Den siste – men minst like viktige – innsamlingsrunden for barn i Nord – Øst Syria er i gang. Nå er det barna i Tabqa som skal få gleden av å være sammen i fellesskap rundt den berømte fotballen!
I en del av verden hvor jentefotball ikke akkurat har stått veldig sterkt, ser Fotballforeninga hvilken glede, stolthet og enorme innsats som har vært gjordt, og gjøres, i både forberedelse, bygging og bruk av banene i Kobane, Raqqa, og Qamishlo. Bruken av disse banene er i ordets rette forstand – banebrytende. Ikke minst for jenter kan det å kunne utfolde seg i lek og fellesskap på en fotballbane, være kilde til ikke bare glede, men også selvtillit og styrke til å gå inn i videre liv.
Styret – og mange støttespillere og hjelpere – er nå i ferd med å styrke innsatsen for denne siste runden. Vi ønsker å igjen kontakte privatpersoner, fotballforeninger, kommuner, fylkeskommuner – samt flere organisasjoner – som både tidligere har støttet, men også ser på mulighetene for å finne nye glade givere til dette viktige arbeidet.
Dette gjøres i i form av dugnader, og vi er optimister – i et fellesskap – vi vet hvor viktig dette er, i en skjebnetid for denne regionen og menneskene som bor der, ikke minst barna.
Underveis i våre prosjekter samarbeider foreningen tett med lokale myndigheter om både planlegging og utførelse. Vi er enige om at det er en oppgave å sikre jentene muligheter til å delta. Banene er for masseidrett, ikke eliteidrett.
Dersom du ønsker å vite mer om vårt arbeid, hvem som er involvert og hva som tidligere har skjedd, så sjekk gjerne vår hjemmeside – og vi blir veldig glade også for bidrag. som det står på hjemmesiden – vi vil gi glede og trygghet – bli med du også!!
«Jin, Jiyan, Azadi» eller «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen skapte et rom for kvinner i Iran å komme seg ut av dominansen, begrensningene og grensene som den eksisterende ordenen hadde bestemt for dem. Selv uten en anstendig organisering og til tross for all undertrykkelse og ren vold fra styremakten, ga de mot til hele samfunnet og er fortsatt til stede på ulike måter. Kvinner visste at kvinners tilstedeværelse og subjektivitet er av sentral betydning for revolusjonen.
En av metodene for kvinneprotester var å fjerne hijaben, som ga et sterkt slag mot den ideologiske ordenen til regjeringen. Å fjerne hijaben er ikke bare en handling for å få rett til påkledning, men også en protest og en utfordring mot alle de røde linjene og lovene som er trukket på kvinners kropp, vilje og tanker fra regimet og ikke minst samfunnets side.
I de siste årenes bevegelser eksisterte det også kvinneprotester mot reglene for klær og spesielt innføringen av den obligatoriske hijaben, men i «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen gikk disse kampene inn i et stadie der systemet ikke kunne og ikke er i stand til å kontrollere. Ved å ty til vold og arrestasjoner har regimet mistet evnen til å gjenopprette hijab-lovene. Derfor har denne bevegelsen skapt mange sosiale, kulturelle, kunstneriske, mentale og idealistiske prestasjoner, som vil fortsette å være viktige ettersom årene går.
Med dannelsen av denne bevegelsen rundt protesten mot obligatorisk hijab og vold mot kvinner, fortsatte vi å se større krav og mål, som inkluderer anerkjennelse av rettighetene til ulike etnisiteter i Iran, som har blitt undertrykt og diskriminert av den iranske regjeringen i årevis. Derfor er det ikke mulig å vurdere denne kvinnebevegelsen i en begrenset ramme.
Til tross for noen synspunkter om at denne bevegelsen har eller kommer til å avta/stoppe, kan man, med tanke på fremdriften i folkelige kamper, si at denne bevegelsen har et potensial som ikke vil avta helt, men vil gå inn i en annen fase av protester. Så lenge det kvinnefiendtlige patriarkalske styresettet basert på fiendskap med folk og ødeleggelse av samfunn og natur er eksisterende, vil samfunnet alltid reise seg opp igjen på forskjellige måter for å protestere mot denne ordenen, og dens fremvekst vil bli tent igjen med en annen gnist.
En av de viktige prestasjonene til denne bevegelsen var utvilsomt å etablere en transnasjonal allianse blant kvinner. Denne bevegelsen etterlot også en sterk innvirkning på kvinnekampen i Midtøsten. Med tanke på den sosiologiske karakteren til denne geografien og den sterke innflytelsen fra religion, stat og sexisme som dominerer kulturen i Midtøsten, spilte kvinner en aktiv rolle i politisk og sosial utvikling og ulike protester.
På en annen side er kjønnsmønstrene og stereotypiene som påvirkes av tradisjonalisme og sharia og religiøse lover dypt i disse regionene, ble mange av disse kjønnsmønstrene og normene brutt under denne prosessen. Et tydelig eksempel på det var fjerningen av hijab av kvinner og jenter i Iran, som er en radikal innvending mot den etablerte kropps-politikken. Kampene til kurdiske, persiske, baluchiske, arabiske kvinner og kvinner fra flere andre etnisiteter i Iran, som har utvidet seg de siste årene har presentert et annet bilde av Midtøstens kvinner. Et bilde av at kvinner ikke bare er i en underordnet og undertrykt posisjon, men også har evne og styrke til en sammenhengende kamp og motstand som klarer å skape omfattende og konstruktive endringer i regionen.
Til tross for den systematiske innsatsen fra de diktatoriske systemene i regionen for å marginalisere kvinner og opprettholde deres posisjon som annenrangs borgere, har ikke kvinner forlatt kamparenaen. I geografien til Midtøsten er det en sterk tradisjon og kultur for kvinnekamp, og det er rike erfaringer i hvert av landene. Med en kort titt på kvinnebevegelsens historie vil vi se at kvinner alltid er til stede. I folkelige opprør mot kolonialisme, okkupasjon og nasjonale frigjøringsbevegelser har de vært innflytelsesrike.
Spesielt er det den kurdiske kvinnefrihetsbevegelsen med mer enn førti års erfaring som har verdifulle ressurser og prestasjoner som er viktige for andre kvinner. En bevegelse som sammen med kampen mot maktsystemet og det patriarkalske kulturen, også har organisert omfattende teoretiske og sosiale aktiviteter i retning av kvinners frihet. Afghanske kvinner som er under Talibans doble kontroll og undertrykkelse, spesielt den siste tiden, har blitt inspirert og oppmuntret av kvinnebevegelsen i Iran og Rojhelat. Til tross for de vanskelige levekårene benytter de enhver anledning til å protestere. De viser sine innvendinger mot Talibans lover, noe som blir gjort legitime og rettferdiggjort under islams navn er ofte et produkt av sosiale og politiske faktorer.
På en annen side er vi dessverre vitne til en systematisk spredning av kvinnedrap i æres navn i forskjellige byer i Iran og Rojhelat. Dette er mens det ble klart for alle i løpet av det siste året at stemmen til denne bevegelsen er det sanne kallet om frihet som har forårsaket mest frykt hos det iranske regimet. Et system som gir denne retten til overgriperne basert på patriarkalsk mentalitet, enten på gaten, universitetet, arbeidsplassen eller hjemme, av far, bror, ektemann, hijabpoliti osv., i æres, tradisjonens, religionens eller lovens navn å overfalle eller drepe kvinner. Det økende antallet drap under ulike titler viser hvor mye regimet ønsker kvinners ikke-eksistens.
Når «kvinne, liv, frihet» når sitt høydepunkt med kvinner i spissen, øker også presset fra det undertrykkende regimet og myndighetenes voldelige press på samfunnet. På den ene siden prøver kvinner å gjøre hver arena til en arena for kamp, på den andre siden har vi nylig vært vitne til seriedrap på kvinner i Sardasht, Harsin, Mashhad og andre byer. Og dette er nettopp grunnlaget for det patriarkalske og kvinnefiendtlige regimet. Det betyr at regimet er redd for kvinners aktive tilstedeværelse og ikke ønsker endringer i sin kvinnefiendtlige struktur. Den populistiske mentaliteten i Iran er basert på kvinnehat, og kvinner i ulike perioder, spesielt det siste året, forble ikke bare tause mot denne politikken, men deres frihetssøkende rop ble høyere enn noen gang. Man kan med andre ord si at regimet hevner seg på kvinner.
Regimets kvinnefiendtlige angrep er en forbrytelse. En forbrytelse mot hele samfunnet. Å drepe hver kvinne er slutten på et fritt liv. I løpet av det siste året har mange kvinner ofret livet for å forsvare sin identitet. De ga livet sitt for at livet skulle fortsette.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
Det autonome Nord og Øst Syria er et resultat av den demokratiske frigjøringskampen med base først og fremst i de kurdisk-dominerte områdene i nordre og østre Syria. Helt sentral er kvinnekampen. Revolusjonen starta i 2012, da Assad regimet trakk seg ut av de viktigste byene i nord på grunn av militært press fra jihadistgrupper som Islamsk stat og Al Nusra. Hele verden ble kjent med kvinnefrigjørings-soldatene som nedkjempa IS sammen med sine mannlige kolleger.
Fortsatt er hele Syria i en uavbrutt krigstilstand og NØS er intet unntak.
Afrin
Afrin (den blå delen av kartet), lengst nordvest i Syria, som ble frigjort fra Assad-regimet i 2012, begynte å utvikle et nytt demokrati, men ble okkupert av Tyrkia i 2018, med stilltiende aksept av Russland og USA. Hundretusener flyktet fra okkupantmakta sørøstover til Sheba der de bor i kummerlige forhold i flyktingeleire. 95 % av befolkningen i Afrin var kurdere. Nå er den kurdiske andelen av befolkningen nede i rundt 35 %. Tyrkia flytter inn først og fremst arabere. Det bygges nye landsbyer i samarbeid med andre stater i Midtøsten. Det foregår geriljakamp i Afrin mot okkupantmakta.
I 2016 okkuperte Tyrkia områdene øst for Afrin (den grønne delen av kartet). Disse områdene domineres av ulike militser som gjerne er tilknytta ulike jihadist nettverk. De brukes som redskap av Tyrkia både mot Nord og Øst Syria og mot Assad regimet.
I 2019, ga USA og Russland Tyrkia grønt lys til å invadere området med byene Tell Abyad og Ras al Ayn (den brune delen av kartet).
Tyrkisk-kontrollerte områder av Syria omfatter et 8.835 kvadratkilometer stort område som omfatter over 1000 bosetninger, inkludert byer som al-Bab, Azaz, Jarabulus, Rajo, Tal Abyad og Ras al-Ayn.
Flertallet er arabere
Frigjøringa av NØS skjedde i perioden 2012 til 2019. Den begynte i nord i de kurdisk-dominerte områdene og bevega seg deretter sørover på østsida av elva Eufrat. Frigjøringsstyrkene i Syrias demokratiske styrker (SDF) prøvde ikke å frigjøre områdene vest for Eufrat, for i disse områdene var det kamper mellom Assad regimets hær og de islamistiske militsene som har støtte fra Tyrkia og ulike sunni-arabiske stater. Nå utgjør NØS hele området i Syria øst for Eufrat. Flertallet i NØS er arabere og kurderne utgjør den største minoriteten. Antallet innbyggere er mellom 4 og 5 millioner.
I alle områdene i NØS utvikles et forsøk på et nytt demokrati der kvinner har like rettigheter med menn, og der man praktiserer det nå velkjente medleder systemet med en mann og en kvinne i alle lederstillinger. Dessuten oppretter man mange ulike komiteer som velges lokalt. Blant disse komiteene finner vi alltid kvinnekomiteen. Det utvikles også såkalte kvinnehus der kvinnene utvikler sin politikk.
Denne politikken møter motstand, både eksternt fra ytre makter, men også internt. Det er mye nytt i systemet som går på tvers av tidligere politiske forhold og den vanlige kulturen i Midtøsten. Ikke alle menn liker å bli skjøvet ned fra pidestallen, og gamle diktatoriske strukturer som finnes blant annet i deler av klasse- og stammekulturen står i veien.
Trefninger i sør
De arabiske stammene i søndre del av NØS rives mellom ulike lojaliteter og muligheter. Deir Es Zor var Den islamske stats sterkeste område i Syria og ulike eksterne krefter som Tyrkia, Assad-regimet og Iran støtter de kreftene som er mot frigjøringskreftene i NØS. Seinest i forrige måned var det flere militære opprør i området, mange titalls ble drept. Mye peker mot at Assad-regimet bisto opprøret ved å væpne og sende militser over Eufrat elva for å støtte de klanlederne som er misfornøyde med det nye demokratiet. IS-celler har utført over 121 angrep i NØS hittil i år, melder Syrian Observatory for Human Rights, som er basert i Storbritannia. Frigjøringskreftene jobber for å styrke de demokratiske og kvinnefrigjørende kreftene i området for å bygge opp et samfunn der de ulike folkegruppene og religionene kan, ikke bare leve parallelt, men bygge et fellesskap sammen. I og med at de demokratiske kreftene er under stadige angrep og ytre beleiring, må vi regne med at utviklinga av demokratiet blir hindra av behovet for sikkerhet. Det nye demokratiet legger vekt på å styrke både ungdommens og kvinnenes rolle i samfunnet. På den måten styrkes de kreftene som har mest å tjene på det nye demokratiet.
Tyrkisk opptrapping
I utgangspunktet i 2011, da de militære kampene i Syria brøt ut, hadde Tyrkia som målsetting, i likhet med de fleste arabiske statene i området, å styrte Assad-regimet. Men Russland kom Assad til unnsetning og regimet har greid å overleve med fortsatt støtte fra Russland og Iran. Tyrkia ser nå ut til å ha oppgitt målet om å styrte Assad, og det arbeides nå med å finne en løsning der det kan inngås noen kompromisser. En del av løsningen vil da være at Tyrkia og Assad-regimet går sammen mot NØS for å knuse demokratiet og kvinnefrigjøringa som er skapt der. Men Assad-regimet stoler med rette ikke på at Tyrkia vil trekke seg ut av de syriske områdene det da vil okkupere. Derfor har det hittil ikke blitt noe allianse. USA stiller seg også fortsatt i veien for en videre tyrkisk ekspansjon. Men man kan aldri vite når USA vil trekke sine rundt 800 tropper ut av NØS og overlate området til Tyrkia. Det kan fort skje innen et par år. USA har kanskje nok med å sikre sine posisjoner i Irak og Qatar. Dessuten vil det å gi Tyrkia NØS være et mulig forhandlingskort for USA i det store maktspillet om verdenshegemoni.
Sanksjoner og blokader
Den fortsatte borgerkrigen og de vestlige økonomiske sanksjonene mot Assad-regimet forverrer forholda for vanlig folk stadig mer i hele Syria. Motstanden mot Assad i de regimekontrollerte områdene fortsetter og Tyrkia sikrer de jihadist-dominerte militsene i Idlib provinsen der det bor rundt to millioner mennesker. Samtidig som regimet har større kontroll nå, går økonomien nedover for vanlige folk.
NØS rammes også av blokader og sanksjoner. Alle grenser mot Tyrkia, Irak og regimet er for det meste stengte. Men likevel slippes en del varer og mennesker igjennom, til og med gjennom grensa med Tyrkia. De to viktigste eksportartiklene for NØS ser ut til å være olje og korn. For eksempel er det handel mellom NØS og Assad-regimet der olje blir frakta til vest og diesel og bensin blir frakta til øst. NØS mangler raffineringskapasitet for sin olje, og vest mangler olje.
Det er ikke rart at folk forlater NØS hvis de har råd. Likevel er antallet innbyggere opp mot 5 millioner mennesker, som i denne situasjonen arbeider hver dag for å overleve og utvikle et flerkulturelt, demokratisk samfunn der alle ulike grupper skal inkluderes og der kvinnefrigjøring er en ledetråd.
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus i Syria. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon, skriver Jan Bojer Vindheim. Foto: Erlend Malmo
Mens de grusomme begivenhetene i Israel og Gaza har fanget vår oppmerksomhet, har andre hendelser unngått søkelyset. Derfor har den tyrkiske presidenten Recep Erdogan, helt uten internasjonal fordømmelse, kunnet gjennomføre omfattende angrep på infrastrukturen i den kurdisk styrte regionen i det nordøstlige Syria, som på kurdisk kalles Rojava.
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus. Oljeinstallasjoner og kraftverk, transformatorer og ledningsnett er ødelagt. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon.
Nå er ikke tyrkiske angrep på den kurdisk styrte enklaven noe nytt. Angrep med fly, droner og artilleri har foregått helt siden Assad i 2012 trakk sine styrker ut av Jazira, Kobane og Afrin, tre områder med kurdisk befolkning langs grensa mellom Tyrkia og Syria. Militsen YPG og dets politiske grein PYD tok raskt kontroll i disse områdene. Tyrkia anser dem som en avlegger av sin erkefiende PKK.
Da Kobane i 2014 ble angrepet av IS, sto tyrkiske styrker på den andre siden av grensa som tilskuere. Bare amerikansk flystøtte hindret at byen falt til islamistene. Men av dette vokste det fram en underlig allianse mellom revolusjonære kurdere og Pentagon. Under merkelappen SDF, Syrias demokratiske styrker, klarte kurdiske og arabiske bakkestyrker å nedkjempe det islamistiske kalifatet.
Tyrkias holdning til IS har vært ambivalent. Tusenvis av fremmedkrigere passerte gjennom landet for å slutte seg til IS. Også forsyninger av våpen og mye annet har passert under øynene til tyrkiske sikkerhetsstyrker via IS-kontrollerte grenseoverganger. Mens overgangene til de kurdiske enklavene, i sterk motsetning til dette, har vært og er stengt.
Erdogan og hans folk har ikke sett med blide øyne på at YPG, i form av SDF, utvidet sin kontroll langs grensa. Derfor har den tyrkiske hæren foretatt tre større angrep på Rojava. De tyrkiske styrkene har okkupert den vestsligste enklaven, Afrin. Der har de fordrevet det meste av den kurdiske befolkningen, og bosatt arabere fra andre deler av Syria. Lenger øst der Tyrkia også har erobret et stort område fra SDF, er på samme måte kurdere fordrevet og arabere bosatt.
Den umiddelbare foranledningen til den siste angrepsbølgen var et selvmordsangrep PKK gjennomførte i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Erdogan og hans utenriksminister Hakan Fidan hevder de to angriperne kom fra Rojava, og at makthaverne der er terrorister. Det kan se ut som Erdogan nå ser en mulighet for å rette et avgjørende slag mot PKK.
Ødeleggelsene i Rojava er allerede store. Med mye av infrastrukturen, herunder forsyning av elektrisitet og vann, satt ut av funksjon, er sivilbefolkningen i en svært utsatt situasjon. Skulle den tyrkiske hæren rykke inn, vil lidelsene bli forferdelige.
Forsettlig drap på ubevæpnede sivile utgjør forbrytelser mot menneskeheten
5. september 2023 – En ny rapport som nettopp ble utgitt av Kurdistan Human Rights Network (KHRN) og Center for Human Rights in Iran (CHRI) avslører sjokkerende statsvold fra den islamske republikkens sikkerhetsstyrker mot ubevæpnede sivile i den overveiende kurdiske byen Javanrud, som skjedde under protestene som rystet Iran høsten 2022.
Den 100 sider lange rapporten, «Massacre in Javanrud: State Atrocities Against Protesters in Iran’s Kurdish Regions», er basert på hundrevis av bilder, videoer og detaljerte intervjuer utført med 38 personer, som alle var i Javanrud på tidspunktet for grusomhetene. og inkluderer øyenvitner, demonstranter, familiemedlemmer, andre nær de skadde, arresterte og drepte, og leger og sykepleiere som prøvde å behandle de sårede.
Viktige funn inkluderer:
Sikkerhetsstyrker tok med vilje i sving og skjøt ubevæpnede demonstranter ved å bruke maskingevær av militær kvalitet på nært hold, drepte åtte sivile, inkludert ett barn, og skadet minst 80 individer, inkludert barn.
De sårede ble slått i gatene av sikkerhetsstyrker og de som prøvde å hjelpe de sårede ble skutt. De skadde kunne ikke søke hjelp ved byens sykehus uten å risikere arrestasjon da sikkerhetsstyrker var stasjonert ved medisinske sentre for å identifisere og arrestere demonstranter.
Minst 89 personer, inkludert 26 barn, ble vilkårlig arrestert og varetektsfengslet. Mange ble slått og torturert mens de satt i varetekt, inkludert barn. Familier til de skadde, drepte, internerte og misbrukte ble presset av staten til å tie.
«Gruskapene begått av styrker fra den islamske republikken i byen Javanrud, utført med full kunnskap og ledelse av statstjenestemenn og som involverte forsettlig og systematisk drap, lemlesting og mishandling av ubevæpnede sivile i stor skala, utgjør forbrytelser mot menneskeheten,» sa Hadi Ghaemi, administrerende direktør i CHRI.
Rapporten identifiserer også noen av gjerningsmennene som er ansvarlige for statens grusomheter på Javanrud. Ikke én statstjenestemann har blitt holdt ansvarlig for dødsfallene og skadene til innbyggerne på Javanrud.
Rebin Rahmani, et styremedlem i KHRN, uttrykte bekymring for den økende bølgen av arrestasjoner av kurdiske aktivister som nå finner sted på tampen av årsdagen for opprøret, og bemerket at «Den islamske republikken føler at det ikke er noen konsekvenser for deres forbrytelser i marginaliserte regioner. slik som Kurdistan og Baluchistan, så det intensiverer sin voldelige og ulovlige undertrykkelse i disse områdene.»
«Når ettårsdagen for «Women Life Freedom»-protestene nærmer seg, er potensialet for fornyet protest i Iran – og en voldelig statlig reaksjon som tar sikte på å knuse den – stort,» sa Ghaemi.
«Det internasjonale samfunnet må være ekstraordinært årvåkent og advare iranske myndigheter om intense politiske og økonomiske konsekvenser ved første tegn på statlig vold,» la Ghaemi til.
Rapporten gir anbefalinger til det internasjonale samfunnet, inkludert:
FNs menneskerettighetsråds internasjonale uavhengige faktaoppdrag for Den islamske republikken Iran bør undersøke hendelsene i Javanrud fra oktober 2022 – januar 2023, rapportere om grusomhetene begått av staten, og ta vare på bevisene med tanke på påfølgende samarbeid i eventuelle rettslige prosesser.
Menneskerettighetsorganisasjoner, forskere, advokater og journalister bør gjøre sitt ytterste for å innhente ytterligere vitnesbyrd, øyenvitneberetninger og medisinske journaler knyttet til statens handlinger i Javanrud, og sende inn slike bevis til UNHRCs faktaoppdrag.
Tjenestemenn i Den islamske republikk som er funnet ansvarlige – enten det er ved å utstede ordrene eller utføre handlingene – bør straffeforfølges gjennom internasjonale domstoler eller nasjonale rettssystemer under prinsippet om universell jurisdiksjon.
Regjeringer bør tilkalle iranske ambassadører for å direkte fordømme disse hendelsene og advare om konsekvensene vil forsterkes dersom slike overgrep fortsetter; påtvinge politiske og økonomiske konsekvenser for tjenestemenn knyttet til disse overgrepene; og danne multilaterale koalisjoner for å pålegge den islamske republikken ytterligere diplomatiske kostnader.
«Masseprotester kan bryte ut igjen når som helst gitt nivået av misnøye blant samfunnet i Iran, spesielt når ettårsdagen for starten av protestene nærmer seg,» sa Ghaemi. «Bare ved å kreve ansvarlighet og pålegge myndighetene i Iran kostnader for deres grusomheter kan det internasjonale samfunnet håpe å forhindre at slike massakrer gjentas.»
Av Arnljot Ask som sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg og er Landstyremedlem
HDP holdt sin 4. Ekstraordinære Kongress i Ankara 27.august og besluttet å fortsette sine aktiviteter innenfor Green Left Party, da prosessen med å bannlyse HDP ikke er lagt på is ennå.
Sultan Ozcan og Cahit Kirkazak ble valgt til co-ledere. Pervin Buldan og Mithat Sankar hadde allerede meddelt etter parlamentsvalget at de trådte tilbake, men understreket i sine avskjedstaler at de grunnleggende ideene til partiet fortsatt står ved lagt, og kan ikke ødelegges ved en kommende bannlysning og massearrestasjoner. Også de nye co -lederne understreket det samme. (Mer utførlig referat finnes på hjemmesiden til HDP)
Begge partiene har startet en felles prosess for å oppsummere erfaringene etter valget, både sentralt og på lokalplanene. De er enige om at HDP skal fortsette, men overføre sin kompetanse til Green Left Party, som vil vedta en ny konstitusjon og nytt navn på egen Kongress i slutten av September.
Som vi har pekt på i valgoppsummeringen i tidligere nyhetsbrev, og på hjemmesiden til Solkurd, må partiene også bestemme sin politikk for de nært forestående viktige lokalvalgene i Mars 2024. Den problematikken som skapte problemer under de nasjonale valgene, med å støtte CHP under Kilicougles, blir ikke like utfordrende her med de lokale ordførerkandidatene. Sjøl om CHP-lederen har annonsert at han akter å fortsette til etter 2024 -valget, sjøl om en meningsmåling i juli viste at 60 % av CHP velgerne ønsket han skulle trekke seg seg.
Erdogans aggresjon mot HDPere, og andre opposisjonelle, spesielt journalister. fortsetter ellers med full styrke. Militarisering og unntakstilstader i flere byer og provinser øker også på, i tråd med med nye krigshandlinger inne i Bashur, og nå i det siste også i Rojava hvor Erdogans jihadister som et sendt inn i helt inn i Hasakha provinsen er aktivisert i tillegg til dronebeskytningene. Betydningen av solidaritetsarbeidet vårt vil bare vokse. Vi ser også at kurderne sjøl i Europa, sammen med sine venner, trapper opp aktivitetene sine i flerre land. Også en ny internasjonal kampanje for å få løslatt Ocalan bygger seg opp, som en avgjørende faktor for å skape betingelser for fredsforhandlinger i stedet for økt krig og ødeleggelser.
Det er mange uløste spørsmål i Rojava: Økonomien, sikkerhetssituasjonen og ikke minst IS-familiene som bor i leirer under vanskelige forhold.
Jeg ønsker å ta opp et tema som alle i Rojava er opptatt av. Nesten alle jeg møtte denne gangen, snakket om det: En FN- rapport om Hori – senteret. Det er et rehabiliteringssenter for IS ungdom som har deltatt aktivt i krig og har begått forbrytelser. Rapporten inneholder kritikk som er rettet mot sentret: At selvstyre-myndighetene kidnappet IS-barn, at ingen vet hvor de er og at sentret er som et ungdomsfengsel. Sentrets ledelse avviser dette.
Jeg møtte noen av mødrene i Roj leieren som har sine barn i sentrert. De sa at de har jevnlig kontakt med barna sine, per telefon eller ved å besøke dem.
Jeg hadde også et møte med med lederen for sentret. Han synes at FN-rapporten er svært urettferdig ovenfor selvstyremyndighetene som prøver alt de kan for at disse ungdommene blir behandlet i følge barnas rettigheter etter Barnekonvensjonen. Men med de ressursene de har, er dette knapt mulig. For ansatte på Hori-senteret er det som å være alene med en brennende ball i hendene. De som jobber i institusjon blir truet. Nylig mistet de også tre av sine kolleger. De døde i et tyrkisk droneangrep rett ved senteret.
IS tvang de som nå er på Hori-senteret, til å begå de verste terrorhandlinger enda mens de var barn. IS skadet den alvorlig, følelsesmessig og mentalt. Viss selvstyremyndighetene ikke får hjelp til å håndtere disse ungdommene, kommer de til å utgjøre en stor trussel mot hele verden.
Jeg kan fortelle litt om sentret og hva som var bakgrunnen for å bygge et slik senter: Etter at IS i mars 2019 ble militært nedkjempet i Bagouz , ble IS – familiene plassert i Al-Hol leiren og Roj-leiren, mens ungdom ble plassert i Hori -senteret. Dette gjelder bare de som var over 18 år og hadde deltatt aktivt i IS.
Som dere sikkert vet, er det daglige droneangrep og ikke bare mot militære mål. Tyrkia angriper også sivile med droner. Jeg var i Rojava da fire YPG-soldater i en sivil bil ble angrepet. Alle fire mistet livet, to av de var skadet fra før.
Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.
Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av. Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå til Stockholm.
Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak.
Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth
Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».
CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022
Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak
Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA, arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.
Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene
I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer.
De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022. 15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.
Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.
Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.
Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene og militære utpostene i Den kurdiske regionen.
CPTs metode: Dokumentere sannheta
11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.
Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.
Dette distriktet grenser mot Iran.
Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen. Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:
De tre som Tyrkia drepte, var arabere fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå bodde de i den kurdiske byen Duhok. Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet.
Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene. Nå gjengav begge mediene fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT. Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231
2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:
«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»
De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.
Første halvdel av august 2023
16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.
Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.
Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside
Av: Andam Aziz (Co-leder i Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter) og Cathrine Linn Kristiansen (Leder i Kvinnefronten)
Artikkelen ble først publisert på Klassekampen og senere sendt til Solkurd.
Som Kurdisk demokratisk samfunnssenter fordømmer vi folkemordet på jesidiene 3. August 2014. Vi minnes alle ofrene og lover å kjempe hver eneste dag for å skape en bedre hverdag for jesidiene, understreker Andam Aziz.
KIDNAPPET: 7000 jesidi-kvinner ble tatt til fange av IS etter massakren i 2014. Fremdeles er 2800 kvinner savnet. Disse kvinnene ble frigjort fra den Islamske Staten i 2019. (Kilde: Klassekampen)
I dag for nøyaktig 9 år siden ble verden vitne til folkemord. I løpet av to uker ble Sinjar-regionen i Irak invadert av den såkalte islamske staten (IS). IS-militanter gjennomførte en strategibasert kampanje for etnisk å rense yazidier fra eksistens. De drepte IS 12.000 uskyldige. 7000 unge kvinner ble tatt som fanger. De ble giftet bort til høystbydende, seksuelt slavebundet og tvunget til å konvertere. Siden frigjøringen av Sinjar november 2015, har den fascistiske staten Tyrkia vært den største trusselen mot jesidiene og sikkerheten i området. Drone og flyangrep på den lokale befolkningen i Sinjar med jevne mellomrom er en fortsettelse av folkemordet. Tyrkia fortsetter det IS startet. Gjennom disse angrepene har den tyrkiske staten begått brudd på Genève-konvensjonen om internasjonal humanitær rett og krigsforbrytelser i henhold til Roma-statutten for Den internasjonale straffedomstolen, selv om sistnevnte ikke er signert av Tyrkia ennå. Grunnen til disse angrepene fra Tyrkia er fordi Jesidi-samfunnet har bevart sin eksistens ved å opprette eget folkestyre og forsvar. De vil ikke akseptere noe som er pålagt dem utenfra. Som samfunn kjemper de for selv- besluttsomhet og avviser enhver politikk som er bestemt uten deres deltakelse. Tyrkia mener Jesidienes selvstyre er en trussel mot Tyrkia. Selv om Sinjar er 150 km utenfor Tyrkias grenser.
Det som skjedde med jesidiene, var folkemord ifølge FN, EU, USA, Armenia, Irak Australia, og Canada. Høyresiden til venstresiden i de ulike landene er enstemmige om at angrepet på jesidiene i Sinjar var folkemord. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge i løpet av de 9 årene ikke har anerkjent angrepet på jesidiene som et folkemord? Anerkjennelse av folkemord bør være et første skritt mot strukturell hjelp i rettslig rettferdighet, helbredelse og en fremtid der folkemord ikke kan skje igjen. situasjonen i dag er fortsatt uavklart for jesidiene. Ingen er straffet for overgrepene, og de nærmere 300.000 internt fordrevne har store problemer med å returnere. Derfor ber vi den norske regjeringen og vNorges utenriksminister Anniken Huitfeldt om å ta et internasjonalt initiativ for å straffeforfølge overgriperne. Norge må iverksette plan og tiltak for å trygge jesidiene i Sinjar både sikkerhetsmessig og humanitært? Vi ber også alle enkeltindivider og organisasjoner jobbe for rehabilitering av jesidiene og gjenoppbygningen av Sinjar. Anerkjennelse av selvstyret Sinjar er en god start for å sikre fremtiden til alle jesidier.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen den 03.08.23 under tittelen «Medvirkning til massedrap«.
Av Erling Folkvord og Svein Olsen, Landstyremedlemmer i Solkurd
IS-massakrene på jesidiene i Irak fikk store medieoppslag. Drepinga starta 3. august 2014. Mange av oss husker Nadia Murad, 19-åringen som klarte å flykte fra IS-fangenskap og sex-slaveri. Hun fikk Nobels fredspris i 2018 .
Men ei anna side av tragedien er mindre kjent: Noen la til rette slik at massakrene ble større enn nødvendig.
Jesidiene er en av mange religiøse minoriteter i Kurdistan. Jesidismen har urgamle røtter. Jesidiene er flertallet av befolkninga i Shengal [på arabisk: Sinjar]. I likhet med resten av Kurdistan, er også Shengal som et lappeteppe av religioner og språk. Shengal ligger i nordvestlige Irak og tett inntil grensa mot Syria. Århundrer med forfølgelser i hele Midtøsten er hovedgrunnen til at jesidier nå bor spredt i mange land.
Lederne i den islamistiske terrororganisasjonen IS (Islamsk stat) hevda og hevder fortsatt at jesidiene er vantro. For muslimer er det derfor, ifølge IS, en religiøs plikt å utrydde dem. For jesidiene hjalp det lite at muslimer flest ser dette som grov forvrenging av Koranen. IS angrep Shengal natt til 3. august.
Fra januar til juli i 2014 hadde IS gått fra seier til seier, først i Syria og så i Irak. Verken den syriske eller den irakiske regjeringshæren gjorde nevneverdig motstand. I juni oppretta IS et nytt kalifat etter at de erobra millionbyen Mosul, et par timers biltur fra Shengal. IS utplasserte soldater slik at de nesten omringa områdene rundt Shengal. Jesidier og andre var redde, både i byen og i landsbyene.
KDP-løfte: «til siste blodsdråpe»
Shengal ligger nær den uklare delelinja mellom Den kurdiske regionen lengst nord i Irak og den regjerningsstyrte landsdelen. Kurdistans demokratiske parti (KDP) er det største partiet og har makta i den regionale regjeringa. KDP har militære styrker, med det tradisjonelle navnet peshmerga. Norge har gitt noen av dem opplæring.
Mange tusen KDP-peshmergaer var i juli 2014 stasjonert i Shengal. Hvor mange de var, er omstridt. De fleste kilder sier 8 – 10 000. Med moderne våpen hadde de stor militær slagkraft.
Men IS var ikke langt unna. Befolkninga var redde. De visste hva IS hadde gjort og frykta angrep.
Sarbast Baiperi, som var leder for peshmerga-avdeling nr. 17, forsikra flere ganger i KDP-media, både på facebook og TV: «Vi vil forsvare Shengal til siste bloddråpe». Sarbast Baiperi var en av de første som stakk av. Natta før IS angrep, forsvant han i egen bil og uten en gang å varsle avdelinga si. Peshmerga-styrkene, unntatt de som ikke fulgte ordre, var ute av Shengal før IS angrep. Og ikke bare det, flere steder hadde KDPs peshmergaer samla inn jesidienes våpen og gjort dem forsvarsløse.
Men vi må for all del ikke glemme de peshmergaene som ble igjen og tok opp kampen mot IS. De fortjener all ære for dette.
Besøk hos overlevende
Solidritet med Kurdistan besøkte en landsby i Shengal i 2018. Åtte kvinner fortalte detaljert om hvordan peshmerga-ledere lovte beskyttelse: «Vi blir her og beskytter dere. Derfor er dere trygge.» De fortalte også om de bestialske IS-overgrepene etter at peshmerga-styrkene dro. Kvinnene sa at flere hadde overlevd viss KDP-styrkene ikke hadde stukket av. Andre har brukt mye sterkere ord.
Drapene starta like etter at peshmerga-styrkene fulgte ordre om tilbaketrekking. Titusener jesidier berga livet fordi PKKs gerilja og kurdiske forsvarstyrker fra Rojava (i dag: Nord- og Øst Syria) grep inn. De rydda og forsvarte en «korridor» fra Shengal-fjellet og over grensa til Syria.
President Barzani lova etterforsking og straff
Raseriet mot KDP var voldsomt blant overlevende. Allerede onsdag 6. august, mens myrderiene i Shengal pågikk, hadde president og KDP-leder Massoud Barzani et møte med jesidi-ledere. Han lova å opprette en granskingskommisjon. Kurdiske media kunngjorde at kommandanter og tjenestemenn som hadde forsømt seg, skulle straffes.i
Barzani, som mottok granskingsrapporten to år seinere, satte hemmeligstempel på den. TV-kanalen KNN klarte likevel å offentliggjøre deler:
To av punktene:
1 293 ble massakrert den første natta.
6 417 mennesker falt i hendene på IS-krigere
Rapporten oppga at 18 000 KDP-peshmergaer var stasjonert i og rundt Shengal før angrepet.ii På grunnlag av KNN-reportasjen skrev to nettaviser at alle KDP-peshmergaene i området
«opererte under kommando av Masrour Barzani, leder av KDPs etterretningstjeneste Parastin og sønn av KDP-leder Massoud Barzani.»
Masrour Barzani er nå statsminister. Faren hans, Massoud Barzani er fortsatt partileder, men ikke president.
Realiteten i dette er at «noen» beordret regjeringsstyrkene til å forlate en landsdel der befolkninga var trua av angrep fra en terrororganisasjon. Uansett hva disse «noen» tenkte, så la de til rette for massedrap.
Medvirkning til massedrap har ingen foreldelsesfrist. Både statsledere og FN-organisasjoner valgte likevel å se bort. Men slik medvirkning kan ikke være et lands «indre anleggende».
Norge har et godt forhold til den regionale regjeringen. Utenriksminister Huitfeldt bør være den rette til å sette granskingskravet på dagsordenen, både i egen regjering og i FN.
Solidaritet med Kurdistan 