Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Den nasjonale interims Komiteen i Sør Kurdistan (Bashur) oppfordret 1.april gjennom ANF om felles front mot en bedre framtid, gjennom å forberede en Felleskonferanse for å diskutere en tiltaksplan,med Arbeidsprogram og tidsplan.
Over 200 personaliteter i Sør Kurdistan signerte lanseringsdokumentet for et nytt Nasjonalt Enhetsprosjekt for det Kurdiske Folket. På kort tid fikk prosjektet støtte fra mange politiske partier og senter.
En Interims Committee ble nedsatt, som utdypet oppfordringen. Den slo fast at ivaretakelsen av enhver nasjons interesser avhenger av nasjonens mål og enhet og erklærte: «Av den grunn er enheten og den felles stemmen til Kurderne nå ikke lengre bare politikken og meningen til ett Parti. I stedet er det en historisk, nasjonal og sosial nødvendighet å definere og forberede en ny fase som tar hensyn til både historiske muligheter og utfordringer».
Oppfordringen tilføyde at støtten for den Kurdiske saken så langt hadde vært en kilde til glede og takknemlighet, og: «Med ansvarlighet overfor den Kurdiske saken, ser vi en mulighet til igjen å oppfordre alle partier, intellektuelle, kulturelle senter, individer og alle borgere om å vise sin støtte for dette nasjonale prosjektet og ta et skritt sammen mot en bedre og mer håpefull framtid. La oss forberede oss for å organisere en felles Konferanse for å diskutere og bestemme en plan og arbeidsprogram for en vellykket og stabilt prosjektmekanisme, basert på intern og ekstern fred».
Ser ut til at Ӧcalans Call on «Peace and Democratic Society» 27. feb. 2025, og KNKs nyttårshilsen 31. des. med oppfordring om Enhet for å utvikle en felles holdning, klarhet og aktivitet i fredsprosessen (postet 9. januar på Solkurd-siden) vinner fram i den kritiske situasjonen som nå råder i regionen. Hvor USA og Israels intensivering av krigshandlingene, med tilsvar fra Iran, også rammer Sør Kurdistan hardt.
Enhetsinitiativet i Sør Kurdistan følger opp den tilsvarende utviklingen i de kurdiske delen av Iran, Rojhelat, inspirert av lærdommene fra Rojava og den Demokratisk Autonome Regionen i Nordøst Syria (DAANES).
Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Publisert på: theamargi.com den 25. mars.
Masrour Barzani, statsminister i den autonome Kurdistan-regionen i Irak, holder en pressekonferanse i den kurdiske byen Soran nær grensen til Iran 25. mars 2026. Bakgrunnen er et rakettangrep mot grenseområdet mellom Irak og Iran dagen før, 24. mars, der seks irakisk-kurdiske sikkerhetsstyrker ble drept. (Foto: Safin HAMID / AFP)
I uken etter de koordinerte angrepene fra USA og Israel mot Iran 28. februar, som markerte starten på krigen, tydet flere rapporter på at Washington vurderte å støtte iransk-kurdiske opposisjonsgrupper basert i Irak for å åpne en landfront inne i Iran. Donald Trump skal ha hatt samtaler med kurdiske politiske ledere i Kurdistan-regionen i Irak (KRI), inkludert Masoud Barzani fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Bafel Talabani fra Patriotic Union of Kurdistan (PUK). Meldinger om kontakt med Mustafa Hijri, leder for Kurdistans demokratiske parti – Iran (KDPI / PDKI), er fortsatt ubekreftede.
Amerikanske og israelske angrep rammet en rekke militære og strategiske mål over hele Iran, inkludert kommando- og kontrollanlegg, missilinfrastruktur og enkelte baser nær grensen mellom Iran og Irak. Ifølge enkelte analytikere kan dette ha vært ment å legge til rette for en inntrenging fra kurdiske styrker fra Irak. Flere medier har også rapportert at CIA har diskutert å forsyne iransk-kurdiske styrker med håndvåpen som del av en hemmelig innsats for å destabilisere Den islamske republikken.
En ny allianse av iransk-kurdiske partier ble etablert 22. februar for å samordne innsatsen mot regimet og fremme kurdisk selvbestemmelse. Medlemmene avviste imidlertid påstander om planlagte militære operasjoner inne i Iran og benektet at de mottar støtte fra USA.
Trump ser (foreløpig) ut til å ha trukket seg fra ideen om å støtte en kurdisk offensiv mot Den islamske republikken.
Som svar på en opplevd trussel om at iransk-kurdiske grupper kunne bli involvert i konflikten, gjennomførte iranske styrker – inkludert Revolusjonsgarden (IRGC) – grenseoverskridende drone- og missilangrep mot mål i Kurdistan-regionen i Irak, rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper. Også regional infrastruktur og internasjonale militærbaser ble rammet av bredere gjengjeldelsesangrep.
Trump ser (for øyeblikket) ut til å ha gått bort fra planene om å støtte en kurdisk offensiv. Dette kommer etter kritikk om at en slik offensiv kunne gjøre Kurdistan-regionen sårbar for ytterligere gjengjeldelse – både fra iranske styrker og fra Iran-tilknyttede grupper i Irak. Risikoen ville vært særlig høy dersom USA senere trakk sin støtte til kurdiske styrker. Av denne grunn er både iransk-kurdiske opposisjonsledere og irakisk-kurdiske myndigheter forsiktige med å knytte seg tett til USA.
Flere analytikere stiller også spørsmål ved om en kurdisk offensiv faktisk kunne styrte det iranske regimet, og advarer om at et mislykket opprør kan føre til alvorlige represalier mot kurdiske sivile i Iran. Tidligere amerikanske tjenestemenn har dessuten påpekt at Irans persiske majoritet neppe vil ønske en væpnet kurdisk innmarsj velkommen. Andre analytikere uttrykker skepsis til om de kurdiske partiene vil ivareta interessene til hele befolkningen, og mener deres primære mål er kurdisk selvbestemmelse – noe som kan føre til en «balkanisering» av Iran.
Iranske kurdere i Irak
Siden 1979 har iransk-kurdiske partier både ført væpnet kamp og forsøkt å forhandle med Den islamske republikken. Allerede før den iranske revolusjonen førte sjahens autoritære moderniseringspolitikk og en sterkt sentralisert stat til diskriminering, marginalisering og undertrykkelse av kurdere. Etter revolusjonen videreførte det islamske lederskapet denne sentraliseringen, ekskluderte kurdiske representanter fra nasjonal politikk og opprettholdt undertrykkende tiltak. Vedvarende væpnet motstand og tilstedeværelsen av kurdiske grupper i Irak har ytterligere bidratt til at myndighetene i Teheran primært behandler kurderspørsmålet som et sikkerhetsproblem.
Gjennom flere tiår har mange iransk-kurdiske aktivister, politikere og krigere flyktet til Kurdistan-regionen i Irak. Blant disse er Democratic Party of Iranian Kurdistan (PDKI), hvis leder Abdul Rahman Ghassemlou ble drept i Wien i 1989 under forhandlinger med Den islamske republikken. Andre grupper i regionen inkluderer Khabat-organisasjonen for iransk Kurdistan og Komala-partiet, som ble grunnlagt i 1969 som en kommunistisk bevegelse og i dag er et sosialdemokratisk parti som arbeider for kurdisk selvbestemmelse innenfor Iran. Andre aktører omfatter Kurdistan Free Life Party (PJAK) og det uavhengighetsorienterte Kurdistan Freedom Party (PAK).
USAs omdømme blant kurdere
USA har opparbeidet seg et rykte for å svikte kurdiske samarbeidspartnere.
En nyere bølge av iranske, kvinnelige kurdiske peshmerga-krigere har sluttet seg til kurdiske grupper i Irak etter protestene «Kvinne, liv, frihet» i 2022. Mange av disse er tidligere aktivister og demonstranter som har flyktet fra undertrykkelse i Iran, og som bringer med seg både ideologisk motivasjon og kamperfaring fra tidligere konflikter – særlig fra operasjonene mot IS, som startet i irakisk Kurdistan i 2014 og senere spredte seg til Syria.
Under kampen mot IS støttet både Iran og USA kurdiske styrker i Irak, noe som også skal ha inkludert iransk-kurdiske krigere. Samarbeidet mellom USA og kurdiske aktører går imidlertid langt tilbake. På 1970-tallet, etter ønske fra Irans sjah, bevæpnet USA i hemmelighet irakiske kurdere i kampen mot Saddam Husseins regime. Etter Alger-avtalen i 1975 opphørte støtten brått, noe som muliggjorde omfattende represalier mot kurdere, med hundretusener av fordrevne og forfulgte som resultat. Dette oppleves som et historisk svik og har satt dype spor i kurdisk kollektiv hukommelse.
Den nyere amerikanske tilbaketrekningen fra støtte til de kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) i Syria illustrerer risikoen ved å stole på Washington. Etter regimeskiftet og fremveksten av Ahmed al-Sharaa valgte USA å støtte nye makthavere, noe som etterlot kurdiske styrker sårbare da den syriske nasjonale hæren rykket inn i deres områder. Mange kurdere knyttet til selvstyremyndighetene i Nordøst-Syria (DAANES) møter derfor samarbeid med USA med betydelig skepsis.
Regionale konsekvenser
Dersom kurdiske styrker går inn i konflikten, vil det åpne en ny landfront inne i Iran og potensielt motivere andre minoriteter til å gripe til våpen med støtte fra eksterne aktører. Samtidig vil et slikt scenario innebære betydelig risiko for de kurdiske partiene.
Historisk har USA benyttet minoritetsgrupper for å fremme egne regionale mål. For eksempel skal initiativet «Greater Middle East» fra 2007 ha inkludert hemmelige operasjoner til støtte for PJAK fra Nord-Irak, med sikte på å destabilisere Iran. Taktikker som nylig er foreslått av Trump er dermed i tråd med tidligere amerikansk praksis og neppe uventet i Teheran. Den islamske republikken har sannsynligvis forberedt seg på et slikt scenario i lys av den pågående krigen.
Utviklingen i Iran er uten tvil historisk og bidrar til å endre maktbalansen i Vest-Asia. For Kurdistan-regionen i Irak har dette store konsekvenser. Med økende spenning mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, presses irakiske kurdere i økende grad til å velge side – noe som ytterligere trekker Irak inn i den regionale eskaleringen.
Tyrkia kan også komme til å intensivere militære operasjoner i Kurdistan-regionen, av frykt for økt aktivitet blant iransk-kurdiske grupper knyttet til PKKs ideologi eller tegn til økt kurdisk autonomi i Iran. Tyrkia har lenge betraktet ustabilitet og kurdisk selvstyre langs egne grenser som en sikkerhetstrussel og følger derfor nøye med på særlig PJAK.
Irakisk-kurdiske politikere balanserer derfor mellom å støtte kurdere i Iran og å beskytte stabiliteten de har oppnådd i egen region. Angrep fra eksterne aktører – inkludert Iran, Tyrkia og USA – synliggjør samtidig Bagdads begrensede kontroll over de kurdiske grenseområdene. Handlinger fra Kurdistan-regionen som utløser slike angrep kan styrke sentralmyndighetenes posisjon og øke spenningen mellom Erbil og Bagdad.
For iranske kurdere handler situasjonen om å finne riktig tidspunkt for å utfordre Teheran. Samtidig er det interne uenigheter om hvorvidt væpnet opprør er en realistisk strategi i lys av eskaleringen i mars. Selv ved en eventuell suksess vil uenighet om strategi, konkurranse om ressurser og langvarige rivaliseringer mellom partiene skape betydelige utfordringer for styringen av et fremtidig kurdisk område i Iran.
Dagens situasjon representerer derfor et avgjørende øyeblikk, der de kurdiske partiene vurderer sin rolle i et etterkrigs-Iran og hvilke betingelser som skal gjelde for samarbeid med eksterne aktører. For Irak og Kurdistan-regionen er hovedprioriteten å unngå å bli trukket inn i krigen mellom USA, Israel og Iran.
Forfatter: Desirée Custers Desirée Custers er prosjektleder og CARPOs representant i Brussel. Hun har flere års erfaring innen internasjonale relasjoner, inkludert såkalt Track 2- og 1,5-diplomati i Vest-Asia. Hun har tidligere arbeidet med Midtøsten- og Nord-Afrika-programmene (MENA) ved Stimson Center og EastWest Institute. I tillegg til sitt faglige engasjement for internasjonale relasjoner har hun en sterk interesse for kultur, særlig kunst og litteratur. Hun behersker nederlandsk, engelsk og arabisk flytende, og har gode kunnskaper i kurdisk (kurmanji) og persisk.
Kurdistan i en ny regional krigskontekst: Politiske utviklingstrekk, regionale konsekvenser og samfunnsperspektiver
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) inviterer til et faglig seminar om den politiske utviklingen i Iran og konsekvensene for de kurdiske områdene, med særlig fokus på Rojhelat (Øst-Kurdistan – Den kurdiske regionen i Iran) og Bashur (Sør-Kurdistan – Den kurdiske regionen i Irak).
Seminaret vil belyse sentrale politiske, økonomiske og samfunnsmessige utviklingstrekk, og hvordan disse påvirker kurdiske samfunn i regionen. I tillegg vil det rettes særlig oppmerksomhet mot hvordan krig og konflikt påvirker sivilsamfunn, med vekt på barn og unges oppvekstvilkår og psykososiale situasjon.
Innledninger ved:
Avin Rostami, forfatter og klinisk spesialpedagog: Barn i konflikt: Psykologiske ettervirkninger og oppvekst i et kurdisk historisk perspektiv
Chalak Kaveh, førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Volda: Øst-Kurdistan: Politisk utvikling, utfordringer og muligheter i et historisk perspektiv
Hoger Karadaki, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold: Samfunnsmessige konsekvenser av krigen mellom Iran og USA for kurdere i Sør-Kurdistan
Arnljot Ask, landstyremedlem i Solkurd: Geopolitisk rammeverk og regionale implikasjoner
Ordstyrer: Truls Strand Offerdal, Postdoktor ved UiO og medleder i Solkurd
Seminaret består av faglige innlegg etterfulgt av en panelsamtale og spørsmål fra salen.
Arrangementet er gratis og åpent for alle, men krever påmelding grunnet begrenset kapasitet. Påmelding skjer via e-post til solidaritetmedkurdistan@gmail.com. Det vil også være mulig å følge arrangementet via streaming.
Årets Newroz-feiring fant sted i en tid preget av store politiske omveltninger og krig i regionen. Newroz – som markerer nyttår og symboliserer motstand, frihet og fornyelse – ble igjen et sterkt uttrykk for kurdisk identitet på tvers av alle deler av Kurdistan.
I Nord- og Øst-Syria ble Newroz markert med historiske øyeblikk. For første gang på mange år kunne kurdiske familier vende tilbake til Afrin og feire åpent, etter at høytiden nå også er anerkjent som nasjonal helligdag i Syria. Samtidig var feiringene ikke uten spenninger, og hendelser knyttet til symbolbruk viser at den politiske situasjonen fortsatt er skjør.
I Rojhelat (Kurdistan i Iran) og Bashur (Kurdistan i Irak) ble årets markeringer derimot sterkt preget av den pågående krigen og økende militær eskalering. Angrep, uro og usikkerhet har lagt en demper på de tradisjonelt store folkefestene, og mange steder ble feiringene mer begrenset eller preget av sorg og uro.
Likevel viser Newroz 2026 (2726 kurdisk kalender) at høytiden fortsatt står sterkt som et samlende symbol for det kurdiske folket – både i hjemlandene og i diasporaen, hvor store markeringer også finner sted. I en tid med krig og usikkerhet bærer årets Newroz et tydelig budskap om motstand, håp og kampen for frihet.
Siden begynnelsen av krigen mellom USA/Israel og Iran 28. februar 2026 har iran‑støttede styrker inklusive Irans revolusjonsgarde (IRGC) og tilknyttede militsgrupper intensifisert angrepene mot Kurdistan‑regionen i Irak (KRI). Ifølge en fersk rapport fra menneskerettsorganisasjonen Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT‑IK)er det registrert 196 separate drone‑, rakett‑ og missilangrep mot mål i regionen fra 28. februar til 8. mars 2026.
Rapporten viser at en overveiende andel av angrepene – over 80 % – har funnet sted i Erbil‑guvernementet, med ytterligere angrep i Sulaymaniyah, Duhok og Halabja. Målene har inkludert:
Hovedkvarterene til iransk‑kurdisk opposisjon basert i Irak (Rojhelat sine politiske partier)
Utenriksstasjonen til USA i Erbil og tilknyttede militære baser
Erbil internasjonale flyplass, hoteller og andre sivilinfrastrukturer
Boligområder, oljeinstallasjoner, telekommunikasjonstårn og Peshmerga‑stillinger
Samlet har disse angrepene resultert i 23 bekreftede skadde og drepte, hvorav fire personer mistet livet og 19 ble såret. Blant ofrene er både medlemmer av iransk‑kurdisk opposisjon, sikkerhetsstyrker med ingen direkte tilknytning til krigen, og sivile.
Organisasjonen bak rapporten uttrykker alvorlig bekymring for sivilbefolkningens sikkerhet og fordømmer både de militære angrepene og de stadig mer intense hostilitetene som rammer sivile mål og kritisk infrastruktur i den autonome regionen.
CPT‑IK oppfordrer alle parter i konflikten til å ta umiddelbare skritt mot de‑eskalering og beskyttelse av sivile, og sier de vil fortsette å overvåke og dokumentere utviklingen i området.
Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på åpne kilder og internasjonal mediedekning
Under den 62. utgaven av Munich Security Conference (MSC), som finner sted i München fra 13. til 15. februar 2026, er både Kurdistan-regionen i Irak (KRG) og de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria representert på høyt nivå. Den parallelle deltakelsen beskrives av flere observatører som en tydelig markering av økt kurdisk synlighet og politisk betydning på den internasjonale sikkerhetspolitiske arenaen.
Barzani representerer Kurdistan-regionen i Irak
President i KRG, Nechirvan Barzani, deltar på konferansen for å drøfte den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Irak, utviklingen i Kurdistan-regionen og de bredere regionale spenningene i Midtøsten.
Barzani har i en årrekke vært fast deltaker på München-konferansen, som regnes som en av verdens viktigste møteplasser for statsledere, forsvarsministre, sikkerhetspolitiske rådgivere og internasjonale eksperter. For Kurdistan-regionen har konferansen fungert som en sentral plattform for å styrke diplomatiske forbindelser med vestlige land og forankre regionens rolle som en stabiliserende aktør i Irak.
Nechirvan Barzani diskuterer gjenopptakelse av oljeproduksjon med USAs rådgiver i Verdens helseorganisasjon – Bilde: shafaq.com
Ifølge tilgjengelig informasjon har Barzani under årets konferanse gjennomført en rekke bilaterale møter, blant annet med Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell og Libanons statsminister Nawaf Salam. Samtalene har blant annet omhandlet regional sikkerhet, politisk dialog i Irak, økonomisk samarbeid og håndteringen av økende spenninger i regionen.
Barzanis deltakelse reflekterer en kontinuitet i Kurdistan-regionens utenrikspolitiske linje, hvor München-konferansen har vært en viktig arena for å formidle regionens perspektiver direkte til vestlige beslutningstakere.
Første gang med høytstående representasjon fra Rojava
Årets konferanse markerer samtidig et gjennombrudd for representanter fra de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria (Rojava). For første gang deltar øverstkommanderende for Syrian Democratic Forces (SDF), Mazloum Abdi, sammen med medformann for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ahmed.
USAs utenriksminister Marco Rubio (C), SDF-kommandør Mazloum Abdi (H), Ilham Ahmed, medleder for utenriksrelasjonsavdelingen i DAANES (V). (Grafikk: Kurdistan24) – Bilde: kurdistan24.net
Deltakelsen fra Rojava anses som betydningsfull i lys av regionens rolle i kampen mot terrororganisasjonen Den islamske staten (ISIS), samt den pågående usikkerheten rundt fremtidige sikkerhetsarrangementer i Syria. SDF har vært en sentral partner for den USA-ledede koalisjonen i kampen mot ISIS, og kontrollerer i dag områder hvor tusenvis av tidligere IS-krigere og deres familier fortsatt befinner seg i interneringsleirer.
At Abdi og Ahmed deltar på MSC 2026, tolkes som et uttrykk for at den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria i økende grad søker internasjonal dialog om regionens politiske fremtid, sikkerhetsgarantier og forholdet til Damaskus.
Fokus på regional stabilitet og risiko for storkrig
Hovedtemaene for årets konferanse er preget av økende geopolitiske spenninger, inkludert risikoen for en bredere regional konflikt i Midtøsten. For de kurdiske delegasjonene står særlig følgende spørsmål sentralt:
Regional stabilitet og maktbalanse
Fremtidig håndtering av trusselen fra ISIS
Situasjonen i Irak og Syria
Risikoen for eskalering mellom regionale og internasjonale aktører
Det er også rapportert at Mazloum Abdi under konferansen kan ha hatt kontakt med representanter med tilknytning til myndighetene i Damaskus, noe som i så fall vil være del av en bredere, men fortsatt skjør, dialog om Rojavas fremtidige status innenfor den syriske staten.
Økt kurdisk synlighet i München
Deltakelsen i 2026 viderefører en utvikling der kurdiske ledere – særlig fra Kurdistan-regionen i Irak – har fått en stadig mer fremtredende rolle på den internasjonale sikkerhetspolitiske scenen i München. At både Erbil og Rojava nå er representert samtidig, gir en ny dimensjon til denne tilstedeværelsen.
Mens Kurdistan-regionen i Irak deltar som en føderal region innenfor den irakiske staten med etablert diplomati og internasjonale forbindelser, representerer delegasjonen fra Nord- og Øst-Syria en ikke-statlig, selvstyrt administrasjon uten formell internasjonal anerkjennelse. Likevel viser deres tilstedeværelse at aktører i det internasjonale sikkerhetsmiljøet i økende grad anerkjenner deres rolle i kampen mot ekstremisme og i håndteringen av ustabile grenseområder.
Samlet sett fremstår MSC 2026 som en arena hvor kurdiske politiske og militære ledere ikke bare deltar som observatører, men som aktører i sentrale diskusjoner om Midtøstens fremtidige sikkerhetsarkitektur. Dobbeltrepresentasjonen fra både Irak og Nordøst-Syria markerer dermed et tydelig signal om kurdisk politisk tyngde i en tid preget av økende regional usikkerhet.
Nechirvan Barzani og Mazloum Abdi – Bilde: channel8.com
Publisert på ANF 31.desember 2025 Oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
I sin erklæring understrekte KNK nøye utviklingen det siste året, hvor de pekte på de viktigste politiske utfordringene de står ovenfor i 2026, med fokus på forhandlingsprosessen i Tyrkia, den politiske krisen i Sør Kurdistan, presset mot Rojava, undertrykkingen i Iran, og den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen. I sin oppfordring om enhet påpekte KNK: “I dag, mer enn noen gang, trenger Kurdistan en felles holdning, klarhet og aktiv motstand mot forsøkene på å hindre den videre utviklingen av fredsprosessen.
Prosessen glir sakte framover – men den er synlig Med hensyn til situasjonen i Nord Kurdistan og Tyrkia, legger KNK vekt på at 2025 var et år fullt av utfordringer og politiske debatter. Trass i viktige hindringer, har den politiske dialogen for å løse det kurdiske spørsmåler ikke stanset opp. Tvert i mot, så har PKKs grunnlegger, Abdullah Ӧcalan, jevnlig sent ut meldinger som har påskyndet prosessen, og den kurdiske frihetsbevegelsen har tatt konkrete skritt i tråd med dette, påminner KNK. KNK framhever som positivt at Parlamentskommisjonen er nedsatt av det tyrkiske parlamentet, for å utvikle forslag til løsninger av det kurdiske spørsmålet. En kommisjon som inkluderer de ulike partier som har besøkt fangeøya Imrali fram til slutten av November 2025 og hatt samtaler med Ӧcalan der. Komiteen forbereder nå en rapport som skal legges fram for Parlamentet i januar. Dette innebærer at fredsprosessen har nådd sin rettskraftige fase, understrekes det. «Selv om prosessen går sakte, er en våpenhvile på plass fra begge sider. En demokratisk løsning i Nord Kurdistan vil også legge til rette for en løsning for hele Kurdistan. Det er grunnen til at mange kurdere følger nøye med på prosessen her, framholder KNK.
Sør Kurdistan: Politisk stillstand setter videre framgang på vent KNK uttrykker stor bekymring over situasjonen i Sør Kurdistan. Tiltross for dets føderale status, sier KNK, har ikke paragrafer i den irakiske grunnloven, som statusen til omstridte områder som Kirkuk og Khanagin ennå blitt avklart. KNK har pekt på at kurdere fortsatt er forvist fra sine opprinnelige bosteder, og at demografiske forflytninger fotrsatt finner sted flere steder. Selv 11 år etter folkemordshandlingene til IS mot religiøse samfunn, kan fortsatt mange Yesidiflyktninger ennå ikke kunne reise tilbake til Shengal. KNK uttrykker også bekymring over den politiske lammelsen i regionen. 15 måneder etter det siste valget, har verken en ny regjering eller Parlamentsleder blitt pekt ut i Hewlêr (Erbil). Dette undergraver de framgangene som tidligere ble gjort i Sør Kurdistan. Den økonomiske situasjonen forsterker også det sosiale presset. Og Tyrkias miitære aktivitet i regionen fortsetter uavbrudt. Med bakgrunn i totalbildet som råder, er behovet for enhet mer påkrevet enn noen gang, melder KNK.
Rojhilat (Øst Kurdistan): Håp om en endring trass i styrka undertrykking KNK bejubla den framgangsrike motstandskampen i Øst Kurdistan (Rojhilat) som vokste fram høstene 2022 i kjølvannet av drapet på Mahsa Amini, under det kurdiske slagordet “Jin, Jiyan, Azadî” (Woman, Life, Freedom). Selv om denne bevegelsen det siste året har gått inn i en roligere fase, lever den fortsatt ennå og gir håp om en ny opptur. Etableringen av et Dialog Center, med deltakelse fra flere Rojhilat–baserte organisasjoner, er et positivt utgangspunkt for å gjenoppbygge en felles politisk grunnlag, ifølge KNK. Samtidig peker KNK på at det Iranske regimet nå har skjerpet undertrykkelsen av kurderne kraftig, med arrestasjoner, henrettelser, angrep på kolbarer (grensehandlere) og systematiske overgrep i dagliglivet. (Se oppslag på Solkurds Nettside 4. januar 2026 https://solidaritetmedkurdistan.no/2026/01/04/ra-protestbolge-i-iran-voldelig-nedslag-i-rojhelat/) Denne opptrappingen fra den Iranske statens side må sees i sammenheng med Israels og USAs angrep mot Iran som del i den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen, som fører til at Iran også svarer med sterkere involvering også i Sør Kurdistan og Syria (undertegnedes kommentar). Dette vil skjerpe kravene både om sterkere kurdisk enhet og til større innsats også fra solidaritetsbevegelsen her i Norge og Europa ellers, for at den kommende oppturen for «Frihet og fred» skal få en ny oppblomstring igjen i Øst Kurdistan (Rojhilat)
Det å forsvare Rojava er sentralt for å forsvare hele den kurdiske frigjøringsbevegelsen Når det gjelder situasjonen i Rojava og alle omådene tilhørende det Demokratiske Autonome Området i Nord Øst Syria organisert av DAANES, peker KNK på at dette innehar en de facto autonom status som har eksistert nå i 14 år, som er forsvart og vokst fram under vanskelige kår. Beskyttelsen og anerkjenningen av denne statusen har en helt sentral betydning – ikke bare for Rojava og denne regionen, men for hele området hvor det bor kurdere, og for løsningen av det kurdiske spørsmålet, vektlegger KNK i sin hilsen. «Etter sammenbruddet til Baath regimet, har imidlertid Syria fortsatt blitt dominert av islamistiske grupper og deres militser. Minoritter som Alawitter, kristne, Yazidier, Drusere, og sjølsagt Kurdere er fortsatt utsatte for angrep og undertrykking. «KNK legger vekt på at samtaler mellom Den Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria og overgangsregjeringen i Damaskus har pågått siden fjorårets 10.mars avtale ble inngått. De pågår også fortsatt, men er ennå langt i fra sluttført , sjøl om delavtaler er inngått (Jfr intervjuet med SDFs Mazloum Abdi som finnes på nettsiden 24.desember) Nyttårshilsenen fra KNK understreker derfor at Rojava fortsatt trenger bred internasjonal støtte. Noe som også ble manifestert gjennom den Internasjonale konferansen til DEM for Fred og Demokratisk Samfunn i Istanbul 6-7.desember (Min kommentar)
Avslutningsvis peker KNKs nyttårshilsen på to grunnleggende forhold:
Frihet for Abdullah Öcalan At uten at Abdullah Öcalan’s får anldning til å spille en sentrale rolle, blir det nå ikke mulig å komme fram til en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet. Den fullstendige isolasjonen av PKKs grunnleggende leder i et tyrkisk spesialfengsel, er ikke bare problematisk utfra humanitære rettigheter, men gjør det også umulig i forhold til å føre en seriøs og forståelig dialog, sier KNK. Uten en direkte medvirkning fta Öcalan’s side,<er kke en troverdig politisk prosess mulig. Derfor må hans fysiske frihet bli garantert og demokratiske betingelser for samtaler må etableres, sier KNK og påkaller igjen oppfordringen om støtte fra den internasjonale kampanjen “Frihet for Abdullah Öcalan – En politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
Stans undertrykkelsen av politiske fanger i Tyrkia og Iran! KNK peker også på at kravet om frigivelse av politiske fanger i Tyrkia ikke imøtekommes (enda det er gjentatt flere ganger av Europearådets ECHR), og refererer også til situasjonen med økende antall politiske fanger i regionen. De henviser spesielt til situasjonen i Iran nå , hvor vilkårlig forvaring og fengsling, tortur og også henrettelser fortsetter å øke på. Spesielt blir kurdiske aktivister og kolbarer utsatt. Menneskerettighetsbrudd fortsetter også i tyrkiske spesialfengslerr, delvis gjennom isolasjonspraksisen, begrensninger i retten til forsvarshjelp og politiisk domsavsigelser. KNK krever slutt på denne repressive politikken og oppfordrer til solidariske tiltak fra Europa og andre land. (kommentar: dette er tiltak Solkurd har prøvd å få norske partier til å ta opp også gjennom Stortinget). Nyttårshilsenen ender med å oppsimmere at det nye året er fylt av utfordringer, men også inneholder muligheter (slik SDF kommandør Masloum Abdi også påpekte i intervjuet 20.desember). «Anstrengelser mot enhet , dialog of fred må fortsette, med målsetting om å få en rettferdig og varig løsning for Kurdistan».
Bilde: KNK-møte – ANF 31.Dec 2025
Hele nyttårshilsenen kan leses via lenken: https://english.anf-news.com/news/knk-s-new-year-message-kurds-need-unity-more-than-ever-82895 Bildet under her, som ble tatt i forbindelse med presentasjonen 31.des er tatt på eksilkontoret i Brussel, hvor medleder i KCK Zübeyir Aydar framfører den. Han er også med i ledelsen av KNK, og blant de første parlamentsmedlemmene i Tyrkia for det kurdiske arbeiderpartiet HEP, innvalgt på listen til det sosialdemokratiske partiet sin liste i Siirt i 1991 (Da ingen kurdiske partier ble godkjent til å stille til valg da. Overgang til DEP da HEP ble forbudt i 1993 og unngikk å bli fengslet i 1994 da han oppholdt seg på eksilkontoret i Brussel da også DEP ble forbudt og deres parlamentsmedlemmer som oppholdt seg i Tyrkia ble fengslet. Som medleder i eksekutivkomiteen i Kurdistan Community Unions (KCK) i 2003, ble han PKKs formelle leder fra da av, da PKK inngikk våpenhvile med Tyrkia i 1999, trakk sine soldater ut til Qandil i Nord Irak og PKK reorganiserte seg til en paraplyorganisasjon. KADEK i 2002, senere som Kongra Gel i 2003, med ingen militær organisasjon i Tyrkia. KCK har siden 2003 vært ekskeutivkomiteen i den nye paraplyorganisasjonen som fulgte opp og videreutviklet den politiske linjen til PKK i ulike deler av det kurdiske området i Midtøsten.
I en tid med økt spenning, men også ny optimisme i Midtøsten, har to sentrale kurdiske stemmer formet en visjon for hvordan Syria og regionen kan bevege seg mot fred, demokratisk deltakelse og inkludering. Ilham Ehmed, medleder for utenrikspolitikk i den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, og Mazloum Abdi, øverste kommandant for de syriske demokratiske styrkene (SDF), talte begge under 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum i Duhok – og presenterte to sider av den samme visjonen.
Ilham Ehmed: “Tankesettet må endres – alle folk i Syria må få sine rettigheter”
Under MEPS-forumet understreket Ilham Ehmed at fundamentet for varig fred i Syria krever en radikal endring i tenkemåte og styresett. Som hun formulerte det:
«Fred … er basert på flere prinsipper. Ett av disse er tankesettet som må omformes … løsningen er desentralisert styring. … Anerkjennelse av rettighetene til folk og entiteter, inkludert det kurdiske folk … må løses i det nye Syria».
Desentralisering og grunnlov
Ehmed argumenterte sterkt for en ny, demokratisk grunnlov for Syria som anerkjenner mangfoldet i landet — ikke bare etnisk, men også religiøst, kulturelt og kjønnsmessig. Hun mener at sentralisert makt, slik Syria ble styrt under Baath-regimet, har vært medvirkende til krig og konflikt:
Den tradisjonelle modellen med ett beslutningssenter (Damaskus) kan ikke håndtere kompleksiteten i et pluralistisk Syria.
Ved å desentralisere styresettet kan man gi rom for selvstyre og lokal deltagelse, og dermed redusere sentraliserte maktkonsentrasjoner som har vært problematiske tidligere.
Ifølge Ehmed må kvinners rettigheter og deltakelse være en kjernekomponent i denne nye grunnloven – uten likestilling og kvinneinnflytelse vil ikke sosial fred være mulig.
En endret mentalitet
Hun understreker at endring ikke bare er institusjonell, men også mental. For å bygge fred, må holdninger endres – fra monologisk styring og ensretting til ekte erkjennelse av “den andre”:
Elham Ehmed advarer om at krig og konflikt fortsetter hvis man ikke løser kvinners spørsmål, minoritetsrettigheter, og kulturelt mangfold.
Hun peker på at den syriske staten, slik den var konstruert, er et produkt av Sykes-Picot-avtalen, og at mange av dagens problemer har sine røtter i dette historiske rammeverket.
Samtidig sier hun at dialog med Damaskus må fortsette – det er “tid for dialog og fred.”
Den 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum 2025 ble avholdt i Duhok fra tirsdag 18. november til onsdag 19. november 2025. Årets tema var "Managed Chaos: A New Middle East". Forumet ble arrangert av American University of Kurdistan (AUK) og samlet en rekke ledere, diplomater, akademikere og eksperter fra Midtøsten og andre deler av verden. Hovedpunkter fra forumet: Formål: Hovedmålet var å fremme dialog om politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer i regionen. Deltakere: Blant de fremtredende gjestene var statsministeren i Kurdistan-regionen, Masrour Barzani, og Iraks statsminister, Mohammed Shia al-Sudani. General Mazloum Abdi fra Syrias demokratiske styrker (SDF) og Ilham Ahmed fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) deltok også. Diskusjoner: Paneler og diskusjoner fokuserte på regionale konflikter, stabiliseringsprosesser, økonomisk diversifisering, klimaendringer, energioverganger og partnerskap i Midtøsten. Resultater: Deltakerne utforsket nye veier for samarbeid innen sikkerhet, økonomisk integrasjon og regional utvikling. Målet var å identifisere mulige løsninger og handlingsorienterte resultater for regionen.
Mazloum Abdi: “Öcalans prosess i İmralı er en stor mulighet for alle”
Parallelt med Ehmeds budskap, ga Mazloum Abdi under samme forum uttrykk for optimisme knyttet til fredsprosessen som står i sentrum av Abdullah Öcalans initiativ fra İmralı.
«Fredprosessen … er ikke bare for Tyrkia, men en mulighet for hele Midtøsten».
Rojava (Nord- Øst-Syria) må gis samme sjanse i forhandlinger Abdi argumenterer for at den autonome regionen ikke skal marginaliseres i fremtidige freds- og statsordninger.
22. mars-avtalen (10. mars-avtalen) Han nevner behov for å styrke dette partnerskapet: “alliansen må styrkes for å implementere 10. mars-avtalen” som han ser som fundamentalt for videre fred og stabilitet.
Nytt politisk system i Syria Abdi advarer mot en tilbakevending til Assad-æras sentraliserte styreform: «Etter 15 år med krig må et desentralisert system etableres, og komponentene må kunne styre seg selv».
Støtte til Öcalans “fred og demokrati-prosess” Abdi uttrykker sin støtte til Öcalans Peace and Democratic Society Process, og ser dette som en nøkkel for stabilitet – ikke bare i Tyrkia, men i hele regionen.
Internasjonale samtaler må akselereres Ifølge Abdi må dialogen som foregår i USA intensiveres, og prosessen “bringes til suksess innen årets slutt”.
Takk til Kurdistan-regionen Abdi takker spesielt Kurdistan-regionens lederskap – blant dem Masoud Barzani – for støtte både til kurdisk dialog i Rojava og til selve fredsprosessen.
Betydning og implikasjoner
Når vi kombinerer Ehmeds og Abdis perspektiver, fremtrer et tydelig bilde av en ny visjon for Syria og regionen — en visjon som er basert på desentralisering, inkludering, og en bredere demokratisk prosess.
Regional transformasjon: Om Öcalans fredsprosess lykkes og kombineres med intern reform i Syria, kan dette være katalysator for en bred omstrukturering av politisk makt i regionen.
Sosial og politisk inkludering: Ehmeds vektlegging av kvinners rolle og rettighetene til alle minoriteter kan være en av de mest transformative komponentene – sosial stabilitet kan ikke bygges uten reell deltakelse.
Risikoer og utfordringer: Veien mot desentralisering er ikke enkel. Sentraliserte krefter, historiske fiendtligheter og geopolitisk motstand kan blokkere betydelige reformer.
Fred og sikkerhet: Abdis synspunkt om at SDFs rolle kan være “et viktig element for regional sikkerhet” er strategisk viktig. Han tar til orde for at deres tilstedeværelse ikke bør sees som en trussel, men som en stabiliserende faktor.
Kontekst og støtte fra andre kilder
Abdis uttalelse om at han ønsker “samme mulighet for Rojava” og et desentralisert Syria støttes av nyere rapporter om hans syn på styresett. (North press agency | وكالة نورث برس)
Samtidig har Abdi tydeliggjort at Öcalans oppfordring om oppløsning av den væpnede kampen gjelder PKK, og ikke nødvendigvis SDF-operasjoner i Syria. (Al Arabiya English)
På den andre siden har andre kilder bekreftet at SDFs øverste kommando roser PKK for å gå over til en demokratisk politisk linje, noe Abdi ser som et positivt signal. (Kurdistan24 – کوردستان 24)
Abdullah Öcalan selv har fra İmralı oppfordret til et “nytt brorskapspakt”-kontrakt, som han beskriver som en paradigmeskifte i Tyrkia-Kurdistan-relasjoner. (Kurdistan24 – کوردستان 24)
En fremtidsvisjon med håp, men også store utfordringer
Talerne Ilham Ehmed og Mazloum Abdi har på MEPS-forumet presentert en visjon som er ambisiøs og potensielt banebrytende: et Syria som bygges på desentralisering, like rettigheter og deltakelse – og en fredsprosess som ikke stopper ved Tyrkias grenser, men kan ha effekt i hele Midtøsten.
Dette budskapet er ikke bare symbolsk. Det gir et rammeverk for politisk handling — men veien videre krever at dialogen intensiveres, at institusjoner bygges, og at de som tviler, blir overbevist om at en framtid med inkludering er ikke bare mulig, men nødvendig.
For aktører, politikere og sivilsamfunn i regionen: Ehmed og Abdi tilbyr ikke bare retorikk, men en konkret plan for endring. For omverdenen kan dette være et vindu for støtte – diplomatiske, økonomiske og politiske investeringer i en ny regional orden.
Irakiske og kurdiske sikkerhetsstyrker samlet i går 09. november for å stemme under en spesiell valgsesjon før parlamentsvalget i morgen 11.11.2025 – Her i Kurdistan-regionen. Bilde: Kurdistaninwe
Irak står foran et nytt parlamentsvalg i en tid preget av politisk usikkerhet, økonomiske utfordringer og økende krav om reform. Siden det første valget etter Saddam Husseins fall i 2003, har valg blitt en sentral del av landets demokratiske prosess. Likevel har demokratiseringen vært krevende, og utviklingen har gang på gang blitt påvirket av sekteriske spenninger, korrupsjon og sikkerhetsutfordringer.
Ny teknologi og økt tilsyn
Den uavhengige høye valgkommisjonen (IHEC) har kunngjort at årets valg vil gjennomføres med elektroniske valgsystemer i stedet for tradisjonelle papirskjemaer. Målet er å styrke nøyaktigheten i stemmeopptellingen og redusere faren for manipulasjon. IHEC vil samarbeide med både lokale og internasjonale observatørgrupper for å sikre åpenhet og legitimitet i prosessen.
Dette markerer et viktig skritt mot modernisering av valgsystemet, særlig etter at tidligere valg har blitt kritisert for tekniske feil, ufullstendige manntall og mangelfull overvåkning.
Tre sentrale utfordringer
Til tross for tiltakene gjenstår flere alvorlige hindringer:
Korrupsjon. Bredt anerkjent som et av landets største problemer. Korrupsjon svekker velgernes tillit, påvirker valgresultater og undergraver institusjonenes legitimitet.
Sikkerhetssituasjonen. Selv om ISIS er svekket, fortsetter terrorangrep, målrettede drap og væpnede grupper å skape utrygghet i flere regioner. Dette gjør det vanskelig for mange borgere å delta fritt i valget.
Sekteriske og politiske splittelser. Irak forblir sterkt preget av etnisk og religiøs fragmentering. Dette fører til at enkelte grupper ikke får reell politisk innflytelse, og kan forsterke mistillit mellom befolkningsgrupper.
Valgets betydning for landets fremtid
Valgresultatet vil få direkte innvirkning på regjeringens sammensetning, landets politiske kurs og muligheten for økonomiske reformer. Historisk har valg i Irak enten bidratt til politisk omrokkering eller styrket sittende maktblokker. Uansett utfall vil resultatene påvirke Iraks stabilitet, regionale forhold og landets økonomiske retning.
Flere analytikere peker på at valget kommer på et kritisk tidspunkt, ettersom mange irakere, spesielt unge, uttrykker frustrasjon over arbeidsledighet, dårlig offentlig tjenestetilbud og politisk stagnasjon. De store protestbevegelsene i 2019 og 2021 viste tydelig at et voksende antall borgere krever dyptgripende endringer.
Veien videre
Til tross for utfordringene finnes det et spirende håp. Økt bruk av teknologi, sterkere overvåkningsmekanismer og press fra sivilsamfunn og internasjonale aktører kan bidra til å styrke demokratiet. For å bygge reell tillit mellom befolkningen og staten trengs det målrettede reformer, bekjempelse av korrupsjon og bred inkludering av alle etniske og religiøse grupper.
Iraks parlamentsvalg er mer enn en politisk formalitet. Det er et avgjørende steg i landets demokratiske utvikling og et viktig uttrykk for folkets vilje. For at valget skal bli et vendepunkt, kreves det kontinuerlig innsats for å sikre åpenhet, rettferdighet og bred deltakelse.
Sju måneder etter at PKK erklærte en ensidig våpenhvile, og tre måneder etter en symbolsk nedleggelses seremoni, har volden i det kurdiske fjellområdet mellom Irak og Tyrkia gått kraftig tilbake. I sin ferske rapport «A Cold Peace: A Ceasefire Without Demobilization» dokumenterer Community Peacemaker Teams (CPT) en markant nedgang i angrep, men advarer samtidig mot en farlig utvikling: våpenhvilen har ikke ført til faktisk demobilisering.
Bilde: CPT
Ifølge CPTs observasjoner ble det mellom 1. juli og 30. september registrert bare 34 bombardementer og militære angrep i Sør-urdistan (Bashur i Nord-Irak) – en dramatisk nedgang fra mer enn 1 300 i forrige tremånedersperiode. I september ble det ikke registrert ett eneste angrep, noe som gjør måneden til den første fredelige på et tiår. Samtidig viser rapporten at nesten alle angrepene som fortsatt finner sted, skjer i Amedi-distriktet, et område som i lang tid har vært blant de hardest rammede.
Bak denne tilsynelatende stillheten skjuler det seg likevel en ny form for spenning. Både Tyrkia og PKK har brukt våpenhvilen til å styrke sine militære posisjoner. Tyrkia har utvidet og befestet baser, bygget nye veier fra militære installasjoner inn mot landsbyer og fraktet inn nytt utstyr. PKK på sin side har forsterket og utvidet sitt nettverk av tunneler og fjellposisjoner, og ingen av partene har tatt reelle skritt mot nedrustning.
For sivilbefolkningen betyr dette at uroen og frykten vedvarer. Flere landsbyer er fortsatt ubeboelige, og jordbruksområder forblir utilgjengelige på grunn av militær aktivitet. CPT dokumenterer at bønder som forsøkte å vende tilbake til sine marker i Guharze, ble arrestert og beordret bort. Mange hjem, skoler, moskeer og helseinstitusjoner ligger fremdeles i ruiner etter tidligere bombardementer, og folk har fortsatt ikke fått muligheten til å gjenoppbygge livene sine.
Rapportens tittel – «A Cold Peace» – uttrykker nettopp denne motsetningen: selv om skytingen har stilnet, har ikke freden fått slå rot. Den militære mobiliseringen fortsetter, og uten en gjensidig vilje til nedrustning og forsoning kan våpenhvilen raskt smuldre opp. CPT oppfordrer derfor både Tyrkia og PKK til å stoppe ny militær oppbygging og i stedet ta konkrete skritt mot en politisk løsning. Samtidig etterlyser de større ansvar fra den irakiske regjeringen og de kurdiske myndighetene for å sikre sivile beskyttelse og legge til rette for trygg retur til hjem og jord.
Rapporten gir et sjeldent detaljert bilde av situasjonen i grenseregionene – et område som ofte havner utenfor nyhetsbildet, men som fortsatt bærer på dype sår etter tiår med konflikt. Den minner oss om at stillhet ikke nødvendigvis betyr fred, og at veien videre krever langt mer enn våpenhvile: den krever mot til å avvikle våpnene og gjenoppbygge tilliten.
Solidaritet med Kurdistan 