Solidarity with Kurdistan Norway expresses our deepest condolences to the victims of the cowardly attack against the Ahmed Kaya Kurdish cultural center in Paris, as well as their families and the Kurdish community in general.
This attack, carried out shortly prior to the tenth anniversary of the murder of Kurdish activists Sakine Cansız, Fidan Doğan and Leyla Şaylemez is bound to be traumatic for the diaspora community all over Europe.
While much is still uncertain about the attack and its perpetrators, we stand in solidarity with the Kurdish community and echo the demands from our friends, both in France and here in Norway, for the authorities to take the threats against the Kurdish diaspora seriously.
Viss du kjenner noen som er med i et kommunestyre, kan du kanskje bidra til at det blir ei bevilgning til? https://fotballbane.org/
Flere andre kommuner har tidligere gjort tilsvarende 1 krone – vedtak. Bodø var først ute. Enstemmige vedtak har vært det vanlige. Bevilgningene har ikke vært politisk omstridt. Og aller siste nytt er at også Nordre Follo har vedtatt 1 krone per innbygger. Banene i Kobanê og i Raqqa – som fram til 2019 var «hovedstaden» for IS – er i daglig bruk. Jentefotballen har fått kraftig oppsving.
Arnljot Ask sitter i Arbeidsutvalget til Solidaritet med Kurdistan
Erdogan slåss fortsatt desperat for sitt personlige politiske liv og stortyrkiske prosjekt med sin krig mot kurderne både i Tyrkia og nabolanda. Han utnytter Tyrkias strategiske posisjon på det storpolitiske planet. I sin siste telefonsamtale med Putin nettopp klaget han over at Russland ikke oppfylte sine lovnader om å få kurderne i Nordøst Syria til å trekke seg ut av 30 km sonen sør for den tyrkiske grensa.
Prosessen som han dro i gang for et år siden, med å totalforby HDP. ikke bare nøye seg med å avsette ledere for HDP, deres ordførere og parlamentarikere og hundretalls andre tillitsvalgte, står også i «stampe». Han møter problemer formelt i rettsapparatet for å bevare et skinn av legalitet i forhold til internasjonale partnere og interne politiske rivaler nå i valgkampinnspurten.
Den såkalte Kobani-rettsfarsen som skulle fengsle, i det minste forby over 600 personer å stille på valglistene til HDP ved valgene som nå kommer innen juni 2023, var ment å avsluttes nå før nyttår. Rettshøringen nå nettopp klarte imidlertid ikke å klargjøre sakene for endelig domfellelse, slik at de vil prøve å forsere den på nyåret igjen. Før dette er unnagjort kan ikke tidsplanen for rettshøringene rundt forbudet av HDP fastsettes. Siden Erdogan er nødt til å vurdere politisk gevinst opp mot risiko for tap ved å gjennomføre denne rettsaken (Konstituasjonsdomstolen kan sette ned foten for påstand om å forby HDP, noe som vil skape vansker for Erdogan i valgkampen mot CHP og også HDP. Og Erdogan må oppnå min 2/3 flertall i denne domstolen for å kunne reise forbudssaken).
I denne situasjonen er det derfor viktig at venner av HDP her i Norge fortsetter anstrengelsene med å synliggjøre det som skjer, og vise at HDP har støtte også på myndighetsplan i Norge. SolKurd må derfor følge opp arbeidet med å få flere Stortingspartier til å besøke HDPs hovedkontor i Ankara snarest mulig på nyåret. Og vi må få flere personer og organisasjoner her i Norge til å synliggjøre seg i mediabildet.
HDP slåss mot forbud, men tar også andre tiltak for å påføre Erdogan-alliansen valgnederlag i juni
Dersom HDP skulle bli stengt før valget, har HDP allerede tatt tiltak for at de stemmene de representerer skal kunne telles med og gjøre det mulig å hindre valgseier til Erdogans AKP-MHP allianse (Folkenes Allianse). De ligger nå an til å samle ca 40% av stemmene. Hovedopposisjonsblokken med CHP i føringen, Nasjonal Alliansen, som også er tyrkisk nasjonalitisk samler, også omtrent like mange, men vil kunne være med å blokkere 50% til Erdogan-fløyen. HDP, som nå liggere rundt 10%, har sammen med andre demokratiske partier et potensiale til å samle ca 15 % i en allianse. En slik valgallianse, Arbeider og Frihets Alliansen, ble stiftet i oktober, og ville også blokkere seier for Erdogan både som president og regjeringssjef videre. HDPs strategi med å videreutvikle denne progressive enhetsfronten er viktig for å sikre at HDPs stemmer blir telt med i valget, sjøl om de ikke får stilt egne lister. Men også i tråd med strategien for å knytte bånd mellom tyrkere, kurdere og andre nasjonaliteter i Tyrkia på samme grunnlag det gjøres i Syria, Iran og Irak.
Bildet er fra Arbeider og Frihets Alliansen sin første offentlige samling 26 september 2022
En kort rapport om den siste situasjonen til protestbevegelsen i Iran (Zhina-bevegelsen), og hva dens skjebne har å si for Europas fremtid.
Jila Hassanpour
Nå har det gått nesten tre måneder siden Zhina (Mehsa) Amini ble drept av det iranske moralpolitiet, et drap som utløste den største gatebevegelsen etter revolusjonen i 1979 i Iran. Denne store bevegelsen, som startet i Kurdistan (Kurdistan i denne konteksten referer til alle de kurdisk-befolkede delene i Iran, ikke bare den provinsen som heter Kurdistan.) og raskt spredte seg til alle deler av Iran, fortsetter sin gang med kvinner og ungdommer i spissen. I følge statistikken samlet inn av menneskerettighets-organisasjoner, har til nå mer enn 490 iranske borgere blitt drept av iranske mot-opprørsstyrker, antallet skadde og sårede når tusenvis, og rundt 20 tusen mennesker er arresterte. Ifølge Kurdistan Human Rights Network har minst 116 kurdiske borgere blitt drept så langt, hvorav 12 er barn under 18 år.
Mengden vold som regjeringen har vist på disse tre månedene er ubeskrivelig. De dreper ikke bare demonstranter i gatene, men har også drept mange mennesker under tortur i fengsler og interneringssentre. De har utstedt flere dødsdøm og begynt å henrette noen demonstranter. To personer er henrettet så langt. Disse henrettelsene ble utført uten de vanlige rettslige prosedyrene, selv som en formalitet, og de skjedde på kortest mulig tid. Kun 23 dager etter arrestasjonen ble Majidreza Rahnavard hengt i Mashhad offentlig den 12.12.22 (mens familiemedlemmer av IRGC var tilstede og så på).
På denne måten ønsker regimet å skremme samfunnet med jernhåndspolitikken og slukke lyset fra opprøret. Spørsmålet er om de kommer til å lykkes med dette? Svaret på dette spørsmålet er noe komplisert. Utvilsomt, i det lange løp vil en slik politikk ikke fungere i det hele tatt, og folket vil ikke angre på sin streben om å styrte regjeringen, men på kort sikt kan den føre samfunnet ned i en midlertidig knusende stillhet og gi grunnlag for mer og mer undertrykkelse og massedrap fra regimets side.
Hver bevegelse vil oppleve oppturer og nedturer og ulike faser. Ingen sosial bevegelse vil alltid bevege seg i samme retning. Den nåværende bevegelsen i Iran er ikke unntatt fra denne regelen. Selv om bevegelsen fortsatt har opprettholdt sitt gate- og sosiale karaktertrekk til en viss grad, men sammenlignet med den andre måneden av protestene, har omfanget og størrelsen av demonstrasjonene avtatt til en viss grad. Det er mange grunner til dette, og forklaringen på alle disse årsakene krever mer arbeid og plass, noe som ikke egner seg til å ta opp i denne artikkelen. Men vi kan kort nevne noen få faktorer.
En av hovedfaktorene er ubalansen i sosial mobilisering i forskjellige regioner i Iran. Kurdistan, som utgangspunktetsstedet for opprøret, viste sin sosiale mobiliseringsevne på et svært høytstående nivå og viste bemerkelsesverdig motstand. Årsaken til dette går tilbake til den lange historien med frihetskamp, eksistensen av en frigjørings diskurs over lang tid, et sterkt sivilsamfunn og ikke minst eksistensen av erfarne kurdiske partier, noe som resten av Irans regioner enten ikke har hatt noe tilgang til eller hatt veldig lite å dra nytte av.
Disse privilegiene med sosial samhørighet har gjort Kurdistan, med stor forskjell fra andre regioner i Iran, til bevegelsens tyngdepunkt, men samtidig har intensiteten og dybden av undertrykkelsen i Kurdistan vært like bredere der enn i andre deler av Iran. Manglende evne hos befolkningen i andre deler av Iran til å danne et lignende miljø som det i Kurdistan, forårsaket på den ene siden en relativ motløshet og skuffelse hos den kurdiske befolkningen, og på den andre siden forårsaket konsentrasjonen av regimets styrker, som tilhørte andre landsdeler, i Kurdistan. Nå, i en stor del av de kurdiske områdene, er det etablert et slags uerklært kvasi-militært regime, på en slik måte at mange sjekkpunkter er opprettet ved inngangen til byene og biler står i kø i timevis. Styrkene gjennomsøker mobiltelefoner og inspiserer folks biler. Hvis de ser noe mistenkelig, arresterer de personene umiddelbart.
En annen faktor for bevegelsens inntreden i det midlertidige landingsstadiet er måten det internasjonale samfunnet forholder seg til Irans nåværende situasjon på. Til tross for at de vestlige landene støtter folket i Iran noe mer enn tidligere, har de ikke tatt noen effektive grep så langt. De setter fortsatt atomspørsmålet som sin første prioritet og søker å gjenopplive JCPOA, mens de godt vet at JCPOA ikke kan garantere den islamske republikkens ikke-produksjon av atombomber. Godkjenningen av noen symbolske og fullstendig ineffektive sanksjoner mot det iranske regjeringens politikk har ikke hjulpet det minste til å legge press på regimet. Tjenestemenn har blitt sanksjonert som ikke bare har ingen investeringer i Vesten, men som heller aldri har tenkt å reise til Europa og Amerika. Folket i Iran er ekstremt misfornøyd med den internasjonale støtten til protestene deres, og dette har også gjort regimet modigere til å undertrykke folket hardere.
En annen faktor er mangelen på alternativer og reell motstand. I denne forbindelse er Kurdistan den eneste delen som har både en opposisjon med sosial ryggrad og en alternativ sosiopolitisk diskurs. Det er åpenbart at Kurdistans diskurs nå sprer seg til hele Iran og til og med hele regionen. Mangelen eller svakheten i organisering er en av de viktigste hindringene for Zhina-bevegelsen. Men til tross for alle disse problemene, tror alle tenkere og sosiologer at Iran aldri vil vende tilbake til slik den var før opprøret og «Kvinner, liv, frihet»-bevegelsen. Selv om regimet lykkes i å undertrykke bevegelsen på nåværende stadium, vil det uten tvil ikke ta lang tid før opprørets ild blusser opp igjen, og i et av disse opprørene vil den islamske republikken falle og bli styrtet.
Fremtiden og utenlandsk støtte til Zhina-bevegelsen
Selv om det er ekstremt vanskelig å forutsi fremtiden, kan noen momenter være relativt forutsigbare. Mest sannsynlig, etter at bevegelsen går inn i oppgangen igjen, vil det islamske regimet vende seg til en borgerkrig, noe de allerede har prøvd i Syria og fått noe nytte av. Det er svært sannsynlig at regimet vil angripe Kurdistan først og tvinge de kurdiske partiene, som så langt har unngått å gå inn i den væpnede fasen, til å gripe til våpen og forsvare seg. Regimet tenker at starten på borgerkrigen, også fra Kurdistan, vil ha to vesentlige og viktige fordeler for dem:
I tilfelle en krig, vil regimet ikke nøle med å undertrykke og drepe åpent og bredt, da kan de rettferdiggjøre enhver forbrytelse under tittelen «krigstilstand».
Ved å bruke den kjente foreldede taktikken «risiko for Irans oppløsning og behovet for å bevare landets territorielle suverenitet», få med seg en del av den pan-iranske opposisjonen.
Lederne av det islamske regimet ser på en mulig krig som en «velsignelse». Irak-krigen var også en velsignelse for dem, fordi den åpnet muligheten for dem å eliminere alle motstandere, på en slik måte at de til og med avsatte den daværende presidenten Bani Sadr.
Selv om sannsynligheten for at regimet vil være i stand til å nå disse målene er lav, vil det utvilsomt påføre folket i Kurdistan og Iran fryktelige kostnader. Derfor er det vesentlig at det internasjonale samfunnet sender nå et utslagsgivende og tydelig budskap til regjeringsmakten i Iran om at hvis undertrykkelsen fortsetter, vil det iranske folket motta deres omfattende og allsidige støtte, til og med militær støtte. Å stenge eller begrense Irans diplomatiske og religiøse sentre i Europa og Amerika kan formidle et så klart budskap til regimet. De må innse at verden er fullt forberedt på en verden uten den islamske republikken i Iran.
En annen måte å hjelpe folket i Iran på er å ikke støtte konservative og udemokratiske retninger utenfor Iran. «Folkets Mujahedin eller Mujahedin-e-Khalq (MEK)» og «Royalistene eller Monarki-tilhengere» er blant de gruppene som ikke bør støttes og fremmes av verden på grunn av deres gammeldagse og antidemokratiske natur. Dessverre blir det noen ganger gjort slike urimelige handlinger, spesielt i støtte til Pahlavi-familien, som var en korrupt familie med en historie full av undertrykkelse og brutalitet mot egen befolkningen da de var i makten før dette nåværende regimet..
En viktig sak med løsningspotensiale
Organisasjoner og aktivister som støtter innbyggerne i Kurdistan og Iran bør rette oppmerksomheten til vestlige regjeringer på det viktige spørsmålet om global oppvarming og klimaendringer. Hvis den nåværende katastrofale trenden i Midtøsten fortsetter, i løpet av de neste 10 til 20 årene, vil en bølge på titalls millioner innvandrere strømme mot Europa, fordi en stor del av Midtøsten ikke lenger vil være beboelige. I tillegg til naturlige eller globale faktorer, er ineffektiviteten til regionale myndigheter, den viktigste faktoren i den utrolige ødeleggelsen av miljøet i Midtøsten. Naturligvis er løsningen å skape en effektiv og funksjonell regjering, noe som ikke vil være mulig annet enn å løse regionale problemer og kriser og legge vekt på dannelsen av demokratiske og desentraliserte regjeringer. Enhver form for støtte til Zhina-bevegelsen vil være den største tjenesten for å forhindre ytterligere ødeleggelse av miljøet og for å gjenopprette de ødelagte ressursene i Midtøsten. Zhina-bevegelsen er den største sjansen for europeiske land, de bør bruke all sin innsats for at denne bevegelsen vinner frem. Dette fordi diskursen «kvinner, livet, frihet» er den eneste diskursen som har potensialet til å finne en løsning på denne dødelige megakrisen, en krise som, hvis den ikke løses i de samme territoriene, vil sette Europa på veien til kollaps i de neste to tiårene.
Flere hundre trossa kulda og stile med flagg, paroler, bilder av martyrer, plakater med oppfordringer. Blant demonstrantene var det både kurdere, balutsjere, persere og nordmenn. De ulike opposisjonspartiene er enige om å gå sammen. Denne demonstrasjonen er organisert som et samarbeid mellom mange partier.
Av Karim Allahweysi , landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
9.12.2022
Det har gått 84 dager siden starten på demonstrasjoner og protester i hele Iran. Disse protestene kalles en kvinnerevolusjon.
Det brutale prestestyrets undertrykking av etniske grupper i Iran særlig kurdere og balutsjere førte til at disse er sentrale i motstanden som begynte med moralpolitiets drap på kurdiske Jina Amini som var 22 år gammel. Det er fredelige demonstrasjoner med unge kvinner og menn som er en hoveddrivkraft. Protestene og streikene i de kurdiske byene og andre deler av Iran har fått mye oppmerksomhet ikke bare i Iran, men i hele verden. Oppmerksomheten er ikke bare på sosial media men også på andre kjente internasjonale aviser og tv.
Folk i Iran har forsøkt å få frihet og fred med demonstrasjoner i periodene 2010, 1996 og i 2019, men iranske myndigheter slått dem ned med vold.
Mullaene stjal revolusjonen og undertrykt andre politiske partier (som Fedayen og Mujahedin og kurdiske organisasjoner) og undertrykte etniske minoriteter som spilte sentrale roller under revolusjonen i 1979. De fundamentalistiske gruppene under ledelse av Khomeini vil styre landet med sharia og islamske lover og regler på samme måte som Taliban. Det har ikke vært lett for dem.
Karim Allahweysi, Foto: Linkedln
Det var fra starten av uakseptabelt for mange iranere som kjente til Ayatolla Khomeini og hans ideer og tanker. Dette gjaldt også kurderne, som i begynnelsen av det islamske regimet sa nei til å delta under den første folkeavstemmingen som omfattet alle iranere og gjaldt om man ville ha et kongedømme eller et islamsk system. Siden 1979 har presteregimet sett på det kurdiske folket som sine hovedfiender.
Dessverre tok mange år før alle de ulike etniske gruppene i Iran har fått kjenne på det totalitære regimet.
Grunnen til at kampen begynte i Kurdistan og spredte seg til hele Iran denne gangen, den uavbrutte kurdiske kampen mot en diktaturet som samlet mye erfaringer fra alle år med kamp mot regimet som er et virus mot alle gode ting i Iran.
Det iranske totalitære regimet har slått til mot kurdiske politiske partiers baser og kontorer i irakiske Kurdistan (Bashur) med droner og ballistiske raketter og har drept mange av partimedlemmer og sivile. Mange er såret. Regimet bruker disse angrepene for å avlede oppmerksomheten og for å påstå at opprøret er et fremmed angrep og at det er de kurdiske eksilpartiene som motiverer og provoserer. Men alle etniske grupper og alle iranere forstår at dette er lureri. Iranske myndigheter prøver å bevise at kurdere og balutsjere er separatister. Men folket svarer med slagord som: Kurdere er som våre øyne og er våre veiledere.
Heldigvis stoler ingen av iranere på prestestyret. Det betyr at folk inne i og ute av Iran ikke vil ha dem. Den iranske staten er isolert i det internasjonale samfunnet.
Nok er nok: Iran er et rikt land med masse olje og andre naturressurser men disse brukes til å støtte terrorister, lage atomvåpen, droner og ballistiske raketetter og griper i andre lands indre anliggender. Folk blir fattige og selger nyre og lever for å tjene penger. De tømmer søppelkasser i gatene for å livnære barna sine. Altfor mange flykter fra landet til naboland og må arbeide i yrker som ikke er i tråd med deres utdanning. Det har blitt drept tusenvis av kurdiske kolbarer som henter varer fra naboland.
Tyskland og Island har dannet en gruppe for å finne sannheten om myndighetenes undertrykking av demonstrasjonene og protestene i Iran.
Macron, den franske presidenten sier om Iranske myndigheter: Det finnes ikke noen som lyver så mye i verden som de iranske myndighetene.
Tyskland og Island tar den iranske statens brudd på menneskerettighetene til FN og FN hadde et flott møte om drapene, henrettelsene og bruddene på menneskerettighetene. Situasjonen på gata er forferdelig. De sette kvinner og menn i varetekt. De torturer til fangetatte demonstranter på verste vis på samme måte som nazistene under andre verdens krig.
Tyskland og EU har bestemt seg for å gjennomføre flere boikotter aksjoner mot Iran.
Canada har vedtatt de i iranske myndigheter som har vært involvert i drap på demonstrasjoner ikke kan komme til Canada.
Mange land har fordømt den iranske volden mot fredelige demonstrasjonene og flere som gjennomfører økonomiske boikotter. I Norge har Solidaritet med Kurdistan, Helsingforskomiteen, Amnesty, Iran Human Riget og norske politiske partier deltatt på demonstrasjoner og støttet kampen.
Verden samfunnet kan og bør gjøre mer. Dessverre er reaksjonen fra stormaktene og andre land for svak. De bør vite at verden blir mye bedre uten en stor diktator i Midtøsten. Da vil flere leve i frihet og terrorismen blir det mindre av. Uten en terrorstat med atomvåpen som snart blir klare vil verden bli mye bedre. Da vil det ikke finnes en iransk sjia-imperium som ødelegger Irak, Syria, Jemen, Palestina og Libanon. Et imperium som støtter terroristgrupper som Hashd al Shabi i Irak, Hamas i Palestina, Hizbollah i Libanon, Mujahedin og andre terrorist grupper i Syria, Komse-grupper i Jemen. Ja, uten et ondt regime vil absolutt verden bli mye bedre, og det blir ikke så mange terroraksjoner i europeiske gater.
Kampen fortsetter med slagordet Kvinner, liv, frihet som har samlet folk i Kurdistan og Iran mot det islamske regimet som har styrt Kurdistan og Iran med jernhånd i 44 år. Hvis verdenssamfunnet vil ha en bedre framtid i ulike arenaer i verden, bør det hjelpe og støtte demonstranter som kjemper for frihet og demokrati for å fjernes prestestyret i Iran.
Den siste uka har opprøret fortsatt i Iran. Blant annet har det vært gjennomført omfattende streiker. Regimet har ikke greid å slå ned opprøret som fortsetter å vokse. Det er ikke likegyldig hva omverden gjør. Vi kan støtte opp om opprøret førstkommende lørdag klokka 12 ved Rådhuset i Oslo. Solidaritetskomiteen er invitert til å holde appell av arrangørene.
Som et ledd i arbeidet med å sikre svensk medlemskap i Nato fortsetter Sverige å legge seg flat for Tyrkias autoritære president Erdogan. Dette melder Sveriges Radio.
Flyktningen heter Mahmut Tat, i følge RTE. Han ble umiddelbart anholdt på flyplassen i Istanbul og sendt i fengsel. Sverige bryter opplagt med sine egne regler om å ikke utvise asylsøkere til land der de kan risikere tortur, noe tyrkiske fengsler er viden kjent for.
Den svenske statsmakta eier ikke skam.
Også tyrkiske medier kopler utvisningen til Sveriges Nato-ansøkning i følge SR.
Solidaritet med Kurdistan 