Kategoriarkiv: Medlemsbrev

Kort om «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen i Rojhelat og Iran

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

«Jin, Jiyan, Azadi» eller «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen skapte et rom for kvinner i Iran å komme seg ut av dominansen, begrensningene og grensene som den eksisterende ordenen hadde bestemt for dem. Selv uten en anstendig organisering og til tross for all undertrykkelse og ren vold fra styremakten, ga de mot til hele samfunnet og er fortsatt til stede på ulike måter. Kvinner visste at kvinners tilstedeværelse og subjektivitet er av sentral betydning for revolusjonen.

En av metodene for kvinneprotester var å fjerne hijaben, som ga et sterkt slag mot den ideologiske ordenen til regjeringen. Å fjerne hijaben er ikke bare en handling for å få rett til påkledning, men også en protest og en utfordring mot alle de røde linjene og lovene som er trukket på kvinners kropp, vilje og tanker fra regimet og ikke minst samfunnets side.

Bilde er hentet fra: https://www.kerdolegal.com.au/jin-jiyan-azadi/

I de siste årenes bevegelser eksisterte det også kvinneprotester mot reglene for klær og spesielt innføringen av den obligatoriske hijaben, men i «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen gikk disse kampene inn i et stadie der systemet ikke kunne og ikke er i stand til å kontrollere. Ved å ty til vold og arrestasjoner har regimet mistet evnen til å gjenopprette hijab-lovene. Derfor har denne bevegelsen skapt mange sosiale, kulturelle, kunstneriske, mentale og idealistiske prestasjoner, som vil fortsette å være viktige ettersom årene går.

Med dannelsen av denne bevegelsen rundt protesten mot obligatorisk hijab og vold mot kvinner, fortsatte vi å se større krav og mål, som inkluderer anerkjennelse av rettighetene til ulike etnisiteter i Iran, som har blitt undertrykt og diskriminert av den iranske regjeringen i årevis. Derfor er det ikke mulig å vurdere denne kvinnebevegelsen i en begrenset ramme.

Til tross for noen synspunkter om at denne bevegelsen har eller kommer til å avta/stoppe, kan man, med tanke på fremdriften i folkelige kamper, si at denne bevegelsen har et potensial som ikke vil avta helt, men vil gå inn i en annen fase av protester. Så lenge det kvinnefiendtlige patriarkalske styresettet basert på fiendskap med folk og ødeleggelse av samfunn og natur er eksisterende, vil samfunnet alltid reise seg opp igjen på forskjellige måter for å protestere mot denne ordenen, og dens fremvekst vil bli tent igjen med en annen gnist.

En av de viktige prestasjonene til denne bevegelsen var utvilsomt å etablere en transnasjonal allianse blant kvinner. Denne bevegelsen etterlot også en sterk innvirkning på kvinnekampen i Midtøsten. Med tanke på den sosiologiske karakteren til denne geografien og den sterke innflytelsen fra religion, stat og sexisme som dominerer kulturen i Midtøsten, spilte kvinner en aktiv rolle i politisk og sosial utvikling og ulike protester.

På en annen side er kjønnsmønstrene og stereotypiene som påvirkes av tradisjonalisme og sharia og religiøse lover dypt i disse regionene, ble mange av disse kjønnsmønstrene og normene brutt under denne prosessen. Et tydelig eksempel på det var fjerningen av hijab av kvinner og jenter i Iran, som er en radikal innvending mot den etablerte kropps-politikken. Kampene til kurdiske, persiske, baluchiske, arabiske kvinner og kvinner fra flere andre etnisiteter i Iran, som har utvidet seg de siste årene har presentert et annet bilde av Midtøstens kvinner. Et bilde av at kvinner ikke bare er i en underordnet og undertrykt posisjon, men også har evne og styrke til en sammenhengende kamp og motstand som klarer å skape omfattende og konstruktive endringer i regionen.

Til tross for den systematiske innsatsen fra de diktatoriske systemene i regionen for å marginalisere kvinner og opprettholde deres posisjon som annenrangs borgere, har ikke kvinner forlatt kamparenaen. I geografien til Midtøsten er det en sterk tradisjon og kultur for kvinnekamp, og det er rike erfaringer i hvert av landene. Med en kort titt på kvinnebevegelsens historie vil vi se at kvinner alltid er til stede. I folkelige opprør mot kolonialisme, okkupasjon og nasjonale frigjøringsbevegelser har de vært innflytelsesrike.

Spesielt er det den kurdiske kvinnefrihetsbevegelsen med mer enn førti års erfaring som har verdifulle ressurser og prestasjoner som er viktige for andre kvinner. En bevegelse som sammen med kampen mot maktsystemet og det patriarkalske kulturen, også har organisert omfattende teoretiske og sosiale aktiviteter i retning av kvinners frihet. Afghanske kvinner som er under Talibans doble kontroll og undertrykkelse, spesielt den siste tiden, har blitt inspirert og oppmuntret av kvinnebevegelsen i Iran og Rojhelat. Til tross for de vanskelige levekårene benytter de enhver anledning til å protestere. De viser sine innvendinger mot Talibans lover, noe som blir gjort legitime og rettferdiggjort under islams navn er ofte et produkt av sosiale og politiske faktorer.

På en annen side er vi dessverre vitne til en systematisk spredning av kvinnedrap i æres navn i forskjellige byer i Iran og Rojhelat. Dette er mens det ble klart for alle i løpet av det siste året at stemmen til denne bevegelsen er det sanne kallet om frihet som har forårsaket mest frykt hos det iranske regimet. Et system som gir denne retten til overgriperne basert på patriarkalsk mentalitet, enten på gaten, universitetet, arbeidsplassen eller hjemme, av far, bror, ektemann, hijabpoliti osv., i æres, tradisjonens, religionens eller lovens navn å overfalle eller drepe kvinner. Det økende antallet drap under ulike titler viser hvor mye regimet ønsker kvinners ikke-eksistens.

Når «kvinne, liv, frihet» når sitt høydepunkt med kvinner i spissen, øker også presset fra det undertrykkende regimet og myndighetenes voldelige press på samfunnet. På den ene siden prøver kvinner å gjøre hver arena til en arena for kamp, på den andre siden har vi nylig vært vitne til seriedrap på kvinner i Sardasht, Harsin, Mashhad og andre byer. Og dette er nettopp grunnlaget for det patriarkalske og kvinnefiendtlige regimet. Det betyr at regimet er redd for kvinners aktive tilstedeværelse og ikke ønsker endringer i sin kvinnefiendtlige struktur. Den populistiske mentaliteten i Iran er basert på kvinnehat, og kvinner i ulike perioder, spesielt det siste året, forble ikke bare tause mot denne politikken, men deres frihetssøkende rop ble høyere enn noen gang. Man kan med andre ord si at regimet hevner seg på kvinner.

Regimets kvinnefiendtlige angrep er en forbrytelse. En forbrytelse mot hele samfunnet. Å drepe hver kvinne er slutten på et fritt liv. I løpet av det siste året har mange kvinner ofret livet for å forsvare sin identitet. De ga livet sitt for at livet skulle fortsette.

Foreningen Fotballbaner for jenter og gutter i Kobane, Raqqa, Qamishlo og Tabqa

Postet den av

Fotballbaner til Tabqa i Nord-Øst Syria!

Den siste – men minst like viktige – innsamlingsrunden for barn i Nord – Øst Syria er i gang. Nå er det barna i Tabqa som skal få gleden av å være sammen i fellesskap rundt den berømte fotballen!

I en del av verden hvor jentefotball ikke akkurat har stått veldig sterkt, ser Fotballforeninga hvilken glede, stolthet og enorme innsats som har vært gjordt, og gjøres, i både forberedelse, bygging og bruk av banene i Kobane, Raqqa, og Qamishlo. Bruken av disse banene er i ordets rette forstand – banebrytende. Ikke minst for jenter kan det å kunne utfolde seg i lek og fellesskap på en fotballbane, være kilde til ikke bare glede, men også selvtillit og styrke til å gå inn i videre liv.

Styret – og mange støttespillere og hjelpere – er nå i ferd med å styrke innsatsen for denne siste runden. Vi ønsker å igjen kontakte privatpersoner, fotballforeninger, kommuner, fylkeskommuner – samt flere organisasjoner – som både tidligere har støttet, men også ser på mulighetene for å finne nye glade givere til dette viktige arbeidet.

Dette gjøres i i form av dugnader, og vi er optimister – i et fellesskap – vi vet hvor viktig dette er, i en skjebnetid for denne regionen og menneskene som bor der, ikke minst barna.

Underveis i våre prosjekter samarbeider foreningen tett med lokale myndigheter om både planlegging og utførelse. Vi er enige om at det er en oppgave å sikre jentene muligheter til å delta. Banene er for masseidrett, ikke eliteidrett.

Dersom du ønsker å vite mer om vårt arbeid, hvem som er involvert og hva som tidligere har skjedd, så sjekk gjerne vår hjemmeside – og vi blir veldig glade også for bidrag. som det står på hjemmesiden  – vi vil gi glede og trygghet – bli med du også!!

Jin, Jiyan Azadi – en ledetråd i Nord og Øst Syria (NØS)

Postet den av

Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd

Det autonome Nord og Øst Syria er et resultat av den demokratiske frigjøringskampen med base først og fremst i de kurdisk-dominerte områdene i nordre og østre Syria. Helt sentral er kvinnekampen. Revolusjonen starta i 2012, da Assad regimet trakk seg ut av de viktigste byene i nord på grunn av militært press fra jihadistgrupper som Islamsk stat og Al Nusra. Hele verden ble kjent med  kvinnefrigjørings-soldatene som  nedkjempa IS sammen med sine mannlige kolleger. 

Fortsatt er hele Syria i en uavbrutt krigstilstand og NØS er intet unntak.  

Afrin 

Afrin (den blå delen av kartet), lengst nordvest i Syria, som ble frigjort fra Assad-regimet i 2012, begynte å utvikle et nytt demokrati, men ble okkupert av Tyrkia i 2018, med stilltiende aksept av Russland og USA. Hundretusener flyktet fra okkupantmakta sørøstover til Sheba der de bor i kummerlige forhold i flyktingeleire. 95 % av befolkningen i Afrin var kurdere. Nå er den kurdiske andelen av befolkningen nede i rundt 35 %. Tyrkia flytter inn først og fremst arabere. Det bygges nye landsbyer i samarbeid med andre stater i Midtøsten. Det foregår geriljakamp i Afrin mot okkupantmakta.  

I 2016 okkuperte Tyrkia områdene øst for Afrin (den grønne delen av kartet). Disse områdene domineres av ulike militser som gjerne er tilknytta ulike jihadist nettverk. De brukes som redskap av Tyrkia både mot Nord og Øst Syria og mot Assad regimet. 

I 2019, ga USA og Russland Tyrkia grønt lys til å invadere området med byene Tell Abyad og Ras al Ayn (den brune delen av kartet). 

Tyrkisk-kontrollerte områder av Syria omfatter et 8.835 kvadratkilometer stort område som omfatter over 1000 bosetninger, inkludert byer som al-Bab, Azaz, Jarabulus, Rajo, Tal Abyad og Ras al-Ayn. 

Flertallet er arabere 

Frigjøringa av NØS skjedde i perioden 2012 til 2019. Den begynte i nord i de kurdisk-dominerte områdene og bevega seg deretter sørover på østsida av elva Eufrat. Frigjøringsstyrkene i Syrias demokratiske styrker (SDF) prøvde ikke å frigjøre områdene vest for Eufrat, for i disse områdene var det kamper mellom Assad regimets hær og de islamistiske militsene som har støtte fra Tyrkia og ulike sunni-arabiske stater. Nå utgjør NØS hele området i Syria øst for Eufrat. Flertallet i NØS er arabere og kurderne utgjør den største minoriteten. Antallet innbyggere er mellom 4 og 5 millioner. 

I alle områdene i NØS utvikles et forsøk på et nytt demokrati der kvinner har like rettigheter med menn, og der man praktiserer det nå velkjente medleder systemet med en mann og en kvinne i alle lederstillinger. Dessuten oppretter man mange ulike komiteer som velges lokalt. Blant disse komiteene finner vi alltid kvinnekomiteen. Det utvikles også såkalte kvinnehus der kvinnene utvikler sin politikk. 

Denne politikken møter motstand, både eksternt fra ytre makter, men også internt. Det er mye nytt i systemet som går på tvers av tidligere politiske forhold og den vanlige kulturen i Midtøsten. Ikke alle menn liker å bli skjøvet ned fra pidestallen, og gamle diktatoriske strukturer som finnes blant annet i deler av klasse- og stammekulturen står i veien. 

Trefninger i sør 

De arabiske stammene i søndre del av NØS rives mellom ulike lojaliteter og muligheter. Deir Es Zor var Den islamske stats sterkeste område i Syria og ulike eksterne krefter som Tyrkia, Assad-regimet og Iran støtter de kreftene som er mot frigjøringskreftene i NØS. Seinest i forrige måned var det flere militære opprør i området, mange titalls ble drept. Mye peker mot at Assad-regimet bisto opprøret ved å væpne og sende militser over Eufrat elva for å støtte de klanlederne som er misfornøyde med det nye demokratiet. IS-celler har utført over 121 angrep i NØS hittil i år, melder Syrian Observatory for Human Rights, som er basert i Storbritannia.  Frigjøringskreftene jobber for å styrke de demokratiske og kvinnefrigjørende kreftene i området for å bygge opp et samfunn der de ulike folkegruppene og religionene kan, ikke bare leve parallelt, men bygge et fellesskap sammen. I og med at de demokratiske kreftene er under stadige angrep og ytre beleiring, må vi regne med at utviklinga av demokratiet blir hindra av behovet for sikkerhet. Det nye demokratiet legger vekt på å styrke både ungdommens og kvinnenes rolle i samfunnet. På den måten styrkes de kreftene som har mest å tjene på det nye demokratiet. 

Tyrkisk opptrapping 

I utgangspunktet i 2011, da de militære kampene i Syria brøt ut, hadde Tyrkia som målsetting, i likhet med de fleste arabiske statene i området, å styrte Assad-regimet. Men Russland kom Assad til unnsetning og regimet har greid å overleve med  fortsatt støtte fra Russland og Iran. Tyrkia ser nå ut til å ha oppgitt målet om å styrte Assad, og det arbeides nå med å finne en løsning der det kan inngås noen kompromisser. En del av løsningen vil da være at Tyrkia og Assad-regimet går sammen mot NØS for å knuse demokratiet og kvinnefrigjøringa som er skapt der. Men Assad-regimet stoler med rette ikke på at Tyrkia vil trekke seg ut av de syriske områdene det da vil okkupere. Derfor har det hittil ikke blitt noe allianse. USA stiller seg også fortsatt i veien for en videre tyrkisk ekspansjon. Men man kan aldri vite når USA vil trekke sine rundt 800 tropper ut av NØS og overlate området til Tyrkia. Det kan fort skje innen et par år. USA har kanskje nok med å sikre sine posisjoner i Irak og Qatar. Dessuten vil det å gi Tyrkia NØS være et mulig forhandlingskort for USA i det store maktspillet om verdenshegemoni. 

Sanksjoner og blokader 

Den fortsatte borgerkrigen og de vestlige økonomiske sanksjonene mot Assad-regimet forverrer forholda for vanlig folk stadig mer i hele Syria. Motstanden mot Assad i de regimekontrollerte områdene fortsetter og Tyrkia sikrer de jihadist-dominerte militsene i Idlib provinsen der det bor rundt to millioner mennesker. Samtidig som regimet har større kontroll nå, går økonomien nedover for vanlige folk. 

NØS rammes også av blokader og sanksjoner. Alle grenser mot Tyrkia, Irak og regimet er for det meste stengte. Men likevel slippes en del varer og mennesker igjennom, til og med gjennom grensa med Tyrkia. De to viktigste eksportartiklene for NØS ser ut til å være olje og korn.  For eksempel er det handel mellom NØS og Assad-regimet der olje blir frakta til vest og diesel og bensin blir frakta til øst. NØS mangler raffineringskapasitet for sin olje, og vest mangler olje. 

Tyrkia angriper NØS daglig ved hjelp av droner, bombekastere, jihadistmilitser med mer. Da PKK angrep hovedkvarteret til det tyrkiske Sikkerhetsdirektoratet den første oktober 2023, brukte Tyrkia dette som argument for å trappe opp angrepene mot NØS. Tyrkia påsto – uten bevis – at angriperne var fra Syria. Tyrkia har, i tida etter 5. oktober angrepet over 145 steder. Angrepene retter seg mot både sivile, politi og hæren. Mange titalls har blitt drept og flere skada. Både sjukehus, vannpumpestasjoner og annen sivil infrastruktur er ødelagt. Tyrkia angriper også NØS ved å stenge av vanntilførselen eller alternativt skape flom. Verdens stater er tause. 

Det er ikke rart at folk forlater NØS hvis de har råd. Likevel er antallet innbyggere opp mot 5 millioner mennesker, som i denne situasjonen arbeider hver dag for å overleve og utvikle et flerkulturelt, demokratisk samfunn der alle ulike grupper skal inkluderes og der kvinnefrigjøring er en ledetråd. 

En varm hilsen fra Nord og Øst Syria (Rojava) til alle medlemmer i Solkurd

Postet den av

Det er mange uløste spørsmål i Rojava:  Økonomien, sikkerhetssituasjonen  og ikke minst IS-familiene som bor i leirer under vanskelige forhold.  

Jeg ønsker å ta opp et tema som alle i Rojava er opptatt av. Nesten alle jeg møtte denne gangen, snakket om det: En FN- rapport om Hori – senteret. Det er et rehabiliteringssenter for IS ungdom som har deltatt aktivt i krig og har begått forbrytelser. Rapporten inneholder kritikk som er rettet mot sentret: At selvstyre-myndighetene kidnappet IS-barn,  at ingen vet hvor de er og at sentret er som et ungdomsfengsel. Sentrets ledelse avviser dette.  

Jeg møtte noen av mødrene i Roj leieren som har sine barn i sentrert. De sa at de har jevnlig  kontakt med barna sine, per telefon eller ved å besøke dem. 

Jeg hadde også et møte med med lederen for sentret. Han synes at FN-rapporten er svært urettferdig ovenfor selvstyremyndighetene som prøver alt de kan for at disse ungdommene blir behandlet i følge barnas rettigheter etter Barnekonvensjonen. Men med de ressursene de har, er dette knapt mulig. For ansatte på Hori-senteret er det som å være  alene med en brennende ball i hendene. De som jobber i institusjon blir truet. Nylig mistet de også tre av sine kolleger. De døde i et tyrkisk droneangrep rett ved senteret.  

IS tvang de som nå er på Hori-senteret,  til å begå de verste terrorhandlinger enda mens de var barn. IS skadet den alvorlig, følelsesmessig og mentalt. Viss selvstyremyndighetene ikke får hjelp til å håndtere disse ungdommene, kommer de til å utgjøre en stor trussel mot hele verden.  

Jeg kan fortelle litt om sentret og hva som var bakgrunnen for å bygge et slik senter: Etter at IS i mars 2019 ble militært nedkjempet i Bagouz ,  ble IS – familiene  plassert i  Al-Hol leiren og Roj-leiren, mens ungdom ble plassert i Hori -senteret. Dette gjelder bare de som var over 18 år og hadde deltatt aktivt i IS. 

Som dere sikkert vet,  er det daglige droneangrep og ikke bare mot militære mål. Tyrkia angriper også sivile med droner. Jeg var i Rojava da fire  YPG-soldater i en sivil bil ble angrepet. Alle fire mistet livet, to av de var skadet fra før.
 

Beste hilsen,
Deres kurdiske venn 

Ekstremværet HANS hindra SolKurd-møte om Tyrkias krig mot sivile i Den kurdiske regionen i Irak

Postet den av

Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman  fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.  

Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av.  Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå  til Stockholm.  

Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak. 

Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth

Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».

CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022

 Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak

Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA,  arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der  det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.

I slutten av juli publiserte CPT en detaljert årsrapport om sivile skader etter Tyrkias bombeangrep i 2022. Denne er utarbeidet i samarbeid med End Cross Border Bombing Coalition  (ECBBC).https://cptik.org/reports-1/2023/7/28/report-civilian-casualties-of-turkish-bombardments-in-northern-iraq-in-2022

Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene

I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der  og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer. 

De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022.  15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren  Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.

Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.

Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.

Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile  i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene  og militære utpostene i Den kurdiske regionen.

CPTs metode: Dokumentere sannheta

11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.

Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.

Dette distriktet grenser mot Iran.

Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen.  Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:

De tre som Tyrkia drepte, var arabere  fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå  bodde de i den kurdiske byen Duhok.  Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter  Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet. 

Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene.  Nå gjengav  begge mediene  fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT.  Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231

2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:

«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»

De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.

Første halvdel av august 2023

16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.

Denne rapporten kan du lese her: https://cptik.org/updates-1/2023/8/24/cross-border-bombings-august

Sanne beretninger om krigen mot sivile

Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.

Mange rapportene utgis også på engelsk. Disse finner du her: https://cptik.org/updates-1

CPT-rapportene er gode verktøy i opplysnings- og solidaritetsarbeidet.

Andre CPT-raporter:

Kartet på side 13 i denne  CPT-rapporten viser den militære situasjonen i juni 2021.

Klikk for å få tilgang til 09a85-civilian-impacts-claw-lightning-eng.pdf

Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside

Tyrkia-valget ga Erdogan-diktaturet ny galgenfrist

Postet den av

Av Arnljot Ask

Anljot sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg

Som kjent klarte den tyrkiske eneherskeren Erdogan, ved sin kontroll over både domsmakta, medier, politi og det militære apparatet å beholde sitt enevelde ennå for en stakket stund etter en knappest mulig valgseier i to runder, hhv 14. og 28.mai.

Johan Petter Andersen, som var valgobservatør fra Solkurd sammen med ca 175 andre inviterte av HDP fra 12 euroepiske land (derav 4 til fra Norge i denne delegasjonen), har skrevet en konkret oppsummering etter erfaringene fra 1.valgomgang. Du kan finne denne på hjemmesiden til Solkurd.

Til tross for betydelig tilbakegang for Erdogans parti, fikk hans koalisjon rent flertall i Nasjonalforsamlingen, med over 320 av de 600 representantene.  Den nye valgkoalisjonen som HDP stilte opp i tapte 2 representanter og sitter nå med 65 medlemmer i den nye forsamlingen.
Valget av president som gikk til 2.omgang 28.mai ble vunnet av Erdogan med ca 4 % overvekt.

Undertrykkingen og forfølgelsen av kurderne fortsetter med uforminsket kraft, melder HDPs Europakontor 20.juni. Det gjelder enda flere valgte representanter som er fengslet, og drap på sivile som angripes for å støtte terrorister.

Erdogan intensiverer nå også krigshandlingene både i Bashur (Nord Irak) og i Rojava. Nettopp ble både medleder og hennes vara for AANES i Qamshlo i Rojava drept i et droneangrep. Også i områdene i Nord Syria vest for Kobane har Tyrkia trappet opp sine militære angrep. Erdogan har ikke gitt opp sitt ambisiøse osmanske stor-tyrkiske prosjekt, og bruker muslimske regionale aktører som Iran, Saudi-Arabia og Gulf-stater i sitt diplomatiske sjakkspill mot Vesten, inkludert EU, tilsvarende som han har spilt Russland og USA mot hverandre både i Syria Libya og Ukraina krigene.

Lokalvalgene i Tyrkia i mars 2024 kan bli avgjørende
Det knappe flertallet for Erdogan og de vedvarende økonomiske problemene kan innebære at hans triumf nå blir kortvarig. Men uansett vil det kreve forsterket innsats fra oss og andre venner av kurderne å følge opp vårt solidaritetsarbeid for kurderne i hele regionen. Da både det som skjer i Tyrkia, Syria, Iran og Irak griper inn i hverandre.  HDP oppsummerer nå sin valgtaktikk, hvor de ble presset til å ta raske avgjørelser i innspurten for å sikre at de kurdiske stemmene ikke ble manipulert bort av prosessen med å forby HDP. Den største utfordringen her var å hindre at mange lot være å stemme fordi de var usikre på at alternativet med CHP seier ville bety noen særlig bedring.

Denne debatten vil pågå videre nå framover mot de snarlige lokalvalgene i mars 2024, hvor en viktig oppgave vil være å fjerne Erdogans kandidater i de store byene og sikre kurdiske ordførere i de kurdiske områdene.

Samtidig har utviklingen det siste året understreket betydningen av kurdisk enhet, med bakgrunn i utviklingen i Iran, Irak og Syria. Det feministiske aspektet, ikke bare i Bakur og Rojava/AANES, men nå også i Iran, også utenfor Rojhelat, pluss bevegelsen blant ungdommen, er en del av dette.

KNK fokuserer på å videreutvikle enhetsbestrebelsene gjennom å utnytte 100 års markeringen for Lausanne konferansen med en stor Kurdistan konferanse i den sveitsiske byen 24.juli. Minst 600 delegater fra 175 kurdiske partier og sivile organisasjoner vil delta. Forhåpentligvis kan også noen fra Solkurd delta på denne begivenheten.

Møte med Dr. Abdulkarim Omar fra den autonome administrasjonen Nordøst-Syria (AANES) 

Postet den av

Av Bente C. Knagenhjelm

Bente sitter i landsstyret til Solidaritet med Kurdistan og medlem av Miljøpartiet De Grønnes sentralstyre

Primo Mai 2023 fikk MDG følgende henvendelse fra «Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter» i Oslo v/ Andam Aziz.

«Kjære MDG på Stortinget, 
Dr. Abdulkarim Omar, som er representant for den autonome administrasjonen Nordøst-Syria (AANES) i Europa, er på besøk i Norge i Mai. I den anledningen vil han gjerne ha et møte med MDG på Stortinget. 

Dette for å snakke om den nåværende situasjonen i Nordøst-Syria, Tyrkias trusler mot regionen og hvordan styrke forholdet mellom MDG og administrasjonen I nordøst-Syria.»

Den 4. Mai møtte Dr. Abdulkarim Omar Axel Klanderud, rådgiver for MDGs Stortingsgruppe, – til et timeslangt møte med tolk, samt medlem av Internasjonalt Utvalg i MDG, Bente Knagenhjelm.

Etter gjensidig informasjonsutveksling, gjorde Dr. Omar det klart at det er svært viktig for ham og derved den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria, at norske politiske partier blir gjort kjent med hva som skjer i området.  Axel Klanderud fikk derved en grundig gjennomgang av situasjonen, ikke minst når det gjelder hvordan Tyrkia oppfører seg. Klanderud gjorde det klart at avhengig av valgresultatet i Tyrkia, ville han gå inn for at MDG stiller spørsmål til utenriksminister Anniken Huitfeldt, rundt miljø-ødeleggelser i nordøst-Syria, ikke minst negativ regulering av vanntilførselen, og hvordan dette påvirker befolkningen der.  

Møtet på Stortinget foregikk før valget – men siden Erdogan igjen gikk av med seieren, kan det sies å være mer aktuelt enn noen gang å spørre hvordan Norge vil svare på denne aggresjonen.  

MDGs Klanderud har følgende tekstforslag til spørsmål til utenriksministeren:
«Tyrkia har flere ganger de siste årene stengt vanntilførselen gjennom Eufrat for å hindre at vann kommer til syriske områder. Dette gjør livet vanskeligere i en region som allerede er preget av krig og fattigdom, og kan gjøre det lettere for terrorgrupper å rekruttere innbyggere når bønder og andre yrkesgrupper mister sitt levebrød. Vil regjeringen gi tydelig beskjed til Tyrkia om at dette er en uakseptabel praksis som må opphøre, og hva vil regjeringen gjøre for å bistå den demokratiske regionen Rojava opp mot press fra Tyrkia?»

Spørsmålet til utenriksministeren kan også formuleres slik:
«Selvstyremyndighetene i Rojava rapporterer om manglende kontroll i Al-Hol leiren, som huser tusener av IS-tilhengere og deres barn. Blant disse befinner det seg mennesker fra titalls nasjonaliteter, inkludert Norge. Tilstanden i leiren betegnes som en humanitær katastrofe, og særlig barn er utsatt. Om myndighetene ikke klarer å holde kontroll over leiren kan dette også medføre en økt trussel mot Europa. Al-Hol kan bli et indoktrinerings- og opplæringssted for nye IS-terrorister. AANES ønsker hjelp fra utlandet. Hva gjør regjeringen for å finne en internasjonal løsning for situasjonen i Al-Hol leiren?»

Det vites pr i dag ikke om MDG har hatt mulighet til å stille spørsmål til utenriksministeren.
Dr. Abdulkarim Omar takket for muligheten til å møte MDG. Han fikk også møte Rødt, SV og Arbeiderpartiet på Stortinget.

Kurdisk valghistorie i Tyrkia: 34 år og 7 partinavn

Postet den av

 Av Erling Folkvord

 Erling sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre og er leder i Fotballbane.org

Dette er noen linjer om de mange kurdisk-vennlige partiene som i de siste 34 årene har stil til valg i Tyrkia.

HEP  – Folkets  arbeiderparti – ble oppretta 7. juni 1990 og forbudt 14. juli 1993.

HDP – Folkenes demokratiske parti – ble oppretta i 2012. For tre år sia starta president Erdogan en rettsprosess for å få partiet forbudt. 
Fem andre partier har blitt oppretta og forbudt i de 34 åra som har gått siden den første partistiftelsen. Dagens HDP er altså det sjuende kurdisk-vennlige partiet i Tyrkia.

Ikke bare for kurdere
Tsjerkesseren Ahmed Turan Demir var i 2000 leder i partiet som da het HADEP. Han, forgjengeren hans og 16 partifunksjonærer  ble da dømt til tre år og ni måneders fengsel for «å ha støttet en ulovlig organisasjon.» Da jeg møtte Demir tre uker etter de ble dømt, spurte jeg hvorfor en tsjerkesser var leder i det jeg trodde var et kurdisk parti. Han svarte enkelt:  HADEP er det eneste partiet i Tyrkia som kjemper også for det tsjerkessiske folkets  rettigheter.

Ingen veit hvor mange tusen medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte i disse sju partiene som har blitt dømt til lange fengselsstraffer. Mange er ikke engang dømt. De er «bare» blitt pågrepet av politiet. Og ingen veit hvor mange som har blitt torturert for det partipolitiske arbeidet sitt. Mange har blitt drept – i eller utafor fengslene.

I 1994 møtte jeg et av de tusentalls kurdiske torturofrene: Advokat Meral Danış Beştaş (f. 1967).
Hun var løslatt etter tre ukers tortur i det beryktede Diyarbakir-fengslet, og skulle snart møte  i retten. Hun var tiltalt fordi hun hadde tatt på seg forsvarer-oppdrag for en ungdom som var tiltalt for å være med i PKK. Jeg glemmer aldri hvordan hun beskrev torturen og torturistene.

De gir seg aldri
29 år seinere – i mars 2023 –  møtte jeg henne på nytt.  Siden valget i juni 2015 har hun vært parlamentsmedlem for HDP – Folkenes demokratiske parti. I 2015 ble HDP det tredje største partiet.  I de åtte  åra i parlamentet har hun bare vært fengslet i fire måneder. Men Wikipedia  forteller at tyrkiske påtale-myndigheter 13. februar 2018 krevde 25 års fengsel for Beştaş. Den saken er ikke avslutta.

Folkets arbeiderparti var partinavnet i 1990. Dagens partinavn – Folkenes demokratiske parti – er i seg selv en politisk protest. Med flertallsformen er selve partinavnet ei tilbakevising av påstanden om at det bare finnes ett folk i Tyrkia.

President Recep Tayyip Erdoğan kjemper mot en tverrkulturell demokratisk bevegelse som aldri gir seg.

Frigjøringskamp i Midtøsten – PKK OG PLO I Libanon på 1980-tallet

Postet den av

Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.

I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!

De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.

Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit?
I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.

Fra sør i Bekaa dalen

Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).  

I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt?
Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.

Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen….
Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere.  De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke. 

I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…


Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.

Hvordan var oppholdet i leira?
Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.

Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira?
Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.

Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.  

Valget i Tyrkia – et skritt til høyre

Postet den av

Av Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I skrivende stund er ikke presidentvalget i Tyrkia avgjort, da Erdogan ikke fikk over 50 % av stemmene. Andre valgomgang blir den 28. mai. Han fikk 49,5 % ved første valgomgang den 14. mai. Men den tredje kandidaten, Ogan, som kun fikk 5 % av stemmene ligger til høyre for Erdogan politisk sett. Alt tyder på at Erdogan vil fortsette som president i fem år til. 

Bildet er fra avslutningen av valgkampen
i Batman

Den 14. mai var det samtidig valg til parlamentet. Der gikk også ytre høyre fram. Den valgalliansen som Erdogans parti AKP er med i gikk samla sett tilbake fra 344 representanter til 323 representanter. AKP mista 23 plasser i parlamentet, men det høyre-ekstreme MHP gikk fram en ekstra plass. Pluss at det relativt nye høyre-islamistiske partiet YRP fikk 5 representanter. Det sosialdemokratiske CHP gikk fram til 169 representanter. For de progressive partiene ble valget komplisert. HDP, som stilte i 2018, var trua med å bli forbudt, og stilte derfor som en del av det venstregrønne YSP. TIP er et ganske nytt kommunistparti som i 2018 stilte på listene til
HDP, men i år stilte TIP egne lister. Samla sett gikk YSP og TIP tilbake fra 67 til 65 representanter

Det er 600 representanter i parlamentet, så de tre allierte partiene AKP, MHP og YRP har rent flertall i parlamentet.

At AKP går tilbake og Erdogan må inn i en andre valgomgang kan sees på som en ripe i lakken, men ytre høyre står sterkere nå enn før valget.

Valgobservatører fra Skandinavia


Undertegnede var valgobservatør, invitert av HDP. Noe særlige observasjoner fikk vi ikke til i min delegasjon, da vi ble trua med deportasjon av en representant for sikkerhetsmyndigheten i byen Batman, der det var meningen at vi skulle observere. Dette til tross for at de som leda valget i det aktuelle valglokalet var positive til at vi skulle observere. Politiet overkjørte altså den lokale valgledelsen.  Siden 2015 har Erdogans og AKPs stat trappa opp forfølgelsen av venstresida med fengslinger og sensur. Dette ser ut til å virke. Det blir harde tak framover i Tyrkia.