Tyrkia får fritt bombe Nord-Syria når all oppmerksomhet er rettet mot Gaza, sier kurderleder.
Av: Peter M. Johansen, Brussel
Artikkelen er hentet fra Klassekampen, publisert den 14. desember
TYRKISKE ANGREP Tyrkia har okkupert deler av Nord-Syria i tre offensiver siden 2016 og truer med en fjerde bakkeinvasjon. Operasjon Eufrats skjold i al-Bab, fra 24. august 2016. Operasjon Olivenkvist i Afrin og Manbij, fra 9. august 2018. Operasjon Vårfred i Aleppo, Hasakah og Raqqa i oktober 2019. Omfattende drone- og flybombing i Rojava i november 2022.
Siden september har Tyrkia intensivert sine fly- og droneangrep mot de kurdisk-dominerte områdene nord i Syria. President Recep Tayyip Erdogan har gjentatte ganger varslet om nye innrykk på bakken i områdene som styres av den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria, forkortet til AANES.
Etter Gaza-krigen, hvor Erdogan har engasjert seg voldsomt verbalt og brutt normaliseringsprosessen med Israel, har situasjonen i Nord-Syria gått fullstendig under radaren.
Erdogan har god trening i å manøvrere i geopolitiske gråsoner. Han har i mange år presset EU gjennom flyktningavtalen, han presser Sverige i spørsmålet om Nato-medlemskap, og han manøvrerer mellom USA og Russland. Hans plassering av Tyrkia på det internasjonale kartet fôret en stortyrkisk nasjonalpatos, og var høyst sannsynlig årsaken til at han vant valget i mai.
Bomber Rojava-modellen
Asya Abdullah er en av lederne av det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD) – i et toleder-system som blir praktisert i alle ledd av den politiske modellen som gjelder i det autonome området. Klassekampen møter henne under den attende Tyrkia/EU- og Midtøsten-konferansen i EU-parlamentet i Brussel.
– Frykter dere for at de regionale konfliktene som nå utspiller seg, vil få ringvirkninger for forholdene i de kurdisk-dominerte områdene i Syria?
– De siste tyrkiske angrepene har rammet økonomien vår hardt. De vil ikke bare ødelegge infrastruktur og folks daglige liv. Tyrkia er ute etter å skape nye strømmer med flyktninger og demografiske endringer i områdene de okkuperer, sier Abdullah.
Til daglig oppholder hun seg i de kurdisk-dominerte områdene i Syria, som kalles Rojava. Hun anslår at om lag halvparten av økonomien er rammet av angrepene, som også krever to–tre liv nesten hver dag.
– De bomber oss fordi vi fortsett er der. Bokstavelig talt 24 timer i døgnet. De angriper våre institusjoner, den modellen som kan være løsningen for et framtidig Syria.
Demografisk rulett
Tyrkia har hatt planer om å bosette en million syrere i regionen. Det har lenge vært stille om det, men det pågår fortsatt, forteller Asya Abdullah.
– Det skjer i to faser: Det blir opprettet nye landsbyer eller at gamle landsbyer blir utvidet. Og det skjer ved at familier blir sendt inn over grensa fra Tyrkia. Antallet øker for hver dag.
– Hva med opplysningen om at Tyrkia plasserer palestinere som har bodd i flyktningleirer i Syria, i det okkuperte Afrin i Syria med hjelp av penger fra Qatar?
Det er tydelig at Asya Abdallah blir berørt av spørsmålet, og hun kvier seg for å svare. Situasjonen i Palestina hviler tungt over bordet i det mesopotamiske kultursenteret som deler hus med AANES i Brussel.
– Jeg kan ikke bekrefte det, sier hun.
Men det fins en stiplet linje mellom Tyrkia og Qatar og Hamas og Det muslimske brorskapet.
– Det som teller, er at de som kommer til Afrin, ikke er fra Afrin, men driver de fra Afrin ut. De som kontrollerer Afrin i dag, er jihadister som Tyrkia har satt inn ved hjelp av Syrias nasjonale hær (SNA), sier hun og legger til:
– Det er de som tjener på det. Det er ikke palestinernes feil. Det fins ikke problemer mellom palestinere og kurdere; vi er brødre og søstre. Det er Erdogans politikk som skaper problemene.
Åpner for IS
Asya Abdallah kommer med en advarsel: De konstante tyrkiske angrepene åpner rom og skaper muligheter for Den islamske staten (IS) til å komme tilbake. Angrepene rammer Syrias demokratiske styrker (SDF), den væpnede militsen som utgjør forsvaret av det autonome området i Syria.
– Når Tyrkia bomber, følger IS opp med aksjoner. Uten tyrkiske angrep hindrer våre sikkerhetsstyrker at IS er aktive. Men Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes, sier Abdallah.
Tyrkias bombinger er i interessene til Assad-regimet i Damaskus og Irans og iranskstøttede sjiamilitser, mener PYD-lederen.
– Deres strategi har hele tida vært å skape konflikter mellom SDF og lokale klaner i Deir az-Zur og mellom kurdere og arabere og andre minoriteter.
«Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes.»— ASYA ABDULLAH, PYD
Det autonome området i Syria dekker om lag fem millioner mennesker.
Interessespillet
– Sverige har innstilt støtta til Rojava. Har dragkampen mellom Tyrkia og Nato om Sveriges medlemskap påvirket andre lands holdning til det autonome området og SDF?
– Krigen i Ukraina angår ikke oss. Vi respekterer at Sverige vil bli medlem av Nato. Det er deres politikk. Og det gjelder for andre land også. De har alle sine interesser; det handler ikke om oss, sier Abdallah og legger til:
– Men Sverige og andre land kan opptre annerledes og bedre. Når Tyrkia er ferdig med Sverige, vil de forsøke å legge press på andre. Dette er vi godt kjent med. Så ja, vi er overrasket.
Stormaktspolitikk
Forhandlingene har ikke ført fram. Kurderne har aldri fått plass ved bordet der det snakkes om Syria, verken i FN-regi i Genève eller i Kasakhstan.
– Alle går sammen om å beseire oss, og de lager avtaler som retter seg mot oss ut fra deres ulike interesser, konstaterer Asya Abdullah.
Det samme gjelder i høyeste grad USA, mener hun.
– Det er vi fullstendig klar over. USA handler ut fra sine interesser og strategi – og det vil de fortsatt gjøre. Tyrkia finner sin rolle innenfor den rådende situasjonen. USA sier at de er mot de tyrkiske angrepene, men bare å si det, er ikke nok.
– Har Russland røde linjer overfor Tyrkia?
– Bare når det gjelder de russiske basene i Syria.
Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep) fra 15. oktober. Avløste Folkenes demokratiske parti (HDP).
Den nye partiet er nummer sju i rekka av seks tidligere partier som alle er blitt terrorstemplet i Tyrkia.
I valget i Tyrkia i år vant sittende president Recep Tayyip Erdogan valget med 52,14 prosent av stemmene.
Det gir Erdogan fem nye år som president. Han har vært landets leder i to tiår, som statsminister og president.
Eda Guzdun er Europa-representant i Brussel for det nye kurdiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep). Partiet oppsto da forløperen, kurdiske HDP, ble truet av tyrkiske myndigheter. Guzdun mener løsningen for utsatte folk i Midtøsten må ses i sammenheng.
– Gir den internasjonale oppmerksomheten om Gaza og Palestina forhåpninger om større fokus på Kurdistan etter hvert?
– Hva vi trenger i Midtøsten, er nye tankesett for hvordan vi skal forstå konflikter og hvordan løse dem ut fra nye perspektiver. Det fins sterke demokratiske og progressive krefter i regionen som vil ha fred og demokratiske løsninger på konflikter som har historiske røtter i Kurdistan, i Palestina og blant andre grupper, som assyrere, alawitter og yesidier, sier Guzdun.
Viktigere enn noen gang
Klassekampen møter henne under European Left Forum utenfor Madrid. Guzdur mener landene i Midtøsten må finne nye modeller som er inkluderende og bygger på større aksept og respekt for forskjeller i regionen.
Hun mener en slik modell er demokratisk konføderalisme . Dette er navnet på den politiske filosofien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, som praktiseres av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (Aanes).
– Vi får ikke glemme at det kurdiske spørsmålet er like aktuelt, og at stormakter som Tyrkia nå utnytter situasjonen til å angripe modellen i Nord- og Øst-Syria militært. Det er viktigere enn noen gang med internasjonal solidaritet og å motvirke Tyrkias eskalering av krigen.
Guzdur sier parallellen er storskalakrig og at det ikke er snakk om å gå til røttene i konflikter og finne alternativer.
– Jeg vil derfor at konfliktene blir sett i sammenheng for å finne felles løsninger til fordel for regionen, hvor det fins en mosaikk av folk og kulturer, sier hun.
Kobanê-prosessen
Det nye partiet hennes, Hedep, avløser Folkenes demokratiske parti (HPD).
– Vi sto i en situasjon der HPD sto i fare for å bli forbudt av domstolene. President Recep Erdogan vil ramme vår politiske virksomhet. Ledelsen i HDP har sittet fengslet lenge. Våre parlamentarikere blir arrestert, og ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte, sier Guzdur.
De arresterte og tiltalte HDP-representantene blir koplet til Kobanê-rettssaken som ble satt i gang mot HDP, tiltalt for å være ansvarlig for at 37 mennesker ble drept under protestene i kurdiske områder i Tyrkia i oktober 2014.
Demonstrasjonene fant sted mens Den islamske staten (IS) beleiret grensebyen Kobanê i Syria. Situasjonen var desperat for kurderne, og Tyrkia stengte grensa for å hindre kurdere i Tyrkia å slutte seg til motstanden fra kurdermilitsene Folkets/Kvinnens forsvarsstyrker (YPG/YPJ). Det svarte IS-flagget var godt synlig fra tyrkisk side. HDP krevde støtte fra Nato-landet Tyrkia i kampen mot IS. Ankara hevdet at HDP fremmet kravet på vegne av PKK.
Demonstrasjonene ble møtt med fysiske angrep fra det kurdisk-islamistiske Hür Dava Partisi. HDP krevde gransking i nasjonalforsamlingen. De ble i stedet anklaget for å krenke Tyrkias «enhet og territoriale integritet» i tiltalen som ble lagt fram i desember 2020.
Rettsprosessen, Kobani davasi , startet i april 2021, og forbudet hang som et sverd over HDP fram mot valget i mai i år.
Guzdur understreker at rettssaken har stor symbolsk betydning.
– Kobanê-rettssaken avgjør HDPs eksistens. Den er politisk og handler i virkeligheten om demokratiske krefter i kampen mot et totalitært regime, sier hun.
Historiske paralleller
Eda Guzdun er ikke den første politikeren i Midtøsten som tar til orde for å se regionens konflikter under ett. De internasjonale reaksjonene på Israels krig i Gaza bringer tankene tilbake til Golfkrigen i 1990–91. Irak invaderte Kuwait 2. august 1990 og erklærte Kuwait som Iraks 19. provins.
USA og enkelte allierte invaderte 17. januar 1991 og kastet irakiske styrker ut av Kuwait. Før USAs invasjon foreslo Yasser Arafat, som ledet den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, å se konfliktene i Midtøsten under ett. Det førte til at han ble brennmerket som medløper for Iraks statssjef Saddam Hussein.
Arafat fikk likevel gjennomslag. USA måtte følge opp sine løfter overfor arabiske land. Umiddelbart etter krigen kom Madrid-konferansen med forhandlinger mellom Israel og PLO, og Syria deltok for å ta opp de annekterte Golanhøydene. I 1993 ble Oslo-avtalen inngått – med PLO på USAs terrorliste, der PLO fortsatt er oppført «med unntak» som Kongressen innvilget i 1993.
Kurdiske partier i Tyrkia, som Guzduns Hedep, vet alt om trusselen for å bli terrorstemplet. Det gjelder Kurdistans arbeiderparti (PKK), som andre parlamentariske partier blir lenket til før de blir forbudt.
Kurdiske stemmer
I vår vant Tyrkias sittende president, Recep Tayuip Erdogan, valget mot utfordreren Kemal Kiliçdaroglu.
– Hvordan ble valget i mai oppsummert?
– Valget viser klart og tydelig at kurdiske velgere stemte på Kemal Kiliçdaroglu ut fra vårt ståsted om demokrati, fred og frihet.
Kiliçdaroglu var presidentkandidaten til det kemalistiske Republikansk folkeparti (CHP). Han fikk flest stemmer i de kurdiske områdene i øst og langs hele middelhavskysten, med de store byene med høy andel kurdiske innbyggere: Istanbul, Izmir, Adana. Erdogan tok innlandsregionene og hele kysten mot Svartehavet.
Guzdur peker på at Kiliçdaroglu endret retorikk gjennom valget, «fra demokrati og likestilling til mer aggressiv og militaristisk politikk». Erdogan har dessuten festet sterkt grep om alle statsinstitusjoner gjennom tjue år, påpeker hun.
Navneskiftet til Guzduns parti har ikke endret noe på bakken. Arrestasjonene fortsetter. 28. oktober kom turen til Naif Bulğa, landsstyremedlem i Hedep fra Mersin, og Mazlum Kaya, leder for Hedep Ungdom i den kurdiske middelhavsbyen.
Hedep varsler ny linje ved lokalvalget i mars.
– En politikk som bare er basert på å sikre andres nederlag, er ikke nok for oss. Vi bestreber oss på å styre sammen, sa Hedeps kvinnelige medleder Tulay Hatimogullari i Erbil i Nord-Irak søndag.
Etter mange tilbakeslag var fredsprisen en viktig vitamininnsprøyting for våre medsøstre i Iran
Av: Asta B. Håland (Kvinnegruppa Ottar)
Innlegget ble først publisert i Klassekampen 20. okt.
Illustrasjon: Knut Løvås, Knutlvas@gmail.com
Fredag 6. oktober var kontrastenes dag for oss som er opptatt av kvinnekamp og kvinneorganisering.
Klokka ni la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2024. Som vanlig var det ingenting stort å glede seg over for den norske kvinnebevegelsen. Mens andre sosiale bevegelser får finansiering til å lønne flere hele stillinger og jobbe aktivt med påvirkningsarbeid, har norske kvinneorganisasjoner knapt råd til husleie og en deltidsstilling. Forventningene var derfor ikke høye i forkant, men de ble iallfall innfridd: I 2024 har potten som deles av 38 ulike prosjekter og organisasjoner økt med skarve fire millioner. Kvinnekamp og likestillingsarbeid er fortsatt en salderingspost.
Men allerede klokka elleve reiste den norske nobelkomiteen kjerringa og klinka til med en fredspris som hedrer kvinnekampen i Iran, og som anerkjenner kontroll og undertrykking av kvinner som menneskerettighetsbrudd. Fredsprisen, som i år går til Narges Mohammadi for hennes «kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og for menneskerettigheter og frihet», er en betimelig påminnelse om at kvinners rettigheter ikke kan krenkes uten kamp. At kvinnenes situasjon i Iran og Kurdistan igjen får verdens søkelys, er viktig. Ikke bare for de som deltar i demonstrasjonene eller sitter i fengsel der, men for kvinner over hele verden. Kanskje kjenner de det litt også, kvinnene i Afghanistan, som verden ser ut til å ha glemt? For overgrep og undertrykking av kvinner har så altfor lett for både å bli glemt og bagatellisert i alle land.
Iranske kvinner har flere problemer enn prestestyret, moralpoliti og revolusjonsgarden. Blant historier om syreangrep på jenter på skolene, tusener i fengsel og utbredt tortur, finner jeg også opplysninger om at 60 prosent av studentene på universitetene i Iran er kvinner, og at få av dem har godt betalte jobber etterpå. Iranske kvinneorganisasjoner har i flere tiår slåss for å få lover mot kjønnsbasert vold, spesielt tvangsekteskap og barneekteskap.
Kvinner i Iran utsettes for mishandling, voldtekt, drap og prostitusjon, i tillegg er æresdrap utbredt i hele landet. «Femicide» er den internasjonale kvinnebevegelsens betegnelse på kjønnsbasert drap på kvinner, et globalt problem som påvirker livene til én av tre kvinner. Ifølge FN er femicide forankret i kjønnsulikhet, maktmisbruk og skadelige normer.
Jin, jiyan, azadî – Kvinne, liv, frihet – har blitt ropt i demonstrasjoner over hele verden. Et kurdisk slagord som spredte seg etter at iranskkurdiske Jina Mahsa Amini i fjor høst ble drept av det iranske moralpolitiet for å ikke bruke hijaben på forskriftsmessig måte. Demonstrantene holdt ut lenge. Opposisjonen vokste og var i stor grad ledet av unge kvinner, i hovedsak elever og studenter. Men demonstrasjonene har minsket i intensitet og styrke de siste månedene.
Imens skrur myndighetene opp flere «smarte» kameraer, som skal identifisere kvinner som går på gata uten hijab. Iran er et av landene i verden som henretter flest. Det skal lite til for å dømmes til lange fengselsstraffer, som fredsprisvinneren Narges Mohammadi, som har vært fengslet 13 ganger for å snakke om kvinners rettigheter. Det blir rapportert om tortur, drap, voldtekter og seksuell vold i iranske fengsler. Og optimismen som preget fjoråret og deler av våren, er på vikende front både i Iran, Kurdistan og i diasporaen.
Motkreftene er sterke, imperialistiske, fundamentalistiske og koordinerte. Kurderne i Irak, Syria og Tyrkia tar Erdoğans regjering seg av: Tyrkiske fly bomber i de kurdiske områdene i alle disse landene, uten å gjøre større inntrykk på mediene i vestlige land. Men tyrkiske fly trenger ikke å bombe de iranske kurderne. Myndighetene i Iran har slått knallhardt tilbake og revolusjonsgarden har arrestert titusener av mennesker.
For kvinnene som står i denne kampen i Iran og andre land i området, er fredsprisen til Narges Mohammadi en viktig oppmuntring, et tegn på at verdenssamfunnet bryr seg om kvinners liv og frihet. I Norge drepes også kvinner av sine partnere og andre mannlige familiemedlemmer, vi kan voldtas nærmest straffritt, og norske menn misbruker fattige og utsatte kvinner gjennom porno og prostitusjon. Men i desember gleder vi oss til å hedre fredsprisvinneren i fakkeltoget og til å vise solidaritet med våre kjempende medsøstre. Fordi kvinnekampen er global og kvinnesolidariteten internasjonal.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
Det autonome Nord og Øst Syria er et resultat av den demokratiske frigjøringskampen med base først og fremst i de kurdisk-dominerte områdene i nordre og østre Syria. Helt sentral er kvinnekampen. Revolusjonen starta i 2012, da Assad regimet trakk seg ut av de viktigste byene i nord på grunn av militært press fra jihadistgrupper som Islamsk stat og Al Nusra. Hele verden ble kjent med kvinnefrigjørings-soldatene som nedkjempa IS sammen med sine mannlige kolleger.
Fortsatt er hele Syria i en uavbrutt krigstilstand og NØS er intet unntak.
Afrin
Afrin (den blå delen av kartet), lengst nordvest i Syria, som ble frigjort fra Assad-regimet i 2012, begynte å utvikle et nytt demokrati, men ble okkupert av Tyrkia i 2018, med stilltiende aksept av Russland og USA. Hundretusener flyktet fra okkupantmakta sørøstover til Sheba der de bor i kummerlige forhold i flyktingeleire. 95 % av befolkningen i Afrin var kurdere. Nå er den kurdiske andelen av befolkningen nede i rundt 35 %. Tyrkia flytter inn først og fremst arabere. Det bygges nye landsbyer i samarbeid med andre stater i Midtøsten. Det foregår geriljakamp i Afrin mot okkupantmakta.
I 2016 okkuperte Tyrkia områdene øst for Afrin (den grønne delen av kartet). Disse områdene domineres av ulike militser som gjerne er tilknytta ulike jihadist nettverk. De brukes som redskap av Tyrkia både mot Nord og Øst Syria og mot Assad regimet.
I 2019, ga USA og Russland Tyrkia grønt lys til å invadere området med byene Tell Abyad og Ras al Ayn (den brune delen av kartet).
Tyrkisk-kontrollerte områder av Syria omfatter et 8.835 kvadratkilometer stort område som omfatter over 1000 bosetninger, inkludert byer som al-Bab, Azaz, Jarabulus, Rajo, Tal Abyad og Ras al-Ayn.
Flertallet er arabere
Frigjøringa av NØS skjedde i perioden 2012 til 2019. Den begynte i nord i de kurdisk-dominerte områdene og bevega seg deretter sørover på østsida av elva Eufrat. Frigjøringsstyrkene i Syrias demokratiske styrker (SDF) prøvde ikke å frigjøre områdene vest for Eufrat, for i disse områdene var det kamper mellom Assad regimets hær og de islamistiske militsene som har støtte fra Tyrkia og ulike sunni-arabiske stater. Nå utgjør NØS hele området i Syria øst for Eufrat. Flertallet i NØS er arabere og kurderne utgjør den største minoriteten. Antallet innbyggere er mellom 4 og 5 millioner.
I alle områdene i NØS utvikles et forsøk på et nytt demokrati der kvinner har like rettigheter med menn, og der man praktiserer det nå velkjente medleder systemet med en mann og en kvinne i alle lederstillinger. Dessuten oppretter man mange ulike komiteer som velges lokalt. Blant disse komiteene finner vi alltid kvinnekomiteen. Det utvikles også såkalte kvinnehus der kvinnene utvikler sin politikk.
Denne politikken møter motstand, både eksternt fra ytre makter, men også internt. Det er mye nytt i systemet som går på tvers av tidligere politiske forhold og den vanlige kulturen i Midtøsten. Ikke alle menn liker å bli skjøvet ned fra pidestallen, og gamle diktatoriske strukturer som finnes blant annet i deler av klasse- og stammekulturen står i veien.
Trefninger i sør
De arabiske stammene i søndre del av NØS rives mellom ulike lojaliteter og muligheter. Deir Es Zor var Den islamske stats sterkeste område i Syria og ulike eksterne krefter som Tyrkia, Assad-regimet og Iran støtter de kreftene som er mot frigjøringskreftene i NØS. Seinest i forrige måned var det flere militære opprør i området, mange titalls ble drept. Mye peker mot at Assad-regimet bisto opprøret ved å væpne og sende militser over Eufrat elva for å støtte de klanlederne som er misfornøyde med det nye demokratiet. IS-celler har utført over 121 angrep i NØS hittil i år, melder Syrian Observatory for Human Rights, som er basert i Storbritannia. Frigjøringskreftene jobber for å styrke de demokratiske og kvinnefrigjørende kreftene i området for å bygge opp et samfunn der de ulike folkegruppene og religionene kan, ikke bare leve parallelt, men bygge et fellesskap sammen. I og med at de demokratiske kreftene er under stadige angrep og ytre beleiring, må vi regne med at utviklinga av demokratiet blir hindra av behovet for sikkerhet. Det nye demokratiet legger vekt på å styrke både ungdommens og kvinnenes rolle i samfunnet. På den måten styrkes de kreftene som har mest å tjene på det nye demokratiet.
Tyrkisk opptrapping
I utgangspunktet i 2011, da de militære kampene i Syria brøt ut, hadde Tyrkia som målsetting, i likhet med de fleste arabiske statene i området, å styrte Assad-regimet. Men Russland kom Assad til unnsetning og regimet har greid å overleve med fortsatt støtte fra Russland og Iran. Tyrkia ser nå ut til å ha oppgitt målet om å styrte Assad, og det arbeides nå med å finne en løsning der det kan inngås noen kompromisser. En del av løsningen vil da være at Tyrkia og Assad-regimet går sammen mot NØS for å knuse demokratiet og kvinnefrigjøringa som er skapt der. Men Assad-regimet stoler med rette ikke på at Tyrkia vil trekke seg ut av de syriske områdene det da vil okkupere. Derfor har det hittil ikke blitt noe allianse. USA stiller seg også fortsatt i veien for en videre tyrkisk ekspansjon. Men man kan aldri vite når USA vil trekke sine rundt 800 tropper ut av NØS og overlate området til Tyrkia. Det kan fort skje innen et par år. USA har kanskje nok med å sikre sine posisjoner i Irak og Qatar. Dessuten vil det å gi Tyrkia NØS være et mulig forhandlingskort for USA i det store maktspillet om verdenshegemoni.
Sanksjoner og blokader
Den fortsatte borgerkrigen og de vestlige økonomiske sanksjonene mot Assad-regimet forverrer forholda for vanlig folk stadig mer i hele Syria. Motstanden mot Assad i de regimekontrollerte områdene fortsetter og Tyrkia sikrer de jihadist-dominerte militsene i Idlib provinsen der det bor rundt to millioner mennesker. Samtidig som regimet har større kontroll nå, går økonomien nedover for vanlige folk.
NØS rammes også av blokader og sanksjoner. Alle grenser mot Tyrkia, Irak og regimet er for det meste stengte. Men likevel slippes en del varer og mennesker igjennom, til og med gjennom grensa med Tyrkia. De to viktigste eksportartiklene for NØS ser ut til å være olje og korn. For eksempel er det handel mellom NØS og Assad-regimet der olje blir frakta til vest og diesel og bensin blir frakta til øst. NØS mangler raffineringskapasitet for sin olje, og vest mangler olje.
Det er ikke rart at folk forlater NØS hvis de har råd. Likevel er antallet innbyggere opp mot 5 millioner mennesker, som i denne situasjonen arbeider hver dag for å overleve og utvikle et flerkulturelt, demokratisk samfunn der alle ulike grupper skal inkluderes og der kvinnefrigjøring er en ledetråd.
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus i Syria. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon, skriver Jan Bojer Vindheim. Foto: Erlend Malmo
Mens de grusomme begivenhetene i Israel og Gaza har fanget vår oppmerksomhet, har andre hendelser unngått søkelyset. Derfor har den tyrkiske presidenten Recep Erdogan, helt uten internasjonal fordømmelse, kunnet gjennomføre omfattende angrep på infrastrukturen i den kurdisk styrte regionen i det nordøstlige Syria, som på kurdisk kalles Rojava.
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus. Oljeinstallasjoner og kraftverk, transformatorer og ledningsnett er ødelagt. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon.
Nå er ikke tyrkiske angrep på den kurdisk styrte enklaven noe nytt. Angrep med fly, droner og artilleri har foregått helt siden Assad i 2012 trakk sine styrker ut av Jazira, Kobane og Afrin, tre områder med kurdisk befolkning langs grensa mellom Tyrkia og Syria. Militsen YPG og dets politiske grein PYD tok raskt kontroll i disse områdene. Tyrkia anser dem som en avlegger av sin erkefiende PKK.
Da Kobane i 2014 ble angrepet av IS, sto tyrkiske styrker på den andre siden av grensa som tilskuere. Bare amerikansk flystøtte hindret at byen falt til islamistene. Men av dette vokste det fram en underlig allianse mellom revolusjonære kurdere og Pentagon. Under merkelappen SDF, Syrias demokratiske styrker, klarte kurdiske og arabiske bakkestyrker å nedkjempe det islamistiske kalifatet.
Tyrkias holdning til IS har vært ambivalent. Tusenvis av fremmedkrigere passerte gjennom landet for å slutte seg til IS. Også forsyninger av våpen og mye annet har passert under øynene til tyrkiske sikkerhetsstyrker via IS-kontrollerte grenseoverganger. Mens overgangene til de kurdiske enklavene, i sterk motsetning til dette, har vært og er stengt.
Erdogan og hans folk har ikke sett med blide øyne på at YPG, i form av SDF, utvidet sin kontroll langs grensa. Derfor har den tyrkiske hæren foretatt tre større angrep på Rojava. De tyrkiske styrkene har okkupert den vestsligste enklaven, Afrin. Der har de fordrevet det meste av den kurdiske befolkningen, og bosatt arabere fra andre deler av Syria. Lenger øst der Tyrkia også har erobret et stort område fra SDF, er på samme måte kurdere fordrevet og arabere bosatt.
Den umiddelbare foranledningen til den siste angrepsbølgen var et selvmordsangrep PKK gjennomførte i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Erdogan og hans utenriksminister Hakan Fidan hevder de to angriperne kom fra Rojava, og at makthaverne der er terrorister. Det kan se ut som Erdogan nå ser en mulighet for å rette et avgjørende slag mot PKK.
Ødeleggelsene i Rojava er allerede store. Med mye av infrastrukturen, herunder forsyning av elektrisitet og vann, satt ut av funksjon, er sivilbefolkningen i en svært utsatt situasjon. Skulle den tyrkiske hæren rykke inn, vil lidelsene bli forferdelige.
Av: Andam Aziz (Co-leder i Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter) og Cathrine Linn Kristiansen (Leder i Kvinnefronten)
Artikkelen ble først publisert på Klassekampen og senere sendt til Solkurd.
Som Kurdisk demokratisk samfunnssenter fordømmer vi folkemordet på jesidiene 3. August 2014. Vi minnes alle ofrene og lover å kjempe hver eneste dag for å skape en bedre hverdag for jesidiene, understreker Andam Aziz.
KIDNAPPET: 7000 jesidi-kvinner ble tatt til fange av IS etter massakren i 2014. Fremdeles er 2800 kvinner savnet. Disse kvinnene ble frigjort fra den Islamske Staten i 2019. (Kilde: Klassekampen)
I dag for nøyaktig 9 år siden ble verden vitne til folkemord. I løpet av to uker ble Sinjar-regionen i Irak invadert av den såkalte islamske staten (IS). IS-militanter gjennomførte en strategibasert kampanje for etnisk å rense yazidier fra eksistens. De drepte IS 12.000 uskyldige. 7000 unge kvinner ble tatt som fanger. De ble giftet bort til høystbydende, seksuelt slavebundet og tvunget til å konvertere. Siden frigjøringen av Sinjar november 2015, har den fascistiske staten Tyrkia vært den største trusselen mot jesidiene og sikkerheten i området. Drone og flyangrep på den lokale befolkningen i Sinjar med jevne mellomrom er en fortsettelse av folkemordet. Tyrkia fortsetter det IS startet. Gjennom disse angrepene har den tyrkiske staten begått brudd på Genève-konvensjonen om internasjonal humanitær rett og krigsforbrytelser i henhold til Roma-statutten for Den internasjonale straffedomstolen, selv om sistnevnte ikke er signert av Tyrkia ennå. Grunnen til disse angrepene fra Tyrkia er fordi Jesidi-samfunnet har bevart sin eksistens ved å opprette eget folkestyre og forsvar. De vil ikke akseptere noe som er pålagt dem utenfra. Som samfunn kjemper de for selv- besluttsomhet og avviser enhver politikk som er bestemt uten deres deltakelse. Tyrkia mener Jesidienes selvstyre er en trussel mot Tyrkia. Selv om Sinjar er 150 km utenfor Tyrkias grenser.
Det som skjedde med jesidiene, var folkemord ifølge FN, EU, USA, Armenia, Irak Australia, og Canada. Høyresiden til venstresiden i de ulike landene er enstemmige om at angrepet på jesidiene i Sinjar var folkemord. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge i løpet av de 9 årene ikke har anerkjent angrepet på jesidiene som et folkemord? Anerkjennelse av folkemord bør være et første skritt mot strukturell hjelp i rettslig rettferdighet, helbredelse og en fremtid der folkemord ikke kan skje igjen. situasjonen i dag er fortsatt uavklart for jesidiene. Ingen er straffet for overgrepene, og de nærmere 300.000 internt fordrevne har store problemer med å returnere. Derfor ber vi den norske regjeringen og vNorges utenriksminister Anniken Huitfeldt om å ta et internasjonalt initiativ for å straffeforfølge overgriperne. Norge må iverksette plan og tiltak for å trygge jesidiene i Sinjar både sikkerhetsmessig og humanitært? Vi ber også alle enkeltindivider og organisasjoner jobbe for rehabilitering av jesidiene og gjenoppbygningen av Sinjar. Anerkjennelse av selvstyret Sinjar er en god start for å sikre fremtiden til alle jesidier.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen den 03.08.23 under tittelen «Medvirkning til massedrap«.
Av Erling Folkvord og Svein Olsen, Landstyremedlemmer i Solkurd
IS-massakrene på jesidiene i Irak fikk store medieoppslag. Drepinga starta 3. august 2014. Mange av oss husker Nadia Murad, 19-åringen som klarte å flykte fra IS-fangenskap og sex-slaveri. Hun fikk Nobels fredspris i 2018 .
Men ei anna side av tragedien er mindre kjent: Noen la til rette slik at massakrene ble større enn nødvendig.
Jesidiene er en av mange religiøse minoriteter i Kurdistan. Jesidismen har urgamle røtter. Jesidiene er flertallet av befolkninga i Shengal [på arabisk: Sinjar]. I likhet med resten av Kurdistan, er også Shengal som et lappeteppe av religioner og språk. Shengal ligger i nordvestlige Irak og tett inntil grensa mot Syria. Århundrer med forfølgelser i hele Midtøsten er hovedgrunnen til at jesidier nå bor spredt i mange land.
Lederne i den islamistiske terrororganisasjonen IS (Islamsk stat) hevda og hevder fortsatt at jesidiene er vantro. For muslimer er det derfor, ifølge IS, en religiøs plikt å utrydde dem. For jesidiene hjalp det lite at muslimer flest ser dette som grov forvrenging av Koranen. IS angrep Shengal natt til 3. august.
Fra januar til juli i 2014 hadde IS gått fra seier til seier, først i Syria og så i Irak. Verken den syriske eller den irakiske regjeringshæren gjorde nevneverdig motstand. I juni oppretta IS et nytt kalifat etter at de erobra millionbyen Mosul, et par timers biltur fra Shengal. IS utplasserte soldater slik at de nesten omringa områdene rundt Shengal. Jesidier og andre var redde, både i byen og i landsbyene.
KDP-løfte: «til siste blodsdråpe»
Shengal ligger nær den uklare delelinja mellom Den kurdiske regionen lengst nord i Irak og den regjerningsstyrte landsdelen. Kurdistans demokratiske parti (KDP) er det største partiet og har makta i den regionale regjeringa. KDP har militære styrker, med det tradisjonelle navnet peshmerga. Norge har gitt noen av dem opplæring.
Mange tusen KDP-peshmergaer var i juli 2014 stasjonert i Shengal. Hvor mange de var, er omstridt. De fleste kilder sier 8 – 10 000. Med moderne våpen hadde de stor militær slagkraft.
Men IS var ikke langt unna. Befolkninga var redde. De visste hva IS hadde gjort og frykta angrep.
Sarbast Baiperi, som var leder for peshmerga-avdeling nr. 17, forsikra flere ganger i KDP-media, både på facebook og TV: «Vi vil forsvare Shengal til siste bloddråpe». Sarbast Baiperi var en av de første som stakk av. Natta før IS angrep, forsvant han i egen bil og uten en gang å varsle avdelinga si. Peshmerga-styrkene, unntatt de som ikke fulgte ordre, var ute av Shengal før IS angrep. Og ikke bare det, flere steder hadde KDPs peshmergaer samla inn jesidienes våpen og gjort dem forsvarsløse.
Men vi må for all del ikke glemme de peshmergaene som ble igjen og tok opp kampen mot IS. De fortjener all ære for dette.
Besøk hos overlevende
Solidritet med Kurdistan besøkte en landsby i Shengal i 2018. Åtte kvinner fortalte detaljert om hvordan peshmerga-ledere lovte beskyttelse: «Vi blir her og beskytter dere. Derfor er dere trygge.» De fortalte også om de bestialske IS-overgrepene etter at peshmerga-styrkene dro. Kvinnene sa at flere hadde overlevd viss KDP-styrkene ikke hadde stukket av. Andre har brukt mye sterkere ord.
Drapene starta like etter at peshmerga-styrkene fulgte ordre om tilbaketrekking. Titusener jesidier berga livet fordi PKKs gerilja og kurdiske forsvarstyrker fra Rojava (i dag: Nord- og Øst Syria) grep inn. De rydda og forsvarte en «korridor» fra Shengal-fjellet og over grensa til Syria.
President Barzani lova etterforsking og straff
Raseriet mot KDP var voldsomt blant overlevende. Allerede onsdag 6. august, mens myrderiene i Shengal pågikk, hadde president og KDP-leder Massoud Barzani et møte med jesidi-ledere. Han lova å opprette en granskingskommisjon. Kurdiske media kunngjorde at kommandanter og tjenestemenn som hadde forsømt seg, skulle straffes.i
Barzani, som mottok granskingsrapporten to år seinere, satte hemmeligstempel på den. TV-kanalen KNN klarte likevel å offentliggjøre deler:
To av punktene:
1 293 ble massakrert den første natta.
6 417 mennesker falt i hendene på IS-krigere
Rapporten oppga at 18 000 KDP-peshmergaer var stasjonert i og rundt Shengal før angrepet.ii På grunnlag av KNN-reportasjen skrev to nettaviser at alle KDP-peshmergaene i området
«opererte under kommando av Masrour Barzani, leder av KDPs etterretningstjeneste Parastin og sønn av KDP-leder Massoud Barzani.»
Masrour Barzani er nå statsminister. Faren hans, Massoud Barzani er fortsatt partileder, men ikke president.
Realiteten i dette er at «noen» beordret regjeringsstyrkene til å forlate en landsdel der befolkninga var trua av angrep fra en terrororganisasjon. Uansett hva disse «noen» tenkte, så la de til rette for massedrap.
Medvirkning til massedrap har ingen foreldelsesfrist. Både statsledere og FN-organisasjoner valgte likevel å se bort. Men slik medvirkning kan ikke være et lands «indre anleggende».
Norge har et godt forhold til den regionale regjeringen. Utenriksminister Huitfeldt bør være den rette til å sette granskingskravet på dagsordenen, både i egen regjering og i FN.
Tyrkia har fått nær samme aksept i Nato og EU for sin «sikkerhetstrussel» som Israel har overfor palestinerne.
– Den tyrkiske staten legger press på oss og på regjeringene i landene i Europa hele tida, ikke bare Sverige og Finland. De har gjort det overfor Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland for å kriminalisere individer og politiske partier og organisasjoner.
– Og de angriper andre stater militært, konstaterer Derviş Çimen, Europa-representanten til det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP), over et fat med belgiske vafler.
Han tar imot Klassekampen på HDP-kontoret i Rue d’Arlon, bare et steroidestint steinkast fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg. HDP forbereder seg på en politisk og rettslig helvetesuke, men fikk et lite pusterom da forfatningsdomstolen i Ankara utsatte HPDs forsvar mot et truende forbud mot partiets eksistens, fra 14. mars til 11. april.
Det blir tatt som et godt tegn for at president Recep Tayyip Erdogan ikke uten videre får det som han vil selv om han har avsatt dommere og innsatt nye.
«Sikkerhetstrussel»
Vi begynner å trekke åpenbare paralleller når det gjelder sikkerhetsperspektivet. Argumentene Tyrkia forskanser seg bak, er slående like som de Israel har brukt siden staten ble opprettet på palestinsk jord i 1947. Og de har slående samme gjennomslagskraft i Nato og EU og ovenfor USA.
Det utvikler seg til et parti politisk bridge rundt bordet. For hvert kort Çimen trekker fram der Ankara bruker «sikkerhet», legger vi et tilsvarende palestinsk kort på bordet der Israel forsvarer sine forbryterske handlinger overfor internadsjonal kritikk fra der den måtte komme.
HDP-lederne Figen Yüksekdağ og Selahattin Demitraşsom har sittet fengslet siden 2016, andre fengslede HDP-parlamentarikere og avsatte ordførere. HDPs fem-seks millioner velgere.
– Vi er alle en «sikkerhetstrussel», fastslår Çimen.
– Det er ikke Tyrkia som har noen sikkerhetstrussel, det er det vi og kurdere i Syria og Nord-Irak som har, sier han om viser til en kronikk han har skrevet for den svenske avisa Dagens ETC.
– Det anti-kurdiske, anti-demokratiske Tyrkia er Tyrkias reelle sikkerhetsproblem. Det vil vi se enda tydeligere de neste tre månedene.
Det er som hentet ut av Israels dreiebok.
Terrrorlister
Det er umulig å ikke se likhetene mellom det terrorstemplede Kurdistans arbeiderparti (PKK) og de palestinske organisasjonene som står på USAs og EUs terrorlister – og fra tidligere tider PLO med Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Demokratifronten for Palestinas frigjøring (DFLP).
Det fins dessuten en parallell til «terroristiske» African National Congress (ANC) og Pan African Congress (PAC) i Sør-Afrika fram til 1994. Det er det mange som i dag hyller Nelson Mandela og har ham som politisk forbilde, ønsker å glemme.
Çimen viser til Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og hans forsvar av «min gode venn» Erdogan med begrunnelsen at Ankara har legitime «sikkerhetstrusler» å forsvare seg mot i kampen mot terrorisme. Vi finner den røde tråden til brevet som utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev til USAs utenriksminister «Dear Condi» Rice i 2005 om Israels legitime rett til sikkerhet «innenfor forsvarbare grenser».
Tyrkias «sikkerhet» og Israels «sikkerhet» er politisk trumf i USAs og Europas utenrikspolitiske posisjoneringer.
Både Tyrkia og Israel flytter sine grenser for innflytelse og kontroll. Israel gjør det fysisk, først ved å annektere og innlemmet Øst-Jerusalem og Golanhøydene; nå ved gradvise å utvide C-områdene på Vestbredden ved å bygge ut bosettingene og utposter.
Tyrkia har gjennomført tre invasjoner i Nord-Syria siden august 2016 og anlegger stadig flere baser og militære utposter i det kurdiske Nord-Irak.
Ingen av landene synes å være særlig uroet over «legitime, forsvarbare grenser» når de legger dem inn på andres territorium.
Alternativ sikkerhet
– EU skriver i alle sine rapporter om Tyrkia om «PKK-terrorisme». Det bidrar til å legitimere de overgrepene som Tyrkia begår, mener HDPs Europa-representant. Ankara slår HDP i hartkorn med PKK, Fetullahçi Terör Örgütü (FETÖ) som Erdogan kaller sine gamle allierte i Gülen-bevegelsen, med IS og med kurdermilitsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) som slåss mot IS.
Kobani-prosessen mot HDP-lederne, truslene mot å forby partiet, Tyrkias 15.000-20.000 politiske fanger, Ankaras angrep i Syria og Nord-Irak.
– Alt henger sammen, sier Çimen.
– Alternativet er å gi opp alle undertrykkende tiltak og innstille de militære angrepene, å stryke PKK av terrorlistene og løslate [PKK-lederen] Abdullah Öcalan for at han skal kunne delta i prosessen med å demokratisere Tyrkia.
– Alle rapporter og alle referanser til Tyrkias «sikkerhetsproblemer» henger sammen med de politiske alternativene til den politikken Ankara fører.
Det utgjør samtidig alternativene til den politikken USA, Nato og EU nå fører.
Berxwedan jiyane
– Vi kan ikke gi etter fordi motstanden er del av vår identitet, sier Çimen.
Det har samme gjenklang som i møtet med den folkelige motstandsbevegelsen i Palestina, popular resistance. De har høstet samme erfaringer.Det smerteligste er å knele eller å måtte knele.
– «Motstand betyr liv», sier vi i de kurdiske områdene. Berxwedan jiyane. Det er vårt viktigste våpen mot det tyrkiske regimet.
Slagordet spredte seg fra Kobanê da YPG/YPJ sloss mot IS med ryggen bokstavelig mot grensegjerdene som tyrkerne hadde stengt for ikke å slippe sivile ut og forsterkninger inn. Samtidig gikk tyrkiske ambulanser i skytteltrafikk med sårede IS-soldater til sjukehuset i Şanliurfa, godt synlig for pressekorpset på den tyrkiske siden av grensa.
Krigen koster
Kurdiske politikere og aktivister som Klassekampen møter i Brussel, legger stor vekt på at Ankaras politikk rammer andre tyrkere, syrere, irakere. Økonomien har ført til at Erdogan ikke lenger står i samme kurs som han og Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) foran tidligere valg.
Han har ikke statskassemidler til å sette i gang populære prosjekter. Nå står striden om ressursene til gjenoppbygginga etter jordskjelvet, til hvem og hvor.
– Krig er dyrt. Det er det beste svaret, mener Çimen.
– Alle penger og ressurser som var avsatt til jordskjelv og naturkatastrofer, er brukt på krigsmaskineriet uavbrutt siden 2016.
Turkey’s (read: President Recep Tayyip Erdoğan’s) Madrid agreement with Sweden and Finland is a political declaration of intent. It is designed to be a crowbar, with which Erdoğan will both pressure Finland and Sweden to change their own legislation, and push the two states to extradite individuals e deems ‘terror suspects’.
Once Erdoğan extradites Kurdish asylum seeker Zinar Bozkurt and others on the first list he provided, we can count on him coming up with more names. Erdoğan’s long-term goal is probably to create a practice of almost automatic extradition of people labelled as terror suspects.
In Turkey, ‘terror suspect’ covers almost everyone who opposes Erdoğan’s policy of oppression and war. This phrase, as Erdoğan uses it, is a political term, not a legal one.
1940: Sweden sent a Norwegian saboteur to Hitler’s guillotine
Erdoğan’s demands on Sweden and Finland today can to some extent be compared to a German demand on Sweden during the World War II. For years, police in several European countries collaborated with the German Gestapo (Geheime Staatspolizei). Together they were to destroy a communist-led sabotage organisation. The saboteurs – who were mostly sailors and dock workers – had sunk German ships on their way to Spain under General Fransisco Franco. These ships were never able to deliver their weapon loads to the fascists during the Spanish Civil War.
The Norwegian sabotage leader Martin Hjelmen was arrested in Sweden in February 1940. The social democrat Per Albin Hansson was then prime minister in a coalition government. Swedish authorities handed Hjelmen over to Germany, where he was interrogated and tortured by the Gestapo. Hjelmen was ultimately executed by guillotine in Brandenburg on 30 May 1944.
1975: Prime Minister Olof Palme condemned “these satanic murderers”
But Sweden also has a more recent and more honourable history. On 27 September 1975, the fascist Franco regime executed five Basque freedom fighters. The following day, Swedish Prime Minister Olof Palme gave a speech at the Social Democrats’ party congress. The prime minister spoke clearly about the passivity of the international community towards modern fascism.
“The amazing thing is that this continues, that these satanic murderers are allowed to continue in the same way,” Palme said.
2022: What will Prime Minister Magdalena Andersson do?
Olof Palme’s party colleague Magdalena Andersson is today prime minister of Sweden. Although Turkey does not have the death penalty, she knows that countless Kurdish freedom fighters have died in Turkish prisons. I myself have met several of those who have been tortured and maimed for life. Of course, Andersson also knows that Turkey has been waging war in the neighbouring Iraq and Syria for years.
Chancellor Adolf Hitler said in his time that he was fighting for “lebensraum”. Before and during World War II, he used this concept to justify Germany’s claim to control both neighbouring states and colonial territories in Africa.
In comparison, Erdoğan has for several years openly said that he is waging war to create the great Turkey that the republic’s founder Mustafa Kemal Atatürk was never able to achieve. This means war to move state borders.
Now it is up to Andersson to decide whether Kurdish Zinar Bozkurt should be handed over in the same way as Martin Hjelmen was to the Gestapo. There are many differences: Hjelmen organised and led effective sabotage operations. Bozkurt is a gay conscientious objector who says he has been an activist for the pro-Kurdish left-wing Peoples’ Democratic Party (HDP).
Madrid Agreement gives Sweden a political “veto”
The deal struck in Madrid among Turkey, Finland and Sweden is prefaced with a sentence that states it was drawn up “under the auspices of NATO’s Secretary General”. In this way, everyone knew that Jens Stoltenberg, Norway’s former prime minister, would emphasise his own decisive role.
There has been a lot of negative commentary on the Madrid Agreement. But it also has an important provision that could prevent Erdoğan from having his “terror suspects” extradited. This could happen if Sweden wants to protect them. It is a political question that Sweden itself decides.
Article 8 of the Madrid Agreement states that the agreement must be carried out “in accordance with the European Convention on Extradition.” This convention sets out how states should treat requests for the extradition of “ordinary” criminals. This is important.
In several countries, political activists are arrested, prosecuted and punished for “ordinary” crimes. One example: no one knows how many of the opponents of the clerical regime in Iran have been punished for what is called “narcotics crime”.
“Extradition shall not be granted if …”
Article 3 of the Extradition Convention therefore is crystal-clear:
“Extradition shall not be granted if the offence in respect of which it is requested is regarded by the requested Party as a political offence or as an offence connected with a political offence.”
Sweden’s assessment is decisive. Erdoğan has actually approved that the “terror suspect” should not be extradited if Sweden considers his or her action “as a political offence or as an offence connected with a political offence”.
The next article of the convention continues:
“The same rule shall apply if the requested Party has substantial grounds for believing that a request for extradition for an ordinary criminal offence has been made for the purpose of prosecuting or punishing a person on account of his race, religion, nationality or political opinion, or that that person’s position may be prejudiced for any of these reasons.”
To repeat: The gay conscientious objector Zinar Bozkurt and other “terror suspects” shall not be extradited if Sweden has good reasons to believe that Turkey will punish them because of race, religion, nationality or political opinion.
Prime Minister Magdalena Andersson decides for herself what place she will have in Swedish history. She may be remembered for capitulating to President Recep Tayyip Erdoğan, or she can be remembered as the leader who had the courage and backbone to follow Olof Palme’s appeal from the party congress in 1975.
Medya News 6-2022. 26. august 2022.
Sveriges statsminister kan fortsatt si NEI
Erdogan har gitt henne en politisk «vetorett»
Tyrkias (dvs. president Edogans) Madrid-avtale med Sverige og Finland er ei politisk viljeserklæring. Den er utforma for å være ei brekkstang. Med denne brekkstanga skal Erdogan ikke bare presse Finland og Sverige til å endre sin egen lovgivning.
Han vil også presse de to statene til å utlevere «terrormistenkte» personer til Tyrkia. Viss Erdogan får utlevert Znar Bozkurt og de andre som står på den første listen han har levert, kan vi regne med at han kommer med flere navn. Erdogans langsiktige mål er trolig å skape en praksis med nærmest automatisk utlevering av personer som han sier er «terrormistenkt.»
I Tyrkia omfatter jo dette ordet nesten alle som gjør motstand mot eneherskeren Erdogans undertrykkelses- og krigspolitikk. «Terrormistenkt», slik Erdogan bruker ordet, er et politisk og ikke et juridisk begrep.
1940: Sverige sendte norsk sabotør til Hitlers giljotin
Erdogans krav til Sverige og Finland i dag, kan til en viss grad sammenlignes med et tysk krav til Sverige under andre verdenskrig. I årevis hadde politiet i flere europeiske land samarbeidet med tyske Gestapo (Geheime Staatspolizei). Sammen skulle de ødelegge en kommunist-ledet sabotasjeorganisasjon. Sabotørene – som stort sett var sjøfolk og havnearbeidere – hadde senket tyske skip på vei til Francos Spania. Disse skipene fikk aldri levert sine våpenlaster til fascistene under den spanske borgerkrigen.
Den norske sabotasjelederen Martin Hjelmen ble arrestert i Sverige i februar 1940. Sosialdemokraten Per Albin Hansson var da statsminister i en koalisjonsregjering. Svenske myndigheter utleverte Hjelmen til Tyskland. Han ble avhørt og torturert av Gestapo, og til slutt henrettet med giljotin i Brandenburg 30. mai 1944.
Men Sverige har også en nyere og mer ærefull historie. 27. september 1975 henrettet det fascistiske Franco-regimet fem baskiske frihetskjempere. Sveriges statsminister Olaf Palme holdt dagen etter en tale på Sosialdemokratenes partikongress. Statsministeren snakket tydelig om det internasjonale samfunnets passivitet overfor den moderne fascismen:
«Det fantastiske er at dette fortsetter, at disse satans mordere får fortsette på samme måte.»
Svensk originaltekst: «Det fantastiska är att detta fortsätter, att dessa satans mördare får hålla på som det sker«.
2022:Hva gjør statsminister Magdalena Andersson?
Olof Palmes partifelle Magdalena Andersson er i dag statsminister i Sverige. Selv om Tyrkia ikke har dødsstraff, vet hun at utallige kurdiske frihetskjempere har dødd i tyrkiske fengsler. Jeg har selv møtte flere av de som har blitt torturert og skadet for livet. Andersson vet selvfølgelig også at Tyrkia i flere år har ført krig i nabolandene Irak og Syria.
Rikskansler Adolf Hitler sa i sin tid at han kjempet for «lebensraum». Før og under andre verdenskrig brukte han dette slagordet for å rettferdiggjøre Tysklands krav om å beherske både nabostater og koloniområder i Afrika.
Til sammenligning har Erdogan i flere år sagt åpent at han fører krig for å skape det store Tyrkia som Mustafa Kemal Atatyrk aldri klarte å få til. Dette betyr krig for å flytte statsgrenser.
Nå er det opp til statsminister Magdalena Andersson å avgjøre om kurdiske Znar Bozkurt skal utleveres på samme måte som Martin Hjelmen ble utlevert til Gestapo. Mye er forskjellig: Hjelmen organiserte og ledet effektive sabotasjeaksjoner. Bozkurt er en homofil militærnekter som sier han har vært aktivist for HDP (Folkenes demokratiske parti.)
Madrid-avtalen gir Sverige en politisk «vetorett»
Madridavtalen mellom Tyrkia, Finland og Sverige innledes med en setning som sier at den er utarbeidet «i regi av NATOs generalsekretær.» Dermed får alle vite at Jens Stoltenberg, Norges tidligere statsminister, vil framheve sin egen helt avgjørende rolle.
Mye negativt har blitt sagt om Madrid-avtalen. Men den har også en viktig bestemmelse som kan hindre at Erdogan får sine «terrormistenkte» utlevert. Dette kan skje viss Sverige vilbeskytte dem. Det er et politisk spørsmål som Sverige selv avgjør.
Madrid-avtalens punkt 8 sier at avtalen skal gjennomføres «in accordance with the European Convention on Extradition.» Denne konvensjonen fastsetter hvordan statene skal behandle krav om utlevering av «vanlige» kriminelle. Dette er viktig.
Politiske aktivister blir i flere land arrestert, tiltalt og straffet for «vanlig» kriminalitet. Ett eksempel: Ingen vet hvor mange av presteregimets motstandere i Iran som har blitt straffet for det som kalles «narkotika-kriminalitet.»
«Utlevering skal ikke skje viss . . .
Utleveringskonvensjonens artikkel 3 har derfor en glassklar avgrensing:
«Extradition shall not be granted if the offence in respect of which it is requested is regarded by the requested Party [Sweden] as a political offence or as an offence connected with a political offence.»
Sveriges vurdering er avgjørende. Erdogan har faktisk godkjent at den «terrormistenkte» ikke skal utleveres dersom Sverige betrakter hans eller hennes handling «as a political offence or as an offence connected with a political offence.»
Konvensjonens neste punkt er enda videre:
«Den samme regel kommer til anvendelse dersom den anmodede stat [Sweden] har alvorlig grunn til å anta at en begjæring om utlevering for en alminnelig forbrytelse er fremmet i den hensikt å tiltale eller straffe en person på grunn av dennes rase, religion, nasjonalitet eller politiske oppfatning, eller at denne persons stilling kan forverres av noen av disse grunner.»
Engelsk originaltekst: «The same rule shall apply if the requested Party [Sweden] has substantial grounds for believing that a request for extradition for an ordinary criminal offence has been made for the purpose of prosecuting or punishing a person on account of his race, religion, nationality or political opinion, or that that person’s position may be prejudiced for any of these reasons.»
For å gjenta: Den homofile militærnekteren Znar Bozkurt og andre «terrormistenkte skal ikke utleveres viss Sverige har gode grunner til å tro at Tyrkia vil straffe han eller henne på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning.
Statsminister Magdalena Andersson avgjør selv hvilken plass hun skal få i svensk historie. Hun kan bli husket fordi hun la seg flat for president Recep Tayyip Erdoğan. Eller eller hun kan bli stående som statsministeren som hadde mot og ryggrad til å følge Olof Palmes appell fra partikongressen i 1975.
Erling Folkvord bidrar med artikler til Medya News. Her en nylig publisert artikkel på engelsk om Erdogans plan om en Stor Tyrkia.
Artikkelen på norsk:
President Erdoğan: «Det er krystallklart: Første verdenskrig er ikke over ennå»
For sitt heime-publikum har president Recep Tayyip Erdoğan holdt mange taler som ikke er nevnt i europeiske medier. Han har lovet sine velgere å skape Det større Tyrkia som Atatürk ikke klarte å oppnå. Når mediene er tause, er det lettere for andre statsledere å late som om de ikke vet at Erdoğans brudd på folkeretten er en del av en overordna strategi.
For å forstå hvor hen Erdoğan beveger seg med invasjonen av Nord-Irak, som startet 17. april, bør vi ta en titt 100 år tilbake i tid.
Det osmanske parlamentet vedtok Den nasjonale pakten – Misak-ı Millî – 28. januar 1920. Det ble senere ratifisert av det nyopprettede tyrkiske parlamentet. General Mustafa Kemal – som senere tok navnet Atatürk – hadde skrevet dokumentet.
I dag har Tyrkia sitt nye Tyrkias nye strategiske forskningssenter (Yeni Turkiye Stratejik Arastirmalar Merkezi). Navnet får meg til å tenke på The Project for the New American Century, en tenketank opprettet i Washington i 1997. Hensikten var «å fremme amerikansk globalt lederskap». Invasjonene i Afghanistan i 2001 og i Irak i 2003 var de første delprosjektene.
I 2017 publiserte Tyrkias nye strategiske forskningssenter en 1450-siders bok dedikert til Nasjonalavtalen – Misak-ı Millî.
«Det er krystallklart: andre verdenskrig er ikke over ennå»
Erdoğan skrev et forord til denne boken. Den har tittelen «Nøkkelen til parentesen som aldri ble lukket: Misak-ı Millî». Dette er et utdrag av forordet:
«Vårt land har en historisk fortid på mer enn 2.200 år. Det er mange fakta, eksempler på vår strålende fortid som vi skulle trekke lærdommer fra.
(…)
Da det osmanske riket gikk inn i krigen [i 1914] var territoriene 2,5 millioner kvadratkilometer. Da vi grunnla republikken vår [i 1923] hadde vi 780 000 kvadratkilometer igjen.
Det osmanske parlamentet erklærte Misak-ı Millî, kravet om minimum av territorier vi kunne akseptere. Nasjonalforsamlingen som ble innkalt etter grunnleggelsen av vår republikk, aksepterte fullt ut denne ‘nasjonalavtalen’ som tilføyde til våre eksisterende grenser Mosul, Kirkuk, Aleppo, Vest-Trakia, Batum, Kypros og noen få øyer.
Du kan forstå vår interesse og vårt engasjement i det som skjer i Syria, Egypt, Irak, Libya, Balkan og Kaukasus ved å se tilbake på vår historiske fortid. Historien vil gi det beste svaret til de som sier ‘hvilken virksomhet har Tyrkia på disse stedene?’
– Det er krystallklart: Andre verdenskrig er ikke over ennå. Vi vil fortsette kampen og vår innsats med den styrke vi trekker fra vår historie og vår kultur, mot de som prøver å dekke over blodet med blod og barbari med barbari. Den viktigste betingelsen for vår kamp er ikke å glemme Misak-ı Millî.»
Denne programmatiske uttalelsen fra 2017 omtales ofte som Erdoğans manifest. Det bidrar til å forklare hvorfor president Erdoğan ønsker å hevne Atatürks ydmykende nederlag på Lausanne-konferansen i 1923. Seierherrene fra første verdenskrig avsluttet delingen av Midtøsten da de møttes i Lausanne. De avviste Atatürks «Stor-Tyrkia». Han måtte akseptere at de største imperialistiske statene på den tiden – England og Frankrike – kontrollerte de fruktbare og olje- og gassrike områdene i Nord-Syria og Nord-Irak. Atatürk måtte ta farvel med det Stor-Tyrkia han hadde beskrevet i Misak-ı Millî tre år tidligere.
Erdoğans nederlag i Mosul i 2016.
I oktober 2016 talte president Erdoğan på en internasjonal folkerettskonferanse i Istanbul. Det var samme dag som de USA-ledede koalisjonsstyrkene starta angrepet for å frigjøre Mosul fra IS (Islamsk stat). I god tid hadde Erdoğan sendt velutdannede soldater og stridsvogner til den tyrkiske Bashica-basen, som ligger like utenfor Mosul og omtrent 100 kilometer fra den tyrkiske grensen. Mesud Barzani, som da var både partileder og president i Den kurdiske regionen i Irak, hadde gitt sitt samtykke til disse troppebevegelsene gjennom den kurdiske regionen.
På denne konferansen forklarte Erdoğan hvorfor han ikke aksepterte at Tyrkia ble dyttet til side. Nettstedet New Arab skrev: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har ikke latt en dag gå uten å klage over at han ikke ble invitert til frigjøringsoperasjonen i Mosul.»
New Arab gjenga utdrag fra talen hans under overskriften: «Erdoğan gir Irak en ‘historieleksjon’ om Mosul:
– Da han talte på den internasjonale folkeretts-konferansen i Istanbul mandag, påkalte han et dokument fra tidlig på 1900-tallet som hevdet at Mosul var på tyrkisk jord: – I Mosul ligger en historie for oss. Hvis herrene ønsker det, la dem lese Misak-i Milli (Den nasjonale pakt) og forstå hva stedet betyr for oss, erklærte Erdoğan.
Den tyrkiske presidenten refererte til en osmansk parlamentsvedtatt pakt fra 1920 som betegner Kirkuk og Mosul som deler av Tyrkia.»
New Arabs kommentar var kort: «Erdoğans historieleksjon vil sannsynligvis falle for døve ører igjen, spesielt nå har ‘selskapet’ har starta uten han.»
Dagen etter skrev den tyrkiske dagsavisen Sabah at Erdoğan forsikret at Tyrkia ville delta i både frigjøringen av Mosul og forhandlingene etterpå:
«Tyrkia vil delta i Mosul-operasjoner, og vi vil være ved bordet, sier Erdoğan. Den tyrkiske presidenten lovet at hans land ville slutte seg til både Mosul-operasjonen som begynte om morgenen og eventuelle samtaler om den irakiske byens skjebne i kjølvannet av erobringen fra IS.
(…)
– De sier at Tyrkia ikke bør gå inn i Mosul. Kom igjen! Hvordan går jeg ikke inn? Jeg har en 350 kilometer lang grense mot Irak. Og jeg er truet fra den grensen, sa den tyrkiske presidenten. De ber oss trekke oss tilbake fra Bashiqa. Ingen bør forvente at vi skal gjøre det, la han til.»
Frigjøringen av Mosul ble nok et nederlag for president Erdoğan. USA støttet den irakiske regjeringen, som nektet å tillate tyrkiske styrker å delta. Erdoğans stridsvogner og velutdannede soldater kunne ikke bevege seg utenfor Bashica-basen.
Kurdistan 24 skrev også, og dette er sant, at «kartet fra ‘Nasjonal-pakten’ inkluderte øyene i det nordlige Egeerhavet og Dodekanesene, vestlige Trakia og Makedonia opp til Thessaloniki, Kypros, Antioch, Aleppo, Jarablus, Der al-Zor, Mosul, Kirkuk og Sulaymaniyah.»
Tre invasjoner etter nederlaget i Mosul
Etter at regjeringene i Bagdad og USA hadde nektet å tillate president Erdoğan å delta i frigjøringen av Mosul, har han gjennomført både tre invasjoner i Syria og mange «mindre» angrep i nabolandene. Regjeringene i Syria og Irak har protestert. De har også krevd at Sikkerhetsrådet i FN reagerer på tyrkiske brudd på folkeretten. Men de har ikke blitt hørt. Sikkerhetsrådet ser ut til å ha vedtatt en uformell regel der president Erdoğan er unntatt fra å følge sentrale elementer i FNs-pakten.
Både USA og Russland har så langt godkjent på forhånd eller stilltiende akseptert de tyrkiske invasjonene av Syria og Irak. Dette gjelder også den siste invasjonen av Irak, som startet 17.
«Se på Hitlers Tyskland» sa Erdoğan i 2016
Alle statsoverhoder har historiske figurer de ser opp til. Og Mustafa Kemal Atatürk er ikke Erdoğans eneste forbilde. I 2016 fikk han mange spørsmål før folkeavstemningen om å endre grunnloven og gjøre presidenten til praktisk talt enehersker.
På en pressekonferanse 1. januar 2016 svarte president Erdoğan nok en gang på kritiske spørsmål om hvorfor han ønsket å endre grunnloven. Trodde han at en slik endring ville fungere bra i det tyrkiske samfunnet? Erdoğan svarte kortfattet:
«Det er allerede noen eksempler i verden i dag, og også noen fra fortiden. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.»
På denne måten fokuserte Erdoğan selv på en mulig likhet mellom sine egne metoder og metodene som Adolf Hitler brukte etter at han hadde blitt diktator.
Så det er fornuftig å se etter likheter mellom Hitler og Erdoğan når det gjelder å erobre nye landområder. I 1938 krevde Hitler innlemmelse av deler av Tsjekkoslovakia i Tyskland. Statsoverhodene i England, Frankrike og Italia aksepterte dette. 30. september 1938 undertegnet de München-avtalen, som ga deler av Tsjekkoslovakia til Hitler. Regjeringen i Tsjekkoslovakia fikk ikke tillatelse til å delta i forhandlingene. Hitler garanterte at han ikke ville kreve ytterligere tyske utvidelser.
Chamberlain, Storbritannias statsminister, erklærte at avtalen ville sikre «fred for vår tid».
Seks måneder senere okkuperte Tyskland resten av Tsjekkoslovakia. I dag vet alle at dette var begynnelsen på andre verdenskrig.
Hvem kan stoppe Erdoğan?
I mai 2022 er det bare PKK-geriljaen i Nord-Irak og SDF (Syrias demokratiske styrker) i Syria som motsetter seg president Erdoğans erobringskampanje, med NATOs nest største hær. Militært er det en kamp mellom en militærgigant og en liten dverg. Likevel har Tyrkia mislyktes hver gang de har erklært at den neste invasjonen vil «utrydde de aller siste PKK-terroristene».
Høsten 2021 erklærte president Erdoğan at 100-årsjubileet for Lausanne i 2023 vil være «den største milepælen på veien mot å bygge et stort og sterkt Tyrkia». Statsoverhoder som ikke setter foten ned nå, vil i fremtiden bli sammenlignet med de lederne som i 1938 møtte Adolf Hitler med appeasement (ettergivenhet).
Solidaritet med Kurdistan 