Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Det er Ciğdem Kiliçgün, medleder i Demokratisk Regionsparti (DBP) og parlamentsmedlem i Istanbul for Folkenes Likhets og Demokratiparti (DEM) som uttaler dette i et intervju med ANF 10.november, hvor hun deler sine betraktninger om den pågående fredsprosessen og framtiden for et demokratisk samfunn.
(Del 1 av intervjuet kan leses her).
Du sier at Abdullah Öcalan ønsker å møte, ikke bare staten eller den nedsatte kommisjonen (som Parlamentet har opprettet), men med mange ulike sektorer. Men ennå har ikke dette rettmessige håpet blitt fulgt opp. Og dette håpet angår ikke bare Ӧcalan, men mange politiske fanger. Er det så vanskelig å ta disse skrittene gjennom de nye juridiske pakkene eller legale reguleringer som må til? Horfor har dette blitt blokkert?
– Tyrkia har signert konvensjoner de plikter å følge opp. For eksempel, selv om de ikke vedtar nye formelle rettningslinjer eller uten å introdusere nye lover, å iverksette dette som ville blitt svært meningsfullt og ha stor betydning. Det ville bli et av de viktige skrittene som kunne føre til en framgang i fredprosessen.
Men hovedsaken er dette: Vi forventer legale reguleringer. Mr Öcalan refererte til disse som «overgangslover» etter oppløsningen av PKK, nedleggelsen av våpen, og tilbaketrekningen av PKK styrker fra Tyrkia. Men kjernepunktene, det som virkelig vil ha betydning, er at folk som lever i dette landet ikke blir anerkjent i lovverket som forberedes for implementering.
Hvordan?
– For eksempel: Kurdere eksisterer ikke i lovverket. Alevitter er heller ikke anerkjent i lovene til dette landet. Heller ikke kvinner og arbeidere (som kategorier,min merkned). Så kanskje snakker vi her om noe fundamentalt. I et land hvo du ikke er anerkjent etter loven, uansett hvilket land du lever i, og i dag snakker vi om Tyrkia, kan selv de mest rettmessige kravene bli snudd til en forbrytelse, fordi du ikke er legalt anerkjent.
Det er tusener av politiske fanger som har blitt holdt fengslet i over 30 år. Det er de som har blitt holdt fanget bare fordi de har stått fram med sine demokratiske standpunkter. Selahattin Demirtas, Figen Yuksekdağ og fangene i Kobané rettssaken for eksempel. Det vi kaller lov og rett blir brukt som et angrepsvåpen imot dem. Men det som dette landet trenger er en demokratisk politik. På den ene siden, blir juridisk rammeverk presentert i valgkamper og i kritiske perioder, men disse reguleringene imøtekommer ikke samfunnets behov. De har blitt merkelapper som ser lovende ut, men i virkeligheten betyr de ingenting.
For det første, så må lovene i dette landet bli inkluderende. Vi trenger et legalt system som anerkjenner alle. Når dette er sikret, trenger vi kanskje ikke å snakke mer om juridiske pakker. Det er dette som virkelig må imøtekommes nå.
Men i dagens situasjon, spesielt når det kommer til situasjonen for syke fanger, og gisseltakingen av demokratiske politikere, i en prosess hvor lov og rett har blitt politisert, mener vi at det er viktig at alle som lider under uretten blir løslatt snarest mulig.
På den andre side, så er retten til håp som angår Mr Öcalan virkelig et fundament i denne prosessen. Fordi fangeøya Imrali har blitt hovedadressen for å muliggjøre en løsning på det kurdiske spørsmålet i Tyrkia. Et minne er påført det tyrkiske samfunnet, og en oppfatning ble formet om at »Imrali er stedet som hindrer en løsning på det kurdiske spørsmålet. Det må tas til følge» Ennå er det Imrali-fengslet, skapt av den tyrkiske staten, som prøver å gjøre det umulig å løse det kurdiske spørsmålet gjennom at Ocalan, som selve symbolet på å løse det kurdiske spørsmålet med håpet om demokrati, fred, vilje til et felles liv og en fri fremtid i dette landet, er knyttet til dette stedet.
Av plasshensyn forkorter jeg intervjuet med Kiliçgün til punktvis å peke på viktige begivenheter i perioden fram til der de står i dag. De som vil ha med seg alle detaljene kan finne det i den helhetlige engelske teksten som følger i lenken til slutt her:
– Hun peker på at rettighetene som må innrømmes og bekreftes rettslig ikke bare dreier seg om Öcalan men dekker et vidt samfunnsmessig spekter. Det må bli et prinsipp som gjelder alle som bor i dette landet.
Hun nevner her at Europarådets domstol for Menneskerettighter (ECtHR) nettopp påpekte at Selahattin Demirtas ennå ikke var løslatt etter snart 8 år ulovlig i høyriskofengsel. Og mens Ahmed Turk var blitt renvasket for beskyldningene mot han, har de avsatte kurdiske ordførerne ellers (som ble erstattet av såkalte «trustee») fått forlenget sine straffer – og spurte hvordan vi ser på dette.
– Hun trekker så linjene tilbake til 2015, som hun mener var et viktig vendepunkt i Tyrkias politiske historie. Fordi vi da erfarte at alle marginaliserte og ulike samfunnsgrupper i Tyrkia kunne samles i et parti med felles plattform, hvordan de videre kunne vokse og bli en effektiv kraft i politikken og tilføre samfunnet et aktivt subjekt.
(Min kommentar: Hun sikter da til HDP (Folkets demokratiske parti) som påførte det regjerende partiet til Erdogan et valgnederlag sommeren 2015, som gjorde at han måtte utlyse et nyvalg i november samme år for å gjenvinne flertall i Nasjonalforsamlingen. HDP ble så truet med forbud foran valgene i 2023 og stilte derfor lister sammen med De Grønne og oppretter i oktober 2023 DEM (Folkenes Likhets og Demokrati Parti)), som i dag er det 3.største partiet i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen.
Kiliçgün påpeker så at dessverre så tillater ikke den tyrkiske staten i dag at alle samfunnsmedlemmer deltar i det politiske livet som subjekter. Derfor kan vi ikke snakke om demokrati. Kurdernes eksistens fornektes. Derfor er den pågående prosessen en invitasjon til staten om å delta i et rettslig demokrati. Kobane-rettssaken og mange politiske hendelser rundt den, som holdningen til Kurdistan Communities Union (KCK) hindrer disse i å delta i det politiske livet. Tilsvarende gjelder holdningen til Alevitter. som sannsynligvis utgjør 15-20% av befolkningen (jfr Kari Vogt)
Hun trekker så fram utviklingen i Syria, som er tett sammenvevd med utviklingen i Tyrkia, og spesielt for kurdernes del. Samtidig som hun peker på at den tyrkiske utenriksminister Hakan Fidan også kommert med uttalelser om om Irak og Iran. Fidan sier at PKKs tilbaketrekking fra Tyrkia er viktig, men legger til at aktiviteter i Iran og Irak og også må avsluttes. Hva innebærer det, i forhold til fredsprosessen, at regjeringen stadig trekker fram slike betingelser? spør hun. (Min merknad: Fidan unnlater å peke på at Tyrkia jevnlig har intervenert militært i Irak og igjen har trappet opp denne aktiviteten!)
Hun hevder at Syria i dag tydelig står fram som hovedaktør og senter for den nye omstruktureringen av Midtøsten. Både som følge av nærværet av hegemoniske statsmakter og den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria (DAANES), som det kurdiske folket har skapt sammen med andre folkeslag. – I virkeligheten, ser jeg på dette som et viktig felt for å teste ut humaniteten. Et viktig felt for å teste ut demokrati og frihet.
– Mens den virkelig kraften som skal bestemme Syrias framtid bør bli folkene og dynamikken som ligger i Syria, er det mange krefter i Midtøsten som posisjonerer seg gjennom både energi forbindelser og sikkerhetspoltikk. Og hver av disse maktene prøver å holde på sine posisjoner og øke sin innflytelse.
I tillegg preges utviklingen i regionen av massakrene mot palestinerne og Israels angrep på Gaza. Det er en krig som blir holdt varm. Oppe i dette så står Syrias Demokratiske styrker (SDF fram som et sterkt eksempel på at et Syria og Midtøsten uten krig kan bli skapt.
– Nå er spørsmålet om det skal bli et demokratisk Syria, eller om det det skal fortsette slik som de økonomiske statsmaktene støtter opp under gjennom «interimregjeringen» som er satt opp i Damaskus, og som er representative for den mest brutale perioden i øynene til folkene i Midtøsten og Tyrkia. Hun oppsummerer med at det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia, i Syria, Iran og Irak i det stadiet vi har nådd nå må bli besvart med en demokratiske løsning.
– Både fortsettelsen av okkupasjonen og det faktum at statene der ser for seg en syrisk framtid gjennom Damaskus, og deres anstrengelser for å gjenskape Syria etter deres egne sosioøkonomiske behov, gjør det klart at vi befinner oss i en periode hvor mange debatter og utviklingstrekk er knyttet sammen i en knute.
– Vårt perspektiv er dette: i det minste har SDF skapt en betydelige kraft for utvikling av demokrati og frihet. De har etablert et styresett og en vilje som folket i Syria kan ta i bruk for å handtere alle vanseklighetene de har erfart. Derfor vil hvert skritt som skal tas for å utvikle demokrati der være viktig for hele Midtøsten. Men samtidig vil de konkrete framskritt for den perioden vi i dag diskuterer i Tyrkia også påvirke det nye systemet som blir etablert i Rojava. Kanskje skal vi konkludere denne etappen slik: SDF har også sin egen debatt å gjennomføre.
– De ser at de ikke er mot spørsmålet om integrasjon og deltakelse, men at de vil fotsette sin kamp for desentralisering; og at når det gjelder deltakelse vil de bevare sin sin egen identitet og egen kamp. Ja, denne identiteten og dennn kampen vil fortsette som en kraft og et håp om et nytt Midtøsten. Men å føre denne løsningmåten hit (til Tyrkia) som en allmenngyldig betingelse for enhver tid, er ikke akseptabelt, og heller ikke realistisk i forhold til karakteren på prossen her.
– Det pågår en prosess i Tyrkia. Et bord er eteblert, og diskusjonene blir gjennomført i overensstemmelse med den særegne karakter. Hvis det samme skjer i andre områder også, i Syria i Iran og i Irak, er de som ikke vil ta et skritt tilbake være Kurderne. Fordi Kurderne er de som vil se på kampen for fred og demokrati som det største behovet, og som aldri gi opp denne kampen. Det er et faktum at denne kampen, ved det stadiet vi har nådd i dag, fortsetter å bli stemmen til alle undertrykte folk som lever i Midtøsten. -Jeg tror vi er ved et avgjørende punkt, avslutter Ciğdem Kiliçgün,
Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den som vil lese orginalteksen finner den klipt inn nedenfor:
Solidaritet med Kurdistan 