Kategoriarkiv: Leserinnlegg

Slektsforskning (genealogi) av kjønn i kurdisk historieskrivning

Postet den av

Av: Soma Negahdari-Niya – oversettelse til norsk: Jila Hassanpour

Kilde: Govari Komar

Kurdiske jøder, øst-Kurdistan (Rojhelat), tidlig på 1900-tallet

Denne artikkelen er en del av et større forskningsprosjekt med tittelen «Tegn kjønnskartet over de fire delene av Kurdistan; Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet» som ved å spore de første kvinnelige egalitære bevegelsene i denne geografien analyserer og undersøker kjønnshistorien, og dens slektsforskning, for å få et mer omfattende bilde av utviklingen av betydningen av kjønn i Kurdistan.

Mangel på feministisk historieskrivning i kurdisk historieskrivning

Skriftlig historie er en rapport med mål om å gjenfortelle og tolke fortiden, en skrift som i bunn og grunn formidler vår forståelse av fortiden. Men har den skrevne historien alltid vært i stand til å utvide frekvensen av stemmen til alle menneskene som er ansvarlige for de historiske hendelsene? Selvfølgelig er svaret på dette spørsmålet negativt. Fordi historien, som en transcendental diskurs, samtidig som den har et sentrum, har forsøkt å tie og negere marginene. Og siden fortiden fortsetter å snakke til oss gjennom historikerens innsats, så handler det som kalles historie mer om å fange og tolke den hegemoniske fortellingen om samfunnets overklasse enn om fortidens virkelighet. Denne transcendensen har manifestert seg i rollen som sentrum-margin, elite-vanlige mennesker, og også i form av kjønnsdualiteter i historien. Derfor kan en mer nøyaktig definisjon av skrevet historie være som følger: «En rapport skrevet av elitemennene ved makten eller nær maktstrukturen og gjenforteller og tolker fortiden fra deres synspunkt».

Den narrative diskursen om Kurdistans historie, som enhver annen geografi, er ikke unntatt fra dette faktum, og til tross for sin underlegne posisjon i forhold til den hegemoniske historien til de fire landene som utgjør dets geografi – Iran, Tyrkia, Irak og Syria – maktens dominans er tydelig i ulike aspekter og dens nedre lag. Dette er spesielt i forhold til begrepet kjønn og spesielt kvinner, der det er historisk avidentifisert, forvrengt og noen ganger fornektende. Derfor er konstruksjonen og skrivingen av kurdistans kvinnehistorie viktig fra to perspektiver; det første er behovet for å skrive fraværshistorien og gjenopprette navn, identitet og fortelling til kurdiske kvinner som forsvant i skjæringspunktet mellom historiske hendelser og religiøse og kulturelle spørsmål som nasjonsbygging og patriarkatet, og det andre er behovet for å problematisere kurdistans historie basert på kvinners underlegenhet og analyse av årsakene bak deres fravær i denne historiens bunn.

Den første scenen

Det er den 18.03.1290 AH (tilsvarende 09.06.1911). En jente ved navn Maryam Ardalani (I forskjellige kilder har navnene Maryam Ardalani, Maryam Ardalan og Maryam Shamir Ardalani blitt registrert vekselvis), som er en av bare to muslimske jenter uteksaminert fra «Den amerikanske jenteskolen» i Teheran, går ved uteksamineringsseremonien opp på scenen og leser en tekst med tittelen «kvinnes frihet» for publikum, en tekst som vekker alles oppmerksomhet.

Offisielle bevis viser at utdanningen til kvinner i Iran historisk går tilbake til Qajar-tiden, og den første gruppen kvinner som ble utdannet var kvinnene i de kongelige haremene. Etter det og på midten av 1900-tallet var felleskaper av religiøse minoriteter i Iran, som hadde mer kommunikasjon med sine likesinnede på den internasjonale arena, de første iranske felleskaper som utformet, implementerte og kodifiserte utdanningsprogrammer for kvinner og jenter og offisielt etablerte jenteskoler. Selvfølgelig var disse hendelsene i de fleste tilfeller begrenset til store sentrale byer og delstater som Isfahan, Teheran eller Tabriz.

Uteksaminerte jenter på den amerikanske skolen i 1315 (1936); Harvard-universitetets arkivsenter

Den amerikanske presbyterianske misjonsskolen ble grunnlagt i Iran i 1253 AH (1874) og var en av få skoler der det var tilrettelagt for etterutdanning for jenter . Muslimske jenter fikk imidlertid ikke komme inn på disse skolene, inntil 1279 AH (1900) og etter tillatelse fra Naseruddin Shah, der klarte Maryam Ardalan og Mehrtaj Rukhshan å gå inn på denne skolen. I 1289 AH (1910) kunne de bli de første muslimske jentene som fullførte videregående utdanning.

Maryam Ardalani, barnet til Shamir og Taj Sultan Khanum, ble født i 1271 AH (1892). I en alder av atten år ble hun uteksaminert fra den eneste jenteskolen i Teheran, og på grunn av sitt spesielle talent i matematikk jobbet hun som Irans første kvinnelige matematikklærer ved Bethel skole. Fire år senere giftet hun seg og dro til Istanbul sammen med mannen sin, Gholam Ali Khan Ardalan, som var den første nestlederen for den iranske ambassaden i den osmanske regjeringen.

Fram til 1303 AH (1924) var det ingen offisiell utdanningsinstitusjon for jenter i den østlige delen av Kurdistan lokalisert i Irans geografi (Rojhelat), mens den første skolen for gutter ble bygget i 1287 AH (1908) av en person ved navn Ali Akbar Sadegh i Sanandaj. Arkivdokumenter og kilder viser at, som alle andre steder i Midtøsten, er hindringene for jenters utdanning i denne delen av Kurdistan forankret i kultur og religion.

Klagebrev mot Maryam Ardalani 1305 AH (1926); Harvard-universitetets arkivsenter

For å avklare situasjonen skal vi lese noen arkivdokumenter. Det første av dem er et brev som oppbevares i Harvard-universitetets arkivsenter. Dette brevet, skrevet i 1305 AH (1926) av en person ved navn Mahmoud Zare fra Hasanabad, Kurdistan, er i utgangspunktet en borgers klage, ifølge ham selv «bekymret» for åpningen av den første jenteskolen i Kurdistan og utdanning av jenter som er sendt til nasjonalforsamlingen.

Det er 1303 AH (1924), og første verdenskrig har nådd geografien til Midtøsten og den osmanske territorium. Maryam Ardalani og ektemannen Gholam Ali Khan ble tvunget til å forlate oppdraget sitt ved det iranske konsulatet i Istanbul og returnerte til hjembyen Sanandaj for en periode. I mellomtiden opprettet Maryam en liten privat skole for kvinner og jenter i Sanandj i et av rommene i hennes private hus og lærte dem å lese og skrive. Litt senere, i 1304 AH (1925), med godkjenning fra guvernøren i Sanandaj, Maryam Ardalani registrerte en søknad om å åpne den første jenteskolen i Kurdistan, og som et resultat av hennes og Sardar Intisars innsats og utholdenhet, i 1305 AH (1926), reformerte utdanningsdepartementet denne private skolen til en offentlig skole med Maryam Ardalani som leder. Til tross for et forslag fra lederen for Kurdistan Utdanningsdepartement om å velge «Maryam Ardalani Skole» som skolens navn, registrerte hun navnet som » Mastoureh Ardalan skole» (Mahsharaf Khanum eller Mastoureh/Mastorei Ardalan (1804-1848), var en velkjent poet og historiker fra Sanandaj).

På denne måten tar Maryam Ardalani det første skrittet på veien mot frigjøring av kvinner i den østlige delen av Kurdistan.

Sanandaj jenteskole i 1318 AH (1939); Nasjonal Dokumentsenter og Sentral biblioteket i Iran

Nå går vi tilbake til teksten til Mahmoud Zares klagebrev mot Maryam Ardalani:

«… Kurdistans jenteskole, som ble åpnet i desember 1305 AH (1926), er under ledelse av en dame som heter Maryam Ardalani, denne listige, grådige og utspekulerte kvinnen, på grunn av hennes vennskap med den kvinnelige utdanningssjefen i Kurdistan, er hun opptatt med det man ikke kan og bør snakke om… utdanningssituasjonen til jenter i Kurdistan som til slutt vil bli prostituerte er dette…».

Dette til tross for at vedlagt Maryam Ardalanis anmodningsbrev om registrering av en offentlig skole for jenter i Kurdistan, er det et brev signert av tre fremtredende geistlige i Sanandaj, inkludert fredagsimamen i denne byen, i Nasjonalbiblioteket og dokumentorganisasjonen i Iran har hennes fortjeneste blitt bekreftet i henhold til religion, sharia og skikk (sertifikat ID-nummer 297/9654:1304). Men i det samme senteret er det en rekke andre klager fra innbyggerne i byen og landsbyene som indikerer generell misnøye med utdanningstilstanden i Kurdistan i forhold til utdanning for jenter (sakens ID-nummer 297/ 20625:1307).

Godkjenningssertifikat for åpning av en jenteskole under ledelse av Maryam Ardalani, og identitetsbeviset til Maryam Ardalan i statistikk- og registerkontoret i Kurdistan-provinsen

Til slutt, tre år senere, det vil si i 1308 AH (1929), basert på det Sardar Intisar brakte i memoarene sine, trekker Maryam Ardalani seg fra lederskapet til «Masture Ardalan skolen» på grunn av «mange problemer», og returnerer til Teheran. Selv om denne skolen ikke offisielt ble stengt etter at Maryam Ardalani trakk seg, indikerer innholdet til de arkiverte dokumentene at budsjettet til Kurdistans jenteskoler fra 1307 (1928) og utover, blir av Kunnskapsdepartementet tildelt etablering av gutte-skoler, på grunn av det de nevner som «mangel på allmenn interesse» (Saksens ID-nummer 297/23062:1307).

Gruppebilde av Kermanshah’ Amerikansk skole i 1308 (1929); Assyriske arkivsenter

I forlengelsen av studiet av undervisning og utdanning av kvinner og jenter i de fire delene av Kurdistan, skal vi nå til nord i Kurdistan som ligger i dagens Tyrkia (Bakur).

Den andre scenen

Det er 20. juni 1919. En kvinne står på Sultan Ahmed-plassen i Istanbul blant en stor mengde kurdiske kvinner og jenter og snakker for dem om kvinners frihet, jenters rett til utdanning og retten til å snakke og skrive på deres morsmål.

Foreningen for forsvar av osmanske kvinners rettigheter 1890; Istanbul kvinnemuseums arkiv

Dr. Anjum Yamulki, datteren til Mustafa Yamulki Pasha, ble født i 1895. Hun var lege og samtidig aktiv i «Foreningen for forsvar av kvinners rettigheter» under den osmanske perioden. Men i 1919 og etter slutten på første verdenskrig endret hun, sammen med de ledende armenske, tyrkiske og sirkassiske kvinnene, sine egalitære aktiviteter for kvinner fra å skrive artikler og behandle teoretiske konsepter til praktisk handling for å etablere en kvinneforeninger og skoler og biblioteker for jenter. Hun var en av grunnleggerne av «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen».

Dr. Anjum Yamulki forsvarte nødvendigheten av å bygge et moderne tankesett for kurdiske kvinner på dagen for sin tale på Sultan Ahmed-plassen i Istanbul og sa:

«…I dag er vi vitne til at det gjøres store fremskritt av kvinner i verden. Vi kurdiske kvinner må også strebe etter å tilegne oss en moderne mentalitet. Dette må vi akseptere sammen med alle verdens kvinner, uavhengig av rase og religion. La oss kjempe. Vi er her i dag for å fortelle myndighetene at vi som kurdiske kvinner vil ha våre egne foreninger, biblioteker, skoler og aviser. Vi ønsker å skrive og lese på vårt morsmål og vi anser dette som en av de mest grunnleggende rettighetene for enhver nasjon…».

Avisen «Kvinners verden», Anjum Yamulki

Fram til 1845, i de osmanske landene, som omfattet de tre delene av Kurdistan, nord, sør og vest, var det ingen offisiell utdanningsinstitusjon for utdanning av jenter, og muligheten for utdanning var bare tilgjengelig for jenter av adelige familier eller jenter som gikk inn i sultanens harem

Men fra 1859 og utover ga regjeringen muligheten til å lese og skrive for jenter ved å opprette fireårige kurs under tittelen «grunnskoler», og i det offentlige utdanningssystemet ble alderen for jenters adgang til disse skolene kunngjort fra 7 til 11 år. Men det viktige poenget i disse skolene, i tillegg til atskillelsen av jente- og gutteskoler og undervisningens religiøse karakter, kommer tilbake til den ikke-obligatoriske loven om utdanning. Det betyr at regjeringen hadde gjort retten til jenters utdanning betinget av tillatelse og ønsker fra foreldrene.

Kvinnesamlingen på Sultan Ahmed-plassen, Istanbul, 1919; Istanbul Universitetssenter for sjeldne dokumenter

Muligheten for videregående opplæring var i tillegg ikke tilgjengelig for jenter inntil perioden med såkalte tilpasninger i 1869 (Tilpasninger eller moderniseringsbevegelsen og reformisme i den politisk-juridiske, kulturelle og sosiale strukturen til det osmanske samfunnet på 1800-tallet, som startet fra 1218 AH (1839) og sluttet ved implementeringen den første grunnloven i 1876).

Khatoon grunnskole i Hakkari by, 1900; Istanbul-Universitetssenter for sjeldne dokumenter

En gjennomgang av en historisk tekst skrevet i 1857 av Crosby H. Wheeler, grunnleggeren av Eufrats skole (Euphrates College), kan være en pioner i å undersøke utdanningssituasjonen til kvinner og jenter i den nordlige delen av Kurdistan (Bakur) i denne perioden. Skolen var eid av protestantiske misjonærer og hadde mange avdelinger i kurdiske/armenske byer i regionen. Selv om denne skolen ble åpnet med den hensikt å utdanne armenske barn, gir Mr. Wheeler, i en bok relatert til registrering og beskrivelse av hendelsene ved Eufrat skole – i et kapittel med tittelen «Ame, en kurdisk jente» – et relativt klart bilde av utdanningssituasjonen til kurdiske jenter i denne regionen. Dette ved å beskrive historien av tre kurdiske jenter med navnene Ame, Jajeh og Rose som prøver å få adgang til skolen.

Ame, som er en foreldreløs jente fra byen Bitlis og var tjener i huset til en armensk familie, lærer å lese og skrive i det hun er sammen med barna i den familien. På samme måte får hun vite om at det finnes en skole for jenter. Hun skriver et brev til skolens ansvarlige og ber dem om å gi henne muligheten til å studere ved Eufrat skolen.

Teksten til Ame, en kurdisk jente, i Crosbys bok. H. Wheeler-Crosby, direktør for Eufrats skole-gruppen i Harpoot

I en del av sitt forfatterskap, forklarer Crosby H. Wheeler at i denne regionen er mange muslimer imot utdanning av døtrene sine, og gutter kan lære å lese og skrive i moskeen, men generelt er det ikke noe mer å tilby når det gjelder utdanning.

Han forteller også at å akseptere Ame som elev, kunne medføre mange risikoer for skolen og lærerne, ettersom det var en mulighet for at hennes klansmenn ville angripe skolen. Motet og talentet til den kurdiske jenta tiltrakk imidlertid oppmerksomheten til tillitsmennene ved Eufrats skolen i den grad at Mr. Wheeler personlig dro til Bitlis og i samarbeid med to armenske lærere og en berømt banditt i regionen, klarte han i all hemmelighet å bringe Ame til Eufrats skolen i byen Harpoot/Kharberd. Historien slutter selvfølgelig ikke der, ifølge notatene hans, og skolen deres blir truet flere ganger. Nyheten om at Ame ble med på jenteskolen spredte seg imidlertid i de omkringliggende byene og landsbyene, og kort tid etter prøvde to andre jenter ved navn Khajeh (sannsynligvis Khadijah) og Rose også å bli med på Eufrats jenteskole ved å stikke av fra deres bosted. Men ifølge Wheeler, var lykken ikke med dem da mennene i klanen fant dem og brakte dem tilbake til landsbyen før de kunne komme seg til skolen.

Jentene fra Eufrat skolen i 1889, Armenia Universitetsarkivet
Crosby H. Wheeler og lærere ved Eufrat skolen

I den tolvte artikkelen i vedtektene til «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen», under ledelse av Anjum Yamulki, understrekes nødvendigheten av utdanning for kurdiske kvinner og jenter. I denne artikkelen, med tanke på budsjettet og en plan for dette formålet, har foreningen beskrevet det skriftlige programmet for utdanning av kurdiske kvinner og jenter i flere stadier:

  1. Utdanning og opplæring av kvinnelige lærere til å undervise i kurdiske jenteskoler
  2. Bygging av jenteskoler og biblioteker i kurdiske byer og landsbyer
  3. Trykking av lærebøker og undervisningsbrosjyrer for å distribuere blant folk og oppmuntre foreldre til å godta jenters utdanning
  4. Etablere utdanningskonferanser med andre utdannede kvinner for å utvikle praktiske løsninger for utdanning av kvinner og jenter

I 1923, etter sammenbruddet av det osmanske riket og opprettelsen av Republikken Tyrkia, økte konfliktene mellom tyrkiske nasjonalister og kurdere som ønsket å kreve sine tapte rettigheter. Med opprettelsen av den nåværende tyrkiske staten ble «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen», jenteskoler, biblioteker og alt relatert til dem erklært ulovlig og medlemmene av foreningen ble rettslig forfulgte.

Hedayat Zapso Badrkhan, medlem av Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen, 1920; Zapso familiearkiv

De kvinnelige medlemmene i foreningen flyktet fra det nye Tyrkia av frykt for livet, og frem til i dag er det ingen informasjon om skjebnen til mange av dem. Det er ikke engang klart hvorfor de aldri vendte tilbake til aktivitetsfeltet, forfatterskapet og aktivismen. Gjenoppretting av arkivdokumenter viser imidlertid at Dr. Anjum Yamulki presenterte sin doktoravhandling ved et universitet i Paris i 1928. Ved å følge etter navnet til hennes ektemann, «Maurice Neveu-Lemaire», som var en fremtredende lege og forsker innen parasitologi, ble det klart for vårt forskerteam at de, mellom 1928-1931, var tekniske rådgivere for den iranske regjeringens hoved departementet for folkehelse og dro til Teheran og bodde der på vegene av den franske foreningen for medisin og parasitologi. Det er imidlertid fortsatt ingen mer detaljert informasjon om henne og hennes aktiviteter.

Fra fotosamlingen av Maurice Neveu-Lemaires forskningsreiser – Anjum Yamulkis doktorgradsavhandling

Siste ord

Viktigheten av å gjenlese og analysere aktivitetene til ledende kurdiske kvinner, eller tekstene skrevet av dem i de to foregående århundrene, ligger i det faktum at deres aktiviteter og forfatterskap, som formidlere mellom nåtid og fortid, har en vesentlig betydning i å forstå og reflektere over de sosiale, politiske og kulturelle realitetene til en av de mest følsomme historiske periodene i Kurdistan.

Derfor kan denne analysen være en måte å forstå strukturen, mønsteret og maktforholdene så vel som anordningen og posisjonen til politiske og sosiale krefter i Kurdistans historie. En historie som i virvelvinden av tapperheten til mannlige helter, har satt kvinner vekk fra sentrum og på sidelinjen, og noen ganger ikke lagt igjen noe spor etter dem i margene heller. I en slik situasjon kan vi utvikle et alternativt teoretisk rammeverk, som er utformet på grunnlag av en kvinnelig historie, gjennom gjenoppretting og rekonstruksjon av kvinners sosiale historie, samtidig som vi gir muligheten til å forstå endringsforløpet og utviklingen av kjønnsbegrepet i Kurdistan.

Et rammeverk som går utover enkle og reduktive svar på skjønnsspørsmålet i Kurdistan og tegner et mer komplekst bilde av situasjonen ved å introdusere ulike og noen ganger forsvinnende variabler fra kjernepunktet til den hegemoniske historien. Et bilde som ved å oppdage de usynlige delene av sine fortellinger fra historien, viser det tydelig at kvinner ikke er bare på sidelinjen, men akkurat i kjernen og spiller betydelige roller hvor ellers menn er til stede.

Medlemmer av utdanningsdepartementet i Republikken Kurdistan, Mahabad by, 1946
Kvinner fra høyre: Kobri Azimi, Wajihe Shojaei, Khadija Heydari, Yalme Seydian, Saltanat Dawoodzadeh, Nasreen, Shawkat, Amina

Kurdistans vaklende demokrati

Postet den av

Av Jan B. Vindheim, landstyremedlem i Solkurd

Denne analysen ble først publisert på transitmag.no

Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.

Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet

De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi. 

Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.

KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.

I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.

Men partiet mistet  troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.

Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.

Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke  fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet  på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.

Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.

Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og  skar tidliger i år igjennom ved å fastsette  valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.

Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.

Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.

Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor. 

Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse  mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder. 

De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.

En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.

Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.

Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil  har  denne sommeren vært herjet  både av vannmangel og av oversvømmelser.  Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.

Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.

Tyrkias bedrageri: Ankaras rolle i det palestinske folkemordet

Postet den av

Oversatt til norsk av Jila Hassanpour. Vår kilde: Govari Komar

Forklaring:

Denne teksten er skrevet av Internationalist Commune of Rojava, som ble skrevet på deres egen forespørsel og etter oversetterens skjønn, valgt for persisk oversettelse. Dette for å adressere Tyrkias posisjon i det nåværende Midtøsten og dets forhold til Israel i en tid da begge okkupasjonsregjeringene bruker bakken og luftangrep mot stripen med falske påstander eller å hjelpe hverandre med å fortsette.

Israels folkemord mot det palestinske folket, som gikk inn i en enda mer forferdelig fase etter Hamas-angrepene 7. oktober, har blitt høylytt fordømt av Erdogan og andre medlemmer av AKP-MHP-regimet som styrer Tyrkia. De siste dagene har Erdoğan-regimet tatt mer konkrete tiltak, blant annet forbud mot eksport av tyrkiske varer til Israel, og kunngjøring av sin tilslutning til Sør-Afrikas klagen mot Israel i Den internasjonale domstolen. Med tanke på at Erdogan har presentert seg som leder av den islamske verden og palestinernes forsvarer, og at Tyrkia har uttrykt solidaritet med palestinerne, må man spørre seg hva som gjør Tyrkias forhold til Israel og Tyrkias forhold til palestinerne enda mer komplisert.

Den historiske bakgrunnen for forholdet mellom Tyrkia og Israel

Bilde hentet fra Govari Komar

Det nære forholdet mellom regjeringen i Tyrkia og Israel er forankret i de aller første årene av Israels etablering. Tyrkia var den første Midtøsten-regjeringen som anerkjente Israel i 1949. Siden den gang har det strategiske forholdet mellom de to fortsatt til i dag. Innenfor rammen av sin «periferi-doktrine», har Israel siden etableringen forsøkt å utvide alliansen med Tyrkia, inkludert å motvirke «pan-arabisme». Viktige militære partnerskap har utviklet seg gjennom årene, inkludert luft-, sjø-, land- og etterretningssamarbeid, utvikling av fly, våpen og missiler, gjensidig trening og øvelser. Det er verdt å nevne at israelske luftvåpenpiloter har blitt trent i Tyrkia innenfor rammen av fellesøvelser med tyrkiske styrker. Til tross for overflatefriksjoner, spesielt etter Mavi Marmara-saken [i] som skadet et visst nivå av diplomatiske forbindelser, stoppet aldri forholdet mellom disse regjeringene og økonomiske utvekslinger utvidet seg selv da de hadde toppet verbale konflikter til tider. De ulike NATO-basene i Tyrkia har vært svært viktige for vestlig imperialisme i Midtøsten, først mot Sovjetunionen, og senere for intervensjonen etter 11. september innenfor rammen av den såkalte «Anti-terror_krigen». Blant disse basene er Incirlik [ii] militærbase rapportert å bli brukt til å støtte den israelske hæren i dens nåværende invasjon av Gaza.

Tyrkisk handel med Israel fortsetter til tross for folkemordet

Mens Tyrkia hovedsakelig presenterer seg selv gjennom Erdogans retorikk som en forsvarer av palestinerne, er det avslørende å merke seg at Tyrkia er den sjette største leverandøren av varer til Israel. Det er verdt å merke seg at 37 % av Israels etterspørsel etter jern og stål blir dekket av import fra Tyrkia (2022) [iii]. Ved krigens start i månedene okt.-des., fraktet 7000 tyrkiske skip (dvs. 8 skip per dag) essensielle råvarer til krigføring (olje, stål, tekstil) til Israel. Mange av de involverte selskapene har nære bånd med Justice and Development Party (AK Party) og Erdogan [iv].

Til tross for folkemordet i Gaza, fortsatte Tyrkia å levere materialer som kan brukes direkte til forbrytelser mot palestinere i Gaza [v]. I tillegg kan byggematerialer som sement, stål og maskiner importert fra Tyrkia brukes i byggeprosjekter, inkludert i okkuperte arealer. Disse materialene brukes i ulike byggeprosjekter, inkludert infrastrukturen til bosetninger og bygging av et gjerde, som vanligvis kalles fro «vegg». Da Tyrkia først begrenset tyrkisk eksport til Israel i april, var over 30 000 palestinere drept, 2,3 millioner på flukt og store deler av Gazastripen i ruiner.

Det totale eksportforbudet kunngjort av Erdogan 3. mai ser heller ikke ut til å ha blitt implementert fullt ut per i dag [vi]. Da dette ble avslørt gjennom journalistiske undersøkelser, trakk det tyrkiske handelsdepartementet seg tilbake og satte et tre måneders frist for gradvis utfasing av handel med Israel. Olje fra Aserbajdsjan, Israels hovedleverandør av råolje (40 % av Israels oljeforsyning avhenger av Aserbajdsjan [vii]), sendes tilsynelatende fortsatt gjennom den tyrkiske havnen Ceyhan [viii].

Skritt som det nylig annonserte eksportforbudet og kunngjøringen om å delta i saksbehandlingen mot Israel ved Den internasjonale domstolen er ikke tatt i god tro. Internt politisk press fra islamistiske partier og bevegelser i Tyrkia, som anklager Erdogans regjering for passivitet og som et resultat klarte å kapre til seg de stemmene som skulle gå til AK Partiet i regionvalget i mars, tvang Erdogan til å handle. Dette problemet avsløres også ved å se på den brutale undertrykkelsen av protester mot handelsforbindelser med Israel.

Tyrkia s støtte til Hamas: isolering av Gaza

Mens Tyrkia har nære økonomiske bånd med Israel og drar nytte av israelsk krigsteknologi testet i Gaza, opprettholder det også nære bånd med Hamas. Inntil oktober 2023 var mange høytstående Hamas-tjenestemenn og ledere i eksil i Tyrkia og Qatar. Det var først etter angrepene fra Hamas den 7. oktober at de ble utvist fra det landet av frykt for å skade forholdet mellom Tyrkia og Israel [ix].

Hamas, som i likhet med andre islamistiske bevegelser ble støttet av den israelske regjeringen i de første dagene av etableringen for å svekke palestinsk enhet og marginalisere sosialistiske bevegelser i Palestina, fikk også Tyrkias politiske støtte [x]. Tyrkia har med sin indirekte støtte,  støttet Israels strategi for å isolere palestinerne i Gaza fra palestinerne på Vestbredden. Erdogan, som nylig kunngjorde på en pressekonferanse i Hellas at mer enn tusen Hamas-medlemmer behandles på tyrkiske sykehus [xi], har alltid brukt det palestinske spørsmålet som et middel til å presentere seg selv som en mekler – som i Ukraina-krigen – og har opprettholdt det bildet av sitt land som en viktig aktør i regionen.

Avsløre det tyrkiske AKP-MHP-regimet

Etter hvert som Tyrkias hykleri angående folkemordet i Gaza blir tydelig, blir det klart at Erdogans manøvrer ikke er mer enn en fasade. Det ser ut til at Tyrkias handlinger er rettet mot å støtte Palestina, men egentlig er det undereffekt av Tyrkias medvirkning til å forvolde den samme undertrykkelsen som de hevder å motsette seg. Hvis Erdogans forsøk på å fremstille seg selv som en forsvarer av det palestinske folkets rettigheter sees gjennom linsen til Tyrkias strategiske allianser og økonomiske interesser, blir det klart at påstandene er tomme og grunnløse.

Det er nødvendig å avsløre dette hykleriet og gjøre AKP-MHP-regimet ansvarlig for disse opportunistiske posisjonene. Tyrkisk fascisme i form av AKP-regimet tilbyr ingen løsning, verken for Palestina eller for Midtøsten. Regimets retorikk angående Israel er både falskt og rent hykleri: Mens Tyrkia offentlig kritiserer Israel for angrep på sivile, bombet tyrkiske krigsfly og droner systematisk sivil infrastruktur i Rojava, nordøst i Syria, i desember og januar [xii]. Ved å avsløre Erdogans hykleri, kan vi styrke progressive stemmer for å motvirke tyrkisk fascisme og stå i solidaritet med de sanne ambisjonene til det palestinske folket og folket i Rojava.

Tekster og kilder

[i]. Angrepet av israelske soldater på Mavi Marmara-skipet som fraktet humanitær hjelp til det beleirede folket i Gaza i internasjonalt farvann 31. mai 2010.

[ii]. Incirlik flybase

[iii]. https://oec.world/en

[iv]. https://www.turkishminute.com/2024/02/28/more-than-100-ton-of-good-shipped-israel-from-turkish-ports-in-last-3-days-alone-journalist/

[v]. https://x.com/snarwani/status/1775525493627879678

[vi]. https://medyanews.net/turkey-bypasses-total-trade-ban-with-israel-facilitates-azerbaijani-oilshipments-via-ceyhan/

[vii]. https://oec.world/en/profile/bilateral-product/crude-petroleum/reporter/isr

[viii]. https://www.intellinews.com/turkey-reportedly-still-loading-azerbaijani-oil-for-israel-despite-total-trade-ban-323947/

[ix]. https://archive.ph/FlkK6

[x]. https://www.wsj.com/articles/SB123275572295011847

https://archive.ph/rwKYm#selection-1159.0-1159.313

[xi]. https://www.al-monitor.com/originals/2024/05/erdogan-rebukes-greek-pm-calling-hamas-terrorists-says-1000-members-being-treated

[xii]. https://rojavainformationcenter.org/2023/12/update-turkeys-christmas-airstrikes-targeting-nes-civilian-service-facilities-and-infrastructure/

https://rojavainformationcenter.org/2024/01/turkish-airstrikes-on-suwaydiyah-powerstation-documenting-the-damage/

Tyrkia; et land i økonomisk og demokratisk krise

Postet den av
Aram Zaheri, styremedlem Rødt Oslo, her i Kurdistan (Tyrkia). Bilde: Hege Bae Nyholt

Av Aram Zaheri – Rødt Oslo

4 gutter henger over sykkelstyrene, de følger nøye med på det som utspiller seg i skolegården foran dem. En høyreist mann de kjenner til har akkurat blitt kalt terrorist av den lokale politisjefen. Mannen som nå rasende svarer tilbake, med hevet hånd, var hjemme hos flere av de sist uke. Han hilste på foreldre, tanter og onkler. De voksne snakket med lave stemmer om demokrati og mulig valgfusk. Mannen de følger med blikket er deres parlamentsmedlem i Ankara. Nå prøver han å argumentere seg forbi de væpna vaktene. Jeg ser at guttene tar indre notater, dette er deres hverdag, deres fremtid, dette er Kurdistan.

Tyrkia har minst to sider, den ene som de fleste tenker på når de hører Tyrkia er kanskje Istanbul en storby med masse kultur og historie, som Hagia Sofia, Galatatårne, og fotball. Kalde nordboere lengter til strendene i byer som Alanya, mat, og sol. Dette er det mange forbinder med Tyrkia, og som har ført til at landet er et yndet turistmål. 

På den andre siden og som er den siden man ikke hører like mye om, er det en økonomisk krise og inflasjon på over 60 prosent. Den økonomiske krisen er spesielt hard i de kurdiske områdene i sørøst Anatolia. Dette er de samme områdene som bare for ett år siden var rammet av et stort jordskjelv, der over minst 50 000 døde. Inflasjonen var der før jordskjelv-katastrofen og forsterker krisen for de som ble rammet. Over 300 000 leiligheter ble ødelagt, 500 000 hus ble jevnet med jorden, og mer enn 20 prosent av jordbruksproduksjonen ble berørt. Det var i disse områdene jeg og andre internasjonale observatører fulgte lokalvalget, her kommer det aldri offisielle OSSE-observatører.

31.mars var jeg valgobservatør i Mardin-provinsen som grenser til nordlige Syria. i distriktet Kerboran (tyrkisk for Dargeçit). Jeg var invitert sammen med en rekke andre internasjonale observatører av Folkets likestillings- og demokratiparti, forkortet DEM.

Internasjonale observatører under lokalvalget i Tyrkia som var invitert av DEM-partiet. Bilde: privat

Det jeg observerte av det såkalte “tyrkiske demokratiet” viste seg å være alt annet enn et demokrati. Jeg var vitne til hvordan President Recep Tayyip Erdoğan og hans parti Rettferdighets- og utviklingspartiet AKP misbrukte sin makt i de kurdiske områdene.

Allerede på den første skolen jeg besøkte ble jeg nektet adgang til valglokalene av politiet, noe som etter tyrkisk lov er ulovlig. Jeg og den andre valgobservatøren ble grundig studert og fotografert av politiet. Politiet var tilstede ved alle valglokaler, vi ble nektet inngang til samtlige og ble fulgt av to sivile politibiler i over 10 timer. De fulgte også nøye med på tissepause, lunsj og møter. 

I de kurdiske områdene ble jeg vitne til mer enn bare en økonomisk krise, en krise som rammer hele landets arbeiderklasse, jeg ble vitne til et skinndemokrati og den totale mangelen på respekt for loven.

Samtlige skoler som ble brukt som valglokalene var omringet av enten tungt bevæpnede tyrkisk politi eller militær og deres store pansrete biler. Flere steder ble folk ulovlig forhindret å delta i valget. Metodene var mange, men av de jeg bevitnet var sjekk av id-papirer i skoleporten (ulovlig), folk ble bedt om å forlate skolegården (ulovlig), bevæpna politi var til stede i valglokalet (ulovlig), og det ble ropt skjellsord til motstander fra lokale AKP-kandidater. På den ene skolen brøt det ut slåsskamp i køa inn til stemmelokalet etter åpenlys provokasjon og egging, og en gammel kvinne ble hardt skadet.

Erdoğan utnytter brutalt folks fattigdom og det er mange dokumenterte forsøk på å kjøpe stemmer. Den mest direkte var å tilby penger mot å vise frem bilde av at man hadde stemt på Erdoğans parti, AKP. Samme parti sendte sine folk på ulike jobbsentre i regionen og tilbød arbeidsledige kontrakter mot stemmer på presidentens parti. Det er vanskelig å være prinsippfast når nød og sult er alternativet, noe Erdoğan vet å utnytte.

Jeg besøkte 8 valglokaler denne hektiske valgdagen. Noen i litt større byer, andre i små landsbyer høyt oppe i fjellene. Som i Norge brukes skoler som valglokaler. Alle steder traff jeg grupper av unger og ungdommer som bevitnet valget, trakasseringen og fortvilelsen over fusk blant naboer og familie. Disse skolene var helt sikkert deres skole som de skulle møte opp til matte og gymtimen neste dag. Det de fikk se denne dagen var en oppvisning i undertrykkelse og maktmisbruk. Det er den samme undertrykkelsen som prøver å frata dem deres språk, kultur og historie. For selv om dette er kurdiske områder, er undervisningen på tyrkisk. Kurdisk er regnet som “ikke eksisterende”, det er et språk som ifølge styresmaktene ikke finnes. Skolen brukes til å prente inn den offisielle historien og forståelsen av Tyrkia, og inngår i forsøket på å vaske bort den kurdiske identiteten.

Erdoğan gikk på et sviende nederlag i lokalvalget, men sitter fortsatt ved makta. Erfaringen tidligere er at valgte ordførere og folkevalgte blir fengsla eller skiftet ut med lojale folk, ofte fra Erdoğans parti AKP. Det frykter mange vil skje igjen nå. Erdoğan er ingen demokrat, Tyrkia er ikke et demokrati. 

Med få rettigheter, liten mulighet til å praktisere eget språk og kultur, og med få jobbmuligheter er det mange som ønsker seg bort.

“Våre unge menn ser ingen fremtid i Kurdistan”, klaget en eldre mann til oss. “De reiser til Europa fremfor å bli her og bygge landet”.

Aram Zaheri sammen med lokalkandidater for DEM-partiet i Kerboran, en folkevalgt i Ankara, og Hege Bae Nyholt, Stortingsrepresentant for Rødt-Trondheim og leder i Utdanningskomiteen på Stortinget. Bilde: privat

Av de fire guttene som hang på sykkelen og fulgte dramaet i skolegården vil minst en reise til Europa. Kanskje til Tyskland til en dårlig betalt jobb, kanskje enda lenger, til en av blokkområdene i de største svenske byene. En blir servitør i et turistområde, en annen utgjøre et lite fnugg av de mange millionene med kurdere i storbyen Istanbul. Alle vil være langt fra fjellene, langt fra språket, kulturen og en fremtid som hadde trengt deres kloke hoder og sterke hender til å bygge opp samfunnet.

Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen.

Det Erdogan ikke vil at du skal se

Postet den av

 Av Hege Bae Nyholt (R), stortingsrepresentant – publisert i dag på Trønderdebatt.

31. mars var det lokalvalg i Tyrkia og jeg var deltaker i en stor delegasjon internasjonale observatører. Ikke som offisiell OSSE-observatør, men som invitert til de kurdiske områdene hvor ingen av FNs observatører befinner seg. Deres rapport om valget er nok betraktelig annerledes fra vår, signert av 130 observatører fra hele Europa, som har vært vitner til en vits av et demokrati i de kurdiske områdene.

Jeg har vært nødt til å bruke litt tid på å sortere inntrykkene fra turen før de kunne konkretiseres over tastaturet. For hvordan beskriver du undertrykkelsen som ligger over skolegården, hvor eldre kvinner blir truet ut av porten, parlamentsmedlemmer blir kalt terrorister av representanter fra det statsbærende partiet og sivilpoliti diskret løfter på jakkefliken så skjeftet på pistolen synes mens det mumles lavt og faretruende til deg? Forhåpentligvis vil vi som var til stede gjøre det på en så troverdig måte at de blir trodd, om verden vil.

I Tyrkia, som i Norge, er skolebygg ofte brukt til stemmelokaler, men i motsetning til det vi er vant til så er bevæpna politi til stede, både utenfor bygget og inne i selve valglokalet, noe som er brudd på tyrkisk lov.

Det var rett og slett brutalt å se at demokratiet feilet så grovt nettopp her i skolegården og klasserommet. Skolen og utdanningssystemet har vært nødvendig for å sikre demokrati og utvikling i samfunnet, og jeg tar ofte til orde for å styrke fellesskolen som et vern mot fake news og udemokratiske krefter.

Men det er naivt å tro at skole bare har den rollen, her hjemme har skolen i generasjoner vært motor og driver i fornorskingspolitikken og har dessverre en lang rekke overgrep og synder å stå til rette for. I totalitære stater, som Tyrkia, hvor folkegrupper undertrykkes, har skolen samme funksjon. Kurdiske barn nektes undervisning på eget språk, man lærer den statsbekreftende historien, som ikke har rom for urfolk og nasjonale minoriteters historie.

– Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan, skriver Hege Bae Nyholt (R). Foto: Privat

Tyrkias undertrykkelse av den kurdiske befolkningen blir kanskje ekstra tydelig under valget. Jo lenger opp i fjellene vi kom, jo flere tungt bevæpna soldater var det i skolegården. I en landsby som hadde vært tvangs fraflytta frem til 2017 telte jeg over 30 soldater i full stridsuniform, med skuddsikker vest, maskingevær på magen og fingeren på avtrekkeren.

En liten gruppe unge gutter fra landsbyen mora seg med å hoppe paradis foran soldatene, andre hang på sykkelstyret og fulgte med på hver en bevegelse. Generasjoner av unger bevitner hvordan deres skole og lekeplass fylles av soldater og hvordan deres naboer og familiemedlemmer havner i alvorlige krangler, for å få lov til å slippe sin stemmeseddel i urna.

Det er rapportert om flere tilfeller av vold i de kurdiske områdene i forbindelse med valget. Minst en ble drept, flere ble skadet og mange ble utsatt for tåregass, slag og spark. Jeg gjetter på at dette bare vil være mulig å lese om i den alternative valgrapporten. På samme måte som truslene og forkjøp på å kjøpe stemmer i forkant av valget er kraftig dysset ned.

Hege Bae Nyholt er stortingsrepresentant for Rødt. Nylig observerte hun lokalavalget i Tyrkia. Foto: Ihne Pedersen / Rødt

Landsbybeboere fortalte at Erdogans parti, AKP, hadde sendt sine representanter på dørbanking. Men de bød ikke på roser og fagre løfter, ofte opplevde folk å bli trua og pressa til å stemme på AKP. Alternativt lovet de penger om velgerne kunne legge frem bildebevis på at det hadde stemt på Erdogans lokale representant.

En eldre mann fortalte at AKPs representanter hadde oppsøkt de lokale jobbsentrene med løfter om midlertidige kontrakter i bytte mot deres stemme. Det statsbærende partiet utnytter den økonomiske krisen mange opplever å være i på grunn av økt inflasjon, kutt i pensjon og tjenester og skakkjørt politisk ledelse.

Erdogans siste triks i ermet var å omregistrere tusener av menige soldater fra andre deler av landet til de kurdiske områdene. Tyrkias lov tillater at man stemmer der man har vært folkeregistrert de siste tre månedene, men det er avslørt mange tilfeller av opptil 300 soldater registrert på samme bostedsadresse. En sånn praksis er i beste fall i gråsonen og helt klart uetisk.

Dét kan det se ut til at de menige soldatene også mente, der de sto i lange rekker med blikket i bakken, tause når folk henvendte seg til dem. Deres stemmer gikk ikke til Erdogans AKP, og taktikken slo feil. Erdogan tapte i de kurdiske områdene. Det gjorde han også i de store byene og i områder hvor han og AKP tidligere har stått sterkt.

Det kurdiske partiet DEM (Democratic Party of the Peoples) vant i de kurdiske områdene. Dette til tross for en mektig motmakt.

Jeg har sett pansra militære kjøretøy brøyte vei for Erdogans menn, soldater som fyller skolegårder og som ulovlig sjekker id-kort på vei inn porten på alle som skal inn. Men jeg har sett uredde menn og kvinner som tar til motmæle overfor maktmisbruk både i valglokalene. Jeg har sett en gammel bestemor bli båret av en unggutt for å stemme.

Jeg så gleden i øynene til folk når valgresultatene kom, men også den lille angsten som lurer.

Som en av de lokale lederne sa, «Nå er det ingen som vet hva Erdogan finner på. Husk, vi lever ikke i et demokrati, det er det bare dere i vesten som tror».

Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan.

Erling Folkvord – et livslangt engasjement for den kurdiske kampen

Postet den av

Erling Folkvord, en respektert talsmann for den kurdiske saken og undertrykte folk verden over, gikk bort i Stockholm i en alder av 74. Folkvords engasjement for den kurdiske kampen var tydelig i hans forfatterskap og aktivisme, som strakte seg over 40 år med dedikert tjeneste.

Denne artikkelen er på engelsk og publisert i Medyanews.net.

Verden ser på mens Tyrkia bryter folkeretten

Postet den av

Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no

Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?

Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.

Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.

Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.

Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.

SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.

Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?


Den tyrkiske krigen i Irak som få snakkar om

Postet den av

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.  

Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet. 

Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq

Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.  

Parti og klanar  

Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.  

Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og  store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.  

Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK). 

For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»  

Hjelp frå USA 

Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.  

Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar.  Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå. 

Tyrkias rolle  

Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.  

Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.  

President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år.  Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»  

Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok. 

Korfor reagerer ikkje Irak? 

Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.  

Nummer 150 

Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.  

28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.  

Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar. 

Draumen om «Stor-Tyrkia» 

For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.  

Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland? 

Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.

Stortingets jesidi-debatt

Postet den av

(15. feb. 2024)

Innlegget er hentet fra nettsiden til Jan Bojer Vindheim som tidligere har skrevet om saken her.

Rasmus Hansson fremmet forslaget fra MdG. (Bilde fra Stortingets video)

Stortinget behandlet 15 februar 2024 et forslag fra MdG om å erkjenne at IS sine angrep på jesidiene ved Sinjar i 2014 utgjør et folkemord. Alle partier uttrykte stor sympati med jesidiene og forferdelse over de grove forbrytelser IS påførte dem, men de fleste vek tilbake for å bruke begrepet Folkemord.

Saksordfører Bengt Fasteraune fra Senterpartiet slo fast at IS utsatte jesidiene i Sinjar for grusomme overgrep, men mente det ikke er en oppgave for folkevalgte å avgjøre om begrepet folkemord er riktig. Domstolene må avgjøre dette hevdet Fasteraune.

Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet takket for at saka ble tatt opp og understreket at det  er viktig å fortsette å støtte jesidiene, men han ville overlate til domstolene å avgjøre hvorvidt begrepet folkemord er på sin plass.

Representanten Ine Eriksen Søreide uttalte på vegne av Høyre at det er bra med ny oppmerksomhet rundt dette spørsmålet. De godt dokumenterte overgrepene mot jesidiene savner sidestykke, sa hun, og påpekte at Norge jobber mot IS og mot kjønnsbaserte overgrep og vil fortsette å arbeide for at de skyldige skal straffes. Også Eriksen Søreide mente at kategorisering som folkemord er en oppgave for de uavhengige domstolene og ikke for Stortinget.

En annen tilnærming kom fra FrPs Christian Tybring Gjedde. Han uttalte tydelig , som den eneste utenom forslagsstiller Rasmus Hansson, at jesidiene virkelig er rammet av folkemord, og signaliserte at han vil støtte første del av MdGs forslag. 

Ingrid Fiskaa fra SV innrømmet at det er tradisjon i Stortinget for ikke å ta stilling til begrepet folkemord, men spurte om det er hensiktsmessig å hold fast ved en slik tradisjon. Hun foreslo derfor på vegne av SV, Rødt og Venstre at Stortinget må be regjeringa sette ned et eksternt utvalg for å studere saka og ta stilling til om begrepet folkemord skal anvendes.

Guri Melbye fra Venstre understreket at overgrepene mot jesidiene er et mørkt kapitel som har påført dem store og varige lidelser. Hun fulgte opp Fiskaas forslag, og mente en norsk granskingskommisjon vil kunne legge grunnlaget for framtidige rettsprosesser mot IS. Hun mente Stortinget ikke kan i slå seg til ro med å videreføre tidligere praksis: Det er ikke bare juridiske, men også politiske spørsmål som må avklares.

Forslagsstiller Rasmus Hansson fra MdG påpekte at FNs granskingskommisjon UNITAD for lengst har konstatert at det dreier seg om folkemord. Det er dessverre ingen tvil om at betegnelsen er på sin plass i jesidienes tilfelle. At begrepet folkemord i offentlig debatt ofte brukes litt lettvint, må ikke forhindre at det anvendes presist der det virkelig er på sin plass. 

Til de rutinemessige henvisningene til en tradisjon om ikke å ta stilling, kommenterte han at dette er en dårlig politisk tradisjon, som reduserer spørsmålet om folkemord til historisk jus. Mange nasjonalforsamlinger har slått fast at angrepet på på jesidiene i 2014 og seinere er et klart eksempel på folkemord.

Bjørnar Moxnes tok ordet på vegne av Rødt. Han sa som andre at det er brei enighet om at jesidiene har vært utsatt for grove forbrytelser, men lot til å være i tvil om disse overgrepene fortjener betegnelsen folkemord. Dette må et eksternt utvalg avgjøre etter grundig behandling, sa han.

Dag Inge Ulstein fra KrF mintes, som flere andre talere, høsten 2014 da 100 000 jesidier, som hadde unnsluppet IS, vansmektet på den gloheite Sinjar-vidda. Han la vekt på de seksuelle overgrepene mot jesidikvinner og mente at kvinnene som ble tatt som sexslaver betalte den høyeste prisen. Vi må ikke glemme, sa han, men domstolen må avgjøre om begrepet folkemord er på sin plass.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa det er bra  at situasjonen blir drøftet, og påpekte at Norges bistand også kommer jesidiene til gode, 

Han slo fast at Norge støtter initiativer for å etterforske dokumentere og straffe slike overgrep, men ville ikke at Stortinget skulle ta stilling til betegnelsen folkemord, og heller ikke at det skulle nedsettes noe utvalg for å granske spørsmålet.

Rasmus Hansson spurte i en replikk hvorfor det ikke var mulig å utfordre den tradisjonelle vegringen mot å ta ordet folkemord i bruk. Han mente dette er et viktig begrep som må gjøres politisk operativt, men Barth Eide ville ikke være med på dette. 

Ved voteringen stemte bare FrP sammen med MdG for slå fast at jesidiene er utsatt for folkemord fra IS. Rødt, Sv og Venstre stemte for videre utredning og fikk MdGs støtte til det. Men flertallet ville det annerledes.

Så langt det norske Storting. Samtlige talere ga uttrykk for stor vilje til å støtte jesidiene og gjenreise Sinjar. Det er godt å høre, men innebærer ingen forpliktelser. Det sentrale, omforente talepunktet var at det er domstolene som må avgjøre hvorvidt folkemord finner eller har funnet sted, i denne saka som i tidligere saker der begrepet folkemord har vært drøftet. Denne «tradisjonen» må ses i sammenheng med de sterke forpliktelser Folkemordskonvensjonen  pålegger partene, og som berøres i det opprinnelige forslaget. Ved å skyve definisjonen fra seg, unngår Stortinget at Norge påtar seg disse forpliktelsene.

Vi er ikke døde, men vi lever ikkje heller

Postet den av

NORD-SYRIA: Shamesaa og den yngste sonen Faez er to av 16.500 som i fire år har budd i Wa Shaw Kani-leiren. Dei er flyktningar i sitt eige land. Flyktningleiren ligg om lag 35 kilometer sør for grensa mellom Syria og Tyrkia.

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Innlegget er først publisert i Dag og Tid 22.12.2023

Eg er i Nord-Syria seint i november i år. Etter ein del besøk i dei siste 25 åra har eg mange vener her og synest eg veit litt om både land og folk. Eg er både journalist og aktivist. Eg har støtta frigjeringskampen til kurdarane i 30 år. Og heilt konkret har eg dei siste sju åra samla inn pengar til bygging av fotballbaner for jenter og gutar i Nord-Syria.
Som journalist ønskjer eg etter beste evne å fortelja om kvardagen til folk som er utsette for krigane i dei kurdiske områda.
Etter det kurdiske opprøret mot Assad for elleve år sidan har det gradvis vorte vanskelegare å kome seg hit. Med eitt unnatak er grenseovergangane stengde for utlendingar. Unnataket er to flytebruer over Tigris heilt nord i Syria. For å nå fram dit må ein reise gjennom Kurdistan-regionen lengst nord i Irak. Men ein når ikkje fram til brua utan å ha utreiseløyve frå presidentkontoret i den kurdiske regionen i Irak. Det er som om ein irakar kjem til Noreg og må ha godkjenning frå den norske regjeringa for å reise vidare til Sverige.

Nord og Aust Syria: Oransje er det sjølvstyrte området. Dei samanhengande raude felta er okkuperte av Tyrkia. Raude og blå stjerner er tyrkiske luft- og granatåtak mellom 5. og 10. oktober. Kjelde: RiC

Kurdistan-regionen i Irak blir styrt av menn med makt i Barzani-klanen, som har gjort seg gjeldande i Irak sidan 1940-talet. Og Barzani-toppane har tette økonomiske og politiske band til president Erdoğan i Tyrkia.
No har Tyrkia i mange år ført krig mot det Erdoğan kallar terroristar i Nord-Syria. Eg ser ikkje på dei som terroristar, men som del av ei demokratisk rørsle i Midtausten. Og føremålet med reisa mi denne gongen er å sjå korleis den tyrkiske krigen har endra kvardagen for folk som den 60 år gamle Shamesaa og andre «terroristar».
Eg har fått utreiseløyve som frilansjournalist. Likevel er eg spent da eg kjem til det aller siste kontrollpunktet på grensestasjonen. – Sorry, Erling. You must sit down a few minutes, seier ein funksjonær da datamaskinen hans har sett på passet mitt.
Etter som minuttane blir til mange timar, blir eg meir og meir mismodig. Så, rett før stengetid, kjem ein annan funksjonær med passet mitt og ønskjer meg god tur. Eg blir einaste passasjeren på den siste minibussen over Tigris.

FLYKTA MED HUSDYR
Det er iskaldt i Wa Shaw Kani-leiren da sjåføren Safqan, tolken Khalisa og eg dukkar opp som ubedne gjester hos Shamesaa og sonen Faez. Dei bur i eit slite, blått telt med dei velkjende UN-bokstavane på utsida. Vindkasta piskar sanden så hardt mot teltveggane at eg er redd dei skal gi etter. Shamesaa prøver å tette igjen eit hol der teltduken har begynt å rivne. Fram til 11. oktober 2019 budde dei i landsbyen Al-Manajir, like utafor grensebyen Serê Kaniyê. Den kvelden måtte dei og naboane flykte da den tyrkiske hæren og leigesoldatar omringa landsbyen. Nokre av naboane prøvde å ta med seg husdyra.
– Vi levde godt der, seier begge. Shamesaa, som har sju vaksne søner, var framleis heimeverande. Faez var landarbeidar. Fire av brørne er gifte og har born. To er ugifte. Faren, som var elektrikar, mista livet i ei arbeidsulykke da Faez var 13 år. No bur alle i storfamilien i Wa Shaw Kani-leiren. Leiren har fleire familiar enn telt.
– Eg har ikkje teppe å legge over meg om natta, seier Shamesaa.
– Eg må berre legge meg i eit hjørne. Vi har brukt alle teppa til å tette og forsterke teltveggane.
Når eg ser meg rundt, forstårq eg kva ho snakkar om. Teppet som ligg på jordgolvet, må ligge der.

Wa Shaw Kani er den største av tre leirar for interne flyktningar frå Serê Kaniyê. Foto: Sebastian Backhaus

OKKUPASJON
Eg er i den sjølvstyrte delen av det nordaustlege Syria. Det tverrkulturelle sjølvstyret som flyttar makt frå menn til kvinner, starta så smått med eit fredeleg opprør i Kobanê i august 2012. Regjeringsstyrkane måtte forlate Kobanê, som det to år seinare vart skrive mykje om i utanlandske media, fordi terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) i 2014 leid sitt første nederlag der, ikkje minst takka vere flystøtte frå USA. IS er framleis aktiv, med gøymde celler, både i Irak og Syria. Syrian National Army (SNA) er namnet på den tyrkiske leigesoldathæren. Denne hæren som Tyrkia oppretta i 2017, er ei konfliktfylt blanding av rundt 30 væpna grupper i Syria. Innbyrdes kampar mellom dei er ikkje uvanleg. Soldatar kan skifte frå den eine gruppa til den andre.
At tidlegare IS-krigarar har gått over til ei gruppe i SNA, er dokumentert fleire gonger. Tyrkia,
som finansierer SNA, har òg sendt SNA-soldatar både til Libya og til Nagorno-Karabakh.
Sjølvstyret i den nordaustlege landsdelen omfattar i dag nær ein tredjedel av Syrias landområde. Folketalet er nær fem millionar. Dei fleste er arabarar. Autonomous Administration of North and East Syria er det tungvinte namnet på sjølvstyret i Nord- og Aust-Syria. Namnet understrekar at dei ikkje vil bryte ut av Syria, altså det er ikkje tale om å opprette ein eigen stat. Men i løpet av dei siste sju år har Tyrkia okkupert tre ulike delar av dette sjølvstyrte området.


VELORGANISERT
Wa Shaw Kani er ein velorganisert leir. 38 personar, dei fleste på heiltid, arbeider for Den kurdiske raude halvmåne. Av desse er tre jordmødrer, ein allmennlege, ein barnelege og ein gynekolog. Pengemangel er årsaka til at det berre står éin ambulanse utanfor Raude halvmåne-brakka. Fram til nyleg hadde dei to ambulansar. Dei omfattande sanksjonane mot Syria gjer sitt til at helsearbeidarane manglar det meste som trengst for å drive ei god helseteneste. Den lokale Raude halvmåne-sjefen, Khunat Ahmed, fortel at heile leiren nyleg var utan vatn i to døgn. Tyrkiske dronar hadde øydelagt elektrisitetsforsyninga og tankbilane dei brukte for å hente vatn.
Khunat vart i 2015 med familien som reiste til Tyskland. Dei flykta frå IS og krigen. Men ho reiste heim att etter ni månader. – Ingen føretrekker å leve livet sitt i eit anna land, seier ho.

Khunat Ahmed er sjefen for dei 38 helsearbeidarane som jobbar for Kurdiske raude halvmåne i leiren. Foto: Erling Folkvord


FLEIRKULTURELL
Wa Shaw Kani er den største av tre leirar med flyktningar frå Serê Kaniyê. Den nyaste folketeljinga fortel at byen var jamstor med Hamar før krigen starta i 2011, med om lag 29.000 innbyggarar. Serê Kaniyê er delt. Frankrike og Tyrkia vart for 102 år sidan samde om å trekke ei statsgrense langs Berlin–Bagdad-banen. Agatha Christie reiste med banen før ho skreiv Mord på Orientekspressen. Statsgrensa går tvers igjennom byen. Den nordlege bydelen er i Tyrkia og den sørlege i Syria. Men byen har framleis namn på fire språk: tyrkisk, arabisk, kurdisk og assyrisk.
Første gongen eg var der, for ti år sidan, var byen delt av enda ei grense: ei våpenkvileline mellom kurdiske forsvarsstyrkar og Den frie syriske hæren. Soldatane frå Den frie syriske hæren fortalde meg at dei hadde kome over grensa frå Tyrkia. Dei viste meg rundt og fortalde om ambisjonane dei hadde for eit nytt Syria. Men dei lukkast ikkje. Dei kurdiske forsvarsstyrkane jaga dei tilbake til Tyrkia nokre månader seinare. Hausten 2013 tok innbyggarane fatt på gjenoppbygginga. I fleire år kunne dei leve nesten i fred. Folk eg møtte i Serê Kaniyê før den siste okkupasjonen, fortalde at skyting frå tyrkisk side drap nokre få og skadde litt fleire i dei neste fem–seks åra. Men i landsbyane utanfor byen var småbrukarane redde for å arbeide på jorda som ligg nærast grensa.


OKKUPERT BY
– No er heile den syriske delen av byen okkupert. Familiane til IS-krigarar og andre leigesoldatar som har slutta seg til den tyrkiske leigesoldathæren, har overtatt mange av husa. Erdoğan har òg flytta flyktningar frå andre delar av Syria inn i hus som vart ledige da nesten alle flykta frå Serê Kaniyê. Men nokre få har reist heim igjen, seier Shamesaa, som
trur at huset til familien hennar enno står tomt. Ho fortel òg at IS-soldatar i leigesoldathæren
har sendt ut ein video som viser halshogging av nokre av dei som vende tilbake. Den siste opplysninga kan ikkje eg kontrollere, men det er uansett ei forteljing som skremmer dei i leiren.

Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.


BY MIDT I KRIGEN
Eg vil helst reise til Z’argan som ikkje er langt unna. Her i Dag og Tid rapporterte eg frå den vesle byen for to år sidan. Men denne gongen får eg ikkje reise dit. Eg får berre vite at heimevernet i den byen akkurat no prøver å slå tilbake eit åtak frå det okkuperte området som ligg tett inntil byen. Derfor blir det i staden ein tur oppover Eufratdalen. Den lengste elva i Sørvest-Asia, som renn frå dei kurdiske fjella i Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukta, er nesten uttørka.
Eg køyrer vidare mot Raqqa, ein av dei store byane i Syria, og IS-hovudstaden frå 2014 til 2017. Eg sit tørt og varmt medan regnet høljar ned og vaskar vekk sandlaget på bilane. Men vinden er like kraftig. Eg tenkjer på korleis Shamesaa, Faez og dei andre i Wa Shaw Kani må takle vinden og vatnet.
Vi kjem til den oppdemde Assad-sjøen, som er dobbelt så stor som Mjøsa. Ein ingeniør tar oss med rundt på Tabqa-kraftverket i sørenden av sjøen. Det er største kraftverket i Syria. Han viser oss at vasstanden no er seks meter lågare enn da eg var her på same tid på året i 2017. Berre éin av dei åtte turbinane er i drift. Ingeniøren seier Tyrkia har stansa mykje av vatnet. Noko som er katastrofal for jordbruket langt nedover Eufrat-dalen.


TIL Z’RGAN LIKEVEL
Etter eit par dagar får eg ja til eit Z’argan-besøk likevel. På heimevernposten der vi stoppar, får eg eit triveleg gjensyn med ein av soldatane eg møtte sist. Han og dei andre fortel detaljert om kampane to dagar før. 15 køyretøy med soldatar hadde vore på veg mot byen.
Forsvararane var så godt budde at dei stansa åtaket. Fem soldatar døydde. Tre frå den tyrkiske hæren. To var leigesoldatar. Ein leigesoldat vart skadd. Ein offiser frå forsvarsstyrken fekk ein hovudskade. No er dei budde på ein hemnaksjon. Da tyrkiske køyretøy blir observerte nær frontlina, utset dei rundturen vår. Ein kjentmann frå heimevernet er med i bilen da vi startar ein dryg halvtime seinare. Ein times biltur på kryss og tvers i ein utkantbydel gir eit inntrykk av krigen. Ingen store bombekrater. Berre nokre få bustadhus er jamna med jorda. Eg treffer mange som framleis er der. Ei kvinne svarar kort da eg spør om korfor ikkje ho og familien har flykta: Kor skal vi flykte?
Dei huslause på Gaza-stripa stiller same spørsmålet.


Dette er litt av det eg såg:
■ Tyrkia har bomba eit bakeri som 200 familiar var avhengige av. Etter forsøk på reparasjon kom bombeflya ein gong til.
■ Tyrkia øydela samtidig eit pumpetårn for drikkevatn. 200 familiar vart utan vatn.
■ Ei mølle som leverte mjøl til matlaging, var knust. Reparasjon krev reservedelar som må kjøpast inn i strid med dei FN-vedtatte sanksjonane. Dei tre som arbeider på åkeren ikkje så langt frå mølla, arbeider som før: – Kva anna kan vi gjere, spør den eldste.
■ Det er midt på føremiddagen da vi møter ein flokk smågutar i ei av gatene. Eg spør korfor dei ikkje er på skolen. – Eg går ikkje på skolen, svarar ein tolvåring. – Skolen min er bomba.
■ Vi er innom tre skolar. Bygningane er ikkje knuste, men det som står igjen, er ubrukeleg som skole.
■ Eit kommunalt kontorbygg er òg bomba. Ein vasstank som kommunen brukte for å køyre ut drikkevatn til folk, er sprengt i filler. Treffsikker bombing.
■ Ein klinikk for bydelen hadde fått same medfart. Alt er knust.
■ Fordi Tyrkia øydela straumforsyninga for lenge sidan, skaffar mange seg straum med generator. Fleire familiar har gjerne ein på deling. Eg mistar teljinga på dei øydelagde generatorane vi køyrer forbi. Presis bombing her òg. Generatoren var målet, ikkje husa nokre meter unna. Omvisaren fortel at droneoperatørane først detaljfotograferer områda som skal bombast. Tyrkisk droneproduksjon er i verdstoppen. Kampane som kosta fem soldatliv for to dagar sidan, var «vanleg» krig mellom okkupant- og forsvarsstyrkar.
Det eg ser i denne vesle bydelen, er noko anna. Her er det ingen militære innretningar.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.

– Eg går ikkje på skole. Skolen min er bomba, seier denne 12-åringen i Z’rgan. Tyrkiske bomber har øydelagt dei tre skolene i bydelen hans. Foto: Erling Folkvord

FLEIRE KRIGAR
I desse to vekene har eg sett ein av krigane i Midtausten på nært hald. Ein av dei andre krigane i Midtausten går føre seg på palestinsk jord. For president Erdoğan handlar krigen i Syria om å skape ein fredskorridor på syrisk territorium. Korridoren skal i første omgang vere minst 30 kilometer brei og strekke seg frå Middelhavet til grensa mot Irak. Han har berre så vidt begynt. Dei eg har møtt i Nord-Syria, seier at Erdoğan vil utvide Tyrkia og øydelegge det nye demokratiet dei har skapt.

President Erdodan viser hovudforsamlinga i FN 24. september 2019 eit kart der eit 30 km breitt belte han ønskjer å okkupere i Syria, er markert. Ein «fredskorridor», som han kalla det. 15 dagar seinare tok den tredje invasjonen i Nord-Syria til.