Stikkordarkiv: SDF

Kurdere på kryss og tvers

Postet den av

Av: Petter M. Johansen

Artikkelen ble først publisert her.

Bilde: Medya News

Regional offensiv for Öcalan

Assad-regimets fall i Damaskus, Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria og flyangrep i Nord-Irak og oppmerksomheten rundt den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, har ført til at kurdere snakker med hverandre på tvers av grensene i regionen og bitre politiske motsetninger.

Delegasjonen fra Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) har besøkt Öcalan ved to anledninger på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 28. desember. De har nå hatt samtaler på høyt nivå med både Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) i Erbil (kurdisk Hewlêr) som er hovedstaden i Den autonome kurdiske regionen i Irak, og i Sulaymaniya (kurdisk Slemani), hovedsetet for Talabani-klanen og PUK.

Delegasjon til Nord-Irak

Presidenten i den autonome kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, tok imot DEM-delegasjonen i Erbil mandag. Barzani er nevø av tidligere president og klanhøvding Massoud Barzani som arvet KDP (Partiya Demokrat a Kurdistanê) etter sin legendariske far Mustafa Barzani (1903-79). 

Forholdet mellom KDP og PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) er i beste fall betent, og Öcalans ideologi om demokratiske konføderalisme står ikke høyt i kurs i det klanbaserte KDP hvor 78-årige Massoud Barzani fortsatt har de tyngste ordene med i laget. For å understreke rangordninga møtte DEM-delegasjonen Massoud Barzani før de møtte presidenten.

Barzani har pleiet gode forbindelser med Ankara, både for å bekjempe PKK og på grunn av rivaliseringa med PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan).

Ved å gi Tyrkia mer eller mindre fritt leide til å angripe basene til Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til PKK, i Qandil-fjellene, har Tyrkia, skritt for skritt, utvidet sin okkupasjon av grenseområdene i Nord-Irak uten at sentralregjeringa i Bagdad har hatt mulighet til å hindre det. Tyrkia tråkler sammen den ene lomma med den andre langs grensa slik at det begynner å ta form av et sammenhengende belte.

Omveltninga i Syria åpner nye dører til gamle rom. KDP har sine allierte i Nord-Syria der Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) er bygd av Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) som tilhører “PKK-familien”. Nå må DAANES og  de kurdiske partiene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) forholde seg til den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som styrer i Damaskus. 

Det byr på utfordringer ettersom HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere etterlyste terroristen Abu Mohammed al-Jolani, har avvist den føderative modellen for Syria, med lokalt autonomi, som Daanes tar til orde for. Det betyr ikke en egen autonom region, slik som i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak.

KDP i “Barzanistan”

Samtalene mellom president Barzani og DEM-delegasjonen mandag kretset rundt kurdisk regional enhet og forsoning og om følgene av en eventuell ny forhandlingsprosess i Tyrkia. Her er det nærliggende å tro at DEM ba Barzani om å bruke sine forbindelser til Recep Tayyip Erdoğan i presidentkomplekset Cumhurbaşkanlığı Külliyesi i Ankara. 

“Barzani uttrykte sin fulle støtte til fredsinitiativet og prosessen for en fredelig løsning i Tyrkia, Irak, Syria og utover. Delegasjonen diskuterte det politiske landskapet i Tyrkia og understreket behovet for kurdisk enhet i møte med regionale utfordringer. Møtet ble sett på som en del av en breiere innsats for å engasjere kurdiske politikere og fremme dialog om kurdiske spørsmål på både nasjonalt og regionalt nivå,” skriver Medya News.

Et annet sentralt spørsmål er hvordan alle kurdiske politiske krefter kan bli involvert i fredsprosessen for å sikre at ingen fraksjon blir utelatt. Fred kan ikke oppnås isolert, understreket Barzani, det krever samarbeid mellom kurdiske fraksjoner for å fremme politiske løsninger. Kurdisk historie og forholdet mellom KDP og PKK tilsier at dette kan by på store, uoverstigelige utfordringer.

Her spiller erfaringene fra Rojava inn. Politikken til DAANES og organiseringa av samfunnet har gitt gjenlyd i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan” i Sulaymaniya. Den står i kontrast til den politistaten som mange mener KDP driver i Nord-Irak, særlig i “Barzanistan” i Erbil. En positiv politisk løsning, både i Tyrkia og Syria, kan dermed utfordre tradisjonelle maktstrukturer som er forankret i klaner.

PUK i “Talabanistan”

Delegasjonen dro deretter til Sulaymaniya for å møte PUK-lederen Bafil Talabani og visestatsminister Kubat Talabani. Møtet fant sted bak lukkede dører i Debashan, den historiske residensen til tidligere president og partieier Jalala Talabani. 

Debashan ligger i fjellsida med vakkert oversyn over Zamwa som stedet het før den moderne byen ble anlagt i 1783-84 under det kurdiske shafi’i-sunnimuslimske Baban-fyrstedømmet (1649-1850), med oljebyen Kirkuk som hovedstad før Sulaymaniya etablerte seg som støttespiller for det osmanske riket i kampen mot Iran. 

Undertegnede var i 2017 middagsgjest hos Talabani (1933-2017) og hans kone Hero Ibrahim Ahmed (Hero Khan) Khan, i Debashan og hadde hennes søster Shanaz Ibrahim Ahmed, gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, som en meget frispråkelig borddame.

Borddama som sitter sentralt i PUK-ledelsen sammen med sin nevø Bafil Talabani, møtte DEM-delegasjon som anla et besøk på gravstedet til svigerfaren som grunnla PUK sammen med hennes far, juristen og forfatteren Ibrahim Ahmad (1914-2000) i 1975. 

Det respektfulle besøket understreker at PUK fortsatt er en familiesak, en meseleya malbatê. 

Delegasjonen kan dermed ha åpnet en direkte kanal til Bagdad gjennom president Rashid som er medlem av PUK.  Han kom til Halabja få dager etter Saddam Husseins gassangrep på den kurdiske grensebyen 16. mars 1988, i sluttfasen av krigen mot Iran (1980-88).

https://en.wikipedia.org/wiki/Halabja_massacre

https://en.wikipedia.org/wiki/Anfal_campaign

Shanaz var oppsatt på å gjøre 31. august 1996 til minnedag for å markere Erbil-massakren under den irakisk-kurdiske borgerkrigen, da Massoud Barzani inviterte den irakiske hæren til Erbil for å bekjempe PUK. Saddam Hussein svarte på Barzanis brev med å sende 45.000 soldater. 48 PUK-medlemmer ble henrettet i Erbil, mens vel 700 peshmergas fra PUK og Iraks nasjonalkongress (Moutammar al-Watani al-‘Iraqi, INC) (partiet til CIA-allierte Ahmed Chalabi som ble visestatsminister (2005-06) etter Saddam Husseins fall) ble skutt utenfor byen. Samme dag henrettet KDP tretten peshmergas fra PUK i Erbil.

Saddams tropper trakk seg senere tilbake etter å ha overlatt Erbil til KDP hjulpet til å presse PUK helt til grensen mellom Iran og Irak før USA grep inn og evakuerte over 6000 PUK-krigere fra Irak. I oktober tok PUK tilbake Sulaymaniya.

Hero Khan sendte mange strenge blikk ned til bordenden hvor samtalen fant sted, og lillesøster Shanaz fikk ikke sitt ønske igjennom.

Den 31. august blir aldri offisielt markert. Sårene har aldri blitt leget.

https://en.wikipedia.org/wiki/1996_Erbil_massacre

Delegasjonen besto av Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder som begge var medledere av DEM fram til august 2023, av partimedleder Keskin Bayindir og andre politikere fra Demokratisk regionsparti (Demokratik Bölgeler Partisi, DBP; Partiya Herêman a Demokratîk, PHD) og av parlamentarikere fra DEM. 

Følget inkluderte utenrikspolitisk talsmann Berdan Öztürk, Mehmet Kamaç (DEM) og Gülcan Kaçmaz Sayyiğit, representant fra Van for det tyrkiske grønne venstre partiet Yeşil Sol Parti (YSP), samt İbrahim Bilmez og Özgür Erol fra advokatfirmaet Asrin som har saka til Öcalan. Buldan og Önder var de som først fikk besøke Öcalan på Imrali.

Delegasjonen avsluttet besøket i Nord-Irak onsdag med et møte med statsminister i den kurdiske regionen (KRI), Masrour Barzani, i Erbil onsdag.

Tyrkisk våroffensiv

Samtalene som delegasjonen hadde på høyt nivå i Başûrê Kurdistanê, kom på “et kritisk tidspunkt, fordi Öcalans siste initiativ tar sikte på å styre den kurdiske politiske bevegelsen inn i en fornyet prosess med dialog” på tvers av grensene, ifølge Medya Haber. 

Observatører venter nå på uttalelser fra begge sider for å klargjøre hva møtene har ført til for kurdisk diplomati i et breiere politisk landskap i Midtøsten eller Vest-Asia som er under omforming.

Det skjer på et tidspunkt da Tyrkia utvider sin kontroll over deler av Nord-Irak i oppbygginga til hva som ser ut til å bli en ny våroffensiv i grensetraktene, og mot Qandil-fjellene (kurdisk Çiyayên Qendîlê) som strekker seg langs grensa mellom Irak og Iran og er en del av fjellkjeden Zagros fra Iran, det nordlige Irak og det sørøstre Tyrkia.

Tyrkia har intensivert sine militære operasjoner med vedvarende luft- og bakkeangrep og særlig bruk av droner mot Gara-regionen. Det har ført til en ny strøm av flyktninger. 27. januar ble fire sivile drept i et droneangrep i Rapirin i hva som fortoner seg som vilkårlige angrep fordi det ikke fins militære mål i området. 

Det fyrer opp under advarslene fra Community Peacemakers Teams (CPT), med kontor i Sulaymaniya, og andre observatørgrupper i Irak om at angrepene har som mål å avfolke viktige regioner i forkant av den planlagte våroffensiven.

Fjellregionen Gara (Garê) i Duhok-regionen har vært mål for tyrkiske angrep gjennom mange år. Den hittil største offensiven Operasjon Ørneklo-2 (Pençe Kartal-2 Harekati) fant sted 10.-14. februar 2021 og var rettet mot PKK, men rammet mange sivile i seks landsbyer som ble bombet av tyrkiske helikoptre, opplyste ordfører Saban Xelil i landsbyen Dînartê til Kurdistan 24.

https://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Claw-Eagle_2

Tyrkia fortsetter sine systematiske militære kampanjer i kurdisk Irak for å sikre seg strategiske fordeler med tanke på våroffensiven, konstaterer Karwan Osman, leder for CPT. 

Den 27. januar ble to kurdiske politikere fra Rojava, Heva Erebo (43), også kjent som Saliha Viyan, og Hogir Erebo (34), alias Dilawer Erebo, drept sammen med to andre sivile i et droneangrep i Ranya-distriktet ved Dukan-sjøen, nord for Sulaymaniya og øst for Erbil. Ranya i Hawraman-fjellene på 1300 meters høyde er et kurdisk kulturelt senter og ble hardt rammet under den kurdiske krigen mellom KDP og PUK.

Angrepet var trolig målrettet for å ramme forbindelsene til Rojava.

Heva Erebo var koordinator for kvinnefronten Kongra Star (Stjernekongressen) og var med å opprette DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava. 

Kongra Star ble opprettet i 2005 som kvinneunionen Yekîtiya Star (YS), hvor Star refererer til den mesopotamiske oldtidsgudinna Ishtar og i dag til "himmelske stjerner", under mottoet «Uten frigjøring av kvinner, er et virkelig fritt samfunn umulig." 

Tidligere medleder for Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk, arabisk: Majlis ad-Diymuqratiu as-Suri), Ilham Ahmed, som nå er internasjonal leder i DAANES, var med å stifte YS.

Heva Erebo var på vei for å møte kvinneorganisasjoner, mens Hogir Erebo fra ungdomsorganisasjonen til det syrisk-kurdiske PYD skulle få medisinsk behandling i Qandil-fjellene etter å ha blitt såret i kamper med Den islamske staten (IS).

Den flerspråklige Heva Erebo fra den syriske grensebyen Dirbasiyah, tvillingby til tyrkiske Şenyurt, var aktiv med å organisere kvinner i Raqqa, Manbij, Tabqa og Deir az-Zur etter hvert som byene ble frigjort fra Daesh (IS), byer som i overveiende grad er arabiske. 

"Hun var et eksempel på en revolusjonær kvinne som alle kvinner kunne få styrke fra og se som sin fortropp. Uansett hvor store og smertefulle våre ofre kan være, kan ingen kraft få oss til å vende tilbake til et liv i slaveri og bøye hodet," heter det i minneordet fra Kongra Star.

Uavklart i Damaskus

Utviklinga i Syria henger over det som skjer i Tyrkia og sender skygger inn over Irak. Syrias demokratiske styrker (SDF, Quaat Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har oppfordret Damaskus til å ta sitt ansvar med å inngå våpenhvile. Det er helt nødvendig for å opprettholde en kontinuerlig dialog, understreker SDF etter trepartsmøtet som fant sted mandag. Her var DAANES representert.

SDF vil fortsette forhandlingene med den syriske HTS-regjeringa om kjernespørsmålene som blant annet omfatter integrering av militære og administrative institusjoner og returnering av fordrevne personer.

“Betydninga av den pågående dialogen med Damaskus ble bekreftet på nytt, med deltakerne som uttrykte sin forpliktelse til å gjøre denne dialogen vellykket,” het det i uttalelsen fra SDF etter møtet. 

Forutsetninga for framgang er en våpenhvile, betoner SDF som er de militære styrkene til DAANES.

Ifølge rapportene skal SDF og Damaskus ha inngått en avtale om å integrere “sikkerhetsinstitusjoner” i strukturen til den nye syriske hæren og å gjenopprette statstilknyttede sivile tjenesteinstitusjoner i Nord- og Øst-Syria. Kilden er kommandanten for SDFs nordlige brigade, Abu Omar al-Idlibi.

Det indikerer samarbeid mellom DAANES og sentralregjeringa uten at spørsmålet om langsiktig autonomi eller minoriteters rettigheter er avklart. Dette er  spørsmål som ligger til sentrale forhandlinger om Syrias forfatning i Damaskus. Her vil det komme flere pekepinner når en ny regjering blir presentert 1. mars, slik HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a har varslet.

Et annet nøkkelpunkt i avtalen krever at alle ikke-syriske krigere i SDFs rekker blir dimittert for å understreke den nasjonale suverenitet og begrense utenlandsk innflytelse i regionen. Det skal dessuten legges  til rette for at repatrieringa blir lettere for fordrevne personer under “egnede levekår”. Det foreligger ingen implementeringsmekanisme som kan bidra til å verifisere avtalen.

Forhandlinger og dialog er “uansett den beste veien” å gå, understreket SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi mandag overfor det syriske North Press Agency.  SDF støtter “alle anstrengelser for å bidra til nasjonal stabilitet og enhet”, forsikret Abdi og gratulerte Ahmed ash-Shara’a med presidentskapet. 

Å kreve at alle ikke-syrere ut av SDFs rekker, er et utspill fra Damaskus overfor Tyrkia som mener at SDF er en kamuflert  hær for tyrkiske kurdere fra PKK. Overføringa av vel 20.000 IS-fanger til myndighetene i Damaskus reiser alvorlige spørsmål om hvordan det skal organiseres og hva myndighetene vil gjøre med fangene. Det vil uansett fjerne en tung belastning for DAANES.

Abdi berømmer også Shara’as besøk til den kurdiske enklaven Afrin, tett opp til grensa mot Tyrkia nordvest for Aleppo. Afrin har vært under tyrkisk kontroll siden invasjonen i januar til mars 2018, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti). Siden har det pågått en utstrakt etnisk renskning av kurdere og innflytting av syriske arabiske jihadister og deres flyktningfamilier.

Abdi har invitert Shara’a til SDF-kontrollerte områder i Rojava og planlegger selv å dra til Damaskus for å etablere en klar handlingsplan for videre diskusjoner. Enhver resolusjon må opprettholde «rettferdighet og likhet for alle syrere, fri for diskriminering eller sekteriske kvoter,» understreker Abdi.

Rojava under press

Postet den av

Av: Jan Bojer Vindheim, Landstyremedlem i Solkurd

Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er  truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.

På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll

Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS  later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria».  Regionen oppsto  i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK.  Inntil for få dager siden hadde  den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet  i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at  feminisme, økologi og  sosial rettferdighet blir realisert.

Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG.  Det var først  etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani  mot IS-angrep i 2014,  at YPG  (under veiledning av USA) ble  kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker,  som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria.  SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.

De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett  fordelene ved å  delta i samarbeidet.  Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare  styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg  med de nye makthaverne i Damaskus. 

Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij.  Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.

Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som  lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani  mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at  USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij.  Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.

SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS  vil  holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset  til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet. 

Tyrkia trekker i trådene

Postet den av

Jihadister inntar Aleppo i Syria

Av: Peter M Johansen

De syriske regjeringsstyrkene trakk seg lørdag raskt ut av Aleppo, fullstendig overrumplet av offensiven til al-Qa’ida-fronten Hayat Tahrir ash-Shams (HTS). Nå har Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF) tatt kontroll over landsbyer og kontrollposter mellom Aleppo og ash-Shahba (Şehba) for å stanse de islamistiske jihadistenes frammarsj, ifølge lokale rapporter på bakken.

De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden i SDF. De skal nå ha tatt kontroll over Aleppos internasjonale flyplass og landsbyene Dewir Hafir, Tal Arn og Masakanah øst for Aleppo. 

Det bekrefter to kilder: den kurdiske journalisten Scharo Maroof overfor Medya News og det britiskbaserte nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) .

Medya News rapporterer om sporadiske trefninger i landsbyene Beneh, Harbel, Ain Dara og Maranaz mot tyrkisk-allierte terrorgrupper.

Kurdisk mobilisering

SDF har sendt inn over 4000 militssoldater i de kurdiske nabolagene Hanano, Tishrin, Khalidiyah og Andalus nord og øst i Aleppo. Her har det stått kamper mot tyrkisk-støttede grupper som slåss under fanen til Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-ḥur).

FSA var den første opprørshæren som ble dannet i 2011 med tung støtte fra vestlige land. FSA samlet opp desertører fra Assad-hæren som ga den et mer sekulært preg. 

Den kurdiske analytikeren og journalisten Amed Dicle peker på at SDF har gått inn der Assad-hærens 4. divisjon har trukket seg tilbake. Samtidig skal SDF ha inntatt byen Marat an-Numan i Idlib-provinsen mens HTS rykket mot Aleppo. Det innebærer i så fall at SDF har tatt kontroll med viktige deler av provinsen.

Det betyr at SDF og YPG/YPJ forsøker å fylle sikkerhetsvakuumet på noen av de stedene som Assad-hæren ga opp. De har inntatt strategiske posisjoner som kan få konsekvenser på kort og lang sikt, avhengig av hvordan kampen om Aleppo utarter seg og hvor lang tid de vil ta – ikke minst med tanke på hvor intenst og langvarig det forrige slaget om Aleppo var.

Den internasjonale flyplassen som kan bli vanskelig å holde uten russisk og syrisk luftstøtte, har stor betydning. Det samme gjelder kontrollen over Tal Aran, Tal Hasel og Maskanah som sikrer tilgangen til landsbygda øst for Aleppo. SDF er til stede i de to bydelene hvor det bor flest kurdere, Ashrafieh og Sheikh Maqsoud.

Korridor og buffersone

SDF er i ferd med å opprette en korridor mellom Aleppo og Manbij som ligger vest i området til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). 

Manbij har vært frontline mot de områdene tyrkiske styrker erobret under Operasjon Eufrats skjold (august 2016-mars 2017) med hjelp av syriske leiesoldater. 

Korridoren skal hindre at de islamistiske gruppene i Aleppo oppretter direkte forbindelser med det okkuperte området rundt al-Bab og mot Afrin lenger vest som Tyrkia okkuperte under Operasjon olivenkvist (januar-mars 2018).

I 2018 inngikk SDF en avtale med den syriske regjeringshæren til president Bashar Assad om å patruljere buffersonen i utkanten av Manbij mot det tyrkisk-okkuperte området.

Om lag tre tusen flyktninger hadde kommet til AANES-området i løpet av lørdag. Flere er på vei. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Turkish_occupation_of_northern_Syria

Aleppo, en annerledes by

Salafist-jihadistenes offensiv startet i Idlib-provinsen onsdag. HTS erobret rundt femti mindre byer og landsbyer og sikret kontroll over hovedvei M5 mellom Aleppo og hovedstaden Damaskus.

HTS som var kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, kom seg raskt til utkanten av Aleppo fordi Assad-hæren ble tatt på feltsenga og fordi det tok tid å få de russiske flyene på Khmeimim-basen i kystprovinsen Latakia på vingene.

Regjeringshæren trakk seg deretter ut av Aleppo, oldtidas Halab, og overlot det meste av to millioner-byen til HTS og andre allierte militser. 

HTS rykket inn fra vest, slik de gjorde da de beleiret Aleppo i juli 2012. Aleppo holdt seg lenge utenfor den regionaliserte borgerkrigen, og innbyggerne svarte 11. oktober med en stor demonstrasjon på Saadallah al-Jabri-plassen i sentrum til støtte for Assad-regimet i protest mot jihadistenes selvmordsbomber i byen.

Det pågikk harde bykamper utover våren 2013, hus for hus, gate for gate som la store deler av byen i ruiner, inkludert det meste av Madina-souken, baseren i Gamlebyen som sto på Verdensarvlista, og den store moskeen.

Krigen fortsatte deretter i over tre år, fram til juli 2016 da regjeringsstyrkene kuttet jihadistenes forsyningslinjer. De inngikk i desember 2016 en avtale med Assad-regimet – og Russland – om å evakuere til Idlib-provinsen hvor de siden har hatt fotfeste.

Jihadistenes siste utpost, vest for Alepp, ble ryddet bort i februar 2020. 

Krig i nye rammer

I løpet av åtte år har over en halv million flyktninger kommet tilbake til byen. Kurdiske styrker dro fra Aleppo i februar 2018 i et forsøk på å stanse tyrkernes invasjon i Afrin. 

Mye tyder på at “stilheten” har gått utover årvåkenheten. Nå florerer det med videoer av jihadister som jubler over at de er tilbake i Aleppo.

HTS hevdet søndag at de hadde nådd sentrum av byen etter at de umiddelbart hadde inntatt fem nabolag i vest. Det var før meldingene kom at SDF hadde gått inn i byen fra øst. Det skal dessuten være spesialstyrker fra Assad-hæren på vei.

HTS har “ligget i dvale” i Idlib-provinsen fordi regjeringsstyrkene ikke har hatt kapasitet til å bryte gjennom. Det har i stedet oppstått både et modus operandi (måte å operere på) og modus vivendi (måte å leve på), en foreløpig ordning som inneholder et sett med storpolitiske faktorer hvor Assad-regimet i Damaskus og Syria har havnet i bakleksa.

Faktorene innbefatter 

  • Russlands krig i Ukraina, 
  • Tyrkias lavintensitetskriger mot de kurdiske områdene i Nord-Syria og Nord-Irak, 
  • Israels folkemorderiske krig i Gaza og massive bombing i Libanon som har svekket Hizbollah, en viktig Assad-alliert, 
  • bruddet i de diplomatiske forhandlingene mellom Tyrkia og Syria  
  • og den latente spenninga mellom Israel og Iran. 

Den regionale og geopolitiske ramma tilsier at både USAs og Israels interesser er vekket. Israel har hatt god kontroll med Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar, siden erobringa og seinere annekteringa av Golanhøydene under Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973). 

USA er ute etter å ytterligere svekke Russland, et langsiktig mål som ble framsatt i alle offentlighet umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd av Paul Wolfowitz, viseforsvarsminister under president George H.W. Bush (1989-93) og president George H. Bush (2001-05), en sentral ideologisk føringsoffiser blant neocons i Republikanerne.

Tyrkia mot Syria

De diplomatiske sonderingene mellom Ankara og Damaskus tok brått slutt da president Assad stilte president Recep Tayyip Erdoğan overfor et ufravikelig krav: Trekk Tyrkia ut av de okkuperte områdene langs grensa, fra Afrin i vest til Ras al-Ain (Serê Kaniyê) i Hasakah-regionen og Tal Abyad i Raqqa-regionen i øst. 

De to siste stedene ble erobret under Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren  9.-17. oktober 2019. Tyrkia satte Syrias nasjonalhær (SNA) av jihadistiske leiesoldater til å bevokte området som tidligere lå under den kurdiske administrasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan).

Intervensjonen skjedde da president Donald Trump vurderte å trekke den lille kontingenten av amerikanske styrker ut av Nord-Syria og da Russland pleiet gode forbindelser med Nato-landet Tyrkia som hadde mange uoverensstemmelser med USA.

Det gjaldt ikke minst kjøpet av det russiske rakettsystemet S-400 som førte til at Tyrkia ble ekskludert fra F-35-programmet.

Dagen før HTS-offensiven mot Aleppo ga USA tillatelse til Tyrkia å utplassere sine fire S-400-batterier og sette dem i kampmodus i løpet av tolv timer. Ankara skal dessuten ha bestilt seks F-35, opplyser BulgarianMilitary.com. 

– USA har ikke lenger noen innsigelser mot at Tyrkia bruker S-400, uttalte forsvarsminister Yasar Güler. For Tyrkia betyr S-400 at Ankara ikke lenger er like avhengig av Natos militære strukturer, som amerikanske Patriot-raketter.

HTS-offensiven, kalt Operasjon Stopp aggresjonen, kan gi bud om at Tyrkia igjen forsøker å utnytte geopolitisk og regional uro til å forfølge sine interesser. Det kan åpne for en fjerde militær invasjon i Nord-Syria for å innta de resterende landområdene nord for hovedvei M4 og å angripe AANES slik Israel har gjort med Hizbollah i Libanon.

Støtte til jihadister

Meldingene fra flere hold går ut på at Syrias nasjonale hær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī) slåss sammen med HTS. SNA blir støttet av Tyrkia, og rapportene fra fronten viser til at jihadistene er godt utrustet.

HTS er resultatet av gjentatte taktiske manøvre blant jihadistene i Syria siden opprøret i 2011 og ikke minst etter at Den islamske staten (for Irak og Levanten/ash-Shams) opprettet sitt kalifat i 2014 og la under seg store landområder i Irak og Syria, med Raqqa ved bredden av Eufrat i Irak som kalifatets hovedstad.

Jabhat an-Nusra tapte terreng og jihadister til IS og brøyt angivelig tilslutninga til al-Qa’ida i 2016 av taktiske grunner for å komme unna terroriststemplet. 

HTS ble dannet i 2017 i et internt oppgjør som følge av at Nusra-fronten var på vikende front på flere hold, både fra IS og fra alliansen mellom Assad, Russland, Iran og Hizbollah. 

Den grønne tråden gjennom de ulike organisasjonene og konstellasjonene er Abu Mohammad al-Julani (42), nom de guerre (krigsnavnet) til Ahmed Hussein ash-Shara, født i Riyadh i Saudi-Arabia og oppvokst med wahhabismen, den saudiske salafistiske statsreligionen.

“Erobrersjeiken” som hadde kamperfaring mot USAs okkupasjonsstyrker i Irak fra 2003, var emiren av Jabhat an-Nusra (januar 2012 – juli 2016) og emiren av Jabhat Fatah an-Nusra (juli 2016 – januar 2017).

Han ble øverstkommanderende for HTS i oktober 2017 da han tok over ledelsen etter Abu Jaber Shaykh, kommandanten for Harakat Ahrar ash-Shams al-Islamiyya (Levantens innbyggeres islamske bevegelse). Det var en gruppe som ble støttet av Saudi-Arabia og dermed hadde motsetninger til al-Qa’ida.

Al-Julani, en nisba (arabisk stedsangivelse i navn) som refererer til de annekterte Golan-høydene, har bevisst forsøkt å tone ned den ideologisk-religiøse profilen for å få støtte fra vestlige land og regionale allierte. 

De har vært splittet i sin støtte til ulike jihadistgrupper i Syria. 

Qatar har støttet grupper som sogner til det muslimske brorskapet, inkludert Hamas i Palestina, mens Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt er harde motstandere av Brorskapet.

Tyrkias strategi

Rami Abdul Rahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), hevder overfor Radio Farda at offensiven har vært planlagt siden september, men at Ankara har holdt igjen.

SDF synes å være forberedt på at Tyrkia vil forsøke å innringe de kurdiske styrkene, mener Ahmed Dicle. AANES har i fem år ligget i beredskap for en fjerde invasjon som president Erdoğan har bebudet med jevne mellomrom.

Samkjøringa av mellom HTS, SNA og FSA, tidligere rivaliserende grupper, peker mot Tyrkia. SNA angrep Aleppo fra tyrkisk-kontrollert område i forkant av offensiven fra Idlib, melder Rojava Information Centre. Senteret omtaler SNA som en rein leiehær for Tyrkia som er satt sammen av syriske jihadister fra ulike grupper som søkte tilflukt i Tyrkia. 

SNA er finansielt og materielt helt avhengig av Ankara. Jihadistene har fått bosatt seg i de okkuperte områdene i Nord-Syria sammen med sine familier under det tyrkiske flagget som vaier fra offentlige bygninger. Det har smidd SNA som ble formelt etablert i 2017, sammen i kampen mot Assad-regimet, et mål de deler med HTS og FSA.

SNA som i begynnelsen besto av deler av FSA og turkmensk milits, blir dermed et instrument for strategiske tyrkiske interesser og ambisjoner i Syria til tross for århundregamle motsetninger mellom tyrkere og arabere.

Tyrkia bruker dessuten SNA i kampen mot de syriske kurderne som er allierte med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia og som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme eller apoisme.

https://en.wikipedia.org/wiki/Democratic_confederalism

Tyrkia bruker helt bevisst syriske flyktninger til å forandre den demografiske sammensetninga i grensetraktene. Det har vært gammel politikk fra Det osmanske rike – men også for det syriske Ba’ath-partiet og Assad-regimene etter den franske mandatperioden.

Tyrkia har dessuten brukt SNA som leiesoldater i Libya og i fjellenklaven Nagorno-Karabakh der Tyrkia har støttet Aserbajdsjan mot Armenia.

Russland og Ukraina

Russland har de siste to døgnene forsøkt å bombe opprørsstillingen i Aleppo- og Idlib-provinsen. Men situasjonen i Ukraina leder til spørsmålet om Moskva er på vei ut. 

Det går spekulasjoner om at president Vladimir Putin skal ha varslet Assad om dette i Moskva dagen før hæren overlot Aleppo til opprørsfronten.

Det er uansett begrenset hvor mye Russland kan sette inn, og Hizbollah er sterkt redusert. Da er det opp til Irans revolusjonsgarde (Pasdaran) som har organisert de sjiamuslimske militsene som har utgjort en sentral del av Assads styrker.

Dette er utvilsomt på Israels og USAs radar i forlengelsen av bombinga av Libanon.

Et nytt element har kommet inn: HTS har søkt partnerskap med Ukraina i en felles kamp mot Russland. Det kan bety en ny fase av den langvarige konflikten i Syria som snart har vart i snart 14 år.

Kyiv Post refererer til rapporter om at ulike islamistiske grupper i Idlib har fått “operativ trening fra spesialstyrken Khimik i den ukrainske militæretterretningas hoveddirektorat HUR (Holovne upravlinnia rozvidky Ministerstva oborony Ukrainyj). Det ligger under forsvarsdepartementet. Etterretningstjenesten som ble opprettet i september 1992, var arvtaker etter sovjetiske GRU.

HUR har vært brukt mot russiske interesser i utlandet. Ukrainske spesialsoldater skal ha angrepet Rapid Support Forces (RSF) som får støtte fra russiske leiesoldater fra Gruppa Vagnera (Wagner) i Sudan, meldte CNN 20. september i fjor. 

I mars 2024 kom det nye meldinger om at Timur-avdelinga er i kamp med Wagner og RSF. HUR skal ha bistått en islamistisk milits i et angrep på Wagner-soldater i Mali 26. juli.

Det er i samsvar med hva HUR-sjefen generalmajor Kyrylo Budanov sa i mai i fjor om “å ødelegge russiske krigsforbrytere uansett hvor i verden de må befinne seg,” ifølge Wall Street Journal. 

Ingen av disse meldingene er offentlig bekreftet eller blitt verifisert av uavhengige killder.

Ukrainsk etterretning i Syria

Kyiv Post viser til at Khimik lærer opp grupper i bruk av droner. De skal ha stått bak et angrep mot en russisk base i utkanten av Aleppo 15. september. Russiske angrepsdroner og «kamuflerte improviserte eksplosive enheter» ble ødelagt, opplyser “en militær etterretningskilde” til avisa.

I fjor takket Assad ja til Russlands tilbud om å opprette flere baser i Syria, meldte Al-Jazeera i 16. Mars 2023, vel to måneder etter at forsvarsdepartementet i Moskva meldte at de to landene hadde gjenopprettet flybasen Jarrah øst for Aleppo.

Russiske spesialstyrker skal ha blitt drept under framrykkinga til HTS mot Aleppo.

Russland vil sende flere Su-34 jagerfly til Syria, melder Reuters.

Om betydningen av frigjøringen av Raqqa

Postet den av

Solidaritet med Kurdistan gratulerer alle kurdere med frigjøringen av Raqqa i oktober 2017. Seieren over IS i Raqqa er en ny bekreftelse  på at flerkulturelle SDF (Syrias demokratiske styrker) som kurdere var pådrivere for å opprette,  står i fremste rekke i kampen mot terroristorganisasjonen.

IS er derimot langt i fra  utryddet. Utenlandsk militær innblanding og ødeleggelsen av først Irak og deretter Syria, la grunnlaget for at IS kunne vokse fram.

Militær innsats har vært  nødvendig og er fortsatt nødvendig for å ta fra IS kontrollen over landområder. Men grunnlaget for IS og lignende terroristgrupper kan ikke fjernes med våpen. Den dype økonomiske og sosiale krisen i Irak og Syria må løses. Hvis ikke vil IS eller lignende grupper vokse frem på nytt. SDF-alliansen viser vei også for den sosiale og politiske løsningen som kan fjerne grunnlaget for nye innbyrdes kriger mellom de mange folkegruppene i regionen.

Statene som skapte vekstgrunnlaget for IS og bidro til ødeleggelsen av Raqqa, Kobanê og andre byer, må finansiere gjenoppbyggingen. Norge, som fortsatt støtter Tyrkias ødeleggende krig mot kurderne i Irak, Syria og Tyrkia, har også et medansvar.

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer regjeringen til å opprette kontakt med sivile myndigheter i Raqqa og Kobanê og å bidra økonomisk og humanitært til gjenoppbyggingen. Dette er også nødvendig for at flyktninger og internt fordrevne skal få mulighet til å vende tilbake.

Vedtatt av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan 19. november 2017.