Kategoriarkiv: Analyse

Rojavas endeløse byrde i skyggen av global urettferdighet (3)

Postet den av

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Rojava, som sto i frontlinjen i kampen mot IS, bærer i dag den tunge byrden av å huse familiene til denne gruppen. I skyggen av global likegyldighet betaler regionen en høy pris – økonomisk, menneskelig og moralsk.

Del to av rapporten viste hvordan juridiske tomrom, staters manglende vilje til å ta ansvar og politisert sikkerhetstenkning har gjort leirene i Rojava til en humanitær og sikkerhetsmessig blindgate. Denne krisen stopper imidlertid ikke ved lov og rettferdighet; konsekvensene rammer direkte økonomien, samfunnet og fremtiden til en krigsherjet region. Del tre retter søkelyset mot denne skjulte, men avgjørende dimensjonen: de menneskelige, økonomiske og politiske kostnadene Rojava tvinges til å bære i skyggen av global urettferdighet.

Bilde: JINHA

Driften av interneringsleirer for IS-familier i Rojava er et tydelig eksempel på krisens politiske økonomi, der både direkte og indirekte kostnader skyves over på de mest sårbare. Offisielle tall viser at det årlig brukes titalls millioner dollar på sikkerhet, matforsyning, helse og administrasjon. Ifølge lokale rapporter og internasjonale NGO-er beløper kostnadene for al-Hol-leiren og andre leirer i Nord-Syria seg til rundt 50–70 millioner dollar årlig. Denne finansieringen kommer delvis fra begrenset og ofte betinget støtte fra internasjonale organisasjoner og enkelte vestlige stater, men hovedtyngden faller på Rojava selv – en region som fortsatt befinner seg i en post-konfliktfase.

Likevel er den menneskelige belastningen tyngre enn de økonomiske kostnadene. Samfunnet i Rojava lever med et konstant psykisk og sosialt press som følger av tilstedeværelsen av titusenvis av mennesker i leirene – inkludert nyfødte, barn, kvinner og menn som er forlatt av sine opprinnelsesland. Den politiske økonomien bak leirdriften er et speilbilde av global urett og ansvarsfraskrivelse. Hvorfor skal Rojava og dets befolkning, som selv er ofre for krig og trusler, bære en så enorm byrde? Ikke bare økonomisk, men også moralsk, sosialt og menneskelig. Denne realiteten viser hvordan regionale kriser omgjøres til redskaper for urettferdig politikk og økonomisk utnyttelse, mens det internasjonale samfunnet vender blikket bort og skyver ansvaret til periferien.

Reintegrering eller politisk felle?

Alternative tiltak som avradikaliserings- og reintegreringsprogrammer for IS-familier og -etterlatte – i Rojava og globalt – representerer forsøk som har vært delvis vellykkede, men preget av store motsetninger. Til tross for humanitære mål har disse programmene ofte strandet i politiske konflikter, strukturelle begrensninger og svak gjennomføring.

Den autonome administrasjonen og de syriske demokratiske styrkene (SDF) har, til tross for ressursmangel og politisk press, igangsatt enkelte rehabiliteringsprogrammer med fokus på livsmestring, yrkesopplæring og psykososial støtte. Mange av disse initiativene har imidlertid forblitt ufullstendige på grunn av manglende internasjonal støtte og politiske blokkeringer.

Forsøk på utdanning og støtte til kvinner og barn i leirer som Roj og Ain Issa viser potensialet for rehabilitering, men møter alvorlige utfordringer knyttet til manglende ressurser, skjør sikkerhet og menneskerettslige bekymringer.

I Europa har pilotprosjekter i blant annet Tyskland, Nederland og Sverige hatt en viss suksess når det gjelder rehabilitering av dømte terrorister og deres familier. Likevel har politisk motstand og sosial polarisering begrenset rekkevidden. Modellen i Nord-Makedonia, som kombinerer sosial og juridisk støtte for å hindre ny radikalisering, trekkes ofte frem som et positivt eksempel, men også her har høye kostnader og sosial motstand redusert effektiviteten.

Mangelen på langsiktig planlegging og stabil finansiering er den største årsaken til at slike tiltak mislykkes. Uten helhetlige støttenettverk – tilgang til utdanning, psykisk helsehjelp og arbeid – blir reintegrering langsom og ofte virkningsløs. Samtidig fører politisk og sikkerhetsmessig press, som prioriterer kontroll og undertrykking, til at de menneskelige og rettslige dimensjonene fortrenges.

Resultatet er at avradikaliseringsprogrammene, til tross for sitt uttalte mål om å løse krisen, i praksis fanges i sikkerhetspolitikk og nasjonale interesser. Uten bred støtte, rettslig klarhet og langsiktig forpliktelse er disse modellene dømt til å mislykkes. Den avgjørende lærdommen er at rehabilitering kun kan lykkes gjennom en balansert, human, juridisk og politisk tilnærming – forankret i internasjonalt samarbeid og reelt ansvar. Uten dette vil tiltakene snarere forverre krisen enn å løse den.

Bilde: JINHA

Juridisk-politisk kompromiss eller maktspill i Rojava?

Spørsmålet om internering av IS-familier i Rojava har utviklet seg til et komplekst felt for diplomatisk press og rivalisering mellom regionale og globale stormakter. Dette er ikke bare en juridisk og humanitær utfordring, men også et geopolitisk verktøy. I et slikt landskap er utformingen av en balansert og effektiv «rettslig-politisk avtale» både en nødvendighet og en krevende utfordring.

Store aktører som USA, Russland, Tyrkia, Iran og Den europeiske union benytter denne krisen, hver med sine ulike tilnærminger og mål, som et pressmiddel for å utøve innflytelse og konsolidere sin posisjon i Syria og regionen. USA søker, gjennom materiell og militær støtte til De syriske demokratiske styrkene (SDF), å bevare sin innflytelse og begrense Tyrkias handlingsrom, men fraskriver seg samtidig det rettslige ansvaret for å hente hjem egne borgere. Russland forsøker å befeste sin rolle i de fremtidige politiske prosessene ved å opptre som megler og støtte den syriske sentralstaten, og ønsker å overføre ansvaret for tilbakeføring av IS-etterlatte til myndighetene i Damaskus. Denne tilnærmingen har imidlertid blitt svekket etter Assads fall, og forholdet mellom Russland og Syria har ennå ikke gjenvunnet stabiliteten det hadde under Assad-perioden. Tyrkia er sterkt imot enhver styrking av kurderne og tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Rojava, og bruker spørsmålet om tilbakeføring som et pressmiddel mot SDF og den syriske staten. EU, på sin side, vakler mellom indre politisk press og menneskerettslige forpliktelser, preget av frykt for en gjenoppblomstring av terrorisme, og vegrer seg derfor ofte for å ta imot tilbakevendende borgere.

Samtidig kan en mulig løsning bestå i en «flerdimensjonal pakke» som kombinerer garantier for rettferdig rettergang, rehabiliteringsprogrammer og kontinuerlig oppfølging. Dette innebærer å sikre rettsforfølgelse i tråd med internasjonale standarder, særlig for personer som har deltatt i krigsforbrytelser, samt å tilby utdannings- og sosialprogrammer for rehabilitering av barn og kvinner som er uskyldige eller har begrenset skyld. Videre forutsetter dette etableringen av uavhengige overvåkingsorganer i samarbeid med internasjonale institusjoner, for å sikre åpenhet og tillit. De store aktørene, særlig USA og EU, må innta en tilretteleggende rolle og bruke sin politiske og økonomiske kapital til å legge grunnlaget for internasjonalt samarbeid om ansvarlig tilbakeføring. Russland og Iran må på sin side gi garantier for at overføring av personer til sentralmyndighetene ikke undergraver regional stabilitet, og at rettferdighet ivaretas.

Fra et annet perspektiv kan det også være nødvendig å etablere et spesialisert og sammensatt internasjonalt organ, med representanter fra FN, regionale stater og menneskerettighetsorganisasjoner, som får mandat til å behandle saker knyttet til tilbakeføring, rettsforfølgelse og rehabilitering. En slik struktur kan fordele det juridiske og politiske ansvaret mellom aktørene og forhindre maktkonsentrasjon.

Uten etableringen av en «rettslig-politisk avtale» basert på internasjonalt samarbeid vil denne krisen ikke bare fortsette å påføre tunge menneskelige og sikkerhetsmessige byrder, men også bli et redskap for stormaktenes politiske interesser. Til slutt er det lokalsamfunnet og krigens ofre som betaler den høyeste prisen i dette maktspillet, mens en rettferdig og human løsning skyves stadig lenger ut i tid.

Til slutt har Rojava, som frontlinje i kampen mot den flernasjonale IS-terrorismen, blitt forvandlet til en slagmark som alle ønsker å utnytte eller trekke fordel av, men som ingen er villige til å betale den reelle kostnaden for på en rettferdig måte eller ta fullt ansvar for. Dette avslører den globale urettferdigheten og likegyldigheten overfor en dyp humanitær og politisk krise.


Bilde: JINHA

Statlig uetikk i en humanitær blindspor

Til slutt står et ubesvart spørsmål igjen, som utfordrer den dype selvmotsigelsen som har oppstått i møte med terrorrelaterte kriser: Hvordan er det mulig at det kort tid etter terroristenes omfattende forbrytelser utvikles en utbredt politisk, mediemessig og menneskerettslig sympati og medfølelse for disse gruppene, mens den faktiske frontlinjen i kampen mot terrorisme – Rojava – samtidig systematisk isoleres, undergraves og utsettes for målrettede medie- og rettslige angrep?

Denne situasjonen vitner om en dobbel og instrumentell politikk på internasjonalt nivå, der ensidige fremstillinger og politisk styrte narrativer har erstattet de faktiske realitetene på bakken og grunnleggende etiske hensyn. Menneskerettighetsorganisasjoner og enkelte arabiske medier, ved å fremheve negative påstander mot Rojava, bidrar til å flytte ansvaret for kampen mot terrorisme og håndteringen av terrorens etterlatte bort fra internasjonale og regionale aktører.

Situasjonen som i dag preger krisen rundt tilbakeføring av IS-tilknyttede familier og etterlatte i Rojavas leirer, er et åpent og tydelig eksempel på et moralsk og politisk sammenbrudd på både regionalt og globalt nivå. Ansvarsetikken i denne sammenhengen er i realiteten enkel: Stater har ikke bare plikt til å sikre rettighetene til sine egne borgere, men også et ansvar for kollektiv sikkerhet og historisk rettferdighet. Likegyldighet og politisk spill med livene til tusenvis av mennesker – både terrorister og ikke-terrorister – overskrider en grunnleggende etisk grense og utvikler seg til en dobbel forbrytelse mot menneskeheten.

Sett fra et rettferdighetsperspektiv er spørsmålet om tilbakeføring eller ikke-tilbakeføring langt mer enn en politisk beslutning. Det er en kompleks problemstilling med juridiske, humanitære og sikkerhetsmessige dimensjoner som krever en finstemt balanse. Kostnadene ved å unnlate handling, både økonomisk og menneskelig, vil på sikt føre til vedvarende utrygghet, ny radikalisering og dype humanitære kriser som vil ramme hele regionen.

Praktiske modeller som kan ivareta både sikkerhet og rettigheter på en balansert måte, må bygge på prinsippene om åpenhet, overgangsrettferdighet og gjenopprettende rettferdighet. Det er nødvendig å utvikle og gjennomføre internasjonale og regionale strukturer som muliggjør trygg tilbakeføring kombinert med rettferdig rettergang, helhetlig psykososial støtte samt rehabiliterings- og avradikaliseringsprogrammer. En slik tilnærming fordeler ikke bare det moralske ansvaret mer rettferdig, men bidrar også til å redusere sikkerhetstrusler og forebygge nye humanitære kriser.

Nå, mer enn noen gang, er tiden inne for å legge bort egoistiske og likegyldige politiske strategier. I stedet må stater, fremfor å fornekte sitt ansvar, enes om en praktisk og solidarisk veikart ut av dette «humanitære blindsporet», basert på respekt for menneskeverdet og kollektiv sikkerhet. Fortsettelsen av dagens situasjon vil ikke bare forverre den humanitære katastrofen, men også føre til en gradvis oppløsning av felles etiske normer og regional sikkerhet.

Avslutningsvis er det ikke tilstrekkelig å fordømme likegyldighetens politikk; det er et presserende behov for handling og reelt ansvar. Dette er en alvorlig prøvestein for verdenssamfunnet: Om det er i stand til å heve seg over snevre egeninteresser og legge grunnlaget for rettferdighet og varig sikkerhet i regionen – eller om vi fortsatt vil være vitne til et moralsk forfall underordnet kortsiktige politiske gevinster.

Bilde: JINHA

Krisen knyttet til forvaring og tilbakeføring av familier tilknyttet IS er en krevende test for kollektiv ansvarsetikk og historisk rettferdighet, som stater og internasjonale institusjoner så langt har vist seg ute av stand til å håndtere. I denne sammenhengen er «tilbakeføring» eller «ikke-tilbakeføring» ikke bare et politisk valg, men et dyptgripende moralsk og humanitært spørsmål der menneskerettigheter, kollektiv sikkerhet og sosial rettferdighet veves tett sammen.

Staters likegyldighet, som i praksis har resultert i at egne borgere etterlates i leirer, påfører ikke bare de etterlatte enorme menneskelige lidelser, men legger også en betydelig sikkerhetsbyrde på allerede hardt rammede områder og det internasjonale samfunnet som helhet. Denne ansvarsfraskrivelsen bidrar på den ene siden til nye sikkerhetskriser og sekundær radikalisering, og undergraver på den andre siden rettferdigheten og rettighetene til ofrene.

Reelle løsninger må derfor søkes i skjæringspunktet mellom etikk, rettferdighet og sikkerhet – modeller som samtidig ivaretar borgernes grunnleggende rettigheter og regional stabilitet. Dette innebærer rettslig overvåket tilbakeføring kombinert med helhetlig psykososial støtte, rettferdige og åpne rettsprosesser, rehabiliteringsprogrammer og forebygging av ny radikalisering. En slik tilnærming kan redusere det vedvarende presset på grenseområdene og forhindre en eskalering av humanitære og sikkerhetsmessige kriser. Til syvende og sist kan dette humanitære blindsporet bare overvinnes gjennom et forpliktende og handlingsorientert veikart som løfter menneskelig ansvar til øverste prioritet. Å fordømme likegyldighet alene er ikke nok.

(Siste del) – Les del 1 her, og 2 her.

Den strukturelle krisen i Rojavas leirer (2)

Postet den av
Bilde: JINHA

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk (komprimert): Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter IS’ militære nederlag har leirene og fengslene i Rojava utviklet seg til å bli åsted for en ny type krise. Et rettslig tomrom, staters systematiske ansvarsfraskrivelse og en sikkerhetspolitisk tilnærming som overstyrer rettsstaten, har ført den internasjonale rettsorden inn i en blindgate – med den selvstyrte administrasjonen som hovedbærer av kostnadene.

Første del av denne rapporten viste hvordan Rojava, til tross for sin avgjørende rolle i den militære bekjempelsen av IS, ikke ble møtt med anerkjennelse og støtte, men i stedet ble marginalisert og pålagt et globalt ansvar alene. I forlengelsen av dette har krisens tyngdepunkt flyttet seg fra slagmarken til etterkrigsfasen – til leirene og fengslene som i dag har blitt knutepunkter for juridiske, sikkerhetsmessige og humanitære motsetninger. Del to analyserer denne strukturelle krisen: der internasjonal rettssvikt i seg selv har blitt en kilde til ny utrygghet.

Som tidligere nevnt har leirene og fengslene under kontroll av Syrian Democratic Forces (SDF / QSD) og Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) – særlig al-Hol-leiren, Roj-leiren og tilknyttede fengsler – blitt hovedarenaer for internering av tidligere IS-medlemmer samt deres familier. En nærmere gjennomgang av disse strukturene viser imidlertid at situasjonen rommer dyptgripende juridiske, humanitære og politiske motsetninger som i seg selv har utviklet seg til en regional krise.

Al-Hol er den største leiren i området. Etter IS’ endelige nederlag i begynnelsen av 2019 økte befolkningen der fra rundt 10 000 til over 60 000 mennesker. Ifølge Amnesty International (2025) holdes fortsatt rundt 46 500 personer – syrere, irakere og borgere av andre nasjonaliteter – i leirer og interneringsfasiliteter. Over 90 prosent av disse er kvinner og barn. Roj-leiren huser på tilsvarende måte IS-relaterte familier. Parallelt driver SDF 27 fengsler og interneringssentre hvor rundt 50 000 tidligere IS-medlemmer og deres pårørende er frihetsberøvet.

Ifølge Human Rights Watch (2025) forvaltes leirene og fengslene formelt av AANES og SDF, men manglende sikkerhet, personell og ressurser gjør den praktiske gjennomføringen ytterst krevende. Svakt samarbeid med den internasjonale koalisjonen, samt kutt i økonomisk støtte til humanitære organisasjoner fra flere stater, har hatt direkte og alvorlige konsekvenser. Samtidig har det internasjonale systemet for repatriering og rettsforfølgelse vist seg dysfunksjonelt. Mange europeiske IS-tilknyttede borgere sitter i praksis på ubestemt tid uten tiltale, dom eller fremtidsperspektiv.

Bilde: JINHA

Rettslig tomrom og byrdeoverføring til Rojava

Innenfor rammen av internasjonal humanitærrett, menneskerettigheter og flyktningrett er staters ansvar for repatriering, rettsforfølgelse og beskyttelse av IS-relaterte personer utvetydig. Likevel har politisk og sikkerhetsmessig realitet gjort disse mekanismene i stor grad virkningsløse. I henhold til Den internasjonale Røde Kors-komiteens retningslinjer og Genèvekonvensjonene – særlig felles artikler og tilleggsprotokoller – har personer som ikke lenger deltar i kamphandlinger rett til beskyttelse. Dette omfatter tidligere stridende, familiemedlemmer, kvinner og barn, og innebærer human behandling, forbud mot tortur, rett til kontakt med familie, tilgang til mat, helsehjelp og trygg retur.

I praksis nekter imidlertid mange stater enten å gjenopprette statsborgerskap eller mangler rettslige og sivile strukturer for å ta imot returnerte personer. Kvinner og barn som repatrieres, fratas ofte grunnleggende rettigheter som identitetspapirer, utdanning og sosial beskyttelse. Resultatet er en «permanent midlertidighet» for tusenvis av mennesker – en tilstand der borgerstatus og grunnleggende rettigheter settes ut av kraft.

Konvensjonene – Genèvekonvensjonene, Flyktningkonvensjonen av 1951, Barnekonvensjonen og menneskerettighetene – garanterer siviles rettigheter, rettferdig rettergang og rett til retur. Likevel har stater, særlig under dekke av antiterrorpolitikk og «sikkerhetisering», valgt å overse disse forpliktelsene. «Sikkerhet» har i praksis forrang over «rettigheter» – nettopp der internasjonal rett burde vært mest effektiv.

Mange stater går enda lenger ved å frata egne borgere statsborgerskap. Barna som rammes, blir statsløse. Juridiske eksperter understreker at også disse barna har krav på beskyttelse og asyl etter internasjonal rett, men manglende politisk vilje og påberopt «sikkerhetsrisiko» gjør at de forblir internert – i strid med menneskerettighetene og flyktningrettens grunnprinsipper.

Videre praktiserer mange stater kollektiv avstraffelse ved å nekte retur basert på familiær tilknytning, også når kvinner og barn ikke har begått noen forbrytelse. Dette strider direkte mot forbudet mot kollektiv straff i folkeretten. Resultatet er vilkårlig frihetsberøvelse uten tiltale, dom eller rett til forsvar – et åpenbart brudd på retten til rettferdig rettergang og human behandling.

Mangelen på en bindende internasjonal rettsinstans – enten i form av en samlet internasjonal domstol eller et forpliktende repatrieringssystem – har gjort at eksplisitte rettigheter i internasjonal rett i praksis er blitt tannløse, særlig når statsborgerskap er suspendert eller opphevet. Dette er ikke bare et sikkerhetsproblem, men et symbol på avstanden mellom rett og makt.

Hvorfor nekter stater å ta hjem egne borgere?

Europeiske og arabiske stater unndrar seg systematisk sitt juridiske og humanitære ansvar overfor egne borgere i Rojavas leirer. Dette skyldes ikke mangel på rettslige rammeverk, men politiske, mediale og sikkerhetsmessige kalkyler – ofte drevet av innenrikspolitisk press og valglogikk.

I mange land forbindes repatriering av IS-tilknyttede personer med politisk risiko. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter fremstiller retur som «nasjonalt svik», og regjeringer velger ansvarsfraskrivelse for å unngå velgertap. Sikkerhetsdiskursen brukes som politisk skjold.

I Australia ble for eksempel repatrieringen av rundt 40 kvinner og barn trenert i årevis av frykt for offentlig opinion. Først i 2023 ble fire familier tatt imot, mens resten fortsatt sitter i leirene.

Narrativet om «retur = gjenopplivet trussel» er blitt et sentralt politisk verktøy. Mediene og ytre høyre har bidratt til å fremstille alle returnerte – også barn – som potensielle «tikkende bomber». Dette er både rettslig og empirisk uholdbart. Erfaringer fra skandinaviske land viser at målrettede rehabiliteringsprogrammer reduserer risiko betydelig.

Arabiske stater som Irak, Jordan, Tunisia og Marokko har i stor grad nektet å ta imot IS-familier – av frykt for intern ustabilitet, manglende rettslig kapasitet eller hevnaksjoner. I flere tilfeller møtes returnerte av vilkårlig fengsling og tortur. Irak, som har en av de største gruppene borgere i al-Hol, har ikke etablert trygge og rettslige returordninger.

Dette er ikke rettsstatsbasert sikkerhetspolitikk, men «sikkerhetisering ovenfra». Ved å konstruere bildet av den «farlige borgeren» legitimerer statene strengere kontroll, utvidede fullmakter og styrking av sikkerhetsapparatet. Som en europeisk analytiker uttrykte det i en UNHCR-rapport: «Frykten for retur er i langt større grad et produkt av innenrikspolitikk enn av reell ekstern trussel».

Bilde: JINHA

Leirer uten utvei – hvordan fornektet rettferdighet skaper ny utrygghet

Al-Hol, Roj og nærliggende fengsler er i ferd med å utvikle seg til tidsinnstilte bomber – ikke bare for Rojava og Syria, men for regional og global sikkerhet. Et liv i juridisk limbo uten rettsprosess eller rehabilitering legger grunnlaget for ny radikalisering.

Rapporter fra FN, AANES og Human Rights Watch advarer om at hardbarkede IS-tilhengere – særlig kvinner og ungdom – har etablert interne maktstrukturer i deler av al-Hol, kjent som «hisba»- og «al-hanbalat»-sonene. Her håndheves IS-ideologi gjennom trusler og vold.

Faren for opprør, masseflukt og koordinerte befrielsesaksjoner er reell. Angrepet på Ghwayran-fengselet i Hasakah i januar 2022 viste hvordan IS fortsatt evner å planlegge store operasjoner. Tilstedeværelsen av sovende celler og økonomiske overføringer utenfra forverrer situasjonen ytterligere.

Ifølge UNICEF og HRW (2025) lever over 6 000 utenlandske barn i leirene – uten statsborgerskap, utdanning eller fremtidshorisont. Barneekteskap og fødsler blant jenter helt ned i 12–16-årsalderen forekommer. Disse barna vokser opp i ekstrem vold og rettsløshet – et grovt brudd på Barnekonvensjonen og en langsiktig sikkerhetsrisiko.

Bilde: JINHA

Narrativ krig mot Rojava

Rojava er gjenstand for en omfattende informasjons- og narrativ krig. Den demokratiske, kvinneorienterte og ikke-statssentriske styringsmodellen utfordrer regionale maktstrukturer.

Statlige medier i regionen – blant annet Al Arabiya, Sky News Arabia, Al Mayadeen, Al-Alam, Fars News og iranske og tyrkiske statskanaler – fremstiller Rojava som en «terroristisk pseudostat». Fokus rettes selektivt mot al-Hol og påstått mishandling, mens statenes egen ansvarsfraskrivelse usynliggjøres.

Overskrifter som «IS-barn i kurdisk helvete» eller «Arabiske kvinner mishandlet i nord-syriske fengsler» bidrar til å delegitimere Rojava og rettferdiggjøre militær intervensjon. I tyrkisk diskurs fremstilles Rojava som en «grensetrussel», mens iranske medier portretterer området som et redskap for USA og Israel – til tross for at disse styrkene sto i front mot IS.

En særlig tydelig del av denne narrativkrigen er usynliggjøringen av kvinnelige aktører. Kvinners politiske og militære lederskap reduseres til «vestlig propaganda» eller «instrumentalisering», i et åpenbart kjønnsdiskriminerende forsøk på å frata dem politisk subjektivitet.

Internasjonal retts svikt i møte med terrorisme

Spørsmålet om hvem som skal dømme IS-medlemmer avslører et grunnleggende paradoks: Ønsket om rettferdighet uten vilje til ansvar. Lokale rettsprosesser i Irak eller under AANES’ kontroll har vært praktiske for mange stater, men bryter ofte med grunnleggende rettssikkerhet – inkludert tortur, masseprosesser og dødsstraff.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har i teorien mandat, men i praksis hindres den av at Syria og Irak ikke er medlemsland, av veto i FNs sikkerhetsråd og av manglende samarbeid fra statene hvis borgere er involvert.

Forslag om en egen internasjonal domstol for IS har strandet på manglende politisk konsensus. Hybridmodeller – som i Sierra Leone eller Libanon – kunne vært en løsning, men AANES’ manglende internasjonale anerkjennelse undergraver gjennomførbarheten.

Historiske paralleller: når rettferdighet svikter

Erfaringer fra Guantánamo, Bosnia, Rwanda og «krigen mot terror» viser at rettsprosesser i terrorsaker ofte undergraves av sikkerhetshensyn, unntakslovgivning og politisk press. Resultatet er ikke stabilitet, men eksport av kriser.

I sum har leirene i Rojava utviklet seg til et speilbilde av en internasjonal orden som ikke evner å håndtere konsekvensene av terrorisme. Del tre av rapporten vil analysere de geopolitiske interessene bak denne vedvarende krisen – og stille det avgjørende spørsmålet: Hvem tjener på at rettferdigheten forblir suspendert?

Les del 1 her, og del 3 her.

Rojava i klem mellom Daesh-leirene (del 1)

Postet den av
Bilde: JINHA

Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Etter å ha spilt en nøkkelrolle i nederlaget av IS (Daesh), står Rojava i dag under et sammensatt press preget av krisen rundt Daesh-leirene, politisk isolasjon og en intens kamp om narrativene – en krise som tydelig avdekker svikten i den internasjonale rettsordenen.

Til tross for at det har gått mindre enn noen få år siden de katastrofale forbrytelsene begått av islamistisk terrorisme i Rojava, har det ikke bare vokst frem former for støtte til disse kreftene. Samtidig er Rojavas motstands- og antiterrorfront – som har vært den viktigste kraften i kampen mot denne trusselen – nå under press fra alle kanter. Parallelt forsøker tilknyttede menneskerettighetsorganisasjoner samt arabisk- og persiskspråklige medier, gjennom målrettet mediekrigføring, å svekke Rojavas omdømme og overse ansvaret for å forsvare og støtte denne motstandsfronten. Dette åpenbare paradokset vitner om maktspill og skjulte politiske strategier som setter geopolitiske interesser foran rettferdighet og sannhet.

Denne rapporten har som mål å gi en helhetlig analyse av den politiske, sosiale og sikkerhetsmessige situasjonen i Rojava, med særlig fokus på utfordringene og motsetningene knyttet til verdensmaktenes støtte, menneskerettighetsbrudd samt diplomatisk og mediemessig press mot dette kurdiske selvstyreområdet. Videre søker rapporten å gi et kritisk perspektiv på internasjonale aktørers rolle, virkningen av sikkerhets- og rettspolitikk, og mulige veier videre for å støtte rettferdighet, sikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i denne komplekse krisen.

Bilde: JINHA

Rojava – en ufrivillig fangevokter i en diskriminerende verdensorden

Oppholdet av flernasjonale Daesh-familier i leirene i Rojava er ikke et resultat av politisk valg, men av strukturelt press og systematisk ansvarsfraskrivelse fra nasjonalstater og internasjonale institusjoner. Selv om mange av Daesh-medlemmene og deres familier er statsborgere av europeiske, arabiske eller asiatiske land, unnlater disse statene bevisst å ta sitt juridiske ansvar. Slik avsløres det moralske hykleriet i den internasjonale ordenen: krav om rettferdighet og sikkerhet gjelder kun så lenge kostnadene bæres av andre.

For Rojava, som fortsatt ikke er anerkjent av noen stat eller internasjonal institusjon, har rollen som vokter av tusenvis av kvinner og barn med tilknytning til Daesh utviklet seg til en enorm sikkerhetsmessig, etisk og økonomisk byrde. Fra et folkerettslig perspektiv står denne situasjonen i klar konflikt med grunnleggende prinsipper som likhet i statsborgerskap, retten til en rettferdig rettergang og forbudet mot kollektiv avstraffelse. Likevel tvinges Rojava, som en uformell aktør, til å bære ansvaret for denne «grå styringen» uten tilgang til formelle ressurser eller institusjonell støtte.

Leirene har samtidig blitt til det som kan beskrives som «suspenderte territorier» – områder der internasjonale lover verken håndheves fullt ut eller oppheves. Dette skaper et vedvarende press for å håndtere alvorlige sikkerhetsrisikoer uten juridiske verktøy, og gjør Rojava til et offer for vestlige og regionale dobbeltstandarder: begrenset militær støtte på den ene siden, og full overføring av et ansvar ingen stater ønsker å påta seg på den andre.

Til syvende og sist er denne situasjonen et produkt av en dypt urettferdig verdensorden, der ikke-statlige aktører må betale prisen for politiske og militære feil begått av mektige stater – uten legitimitet, uten ressurser og uten utsikter til rettferdighet.

Hvorfor blir motstandens geografi tiet i hjel?

Midt i de åpenbare motsetningene i den internasjonale ordenen reiser det seg et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan en struktur som Rojava, som sto i frontlinjen i den globale krigen mot Daesh og betalte en enorm humanitær og politisk pris på vegne av verdenssamfunnet, i dag ikke bare mangle formell juridisk legitimitet, men fortsatt også være fullstendig utestengt fra internasjonal anerkjennelse?

Bilde: JINHA

Selv om Rojava utgjorde ryggraden i kampen mot Daesh-kalifatet, har støtten uteblitt. I stedet har det fulle ansvaret for håndteringen av Daesh’ etterlatte strukturer – inkludert tusenvis av fanger og deres familier – blitt lagt på skuldrene til denne unge selvstyrte administrasjonen. Gjennom bevisste strategier for passivitet, som å nekte å hente hjem egne borgere eller systematisk utsette repatriering, har verdensmaktene i realiteten overført sitt politiske, juridiske og menneskelige ansvar til en aktør som verken er FN-medlem, besitter formelle styringsverktøy eller har tilgang til stabil økonomisk støtte. Denne formen for «outsourcing» av krisen representerer ikke bare et moralsk sammenbrudd, men avdekker også et dypt strukturelt gap i det internasjonale systemet, der avpolitisering av motstand og sikkerhet bygget på andres lidelse har blitt sentrale maktinstrumenter.

Rojava – den glemte frontlinjen

Da Daesh vokste frem i årene 2013–2014 og utvidet sitt selvutnevnte kalifat fra Mosul til Raqqa, ble verden rystet. For Rojavas befolkning markerte dette ikke et nyhetssjokk, men begynnelsen på en eksistensiell kamp for overlevelse. Mens vestlige stater nølte med å utvikle helhetlige antiterrorstrategier og regionale statshærer kollapset, tok de kurdiske folkestyrkene – særlig Folkets forsvarsenheter (YPG) og senere Syrias demokratiske styrker (SDF) – uten reell internasjonal støtte på seg rollen som frontlinje i krigen mot Daesh. Slaget om Kobanî i 2014–2015 ble et avgjørende vendepunkt i denne motstanden. Samtidig som Daesh rykket frem med våpen erobret i Mosul og med åpen støtte fra NATO-medlemmet Tyrkia, ble Kobanî et symbol på urokkelig motstand.

Ifølge Syrian Observatory for Human Rights ble over 1 000 YPG-krigere drept i slaget, i tillegg til at tusenvis av sivile ble drept eller fordrevet. Etter Kobanî ble de kurdiske styrkenes militære operasjoner, i koordinering med den USA-ledede koalisjonen mot Daesh, ytterligere utvidet. Slagene om Manbij (2016), Tabqa (2017) og den omfattende offensiven mot Raqqa (2017) var blant de mest sentrale vendepunktene, der SDF spilte en avgjørende rolle i Daesh’ nederlag. Under slaget om Raqqa alene ble ifølge Amnesty International over 1 600 sivile drept, og byen ble nesten fullstendig ødelagt.

Samtidig skapte Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), gjennom sin tydelige og aktive tilstedeværelse, et globalt narrativ om kvinners motstand mot islamistisk fundamentalisme. Denne kvinneledede styrken brøt med etablerte forestillinger om militære strukturer i Midtøsten og ble et symbol på kampen mot ekstremisme.

De menneskelige kostnadene ved Rojavas motstand var enorme. Ifølge UNHCR og lokale feltkilder mistet over 11 000 SDF-krigere livet i krigen mot Daesh, og mer enn 20 000 ble såret. Disse ofrene har imidlertid i stor grad blitt oversett i stormaktenes politiske beregninger.

Selv etter Daesh’ militære nederlag tok ikke oppdraget til YPG og SDF slutt. Sovende celler, støttet av Tyrkia, er fortsatt aktive, og daglige antiterroroperasjoner pågår. Likevel har Rojava, til tross for den høye menneskelige prisen som er betalt, fortsatt ingen politisk anerkjennelse – verken som selvstyrt system eller som en likeverdig internasjonal partner.

Dermed er historien om Rojavas kamp mot Daesh også historien om en dyp konflikt mellom global ansvarsfraskrivelse og lokal handlekraft, mellom passiviteten i de formelle internasjonale strukturene og ofrene til styrker uten formell legitimitet. I dette tomrommet gikk ikke bare livene til tusenvis av kurdere tapt, men også prinsippene om rettferdighet og globalt ansvar.

Likevel utgjør fortellingen om Rojavas motstand og ofre bare halve virkeligheten i regionen i dag. Den andre halvparten finnes i strukturene som oppsto etter Daesh’ militære nederlag: leirer, fengsler og langvarige unntakstilstander der lov, rettigheter og internasjonalt ansvar er satt på vent. Denne rapportens første del har vist hvordan Rojava ble den glemte frontlinjen i kampen mot terrorisme. Del to tar for seg hvordan denne glemselen – gjennom leirkrisen, det juridiske vakuumet og statenes avvisning av ansvar – har utviklet seg til et humanitært og sikkerhetsmessig blindspor.

(Les del 2 og 3 hhv. her og her).

Mazloum Abdi: 2026 vil bli en ny start for oss

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I et intervju med Aryen TV , publisert av ANF 20.desember, uttalte Mazloum Abdi, kommandør for Syrian Democratic Forces (SDF), at samtaler med den syriske interimsregjeringen var i gang igjen og at 2026 ville innebære en ny begynnelse for SDF. «Vi vil oppnå betydelige framskritt det kommende året», hevdet han.

Uttalelsen kom på bakgrunn av omfattende beslutninger i forbindelse med samtaler om den voksende trusselen fra IS og videreføring av avtalene som tidligere ble gjort om integrering av SDF og tilbakeføringen av fordrevne befolkninger på grunnlag av 10.mars avtalene mellom SDF og HTS-regjeringen i Damaskus.

Det har ennå ikke vært noe avgjørende framskritt

Abdi fastslår at det ennå ikke har vært noen fundamental endring i mentaliteten i Syria, da sentralismen som ble arvet fra Baath regimet fortsatt er den rådende hodninga.“Fra styresmaktenes side er det fortsatt et ønske om at Syria skal styres av en enkelt gruppe». Problemet for Druzerne er fortsatt uløst, og massakrer fortetter på steder hvor Alawittene lever. Samtalene fortsetter, men ingen avgjørende framgang har skjedd.

Noen grupper inntar en aggressiv holdning mot SDF

Han peker på at det er grupper i Administration i Damaskus som ikke ønsker noen løsning. Abdi understreker at strukturer som tidligere samarbeidet med Tyrkia og invaderte områder som Afrin og Azaz saboterte prosessen. Han sier at disse gruppene var blitt en del av staten og nå inntok en aggressiv holdning mot SDF.

Våpenhvilen er til nå det viktigste som er oppnådd gjennom avtalen og forhandlingene

Ved å vise til diskusjonene rundt sluttbehandlinga av 10.mars avtalen nå i slutten av dette året, fastslo Abdi at disse ikke innebar en endelig sluttføring av avtalen. Det viktigste var at det ble enighet om en en våpenhvile: “Våpenhvilen er fortsatt vedtatt, og er svært viktig for det syriske folket. En videre dialog er mulig under omstendigheter uten krig«.

Samtalene med Damaskus regjeringen fortsetter uten avbrudd, sier Abdi

– Både på lavere og høyere plan. Hvor USA også er involvert både på det militære planet og gjennom US State Department. Han bemerker at samtalene har vært «satt på vent» tidvis, men ikke er blitt brutt.

Når det gjelder integrasjon av SDF i den felles Syriske hæren, sier Abdi at det ikke skal dreie seg om en oppløsning av SDF, men en fellesskapsløsning. SDF er en sterk militær enhet. Vi vil etablere en ny Syrisk hær, sammen med Forsvarsdepartementet. SDF skal spille en viktig rolle i denne strukturen, og legger vekt på Damaskus administrasjonen må overholde sine internasjonale forpliktelser her.

(Undertegnedes merknad: Den siste forhandlingsrunden, før dette intervjuet med Abdi, rundt dette temaet konkluderte med at SDF skal bestå som en enhet, med tre divisjoner og ha en representant i den felles Forsvarsadministrasjonen i Damaskus. Men Tyrkia har fortsatt egne meninger om hva som skal bli resultatet til slutt. USA inngår også avtaler direkte med Damaskus/al-Sharaa-regjeringen. En egen artikkel etter dette intervjuet vil kommentere disse forholdene).

Kvinnespørsmålet er en rød linje for SDF

Abdi legger spesiell vekt på statusen til Women’s Defense Units (YPJ), og sier at militariseringen av kvinner spilte en avgjørende rolle i kampen mot IS og på det sosiale planet. Han understreker at SDF’s forslag var at YPJ skal organiseres som en spesiell brigade innen den Syriske Hæren og: “Hvis dette ikke aksepteres blir integrasjonen vanskelig. Kvinnenes rolle er en rød linje for oss».

IS er fortsatt en avgjørende trussel

Abdi sier at siste ukes angrep på USA-soldater ved Palmyra viste at IS fortsatt utgjorde en alvorlig trussel mot fredsprosessen. Han bemerket at IS hadde reorganisert seg, særskilt vest for Eufrat. Og at SDF hadde foreslått å etablere en felles militær styrke mot IS koordinert av SDF, Damsskus-regjeringen og den Internasjonale koalisjonen mot IS.

Egen plan for retur av fordrevne befolkningsgrupper

Abdi gjentok at de har forberedt en egen plan for retur av fordrevne folkegrupper fra Afrin, Girê Spî, og Serêkaniyê. og la til at denne prosessen krevde en godkjenning fra Tyrkia i samarbeid med Damascus regjeringen og internasjonale stater. Han uttrykte håp om at disse returene kunne finne sted gradvis og i ordnede former.

Samordning av avviklingen av fangeleiren for IS medlemmer i Hol Camp leiren

Abdi rapporterte at halvpartene av IS medlemmene i Hol Camp leiren var avviklet og at samordning mellom Damaskus-regjeringen og Iraq-regjeringen fortsatte for de resterende fangene. Han la til at spørsmålet om utenlandske IS-medlemmer kunne ta lengre tid, avhengig av holdningen til de aktuelle landene de kom fra.

I sin konklusjon om at de ville oppnå betydelige framganger det kommende året, la Abdi vekt på oppmerksomhet omkring framtiden til SDF som den avgjørende faktoren. De er enige om oppgavene de står ovenfor, og har til hensikt å gjennomføre dem.

Mazloum Abdi , SDF kommandant – 20.des 2025

En ny fase for fred og styresett i Syria og Midtøsten: Perspektiver fra Ilham Ehmed og Mazloum Abdi

Postet den av
Bilde: GOV.KRD
Bilde: GOV.KRD

I en tid med økt spenning, men også ny optimisme i Midtøsten, har to sentrale kurdiske stemmer formet en visjon for hvordan Syria og regionen kan bevege seg mot fred, demokratisk deltakelse og inkludering. Ilham Ehmed, med­leder for utenrikspolitikk i den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, og Mazloum Abdi, øverste kommandant for de syriske demokratiske styrkene (SDF), talte begge under 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum i Duhok – og presenterte to sider av den samme visjonen.

Ilham Ehmed – Bilde: ANF

Ilham Ehmed: “Tankesettet må endres – alle folk i Syria må få sine rettigheter”

Under MEPS-forumet understreket Ilham Ehmed at fundamentet for varig fred i Syria krever en radikal endring i tenkemåte og styresett. Som hun formulerte det:

«Fred … er basert på flere prinsipper. Ett av disse er tankesettet som må omformes … løsningen er desentralisert styring. … Anerkjennelse av rettighetene til folk og entiteter, inkludert det kurdiske folk … må løses i det nye Syria».

Desentralisering og grunnlov

Ehmed argumenterte sterkt for en ny, demokratisk grunnlov for Syria som anerkjenner mangfoldet i landet — ikke bare etnisk, men også religiøst, kulturelt og kjønnsmessig. Hun mener at sentralisert makt, slik Syria ble styrt under Baath-regimet, har vært medvirkende til krig og konflikt:

  • Den tradisjonelle modellen med ett beslutningssenter (Damaskus) kan ikke håndtere kompleksiteten i et pluralistisk Syria.
  • Ved å desentralisere styresettet kan man gi rom for selvstyre og lokal deltagelse, og dermed redusere sentraliserte maktkonsentrasjoner som har vært problematiske tidligere.
  • Ifølge Ehmed må kvinners rettigheter og deltakelse være en kjernekomponent i denne nye grunnloven – uten likestilling og kvinneinnflytelse vil ikke sosial fred være mulig.

En endret mentalitet

Hun understreker at endring ikke bare er institusjonell, men også mental. For å bygge fred, må holdninger endres – fra monologisk styring og ensretting til ekte erkjennelse av “den andre”:

  • Elham Ehmed advarer om at krig og konflikt fortsetter hvis man ikke løser kvinners spørsmål, minoritetsrettigheter, og kulturelt mangfold.
  • Hun peker på at den syriske staten, slik den var konstruert, er et produkt av Sykes-Picot-avtalen, og at mange av dagens problemer har sine røtter i dette historiske rammeverket.
  • Samtidig sier hun at dialog med Damaskus må fortsette – det er “tid for dialog og fred.” 
Den 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum 2025 ble avholdt i Duhok fra tirsdag 18. november til onsdag 19. november 2025. Årets tema var "Managed Chaos: A New Middle East". Forumet ble arrangert av American University of Kurdistan (AUK) og samlet en rekke ledere, diplomater, akademikere og eksperter fra Midtøsten og andre deler av verden. 
Hovedpunkter fra forumet:
Formål: Hovedmålet var å fremme dialog om politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer i regionen.
Deltakere: Blant de fremtredende gjestene var statsministeren i Kurdistan-regionen, Masrour Barzani, og Iraks statsminister, Mohammed Shia al-Sudani. General Mazloum Abdi fra Syrias demokratiske styrker (SDF) og Ilham Ahmed fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) deltok også.
Diskusjoner: Paneler og diskusjoner fokuserte på regionale konflikter, stabiliseringsprosesser, økonomisk diversifisering, klimaendringer, energioverganger og partnerskap i Midtøsten.
Resultater: Deltakerne utforsket nye veier for samarbeid innen sikkerhet, økonomisk integrasjon og regional utvikling. Målet var å identifisere mulige løsninger og handlingsorienterte resultater for regionen.

Mazloum Abdi: “Öcalans prosess i İmralı er en stor mulighet for alle”

Parallelt med Ehmeds budskap, ga Mazloum Abdi under samme forum uttrykk for optimisme knyttet til fredsprosessen som står i sentrum av Abdullah Öcalans initiativ fra İmralı.

«Fredprosessen … er ikke bare for Tyrkia, men en mulighet for hele Midtøsten».

Mazloum Abdi – bilde: ANF

Ønske om anerkjennelse og sikkerhet

Noen nøkkelpunkter i Abdis tale:

  1. Rojava (Nord- Øst-Syria) må gis samme sjanse i forhandlinger
    Abdi argumenterer for at den autonome regionen ikke skal marginaliseres i fremtidige freds- og statsordninger.
  2. 22. mars-avtalen (10. mars-avtalen)
    Han nevner behov for å styrke dette partnerskapet: “alliansen må styrkes for å implementere 10. mars-avtalen” som han ser som fundamentalt for videre fred og stabilitet.
  3. Nytt politisk system i Syria
    Abdi advarer mot en tilbakevending til Assad-æras sentraliserte styreform: «Etter 15 år med krig må et desentralisert system etableres, og komponentene må kunne styre seg selv».
  4. Støtte til Öcalans “fred og demokrati-prosess”
    Abdi uttrykker sin støtte til Öcalans Peace and Democratic Society Process, og ser dette som en nøkkel for stabilitet – ikke bare i Tyrkia, men i hele regionen.
  5. Internasjonale samtaler må akselereres
    Ifølge Abdi må dialogen som foregår i USA intensiveres, og prosessen “bringes til suksess innen årets slutt”.
  6. Takk til Kurdistan-regionen
    Abdi takker spesielt Kurdistan-regionens lederskap – blant dem Masoud Barzani – for støtte både til kurdisk dialog i Rojava og til selve fredsprosessen.

Betydning og implikasjoner

Når vi kombinerer Ehmeds og Abdis perspektiver, fremtrer et tydelig bilde av en ny visjon for Syria og regionen — en visjon som er basert på desentralisering, inkludering, og en bredere demokratisk prosess.

  • Regional transformasjon: Om Öcalans fredsprosess lykkes og kombineres med intern reform i Syria, kan dette være katalysator for en bred omstrukturering av politisk makt i regionen.
  • Sosial og politisk inkludering: Ehmeds vektlegging av kvinners rolle og rettighetene til alle minoriteter kan være en av de mest transformative komponentene – sosial stabilitet kan ikke bygges uten reell deltakelse.
  • Risikoer og utfordringer: Veien mot desentralisering er ikke enkel. Sentraliserte krefter, historiske fiendtligheter og geopolitisk motstand kan blokkere betydelige reformer.
  • Fred og sikkerhet: Abdis synspunkt om at SDFs rolle kan være “et viktig element for regional sikkerhet” er strategisk viktig. Han tar til orde for at deres tilstedeværelse ikke bør sees som en trussel, men som en stabiliserende faktor.

Kontekst og støtte fra andre kilder

  • Abdis uttalelse om at han ønsker “samme mulighet for Rojava” og et desentralisert Syria støttes av nyere rapporter om hans syn på styresett. (North press agency | وكالة نورث برس)
  • Samtidig har Abdi tydeliggjort at Öcalans oppfordring om oppløsning av den væpnede kampen gjelder PKK, og ikke nødvendigvis SDF-operasjoner i Syria. (Al Arabiya English)
  • På den andre siden har andre kilder bekreftet at SDFs øverste kommando roser PKK for å gå over til en demokratisk politisk linje, noe Abdi ser som et positivt signal. (Kurdistan24 – کوردستان 24)
  • Abdullah Öcalan selv har fra İmralı oppfordret til et “nytt brorskapspakt”-kontrakt, som han beskriver som en paradigmeskifte i Tyrkia-Kurdistan-relasjoner. (Kurdistan24 – کوردستان 24)

En fremtidsvisjon med håp, men også store utfordringer

Talerne Ilham Ehmed og Mazloum Abdi har på MEPS-forumet presentert en visjon som er ambisiøs og potensielt banebrytende: et Syria som bygges på desentralisering, like rettigheter og deltakelse – og en fredsprosess som ikke stopper ved Tyrkias grenser, men kan ha effekt i hele Midtøsten.

Dette budskapet er ikke bare symbolsk. Det gir et rammeverk for politisk handling — men veien videre krever at dialogen intensiveres, at institusjoner bygges, og at de som tviler, blir overbevist om at en framtid med inkludering er ikke bare mulig, men nødvendig.

For aktører, politikere og sivilsamfunn i regionen: Ehmed og Abdi tilbyr ikke bare retorikk, men en konkret plan for endring. For omverdenen kan dette være et vindu for støtte – diplomatiske, økonomiske og politiske investeringer i en ny regional orden.

Kilder:

https://english.anf-news.com/kurdistan/ilham-ehmed-the-mindset-must-change-the-rights-of-all-peoples-in-syria-must-be-respected-82282

https://english.anf-news.com/kurdistan/mazloum-abdi-process-Ocalan-started-in-imrali-is-a-great-opportunity-for-everyone-82279

North press agency | وكالة نورث برس

Al Arabiya English

Kurdistan24 – کوردستان 24

https://gov.krd/english/government/the-prime-minister/activities/posts/2023/november/meps-forum-in-duhok-highlights-climate-change-among-key-global-challenges/

Tilbakeslag for fredsprosessen i Syria

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Prosessen for Fred og Demokratisk Samfunn i Syria har tilbakeslag og møter problemer. Det skyldes både at den sjølutnevnte regjeringen til HTS i Damaskus handler i strid med 10.mars avtalen mellom HTS og SDF, og at Tyrkia og Israel intervenerer og destabiliserer landet ut i fra sine egne interesser.
De to artiklene som følger her utdyper dette nærmere og viser også hvordan Sjølstyremyndighetene i DAANES reagerer på dette. Samtidig som det påpekes at prosessene på grunnlag av Ӧcalans Call for Peace and Democratic Society 27.februar fortsatt er grunnlaget for å løse det kurdiske spørsmålet, og også for fred og demokrati i hele regionen.

DAANES:

-Valgene er hverken demokratiske eller uttrykk for viljen til det syriske folket.
I en uttalelse fra DAANES publisert i ANF 24.august, legger Sjølstyremyndigtene fram sitt syn på de såkalte valgene til «Folkeforsamlingene» som den sjølerklærte regjeringen til HTS i Damaskus har tillyst i september.
Uttalelsen er gjengitt her: ANF | DAANES: Elections are neither democratic nor reflective of the will of the Syrian people

Bilde: ANF

De begrunner her hvorfor de mener at disse valgene ikke er mer enn formelle skritt som ikke imøtekommer kravene til den omfattende politiske løsningen som syrerne nå trenger, og som 8 punkts avtalen mellom SDF og HTS 10.mars 2025 omfattet.
Hovedpunktene i uttalelsen fra DAANES er:

  • Alle skrittene som er tatt etter Assad-regimet fall i desember 2024 – den Nasjonale Dialogkonferansen, dannelsen av Interimsregjering og proklamasjonen av ny Grunnlov, til nå annonseringen av parlamentariske valg i Syria – står i motstrid til målene for den syriske revolusjonen som krever rettferdighet, demokrati likhet og frihet for alle parter i Syria.
    Syrerne har ofret mye for å kunne oppnå virkelige borgerrettigheter, som retten til frie og rettferdige kandidater og valg.
  • Nå ser vi at historien gjentar seg, siden denne rettigheten igjen fjernes for syrerne. Disse valgene er verken demokratiske eller uttrykk for viljen til det syriske folket i noen som helst form, men snarere en fortsettelse av marginaliseringen og utestengningen som syrerne har lidd under de siste 62 årene under Ba’ath styret.
    Det som nå blir kalt «valg» ekskluderer nær halvparten av Syrias befolkning fra deltakelse -verken de som er utsatt for fordriving eller på annet vis en systematisk politikk som hindrer deltakelsen fra folkegrupper i å bestemme landets framtid. (eks de fordrevne fra
    Afrin – min kommentar).
  • Vi vil også understreke at betegnelsen av regioner som utrygge, og slik utelate dem fra valgprosessen og nekter mer enn 5 millioner syrere deres rettigheter, er grunnløse. Sammenlignet med andre deler av Syria er Nordøst Syria den mest trygge regionen
    (Min kommentar: Regionen, som er administrert av DAANES har en befolkningen som nå utgjøre ca. 4,6 millioner, da flere interne flyktninger i Syria har kommet dit som følge av borgerkrigen som har pågått det siste tiåret. Den andre regionen er Suwayda, sør fra de okkuperte Golanhøydene og nordøstover opp mot Damaskus, er befolket av i hovedsak drusere, hvor Israel stadig bomber og intervenerer – også i områdene mot Libanon og østover).
    Vi oppfordrer det internasjonale samfunnet og FN om ikke å anerkjenne dette valget, som er i direkte motsetning til FN -Resolusjon 2254.
  • Til slutt bekrefter vi at løsningen i Syria ikke vil nåes ved å reprodusere den samme gamle politikken, men gjennom en helhetlig politisk prosess hvor alle syrere, med deres ulike komponenter frivillig vil delta – og som vi lede til et demokratisk, pluralistisk og desentralisert Syria som garanterer rettigheter og åpenhet for fred og stabilitet.

Fredsprosessene «Peace and Democratic Society» i Tyrkia og Syria

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Når det gjelder Tyrkia har forhandlingsprosessen for en politisk løsning på det såkalte kurdiske spørsmålet tatt flere skritt framover siden den startet opp i oktober 2024. Krigspolitikken til Edogan-regimet møtte motbør, forsterket av den økonomiske krisa i Tyrkia, slik at også Erdogans hovedallierte MHP støttet en politisk forhandlingsløsning. Fulgt opp av alle de politiske partiene i Nasjonalforsamlingen.

Partiet for Likhet og Demokrati, DEM, fulgte opp den såkalte Imrali-prosessen, for å få PKKs opprinnelige leder Abdullah Ӧcalan, som siden 1999 har sittet fengslet på øya Imrali, til å få frihet til å lede an i en fredsprosess. DEM organiserte fra desember 2024 flere møter mellom Ӧcalan og de fleste partilederne i Tyrkia, hvor alle støttet opp under fredsprosessen.
MHP-leder Devlet Bachçeli koblet fredsprosessen til at PKK måtte avslutte den væpna kampen mot Tyrkia og legge ned PKK, noe de jo allerede proklamerte i 2000, og ved at PKK i 2002 ble erstattet med KADEK (Kurdistans Frihets- og Demokrati Kongress). Samtidig oppløste de da PKKs væpnede avdeling ARGK (Kurdiske folkenes Frigjøringshær) og erstattet den med sjølforsvarsorganisasjon Folkenes Sjølforsvarsstyrker (HPG), som bare skulle forsvare kurderne mot militære angrep.
Også Kongra Gel (Kurdistan Peoples Congress), som i 2003 overtok som den offisielle etterfølgeren til KADEK, proklamerte i 2004 at væpnet kamp mot Tyrkia var avsluttet.

Ӧcalan fulgte opp Imrali-prosessen og kravet om slutt på den militære kampen mot Tyrkia med sitt Call for Peace and Democratic Society 27.februar 2025 som eksplisitt imøtekom kravene til Baçheli. Sjøl om PKK jo ikke lengre eksisterte (se ovenfor), ble det avviklet en 12.Kongress 5-7.mai 2025 som oppløste organisasjonen.
Kongressledelsen oppsummerte i en uttalelse 12.mai at dette ikke betydde en nedleggelse av kampen for kurdisk frigjøring, men at den var ført over i en ny fase. (Se nettsiden til Solkurd fra 20.mai).

11.juli ble avslutningen av den væpna kampen mot Tyrkia markert symbolsk ved at et utvalg av lederne i Kurdistans Community Union (KCK), som er ekskutivkomiteen i Konga Gel, brente sine våpen ved en seremoni i Sulaymaniyah i Sør Kurdistan og nå stilte seg bak en politisk og fredelig strategi.
Samtidig gjentok de her et krav om fysisk løslatelse av Abdullah Öcalan og en bred appell til internasjonale og regionale krefter – inkludert solidaritetsbevegelser, fagforeninger, kunstnere, jurister og demokratibevegelser. «Vi oppfordrer alle som tror på frihet, rettferdighet og fred til å støtte dette historiske skrittet. Dette er ikke bare vårt ansvar, men hele menneskehetens felles kamp for demokrati» (se nettsiden til Solkurd fra 11.juli).

Fredsprosessen krever imøtekommelse fra de tyrkiske myndighetenes side– og under hele prosessen har det vært understreket at den bare kan fullføres om Tyrkia viser i praksis at de oppfyller sine deler av avtalene.
Et hovedkrav, foruten at Ocalan skal gis fysisk anledning til å lede fredsforhandlingene fra kurdisk side, har vært at det nedsettes en Parlamentskommisjon for Nasjonal Solidaritet, Brorskap og Demokrati, hvor alle partiene i det tyrkiske Parlamentet deltar.
Den ble nedsatt i sommer og DEM har fem medlemmer med her. Kommisjonen avholdt sitt 4. og 5.møte nå 19-20.august, og de fem DEM -representantene la nettopp fram en uttalelse som er publisert i ANF 21.august.

– De uttrykker først en takk på vegne av sitt parti til alle mennesker, fellesskap og foreninger som åpent delte smertene og plagene de har erfart, så vel som deres kritikk, synspunkter og forslag.
I talene kom det klart fram at årene med konflikt hadde kostet mye, både sosialt, politisk og økonomisk, først og fremst for de som hadde mistet livet. Hver historie, hver erfaring, hver observasjon og hvert forslag kompletterte hverandre til et større bilde.

Uttalelsen tilføyde: «Selv om årsakene og grunnlaget uttrykte ulike politiske perspektiver og sosiale grupperinger, var faktumet at de erklærte sin støtte for den løpende prosessen og ønsket om suksess svært verdifullt«. Den avsluttet med: «Alle presentasjonene vi hørte disse to dagene påminner oss igjen om de tunge byrdene fra fortiden. Vi føler tyngden til denne byrden, og vi understreker vår besluttsomhet om å gjøre enhver anstrengelse gjennom arbeidet i Kommisjonen for ikke å skyve byrden videre over til de kommende generasjonene«.

Bilde: • ANF 21.august 2025

Uttalelsen fra Parlamentspresidenten Nurman Kurtulmus gir også samme melding, når han påpeker at «Lidelsene til Tyrkia gjennom de mer enn 40 forgagne årene er vår felles pine«. Også president Erdogan meddelte 11.august sin støtte til prosessen ved å erklære «La oss stoppe blodsutgytelsene sammen, la oss mildne lidelsene og tørke bort våre tårer«.

Fredsmarkering 1.september i Istanbul
Men sjøl om det nå er oppnådd framskritt gjennom å forene de politiske partiene gjennom Kommisjonen, og regjeringen imøtekommer noen av kravene som er stilt, er fredsprosessen ennå ikke fullbyrdet. DEM meldte 20.august at de forbereder en storstilt fredsmarkering 1.september i Istanbul, for å markere den FN-erklærte Verdens Fredsdag. Med et program som også omfatter kulturelle innslag og desentraliserte markeringer flere steder. Medleder i Istanbul, Cinar Altan, uttaler at de ønsker å nå folk utenfor sine egne sirkler. «Det dreier seg om å forankre fredsprosessen som et sosialt prosjekt«.

Haltende Fredsprosess i Syria.
Fredsprossen i Syria, som startet opp 10.mars 2025 gjennom 8 punktsavtalen mellom SDF og den sjølproklamerte regjeringen til HTS i Damaskus er haltende. Noe som også kan påvirke prosessen i Tyrkia, siden Erdogan har tette forbindelser med HTS.

HTS har nettopp proklamert valg til såkalte «Peoples Assemblys» i Syria i september. (se AFN 24.august), som ifølge DAANES ikke tilfredsstiller betingelsene for en felles politisk løsning som er nødvendig for Syria. Nordøst Syria og drusiske Suwayda er utelatt fra disse valgene da HTS erklærer at de er usikre områder.

Se hele uttalelsen til Kommisjonen her: ANF | Statement by DEM Party Commission members on last two meetings

Forsker: Kollaps og oppdeling av Tyrkia virker uunngåelig

Postet den av
Bilde: Uyan32

En nylig publisert analyse fra Washington Examiner advarer om at Tyrkia, under president Recep Tayyip Erdoğan, beveger seg mot en politisk og økonomisk kollaps som til slutt kan føre til en oppdeling av landet.

Nøkkelinnsikter fra rapporten tyder slik:

Økonomisk tilbakegang og svekket middelklasse: Inflasjon og valutakollaps har forvannet økonomiens velstandsgrunnlag. En parallell trekkes til Iran etter islamske revolusjonen – Erdoğan risikerer å skape en uopprettelig nedgang i tyrkisk levestandard.

Politisk islamsk radikalisering: Etter arrestasjon av rivaler og militarisering av ideologisk lojale aktører, vokser islamistiske nettverk internt i staten, noe som svekker Tyrkias sekulære tradisjoner.

Etterspill av kurdiske territoriale krav: Erdoğan har ingen reell politisk dialog med kurderne. Når jihad-paroler og palestinsk spørsmål får internasjonal anerkjennelse, kan kurdiske myndigheter kreve folkeavstemning – og kanskje selvstendighet, inspirert av palestinensernes argumentasjon.

Erdoğan som akse i regionen: Hans støtte til Hamas og palestinske krav på grenseløs nasjonal selvbestemmelse kan slå tilbake – og legitimisere kurdiske grupper som også propaganderer for uavhengighet.

USA og Europas ansvar: Rubin argumenterer for at Vesten bør forberede støtte til nærliggende stater og autonome kurdiske regioner som kan stå opp mot et Tyrkia i oppløsning. Samtidig bør bilaterale relasjoner revurderes.

les mer i originalen her: https://www.washingtonexaminer.com/opinion/beltway-confidential/3489866/turkey-collapse-partition-appears-inevitable-erdogan/

Om forfatteren

Michael Rubin er seniorforsker ved American Enterprise Institute og bidragsyter til Washington Examiner. Hans analyser fokuserer på geopolitikk, nasjonal sikkerhet og regional stabilitet (aei.org).

Økende fare for regional krig mellom Iran og Israel: Analyser peker på global risiko

Postet den av
Bilde: irdiplomacy.ir

Eskaleringen mellom Iran og Israel vekker bekymring for full krig

De siste ukers dramatiske hendelser mellom Iran og Israel har brakt Midtøsten til randen av en større væpnet konflikt. Etter Israels omfattende angrep på iranske kjernefysiske og militære anlegg i juni, svarte Iran med å sende hundrevis av droner og missiler mot israelske mål. Selv om ingen av partene offisielt har erklært krig, har voldsnivået og den militære aktiviteten nådd et nivå der mange eksperter vurderer situasjonen som en faktisk krig i folkerettslig forstand.

Ifølge Dr. Majid Boudon, leder for Den internasjonale advokatforeningen i Paris, oppfyller konflikten mange av kriteriene for krig i henhold til Haag- og Genève-konvensjonene: omfattende bruk av militær makt, betydelige tap av menneskeliv, store materielle ødeleggelser og politiske målsettinger bak operasjonene. Den juridiske vurderingen avhenger imidlertid av omfanget, varigheten og den formelle erklæringen om krig — som til nå mangler.

Regionale konsekvenser: Saudi-Arabia, Emiratene og Kina i krysspress

Ekspertene ved Newlines Institute påpeker at konflikten setter Gulf-statene i en krevende balanseøvelse mellom allianser og økonomiske interesser. På den ene siden står forholdet til USA og Israel, på den andre siden det økonomiske samarbeidet med Iran og Kina. Økte oljepriser som følge av konflikten har allerede påvirket Kina — verdens største importør av iransk olje — og kan destabilisere globale energimarkeder ytterligere.

Samtidig advarer kinesiske og amerikanske diplomater om at videre eskalering kan forstyrre forsyningslinjene for olje, og at dette kan tvinge Kina til å engasjere seg diplomatisk for å sikre stabilitet i regionen.

Libanon: Hezbollahs rolle utfordres

I Libanon har den eskalerende konflikten ført til at libanesiske myndigheter — i et overraskende trekk — har bedt Hezbollah om å unngå militær gjengjeldelse. Ifølge Newlines Institute er dette et ledd i Libanons forsøk på å revitalisere sitt forhold til Vesten og tiltrekke internasjonal bistand for økonomisk gjenoppbygging.

Dette markerer en mulig geopolitisk dreining bort fra Irans innflytelse i Libanon og kan skape et nytt maktforhold i regionen dersom konflikten eskalerer ytterligere.

Verdensøkonomien i fare: Olje, gull og finansmarkeder reagerer

I følge Deutsche Welle (DW) og BBC Persian har konflikten allerede skapt merkbare ringvirkninger i verdensøkonomien:

  • Brent-oljeprisen har steget 9% til 75,36 dollar fatet etter angrepene.
  • Gullprisen har nærmet seg historiske toppnivåer med en økning på 1,5%, et tegn på at investorer søker trygghet.
  • Aksjemarkedene i Europa, USA og Asia har reagert med moderate nedganger.
  • Indias sentralbank har måttet gripe inn på valutamarkedet etter press på rupien grunnet frykt for stigende oljepriser.

En eventuell blokkering av Hormuz-stredet — der 20% av verdens olje passerer — vil kunne få oljeprisen til å skyte opp til mellom 120 og 150 dollar fatet, ifølge beregninger fra JPMorgan. Dette vil ramme både verdensøkonomien og særlig oljeavhengige økonomier som India, Kina og EU.

Risiko for global resesjon

Gabriel Felbermayr ved Wifo-instituttet i Østerrike anslår at en full krig kan redusere global vekst med opptil 0,5 prosentpoeng, noe som vil komme på toppen av dagens svake vekstutsikter. Iran alene utgjør 1,2% av verdens BNP, og et økonomisk sammenbrudd i landet vil få ringvirkninger langt utover Midtøsten.

Atomprogrammet fortsatt i sentrum

Kjernen i konflikten er fortsatt Irans atomprogram. Israel ser ethvert atomfremskritt i Iran som en eksistensiell trussel, mens Iran på sin side hevder at atomprogrammet utelukkende er for sivile formål. Ekspertene advarer samtidig mot at begge sider kan bruke atomspørsmålet som påskudd for ytterligere militær eskalering.

Med grunnlag i det som er nevnt ovenfor kan det konkluderes at den pågående konflikten mellom Iran og Israel er i ferd med å utvikle seg til et alvorlig regionalt og globalt sikkerhetsproblem. Dersom diplomatiet mislykkes, kan konsekvensene ramme både Midtøsten, verdensøkonomien og det internasjonale energimarkedet hardt.

Samtidig rapporteres det om en sammensatt stemning i den iranske befolkningen. Mange lever i frykt for eskalerende vold, men hos deler av befolkningen vekker den nåværende krisen også et forsiktig håp om at den kan lede til politiske endringer og en mulig svekkelse av det islamske regimets kontroll. Det totalitære systemet står i møte med både ytre press og økende indre spenninger, noe som på sikt kan skape nye dynamikker i landets politiske utvikling.

AKPs arkeologipolitikk: Et ideologisk verktøy for nasjonal identitet

Postet den av

En ny studie publisert i Turkish Studies, skrevet av Gokhan Bacik og Serkan Seker kaster lys over hvordan Tyrkias regjerende parti, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), bruker arkeologi som et strategisk verktøy for å forme nasjonal identitet. Studien argumenterer for at AKP, som har islamistiske røtter, benytter arkeologi som et middel for å fremme en bestemt forståelse av tyrkisk historie som støtter partiets ideologiske mål og politiske agenda.

Selektiv historieforvaltning

Ifølge forskningen har AKP i økende grad prioritert utgravninger og bevaring av islamske monumenter og osmanske strukturer. Dette inkluderer restaurering av moskeer, palasser og andre viktige bygninger som symboliserer Tyrkias islamske arv. Denne selektive historieforvaltningen skjer ofte på bekostning av pre-islamske og ikke-islamske arkeologiske steder, som blir nedprioritert i offentlige utstillinger og nasjonale lærebøker.

Studien peker på at AKPs politikk går hånd i hånd med partiets bredere mål om å redefinere Tyrkias nasjonale identitet. Ved å vektlegge islamsk og osmansk arv, forsøker AKP å bygge en mer islam-sentrert identitet, i motsetning til den sekulære nasjonalismen som har dominert siden republikken ble grunnlagt av Mustafa Kemal Atatürk i 1923.

Kontroll over kulturelle narrativer

AKPs strategi innebærer også å fremme visse historiske narrativer gjennom utdanningssystemet. I tyrkiske lærebøker blir det ofte lagt større vekt på den osmanske perioden som en glorifisert fortid, mens arkeologiske funn fra før-islamsk tid blir marginalisert. Dette påvirker måten borgerne forstår og relaterer seg til sin egen historie.

Videre har AKP benyttet seg av statsfinansierte museer og kulturinstitusjoner for å fremme sitt ønskede narrativ. Ved å utelukke eller tone ned betydningen av andre historiske epoker, skapes et forenklet bilde av Tyrkias fortid som i stor grad samsvarer med AKPs ideologiske retning.

Politiske motiver bak arkeologiske prosjekter

Studien påpeker at det også finnes økonomiske og politiske insentiver bak AKPs arkeologiske politikk. Investeringer i islamske kulturminner og osmanske monumenter fungerer som et middel til å styrke partiets støtte blant konservative velgergrupper, samt tiltrekke seg turisme som fokuserer på islamsk arv.

Samtidig blir uønskede narrativer aktivt marginalisert. For eksempel er kurdiske kulturminner eller kristne historiske steder sjelden prioritert i statlige bevaringsprosjekter. Dette kan sees som en villet handling for å sikre at Tyrkias offisielle historie stemmer overens med AKPs visjon om en homogen, islamsk-orientert nasjon.

Konsekvenser for arkeologi som vitenskap

Denne selektive tilnærmingen til arkeologi har også konsekvenser for selve fagfeltet. Forskere som prøver å undersøke andre deler av landets arkeologiske arv kan møte motstand, både politisk og økonomisk. På denne måten kan statlig kontroll over arkeologiske narrativer også ha en innvirkning på akademisk frihet og kunnskapsproduksjon.

For å lese hele studien, besøk Turkish Studies’ nettside, eller last ned studien i PDF nedenfor:

Islamists meet archaeology the Justice and Development Party s nascent politics of archaeology in TurkeyLast ned