Sju måneder etter at PKK erklærte en ensidig våpenhvile, og tre måneder etter en symbolsk nedleggelses seremoni, har volden i det kurdiske fjellområdet mellom Irak og Tyrkia gått kraftig tilbake. I sin ferske rapport «A Cold Peace: A Ceasefire Without Demobilization» dokumenterer Community Peacemaker Teams (CPT) en markant nedgang i angrep, men advarer samtidig mot en farlig utvikling: våpenhvilen har ikke ført til faktisk demobilisering.
Bilde: CPT
Ifølge CPTs observasjoner ble det mellom 1. juli og 30. september registrert bare 34 bombardementer og militære angrep i Sør-urdistan (Bashur i Nord-Irak) – en dramatisk nedgang fra mer enn 1 300 i forrige tremånedersperiode. I september ble det ikke registrert ett eneste angrep, noe som gjør måneden til den første fredelige på et tiår. Samtidig viser rapporten at nesten alle angrepene som fortsatt finner sted, skjer i Amedi-distriktet, et område som i lang tid har vært blant de hardest rammede.
Bak denne tilsynelatende stillheten skjuler det seg likevel en ny form for spenning. Både Tyrkia og PKK har brukt våpenhvilen til å styrke sine militære posisjoner. Tyrkia har utvidet og befestet baser, bygget nye veier fra militære installasjoner inn mot landsbyer og fraktet inn nytt utstyr. PKK på sin side har forsterket og utvidet sitt nettverk av tunneler og fjellposisjoner, og ingen av partene har tatt reelle skritt mot nedrustning.
For sivilbefolkningen betyr dette at uroen og frykten vedvarer. Flere landsbyer er fortsatt ubeboelige, og jordbruksområder forblir utilgjengelige på grunn av militær aktivitet. CPT dokumenterer at bønder som forsøkte å vende tilbake til sine marker i Guharze, ble arrestert og beordret bort. Mange hjem, skoler, moskeer og helseinstitusjoner ligger fremdeles i ruiner etter tidligere bombardementer, og folk har fortsatt ikke fått muligheten til å gjenoppbygge livene sine.
Rapportens tittel – «A Cold Peace» – uttrykker nettopp denne motsetningen: selv om skytingen har stilnet, har ikke freden fått slå rot. Den militære mobiliseringen fortsetter, og uten en gjensidig vilje til nedrustning og forsoning kan våpenhvilen raskt smuldre opp. CPT oppfordrer derfor både Tyrkia og PKK til å stoppe ny militær oppbygging og i stedet ta konkrete skritt mot en politisk løsning. Samtidig etterlyser de større ansvar fra den irakiske regjeringen og de kurdiske myndighetene for å sikre sivile beskyttelse og legge til rette for trygg retur til hjem og jord.
Rapporten gir et sjeldent detaljert bilde av situasjonen i grenseregionene – et område som ofte havner utenfor nyhetsbildet, men som fortsatt bærer på dype sår etter tiår med konflikt. Den minner oss om at stillhet ikke nødvendigvis betyr fred, og at veien videre krever langt mer enn våpenhvile: den krever mot til å avvikle våpnene og gjenoppbygge tilliten.
I en pressekonferanse arrangert av Demokrasi ve Eşitlik Partisi (DEM Parti) i Amed (Diyarbakır) presenterte partiets ledelse i går 30. september en to-delt løsning basert på nylige samtaler mellom Abdullah Öcalan og Imrali‐delegasjonen. Ifølge DEM Parti er det ikke lenger akseptabelt at kurderne lever «statustløse» i regionen.
Den «ingen tredje vei»-likningen
Tayip Temel, visleder for DEM Parti, formidlet Öcalans «likning» slik den ble presentert i møtene:
«I Midtøsten finnes det 40 millioner kurdere. Enten vil de bli likt representert i de strukturer der de lever, gjennom demokratisk integrasjon, eller så vil de etablere sin egen stat. Det finnes ingen tredje mulighet».
Ifølge Temel gjelder dette også Syria: det nåværende systemet må endres for å gi kurderne deltakelse, eller autonomi eller økt selvråderett må utvides med diplomatiske relasjoner internasjonalt.
Krav og forventninger
I møte med rundt 30 journalister la DEM Parti frem flere krav og synspunkter:
Partiet har blant annet foreslått endringer i språklover, tilbakekalling av såkalte “kayyum” (fylkes- / kommuneadministrasjon utsatt av staten), og legalisering av «retten til håp».
Partiet advarer om at en folkevalgt kommisjon – selv med bred deltakelse – ikke alene kan løse det kurdiske spørsmålet, og framhever at endringer må være dyptgripende og “i kjernen” om de skal lykkes.
Under pressekonferansen ble det også referert til at Öcalan har brukt uttrykket “Muaviye-spill” (et uttrykk for politisk manipulasjon) for å advare mot skiftende narrativer i regjeringsapparatet.
Utfordringer og reaksjoner
Det ble også trukket fram at leder av Tyrkias parlament, Numan Kurtulmuş, tidligere har uttalt at PKK og dens «alle enheter» må legge ned våpnene før lovendringer kan gjennomføres. Temel kritiserte dette perspektivet som en ubalansert tilnærming.
Til slutt understreket DEM Parti at endring ikke kan være overfladisk: Staten må ikke bare anerkjenne kurdere på papiret, men også endre sine fundamentale praksiser og institusjoner slik at inkludering blir reell.
Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Syrias sjølutnevnte president Ahmed al-Shaara prøver å skaffe større legitimitet for sin regjering ved å avholde valg på ny folkeforsamling nå 15-20.september i områder han kontroller i dagens Syria. 121 av 210 parlamentsmedlemmer skal velges. 70 utpekes direkte av presidenten, mens 19 velges blant håndplukka kandidater i områder i al Hasakah, Raqqa øst og Deir Ezzor, som er i området administrert av sjølstyremyndighetene DAANES. «De som er mest kritiske til styresmaktene i Damaskus, kurderne i nordøst og druserne i den sørlige Sweida-provinsen, er utelatt fra valgprosessen i denne omgangen» rapporterer Bendik Sørvig, stedlig representant i Libanon for Norwac, til Aftenposten 15.september.
Druserne, i likhet med alawittene i Latakia provinsen, har tidligere vært utsatt for massakrer hvor Damaskusregjeringen har vært delaktige, mens de nevnte områdene administrert av DAANES har vært under angrep fra reorganiserte IS-celler, delvis understøttet av soldater fra al-Shaaras hær og medlemmer fra de tyrkisk støttede Syrian National Army (SNA).
DAANES har tidligere meldt at de ikke anerkjenner opplegget for de pågående valgene, fordi 7- punkts avtalen de inngikk med HTS/Al-Shaara 10. mars er brutt (se oppslagene på nettsiden til Solkurd 2.september her). De mener Dasmaskus-regjeringen legger opp til å følge opp, og snarere forsterke, det sentraliserte systemet i Syria som eksisterte under Assad.regimene. Noe de aldri vil akseptere De oppfordrer også det internasjonale samfunnet til ikke å anerkjenne dette arrangerte prøvevalget. De står fast på det standpunktet de fikk gjennomslag for i forhandlingene fram til 10.mars-avtalen, om at det nye Syria må gi de ulike etnisiteter og religiøse grupperinger som Syria består av like demokratiske rettigheter innenfor et desentralisert styresett. Dette understrekes på nytt nå når valgene er i gang i en uttalelse lagt ut på ANF 17.sept: ANF | Decentralization as Syria’s governance model of the future
Dagen før valget startet advarte medleder i KNK Ahmed Karamus mot Tyrkias innblanding, gjennom et oppslag i ANF hvor han viser hvordan «Tyrkia prøver å underlegge seg Damaskus for å eliminere Kurderne. For slik å destabilisere ikke bare Rojava, men hele Syria».
Karamus framhever her:
At den kurdiske bevegelsen har gjort sitt for å fremme en dialog og fred, mens Tyrkia har vist en uærlig tilnærming for å løse det kurdiske spørsmålet. Han påpeker spesielt utenriksminister Hakan Fidans negative rolle under hans besøk i Damaskus, og trekker paralleller til Fidans rolle under fredsprosessen 2013-15. Det inkluderer å nøre opp under at Damaskus må presse på for at SDF skal legge ned våpnene, uten garantier for hvordan 7 punkts avtalen skal oppfølges. Som å motarbeide at SDF skal bli en del av den syriske hæren som en enhet, men at soldatene skal underlegges den sentrale kommandoen i Damaskus en for en. At dette også undergraver mulighetene til å danne en felles front mot IS, i stedet for at IS nå brukes for å skape kaos og splittelse.
Karamus beskriver «Felles -konferansen for Nord og Øst Syria» , som ble holdt i Heseke 8.august, som et lovende skritt framover for Syria, og framholder at Tyrkias frykt for kurdisk framgang underminerer håpene. Gjennom at Tyrkia manipulerer Damaskus, ødelegger de ikke bare for kurderne, men skaper ustabilitet for alle minoriteter og forsterker den regionale krisen også utenfor Syria.
Karamus mener at tyrkisk press også blokkerte for den planlagte Paris-konferansen mellom DAANES og Damaskus-regjeringen, som også her innebærer tilbakeslag for ale minoriteter og religiøse grupper i Midtøsten for en demokratisk utvikling i regionen.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Når det gjelder Tyrkia har forhandlingsprosessen for en politisk løsning på det såkalte kurdiske spørsmålet tatt flere skritt framover siden den startet opp i oktober 2024. Krigspolitikken til Edogan-regimet møtte motbør, forsterket av den økonomiske krisa i Tyrkia, slik at også Erdogans hovedallierte MHP støttet en politisk forhandlingsløsning. Fulgt opp av alle de politiske partiene i Nasjonalforsamlingen.
Partiet for Likhet og Demokrati, DEM, fulgte opp den såkalte Imrali-prosessen, for å få PKKs opprinnelige leder Abdullah Ӧcalan, som siden 1999 har sittet fengslet på øya Imrali, til å få frihet til å lede an i en fredsprosess. DEM organiserte fra desember 2024 flere møter mellom Ӧcalan og de fleste partilederne i Tyrkia, hvor alle støttet opp under fredsprosessen. MHP-leder Devlet Bachçeli koblet fredsprosessen til at PKK måtte avslutte den væpna kampen mot Tyrkia og legge ned PKK, noe de jo allerede proklamerte i 2000, og ved at PKK i 2002 ble erstattet med KADEK (Kurdistans Frihets- og Demokrati Kongress). Samtidig oppløste de da PKKs væpnede avdeling ARGK (Kurdiske folkenes Frigjøringshær) og erstattet den med sjølforsvarsorganisasjon Folkenes Sjølforsvarsstyrker (HPG), som bare skulle forsvare kurderne mot militære angrep. Også Kongra Gel (Kurdistan Peoples Congress), som i 2003 overtok som den offisielle etterfølgeren til KADEK, proklamerte i 2004 at væpnet kamp mot Tyrkia var avsluttet.
Ӧcalan fulgte opp Imrali-prosessen og kravet om slutt på den militære kampen mot Tyrkia med sitt Call for Peace and Democratic Society 27.februar 2025 som eksplisitt imøtekom kravene til Baçheli. Sjøl om PKK jo ikke lengre eksisterte (se ovenfor), ble det avviklet en 12.Kongress 5-7.mai 2025 som oppløste organisasjonen. Kongressledelsen oppsummerte i en uttalelse 12.mai at dette ikke betydde en nedleggelse av kampen for kurdisk frigjøring, men at den var ført over i en ny fase. (Se nettsiden til Solkurd fra 20.mai).
11.juli ble avslutningen av den væpna kampen mot Tyrkia markert symbolsk ved at et utvalg av lederne i Kurdistans Community Union (KCK), som er ekskutivkomiteen i Konga Gel, brente sine våpen ved en seremoni i Sulaymaniyah i Sør Kurdistan og nå stilte seg bak en politisk og fredelig strategi. Samtidig gjentok de her et krav om fysisk løslatelse av Abdullah Öcalan og en bred appell til internasjonale og regionale krefter – inkludert solidaritetsbevegelser, fagforeninger, kunstnere, jurister og demokratibevegelser. «Vi oppfordrer alle som tror på frihet, rettferdighet og fred til å støtte dette historiske skrittet. Dette er ikke bare vårt ansvar, men hele menneskehetens felles kamp for demokrati» (se nettsiden til Solkurd fra 11.juli).
Fredsprosessen krever imøtekommelse fra de tyrkiske myndighetenes side– og under hele prosessen har det vært understreket at den bare kan fullføres om Tyrkia viser i praksis at de oppfyller sine deler av avtalene. Et hovedkrav, foruten at Ocalan skal gis fysisk anledning til å lede fredsforhandlingene fra kurdisk side, har vært at det nedsettes en Parlamentskommisjon for Nasjonal Solidaritet, Brorskap og Demokrati, hvor alle partiene i det tyrkiske Parlamentet deltar. Den ble nedsatt i sommer og DEM har fem medlemmer med her. Kommisjonen avholdt sitt 4. og 5.møte nå 19-20.august, og de fem DEM -representantene la nettopp fram en uttalelse som er publisert i ANF 21.august.
– De uttrykker først en takk på vegne av sitt parti til alle mennesker, fellesskap og foreninger som åpent delte smertene og plagene de har erfart, så vel som deres kritikk, synspunkter og forslag. I talene kom det klart fram at årene med konflikt hadde kostet mye, både sosialt, politisk og økonomisk, først og fremst for de som hadde mistet livet. Hver historie, hver erfaring, hver observasjon og hvert forslag kompletterte hverandre til et større bilde.
Uttalelsen tilføyde: «Selv om årsakene og grunnlaget uttrykte ulike politiske perspektiver og sosiale grupperinger, var faktumet at de erklærte sin støtte for den løpende prosessen og ønsket om suksess svært verdifullt«. Den avsluttet med: «Alle presentasjonene vi hørte disse to dagene påminner oss igjen om de tunge byrdene fra fortiden. Vi føler tyngden til denne byrden, og vi understreker vår besluttsomhet om å gjøre enhver anstrengelse gjennom arbeidet i Kommisjonen for ikke å skyve byrden videre over til de kommende generasjonene«.
Bilde: • ANF 21.august 2025
Uttalelsen fra Parlamentspresidenten Nurman Kurtulmus gir også samme melding, når han påpeker at «Lidelsene til Tyrkia gjennom de mer enn 40 forgagne årene er vår felles pine«. Også president Erdogan meddelte 11.august sin støtte til prosessen ved å erklære «La oss stoppe blodsutgytelsene sammen, la oss mildne lidelsene og tørke bort våre tårer«.
Fredsmarkering 1.september i Istanbul Men sjøl om det nå er oppnådd framskritt gjennom å forene de politiske partiene gjennom Kommisjonen, og regjeringen imøtekommer noen av kravene som er stilt, er fredsprosessen ennå ikke fullbyrdet. DEM meldte 20.august at de forbereder en storstilt fredsmarkering 1.september i Istanbul, for å markere den FN-erklærte Verdens Fredsdag. Med et program som også omfatter kulturelle innslag og desentraliserte markeringer flere steder. Medleder i Istanbul, Cinar Altan, uttaler at de ønsker å nå folk utenfor sine egne sirkler. «Det dreier seg om å forankre fredsprosessen som et sosialt prosjekt«.
Haltende Fredsprosess i Syria. Fredsprossen i Syria, som startet opp 10.mars 2025 gjennom 8 punktsavtalen mellom SDF og den sjølproklamerte regjeringen til HTS i Damaskus er haltende. Noe som også kan påvirke prosessen i Tyrkia, siden Erdogan har tette forbindelser med HTS.
HTS har nettopp proklamert valg til såkalte «Peoples Assemblys» i Syria i september. (se AFN 24.august), som ifølge DAANES ikke tilfredsstiller betingelsene for en felles politisk løsning som er nødvendig for Syria. Nordøst Syria og drusiske Suwayda er utelatt fra disse valgene da HTS erklærer at de er usikre områder.
En nylig publisert analyse fra Washington Examiner advarer om at Tyrkia, under president Recep Tayyip Erdoğan, beveger seg mot en politisk og økonomisk kollaps som til slutt kan føre til en oppdeling av landet.
Nøkkelinnsikter fra rapporten tyder slik:
Økonomisk tilbakegang og svekket middelklasse: Inflasjon og valutakollaps har forvannet økonomiens velstandsgrunnlag. En parallell trekkes til Iran etter islamske revolusjonen – Erdoğan risikerer å skape en uopprettelig nedgang i tyrkisk levestandard.
Politisk islamsk radikalisering: Etter arrestasjon av rivaler og militarisering av ideologisk lojale aktører, vokser islamistiske nettverk internt i staten, noe som svekker Tyrkias sekulære tradisjoner.
Etterspill av kurdiske territoriale krav: Erdoğan har ingen reell politisk dialog med kurderne. Når jihad-paroler og palestinsk spørsmål får internasjonal anerkjennelse, kan kurdiske myndigheter kreve folkeavstemning – og kanskje selvstendighet, inspirert av palestinensernes argumentasjon.
Erdoğan som akse i regionen: Hans støtte til Hamas og palestinske krav på grenseløs nasjonal selvbestemmelse kan slå tilbake – og legitimisere kurdiske grupper som også propaganderer for uavhengighet.
USA og Europas ansvar: Rubin argumenterer for at Vesten bør forberede støtte til nærliggende stater og autonome kurdiske regioner som kan stå opp mot et Tyrkia i oppløsning. Samtidig bør bilaterale relasjoner revurderes.
Michael Rubin er seniorforsker ved American Enterprise Institute og bidragsyter til Washington Examiner. Hans analyser fokuserer på geopolitikk, nasjonal sikkerhet og regional stabilitet (aei.org).
I dag kunngjorde Koma Aştî û Civaka Demokratîk (Fred og Demokratisk Samfunn), at en del av PKKs geriljastyrker har gjennomført en symbolsk nedlegging av våpen som et ledd i arbeidet for en demokratisk og fredelig løsning på den kurdiske konflikten. Dette skjeddeiJasana-grotten nær Slemani (Sulaymaniyah i Bashur/Nord-Irak) hvor nasjonale og internasjonal presse var tilstede.
I en felleserklæring, publisert 11. juli, understreker bevegelsen at dette er et svar på fredsinitiativet lansert av Abdullah Öcalan 27. februar 2025 og vedtakene fra PKKs 12. kongress tidligere i sommer.
– Vi ødelegger i dag våre våpen i full offentlighet og med vår frie vilje – for å vise vårt engasjement for en demokratisk og fredelig løsning, heter det i erklæringen.
Dette markerer en viktig symbolsk handling fra kurdiske frihetsforkjempere som tidligere har deltatt i væpnet kamp, men som nå stiller seg bak en politisk og fredelig strategi.
Tydelig fredsbudskap i en blodig tid
Uttalelsen kommer i en tid hvor undertrykkelse, militarisering og autoritære tendenser øker i regionen. Rojhilat (østlige Kurdistan, i Iran) trekkes frem som et eksempel på en del av Kurdistan som igjen «blør» – og hvor behovet for fred og rettferdighet er akutt.
Bevegelsen understreker at deres kamp nå skjer gjennom politiske og juridiske midler, og at målet er en demokratisk løsning som respekterer rettighetene til det kurdiske folket og andre undertrykte grupper i Midtøsten.
– Vi tror ikke lenger på makt gjennom våpen, men på kraften i politikk og sosial fred, siteres Abdullah Öcalan i erklæringen.
En bred appell om solidaritet
I tillegg til et klart krav om fysisk løslatelse av Abdullah Öcalan, retter erklæringen en bred appell til internasjonale og regionale krefter – inkludert solidaritetsbevegelser, fagforeninger, kunstnere, jurister og demokratibevegelser.
– Vi oppfordrer alle som tror på frihet, rettferdighet og fred til å støtte dette historiske skrittet. Dette er ikke bare vårt ansvar, men hele menneskehetens felles kamp for demokrati.
12.mai 2025 sier PKK at de avslutter sin militære kamp for å bane vei og legge grunnlaget for nye initiativer og organisasjonsformer som vil bli mye sterkere og ambisiøse enn da PKK ble dannet. PKK tar kampen de har ført i over femti år til et nytt stadie. De vil bevege seg framover mot nye organisasjonsformer og metoder for kampen. PKK og dets kamp vil ikke forsvinne eller avsluttes.
Motstandskampene og organisasjonen ledet av PKK i et halv t århundre har skapt en stor mengde med oppsamlede erfaringer. Basert på disse erfaringene, vil den restrukturere seg i forhold til den nye epoken. Dette krever en større endring og transformasjon. Etter som det kurdiske folket og deres organisasjoner beveger seg mot endringer og transformasjon, kan ikke Tyrkia og regionen forbli de samme. Tyrkia må også gjennomgå endringer og transformasjoner. Politisk og legalt må Tyrkia posisjonere seg for å inkludere kurderne. Hvis staten skal bli staten også for kurderne, må den gi opp sin fornektelse og mangel på respekt og gjennomgå en intellektuell og juridisk transformasjon. Hvis denne prosessen saboteres eller avspores, vil konfliktene uunngåelig oppstå igjen.
Ӧcalan har tatt på seg et historisk ansvar, mens AKP regjeringen ikke har tatt noen seriøse skritt eller foretatt noen legale endringer. Det gjenstår å se hvordan den prosessen Öcalan har satt igang vil bli fulgt opp av den og de tyrkiske partiene og organisasjonene.
Hvis den tyrkiske staten gjennomfører fred med kurderne i Nord Kurdistan og anerkjenner deres eksistens, vil det naturligvis påvirke andre deler også, først og fremst Rojava og Nordøst Syria, fordi arbeidet, motstandskampen og organiseringen i denne regionen har vært inspirert av ideene og kampen til Ӧcalan. Den tyrkiske staten har alltid referert til angrepene og politikken mot utviklingen her som «kampen mot PKK og terrorismen». Imidlertid, i en situasjon hvor PKK har oppløst sin organisasjon og den væpna kampen er avslutta, finnes det ikke lengre noen rettferiggjørelse av Tyrkias fiendtlighet mot og angprep på Rojava. Hvis Tyrkia følger veien til brorskap med kurderne innenfor egne grenser, vil insistering på fiendskap mot kurderne i Syria også miste sin mening. Tyrkia må søke forsoning og brorskap med kurderne også andre steder.
Öcalans mål er en Demokratisk Kurdisk Union. Ikke å etablere en separat stat eller føderasjon, men en demokratisk union. Det tjener også interessene til andre stater, da det kurdiske spørsmålet ikke vil være kilde til konflikter og spenning i regionen. Veien til fred og demokratisk omforming i regionen vil åpnes. Ingen vil tape og alle vil tjene på dette.
Öcalans løsning vil tjene en demokratisering av Midtøsten. Men vi vet ikke ennå om dette vil bli gjennomført. Den tyrkiske regjeringen ser ikke på kurderne som allierte i Syria., de har valgt side med HTS (Hayat Tahrir al-Sham) hvor det vises til kampene rundt Tishrin broen. Sjølstyremyndighetene i den autonome regionen i Nordøst Syria (DAANES) må ikke henfalle i vanmakt fordi angrepene har avtatt. Fordi Tyrkia har ikke oppløst sine væpna grupper og leiesoldater i SNA (Syrian National Army). Folket i Afrin kan heller ikke vende tilbake til sine hjem ennå. Tyrkias fortsetter å forhandle med regionale stater for å fjerne SDF og autonomien og forhandle med krefter som USA. Derfor må både DAANES og folket ennå fortsatt styrke sitt sjølforsvar og være forberedt på enhver eventualitet.
I en historisk kunngjøring har Kurdistans arbeiderparti (PKK) erklært at alle aktiviteter under partiets navn nå er avsluttet. Dette ble meddelt i en endelig erklæring publisert etter PKKs siste møte. Organisasjonen begrunner avgjørelsen med behovet for å tilpasse seg nye regionale og globale forhold, og understreker at kurdiske frigjøringskrefter fremover vil operere på nye måter, uten å bruke PKK-navnet.
I uttalelsen, som markerer slutten på en æra med over 45 års aktivitet, understrekes det at PKK har fullført sin historiske rolle og oppnådd mange av sine mål. Bevegelsen har vært en sentral aktør i den kurdiske frigjøringskampen, særlig i Tyrkia, men har også hatt innflytelse i naboland som Syria, Irak og Iran. PKK peker nå på behovet for nye organisasjonsformer og politiske strategier i møte med endrede forhold i regionen.
Kunngjøringen signaliserer at de framtidige kampformene vil være desentraliserte og mer i tråd med lokale behov og vilkår. Det understrekes også at den kurdiske kampen for frihet og demokrati vil fortsette, men i nye former.
Den årlige Internasjonale konferansen om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne, arrangert av EU Turkey Civic Comission (EUTCC) i samarbeid med The Left Group, Green-European Free Alliance og gruppen av Free Alliance of Socialists and Democrats i Europarlamentet i Brussel, ble avsluttet 27.mars med følgende uttalelse:
«I en tid hvor kriger og politisk usikkerhet øker i verden og Midtøsten er i ferd med å bli omvandlet, tas det viktige skritt mot en politiske løsning på det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia.
Den historiske oppfordringen om Fred og demokratiske Samfunn fremmet av den kurdiske lederen Abdullah Öcalan 27.februar 2025 presenterer en enestående sjanse for å løse «den gordiske knuten», ikke bare for Tyrkia men for hele regionen.
Det kurdiske Arbeiderpartiet (PKK) fulgte opp med en ensidig våpenhvile. Oppgaven nå er å skape nødvendige legale og politiske fundament for å bringe prosessen fram til en varig fred.
Å inkludere Ӧcalan i fredsprosessen er avgjørende for at den skal lykkes. Hans løslatelse, etter mer enn 25 år i fengsel, ville sikre ikke bare en beskyttelse av hans fundamentale rettigheter, men også demonstrere en forpliktelse om å imøtekomme behovene og rettighetene til det kurdiske folket.
Uttalelsen lister da opp følgende krav:
* En slutt på Tyrkias angrep mot Nord Syria og Den Kurdiske Regionen i Irak, som utgjør et brudd på internasjonale lover.
* En slutt på Tyrkias praksis med å utnevne «trustees» (kayyum) som erstattere for legale ordførere, og øyeblikkelig innføre legal politisk praksis for å bringe fredsprosessen framover.
*En løslatelse av Abdullah Öcalan, da hans frihet er avgjørende for at han skal kunne fullføre sin rolle i fredsprosessen.
En fredelig og demokratisk regional prosess, som vil ha vidtrekkende, globale følger, er bare mulig med bred støtte. Uttalelsen henvender seg derfor til EU og deres institusjoner, særskilt Europarådet, om å ta følgende skritt:
* Godkjenne og forsterke den Autonome Administrasjonen i Nord Øst Syria som et avgjørende demokratisk redskap for et forent og pluralistisk Syria.
* Sikre øyeblikkelig iverksettelse av The European Court of Human Rights vedtak i saken om Abdullah Öcalan.
* Ta i bruk alle tiltakene for å støtte en politisk løsning for Det Kurdiske spørsmålet og en demokratisering av Tyrkia og Midtøsten.
* Fjerne terrorlistingen av Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og sende positive signaler som vil fremme den pågående fredsprosessen.
En ny studie publisert i Turkish Studies, skrevet av Gokhan Bacik og Serkan Seker kaster lys over hvordan Tyrkias regjerende parti, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), bruker arkeologi som et strategisk verktøy for å forme nasjonal identitet. Studien argumenterer for at AKP, som har islamistiske røtter, benytter arkeologi som et middel for å fremme en bestemt forståelse av tyrkisk historie som støtter partiets ideologiske mål og politiske agenda.
Selektiv historieforvaltning
Ifølge forskningen har AKP i økende grad prioritert utgravninger og bevaring av islamske monumenter og osmanske strukturer. Dette inkluderer restaurering av moskeer, palasser og andre viktige bygninger som symboliserer Tyrkias islamske arv. Denne selektive historieforvaltningen skjer ofte på bekostning av pre-islamske og ikke-islamske arkeologiske steder, som blir nedprioritert i offentlige utstillinger og nasjonale lærebøker.
Studien peker på at AKPs politikk går hånd i hånd med partiets bredere mål om å redefinere Tyrkias nasjonale identitet. Ved å vektlegge islamsk og osmansk arv, forsøker AKP å bygge en mer islam-sentrert identitet, i motsetning til den sekulære nasjonalismen som har dominert siden republikken ble grunnlagt av Mustafa Kemal Atatürk i 1923.
Kontroll over kulturelle narrativer
AKPs strategi innebærer også å fremme visse historiske narrativer gjennom utdanningssystemet. I tyrkiske lærebøker blir det ofte lagt større vekt på den osmanske perioden som en glorifisert fortid, mens arkeologiske funn fra før-islamsk tid blir marginalisert. Dette påvirker måten borgerne forstår og relaterer seg til sin egen historie.
Videre har AKP benyttet seg av statsfinansierte museer og kulturinstitusjoner for å fremme sitt ønskede narrativ. Ved å utelukke eller tone ned betydningen av andre historiske epoker, skapes et forenklet bilde av Tyrkias fortid som i stor grad samsvarer med AKPs ideologiske retning.
Politiske motiver bak arkeologiske prosjekter
Studien påpeker at det også finnes økonomiske og politiske insentiver bak AKPs arkeologiske politikk. Investeringer i islamske kulturminner og osmanske monumenter fungerer som et middel til å styrke partiets støtte blant konservative velgergrupper, samt tiltrekke seg turisme som fokuserer på islamsk arv.
Samtidig blir uønskede narrativer aktivt marginalisert. For eksempel er kurdiske kulturminner eller kristne historiske steder sjelden prioritert i statlige bevaringsprosjekter. Dette kan sees som en villet handling for å sikre at Tyrkias offisielle historie stemmer overens med AKPs visjon om en homogen, islamsk-orientert nasjon.
Konsekvenser for arkeologi som vitenskap
Denne selektive tilnærmingen til arkeologi har også konsekvenser for selve fagfeltet. Forskere som prøver å undersøke andre deler av landets arkeologiske arv kan møte motstand, både politisk og økonomisk. På denne måten kan statlig kontroll over arkeologiske narrativer også ha en innvirkning på akademisk frihet og kunnskapsproduksjon.
Solidaritet med Kurdistan 