaychi, Susan Razani og Fatemeh Zandkarimi – innkalt til etterretningstjenesten den 16. september 2025, samme dag som årsjubileet markeres. De ble avhørt og truet.
Samtidig tar regimet i bruk gamle og ydmykende straffemetoder som pisking for å statuere eksempler. Kunstnere, journalister og sangere straffes for å gi uttrykk for folks følelser, og familiene til drepte demonstranter utsettes for press og trusler dersom de forsøker å minnes sine kjære. Denne systematiske politikken har som mål å gjøre frykten sterkere enn håpet.
Likevel finnes det motstand. I flere byer har folk stengt butikkene sine i protest mot dødsdommer mot kurdiske kvinner. Lærere, studenter og sivilsamfunnsaktører fortsetter å organisere seg i det skjulte. I eksil og diaspora holdes minnene og kravene levende, og ropet «Jin, Jiyan, Azadi» (Kvinne-Liv-Frihet) fortsetter å være en inspirasjon for mange utenfor Irans grenser.
Tre år etter står det klart at bevegelsen ikke bare var et øyeblikk i historien, men en vedvarende kamp for frihet, rettferdighet og verdighet. Den lever videre i mennesker som våger å tale, i familier som nekter å tie, og i fellesskap som holder fast ved håpet. Spørsmålet er ikke om bevegelsen eksisterer, men hvordan den kan finne nye veier å overleve under den tunge byrden av undertrykkelse. Kvinne-Liv-Frihet er i dag mer enn et slagord – det er en pågående kamp som ennå ikke har mistet sin kraft.
Solidaritet med Kurdistan 