Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.
Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte
Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.
I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.
Bred deltagelse — og sterke taler
Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.
En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.
Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.
Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon
Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.
Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.
Muligheter — men også store utfordringer
For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.
Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.
Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.
En konferanse med utsikt — men med krav om handling
«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.
Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.
Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist (oversatt av Solkurd)
Nå kan vi med større sikkerhet si at Den islamske republikken er i ferd med å kollapse og bli en del av historien. Likevel finnes det fortsatt mange uklare aspekter som må tydeliggjøres. Her forsøker jeg å peke på noen overordnede innsikter basert på min egen forståelse:
Først de viktigste årsakene til denne dramatiske endringen:
Hovedårsaken er den pågående stormaktenes kamp – særlig mellom USA og Kina – om global økonomisk dominans. Krigen i Ukraina er en del av denne storpolitiske rivaliseringen. Når konflikten sprer seg til Midtøsten, er det tre hovedmotiver: kontroll over energikilder, spesielt gass; dominans over transportruter; og tilgang til strategiske mineraler som er avgjørende for ny teknologi. Hver aktør som får kontroll over disse faktorene, får en betydelig fordel i denne globale maktkampen. For å oppnå dette, er det nødvendig å fjerne uforutsigbare og aggressive stater i regionen – først og fremst Iran og Tyrkia. Begge landene står derfor overfor store omveltninger. I Iran har prosessen allerede startet. Spørsmålet er: Hva vil skje i de kommende ukene og månedene?
For å forstå dette, må vi se situasjonen fra USAs perspektiv, ikke bare fra vårt eget:
I motsetning til det mediene ofte fremstiller, er det ikke sannsynlig at alternativet til Den islamske republikken kommer fra diasporaen – særlig ikke fra eksil-iranere. Snarere finnes det et realistisk alternativ innenfor Iran selv: landets egne teknokrater. Denne politiske retningen har flere egenskaper som er attraktive for Vesten: de har erfaring med å styre staten, de er pragmatiske og har ingen ideologiske konflikter med USA, de har innflytelse i de væpnede styrkene, og de er villige til å oppgi atomprogrammet og militærstrategiske ambisjoner – ja, til og med å akseptere Israels legitimitet. Per i dag finnes det ingen annen politisk retning i Iran som kombinerer alle disse kvalitetene, og det er derfor sannsynlig at USA allerede har inngått en form for koordinering med dem.
Vi må huske: Utenfor Iran finnes det ingen politisk opposisjonsgruppe som USA kan stole på. Enten er de politisk inkompetente og har tapt sin legitimitet (som Reza Pahlavi og hans støttespillere), eller de har liten folkelig støtte (som venstreorienterte og republikanere). På den andre siden ønsker Irans økonomiske og politiske sentrum – inkludert kapitalen i Teheran og andre byer – å unngå fullstendig kaos og en radikal endring som truer deres egen posisjon. De ønsker derfor å fjerne velayat-e faqih (den islamske lederskapsmodellen), men samtidig støtte opp under teknokratenes maktovertakelse. Disse kreftene har heller ingen konflikt med sivile friheter (selv om de er mindre opptatt av politiske friheter).
Men logikken i maktbalansen tilsier at for at det skal skje en virkelig endring, må det også skje en maktforskyvning. For å sikre at det iranske regimet (og her menes hele statsapparatet, ikke bare Den islamske republikken) aldri igjen får full kontroll, må selve maktgrunnlaget fragmenteres (og her menes makt, ikke nødvendigvis territorium). Det betyr at staten må svekkes slik at ingen sterk sentralmakt igjen kan dominere Iran. Dette åpner opp for en fremtidig modell der Iran ligner mer på Irak eller Syria, med føderale eller autonome regioner som motvekt mot fremveksten av en ny stormaktsstat.
I denne sammenhengen spiller kurderne en avgjørende rolle. Det finnes rundt 50 millioner kurdere. De har ikke en anti-vestlig politisk kultur, de har kjempet i over 100 år og har vist en vedvarende motstandskraft. Uten kurdernes kamp ville hele dette systemet vært mye mindre ustabilt. Dette er altså frukten av en århundrelang kamp, ikke et resultat av stormaktenes politikk. Det samme gjelder andre undertrykte folkegrupper – men ingen av dem har så sterke forutsetninger som kurderne. Det er derfor avgjørende at vi nå, mer enn noen gang, jobber for å styrke vår indre kapasitet – først og fremst gjennom å samle våre politiske partier, og dernest ved å styrke det sivile samfunnets institusjoner.
Akkurat som oksygen er nødvendig for livet, er disse elementene avgjørende for kurdernes fremtid. Selv om det har vært mye snakk om dette i årevis, er det nå vi virkelig må handle – og ikke utsette det lenger.
Historien viser at samling og gjenforeningen av Kurdistans front før 1991-opprøret i Bashur (Sør-Kurdistan) var en avgjørende faktor for etableringen av den kurdiske regionregjeringen. Hadde den gjenforeningen og samarbeidet ikke eksistert, ville det kanskje ikke en gang ha blitt et første steg mot kurdisk selvstyre. Nå er Rojhelat (Øst-Kurdistan) i en lignende posisjon. Det er ingen garanti for at Den islamske republikkens fall automatisk vil føre til framgang for Rojhelat. Uten en forening av alle krefter finnes det ingen stabil eller sikker vei fremover.
Flere aktører – både internasjonale, nasjonale og deler av folket – har nå uttrykt krav om kurdisk enhet. Også mange partiløse kurdere i eksil forsøker å bygge broer. Det er alles ansvar å støtte dette målet – ikke arbeide imot det. Enhver tale eller handling som bidrar til polarisering, skader ikke bare den kurdiske saken, men svekker også hele samfunnets fremtid. La oss derfor i det minste i denne avgjørende tiden legge bort rivalisering og bitterhet.
Nå som alle partiene åpent har erklært sin vilje til samling og erkjenner nødvendigheten, har de et moralsk og nasjonalt ansvar for å legge fra seg splittelse, svartmaling og demonisering. Mer splid fører oss ikke nærmere fri tanke og frihet – tvert imot, det vitner om uansvarlighet og politisk umodenhet. Om dette fortsetter, kan vi stille spørsmål ved både målet og vurderingsevnen til de som står bak.
Dette historiske ansvaret påhviler ikke bare partimedlemmer og støttespillere, men enda mer de intellektuelle, akademikerne og samfunnsdebattantene. Vi må ikke glemme at alle standpunkter som i dag publiseres på sosiale medier blir dokumentert, og vil senere bli gjenstand for kritisk vurdering av både folket og historien. De som forstår dette, bør straks slutte med fiendtlighet og nedbrytende atferd overfor det kurdiske fellesskapet.
Det man kan si uten enhver tvil er dette: uten en samlet kurdisk front, risikerer vi ikke bare å miste muligheten, men også å lide store tap dersom andre inngår avtaler uten oss.
Eskaleringen mellom Iran og Israel vekker bekymring for full krig
De siste ukers dramatiske hendelser mellom Iran og Israel har brakt Midtøsten til randen av en større væpnet konflikt. Etter Israels omfattende angrep på iranske kjernefysiske og militære anlegg i juni, svarte Iran med å sende hundrevis av droner og missiler mot israelske mål. Selv om ingen av partene offisielt har erklært krig, har voldsnivået og den militære aktiviteten nådd et nivå der mange eksperter vurderer situasjonen som en faktisk krig i folkerettslig forstand.
Ifølge Dr. Majid Boudon, leder for Den internasjonale advokatforeningen i Paris, oppfyller konflikten mange av kriteriene for krig i henhold til Haag- og Genève-konvensjonene: omfattende bruk av militær makt, betydelige tap av menneskeliv, store materielle ødeleggelser og politiske målsettinger bak operasjonene. Den juridiske vurderingen avhenger imidlertid av omfanget, varigheten og den formelle erklæringen om krig — som til nå mangler.
Regionale konsekvenser: Saudi-Arabia, Emiratene og Kina i krysspress
Ekspertene ved Newlines Institute påpeker at konflikten setter Gulf-statene i en krevende balanseøvelse mellom allianser og økonomiske interesser. På den ene siden står forholdet til USA og Israel, på den andre siden det økonomiske samarbeidet med Iran og Kina. Økte oljepriser som følge av konflikten har allerede påvirket Kina — verdens største importør av iransk olje — og kan destabilisere globale energimarkeder ytterligere.
Samtidig advarer kinesiske og amerikanske diplomater om at videre eskalering kan forstyrre forsyningslinjene for olje, og at dette kan tvinge Kina til å engasjere seg diplomatisk for å sikre stabilitet i regionen.
Libanon: Hezbollahs rolle utfordres
I Libanon har den eskalerende konflikten ført til at libanesiske myndigheter — i et overraskende trekk — har bedt Hezbollah om å unngå militær gjengjeldelse. Ifølge Newlines Institute er dette et ledd i Libanons forsøk på å revitalisere sitt forhold til Vesten og tiltrekke internasjonal bistand for økonomisk gjenoppbygging.
Dette markerer en mulig geopolitisk dreining bort fra Irans innflytelse i Libanon og kan skape et nytt maktforhold i regionen dersom konflikten eskalerer ytterligere.
Verdensøkonomien i fare: Olje, gull og finansmarkeder reagerer
Brent-oljeprisen har steget 9% til 75,36 dollar fatet etter angrepene.
Gullprisen har nærmet seg historiske toppnivåer med en økning på 1,5%, et tegn på at investorer søker trygghet.
Aksjemarkedene i Europa, USA og Asia har reagert med moderate nedganger.
Indias sentralbank har måttet gripe inn på valutamarkedet etter press på rupien grunnet frykt for stigende oljepriser.
En eventuell blokkering av Hormuz-stredet — der 20% av verdens olje passerer — vil kunne få oljeprisen til å skyte opp til mellom 120 og 150 dollar fatet, ifølge beregninger fra JPMorgan. Dette vil ramme både verdensøkonomien og særlig oljeavhengige økonomier som India, Kina og EU.
Risiko for global resesjon
Gabriel Felbermayr ved Wifo-instituttet i Østerrike anslår at en full krig kan redusere global vekst med opptil 0,5 prosentpoeng, noe som vil komme på toppen av dagens svake vekstutsikter. Iran alene utgjør 1,2% av verdens BNP, og et økonomisk sammenbrudd i landet vil få ringvirkninger langt utover Midtøsten.
Atomprogrammet fortsatt i sentrum
Kjernen i konflikten er fortsatt Irans atomprogram. Israel ser ethvert atomfremskritt i Iran som en eksistensiell trussel, mens Iran på sin side hevder at atomprogrammet utelukkende er for sivile formål. Ekspertene advarer samtidig mot at begge sider kan bruke atomspørsmålet som påskudd for ytterligere militær eskalering.
Med grunnlag i det som er nevnt ovenfor kan det konkluderes at den pågående konflikten mellom Iran og Israel er i ferd med å utvikle seg til et alvorlig regionalt og globalt sikkerhetsproblem. Dersom diplomatiet mislykkes, kan konsekvensene ramme både Midtøsten, verdensøkonomien og det internasjonale energimarkedet hardt.
Samtidig rapporteres det om en sammensatt stemning i den iranske befolkningen. Mange lever i frykt for eskalerende vold, men hos deler av befolkningen vekker den nåværende krisen også et forsiktig håp om at den kan lede til politiske endringer og en mulig svekkelse av det islamske regimets kontroll. Det totalitære systemet står i møte med både ytre press og økende indre spenninger, noe som på sikt kan skape nye dynamikker i landets politiske utvikling.
Historisk møte: Tyrkiske myndigheter i dialog med kurdiske ledere
Etter to historiske møter med Abdullah Öcalan i Imrali-fengselet har en høytstående delegasjon fra det tyrkiske DEM-partiet (Folkenes Likhet- og Demokrati parti) gjennomført viktige samtaler med sentrale kurdiske ledere i Bashur (Nord-Irak).
DEM-partiets Imrali-delegasjon, som har overbrakt Öcalans budskap til myndighetene i Kurdistan-regionen i Irak, holdt en pressekonferanse etter sitt møte med Nechirvan Barzani.
Pressekonferansen markerte avslutningen på den viktige diplomatiske rundreisen i Kurdistan-regionen, hvor delegasjonen har hatt samtaler med sentrale politiske ledere. Møtene representerer et betydningsfullt skritt i den pågående dialogen om det kurdiske spørsmålet, hvor delegasjonen har understreket viktigheten av kurdisk deltakelse i den videre prosessen.
Masoud Barzani, president for Det kurdiske demokratiske parti (KDP), og Nechirvan Barzani, president for Kurdistan-regionen, har begge uttrykt støtte til en ny fredsprosess. Dette markerer en betydningsfull utvikling i det langvarige kurdiske spørsmålet.
«Resultatene av disse samtalene vil være viktige for fremtiden ikke bare for kurderne, men også for alle folkene i Midtøsten,» uttalte delegasjonens talsperson Keskin Bayindir etter møtene i Hewlêr (Erbil).
Delegasjonen, som inkluderer fremtredende politikere som Pervin Buldan og parlamentsmedlemmer fra DEM-partiet, har fått i oppdrag å overbringe Öcalans budskap om en ny tilnærming til konflikten. Målet er å flytte det kurdiske spørsmålet fra konflikt til politisk dialog.
Masoud Barzani har gjennom sitt pressekontor bekreftet at han vil støtte den nye prosessen aktivt. Delegasjonen fortsetter nå sine samtaler i Sulaymaniyah, der møter med Bafel og Qubat Talabani står på agendaen.
Initiativet sees som et betydningsfullt skritt mot en mulig fredsløsning i regionen, der kurdiske aktører spiller en sentral rolle i forhandlingene.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.
Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.
For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.
Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.
Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.
Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.
Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken.
Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om at Tyrkia må sanksjoneres og straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon.
En basar i Manbij 2018. Foto privat To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat
PYDs formannskapsrådsmedlem Salih Muslim uttalte at kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning: «De er ikke fiendtlige til noen. Det Tyrkia bør gjøre er å handle rasjonelt».
(Dette intervjuet er publisert på ANF den 07.12.24 og oversatt til norsk av Solkurd)
PYD (Democratic Union Party) presidentrådsmedlem Salih Muslim uttalte at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål og at problemene i Midtøsten ikke kan løses uten å løse det. «Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria er en part og en del av løsningen. Å huse fiendskap vil være å ignorere fakta,» sa han.
Hayat Tahrir al-Sham (HTS) tok kontroll over Hama etter Aleppo etter tilbaketrekningen av den syriske hæren og gikk inn i Homs i går. Tyrkias koalisjon av turkmenske, uiguriske og arabiske gjenger kalt den syriske nasjonale hæren (SNA) angrep også Shehba- og Til Rifet-regionene, hvor det bor mer enn 200 tusen mennesker. De fleste av innbyggerne som ble tvunget til å migrere på grunn av angrepene ble bosatt i Tabqa- og Reqa-regionene. Den tyrkiske hæren og SNA bombarderer landsbyene Manbij og prøver å infiltrere regionen. Sammenstøt finner sted mellom Manbij og Tabqa militærråd og tyrkiske gjenger. Da ISIS, som allerede hadde tilstedeværelse i ørkenen, startet angrep og utvidet sitt område, grep SDF og Deir ez-Zor militærråd inn og rykket frem mot den irakiske grensen.
Democratic Union Party (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) presidentrådsmedlem Salih Muslim svarte på ANFs spørsmål om den siste utviklingen og situasjonen til partiene.
Hva betyr den nye situasjonen, som startet med angrepene på Aleppo 27. november?
Disse angrepene blir utført av HTS, tidligere kjent som al-Nusra. SNA deltok også i det. HTS er organisert og disiplinert i seg selv, mens SNA er leiesoldat-gjenger dannet av den tyrkiske staten og matet av kurdisk fiendtlighet. De tar ordre fra den tyrkiske staten. Det er mange grupper blant dem, men de er alle gjenger. Disse to gruppene startet et angrep sammen, men det er HTS som kontrollerer og administrerer dem.
Hvem kjemper mot hvem? Blir det dannet nye allianser?
Russland, Hizbollah og Iran representerer én front. På den annen side representerer HTS en front. HTS har gode relasjoner til den tyrkiske staten. Den andre siden av krigen er oss, den syriske dynamikken som handler sammen med den autonome administrasjonen.
Under de nåværende forholdene, er det en mulighet for ISIS å mobilisere igjen i regionen?
Selvfølgelig, så snart angrepene begynte, startet de angrepene sine. De erobret landsbyer og områder i de østlige delene av Homs. De utvider også der de er. De var allerede i ørkenen. De er en trussel for oss fordi de er på vår direkte grense. I dette tilfellet vil styrkene våre utvide seg til Deir ez-Zor.
Hvis ligningen i Syria utvikler seg til en ny administrasjon og forming, vil HTS ta stilling? Er det noen endring i ditt syn på HTS?
Siden begynnelsen av krigen i Syria har alle snakket om en politisk løsning. Til nå har kurderne blitt holdt unna søket etter en løsning fordi den tyrkiske staten har vært i ledende rolle. Ingen løsning kunne produseres fordi kurderne ikke satt til bords med den tyrkiske staten. Nå er situasjonen i endring. HTS produserer forskjellige diskurser. Hvis HTS endrer seg i praksis og ikke er under kommando av den tyrkiske staten, kan vi sitte ved et bord og snakke. HTS snakker om enhet ved å lære av sine feil i 2012 eller tidligere. Den peker på ulike identiteter både religiøst og etnisk fra Syrias formasjoner. I følge de fleste tolkninger og vurderinger er det sett for seg et føderalt system bestående av tre sider i Syria. Det er snakk om en sunni-region i vest, en kurdisk region og et føderalt system dannet av regimet. Jeg vet ikke hvor mye det vil bli realisert, men det er klart at det definitivt kommer en ny tid.
Er det noen møter eller kontakter mellom dere og HTS?
Det er noen møter gjennom mellommenn og koalisjonen. Vi hadde samtaler i Aleppo for å forhindre sammenstøt i kurdiske nabolag. Det er slike kontakter og de sier at de ikke har tenkt å angripe oss, men vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden.
Det er de som sier at disse angrepene skyldes svekkelsen av Iran og Russland, men det er også påstand om en internasjonal avtale som involverer Russland. Hva tror du skjer?
Jeg tror det snakkes om en godt utarbeidet plan. Så snart Gaza-krigen startet, spådde alle at ny utvikling ville følge. Det er begynnelsen på etableringen av det store Midtøsten. De vil etablere det. Balansene vil endre seg i det nye Midtøsten. Jeg tror den siste utviklingen viser dette. Israel har gitt store slag mot HAMAS og Hizbollah. Den har designet Libanon. Nå vil de designe Syria.
Hvilken innvirkning har Israel på den siste utviklingen i Syria?
Ikke direkte, men Israel er en stormakt. For eksempel er den største årsaken til Aleppos fall svekkelsen av Hizbollah. Dette er resultatet av Israels angrep. Det er uunngåelig en sammenheng mellom disse angrepene og den nåværende situasjonen.
Hvordan vurderer du posisjonen til Iran og Russland, de to andre maktene som kommer til tankene når Syria nevnes?
Iran snakket alltid om ekspansjon og islamske erobringer. Nå tror jeg den skal tilbake til sine egne grenser.
Hva med Russland?
Jeg vet ikke, men det er dyrt for Russland å reise seg og kjempe for andre. Ukraina har allerede presset dem for hardt. De vil helt sikkert måtte revidere forholdet til Tyrkia som et resultat av utpressingspolitikken som Tyrkia har ført.
Hva tror du er USAs planer?
Dette er det vi kaller Greater Middle East Project. Dette er et NATO-prosjekt og USA står i spissen for det.
Hvordan vil forholdet mellom den autonome administrasjonen og USA og Russland formes med den nye situasjonen?
Hvordan den vil formes avhenger av deres holdning. Det er noen fakta; til nå er det ikke funnet noen løsning fordi kurderne har blitt holdt unna løsningsdiskusjonene. Nå vil de bli tvunget til det, og kurderne vil bli tatt med i løsningen. For det andre har man innsett at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål. Uten å løse det kurdiske spørsmålet kan ikke problemene i Midtøsten løses. Derfor skjønte alle at de må løse det. Autonome administrasjonen er en part og en del av løsningen. Å nære fiendskap vil være å ignorere fakta. Kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning. De er ikke fiendtlige til noen. Fra nå av bør de handle rasjonelt og akseptere denne virkeligheten og sameksistensen. Tyrkia bør gjøre dette mest.
Vil Astana-forhandlingene fortsette?
Jeg tror ikke Astana-samtalene vil fortsette. Vi ble invitert før Astana-bordet ble satt opp, men Tyrkias spill ødela alt. Astana tok en annen vei. Det snudde i en annen retning og dette er hva som skjedde til slutt. Hvis ting hadde fungert som det var diskutert i begynnelsen, kunne det vært en løsning. Jeg tror ikke det kommer til å vare fra nå av.
Hva med SDFs tilstedeværelse vest for Eufrat? Hvordan er den siste situasjonen i Manbij og Deir ez-Zor?
Manbij er allerede en autonom administrasjonsregion. Det må ikke forveksles med Aleppo eller Til Rifet. Våre styrker vil forsvare Manbij.
Hva tror du er løsningen på denne krisen?
Så snart revolusjonen i Syria begynte, omfavnet vi revolusjonens verdier. Vi forsvarte det demokratiske nasjons-paradigmet som en løsning. Vi organiserte oss deretter. Vi etablerte den autonome administrasjonen der alle trosretninger og folk deltok. Vi er et eksempel når det gjelder sameksistens. Andre partier godtok ikke dette. Den tyrkiske staten sto i spissen for disse. De innførte krig og denne krigen har fortsatt til nå. Vi motsto dette og nå har alle innsett at prosjektet vårt er gyldig. Selvfølgelig er selvforsvar veldig viktig for oss. Dette gjør vi også. Vi styrker selvforsvaret. Vi har lagt frem en viktig praksis for undertrykte folk. Jeg synes den sosiale kontrakten vi har laget er et viktig eksempel.
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Regionen Idlib er nå under full kontroll av Assads motstandere
Situasjonen i Syria har lenge vært komplisert. Et stort antall væpnede grupper er tilstede i landet, i skiftende allianser og konflikter. Den siste uka har borgerkrigen blusset opp, etter å ha ligget i relativ ro i flere år. Det kommer motstridende meldinger om hva som foregår, men ved hjelp av arabiske og kurdiske kilder i sosiale medier er det mulig å danne seg et bilde.
Det som er åpenbart er at opprørsstyrker har erobret store områder og at landets nest største by. Aleppo falt på noen få timer, mens Assad-lojalister flyktet i panikk. Dette har kunnet skje fordi de styrkene som har holdt Assad oppe er svekket. Hizbollah ligger nede for telling og Russland trenger sine styrker i Ukraina. Det ser ut til at målet for offensiven opprinnelig var å ta kontroll over områder vest og sør for Aleppo. Hensikten skal både ha vært å stanse hyppige rakettangrep fra regjeringshæren og dens allierte, og å frigjøre landsbyer slik at folk som har flyktet til opprørskontrollerte områder kan vende tilbake. Både på landsbygda og i Aleppo har familier blitt gjenforent, og motstandere av Assad jubler. Tusenvis av fanger som er sluppet fri fra fengsler og tortursentre ser sine familier igjen. Håpet er at diktaturet omsider står for fall.
Offensiven er gjennomført av mange ulike militser i felleskap, men den viktigste er Hayat Tahrir al-Sham, som tidligere var tilknyttet al Qaeda. Mange frykter en jihadistisk politikk, men lederen for HTS, Abu Muhammed al-Jolani, har instruert sine soldater om ikke å skremme, plyndre eller plage sivile, og om å respektere de religiøse og etniske minoritetene.
Mange syrere skeptisk til HTS, og i Idlib har det vært store demonstrasjoner mot disse islamistenes styre, men det er verdt å merke seg at HTS har tillatt slike folkelige protester. Og de siste dagers offensiv har drevet populariteten til Jolani og hans menn til himmels blant motstandere av det totalitære regimet i Damaskus. Mange håper at det Baath-diktaturet endelig står for fall..
I Assad-kontrollerte områder foregår også protester, men der blir de slått ned med vold. Før de siste kampene brøt ut, kontrollerte regjeringsstyrker med støtte fra Iran og Russland tilsynelatende rundt to tredeler av Syrias territorium. Men i sør er det væpnet motstand flere steder, blant annet i byen Deraa der opprøret i sin tid begynte. I områdene rundt Suweida lenger vest har militser fra den drusiske minoriteten utfordret hæren i flere år. Det meldes nå om kraftige artilleriangrep på regjeringsstyrkenes stillinger her. Og i de tynt befolkede områdene i det sentrale Syria opererer fortsatt grupper av IS-krigere.
Alliert med HTS er en sammenslutning av tyrkisk-støttede militser under navnet SNL, som har vært kjent for å angripe Tyrkias motstandere blant kurderne. SNL har nå tatt kontrollen over området rundt byen Tel Rifaat fra kurdiske YPG og drevet titusener av kurdere på flukt. Dette er kurdere som for få år siden flyktet fra en tyrkisk offensiv i provinsen Afrin. Nå er de igjen på flukt, og mange sitter i bilkø på vei mot YPG-kontrollerte områder lenger øst. Noen kurdere, som har vendt tilbake til Afrin, hevder de har blitt hindret av YPG fra å returnere tidligere. Og til de områdene kurderne nå forlater vender arabiske familier tilbake som i sin tid ble jaget bort av YPG.
Også i Aleppo har YPG kommet under press. De har under hele borgerkrigen, i forståelse med regimet, kontrollert en kurdisk befolket enklave rundt bydelen Sjeik Maqsoud . Nå krever Jolani og hans folk at YPG må trekke sine styrker ut, men det er uklart om kadrene velger å etterkomme kravet, eller å befeste sine stillinger.
Andre steder i nord har YPG og paraplyorganisasjonen SDF rykket inn i landsbyer regjeringsstyrkene hadde forlatt. Noen dager hadde de også kontrollen over den internasjonale flyplassen i Aleppo, men der har nå islamistene overtatt. På videoer fra taxfreebutikken kan vi se dem knuse alkoholflasker.
Lenger sør har SDF med støtte fra amerikanske og allierte fly krysset Eufrat og angrepet iranske stillinger i Deir Ezzor. Dette bidrar til å berolige Israel som i årtier har stolt på Assads passivitet, men som har sett den iranske oppbyggingen i landet med stor uro. I skyggen av krigen mot Hamas og Hizbollah har israels flyvåpen bombet det de kaller iranske baser i Syria, noe som har gitt store ødeleggelser og økt usikkerheten i landet.
De siste dagers utvikling har skapt ny optimisme hos Assads motstandere, både de som fortsatt er i Syria og de mange millionene som har flyktet. Hvorvidt utviklinga fører til Assads fall, og hva som i tilfelle kan erstatte det blodige Baath-regimet, er høyst usikkert. Etter å ha summet seg, har regimet satt igang omfattende bombing av opprørskontrollerte områder, inklusive Aleppo og Idlib. Noen observatører mener Assad vil få hjelp fra Russland og Iran til endelig å knuse opprøret, og at Tyrkia vil benytte anledningen til å gjøre slutt på det kurdiskstyrte regionen i Nordøst. Dette er naturligvis en mulighet, men her er ingenting avgjort.
De syriske regjeringsstyrkene trakk seg lørdag raskt ut av Aleppo, fullstendig overrumplet av offensiven til al-Qa’ida-fronten Hayat Tahrir ash-Shams (HTS). Nå har Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF) tatt kontroll over landsbyer og kontrollposter mellom Aleppo og ash-Shahba (Şehba) for å stanse de islamistiske jihadistenes frammarsj, ifølge lokale rapporter på bakken.
De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden i SDF. De skal nå ha tatt kontroll over Aleppos internasjonale flyplass og landsbyene Dewir Hafir, Tal Arn og Masakanah øst for Aleppo.
Det bekrefter to kilder: den kurdiske journalisten Scharo Maroof overfor Medya News og det britiskbaserte nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) .
Medya News rapporterer om sporadiske trefninger i landsbyene Beneh, Harbel, Ain Dara og Maranaz mot tyrkisk-allierte terrorgrupper.
Kurdisk mobilisering
SDF har sendt inn over 4000 militssoldater i de kurdiske nabolagene Hanano, Tishrin, Khalidiyah og Andalus nord og øst i Aleppo. Her har det stått kamper mot tyrkisk-støttede grupper som slåss under fanen til Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-ḥur).
FSAvar den første opprørshæren som ble dannet i 2011 med tung støtte fra vestlige land. FSA samlet opp desertører fra Assad-hæren som ga den et mer sekulært preg.
Den kurdiske analytikeren og journalisten Amed Dicle peker på at SDF har gått inn der Assad-hærens 4. divisjon har trukket seg tilbake. Samtidig skal SDF ha inntatt byen Marat an-Numan i Idlib-provinsen mens HTS rykket mot Aleppo. Det innebærer i så fall at SDF har tatt kontroll med viktige deler av provinsen.
Det betyr at SDF og YPG/YPJ forsøker å fylle sikkerhetsvakuumet på noen av de stedene som Assad-hæren ga opp. De har inntatt strategiske posisjoner som kan få konsekvenser på kort og lang sikt, avhengig av hvordan kampen om Aleppo utarter seg og hvor lang tid de vil ta – ikke minst med tanke på hvor intenst og langvarig det forrige slaget om Aleppo var.
Den internasjonale flyplassen som kan bli vanskelig å holde uten russisk og syrisk luftstøtte, har stor betydning. Det samme gjelder kontrollen over Tal Aran, Tal Hasel og Maskanah som sikrer tilgangen til landsbygda øst for Aleppo. SDF er til stede i de to bydelene hvor det bor flest kurdere, Ashrafieh og Sheikh Maqsoud.
Korridor og buffersone
SDF er i ferd med å opprette en korridor mellom Aleppo og Manbij som ligger vest i området til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES).
Manbij har vært frontline mot de områdene tyrkiske styrker erobret under Operasjon Eufrats skjold (august 2016-mars 2017) med hjelp av syriske leiesoldater.
Korridoren skal hindre at de islamistiske gruppene i Aleppo oppretter direkte forbindelser med det okkuperte området rundt al-Bab og mot Afrin lenger vest som Tyrkia okkuperte under Operasjon olivenkvist (januar-mars 2018).
I 2018 inngikk SDF en avtale med den syriske regjeringshæren til president Bashar Assad om å patruljere buffersonen i utkanten av Manbij mot det tyrkisk-okkuperte området.
Om lag tre tusen flyktninger hadde kommet til AANES-området i løpet av lørdag. Flere er på vei.
Salafist-jihadistenes offensiv startet i Idlib-provinsen onsdag. HTS erobret rundt femti mindre byer og landsbyer og sikret kontroll over hovedvei M5 mellom Aleppo og hovedstaden Damaskus.
HTS som var kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, kom seg raskt til utkanten av Aleppo fordi Assad-hæren ble tatt på feltsenga og fordi det tok tid å få de russiske flyene på Khmeimim-basen i kystprovinsen Latakia på vingene.
Regjeringshæren trakk seg deretter ut av Aleppo, oldtidas Halab, og overlot det meste av to millioner-byen til HTS og andre allierte militser.
HTS rykket inn fra vest, slik de gjorde da de beleiret Aleppo i juli 2012. Aleppo holdt seg lenge utenfor den regionaliserte borgerkrigen, og innbyggerne svarte 11. oktober med en stor demonstrasjon på Saadallah al-Jabri-plassen i sentrum til støtte for Assad-regimet i protest mot jihadistenes selvmordsbomber i byen.
Det pågikk harde bykamper utover våren 2013, hus for hus, gate for gate som la store deler av byen i ruiner, inkludert det meste av Madina-souken, baseren i Gamlebyen som sto på Verdensarvlista, og den store moskeen.
Krigen fortsatte deretter i over tre år, fram til juli 2016 da regjeringsstyrkene kuttet jihadistenes forsyningslinjer. De inngikk i desember 2016 en avtale med Assad-regimet – og Russland – om å evakuere til Idlib-provinsen hvor de siden har hatt fotfeste.
Jihadistenes siste utpost, vest for Alepp, ble ryddet bort i februar 2020.
Krig i nye rammer
I løpet av åtte år har over en halv million flyktninger kommet tilbake til byen. Kurdiske styrker dro fra Aleppo i februar 2018 i et forsøk på å stanse tyrkernes invasjon i Afrin.
Mye tyder på at “stilheten” har gått utover årvåkenheten. Nå florerer det med videoer av jihadister som jubler over at de er tilbake i Aleppo.
HTS hevdet søndag at de hadde nådd sentrum av byen etter at de umiddelbart hadde inntatt fem nabolag i vest. Det var før meldingene kom at SDF hadde gått inn i byen fra øst. Det skal dessuten være spesialstyrker fra Assad-hæren på vei.
HTS har “ligget i dvale” i Idlib-provinsen fordi regjeringsstyrkene ikke har hatt kapasitet til å bryte gjennom. Det har i stedet oppstått både et modus operandi (måte å operere på) og modus vivendi (måte å leve på), en foreløpig ordning som inneholder et sett med storpolitiske faktorer hvor Assad-regimet i Damaskus og Syria har havnet i bakleksa.
Faktorene innbefatter
Russlands krig i Ukraina,
Tyrkias lavintensitetskriger mot de kurdiske områdene i Nord-Syria og Nord-Irak,
Israels folkemorderiske krig i Gaza og massive bombing i Libanon som har svekket Hizbollah, en viktig Assad-alliert,
bruddet i de diplomatiske forhandlingene mellom Tyrkia og Syria
og den latente spenninga mellom Israel og Iran.
Den regionale og geopolitiske ramma tilsier at både USAs og Israels interesser er vekket. Israel har hatt god kontroll med Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar, siden erobringa og seinere annekteringa av Golanhøydene under Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973).
USA er ute etter å ytterligere svekke Russland, et langsiktig mål som ble framsatt i alle offentlighet umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd av Paul Wolfowitz, viseforsvarsminister under president George H.W. Bush (1989-93) og president George H. Bush (2001-05), en sentral ideologisk føringsoffiser blant neocons i Republikanerne.
Tyrkia mot Syria
De diplomatiske sonderingene mellom Ankara og Damaskus tok brått slutt da president Assad stilte president Recep Tayyip Erdoğan overfor et ufravikelig krav: Trekk Tyrkia ut av de okkuperte områdene langs grensa, fra Afrin i vest til Ras al-Ain (Serê Kaniyê) i Hasakah-regionen og Tal Abyad i Raqqa-regionen i øst.
De to siste stedene ble erobret under Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren 9.-17. oktober 2019. Tyrkia satte Syrias nasjonalhær (SNA) av jihadistiske leiesoldater til å bevokte området som tidligere lå under den kurdiske administrasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan).
Intervensjonen skjedde da president Donald Trump vurderte å trekke den lille kontingenten av amerikanske styrker ut av Nord-Syria og da Russland pleiet gode forbindelser med Nato-landet Tyrkia som hadde mange uoverensstemmelser med USA.
Det gjaldt ikke minst kjøpet av det russiske rakettsystemet S-400 som førte til at Tyrkia ble ekskludert fra F-35-programmet.
Dagen før HTS-offensiven mot Aleppo ga USA tillatelse til Tyrkia å utplassere sine fire S-400-batterier og sette dem i kampmodus i løpet av tolv timer. Ankara skal dessuten ha bestilt seks F-35, opplyser BulgarianMilitary.com.
– USA har ikke lenger noen innsigelser mot at Tyrkia bruker S-400, uttalte forsvarsminister Yasar Güler. For Tyrkia betyr S-400 at Ankara ikke lenger er like avhengig av Natos militære strukturer, som amerikanske Patriot-raketter.
HTS-offensiven, kalt Operasjon Stopp aggresjonen, kan gi bud om at Tyrkia igjen forsøker å utnytte geopolitisk og regional uro til å forfølge sine interesser. Det kan åpne for en fjerde militær invasjon i Nord-Syria for å innta de resterende landområdene nord for hovedvei M4 og å angripe AANES slik Israel har gjort med Hizbollah i Libanon.
Støtte til jihadister
Meldingene fra flere hold går ut på at Syrias nasjonale hær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī) slåss sammen med HTS. SNA blir støttet av Tyrkia, og rapportene fra fronten viser til at jihadistene er godt utrustet.
HTS er resultatet av gjentatte taktiske manøvre blant jihadistene i Syria siden opprøret i 2011 og ikke minst etter at Den islamske staten (for Irak og Levanten/ash-Shams) opprettet sitt kalifat i 2014 og la under seg store landområder i Irak og Syria, med Raqqa ved bredden av Eufrat i Irak som kalifatets hovedstad.
Jabhat an-Nusra tapte terreng og jihadister til IS og brøyt angivelig tilslutninga til al-Qa’ida i 2016 av taktiske grunner for å komme unna terroriststemplet.
HTS ble dannet i 2017 i et internt oppgjør som følge av at Nusra-fronten var på vikende front på flere hold, både fra IS og fra alliansen mellom Assad, Russland, Iran og Hizbollah.
Den grønne tråden gjennom de ulike organisasjonene og konstellasjonene er Abu Mohammad al-Julani (42), nom de guerre (krigsnavnet) til Ahmed Hussein ash-Shara, født i Riyadh i Saudi-Arabia og oppvokst med wahhabismen, den saudiske salafistiske statsreligionen.
“Erobrersjeiken” som hadde kamperfaring mot USAs okkupasjonsstyrker i Irak fra 2003, var emiren av Jabhat an-Nusra (januar 2012 – juli 2016) og emiren av Jabhat Fatah an-Nusra (juli 2016 – januar 2017).
Han ble øverstkommanderende for HTS i oktober 2017 da han tok over ledelsen etter Abu Jaber Shaykh, kommandanten for Harakat Ahrar ash-Shams al-Islamiyya (Levantens innbyggeres islamske bevegelse). Det var en gruppe som ble støttet av Saudi-Arabia og dermed hadde motsetninger til al-Qa’ida.
Al-Julani, en nisba (arabisk stedsangivelse i navn) som refererer til de annekterte Golan-høydene, har bevisst forsøkt å tone ned den ideologisk-religiøse profilen for å få støtte fra vestlige land og regionale allierte.
De har vært splittet i sin støtte til ulike jihadistgrupper i Syria.
Qatar har støttet grupper som sogner til det muslimske brorskapet, inkludert Hamas i Palestina, mens Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt er harde motstandere av Brorskapet.
Tyrkias strategi
Rami Abdul Rahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), hevder overfor Radio Farda at offensiven har vært planlagt siden september, men at Ankara har holdt igjen.
SDF synes å være forberedt på at Tyrkia vil forsøke å innringe de kurdiske styrkene, mener Ahmed Dicle. AANES har i fem år ligget i beredskap for en fjerde invasjon som president Erdoğan har bebudet med jevne mellomrom.
Samkjøringa av mellom HTS, SNA og FSA, tidligere rivaliserende grupper, peker mot Tyrkia. SNA angrep Aleppo fra tyrkisk-kontrollert område i forkant av offensiven fra Idlib, melder Rojava Information Centre. Senteret omtaler SNA som en rein leiehær for Tyrkia som er satt sammen av syriske jihadister fra ulike grupper som søkte tilflukt i Tyrkia.
SNA er finansielt og materielt helt avhengig av Ankara. Jihadistene har fått bosatt seg i de okkuperte områdene i Nord-Syria sammen med sine familier under det tyrkiske flagget som vaier fra offentlige bygninger. Det har smidd SNA som ble formelt etablert i 2017, sammen i kampen mot Assad-regimet, et mål de deler med HTS og FSA.
SNA som i begynnelsen besto av deler av FSA og turkmensk milits, blir dermed et instrument for strategiske tyrkiske interesser og ambisjoner i Syria til tross for århundregamle motsetninger mellom tyrkere og arabere.
Tyrkia bruker dessuten SNA i kampen mot de syriske kurderne som er allierte med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia og som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme eller apoisme.
Tyrkia bruker helt bevisst syriske flyktninger til å forandre den demografiske sammensetninga i grensetraktene. Det har vært gammel politikk fra Det osmanske rike – men også for det syriske Ba’ath-partiet og Assad-regimene etter den franske mandatperioden.
Tyrkia har dessuten brukt SNA som leiesoldater i Libya og i fjellenklaven Nagorno-Karabakh der Tyrkia har støttet Aserbajdsjan mot Armenia.
Russland og Ukraina
Russland har de siste to døgnene forsøkt å bombe opprørsstillingen i Aleppo- og Idlib-provinsen. Men situasjonen i Ukraina leder til spørsmålet om Moskva er på vei ut.
Det går spekulasjoner om at president Vladimir Putin skal ha varslet Assad om dette i Moskva dagen før hæren overlot Aleppo til opprørsfronten.
Det er uansett begrenset hvor mye Russland kan sette inn, og Hizbollah er sterkt redusert. Da er det opp til Irans revolusjonsgarde (Pasdaran) som har organisert de sjiamuslimske militsene som har utgjort en sentral del av Assads styrker.
Dette er utvilsomt på Israels og USAs radar i forlengelsen av bombinga av Libanon.
Et nytt element har kommet inn: HTS har søkt partnerskap med Ukraina i en felles kamp mot Russland. Det kan bety en ny fase av den langvarige konflikten i Syria som snart har vart i snart 14 år.
Kyiv Post refererer til rapporter om at ulike islamistiske grupper i Idlib har fått “operativ trening fra spesialstyrken Khimik i den ukrainske militæretterretningas hoveddirektorat HUR (Holovne upravlinnia rozvidky Ministerstva oborony Ukrainyj). Detligger under forsvarsdepartementet. Etterretningstjenesten som ble opprettet i september 1992, var arvtaker etter sovjetiske GRU.
HUR har vært brukt mot russiske interesser i utlandet. Ukrainske spesialsoldater skal ha angrepet Rapid Support Forces (RSF) som får støtte fra russiske leiesoldater fra Gruppa Vagnera (Wagner) i Sudan, meldte CNN 20. september i fjor.
I mars 2024 kom det nye meldinger om at Timur-avdelinga er i kamp med Wagner og RSF. HUR skal ha bistått en islamistisk milits i et angrep på Wagner-soldater i Mali 26. juli.
Det er i samsvar med hva HUR-sjefen generalmajor Kyrylo Budanov sa i mai i fjor om “å ødelegge russiske krigsforbrytere uansett hvor i verden de må befinne seg,” ifølge Wall Street Journal.
Ingen av disse meldingene er offentlig bekreftet eller blitt verifisert av uavhengige killder.
Ukrainsk etterretning i Syria
Kyiv Post viser til at Khimik lærer opp grupper i bruk av droner. De skal ha stått bak et angrep mot en russisk base i utkanten av Aleppo 15. september. Russiske angrepsdroner og «kamuflerte improviserte eksplosive enheter» ble ødelagt, opplyser “en militær etterretningskilde” til avisa.
I fjor takket Assad ja til Russlands tilbud om å opprette flere baser i Syria, meldte Al-Jazeera i 16. Mars 2023, vel to måneder etter at forsvarsdepartementet i Moskva meldte at de to landene hadde gjenopprettet flybasen Jarrah øst for Aleppo.
Russiske spesialstyrker skal ha blitt drept under framrykkinga til HTS mot Aleppo.
Russland vil sende flere Su-34 jagerfly til Syria, melder Reuters.
De grønne områdene markerer kravet fra Det osmanske riket etter 1. verdenskrig. Kilde: Klassekampen.
Intensiverer angrepene i Irak og Syria
Under dekke av Israels kriger og høyspenning i Midtøsten forfølger Tyrkia sine nyosmanske mål i de kurdiske områdene i Irak og Syria uten at landenes styresmakter er i stand til å forsvare seg gitt de rådende forholdene i landene og internasjonalt.
Mottakelsesrommet til den kurdiske nasjonalkongressen KNK, paraplyorganisasjon som jobber for enhet mellom frigjøringsorganisasjonene i alle deler av Kurdistan, er møblert med store tresetere og lenestoler. Her kan en riktig synke ned i historia og samtidig føle hvor høyt det er under taket slik det høver seg en herskapsbolig i Brussel-bydelen Ixelles.
Det er som om det strekker seg et tidsbånd mellom maleriet av den kurdiske oldtidsbyen Hasankeyf på den ene veggen og fotokollasjen av Fidan Doğan (Rojbin), Sakine Cansiz og Rohanî (Leyla Saylemez) på den andre siden av rommet. Hasankeyf forsvant i Tigris under fem hundre meter med vann i Ilisu-dammen i april 2020. De tre kvinnene ble likvidert på det kurdiske informasjonssenteret i Paris i januar 2013 av tyrkiske leiemordere.
Utenfor kontoret, nederst i Jaan Stasstraat, raser krigene i Midtøsten. Naturligvis ikke bokstavelig, men Israels folkemorderiske krig i Gaza, invasjon i Sør-Libanon og høyspenninga mellom Israel og Iran preger alt som rører seg innenfor veggene. Alle fire himmelretningene av Kurdistan er berørt i mer eller mindre grad i periferien. Ute av syne, men ikke ute av sinn.
– Det gjør vondt å se hva som skjer i Gaza, sier Zübeyir Aydar. Han sitter i ledelsen for KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) og KCK (Koma Civakên Kurdistanê); den siste omfatter organisasjonene som sokner til ideologien til PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme. Organisasjonene blir omtalt som “det sivile PKK”, Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê) og dets geriljastyrker Folkets forsvarsstyrjker (HPG). KNK ble opprettet av PKK i april 1985. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union
PKK-familien har alltid distansert og avgrenset seg mot islamistiske organisasjober – og har alltid blitt forfulgt av dem. Juristen Zübeyir Aydar fra Eruh i Sirt-provinsen i tyrkisk Kurdistan er leder for justiskomiteen i KNK og president i Kongra-Gel (Kurdistans folkekongress). Han går i rette med politikken til Hamas og mener at politikken til Det muslimske brorskapet som Hamas er del av, er “ikke akseptabel”. – Israel fører krig mot folkeretten og alle humanitære lover. De kan ikke bare drepe folk. Men Hamas kan heller ikke drepe sivile som de gjorde 7. oktober, bare for å gjennomføre en aksjon. Politikken må ha et mål, og for å nå dette målet, er det ikke nødvendig å ty til ulovlige midler, mener Aydar.
Vanskelig solidaritet
– Vi er imot krig mot Tyrkia. Men det er slik vi opplever det nå. Vi opplever at folk blir drept i Istanbul, i Ankara, andre steder i Tyrkia. Det er umoralsk, forbrytelser. Krigene i nærområdene påvirker oss. Tyrkia er inne i Nord-Irak og Nord-Syria. Palestina-krigen kommer nærmere oss.
– At palestinerne støtter Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, slår inn hos oss. Vi sier til våre: “Gå ut og delta i demonstrasjonene mot Israel.” Vi får tilbake spørsmålet: “Hvorfor, når Erdoğan støtter Hamas?” Og når en Hamas-leder er med å heise det tyrkiske flagget i Afrin? forteller Aydar. Den kurdisk-dominerte grenseenklaven Afrin, nord-vest for Aleppo i Syria, har vært under tyrkisk kontroll ved hjelp av salafistiske jihadister og is’ere siden Tyrkias andre intervernsjon, “Operasjon Olivenkvist” i januar-mars 2018.
– Vi lever i midtpunktet, vi blir påvirket fra alle kanter, og vi har de samme konstellasjonene av politiske krefter som ellers i Midtøsten. De statene vi som kurdere har problemer med, er del av dette, og de har sin egne interesser, mens vi faller utenfor den internasjonale dagsordenen. – Tyrkia bruker Gaza-krigen til å stramme til sine egne okkupasjoner i Syria og Irak fordi det rår komplett taushet rundt Tyrkia. Ingen snakker om det. Det har vært sju bombingetokter i Başûrê; to journalister har blitt drept. Ingen snakker om det, sier Aydar. Han bruker den kurdiske betegnelsen på de kurdiske områdene i Nord-Irak.
På gamle jaktmarker
– Dette er en krig for annektering, ikke okkupasjon. Det er det ultimate målet for den tyrkiske staten, mener Besê Hozat, medlem av eksekutivrådet i KCK. Det er en ny dimensjon som har blitt tydelig siden midten av mai da Tyrkia rykket dypere inn i Nord-Irak, påpeker hun overfor det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (ANF).
Det har blitt så åpent at tyrkiske soldater passerer gjennom de offisielle grenseovergangene etter at Barzani-klanene som styrer Kurdistans demokratiske parti (KDP), inngikk en ny avtale med Ankara.
“Sultan” Erdoğan har tatt for seg Misak-ı Millî (Nasjonalpakten), de seks vedtakene som det siste parlamentet i det osmanske rike gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 for å streke opp grensene før Sévres-traktene ble signert seinere på året, 10. august. Avtalen streket opp et Kurdistan. Den inkluderte ikke de områdene i Syria og Irak som parlamentet i Istanbul hadde tenkt seg.
Kartet ble igjen revidert i Lausanne-avtalen 24. juli 1923, nå med Ankara (oldtidsbyen Ancyra eller Angora) som hovedstad i republikken Tyrkia. Grenseområder fra Adana til Nusarbyn og Jazirat Ibn Umar (Cizre) tilfalt Tyrkia og utgjør grensetraktene mot Syria fra vest mot øst.
I Irak brøyt det ut et antikoloniale opprør mot britene etter 1. verdenskrig (1914-17). Det kom fra tre hold: Forbundet for islamsk oppvåkning (League of Islamic Awakening/Jam’iyya an-naḥda al-islāmiyya) ble organisert i det sjiamuslimske religiøse senteret Najaf. Det muslimske nasjonalforbundet (Muslim National League/Jam’iyya al-waṭaniyya al-islāmiyya) og Uavhengighetens voktere (Guardians of Independence/Harās al-istiqlāl) hadde grupper i Karbala, Najaf, Kut og Hillah. De ble ledet av irakiske offiserer, sunnimuslimske imamer og sjiamuslimske ayatollaer.
Opprøret gjorde at Tyrkia ikke vant fram med sine krav på Mosul og Kirkuk, den viktige oljebyen i nordøst som mange kurdere anser som sitt “Jerusalem”.
Henter fram Misak-i-Millî
Bestrebelsene etter Misak-i-Millí-grensene går tilbake til 2019, til okkupasjonen av Hakurk som ledet opp til det lange slaget om Heftanin i Nord-Irak fra juni 2020. I Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria startet Misak-i-Millî med invasjonen i Afrin i begynnelsen av 2018. Den ble utvidet med Tyrkia tredje intervensjon, “Operasjon Fredsvår”, i oktober 2019. Sammen med jihadistene i Syrias nasjonale hær (SNA) inntok de Tell Abyad (Girê Spi) og områdene rundt ned mot den arabiske byen Manbij der Syrias demokratiske styrker (SDF) holdt stand. De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPF) utgjør ryggraden i SDF.
Tyrkia forfølger Misak-i-Millî skritt for skritt mot annektering, innrømmer Devlet Bahçeli, leder for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP), alliansepartner til Erdoğans Lov- og rettferdighetsparti (AKP) og som driver kennelen med den morderiske gruppa De grå ulver. Tyrkisk media er med på notene, i all åpenhet under streng sensur. Det gjør okkupasjonen og annekteringsambisjonene mer offentlig.
Tyrkia har kraftig utvidet militærbasen og har nå nesten hundre baser og militære poster i Sør-Kurdistan uten at Bagdad synes å være i stand til å gjøre noe med det. Det skyldes ikke minst alliansen mellom Ankara og KDPs Barzani-dynasti i Erbil (Hewler). Utpostene blir gradvis militarisert med tanke på å bi permanente baser, bundet sammen av stadig flere veier som tyrkerne anlegger på irakisk side av grensa. Nye veier går rett nordover til grensa for å frakte ut tømmer og råvarer.
På Amediye-veien til Diyarbakir går transporten av gods og militære begge veier. Slik har det vært i flere år her. Nå pågår den frie ferdselen på mange flere avsidesliggende grenseveier. Det dreier seg om regelrett plyndring selv om det renner inn penger til Barzani og KDP.
– Den tyrkiske staten ser at det pågår kriger over alt og antar at ingen vil intervenere i deres planer fordi alle er opptatt med krig og bryr seg ikke om folkerett eller menneskerettigheter. Nå som oppmerksomheten er spredt, vurderer de situasjonen slik at ingen kommer til å konfront dem om de forsøker å gjennomføre Misak-i-Millî i Rojava og Başûrê, det sørlige Kurdistan, konstaterer Besê Hozat overfor ANF.
Lammet Bagdad alarmert
Tyrkias gamle grenser fins i realiteten ikke lenger, mener hun. Tyrkia sikter seg inn på de lave Hamrin-fjellene, den vestligste delen av de høyere Zagros-fjellene som går gjennom den etno-religiøse blandingsprovinsen Diyala mot grensa til Iran og deretter følger Tigris mot nordvest. Den arabiske 1300-tallshistorikeren, sosiologen og filosofen Ibn Khaldun (1332-1406) kalte dem “de kurdiske fjellene”. Det omfatter Kirkuk, Mosul og Sleimani (Suleimania), men går klar av Barzanistan, KDP-områdene med sete i Erbil.
Tyrkias planer om å angripe Medya under sommeren, alarmerte Bagdad. Medya-området dekker Qandilfjellene hvor PKKs HPG-gerilja har baser. Her startet årets tyrkiske offensiv 16. april, hver gang med løfter om å knuse PKK/HPG. Offensiven førte til mange møter mellom Irak og Tyrkia. Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK, er likevel forundret over mangelen på reaksjoner, også blant kurdere. Om Tyrkia vinner i Medya, blir alle kurdere berørt på begge sider av grensa; det vil bli vanskelig å bo i området, advarer han overfor ANF. Det er derfor Tyrkia går så hardt og direkte til verks, påpeker han. Motstanden har vært hard. PKK har vært i fjellene i mer enn førti år, men har aldri rettet seg mot den irakiske staten, heller ikke under Saddam Hussein.
Det er utelukkende KDP og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har angrepet PKK for å hindre at PKKs samlende politikk for kurdere vinner fotfeste. Under offensiven forsøkte Ankara å rekruttere Bagdad og KDP til kampene mot PKK/HPG. PUK har nedjustert sine fiendtligheter overfor PKK og får selv merke KDPs politistat i den autonome kurdiske regionen. Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) setter politiske avtrykk i den kurdiske befolkningen i “Talibanistan”, PUK-områdene som har vært styrt av klanen til nå avdøde president Jalal Talibani (1933-2017).
På grunn av dette har PUK åpnet for å delvis samarbeide med partiet Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî), som sokner til «PKK-familien» i Sulemania-regionen. Tevgera Azadi ble forbudt av høyesterett i Erbil i juli. PUK sendte også hilsen til det syrisk-kurdiske PYD (Partiya Yekîtiya Demokrat) i Daanes-regionen på sin 10.partikongress og oppfordring til koordinering og samarbeid mellom kurderne i Midtøsten.
Ankara har fått Bagdad til å terrorstemple PKK, i likhet med USA, EU og Tyrkia, beklager Sabir Ok og minner om at PKK var aktiv med å bekjempe Islamsk stat (IS), særlig i Sinjarfjellene der IS var i gang med folkemord mot yazidiene. Det var ikke like populært i mange kretser i Irak, uavhengig av PKK og IS.
Det knugende spørsmålet er likevel hvordan Irak, som en selvstendig stat, kan tillate at Tyrkia okkuperer hundrevis av kvadratkilometer av irakisk territorium. Svaret er kanskje at Irak som stat, har vært relativt svak og at Bagdad har hatt begrenset kontroll i sine kurdiske randområder – og at kurderne har vært en felles fiende for myndighetene på begge sider av grensa. Selv Saddam Hussein inngikk avtaler med Ankara som ga tyrkerne innpass i grenseområdene.
Tyrkia har aldri hatt så mange soldater og stått så langt inne i Irak som i dag siden det osmanske rike. Det tok grep om gamle Babylon og Mesopotamia fra araberne i 1534. Nå ligger KDPs og PUKs peshmergas, militsoldater, som en buffer mellom det irakiske hæren og den tyrkiske okkupasjonen på grunn av de dype interne motsetningen innad i Irak.
Demokratisk autonom administrasjon
I Syria virker det som om rystelsene fra det store jordskjelvet i Tyrkia som også rammet deler av Syria, fikk frontene til å stivne. Med unntak i Rojava (“Vestlandet”). Området som blir styrt av Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), er under konstant angrep fra Tyrkia og deres hær og grupper av leiesoldater og en permanent trussel om en fjerde militærintervensjon for å okkupere nye deler av Nord-Syria.
Nå slår ringvirkningene av Israels kriger inn over Daanes, slik Zübeyir Aydar forteller om. Det er bokstavelig. Krisekontoret til Daanes varslet allerede 6. oktober at 17.558 flyktninger fra Libanon hadde kommet til regionen. De er ikke libanesere. De fleste flyktningene har søkt husly hos slektninger; andre havner i omplasseringssenterne som forsøker å håndtere gamle og nye flyktningsproblemer som stammer fra både Tyrkias tre militære intervensjoner og kampen mot IS.
Libanesiske myndigheter har representanter i Daanes som hjelper til i samarbeid med Newroz Cultural Association i Beirut. Heyva Sor a Kurd (Kurdisk røde halvmåne) rigger til telt i flere byer for folk som kommer fra Libanon.
– Situasjonen i Midtøsten er kaotisk. Stormaktene og internasjonale interesser setter opp befolkningene til å slåss mot hverandre uten å bruke egne styrker på bakken, mener Mizgin Ahmed, Europa-representant for det syrisk-kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD). Hun holder til i de fabrikkliknende lokalene til Daanes i Rue des Deux Églises “neri bakken” fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg i Brussel.
– 7.oktober medførte at Israel gikk til angrep på Palestina. På samme tid angrep Tyrkia sivile mål i Nord-Syria og forsøker hele tida å endre den demografiske situasjonen her. Utad støtter Erdoğan Palestina, men samtidig samarbeider Ankara økonomisk og på andre måter med Israel, påpeker Mizgin Ahmed.
FN-rapport: Tyrkiske krigsforbrytelser
De tyrkiske rakett- og droneangrepene rammer i stor grad sivile mål; de fleste rettet mot Rojava, den kurdiske delen av Daanes. Rapporten fra FNs undersøkelseskommisjon for Syria som ble lagt fram i midten av september, slår fast at flere av angrepene er å betegne som krigsforbrytelser. Kommisjonen advarer mot at angrepene intensiveres på flere frontavsnitt, melder Firat News (AFN).
Angrepene har rammet diabetesklinikken på det medisinske senteret i Kobanê (Ain al-Arab) og dialyseavdelingen på helsesenteret i Qamishli, grenseby tvers overfor Nusaybin i Tyrkia. I begge tilfeller ble sivile drept. To Røde halvmåne-ambulanser, godt merket, ble truffet under utrykking etter at landsbyene Hatimiya og Tal Hamis i Qamishli ble beskutt fra droner 31. mai. Rapporten fastslår at merkinga gjør at det kan dreie seg om krigsforbrytelser, og at “mangelen på identifiserte militære mål i umiddelbar nærhet” ved 63 tilfeller innebærer brudd på krigsretten. Tyrkia har gått etter varelagre og bombet kraftstasjonen i Swediya. Det slo ut elektrisitet- og vannforsyninga i deler av det viktige Hasakah-provinsen der de fleste angrepene finner sted. Hasakah-området huser vel en million mennesker.
Disse angrepene fant sted i første halvdel av 2024 som rapporten dekker. Fra sommeren har raidene blitt trappet opp.
Motsetningspagetti
Motsetningene er som ei gryte med spagetti, de går på kryss og tvers. Det som tilsynelatende ikke hører sammen, klikker på plass som Meccano-sett. Tyrkia og Iran som står på hver side i Syria-konflikten, står sammen om å blåse til krig i Deir az-Zur, byen ved Eufrat i den oljerike provinsen mot grensa til Irak. – De ønsker å starte krig ut fra egne interesser i Syria. Begge påvirker Daanes-områdene.
Deir az.Zur har lenge vært arnested for betydningsfulle sunniklaner som har stått i opposisjon til Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar. Herfra har kurderne gjennom årtier blitt fordrevet fra rike jordbruksområder ved grensa og nordover eller til kurderbydelene i Damaskus, angivelig av sikkerhetsmessige årsaker. Forholdet mellom Baath-regimene i Damaskus og Bagdad i nabolandet Irak har sjeldent vært preget av al-sadaqa, vennskap.
Den regionaliserte borgerkrigen i Syria har pågått i tretten år og har trukket inn USA og Russland, Tyrkia og Iran og med tusenvis av bombeangrep fra Israel. Det siste kom så seint som 12. oktober, mot Latakia ved Middelhavet, Assad-klanens hjemtrakter og adresse for den russiske flybasen i Hmeimmin som er koblet til den russiske marinebasen i Tartous. PYD som ble opprettet i september 2003 og som ganske umiddelbart ble utsatt for Bashar Assads militære vrede, deltok i koalisjonen av opposisjonspartier som ikke gikk inn for voldelig konfrontasjon med regimet og som ikke ba om Nato-intervensjon under “den arabiske våren” fra mars 2011.
USAs militære nærvær er konsentrert til at-Tanf-basen, tett på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan og bare 24 kilometer fra grensestasjonen al-Walid. Basen som ble etablert i 2016, ligger strategisk til mot M2-hovedveien mellom Damaskus og Bagdad, med forlengelse til Iran. De øvrige av de vel 900 amerikanske soldater i Syria, er forlagt til Daanes-områdene hvor oppdraget angivelig er å hindre at IS’ sovende celler våkner opp på denne kanten av landet.
12. august inntraff den mest alvorlige hendelsen på over ett år da Deir az-Zurs militærråd som er del av SDF, gikk til angrep på tre poster bemannet av Assad-allierte militsmenn ved grensa mot Irak. Atten av dem ble drept. Det skjedde få dager etter at åtte amerikanske soldater ble såret i et droneangrep som angivelig Iran-støttet milits sto bak.
Daanes i storpolitisk kabal
“Disse hendelsene kaster lys over det faktum som ofte blir glemt: USA har fortsatt et aktivt nærvær i Syria,” konstaterer det australske nettverket The Conversation. Israels krig i Gaza og militæraksjoner av Vestbredden, krigen i Libanon og høyspenninga med Iran har gitt ny dimensjon til hovedhensikten bak USAs militære nærvær: å demme opp for russisk og iransk innflytelse.
For Daanes betyr USAs nærvær et skjørt vern mot en ny tyrkisk intervensjon for å knekke Daanes. På spørsmål om Daanes har kontakter med Damaskus, svarer Mizgin Ahmed: – Ikke direkte; bare indirekte. Det skjer der hvor Assad-regimet er til stede i Daanes eller via våre kanaler til Russland. Assad-regimet insisterer fortsatt på å eliminere den autonome administrasjonen. Sonderingene om et møte mellom Erdoğan og Assad synes å være frosset. – De har vidt forskjellig utgangspunkt. Assad krever at Tyrkia helt og holdent forlater Syria. Men likevel fortsetter etterretningssamarbeidet i Deir az-Zur for å eliminere oss. Deir az-Zur er strategisk for ulike interesser, sier PYD-representanten. Det begrenser seg ikke til regulær handel eller smugling av olje, bensin og kjenisk narkotika.
Daanes avventer som alle andre resultatet av valget i USA. USA var engasjert i Natos bombing for regimeskifte i Libya i 2011, men startet omgående med å trene og bevæpne grupper i Syria som raskt tilsluttet seg al-Qa’ida – og seinere IS (da som ISIS hvor S står for Shams/Syria, eller ISIL hvor L står for Levanten, område i det indre av Middelhavet). Profesjonskampen mellom Pentagon og CIA slo helt inn i Det ovale rom hos president Barack Obama. USAs direkte militære innblanding kom først i september 2014 da kurdermilitsene YPG/YPF var i ferd med å bli utslettet av IS i grensebyen Kobanê – mens Nato-landet Tyrkia stengte grensa for kurderne. USA og andre i “koalisjonen av villig” bombet IS-stillinger.
“USA gikk ikke til direkte slag mot Assad-regimet før april 2017 da Trump-administrasjonen iverksatte et rakettangrep mot Shayrat-flybasen som svar på et mistenkelig kjemisk angrep mot Khan Shaykhun i Idlib-provinsen,” skriver Sefia Secen, statsviter ved Ohio State University i Columbus, i The Conversation.
I desember 2018 beordret Trump 2000-25000 soldater ut, men beholdt 900 “på ubestemt tid” etter råd fra flere hold. Tallet på leiesoldater på kontrakt er ikke offentlig kjent.
Felles mål: Tyrkia ut
– Syria har blitt plyndret og okkupert av IS, den tyrkiske staten og mange gjenger, sier Sabir Ok til ANF.
Daanes vil fortsatt ha en fredelig løsning gjennom dialog med Damaskus, men vil at Syria får et føderativt system med utstrakt autonomi som erstatter Assad-diktaturet. SDF har aldri ligget i militær konfrontasjon med Assads hær utover enkelte, avgrensede trefninger, og regjeringshæren har vært til stede på noen baser i Daanes-områdene helt siden borgerkrigen startet i 2011. SDFs kamp mot IS har gjort at Assad har kunnet konsentrere sin styrker på andre fronter i vest, i sør og sentralt.
Nå står de sammen bak kravet om at Tyrkia må trekke seg ut av Syria sammen med sine leiesoldater i Syrias nasjonale hær (SNA) og forlate alt syrisk territorium og legge vekk Misak-i-Millî-kartene.
– En må virkelig respektere standpunktet til den syriske staten. De tar et prinsippielt standspunkt. De sier at de som stat, ikke vil møte noen som okkuperer deres landet. Vi forventer at Irak inntar samme holdning. Den irakiske staten burde vite dette; den burde ikke være redd Erdoğans vedvarende trusler, sier tyrkisk-kurdiske Sabir Ok og viser til at Erdoğan ikke er like sterk som han var “for ti, tjue eller bare fire år siden”. Ok kan telle. Erdoğans makttid går tilbake til 2002, da AKP vant sitt første valg. Den var på sitt høyeste i 2014, før de to valgene i 2015 der det venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP) drepte AKP grunnlovsstyrende flertall.
Ok retter skytset mot Iraks utenriksminister Fuad Hussein. Ikke overraskende, han er fra Barzani-partiet KDP.
Solidaritet med Kurdistan 