Oppfordrer Europarådets ministerkomité til handling for kurdisk fred
Flere titalls internasjonale personligheter har sendt et brev til Europarådets ministerkomité med krav om konkrete tiltak for løslatelsen av den kurdiske lederen Abdullah Öcalan. I brevet, som er adressert til komiteens leder Xavier Bettel, understrekes betydningen av Öcalans rolle i å finne en fredelig løsning på den kurdisk-tyrkiske konflikten.
februar 2025 markerer 26-årsdagen for pågripelsen av Öcalan, som siden har vært fengslet på den tyrkiske fangeøya Imrali. I 2014 fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at Öcalans livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Millioner av mennesker har siden oktober 2023 deltatt i kampanjen «Frihet for Abdullah Öcalan – En politisk løsning på det kurdiske spørsmålet». Støtten omfatter 69 nobelprisvinnere og 1500 advokater verden over, sammen med fagforeninger, sosiale bevegelser, politiske partier, folkevalgte, kunstnere og intellektuelle.
Professor emerita Kariane Westrheim ved Universitetet i Bergen, medlem av Rafto-stiftelsen for menneskerettigheter, har undertegnet brevet på vegne av nettverket og Nobel-initiativet. Hun påpeker at selv om DEM-partiet (Folkets likestillings- og demokrati parti) nylig har fått tillatelse til å besøke Öcalan, er han fortsatt en politisk fange som holdes i strid med flere lover og menneskerettighetskonvensjoner.
Blant de norske underskriverne finner vi:
Beth Hartmann, styremedlem av Solidaritet med Kurdistan
Kaja Hilleren, internasjonal leder av Sosialistisk Ungdom
Turid Kjernlie, medlem av Rødt (og styremedlem i Solidaritet med Kurdistan)
Andre fremtredende internasjonale underskrivere inkluderer:
Julie Ward, tidligere EU-parlamentariker (Storbritannia)
Ögmundur Jónasson, tidligere justisminister (Island)
Villo Sigurdsson, tidligere ordfører i København (Danmark)
Walter Baier, president for Det europeiske venstrepartiet
Paolo Ferrero, tidligere sosialminister (Italia)
Elisabeth Decrey, tidligere president for parlamentet i Genève (Sveits)
Underskriverne understreker at en løsning på den tyrkisk-kurdiske konflikten, som nå har spredd seg til Nord-Syria og Nord-Irak, kan bidra til fred i hele Midtøsten. De viser til Nelson Mandelas ord om at «bare en fri mann kan forhandle» og oppfordrer ministerkomitéen til å ta en proaktiv holdning for en endelig løsning på situasjonen.
For å lese hele artikkelen med full oversikt over de undertegnede, se vår kilde ANF News
[Fra befolkningen i Rojhelat – oversatt til norsk av Solkurd]
Brev til verdensopinionen og samvittigheten til frihetselskende mennesker, Internasjonale organisasjoner og relevante juridiske konvensjoner, Organene i FN, Amnesty International, Human Rights Watch, Leger Uten Grenser, Utenriksdepartementene i NATO-medlemsland, Utenriksdepartementene i de faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, og …
I de siste dagene har det fascistiske regimet i Tyrkia betydelig intensivert sine angrep og aggresjoner mot de nordlige og nordøstlige regionene av Syria (Rojava) og Kurdistan-regionen i Nord-Irak. Disse aggresjonene, som skjer i skyggen av mediemørke og global opinionens stillhet, blir oversett på grunn av hemmelige avtaler mellom regionale makter. Mens konfliktene i Gaza og Sør-Libanon har fanget verdens oppmerksomhet, utnytter den tyrkiske regjeringen denne muligheten til å ødelegge de lokale strukturene i Rojava, som er etablert basert på befolkningens vilje i denne regionen. Dette er det samme scenarioet som har blitt utført i årevis under forskjellige påskudd mot Kurdistan-regionen.
Tyrkias politikk i regionen, preget av en fascistisk tilnærming for å eliminere «de andre» og mangel på konstruktiv dialog med naboer og andre land, har gått langt utover akseptable grenser. Selv enkelte representanter fra Tyrkias NATO-allierte har blitt frustrerte over denne irrasjonelle og aggressive oppførselen og etterlyser en revurdering av Tyrkias posisjon i NATO og en slutt på dens motstridende og doble handlinger. På den annen side, i denne kaotiske situasjonen, har Tyrkia plutselig begynt å snakke om «forsoning med kurderne» og til og med muligheten for å frigjøre Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK).
Underskriverne av dette brevet, fra ulike sektorer av Kurdistans borgere [Rojhelat], ønsker nye muligheter for fred og forsoning velkommen og, med full tillit til kurdiske politikere på den politiske arenaen i Tyrkia, fordømmer bestemt Tyrkias aggresjon mot Kurdistan-regionen og Rojava samt okkupasjonen av disse to politiske enhetenes områder. Dette skjer sammen med humanitære, sosiale, økonomiske og miljømessige katastrofer. De erklærer sine krav som følger:
En sterk og omfattende fordømmelse av den tyrkiske regjeringen for dens aggresjon og okkupasjon av nabolandenes områder, og en oppfordring til tilbaketrekning fra okkuperte områder.
Anerkjennelse av den autonome politiske strukturen i Rojava som den legitime politiske representanten for befolkningen i denne regionen.
Opprettelse av nøytrale overvåkingskomiteer og delegasjoner for å utarbeide en omfattende og dokumentert rapport om de ulike aspektene ved Tyrkias aggresjoner og okkupasjon.
Involvering og deltakelse av menneskerettighetsorganisasjoner, forkjempere for kvinners og barns rettigheter, samt miljøorganisasjoner i regionen for å vurdere omfanget av de nåværende katastrofene og Tyrkias forbrytelser sammen med dets samarbeidende militser i de okkuperte områdene.
Anerkjennelse av retten til selvbestemmelse for det kurdiske folket av det internasjonale samfunnet og internasjonale organisasjoner, sammen med omfattende støtte for realiseringen av denne retten.
Denne erklæringen er signert av en kollektiv gruppe borgere, sivile, politiske og miljøaktivister fra Kurdistan i Iran, med håp om en verden fri for undertrykkelse, aggresjon og folkemord.
Rojhelat Kurdistan (Øst-Kurdistan), 23. november 2024
Les og last ned originalen nedenfor (kurdisk, engelsk, farsi, med liste over de 2000 kurdiske borgere i ulike byer i Rojhelat som har signert kampanjen):
Martin van Bruinessen: Emeritus professor i islamske studier, Utrecht University, Nederland.
Sammendrag Dette intervjuet med Martin van Bruinessen dekker hans personlige og akademiske engasjement med Alevier i Tyrkia og Nederland over en periode på mer enn femti år. Han startet med å utforske den religiøse dimensjonen til alevisme på 1970-tallet, en tid da Alevis var mer opptatt av venstreorientert politikk. Intervjuet skisserer framveksten av aleviske studier fra 1980-tallet og videre, og kobler dette til den religiøse oppblomstringen og nytolkningen av ulike etno-religiøse Alevi-identiteter, spesielt i urbaniserte og diasporiske samfunn. Han analyserer også forholdet mellom kurdiske og aleviske bevegelser samt forholdet mellom alevisme og islam.
Introduksjon
Spørsmål: Når og hvorfor ble du interessert i alevisme?
«Tilgi meg hvis dette blir et langt svar. Så lenge jeg har vært interessert i Tyrkia og kurdere, omtrent femti år, har alevisme vært en undertone, selv mens jeg fokuserte på andre temaer. Jeg begynte å reise i Tyrkia i mine sommerferier som student på slutten av 1960-tallet. Militærkuppet i 1971 og rettssakene mot venstreorienterte studenter og kurdiske aktivister gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg ble med i en solidaritetsgruppe som introduserte meg for de første tyrkiske politiske flyktningene i Nederland».
Han fortsetter med å forklare hvordan han først fikk en romantisk oppfatning av alevi-samfunn som åpne, tolerante og demokratiske, og hvordan han senere lærte at mange Alevier hadde en sterk tilknytning til venstreorientert politikk.
Bilde: Illustrasjon – ukjent opphav
Van Bruinessen forklarer videre: «En av mine første venner, som ikke selv var Alevi, hadde skjult seg fra politiet i en Alevi-landsby i Malatya. Hun fortalte meg at blant venstreorienterte studenter var alevier trolig overrepresentert. Denne voksende interessen for tyrkisk og Midtøstens politikk ledet meg til å ta en doktorgrad i antropologi om kurdere. Jeg utførte to år med feltarbeid i Iran, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1974 og 1976. Mitt hovedfokus var på stammer og nasjonalismens fremvekst, primært blant sunnimuslimske kurdere, men jeg kunne ikke unngå å høre om aleviene».
Han nevner også hvordan mistillit mellom alevi- og sunni-stammer spilte en rolle i historiske hendelser som Sheikh Said-opprøret og hendelsene i Dersim i 1937–38. Van Bruinessen beskriver også sitt møte med landsbykultur og folklore i Ankara på 1970-tallet, inkludert årlige festivaler som Hacı Bektaş-festivalen, som på den tiden var en progressiv motkultur. Han reflekterer over hvordan pogromene mot alevier i Malatya og Kahramanmaraş i 1978 forsterket oppfatningen av alevisme som venstreorientert og assosiert med autentisk anatolsk kultur.
Alevisme som religiøst system «På 1970-tallet var det få alevi-venner som viste interesse for alevisme som et system av tro og ritualer», sier han. Han beskriver hvordan landsbyer i Erzincan ikke hadde praktisert den tradisjonelle ayin-i cem-seremonien på mange år. Han nevner også tysk antropolog Peter Bumke, som hadde liknende erfaringer, og kalte alevisme for «en religion som ikke praktiseres» på den tiden.
Van Bruinessen ble først nysgjerrig på alevismens religiøse dimensjon da han tilbrakte tid blant Guran Ahl-i Haqq i Sør-Kurdistan på midten av 1970-tallet. Han beskriver deres velutviklede teologi og kosmologi, og hvordan dette inspirerte ham til å utforske liknende myter og legender blant alevier: «Unge alevi-aktivister hadde liten interesse for slike ting, men jeg fant mye interessant i eldre litteratur, inkludert folklorister, antropologer og misjonærer fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet».
Politiske endringer og diasporaens rolle
Van Bruinessen forteller at militærkuppet i 1980 og den påfølgende statlige undertrykkelsen, kombinert med forsøk på å påtvinge en konservativ versjon av sunnimuslimsk islam, førte til en uventet konsekvens: mange tidligere venstreorienterte ble interessert i alevisme som en kulturell og religiøs formasjon.
«Dette var spesielt merkbart i diasporaen – i Tyskland og Sverige – hvor de første alevi-organisasjonene ble etablert. På midten av 1990-tallet spilte mange mennesker, som jeg først ble kjent med som venstreorienterte politiske aktivister, roller i alevi-organisasjoner. De organiserte ayin-i cem-seremonier i stedet for politiske demonstrasjoner og diskuterte hvordan alevi-identitet kunne defineres».
Han nevner også en periode med hektisk publisering på 1990-tallet, da hundrevis av bøker om alevier og alevisme ble publisert i Tyrkia. En av de mest innflytelsesrike bøkene var Alevism: The Hidden Culture of Anatolia av Nejat Birdoğan, utgitt i 1990. Birdoğan, en konvertert alevi, hevdet at alevisme var Anatolias sanne religion, forskjellig fra islam.
Studiet av alevisme: Fremvekst og utfordringer
På spørsmål om betydningen av alevisme i tyrkiske og kurdiske studier, bemerker van Bruinessen at feltet har hatt en betydelig vekst siden 1980-tallet.
«Irène Mélikoff, en ledende ekspert på alevisme, bidro til å gjøre studiet av levisme til en viktig del av akademiske tyrkiske studier», forklarer han. Samtidig kritiserer han tidligere forskeres tendens til å overse de kurdiske og iranske elementene i alevisme.
Han fremhever arbeidet til akademikere som Krisztina Kehl-Bodrogi og Mustafa Düzgün, som publiserte viktige studier om kurdisk alevi-historie og kultur, spesielt om regionen Dersim. Likevel påpeker han at kurdisk- og Zaza-talende Alevier har fått relativt lite akademisk oppmerksomhet sammenlignet med a alevier.
Etnisitet og religion: Forbindelser og splittelser
På spørsmål om forholdet mellom etnisitet og religion blant alevier, sier van Bruinessen: «I 1970-årene kunne man tenke på alevier som én enkelt etno-religiøs gruppe, men da den aleviske bevegelsen ble organisert på 1990-tallet, ble interne forskjeller umiddelbart synlige».
Han forklarer hvordan ulike organisasjoner som Cem Vakfı, Hacı Bektaş og Pir Sultan Abdal kulturelle foreninger representerte forskjellige retninger, noen med sterkere tilknytning til tyrkisk nasjonalisme og andre med mer pluralistiske syn.
Han understreker at mange alevier, både kurdisktalende og Zaza-talende, har vært påvirket av årtier med tyrkisk nasjonalistisk indoktrinering, noe som har skapt spenninger mellom ulike alevi-grupper.
Forholdet mellom sunnimuslimsk islam og alevisme
Van Bruinessen forklarer hvordan sunnimuslimsk islam, spesielt innenfor den hanefitiske rettsskolen, historisk sett har vært religionen til den osmanske staten og senere den sekulære tyrkiske republikken. Dette har hatt en betydelig innvirkning på alevi-samfunnene.
«Der staten styrket sin kontroll, bygde den moskeer og sponset islamsk utdanning. Hele stammer og distrikter som tidligere fulgte alevi-lignende tradisjoner, ble sunni. Dette er spesielt tydelig blant kurderne, der mange samfunn tidligere var alevi, men senere ble islamisert av staten».
Han beskriver også hvordan sunnifisering har fortsatt, delvis som følge av statlige politikk og delvis på grunn av stigmaet forbundet med å være alevi. Familier har forsøkt å assimilere seg som sunnier for å unngå diskriminering.
Van Bruinessen reflekterer over fremtiden til alevi-identitet: «Vil alevi-samfunn gradvis bli assimilert til mainstream sunnimuslimsk islam, eller vil de forbli en distinkt religiøs gruppe? Dette avhenger av hvordan forhandlingene mellom alevi-sivilsamfunnet og staten utvikler seg, men mangelen på enhet blant levier gjør dette vanskelig».
Forholdet mellom levi-bevegelsen og kurdiske bevegelser
Van Bruinessen beskriver hvordan alevier har reagert ulikt på den kurdiske bevegelsen, inkludert PKK (Kurdistans Arbeiderparti).
«Tyrkiske alevier, eller de som valgte tyrkisk identitet, så ofte på kurdisk nasjonalisme som en trussel mot den republikanske samfunnsordenen som beskyttet dem», mener Van Bruinessen. Samtidig har mange unge alevier blitt påvirket av den kurdiske bevegelsen, spesielt på 1970-tallet, da den kurdiske kampen ble sett som en protest mot staten og dens politikk. Van Bruinessen forklarer at blant de tidlige lederne i den kurdiske bevegelsen var det mange alevier, spesielt i grupper som Özgürlük Yolu og PKK.
Han nevner også hvordan noen intellektuelle har forsøkt å fremheve de zoroastriske røttene til kurdisk alevisme, noe som har styrket en distinkt identitet blant kurdisk-talende alevier. Likevel påpeker han at dyp mistillit mellom alevier og sunni-kurderne fortsatt er til stede og har komplisert samarbeidet mellom gruppene.
Refleksjoner over forskning og endringer i identitet
Van Bruinessen avslutter med å reflektere over sin karriere og de skiftende debattene om identitet: «Både kurdisk og alevi-identitet har vært stigmatisert i Tyrkia, og jeg har alltid vært tiltrukket av kampen for anerkjennelse og like rettigheter blant undertrykte grupper. Min feltforskning i Kurdistan har formet meg som person, og vennskap med kurdere og alevier har vært viktige for meg gjennom hele livet».
Han nevner også hvordan historieskriving og gjenoppdagelse av religiøse tradisjoner har utfordret det offisielle modernistiske narrativet i Tyrkia.
Last ned og les hele intervjuet på engelsk nedenfor:
Menneskerettighets tulipanen – En hyllest til forsvarere av menneskerettigheter
Menneskerettighets tulipanen er en årlig pris utdelt av Nederlands utenriksdepartement til en menneskerettighetsforkjemper for å støtte deres arbeid med å fremme, beskytte og skape bevissthet rundt menneskerettigheter verden over. Vinneren av prisen mottar en bronseskulptur av en tulipan og €100 000—midler som kan brukes til å fortsette og utvide arbeidet for menneskerettigheter.
Teammedlem Kamaran Osman mottok prisen på vegne av Community Peacemaker Teams–Iraqi Kurdistan (CPT-IK) i Nederland. I sin takketale sa Kamaran: «Hvordan kan tre personer samle inn all denne informasjonen? Svaret er enkelt: Vi drikker te med folk. Masse te. Det er slik vi kan samle inn data, forsterke stemmene til de som ikke blir hørt, og skaffe støtte til arbeidet vårt.»
Han la også til: «Denne prisen anerkjenner ikke bare arbeidet til Community Peacemaker Teams–Iraqi Kurdistan, men hedrer også menneskene som, til tross for ekstraordinær lidelse, fortsetter å yte motstand på en ikke-voldelig måte i irakisk Kurdistan. Denne prisen reflekterer vårt felles engasjement for menneskerettigheter, og vi er dypt beæret over å motta den. La oss imidlertid ikke se på denne prisen kun som en anerkjennelse av tidligere prestasjoner, men som en oppfordring til handling.»
En kollektiv innsats CPT skriver i sitt nettside:
«Denne prisen ville ikke vært mulig uten alle tidligere medlemmer av CPT! Vi er evig takknemlige til alle reservister, delegater, frivillige, teammedlemmer, tidligere teammedlemmer, samarbeidspartnere, støttespillere, donorer og administrativt personale. Denne prisen er et resultat av år med hardt arbeid fra alle som har vært en del av dette teamet. Det som alltid skiller CPT fra andre organisasjoner, er ikke hva vi gjør, men HVORDAN vi gjør det og vårt sterke engasjement for relasjoner med våre partnere. Tusen takk til dere alle for alle ofrene, svetten, tårene og innsatsen dere har lagt ned. En spesiell takk går til Nederlands utenriksdepartement, utenriksminister Casper Veldkamp og den nederlandske ambassaden og deres ansatte i irakisk Kurdistan for denne prisen«.
For å lese hele historien og se takketalen, i tillegg til flere bilder av CPT sitt arbeid gjennom årene, kan du besøke den engelske kilden her: The Human Rights Tulip Award.
I tillegg kan du utforske deres omfattende rapport om sivile tap som følge av tyrkiske og iranske militæroperasjoner fra 1991 til 2024 her: Rapport: Sivile tap fra militæroperasjoner.
Det 8. europeiske forumet for venstre-, grønne og progressive krefter har vedtatt en slutterklæring som fremmer en visjon om sosial rettferdighet, bærekraft og fred. Nedenfor er hovedpunktene i erklæringen:
Sosial rettferdighet og velferd Forumet oppfordrer til rettferdig fordeling av rikdom og styrking av offentlige tjenester, inkludert helsevesen, utdanning og pensjoner. Rimelig bolig skal være en rettighet, og det trengs tiltak mot spekulativ økning i leiepriser. De avviser sparepolitikk som reduserer sosiale rettigheter.
Klima og bærekraft Klimaendringer anerkjennes som en nødsituasjon som krever rask handling. Forumet ønsker en overgang til klimaneutralitet innen 2040, samtidig som det skapes nye jobber og gjennomføres en sosial omstilling av produksjons- og forbruksmønstre.
Fred og solidaritet Forumet tar til orde for fredelige løsninger på konflikter og motsetter seg militarisering, NATO-dominans og økt krigsbudsjett. De fordømmer både voldelige angrep og militaristiske svar, og krever forhandlinger for varig fred i konflikter som Ukraina, Palestina og Vest-Sahara.
Klassefeminisme og menneskerettigheter Erklæringen fremhever behovet for å bekjempe kjønnsbasert vold, støtte LHBTQIA+-rettigheter og sikre rettigheter for kvinner og marginaliserte grupper. De krever også en feministisk tilnærming til EUs politikk.
Inkludering av unge mennesker Forumet understreker viktigheten av å integrere unge menneskers perspektiver i politiske tiltak for å fremme deres deltakelse og fremtidige muligheter.
Motstand mot høyreekstremisme Den økende støtten til høyreekstreme partier i Europa sees som en trussel mot sosial rettferdighet. Forumet foreslår solidaritet og rettferdighet som motvekt til høyrepopulisme og økonomisk ulikhet.
I teksten står det spesifikt om situasjonen i Rojava (nordøstlige Syria) og Kurdistan:
Rojava (Nord-Øst Syria): Erklæringen krever en slutt på Tyrkias militære intervensjoner i Nordøst-Syria, Nord-Irak og Sinjar. Den fremhever også behovet for å stanse undertrykkelsen av kurdere og andre grupper i regionen.
Kurdistan og Tyrkia: Forumet krever at Tyrkia frigir alle politiske fanger og implementerer avgjørelser fra Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. De kritiserer undertrykkelsen av demokratiske politiske bevegelser og krever en rettferdig og demokratisk løsning på den langvarige kurdiske konflikten gjennom dialog og forhandling, fremfor isolasjon, fengsling og vold.
Erklæringen avsluttes med en forpliktelse til å samarbeide med fagforeninger og andre organisasjoner for å fremme fred, sosial rettferdighet og kamp mot sparepolitikk.
Iran har lenge vært under kritikk fra det internasjonale samfunnet for sin omfattende bruk av dødsstraff og andre menneskerettighetsbrudd. I 2024 har situasjonen forverret seg ytterligere, med en alarmerende økning i antall henrettelser og en stadig strammere kontroll over sivilsamfunnet.
Ifølge rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner har Iran gjennomført et rekordhøyt antall henrettelser i 2024. Per slutten av året anslås det at over 900 mennesker har blitt henrettet. Over 30 kvinner ble henrettet i Iran i fjor, skriver NRK i følge Iran Human Rights (IHR). Dette er det høyeste tallet på 15 år. IHR har skrevet en rapport om dette som heter «Women and the Death Penalty in Iran: A Gendered Perspective» og kan lastes ned her. Antall henrettelser siden 2010 er på 8830 hvor kvinner utgjør 241 av disse. Hittil i år (2025) har 25 personer blitt henrettet, opplyser IHR. Mange av disse henrettelsene har funnet sted etter summariske rettssaker som ikke oppfyller internasjonale standarder for rettferdig behandling.
Blant de som er henrettet, finner man:
Personer dømt for narkotikarelaterte lovbrudd, ofte under lover som ikke skiller mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd.
Aktivister og demonstranter som har deltatt i protester mot regimet.
Medlemmer av etniske og religiøse minoriteter, som kurdere, balutsjere og bahaier, som ofte blir utsatt for diskriminering og urettferdig behandling.
Politiske fanger og undertrykkelse av dissent
I tillegg til den utstrakte bruken av dødsstraff, fortsetter Iran å fengsle politiske dissidenter, journalister og menneskerettighetsforkjempere. Flere hundre mennesker er blitt arrestert i forbindelse med protester og kritikk av regimet. Mange av disse blir utsatt for tortur og mishandling i varetekt, og noen ender opp med dødsdommer basert på «fiendskap mot Gud» eller «spionasje», vage anklager som brukes for å stilne kritiske stemmer.
Internasjonale reaksjoner
Internasjonale organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch har gjentatte ganger fordømt Irans handlinger. De har oppfordret til umiddelbare tiltak for å stanse henrettelsene og sikre at de som holdes fengslet for sin politiske aktivitet eller trosoppfatning, blir løslatt. FN har også uttrykt alvorlig bekymring over utviklingen, og flere land har innført sanksjoner mot iranske embetsmenn knyttet til menneskerettighetsbrudd.
Håp om forandring
Til tross for den dystre situasjonen, fortsetter befolkningen i Iran å kjempe for rettferdighet og frihet. Protester og grasrotbevegelser viser en vilje til motstand mot undertrykkelsen. Det internasjonale samfunnet oppfordres til å intensivere presset mot iranske myndigheter for å sikre grunnleggende menneskerettigheter og stanse den urettferdige bruken av dødsstraff.
Menneskerettighetssituasjonen i Iran er en påminnelse om viktigheten av internasjonal oppmerksomhet og solidaritet. Det er avgjørende at verdenssamfunnet fortsetter å presse på for reformer og rettferdighet for alle som lider under regimets undertrykkelse.
Kurdistan menneskerettighets nettverk (KHRN) publiserte den 14. desember 2024 en rapport om situasjonen for kurdiske politiske aktivister i iranske fengsler. I denne rapporten kan vi lese at for tiden er det 11 kurdiske politiske aktivister og sivile fengslede personer som er under dødsdommer, mens minst åtte andre risikerer å få lignende dommer.
Noen av disse personene ble arrestert under «Kvinne, liv, frihet»-opprøret. De har blitt utsatt for urettferdige forhold, inkludert nekting av tilgang til utvalgte advokater, alvorlig fysisk og psykisk tortur og urettferdige rettssaker som har resultert i utstedelse av umenneskelige dødsdommer.
Familier til disse fangene og menneskerettighetsorganisasjoner har reist alarmer om deres kritiske situasjon, risikoen for at dødsdommene opprettholdes, og den potensielle implementeringen av de utstedte dødsdommene. De har bedt om annullering av disse dommene og umiddelbar oppmerksomhet til fangenes vanskelige forhold.
Seks kurdiske politiske fanger – Pakhshan Azizi, Verisheh (Wirishe) Moradi, Hatem Ozdemir, Yousef Ahmadi, Mehrab Abdollahzadeh og Hamid Hosseinnezhad Heidaranlou – ble tidligere dømt til døden av islamske revolusjonsdomstoler i Teheran, Orumiyeh og Sanandaj, anklaget for «væpnet opprør» (baghi) og «fiendskap mot Gud» (moharebeh). De holdes for tiden i de sentrale fengslene i Orumiyeh og Sanandaj, samt i Teherans Evin-fengsel.
Sakene til Azizi, Moradi, Abdollahzadeh og Hosseinnezhad Heidaranlou har blitt henvist til Høyesterett for anke og venter på ny rettssak. Dødsdommene for Ozdemir og Ahmadi har imidlertid blitt opprettholdt av Høyesterett, noe som setter dem i umiddelbar risiko for henrettelse.
I tillegg ble fem andre kurdiske sivile – Shahin Vasaf, Azad Shojaei, Rasoul Ahmad Rasoul, Edris Ali og Nasser Bekrzadeh – dømt til døden av den islamske revolusjonsdomstolen i Orumiyeh på siktelser for «spionasje for Israel». De er for tiden fengslet i Orumiyeh sentralfengsel og sakene deres er under spesiell vurdering av Høyesterett.
I mellomtiden ble minst åtte kurdiske sivile og aktivister – Ali Ghassemi, Pezhman Soltani, Kaveh Salehi, Rizgar Beygzadeh Baba-Miri, Javanmard Mam-Khosrawi, Mohammad Faraji, Raouf Sheik-Maroufi og Soleyman Adhami – mange av dem arrestert under kvinnene, liv, frihetsopprøret av sikkerhetsstyrker i Sanandaj og Bokan, forblir internert i Orumiyeh og Bokan sentrale fengsler.
Disse personene står overfor alvorlige anklager som «væpnet opprør», «spredning av korrupsjon på jorden», og «fiendskap mot Gud». Tiltalene mot dem har reist alvorlige bekymringer om sannsynligheten av dødsdommer som ble utstedt i sakene deres.
Denne rapporten vil ytterligere undersøke situasjonen til de som allerede er dømt til døden og de som står i fare for å få slike dommer, samt anklagene som er reist mot dem og rettsprosessen i sakene deres.
Les detaljene i rapporten i lenken under (på engelsk):
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
USA fjerner dusøren på den tidligere al-Qa’ida-terroristen Ahmed ash-Shara’as hode. Nå kommer demonstrasjonene mot Hayat Tahrir ash-Shams politiske signaler som peker i islamistisk retning. HTS avviser også den politiske modellen som Den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (AANES) har styrt etter i Rojava (Vest-Kurdistan). Den krever et føderalt Syria med lokalt autonomi og like rettigheter for kvinner, nasjonale folkegrupper og religiøse minoriteter.
Likhet for loven gjelder slett ikke alle, om noen skulle sveve i den villfarelsen. Fredag møtte USAs viseutenriksminister for Midtøsten, Barbara A. Leaf, den nye makthaveren i Damaskus, Ahmed Hussein ash-Shara’a (42), som er bedre kjent under krigernavnet Abu Muhammed al-Julani.
Delegasjonen med høyststående amerikanske diplomater landet fredag i hovedstaden Dimashq for å ha offisielle samtaler en drøy uke etter at utenriksminister Antony Blinken hadde samtaler med representanter for jihadistfronten i Jordan.
Leaf som snakker arabisk, fransk, italiensk og serbokroatisk, har lang fartstid fra Midtøsten. Hun ledet i 2010-11 USAs gjenoppbyggingsgruppe (PRT) i den strategisk viktige sjiamuslimske havnebyen Basra i slutten av USAs okkupasjon av Irak. Hun var ambassadør til De forente arabiske emiratene (2015-18), både under den demokratiske presidenten Barack Obama og den republikanske presidenten Donald Trump.
Leaf har vært tilknyttet den pro-israelske tankesmia Washington Institute for Near East Policy (Winep) og ble kalt inn til president Joe Bidens nasjonale sikkerhetsråd før hun ble satt på som viseutenriksminister.
Med seg i følget hadde hun Roger D. Carstens, presidentens spesialutsending i gisselsaker, en tidligere oberstløytnant med utdanning fra militærakademiet i West Point. Utdanninga har han brukt på hærens skole for Special Forces og som rådgiver for Iraks nasjonale kontraterrorstyrke.
Han har krigserfaring fra USAs invasjon i Panama, krigen i Kosovo og Bosnia-Hercegovina, i Afghanistan, Irak og Somalia.
Delegasjonen besto dessuten av Daniel Rubinstein, som var USAs spesialutsending til Syria fra mars 2014 til juli 2015 og deretter ambassadør til Tunisia (2015-19). Han var generalkonsul i Jerusalem (2009-12) og ble i februar i år utnevnt til chargé d’affaires i Sudan.
Med dusør på sitt hode
Det skulle ikke mangle på god bakgrunnskunnskap og erfaring med grupper som USA, vestlige land, Russland og FN har stemplet som terrororganisasjoner. I 2017 satte CIA en dusør på ti millioner dollar på Ahmed Hussein ash-Shara’a, nå leder for jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HST).
Krigernavnet Abu Muhammed al-Julani ble leder for HTS i oktober 2017. Han hadde da vært emir sammenhengende for de salafistiske forløperne til HTS fra januar 2012. Først den al-Qa’ida-allierte Nusra-fronten Jabhat an-Nusra og deretter for Levantens erobringsfront Jabhat Fatah ash-Sham, en kortlevd overgangsfront fra juli 2016 til januar 2017.
Nusrafronten på egenhånd og en rekke sunnimuslimske jihadistgrupper i JFS og HTS har lange, blodstenkte dødsruller og flere av dem sokner til militant wahhabisme, statsreligionen i Saudi-Arabia hvor sverdet er sentralt i forkynnelsen.
Storbritannia var raskt ute med å ville fjerne terrorstemplet på HTS. Britisk etterretning, både Secret Intelligence Service (SIS), bedre kjent som MI6, og militæretterretninga Defence Intelligence (DI) har vært tett på fronten i Syria, både med Jabhat an-Nusra og gjennom det islamistiske hjelpekorpset De hvite hjelmer (Hawdh al-Bayḍa / al-Qubaʿat al-Bayḍa).
De var viktig i propagandaen og anklagene mot det brutale Assad-regimet. De ble brukt til å dekke over jihadistenes egne krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som rammet andre religiøse folkegrupper – og overgep og tortur mot rivaliserende jihadistgrupper som ofte ble finansiert av ulike arabiske land med hver sine regionale og religiøse intereser og agendaer.
“Positive meldinger”
Etter møtet med Shara’a tok Biden-administrasjonen bladet fra munnen: USA fjerne dusøren på Abu Muhammed al-Julanis hode. Det betyr i klartekst at terrorstemplet på HTS som ble flyttet over fra Nusra-fronten i 2018, også er vasket bort.
Leaf mener at USAs delegasjon fikk “positive meldinger” fra Ahmed ash-Shara’a, melder Al-Jazeera.
– Basert på diskusjonen vår fortalte jeg ham at vi ikke ville følge opp dusøren til Rewards for Justice som har vært gjeldende i noen år, sa Leaf. Hun la ikke skjul på at USA legger dusøren i potten for å få seg plass i “inkludering og brei konsultasjon i denne overgangstida.”
Om dette er et quid pro quo per se, å gi noe for noe i seg selv, vil neste steg være å oppheve de mange sanksjonene som USA har mot Syria. De strekker seg tilbake til da Hafez al-Assad var president (1971-2000) og ble forsterket under hans arvtaker, sønnen Bashar al-Assad.
Den mest knugende er Caesar Act (Caesar Syria Civilian Protection Act), undertegnet av president Trump i desember 2019, med virkning fra 17. juni 2020. Den satte bom for all sivil bistand til å gjenoppbygge Syria, også etter jordskjelvet 6. februar 2023.
Den stammer opprinnelig fra Caesar Report i 2014 om Assads krigsforbrytelser og har vært rettesnor for hele den vestlige alliansen.
EU har foreløpig valgt å opprettholde sanksjonene og forlenget sine restriktive tiltak mot Syria selv om de beviselig slår hardt ut på folks leveforhold. Det fryser fast den sosioøkonomiske krisa som har kvalt befolkninga i nær ti år.
Den siste offensiven til HTS fra Idlib til Aleppo og deretter sørover til Hama og Homs og Damaskus, og den tyrkisk-støttede offensiven til Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Watani as-Suri) i nordområdene har drevet nye 800.000 internt fordrevne på flukt.
Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA) har om lag seks prosent av de som er på flukt, minst én funksjonshemming eller skade som gjør dem svært sårbare for omgivelsene og været.
Temperaturen i Damaskus som ligger 705 meter over havet, ligger søndag på mellom 17 (maks) og ni grader (min) og synker gjennom uka, fra 16 og sju grader på mandag til tretten og tre grader lørdag 28. desember.
Temperaturen i Kobanê (Ain al-Arab) på grensa til Tyrkia, som ligger på 515 meter, synker fra elleve og seks grader fra søndag til elleve og null grader ved årsskiftet.
Løfter og virkelighet
HTS-lederen har sagt det samme til Leaf og hennes delegasjon som han sa torsdag til BBCs utenrikssjef Jeremy Bowen, med stor erfaring fra Midtøsten. Her forsikrer han at verken Vesten eller nabolandene, inkludert Israel, har noe å frykte fra HTS. Han ba derfor om at sanksjonene blir hevet.
– Nå, etter alt som har skjedd, må sanksjonene oppheves fordi de var rettet mot det gamle regimet. Offeret og undertrykkeren skal ikke behandles på samme måte, sa han til Bowen. Han vil at HTS blir tatt av terrorlistene fordi HTS i 2016 angivelig brøyt med den flytende terroristgruppa al-Qa’ida (Basen) som ble opprettet av Osama bin Laden i 1988 (leder til 2. mai 2011). Dagens leder Saif al-Adel, nom de guerre for den tidligere egyptiske offiseren Mohamed Salah ad-Din al-Halim Zaidan (64), ble al-Qa’idas tredje general-emir, etter den egyptiske barnelegen Ayman az-Zawahiri, i august 2022.
Shara’a avviser at han vil gjøre Syria til et nytt Taliban-emirat som Afghanistan, hvilket heller ingen har trodd. Det meget tradisjonalistiske fjellandet Afghanistan, som aldri ble kolonisert av Vesten, har en helt annen historisk, kulturell, religiøs og økonomisk bakgrunn enn Syria.
Shara’a viste til at kvinner var i flertall blant studentene ved universitetene som HTS’ Syrias redningsregjering (SSG, Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyya) drev i Idlib-provinsen i åtte år.
– Jeg tror andelen kvinner ved universitetene er mer enn 60 prosent, hevdet han. Den nyinnsatte statsministeren Muhammed al/Bashir hadde ansvar for utdanninga.
Hvilken form for sharia?
Han holder spørsmålet om alkohol åpent og overlater det til grunnlovskommisjonen, “en syrisk kommisjon av juridiske eksperter”. Det er ikke hans domene, mener angivelig Shara’a, men han framholder at lovene skal ligge innenfor rammene av sharia (“stien som leder til vannet”). Han vil ha et moralpoliti som ligger under innenriksdepartementet og som blir veiledet av religiøse skriftlærde og imamer og mullaher.
Dette leder tankene mot Iran der Veiledningspatruljen (Gašt-e eršâd) som erstattet De islamske revolusjonskomiteene i 2005. Veiledningspatruljene består vanligvis av en varebil med menn ledsaget av chador-kledde kvinner som kjører rundt eller er stasjonert på travle steder. De får ofte hjelp av den røffe “moralmilitsen” Basij (Mobiliseringa), en kortversjon av det misvisende navnet Organisasjonen for mobilisering av de undertrykte (Sâzmân-e Basij-e Mostaz’afin) som ligger under Revolusjonsgarden (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī).
Det er ofte et spørsmål mellom rå makt og dawah (“å komme med en invitasjon”), eller proselytisering og utdanning som i teorien går ut på å overtale og rettlede folk eller konvertere folk, et “kall på Gud, Allah”.
Når det gjelder sharia, vil motstand føre til bruk av makt, jihad (kamp), påpekte Shara’a under sin tale i den store Umayyad/moskeen i gamlebyen i Damaskus
Den har en sterk symbolsk historie med tanke på Syrias umiddelbare framtid. Moskeen ble reist i 715 av den sjette Umayyad-kalifen Walid 1. på et gammelt bønnested fra Jernalderen og hvor det har stått et arameisk tempel, et romersk Jupiter-tempel som keiser Theodosius 1. (379-395) gjorde den angivelige gravplassen til Johannes Døperen om til en katedral.
Det er ikke et spørsmål om sharia, men hvilken skole og hva slags gjennomføring og håndheving – og hva som vil bli tillatt på utsida av islam.
De uroliges demonstrasjoner
Det er fortsatt mye som henger i lufta, mye som åpenbart er uavklart, ikke minst hvem som vil bli trukket inn i prosessen. De første demonstrasjonene og protestene har allerede funnet sted i Damaskus, i oljebyen Deir az-Zur i øst og i flere byer i området som er kontrollert av HTS.
Det tok bare elleve dager etter at jihadistene hadde inntatt Folkets palass (Qasr ash-Shaab) på Mezzeh-fjellet, høyden vest i Damaskus, før folk som uroer seg og venter på konkrete handlinger, var ute på gatene. Protestene kom like etter at overgangsregjeringas sekretær Obaida Arnaout hadde uttalt at “kvinnelig representasjon i departementene eller nasjonalforsamlinga er prematur” ut fra kvinners “biologiske sammensetning”.
Det fylte Umayyad-plassen på torsdag med folk som krever en sivil og sekulær stat, melder nyhetsbyrået Hawar. Et av slagordene var “Vi vil ha demokrati, ikke teokrati”.
– Syriske kvinner har konstant vært ute i gatene som partnere ved å beskytte demonstranter, ta vare på de sårede og de i fengsler og interneringssentre. Menneskene som gikk ut i gatene mot det morderiske regimet er klare til å komme ut igjen og styre, sier forskeren Widad Kreidi til Hawar.
Kvinneaktivisten Heba al-Gull avfeier Arnaouts uttalelser som “utdaterte og bakstreverske”: – Hvilken rett har du, herr Speaker, til å påkalle biologisk sammensetning som grunnlag for å forby kvinner fra alle posisjoner, spør hun, ifølge The Syrian Observer.
Hun nevner framtredende kvinner i det historiske spennet mellom den arameiske Palmyra-dronninga Septimia Zenobia (240-274) til Alice Kandelft, Syrias første FN-ambassadør.
Hun minner om at kvinner har sittet på sentrale posisjoner i moderne tid. Det ble ikke minst fremmet av Ba’ath-partiet som Michel Aflaq og Salah ad-Din al-Bitar grunnla i 1947.
Hvordan HTS vil opptre overfor kvinner i denne prosessen, blir sett på som et klimavarsel for hvordan Syrias politiske framtid vil bli. HTS-styret i Idlib var preget av strikt kleskodeks for kvinner, begrensete muligheter til å bevege seg og til å inneha offentlige posisjoner. Dette kan vanskelig skrives på kontoen for beleiring og unntakstilstand i en krigssituasjon.
Avviser føderalisme
Det mest urovekkende er at HTS avviser kravet fra Den demokratiske autonome administrasjon for Nord- og Øst-Syria (DAANES eller AANES) om å gjøre Syria til en føderal republikk med lokalt selvstyre i områder med store nasjonale minoriteter.
(D)AANES har prøvd å innføre en styringsmodell basert på demokratisk konføderalisme, ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), i Rojava (Vest-Kurdistan).
Kravet om føderalisme kommer også fra en annen folkegruppe i den sørlige enden av Syria: druserne (darzi), som kaller seg selv al-Muwahhidun (monoteistene/unitarer).
Kurderne i nord utgjør vel to millioner mennesker, hvor 40.000 jesidier, eller 9-10 prosent av befolkningen i 2011. Druserne teller om lag en halv million, eller vel tre prosent, og holder til i Jabal ad-Duruz.
Det var et autonomt område under den franske mandatperioden for Syria og Libanon fra 1921 til 1936.
Drusiske ledere i Suwayda/provinsen kom onsdag med en erklæring som retter seg mot HTS og gjentar sitt gamle krav om et desentralisert føderalt styresett, melder al-Jazeera. De mener at å opprette føderale delstater, som i USA eller Tyskland og en rekke andre land, er den beste beskyttelsen av det lille autonomiet de hadde under Assad–regimet.
Den religiøse og politiske druserlederen Sheikh Hikmat al-Hajri mener at kontaktene mellom druserne og HTS-regjeringa “er positiv så langt”, men avviser at HTS forsøker å plante sin innflytelse i Suwayda-provinsen.
Fredag rykket han ut og fordømte Israels fortsatte framrykking:
– Israels invasjon uroer med, og jeg tar avstand fra den, sier han fra Qanawat i Suwayda til Middle East Eye.
Han understreker, slik som den kurdiske ledelsen i Rojava, at han vil bevare Syrias territoriale integritet.
– Vi nekter kategorisk å falle inn under noen fraksjoner eller partipolitiske, religiøse eller regionale myndigheters dominans, sier den eldre lederen, sjeiken, til Al-Jazeera.
Druserne vil ha en nasjonal konferanse som utarbeider et utkast til ny grunnlov basert på administrativ desentralisering, maktfordeling og garanterte rettigheter til alle syrere.
Uten det, risikerer Syria å ramle ut i kaos som truer landets territoriale integritet. Tiltroen til Abu Muhammed al-Julani og HTS er begrenset blant druserne. Det bygger, som med kurderne, på egne erfaringer med jihadistgrupper.
Druserne var derimot mindre utsatt for Assad-regimet enn kurderne. Det skyldtes i høy grad at druserne bor i det strategiske området som grenser mot den delen av Golanhøydene som er okkupert (siden 1967) og deretter annektert (1981) av israelerne.
Assad og de sjiamuslimske alawittene nærer heller ikke den samme arabiske sjåvinismen overfor de arabiske druserne som den kurderne blir utsatt for, med rasistiske overtoner mot fjell- og slettefolket.
– Å jobbe med ekstremister vil ikke bringe stabilitet eller rettferdighet til Syria, sier Hajri til Medya News. – Det vil bare fordype sårene til denne nasjonen og sette syrernes legitime ambisjoner om frihet og verdighet i fare, mener Hajri.
I områdene sør for Damaskus, mot Golan og grensa til Jordan, har ulike jihadistgrupper begynt å posisjonere seg mens HTS forsøker å få innpass i naboprovinsen til Suwayda.
Det har fått alarmen til å rykke ytterligere fram.
Flere amerikanske soldater
At HTS avviser en føderal modell for Syria, understreker hvilken skvis USA nå befinner seg i. Biden-administrasjonen forsøker å holde Nato-allierte Tyrkia fra å invadere de kurdiske områdene for fjerde gang siden august 2016. Målet er å rydde unna AANES.
Samtidig ligger det i kortene at HTS vil komme til å rykke inn i Rojava i samme øyemed: å fjerne AANES og sikre kontroll over hele landet. Det betyr at Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk / Quaat Suria al-Diymuqratia) havner i en tofrontskrig: mot jihadistene fra sør og Tyrkia og deres leiehær av syriske jihadister, Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), fra nord.
AANES har forelagt USA dokumentasjon av identiteten til ikke mindre enn 415 IS-terrorister som slåss sammen med SNA, meldte Medya News 16. desember. Flere av dem ble drept eller arrestert etter at de forsøkte å infiltrere Manbij fra 8. desember.
Tyrkisk fjernsyn har vist opptak av SNA-soldater med det svarte emblemet til IS på skulderen under reportasjer fra kampene ved Qara Quzaq-brua. Over tre hundre SNA-soldater ble drept i løpet av få dager, ifølge SDF.
Henri Barkey, professor i internasjonale relasjoner ved det private Lehigh University i Bethlehem i Pennsylvania, definerer SNA som “en heleid tyrkisk enhet”. Barkey er tilknyttet tankesmia Council on Foreign Relations hvor han arbeider med “kurdernes strategiske framtid i Midtøsten”.
Biden-administrasjonen jobber på spreng for å få til en våpenhvile mellom Tyrkia og SDF som holder. Den forrige som ble framforhandlet av general Erik Kurilla, øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom) med Manbijs militærråd (MCC), førte til at SDF trakk sine styrker ut av Manbij (Minbîc).
SNA rykket inn i byen som har flest arabiske innbyggere, men stanset ikke der. Nå står kampene langs forsvarslinja som SDF har lagt ved Qara Quzaq-brua og Tishrin-demninga på veien mellom Manbij og Kobanê, grensebyen hvor Tyrkia samler elitestyrker og tungt artilleri.
USA har i all stillhet mer enn doblet bakkestyrken sin i Nord-Syria, fra vel 900 til rundt to tusen soldater. Det begynte før Assad-regimets fall. Det opplyste generalmajor Pat Ryder, talsmann for Pentagon, torsdag. Begrunnelsen er den samme som for USAs siste flyangrep: IS-celler som er vekket til live.
Spørsmålet er nå om USA vil bruke sine soldater på bakken som buffer mot en tyrkisk invasjon eller mot SNA. Det skjedde ikke i Manbij.
De “faste” ni hundre soldatene er tilknyttet amerikanske forlegninger i Rojava og har gjennomført regulære patruljer i Raqqa- og Hasakah-provinsene.
De andre 1100 som Pentagon nå har stadfestet at befinner seg i Nord-Syria, er “temporære rotasjonsstyrker utplassert for oppdragskrav under utvikling,” ifølge nyhetsbyrået Associated Press (AP)
Det kan bety at styrken vil bli satt inn i “fredsbevarende” oppdrag, med eller uten tilskudd fra andre land i “den internasjonale koalisjonen” i kampen mot Daesh, dersom det blir opprettet en demilitarisert sone mellom Manbij og Kobanê.
Det foreslo SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, torsdag. Det kommenterte ikke Ryder da han bekreftet at USAs kontingent er økt på grunn av den “betydelige situasjonen” på bakken uten nærmere forklaring enn den vanlige henvisningen til IS, melder Medya News.
Frykten for vakuum
USA har varslet at de ikke kommer til å trekke ut sine styrker i nær framtid. Uvissheten bunner i at president Donald Trump tiltrer 20. januar. Han lovpriste denne uka Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, og ga Ankara en nøkkelrolle i Syria.
Torsdag skal USA ha gjennomført et flyangrep som tok livet av IS-lederen Abu Yusuf, også kjent som Mahmoud, i provinsen Deir az-Zur i øst mot grensa til Irak. IS-lederen ble drept i et område som tidligere ble holdt av Assads regjeringshær og russiske styrker, ifølge Centcom. “Russiske styrker” har ofte vært en omskrivning for Gruppa Vagnera (Wagner-gruppa) i det oljerike området rundt Deir az-Zur.
– IS(IS) har til hensikt å bryte ut av interneringa som over 8000 ISIS-operatører befinner seg i for tida i leire i Syria. Vi vil aggressivt og målrettet gå etter disse lederne og operatørene, inkludert de som prøver å utføre operasjoner utenfor Syria, sier general Kurilla.
Det foreligger fortsatt få opplysninger om “Abu Yusuf” i påvente av bekreftelsen av hans reelle identitet. Ifølge det syriske North Press skal han ha vært en framtredende leder i IS med ansvar for å planlegge og samkjøre angrep i Syria og Irak også etter det territoriale nederlaget for terroristgruppa i 2019.
Det har vært lettere for IS å “overvintre” i lommer sør for Eufrat og i ørkenområdene nordvest for Palmyra enn nord for Eufrat der SDF opererer og de amerikanske styrkene er forlagt.
IS prøver å utnytte det vakuumet som har oppstått i grensetraktene mot Irak.
Lørdag ble Abu Qasra, kjent under krigernavnet Abu al-Hassan, utnevnt til ny forsvarsminister i Damaskus-regjeringa. Han er militærstrategen som ledet HTS-operasjoner i Idlib-provinsen. Øverstkommanderende Abu Qasra er fra Halfaya i Hama-provinsen. Han skal ha erfaring med å koordinere operasjoner sammen med andre jihadistgrupper, påpeker North Press.
Siste fra Ankara
Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan truet i et intervju med France 24 fredag med direkte angripe SDF. Han betegnet SDF som “en nasjonal sikkerhetsrisiko” som truer Tyrkia, og ga Damaskus et ultimatum:
Enten oppløser og avvæpner HTS “terroristorganisasjonen” SDF ellers kommer Tyrkia til å intervenere militært.
– Denne terrorstrukturen må elimineres uten å nøle, sa Fidan som selv har kurdisk opphav. – Den nye administrasjonen i Syria må ta denne saken på alvor for å bevare sin territorielle integritet og suverenitet.
– Tyrkia vil ikke nøle med å beskytte sin nasjonale sikkerhet på alle nødvendige måter, la han til overfor den franske heldagskanalen.
– Om den syriske regjeringa ikke kan håndtere denne saka, kan HTS eller andre måtte ta ansvar. Tyrkia er klar til å gå inn om det er nødvendig.
Det betyr på tyrkisk trussel om militær intervensjon.
Utenriksministeren bekreftet at Tyrkia koordinerte HTS-offensiven som førte hele veien til Damaskus og at samarbeidet fortsetter.
– HTS har gitt etterretningsstøtte til antiterroroperasjoner. Selv om vi innser den komplekse historia til HTS, har gruppas samarbeid vært verdifullt for å rette målene mot IS, sa Fidan i et forsøk på å stille opp al-Qa’ida mot IS – og å frita Tyrkia for det dokumenterte samarbeidet mellom Den nasjonale etterretningsorganisasjonen (Millî İstihbarat Teşkilati, MIT) og både al-Qa’ida og IS.
Fidan var søndag i Damaskus og hadde samtaler med Ahmed ash-Shara’a og den nye utenriksministeren Asaad Hassan ash-Shibani.
Han kritiserte USAs militære tilstedeværelse, og anklaget Washington for å forlenge ustabiliteten under påskudd av å bekjempe ISIS.
– USA bruker terrorbekjempelse som et dekke for å utøve innflytelse. De bruker bare en gruppe terrorister for å vokte en annen, hevdet han.
Dette er en direkte utfordring til Washington fra et strategisk viktig plassert Nato/land på sørflanken til “det gamle Nato”.
– Tyrkia og USA må innrette seg for å eliminere truslene fra PKK og Folkets forsvarsenheter og sikre stabilitet for kurdere, arabere og turkmenere, sa han
Folkets forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG) er den kurdiske militsen som sammen med Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Jin, YPJ), er ryggraden i SDF.
Onsdag varslet senator Lindsey Graham, republikaner fra South Carolina( og Chris Van Hollen, demokrat fra Maryland at de vil legge inn et lovforslag om sanksjoner mot Tyrkia om ikke Ankara går med på en reell våpenhvile med SDF under amerikansk overoppsyn.
Tyrkia oppmarsjerer styrker ved den kurdisk-syriske grensebyen Kobanê (Ain al-Arab). Øverstkommanderende for Syrias demokratiske styrker (SDF), general Mazloum Abdi, foreslår overfor USA og “den internasjonale koalisjonen” at det blir opprettet en demilitarisert sone for å sikre stabilitet i Syria og hindre en ny tyrkisk invasjon. Han bekrefter at våpenhvileavtalen som USAs sentralkommando (Centcom) meklet fram, i realiteten aldri har trådt i kraft.
Situasjonen er dramatisk i nordområdene. Militære kilder i USA bekrefter at Tyrkia har samlet tropper i grensestrøkene ved Kobanê. Det dreier seg om kommandosoldater og tungt artilleri som skal bistå Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), Ankaras leiehær av syriske jihadister.
Det minner om opptakten til Tyrkias tredje invasjon i Syria, Operasjon Fredskilden (Barış Pinari Harekâti) i oktober 2019.“Vi er fokusert på det og presser på for tilbakeholdenhet,” opplyser en amerikansk kilde til kurdiske Medya News.
Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk/Quaat Suria al-Diymuqratia) som er forsvarsstyrken til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) i Rojava (Vest-Kurdistan), betegner styrkeoppbygginga langs grensa som “betydelig” og advarer for hva som vil skje dersom Tyrkia og SNA går til angrep.
Kobanê er satt i full beredskap. Befolkninga forbereder seg på å forsvare byen slik de gjorde mot Daesh (Den islamske staten) fra 13. september 2014. Det bor i dag rundt 200.000 i Kobanê. De fleste er kurdere.
Demilitarisert grensesone
SDF sendte derfor tirsdag ut sin advarsel om at Tyrkia og dets leiehær av syriske jihadister vil forsøke å ta over Kobanê, byen der kurdermilitsene Folkets/kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) stanset de militære framgangen til IS og den islamske statens kalifat med USA og den internasjonale koalisjonens flystøtte i slutten av 2014.
– En massiv tilstedeværelse av tyrkiske militære og tyrkisk-støttede leiesoldater er stasjonert rundt Kobanê, Qara Qozaq-broa og Tishrin-demninga, og truer med invasjon, advarer kommunikeet fra sentralkommandoen i SDF.
Ifølge SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, er SDF fortløpende i kontakt med “USA og den globale koalisjonen” i håp om å få på plass en våpenhvile.
Han har samtidig rykket ut med et forslag om å opprette en demilitarisert sikkerhetssoner og inviterer de amerikanske styrkene og soldater fra andre land til å opprette en fredsbevarende styrke til å patruljere sonen.
Det skal drepe Ankaras påskudd om å ville trygge sine grenser mot “PKK-terroristene” – og de føyer gjerne til IS for å gjøre sitt standpunkt mer salgbart i USA og Nato-hovedkvarteret i Brussel.
Abdi appellerer til at de nye makthaverne i Damaskus, og ikke minst regionen, ser dette som nødvendig for å oppnå at det ikke bryter ut ny krigstilstand i Syria.
Det er også ment for å fremme stabilitet i regionen, som det unektelig er vanskelig å få øye på i den rådende situasjonen – med Israels pågående folkemorderiske krig og utsulting av befolkninga i Gaza, lammelse av Hizbollah som i realiteten har vært Libanons stabiliserende kraft, og opptrapping mot Iran.
“For å bekrefte vår standhaftige forpliktelse til å oppnå en omfattende våpenhvile i hele Syria, kunngjør vi at vi er klare til å foreslå etableringa av en demilitarisert sone i Kobani, med utplassering av sikkerhetsstyrker med USAs tilstedeværelse og tilsyn,» skriver Abdi på X.
Han viser til alle internasjonale appeller om en ny framtid for Syria med ro og orden og gjenoppbygging og regional fred. Hva som skjer i Nord-Syria har derimot fått liten internasjonal oppmerksomhet, konstaterer kurdere over hele Europa og solidaritetskomiteene og deler av den politiske opposisjonen i Tyrkia.
Det blir også ropt varsko om de humanitære forholdene for befolkninga i Rojava som følge av Tyrkias felttog for å få kontroll over mer syrisk territorium.
Abdis utspill om en demilitarisert sone er en invitt til å sette Nord-Syria på kartet. Det utfordrer samtidig Ahmed ash-Shara’a, alias Abu Muhammed al-Jolani, lederen for Hayat Tahrir ash-Sham (HTS), og hans påstand om at har byttet ut tankene om et kalifat med et nasjonalt perspektiv for et mangfoldig Syria.
Det er budskapet han nå selger i den internasjonale basaren i Damaskus.
Våpenhvilen som aldri var
Den siste utviklinga i nordområdene kommer etter at nye forsøk på å få til en våpenhvile kollapset mandag. Årsaken skal ha vært Tyrkias krav om en demilitarisert sone, én kilometer brei, ved Qara Quzaq-broa på veien mellom Manbij (Minbîc) og Kobanê.
Tyrkias krav om den demilitære sonen satte stopp for videre forhandlinger. Derimot er SDF åpen for Ankaras krav om at grava til bey (høvding) Suleyman Shah (Süleyman Şah, 1166-1227) som hersket over Kayi-stammen fra 1214 til 1227, blir flyttet til i nærheten av Qara Quzaq-broa.
SDF er vant med at varslede våpenhviler ikke blir overholdt eller ikke en gang trer i kraft. Slik har situasjonen vært siden Manbijs militærråd (MCC) inngikk våpenhvilen med general Michael E. Kurilla, øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom). Den førte til at SDF trakk seg ut av Manbij og etablerte en ny forsvarslinje ved Qara Qozaq-broa og Tishrin-dammen.
SDF mener Tyrkia bruker samme taktikk som de brukte da YPG/YPJ kjempet med ryggen mot stengte grenseporter og sto i fare for å bli utslettet. Tyrkia sørget for at de ikke hadde noen tilgang til forsyninger.
Ingen fra Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljahæren til Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), eller kurdiske og tyrkiske frivillige kunne slutte seg til kampene.
Derimot holdt den tyrkiske militæretterretninga MIT grensa åpen for IS til og fra den tyrkiske byen Sanliurfa, antikkens Edessa.
SDF ber igjen om folkelig mobilisering i forsvaret av Kobanê som ruster seg til “et kollektivt selvforsvar”, slik SDF betegner det under slagordet “Biji berxwedana! Leve motstanden!”
SDF appellerer til FN, USA og vestlige land, de arabiske landene, Iran og alle andre som har tatt til orde for “regional stabilitet” etter Assad-regimets fall og som maner til at Damaskus må få tid til å bygge Syria opp igjen.
FNs generalsekretær António Gutérres og spesialutsending Geir O. Pedersen har i samme ærend fordømt Israels massive bombing av militære mål fra Assad-tida og framrykking på nordsida av Golanhøydene i retning hovedstaden Dimashq.
Ankara har, som Israel, er helt annet syn på situasjonen i Syria ut fra president Recep Tayyip Erdoğans nyosmanske geopolitiske mål og på all motstand som står i veien for det. Målene ble utformet av daværende utenriksminister Ahmet Davutoğlu i hans bok “Stragetisk dybde: Tyrkias internasjonale posisjon” (“Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu”, 2001)
– Hele verden feiret vår seier mot ISIS. I dag ser den tyrkiske statens angrep på de samme områdene som hevn for nederlaget til IS(IS), heter det i SDF-uttalelsen.
Geopolitikk tillater ikke Ankara i dag å flytte internasjonalt anerkjente grenser, men de kan endre forholdene på bakken ved å endre de demografiske forholdene ved hjelp av sine syriske leiehær SNA og flytte inn syriske flyktninger.
– Solidaritetsånden med Kobani vil forsvare vår verden fra ISIS og dets allierte,” konkluderte uttalelsen.
Tre nøtter for Trump
SDF forsøker å dra veksler på Kobanês symbolverdi fra kampen mot IS, uten synlig hell. Den politiske situasjonen er endret: Assad-regimet i Damaskus er styrtet, og IS som nå har aktivert sovende celler, er ikke i stand til å gjenreise kalifatet. De har denne gangen ikke en gang en profilert leder som Abu Bakr al-Baghdadi, nom de guerre for Ibrahim Awad Ibrahim Ali al-Badr. Han ble drept i 2019.
Dessuten er Russland betydelig svekket i Syria, i den grad Kreml klarte å stagge Ankara og begrense målene for Tyrkias invasjon i oktober 2019.
Det gjør situasjonen til et spørsmål mellom USA som står midt i et administrasjonsskifte, og Nato-landet Tyrkia, som er langt viktigere for USA enn jihadist-fronten til HTS som nå sitter i Damaskus.
Fra Washington har det kommet høyst motstridende signaler. Mens Biden-administrasjonen og Sentralkommandoen forsøker å forhandle med Ankara, har påtroppende president Donald Trump kommet med tre særskilte kommentarer om Syria etter Assads fall og maktovertakelsen i Damaskus.
I den ene minner han om at jihadistene som nå har inntatt Damaskus, er slike som sender fly mot våre bygninger, med tanke på 9/11 2001. I den andre sier han at USA har ingen interesse av hva som skjer i Syria.
Dette kan til nød skrives på en romslig Trump-konto av ikke altfor treffsikre uttalelser i kategorien “tanker fra roteloftet”.
Den tredje er atskillig mer alarmerende. Her lovpriser Tyrkias historiske og strategiske rolle i Syria og president Erdoğans lederskap, melder kurdiske Medya News.
– De har ønsket det i tusenvis av år, og nå fikk de det, sa Trump under et pressetreff i Palm Beach i Florida mandag om Tyrkias kontroll over syrisk territorium i Nord- og Nordvest-Syria. “De menneskene som gikk inn, er kontrollert av Tyrkia, og det er ok.»
Det kan umiddelbart stå i kontrast til hvordan Trump har uttalt seg om jihadistene som inntok Damaskus, men det er ikke til å underslå at Trump mener at SNA står under tyrkisk kommando.
Han har unektelig rett når han betoner at Tyrkia spiller en sentral rolle i å omforme Syrias politiske landskap. – Tyrkia gjorde en uvennlig maktovertakelse uten at mange liv gikk tapt, sa Trump og berømmet “sultan” Erdoğans strategiske tilnærming.
– Erdoğan er en jeg kom godt overens med, minnes han den tyrkiske presidenten. – Han har bygget en veldig sterk, mektig hær.
På slutten av sin første presidentperiode ville Trump trekke ut USAs lille kontingent på vel ni hundre soldater fra Rojava, men snudde på vei ut og valgte å høre på råd fra sin nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton og generalene i Pentagon. De advarte om at IS kunne bli vekket til live.
I Florida tonet han ikke flagg. Flere framtredende republikanere, som krigshauken Lindsay Graham, senator fra sørstaten South Carolina, advarer ham med de samme begrunnelsene om faren for at IS gjenoppstår om forholdene i Syria blir kaotiske.
Det er åpenbart at Trump mener at dette kan han overlate til Tyrkia: “Jeg tror Tyrkia kommer til å holde nøkkelen til Syria.”
Kappløp mot tida
Det er et faresignal som politikerne i AANES og den militære ledelsen i SDF umiddelbart ser. Den viktigste funksjonen med den lille amerikanske bakkestyrken, er at den har holdt en fullskala tyrkisk invasjon på avstand.
USAs flyvåpen har bombet IS, ikke den syriske regjeringshæren, og USA har hatt en varslingsavtale med Russland om aktivitet i lufta.
Ilham Ahmed, internasjonal leder for AANES, advarer Trump mot Tyrkias ansamling av tropper langs grensa ved Kobanê og ber ham gripe inn overfor Erdoğan, skriver Wall Street Journal tirsadg. Avisa har sett Ilham Ahmeds brev til Trump.
Hun frykter for at Tyrkia vil “ta de facto kontrollen” over byen før Trump tiltrer, men frir uhemmet til Trumps evne til å la seg smigre i brevet:
– Vi tror at du har makta til å forhindre denne katastrofen. President Erdoğan har lyttet til deg før, og vi stoler på at han vil følge oppfordringa di igjen, skrev Ahmed. Hun refererer til Trumps tidligere forsikringer om at USA ikke ville forlate sine kurdiske allierte.
Samtidig klynger Biden-administrasjonen seg til at det verken er i Tyrkias eller SDFs interesse å øke konflikten i Syria, ifølge Matthew Miller, talsmann for utenriksdepartementet. – Vi fortsetter å engasjere oss med SDF (og) med Tyrkia om en vei videre,” sa Miller og hevdet at våpenhvilen som aldri har vært reell, var forlenget ut denne uka.
– Vi ønsker ikke å se noen part utnytte den nåværende ustabile situasjonen for å fremme sine egne snevre interesser på bekostning av breiere syriske nasjonale interesser, sa han.
Supermakt i revers
Det vitner om at Biden-administrasjonen ikke er i stand til å se realitetene som de selv rapporterer om på bakken. Det avslører at USA heller ikke nå får klossene ned i puttekassa. De insisterer på å presse firkanten ned i trekanthullet.
USA befinner seg dermed igjen i en politisk situasjon som ikke er ulik den samme famlende og motsetningsfylte tilnærminga som til “den arabiske våren” og utbruddet i Syria i 2011.
Den hemmelige CIA-operasjonen “Timber Sycamore” blir brukt av Assad-regimets støttespillere til å “bevise” at krigen i Syria var USAs verk fra første stund. Det var (forløpig) siste ledd i USAs stor “masterplan” som ble kalt “den arabiske våren” – helt uten å ta hensyn til interne forhold og krefter som annet enn brikker i USAs globale spill.
“Den arabiske våren” blir gjerne datert til 17. desember 2010 da den uteksaminerte studenten Muhammed Bouazizi satte fyr på seg mens han solgte grønnsaker på torget i Ben Arous i Tunisia. Det gjorde han i fortvilelse og protest med leveforholdene og manglende framtidsutsikter og i raseri over politiets trakassering.
Da hadde USA kjørt seg fast i Irak etter invasjonen i mars 2003 og sto i økende problemer med okkupasjonen av Afghanistan ti år etter invasjonen i oktober 2001. Samtidig var USA og flere Nato-land militært engasjert i Libya.
Den ikke fullt så hemmelige CIA-operasjonen viser derimot at USA var bakpå fra første stund i Syria. Pentagon hentet ikke fram sine gamle invasjonsplaner i ulike versjoner.
Så seint som i 2003 sa Pentagon nei til forsvarsminister Donald Rumsfelds forslag om å feie over Syria i samme sleng som invasjonen i Irak. Det sto jo på veikartet til Greater Middle East Initiative som Carnegie Endowment for International Peace publiserte i mars 2004, slagplanen til gruppa av neocons som hadde kommandohøydene i administrasjoneb til president George W. Bush.
Det var ingen hemmelighet at president Barack Obama åpnet for at CIA kunne bevæpne opprørere i Syria som fikk militær trening av USA i nabolandene Jordan og Kuwait, finansiert av Saudi-Arabia og andre arabiske land.
Det ble også tidlig klart at Pentagon og CIA igjen havnet i en profesjonskonflikt fordi forsvarsdepartementet advarte mot at våpnene havnet i hendene på salafistiske jihadister som var tilsluttet al-Qa’ida eller ble finansiert direkte fra enkelte arabiske land.
Det var den samme profesjonskampen som oppsto i Irak der Pentagon og CIA hadde hver sin mann for lederposten etter at Saddam Hussein ble styrtet, Ahmed al-Chalabi og Ayad Allaw.
USA sto i samme dilemma i 1986 med våpenleveranser til mujahedin i Afghanistan med hensyn til mobile, varmesøkende, bakke-til-luft Stinger-raketter til bruk mot sovjetiske Mi-24 Hind-helikoptre fra 1986. Uroen gjaldt utsiktene for at rakettene bokstavelig talt kunne havne på avveie.
I 1989 ga den pakistanske militæretteretninga ISI (Inter-Services Intelligence) ordre til den afghanske eksilregjeringa Islamic Unity of Afghanistan Mujahideen i den pakistanske grensebyen Peshawar, kalt “The Peshawar Seven” (men ikke de sjiamuslimske “The Tehran Eight”), om å innta Jalalabad for å etablere et fotfeste i Afghanistan.
Under slaget om Jalalabad som startet 7. mars, var det ikke en Stinger-rakett å oppdrive. Da det ble stjerneklart etter noen dager, kunne Kabul-regimets sovjetiske jagerfly bombe døgnet rundt. For mitt vedkommende, sto det om noen centimetre.
Den avgjørende forskjellen var likevel at USA ikke invaderte Syria og selv tok grep om kampen, slik som i Afghanistan og Irak eller ved å bruke Nato – og et svært bombevillig Norge – i Libya. USA ble dermed overlatt til å bruke jihadistgrupper som de ikke hadde kontroll med, som Jaish al-Fatah (Erobringshæren), fronten som var bygd opp rundt al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra (Nusrafronten).
Den tidligere CIA-agenten Philip Geraldi pekte i november 2015 på at verken Tyrkia eller Saudi-Arabia var pålitelige allierte for USA. Dette har siden da blitt enda tydeligere.
Det var med på å utløse motsetninger i Obama-administrasjonen inne på Det ovale rom i Det hvite hus (jfr. Hillary Clintons “Hard Choices”, 2014, og John Kerrys “Every Day is Extra”, 2018).
“Krigen er ikke avsluttet”
– Krigen i Syria er ennå ikke avsluttet, fortalte FNs spesialutsending Geir O. Pedersen til FNs sikkerhetsråd på tirsdag. Han viste til kampene i Nord-Syria og advarte om at en eskalering kan bli “katastrofalt”.
– Det har vært betydelige fiendtligheter de siste to ukene, før en våpenhvile ble meklet fram, sa Pedersen som raskt kan bli innhentet av situasjonen rundt Kobanê.
Det er synd å si at FNs sikkerhetsråd fulgte opp trusselbildet, men vedtok i stedet et nytt sett av luftige formuleringer om “en inkluderende og syrisk ledet og syrisk eid politisk prosess” for å gjøre syrerne “i stand til å fredelig, uavhengig og demokratisk bestemme sin egen framtid,” melder Al-Jazeera.
Torsdag kom de første protestene i Damaskus med krav om at Syria forblir en sekulær stat med rettigheter for kvinner og nasjonale minoriteter og religionsfrihet.
Pedersen ba Sikkerhetsrådet om å påse at Israel «stopper alle bosettingsaktiviteter på de syrisk-okkuperte Golanhøydene, som er ulovlig». De ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967 og annektert i 1981.
– Israels angrep på Syrias suverenitet og territorielle integritet må stoppe, sa FN-utsendingen.
Han viste dessuten til at Israel hadde gjennomført “mer enn 350 flyangrep”, et lavt anslag, inkludert senkinga av den syriske marinen i Tartus. Havnebyen er Russlands eneste flåtebase i utlandet, bortsett fra Sevastopol på den annekterte Krim-halvøya som tilhørte Russland til 1954.
Tidligere samme dag holdt Israels statsminister Binyamin Netanyahu en ny provoserende tale i den nylig okkuperte “sikkerhetssonen” som inkluderer Hermon-fjellet, eller Jabal ash-Shaykh (Sjeikfjellet), som rager snøkledd 2814 meter i været.
Rob Geist Pinfold, professor i freds- og sikkerhetsstudier ved Durham University, sier til Al-Jazeera, at “det internasjonale samfunnets respons har så langt vært mangelfull.”
Trump anerkjente Israels annektering av Golan 21. mars 2019. President JoeBiden har ikke gjort noe for å reversere beslutningen som bryter med folkeretten.
NRK viser stadig til Sheba’a-gården som “okkupert syrisk territorium”. Det er en tilsnikelse som særlig den pro-israelske Terje Rød-Larsen fremmet iherdig da han var FNs visegeneralsekretær for Midtøsten fra 1999 til 2004. Syria og Libanon er enige om at Sheba’a-gårdene tilhører Libanon.
Pedersen har heller ikke fått bredt gjennomslag i Vesten for å heve sanksjonene mot Syria etter Assads fall. Det “vil være nøkkelen til å sikre at Syria får den økonomiske støtten det trenger til en inkluderende politisk overgang.”
Solidaritet med Kurdistan 