Stikkordarkiv: Syria

FORTSATT FRYKT FOR INVASJON

Postet den av

Tyrkia får fritt bombe Nord-Syria når all oppmerksomhet er rettet mot Gaza, sier kurderleder.

Av: Peter M. Johansen, Brussel

Artikkelen er hentet fra Klassekampen, publisert den 14. desember

TYRKISKE ANGREP
Tyrkia har okkupert deler av Nord-Syria i tre offensiver siden 2016 og truer med en fjerde bakkeinvasjon.
Operasjon Eufrats skjold i al-Bab, fra 24. august 2016.
Operasjon Olivenkvist i Afrin og Manbij, fra 9. august 2018.
Operasjon Vårfred i Aleppo, Hasakah og Raqqa i oktober 2019.
Omfattende drone- og flybombing i Rojava i november 2022.

Siden september har Tyrkia intensivert sine fly- og droneangrep mot de kurdisk-dominerte områdene nord i Syria. President Recep Tayyip Erdogan har gjentatte ganger varslet om nye innrykk på bakken i områdene som styres av den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria, forkortet til AANES.

Etter Gaza-krigen, hvor Erdogan har engasjert seg voldsomt verbalt og brutt normaliseringsprosessen med Israel, har situasjonen i Nord-Syria gått fullstendig under radaren.

Erdogan har god trening i å manøvrere i geopolitiske­ gråsoner. Han har i mange­ år presset EU gjennom flyktning­avtalen, han presser Sverige i spørsmålet om Nato-medlemskap, og han manøvrerer mellom USA og Russland. Hans plassering av Tyrkia på det internasjonale kartet fôret en stortyrkisk nasjonalpatos, og var høyst sannsynlig årsaken til at han vant valget i mai.

Bomber Rojava-modellen

Asya Abdullah er en av lederne av det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD) – i et toleder-system som blir praktisert i alle ledd av den politiske modellen som gjelder i det autonome området. Klassekampen møter henne under den attende Tyrkia/EU- og Midtøsten-konferansen i EU-parlamentet i Brussel.

– Frykter dere for at de regionale konfliktene som nå utspiller seg, vil få ringvirkninger for forholdene i de kurdisk-dominerte områdene i Syria?

– De siste tyrkiske angrepene har rammet økonomien vår hardt. De vil ikke bare ødelegge infrastruktur og folks daglige liv. Tyrkia er ute etter å skape nye strømmer med flyktninger og demografiske endringer i områdene de okkuperer, sier Abdullah.

Til daglig oppholder hun seg i de kurdisk-dominerte områdene i Syria, som kalles Rojava. Hun anslår at om lag halvparten av økonomien er rammet av angrepene, som også krever to–tre liv nesten hver dag.

– De bomber oss fordi vi fortsett er der. Bokstavelig talt 24 timer i døgnet. De angriper våre institusjoner, den modellen som kan være løsningen for et framtidig Syria.

Demografisk rulett

Tyrkia har hatt planer om å bosette en million syrere i regionen. Det har lenge vært stille om det, men det pågår fortsatt, forteller Asya Abdullah.

– Det skjer i to faser: Det blir opprettet nye landsbyer eller at gamle landsbyer blir utvidet. Og det skjer ved at familier blir sendt inn over grensa fra Tyrkia. Antallet øker for hver dag.

– Hva med opplysningen om at Tyrkia plasserer palestinere som har bodd i flyktningleirer i Syria, i det okkuperte Afrin i Syria med hjelp av penger fra Qatar?

Det er tydelig at Asya Abdallah blir berørt av spørsmålet, og hun kvier seg for å svare. Situasjonen i Palestina hviler tungt over bordet i det mesopotamiske kultursenteret som deler hus med AANES i Brussel.

– Jeg kan ikke bekrefte det, sier hun.

Men det fins en stiplet linje mellom Tyrkia og Qatar og Hamas og Det muslimske brorskapet.

– Det som teller, er at de som kommer til Afrin, ikke er fra Afrin, men driver de fra Afrin ut. De som kontrollerer Afrin i dag, er jihadister som Tyrkia har satt inn ved hjelp av Syrias nasjonale hær (SNA), sier hun og legger til:

– Det er de som tjener på det. Det er ikke palestinernes feil. Det fins ikke problemer mellom palestinere og kurdere; vi er brødre og søstre. Det er Erdogans politikk som skaper problemene.

Åpner for IS

Asya Abdallah kommer med en advarsel: De konstante tyrkiske angrepene åpner rom og skaper muligheter for Den islamske staten (IS) til å komme tilbake. Angrepene rammer Syrias demokratiske styrker (SDF), den væpnede militsen som utgjør forsvaret av det autonome området i Syria.

– Når Tyrkia bomber, følger IS opp med aksjoner. Uten tyrkiske angrep hindrer våre sikkerhetsstyrker at IS er aktive. Men Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes, sier Abdallah.

Tyrkias bombinger er i interessene til Assad-regimet i Damaskus og Irans og iranskstøttede sjiamilitser, mener PYD-lederen.

– Deres strategi har hele tida vært å skape konflikter mellom SDF og lokale klaner i Deir az-Zur og mellom kurdere og arabere og andre minoriteter.

«Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes.»— ASYA ABDULLAH, PYD

Det autonome området i Syria dekker om lag fem millioner mennesker.

Interessespillet

– Sverige har innstilt støtta til Rojava. Har dragkampen mellom Tyrkia og Nato om Sveriges medlemskap påvirket andre lands holdning til det autonome området og SDF?

– Krigen i Ukraina angår ikke oss. Vi respekterer at Sverige vil bli medlem av Nato. Det er deres politikk. Og det gjelder for andre land også. De har alle sine interesser; det handler ikke om oss, sier Abdallah og legger til:

– Men Sverige og andre land kan opptre annerledes og bedre. Når Tyrkia er ferdig med Sverige, vil de forsøke å legge press på andre. Dette er vi godt kjent med. Så ja, vi er overrasket.

Stormaktspolitikk

Forhandlingene har ikke ført fram. Kurderne har aldri fått plass ved bordet der det snakkes om Syria, verken i FN-regi i Genève eller i Kasakhstan.

– Alle går sammen om å beseire oss, og de lager avtaler som retter seg mot oss ut fra deres ulike interesser, konstaterer Asya Abdullah.

Det samme gjelder i høyeste grad USA, mener hun.

– Det er vi fullstendig klar over. USA handler ut fra sine interesser og strategi – og det vil de fortsatt gjøre. Tyrkia finner sin rolle innenfor den rådende situasjonen. USA sier at de er mot de tyrkiske angrepene, men bare å si det, er ikke nok.

– Har Russland røde linjer overfor Tyrkia?

– Bare når det gjelder de russiske basene i Syria.

Ber om løsninger i Midtøsten

Postet den av

Det kurdisk-tyrkiske partiet i Tyrkia ber om en helhetlig fredsløsning for hele Midtøsten

Peter M. Johansen, Rivas-Vaciamadrid

Publisert i Klassekampen 23. nov.

KURDISK KABAL

  • Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep) fra 15. oktober. Avløste Folkenes demokratiske parti (HDP).
  • Den nye partiet er nummer sju i rekka av seks tidligere partier som alle er blitt terrorstemplet i Tyrkia.
  • I valget i Tyrkia i år vant sittende president Recep Tayyip Erdogan valget med 52,14 prosent av stemmene.
  • Det gir Erdogan fem nye år som president. Han har vært landets leder i to tiår, som statsminister og president.

Eda Guzdun er Europa-representant i Brussel for det nye kurdiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep). Partiet oppsto da forløperen, kurdiske HDP, ble truet av tyrkiske myndigheter. Guzdun mener løsningen for utsatte folk i Midtøsten må ses i sammenheng.

– Gir den internasjonale oppmerksomheten om Gaza og Palestina forhåpninger om større fokus på Kurdistan etter hvert?

– Hva vi trenger i Midtøsten, er nye tankesett for hvordan vi skal forstå konflikter og hvordan løse dem ut fra nye perspektiver. Det fins sterke demokratiske og progressive krefter i regionen som vil ha fred og demokratiske løsninger på konflikter som har historiske røtter i Kurdistan, i Palestina og blant andre grupper, som assyrere, alawitter og yesidier, sier Guzdun.

Viktigere enn noen gang

Klassekampen møter henne under European Left Forum utenfor Madrid. Guzdur mener landene i Midtøsten må finne nye modeller som er inkluderende og bygger på større aksept og respekt for forskjeller i regionen.

Hun mener en slik modell er demokratisk konføderalisme . Dette er navnet på den politiske filosofien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, som praktiseres av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (Aanes).

– Vi får ikke glemme at det kurdiske spørsmålet er like aktuelt, og at stormakter som Tyrkia nå utnytter situasjonen til å angripe modellen i Nord- og Øst-Syria militært. Det er viktigere enn noen gang med internasjonal solidaritet og å motvirke Tyrkias eskalering av krigen.

Guzdur sier parallellen er storskalakrig og at det ikke er snakk om å gå til røttene i konflikter og finne alternativer.

– Jeg vil derfor at konfliktene blir sett i sammenheng for å finne felles løsninger til fordel for regionen, hvor det fins en mosaikk av folk og kulturer, sier hun.

Kobanê-prosessen

Det nye partiet hennes, Hedep, avløser Folkenes demokratiske parti (HPD).

– Vi sto i en situasjon der HPD sto i fare for å bli forbudt av domstolene. President Recep Erdogan vil ramme vår politiske virksomhet. Ledelsen i HDP har sittet fengslet lenge. Våre parlamentarikere blir arrestert, og ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte, sier Guzdur.

De arresterte og tiltalte HDP-representantene blir koplet til Kobanê-rettssaken som ble satt i gang mot HDP, tiltalt for å være ansvarlig for at 37 mennesker ble drept under protestene i kurdiske områder i Tyrkia i oktober 2014.

Demonstrasjonene fant sted mens Den islamske staten (IS) beleiret grensebyen Kobanê i Syria. Situasjonen var desperat for kurderne, og Tyrkia stengte grensa for å hindre kurdere i Tyrkia å slutte seg til motstanden fra kurdermilitsene Folkets/Kvinnens forsvarsstyrker (YPG/YPJ). Det svarte IS-flagget var godt synlig fra tyrkisk side. HDP krevde støtte fra Nato-landet Tyrkia i kampen mot IS. Ankara hevdet at HDP fremmet kravet på vegne av PKK.

Demonstrasjonene ble møtt med fysiske angrep fra det kurdisk-islamistiske Hür Dava Partisi. HDP krevde gransking i nasjonalforsamlingen. De ble i stedet anklaget for å krenke Tyrkias «enhet og territoriale integritet» i tiltalen som ble lagt fram i desember 2020.

Rettsprosessen, Kobani davasi , startet i april 2021, og forbudet hang som et sverd over HDP fram mot valget i mai i år.

Guzdur understreker at rettssaken har stor symbolsk betydning.

– Kobanê-rettssaken avgjør HDPs eksistens. Den er politisk og handler i virkeligheten om demokratiske krefter i kampen mot et totalitært regime, sier hun.

Historiske paralleller

Eda Guzdun er ikke den første politikeren i Midtøsten som tar til orde for å se regionens konflikter under ett. De internasjonale reaksjonene på Israels krig i Gaza bringer tankene tilbake til Golfkrigen i 1990–91. Irak invaderte Kuwait 2. august 1990 og erklærte Kuwait som Iraks 19. provins.

USA og enkelte allierte invaderte 17. januar 1991 og kastet irakiske styrker ut av Kuwait. Før USAs invasjon foreslo Yasser Arafat, som ledet den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, å se konfliktene i Midtøsten under ett. Det førte til at han ble brennmerket som medløper for Iraks statssjef Saddam Hussein.

Arafat fikk likevel gjennomslag. USA måtte følge opp sine løfter overfor arabiske land. Umiddelbart etter krigen kom Madrid-konferansen med forhandlinger mellom Israel og PLO, og Syria deltok for å ta opp de annekterte Golanhøydene. I 1993 ble Oslo-avtalen inngått – med PLO på USAs terrorliste, der PLO fortsatt er oppført «med unntak» som Kongressen innvilget i 1993.

Kurdiske partier i Tyrkia, som Guzduns Hedep, vet alt om trusselen for å bli terrorstemplet. Det gjelder Kurdistans arbeiderparti (PKK), som andre parlamentariske partier blir lenket til før de blir forbudt.

Kurdiske stemmer

I vår vant Tyrkias sittende president, Recep Tayuip Erdogan, valget mot utfordreren Kemal Kiliçdaroglu.

– Hvordan ble valget i mai oppsummert?

– Valget viser klart og tydelig at kurdiske velgere stemte på Kemal Kiliçdaroglu ut fra vårt ståsted om demokrati, fred og frihet.

Kiliçdaroglu var presidentkandidaten til det kemalistiske Republikansk folkeparti (CHP). Han fikk flest stemmer i de kurdiske områdene i øst og langs hele middelhavskysten, med de store byene med høy andel kurdiske innbyggere: Istanbul, Izmir, Adana. Erdogan tok innlandsregionene og hele kysten mot Svartehavet.

Guzdur peker på at Kiliçdaroglu endret retorikk gjennom valget, «fra demokrati og likestilling til mer aggressiv og militaristisk politikk». Erdogan har dessuten festet sterkt grep om alle statsinstitusjoner gjennom tjue år, påpeker hun.

Navneskiftet til Guzduns parti har ikke endret noe på bakken. Arrestasjonene fortsetter. 28. oktober kom turen til Naif Bulğa, landsstyremedlem i Hedep fra Mersin, og Mazlum Kaya, leder for Hedep Ungdom i den kurdiske middelhavsbyen.

Hedep varsler ny linje ved lokalvalget i mars.

– En politikk som bare er basert på å sikre andres nederlag, er ikke nok for oss. Vi bestreber oss på å styre sammen, sa Hedeps kvinnelige medleder Tulay Hatimogullari i Erbil i Nord-Irak søndag.

Norske myndigheter tier når Tyrkia bryter folkeretten

Postet den av

Uttalelse – Landsstyremøte i Solkurd 22.10.23

Det er dessverre ikke noe nytt at norske myndigheter tier når Tyrkia okkuperer stadig mer av Nord Syria og fortsetter militære angrep mot sjølstyremyndigheter, sivil infrastruktur og sivile i Nord og Øst Syria. Tyrkia er også garantisten militært og økonomisk for de islamist-kontrollerte opprørsgruppene i Idlib provinsen.

I Nord og Øst Syria (NØS) arbeider myndighetene for å utvikle et moderne demokrati der de ulike religionene og folkegruppene samarbeider, i stedet for å settes opp mot hverandre.

Denne utviklinga motarbeides av mange krefter. Hverken USA eller Russland er trygge allierte. USA undergraver samholdet i NØS ved å ha direktekontakt med arabiske stammer som er splitta i sin lojalitet og sitt forhold til det nye demokratiet og kvinnefrigjøringa. USA prøver også å påtvinge myndighetene en allianse med det konservative Barzani-regimet som samarbeider med Tyrkia mot PKK og PJAK. USA kan når som helst trekke sine 800 soldater ut av NØS og overlate arenaen til det halv-fascistiske Tyrkiske ekspansjonistiske regimet. Russland støtter Assad-regimet og går gjerne sammen med Assad for å knuse det unge demokrati-forsøket. Iran er en sentral støttespiller for Assad og er en motpart for NØS. Assad-regimet er livredd noe form for demokratisering, da det vil bety slutten for regimet. De udemokratiske nabostatene er livredde for at NØS kan utvikle seg til et velfungerende demokrati med likestilling. Det vil true deres maktgrunnlag. Det kurdiske halvføydale Barzani-regimet frykter også en demokratisering.

Denne situasjonen svekker arbeidet for å utvikle demokratiet, kvinnefrigjøringa og økonomien i NØS. Levestandarden har sunket, her som i resten av Syria. De omfattende blokadene og angrepene mot NØS blokkerer for et normalt fungerende samfunn.

Men verst av alt er den tyrkiske okkupasjonen og de stadige tyrkiske angrepene. Terroriseringa av befolkningen i de okkuperte områdene og i nærheten av den tyrkiske grensa er kontinuerlig. På den måten drives folk vekk fra grenseområdene og dette vil i framtida gjøre det lettere for Tyrkia å besette dette. Samtidig gjennomføres etnisk rensning i de okkuperte områdene.

Norske myndigheter tier når Nato-landet Tyrkia så brutalt bryter internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter og dreper hundrevis av sivile. Dette er ikke i interessene til vanlige folk i Norge, som vil tjene på at demokratiet og kvinnefrigjøringa styrker seg i Midtøsten og at Tyrkia blir isolert så lenge det går fram slik det nå gjør. Solkurd vil fortsette arbeidet for å utvikle opinionen til støtte for NØS og mot den tyrkiske aggresjonen.

Støtter regjeringa Tyrkias krigsmetoder i Syria?

Postet den av

Til regjeringa v/utenriksminister Espen Barth Eide

Flere steder i Nord og Øst Syria bruker de tyrkiske okkupasjonsstyrkene de samme krigsmetodene som Israel bruker i  Palestina:  Bombing av skoler, vann- og elektrisitetsforsyning, sykehus, helsestasjoner og annen samfunnsmessig infrastruktur. Selv om antallet døde og skadde sivile er lavere i Syria enn i Palestina, angriper også Tyrkia sivile mål i strid med krigens folkerett.

Ett eksempel:  8. oktober bomba Tyrkia utdanningssenteret til Narkotika-politiet like utafor byen Derik: 29 drepte og 28 skadde.

Hittil har regjeringen støttet de tre tyrkiske invasjonene i Syria og hver gang bare henvist til at regjeringa mener at Tyrkia bruker sin rett til forsvar. Solidaritet med Kurdistans spørsmål er:

  1. Støtter regjeringa også Tyrkias angrep på sivile mål i Syria?
  2. Viss ikke, vil regjeringa da overlevere en protest til Tyrkias ambassadør i Norge og kreve at Tyrkia respekterer krigens folkerett?

På vegne av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan
Truls Offerdal 

Ikke glem Erdogans forbrytelser

Postet den av

 Jan Bojer Vindheim, AU-medlem, Solidaritet med Kurdistan, Trondheim

Denne artikkelen stod først i Tronderdebatt her.

Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus i Syria. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon, skriver Jan Bojer Vindheim. Foto: Erlend Malmo

Mens de grusomme begivenhetene i Israel og Gaza har fanget vår oppmerksomhet, har andre hendelser unngått søkelyset. Derfor har den tyrkiske presidenten Recep Erdogan, helt uten internasjonal fordømmelse, kunnet gjennomføre omfattende angrep på infrastrukturen i den kurdisk styrte regionen i det nordøstlige Syria, som på kurdisk kalles Rojava.

Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus. Oljeinstallasjoner og kraftverk, transformatorer og ledningsnett er ødelagt. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon.

Nå er ikke tyrkiske angrep på den kurdisk styrte enklaven noe nytt. Angrep med fly, droner og artilleri har foregått helt siden Assad i 2012 trakk sine styrker ut av Jazira, Kobane og Afrin, tre områder med kurdisk befolkning langs grensa mellom Tyrkia og Syria. Militsen YPG og dets politiske grein PYD tok raskt kontroll i disse områdene. Tyrkia anser dem som en avlegger av sin erkefiende PKK.

Da Kobane i 2014 ble angrepet av IS, sto tyrkiske styrker på den andre siden av grensa som tilskuere. Bare amerikansk flystøtte hindret at byen falt til islamistene. Men av dette vokste det fram en underlig allianse mellom revolusjonære kurdere og Pentagon. Under merkelappen SDF, Syrias demokratiske styrker, klarte kurdiske og arabiske bakkestyrker å nedkjempe det islamistiske kalifatet.

Tyrkias holdning til IS har vært ambivalent. Tusenvis av fremmedkrigere passerte gjennom landet for å slutte seg til IS. Også forsyninger av våpen og mye annet har passert under øynene til tyrkiske sikkerhetsstyrker via IS-kontrollerte grenseoverganger. Mens overgangene til de kurdiske enklavene, i sterk motsetning til dette, har vært og er stengt.

Erdogan og hans folk har ikke sett med blide øyne på at YPG, i form av SDF, utvidet sin kontroll langs grensa. Derfor har den tyrkiske hæren foretatt tre større angrep på Rojava. De tyrkiske styrkene har okkupert den vestsligste enklaven, Afrin. Der har de fordrevet det meste av den kurdiske befolkningen, og bosatt arabere fra andre deler av Syria. Lenger øst der Tyrkia også har erobret et stort område fra SDF, er på samme måte kurdere fordrevet og arabere bosatt.

Den umiddelbare foranledningen til den siste angrepsbølgen var et selvmordsangrep PKK gjennomførte i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Erdogan og hans utenriksminister Hakan Fidan hevder de to angriperne kom fra Rojava, og at makthaverne der er terrorister. Det kan se ut som Erdogan nå ser en mulighet for å rette et avgjørende slag mot PKK.

Ødeleggelsene i Rojava er allerede store. Med mye av infrastrukturen, herunder forsyning av elektrisitet og vann, satt ut av funksjon, er sivilbefolkningen i en svært utsatt situasjon. Skulle den tyrkiske hæren rykke inn, vil lidelsene bli forferdelige.

Frigjøringskamp i Midtøsten  – PKK og PLO i Libanon på 1980-tallet

Postet den av
Svein Olsen

Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre

Nasjonale rettigheter for kurderne
1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK. 

PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.

Supermakts-rivalisering og statskupp
Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel.
I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.

Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet
I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser.  Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.

Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt 

med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.

De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.

PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon
Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.

Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning
Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis.
For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.                                                                       

                                                           
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia. 

Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.

I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.

Om betydningen av frigjøringen av Raqqa

Postet den av

Solidaritet med Kurdistan gratulerer alle kurdere med frigjøringen av Raqqa i oktober 2017. Seieren over IS i Raqqa er en ny bekreftelse  på at flerkulturelle SDF (Syrias demokratiske styrker) som kurdere var pådrivere for å opprette,  står i fremste rekke i kampen mot terroristorganisasjonen.

IS er derimot langt i fra  utryddet. Utenlandsk militær innblanding og ødeleggelsen av først Irak og deretter Syria, la grunnlaget for at IS kunne vokse fram.

Militær innsats har vært  nødvendig og er fortsatt nødvendig for å ta fra IS kontrollen over landområder. Men grunnlaget for IS og lignende terroristgrupper kan ikke fjernes med våpen. Den dype økonomiske og sosiale krisen i Irak og Syria må løses. Hvis ikke vil IS eller lignende grupper vokse frem på nytt. SDF-alliansen viser vei også for den sosiale og politiske løsningen som kan fjerne grunnlaget for nye innbyrdes kriger mellom de mange folkegruppene i regionen.

Statene som skapte vekstgrunnlaget for IS og bidro til ødeleggelsen av Raqqa, Kobanê og andre byer, må finansiere gjenoppbyggingen. Norge, som fortsatt støtter Tyrkias ødeleggende krig mot kurderne i Irak, Syria og Tyrkia, har også et medansvar.

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer regjeringen til å opprette kontakt med sivile myndigheter i Raqqa og Kobanê og å bidra økonomisk og humanitært til gjenoppbyggingen. Dette er også nødvendig for at flyktninger og internt fordrevne skal få mulighet til å vende tilbake.

Vedtatt av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan 19. november 2017.