Sultestreikprotestene til de politiske fangene i tyrkiske fengsler har nådd et kritisk punkt. Protesten ble startet i Izmir Şakran høysikkerhetsfengsel den 15. februar 2017 for å trekke oppmerksomhet mot de grove bruddene på menneskerettighetene og de umenneskelige levekåra i fengslene, isoleringen av den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, og Erdoğan-AKP regjeringens fornya voldspolitikk og krig i forbindelse med det kurdiske spørsmålet. Protesten spredte seg snart til andre fengsler i hele Tyrkia.

• Per 6. april fortsetter om lag hundre politiske fanger tidsubestemte og ikke-alternerende sultestreiker i åtte ulike straffeanstalter. Trettifire av de protesterende fangene er kvinner.

• I tillegg til de tidsubestemte og ikke-alternerende protestene beskrevet ovenfor, har,siden 15. mars, politiske fanger i flere andre fasiliteter gjennomført fem-dager lange, alternerende solidaritetssultestreiker.
• Solidaritetssultestreikene til de fengslete HDP politikerne Ayhan Bilgen, tidligere pressetalsmann for HDPs stortingsgruppe, Meral Danış Bestas og Nihat Akdogan pågått i seks dag hittil. I sin kommentar til pressen den 4. april, skrev fru Bestas følgende:

Fangene i fengslene Şakran og Tekirdağ er nå døden nær. Vår sultestreik som begynte den 1. april 2017 er kun rett og slett et rop [ til myndighetene] om «å følge loven». Uansett er kravene til fangene som sultestreiker intet annet enn menneskelig og lovlig.

Vi, de fengslede representantene, har ingen krav for oss sjøl. Vårt eneste kravet er slutt på den umenneskelige og nedverdigende praksisen rettet mot fangene [i Tyrkia].

• Mens fengselsmyndigheter så langt ikke har respondert til disse ropene, fortsetter vilkårlig og omfattende press mot de protestererende fangene, noe som er en ytterligere kilde til risiko mot deres helse og liv. Ifølge rapporter mottatt av HDPs fengselskomité:

  – I Tarsus fengsel, hvor sultestreiken er inne i sin 23. dag, får ikke fangene tilgang til vitamin B12, til tross kontinuerlige krav.
  – Den 16. mars 2017, på den niende dagen av sin sultestreik ble fanger i Van T Type (høysikkerhets)fengsel overført til Tekirdag fengsel i det vestligste Tyrkia. Deres sultestreik fortsetter. En annen gruppe protesterende fanger i Van fengsel ble overført til Bandırma F Type fengsel, også det i det vestlige Tyrkia, det rapporteres at dette skjedde under kontinuerlig fysisk trakassering.
  – Den 3. april 2017 ble slektninger av fanger i Izmir Şakran T4 fengsel muntlig og fysisk trakassert og angrepet av fangevoktere.

Rapportene er basert på data samlet inn fra HDP representanter, Human Rights Association (IHD), Prisons Solidarity Initiative (ZDI), Libertarian Lawyers’ Platform (ÖHP), Progressive Lawyers’ Association (CHD), Union of Turkish Doctors (TTB), og flere andre frivillige organisasjoner som fremmer fangers rettigheter, og bekreftete nyheter fra media og pressen. Som HDPs fengselskomité, følger vi de sultestreikene svært tett. Vi vil fortsette å oppdatere offentligheten nasjonalt og internasjonalt om sultestreiker og forholdene i fengslene.

Peoples’ Democratic Party (HDP) Fengselskomité
6. april 2017

Oppdatering 8.april:
– The hunger strikes in prisons across Turkey demanding an end to systematic rights violations continue. 168 prisoners in 18 prisons are joining the hunger strike which has entered day 53 in Şakran Prison in İzmir province.
– 21 more prisoners in Bandırma T Type Closed Prison announced through their families that they have launched indefinite-irreversible hunger strike starting from April 5.
– Families of prisoners have started reversible hunger strike in İzmir province to draw attention to the condition of prisoners who are on hunger strike for 52 days.

Peace Mothers Assembly member Medine Kaymaz spoke on behalf of the hunger strike participants, saying the followings; «We do not want a death to occur in prisons. Erdoğan became president but he continues his cruelty. Now that we do not accept his atrocities, how could we expect those in prison to accept it? We will never give up on our children. We stand by their resistance and we salute their struggle.»

THE DEMANDS OF THE PRISONERS
➢ To lift the ongoing State of Emergency (OHAL) process.
➢ To resume political negotiations with the Kurdish movement.
➢ To end the isolation of all political prisoners, especially that of Kurdish People’s Leader, Abdullah Ocalan.
➢ An end to repression in prison.
➢ An end to mass raids of prison wards.
➢ To enable communication between wards.
➢ Permission of social activities in prisons.
➢ The removal of restriction on books.
➢ Cessation of harassment by wardens during family visitations.
➢ Provision for the treatment of ill prisoners.
➢ The provision of conditions for a free conversation.
➢ Cessation of violation of prisoners’ rights.

Åpent brev til utenriksminister Børge Brende

Oslo, 4. april 2017

Züddeutsche Zeitung meldte nylig (21. mars) at Tysklands regjering  i løpet av fem måneder har avvist 11 søknader om våpensalg til Tyrkia.

En regjeringstalsmann sa at hensynet til menneskerettigheter er viktig når det gjelder godkjenning av våpeneksport. I tida etter kuppforsøket i juli 2016 har den tyske regjeringa særlig sett på risikoen for å bli innblandet i den tyrkiske statens undertrykking av kurderne.

Opplysningene kom fram i et svar fra Tysklands økonominister  til  parlamentsmedlem Jan van Aken.

Vi viser også til at Norge har egne regler som setter vilkår for våpeneksporten. Disse er til dels enda tydeligere enn regelverket i Tyskland: Norske regler sier at «Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig» (vår utheving). Militærutstyr skal heller ikke eksporteres fra Norge dersom det er «åpenbar fare» for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking. 

Tyrkia bruker i all hovedsak sine våpen til intern undertrykking og til krigføring i nabostatene Irak og Syria. Tyrkiske tropper står nå 100 kilometer inne på i
rakisk territorium. Den irakiske regjeringen har forgjeves krevd at Sikkerhetsrådet i FN skal uttale seg om invasjonen. Fra 24. august i fjor har Tyrkia okkupert et område i Syria som er på størrelse med Vestfold.

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer utenriksminister Brende/regjeringa til å følge Tysklands eksempel og ikke tillatte ytterligere våpensalg til Tyrkia. Viss ikke, ber vi om at utenriksministeren  gir en offentlig begrunnelse for hvorfor den norske regjeringen vurderer situasjonen annerledes enn Norges allierte i Tyskland.

Med vennlig hilsen

Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Marie Sørhaug                                                   Erling Folkvord

Medlemmer av Solidaritet med Kurdistan reiste til millionbyen Amed (tyrkisk: Diyarbakir). Etter Newroz-festen fikk vi dette reisebrevet:

Vi som var inviterte gjester kom tidleg til plassen. Likevel hadde mykje folk alt samla seg. Og det strøymde heile tida til nye. Mange hadde flagg.Nokre trommer. Det vart spela musikk og folk dansa eller vifta med flagga. Det var folk i alle aldrar, frå små born til gamle kvinner og menn. Ungdomane gjorde mest av seg. Dei klatra opp i høge stativ med flagga,- og mobiltelefonane, sine.Særs sterkt inntrykk gjorde det på meg då ungdomane sprang gjennom folkehavet med biletet av Abdullah Øcalan. Dei bar banneret ( som du kan sjå på eine biletet) 6 personar på kvart, og med armane høgt. Inntrykket vart at Øcalan symde gjennom folkehopen.Eit serkt symbol på at ånda hans sviv i folket,- same kor mykje han er fengsla.
Kor mange personar som var samla på plassen veit eg ikkje, men ei som var med i fjor sa at i år var det klart fleire.

For meg såg plassen full ut,- og det var og samla folk utafor plassen, som likevel høyrde musikken,- og seinare talane.

Det er utan samanlikning det største folkmøtet eg har vore med på. 
For ein som har feira 17. mai i Odda var det artig og høyre folkemusikk og sjå ringdans att. Dei dansa mykje i ring og rekke,- også til annan musikk. Stemninga var god, og held seg god gjennom heile programmet, som vara frå kl 12 – 15.30. Dei ivrigaste hadde starta over 2 timar før.

Kort tid etter at bålet vart tend kom regnet, men det la ingen dempar på dei som vart att. Folk på plassen starta dra heim. Portane vart etter kvart opna og dei som ville kunne kome heilt fram til scenen.

Pågangsmotet og energien er stor i HDP. Det verkar som motgang ikkje bit på dei.
Likevel må det vere ein fin inspirasjon at oppsluttinga om Newroz vart så stor, – og stemninga så god.

Helsing frå
Sverre Sævareid

Medlemmer av Solidaritet med Kurdistan reiste til millionbyen Amed (tyrkisk: Diyarbakir). Kvelden før Newroz-festen fikk vi dette reisebrevet:

Etter valet i juni 2015, der HDP (Folkenes Demokratiske Parti) fekk 13 % av røystene, miste Erdogan sitt reine fleirtal i parlamentet. Dette saman med framgong for kurdiske styrkar på slagmarka i Syria, gjorde det ikkje lenger interessant for Erdogan å halde fram med fredsforhandlingar. Han gjekk inn med millitære styrkar i Syria.

I Diyarbakir kom krigen seinare. Om lag 500 personar døde. I Syria langt fleire. Dei fleste sivile. Kulturminne er øydelagde. Byen står på FNs verdsarvliste over kulturminne. No er store delar avsperra, slik at vi kan ikkje sjå skadane. Medlingar går ut på at kulturminne framleis vert øydelgde og køyrde bort,- for å gje plass for nye byggverk. Eg kan einast stadfeste at det går ein jamn straum av lastebilar med knust stein ut frå gamlebyen.

Kurdararne hadde då i ein periode over mange år utvikla eit godt fungerande lokaldemokrati i mange område. I dei kurdiske områda vart det utvikla eit styresett som involverte folk i langt større grad enn vi er vane med. Økologisk perspektiv og kvinnekamp stod sterkt. Den tyrkiske staten sitt part, AKP, hadde ingen sjanse til å vinne i demokratiske val. Mellom 60 og 95% av folket her er kurdarar (varierer frå plass til plass).

Staten fjerna difor demokratiet med makt. Starta i dei minste kommunane.
Borgarmestrar vart avsette, dømde og fengsla,- utan å ha gjort anna kriminelt enn å styre kommunane etter demokratisk fatta vedtak. Også andre i kommunestyra vart fengsla, for kortare eller lengre tid. Staten sette inn eigne styringsfolk. («Tiltrudde menn»)

Vi møtte ein avsett ordførar idag. Ho sat 140 dagar i fengsel, – og veit aldri om/når ho vert fengsla att. No bur ho i Diyarbakir og arbeider vidare for å kome tilbake i posisjon. Ho meiner at kolonistyret som rår no vil ta slutt, og at dei med tida kan ta opp att dei demokratiske organisasjonane. Til så lenge driv dei organisasjonane vidare på frivillig basis.

Lik eins er det med andre grupper som er oppløyste. Vi møtte Amed City Theatre
(Amed er det gamle kurdiske namnet på byen,- og som kurdarar framleis nyttar)
Teaterfolka var tilsette i kommunen fram til oktober/november 2016. Etter at dei vart oppsagde, held dei berre fram og spele teater på kurdisk.
Mottoet er: dersom staten forbyr ein organisasjon, så lagar vi to nye.

Så, kampviljen er det lite å seie på. Kor stor oppslutning motstanden har vil vi få eit svar på i morgon. Då feirast Newroz. Alle ser fram til dagen. Det er ein dag for glede. Legenda fortel at Tyrannen vart fjerna og Dei gode kreftene vann den dagen. Kurdarar har dansa og feira Newroz sidan uminnelege tider.

Helsing frå
Sverre Sævareid

Arnljot Ask

Solidaritet med Kurdistan sender en hilsen til alle kurdere og til de kurdiske organisasjonene i Norge. Og til alle Kurdistan-venner sier vi: Støtt kurdernes kamp for frihet og demokrati i alle deler av Kurdistan.  Undertrykkinga tar ulike former, men regimene i Teheran, Bagdad, Damaskus og Ankara har en ting felles:  De undertrykker kurderne og anerkjenner ikke deres rett til selvstyre.

På mange måter er president Erdogan i dag den mest aggressive fienden. For ett år siden drepte tyrkiske soldater 177 sivile som var innesperra i tre kjellere under sammenraste hus. Mange titalls ble brent levende. Siden har statsterroren fortsatt i den kurdiske delen av landet. Tyrkia har også trappa opp krigen mot de kurdiske geriljastyrkene. I tillegg har tyrkiske styrker siden august 2016 okkupert et område i Syria vest for Eufrat. I løpet av fjoråret sendte president Erdogan også flere tusen soldater inn i Irak. Han fører krig for å innlemme deler av Syria og Irak i Tyrkia.

Det siste halvåret har president Erdogan også gjennomført en arrestasjonsbølge  mot Folkenes emokratiske parti (HDP), det tredje største partiet i parlamentet: Partiets to medledere, Figen Yüksekdağ og Selahattin Demirtaş og en stor del av parlamentsgruppa ble fengsla i november. Flere titalls ordførere er avsatt. Presidentens utpekte «tillitsmenn» har overtatt deres og kommunestyrenes myndighet og oppgaver. Lokalt diktatur har erstatta det som var en viss grad av folkevalgt styre i kommunene. Hundretalls tillitsvalgte i partiet sitter fengsla. Alt dette ser ut til å være president Erdogans og det mer og mer islamistiske AK-partiets forberedelse til folkeavstemninga om grunnlovsendringer 16. april.

President Erdogans grunnlovsendringer betyr at praktisk talt all politisk makt samles i hans hender. Regjeringa og parlamentet blir redusert til organer uten makt. Fordi NEI-bevegelsen står sterkt i Tyrkia og har hatt knapt flertall i flere meningsmålinger, er det stor fare for at statsterroren mot sivilbefolkninga blir enda verre i de kommende ukene.

Vi sender en hilsen til alle som i dag yter store ofre i kampen mot kurdernes undertrykkere. Og vi oppfordrer fagforeninger, politiske partier, andre organisasjoner og enkeltpersoner til å bli med i solidaritetsarbeidet.

Newroz piroz be! Gratulerer med Newroz!
Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Solidaritet med Kurdistan sendte brev til utenriksministeren med oppfordring om å sende offisiell delegasjon til sørøst Tyrkia.

Dette er svaret:

Fire medlemmer av Solidaritet med Kurdistan reiste før helga til millionbyen Amed (tyrkisk: Diyarbakir). De er invitert av Folkenes demokratiske parti (HDP). De første dagene har gått med til møter og samtaler. Kvelden før Newroz-festen fikk vi dette reisebrevet:

Etter sist valg hadde HDP 102 co ordførere. I dag er 86 avsatt, de fleste fengslet for kortere eller lengre tid.
I stedet for de valgte co ordførerne setter staten inn sin egen mann, og mann er rette ordet. Ingen damer settes inn av den tyrkiske staten.
Ikke bare ordførerne måtte ut av kontorene sine, men også  politisk ansatte mistet jobben, mange av dem ble fengslet.

Hva skjer når staten fjerner lovlig valgte representanter og setter inn sine egne folk?

Kvinneorganisasjoner blir forbudt, kvinnesenter stenges, nødtelefon for kvinner utsatt for vold stenges, sosialsenter hvor folk kunne få hjelp stenges, barnehager hvor barn kunne snakke kurdisk legges ned, senter for lære å skrive og lese kurdisk legges ned, kultursenter stenges – lista kan gjøres mye, mye lenger.

I dag traff vi folk fra Amed city theater som ikke lenger får støtte. Men de gir seg ikke, de fortsetter å sette opp stykker, fortsetter å spille sjøl om det er vanskelig. Som de sa; når den tyrkiske staten legger ned en plass åpner vi to nye!

Sjøl om undertrykkinga fra den tyrkiske staten er verre enn på lenge.
Sjøl om folk har det vanskelig.
Sjøl om politi og militære er veldig tilstede overalt.
Sjøl om mange fengsles og mange mister jobben sin,

så blir jeg både imponert og optimistisk over motet, besluttsomheten og kampviljen som de jeg har møtt, viser.

Gleder meg til å feire Newroz sammen med mange, mange i Amed i morra.

Med hilsen fra
Turid Kjernlie.