Et nytt møte ble holdt i Heseke mellom represententanter for Syrian Democratic Forces (SDF) og Damaskus regjeringen for å implementere 8 punkts avtalen signert 10.mars, etter et første møte19.mars. SDFs sjefskommandant Mazlum Abdi, medlem av Generalkommandoen Rohilat Afin og komitemedlemmer Hisen El Selame og Mihemed Qenatiri fra Damaskus regjeringen deltok på møtet.
Framskrittene gjort med å implementere artiklene ble drøftet, og det ble framhevet at «spenningene i Syria skulle avsluttes». I denne sammenhengen ble det sesielt pekt på viktighetene av å beskytte Tishrin Dam fra militære angrep.
Det ble også foreslått å opprette en komite som skulle behandle retur av tangsfordrevne mennesker fra ulike deler av Syria.
Komitemedlemmene som skulle representere regionene i Nordøst Syria i dialogprosessensom skulle holdes med Damaskus regjeringen ble pekt ut. Medlemmene ble Foza Yusif, Ebid Hamid El Mibas, Emid Yusif, Senheribe Bersum og Sozdar Haci, mens talspersonene ble Meryem Ibrahim og Yasisr Sileman.
Den 13. mars 2025 publiserte Syrias midlertidige regjering (SCG) et utkast til en overgangsgrunnlov for landet. Dette dokumentet har møtt betydelig kritikk, spesielt på grunn av den omfattende maktkonsentrasjonen hos den midlertidige presidenten, Ahmed al-Sharaa, samt mangelen på anerkjennelse av Syrias religiøse og etniske minoriteter.
Overgangsgrunnloven gir president al-Sharaa betydelig autoritet. Han fungerer som øverstkommanderende for militæret, har myndighet til å foreslå lover, utstede dekreter med lovkraft, erklære unntakstilstand og innføre krigslov med godkjenning fra det nasjonale sikkerhetsrådet, som han selv utnevner. Denne maktkonsentrasjonen har vakt bekymring for fraværet av reell maktfordeling og demokratiske prosesser.
Utkastet til grunnloven anerkjenner ikke Syrias mangfoldige religiøse og etniske grupper. Islamisk lov er etablert som grunnlaget for landets rettssystem, noe som ekskluderer andre trosretninger og kulturelle praksiser. Dette skjer kort tid etter at SCGs forsvarsdepartement ble anklaget for en massakre mot alawitter i Latakia-regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringene rundt regjeringens holdning til minoriteter.
Overgangsgrunnloven ble utarbeidet av en komité bestående av syv personer, alle sunnimuslimske arabere, hvorav kun én var spesialist i konstitusjonell rett. Mangelen på representasjon fra Syrias ulike etniske og religiøse grupper har ført til kritikk om at komiteen ikke reflekterer landets mangfold. Det har også vært mangel på åpenhet rundt utvelgelsesprosessen for komiteens medlemmer.
Reaksjoner fra Nordøst-Syria
Det autonome styret i Nordøst-Syria (DAANES) uttrykte overraskelse over publiseringen av grunnlovsutkastet, spesielt siden det kom kort tid etter at en avtale mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og Damaskus ble inngått. DAANES’ utenriksstyreleder, Bedran Kurd, uttalte at grunnloven ble utstedt uten meningsfull deltakelse eller representasjon fra Syrias ulike samfunn, inkludert de i Nordøst-Syria, og beskrev dette som «fullstendig uakseptabelt» og i klar motsetning til den nylig inngåtte avtalen.
Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
I en uttalelse 14.mars publisert på ANF 15.mars oppfordrer sjølstyremyndighetene i de Demokratiske Autonome omådene i Nordøst Syria (DAANES) alle krefter i Syria om å forene seg, for å komme fram til en nasjonal syriske grunnlov som er fritt for den autoritære mentaliteten som det gamle regimet hadde påtvunget dem i flere tiår.
Mot at lederen for HTS (Ahmed al-Sharaa) den 13.mars signerte utkastet til ny Grunnlov for Syria som den såkalte National Dialogue Congress hadde utarbeida i slutten av februar – og som SDC allerede 26.februar hadde avvist – i likhet også med ledelsen i DAANES.
Den må også sees i sammenheng med at drap på 8 alawitter igjen i Latakia ble offentligjort 15.mars, og at Tyrkia de seneste dagene har trappet opp bombingen mot områder i Rojava, sammen med angrepene rundt Manbij og Tishrin dammen.
Vi bør også se uttalelsen fra DAANES nå, som en påpekning av at underskrivingen av Grunnlovs-utkastet til National Dialogue Congress undergraver avtalen som nettopp ble inngått mellom SDF og Damaskus regjeringen til HTS (som vi har omtalt tidligere her på vår hjemmeside).
Uttalelsen fra DAANES nå knytter an til at 15.mars markerer 14 årsdagen for motstanden mot det tyranniske Baath-regimet, hvor det ble krevd frihet, rettferdighet og demokrati. At denne folkelige revolusjonen, som nå har pågått i 14 år, i sin essens er en revolusjon fra et folk som nettopp reiste seg fordi de avviser urettferdig og en ekskluderende politikk for et monolittisk Syria. Sammenbruddet av Baath regimet 8.desember 2024 var slik et stort framskritt og en kilde til håp, glede og stolthet for all syrere, uansett deres religion eller etnisitet.
Uttalelsen fra DAANES avsluttes slik :
«DAANESfornyer derfor sin garanti til vårt folk om å fortsette arbeidet for å nå målene for vår revolusjon. Vi vil fortsette å kreve at den nye syriske grunnloven skal beskytte rettighetene til alle syriske innbyggere, uansett trosretning, uten marginalisering eller ekslusjon av noen. Grunnloven må bli en hjørnestein for å bygge et forent Syria og et beskyttende vern for vårt hjemland Syria mot enhver fare».
Dette understreker vår kommentar til uttalelsene av avtalen mellom SDF kommandant Mazloom Abdi og interimspresident Ahmed al-Sharaa 10. mars, at prosessen ikke er avslutta ved signeringen av avtalen. De kommende Newroz-feiringene vil spille en viktig rolle for utviklingen videre.
Avtalen inneholder 8 punkter som et rammeverk for den videre prosessen.
En prosess som har pågått i lengre tid, helt siden HTS tok over makten etter at tidligere president Assad ble fjernet gjennom et opprør ledet av den tidligere Al Qaida gruppen (HTS) og jihadist gruppen SNA (Syrian National Army), støttet av Tyrkias president Erdogan, som sjøl har intervenert i krigshandlingene på syrisk jord.
DAANES, ledelsen for sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria stilte da krav overfor den nye sentralregjeringen i Damaskus om hvordan et omforent og fredelig Syria skulle utvikles (se tidligere artikler på vår nettside). I kjølvannet av de nylige angrepene fra HTS regjeringen mot restene av Assad styret i det Alawitt-dominerte kystområdene langs vestkysten av Syria ble DAANES inkludert i forhandlingene med HTS. Muligens fordi de skjønte at sjølstyreområdet i Nordøst Syria ikke kunne nedkjempes militært på samme vis som alawittene. Og de hadde behov for en fredeligere fase i samlingen rundt den nye Damaskusregjeringen som en avledning av den internasjonale kritikken mot massakrene av alawittene som er dokumentert.
DAANES gikk skarpt ut mot massakrene og krevde straffeforfølgelse av de ansvarlige i en uttalelse tidligere den 10.mars (se eget oppslag nedenfor om dette). Det hevdes i forbindelse med framleggelsen av 8-punktsavtalen at HTS vil følge opp disse kravene. Også DEM i Tyrkia og Kurdistan Communities Union (KCK), en paraplyorganisasjon for kurdiske bevegelser i flere deler av Kudistan som støtter demokratisk konføderalisme som samfunnsform, som praktiseres i DAANES regionen, kriserer skarpt massakrene.
De 8 punktene i avtalen, gjengitt her, vil sjølsagt bli gjenstand for ulike tolkninger når de skal konkretiseres og praktiseres.
1. The guarantee of the right to representation and participation for all Syrians, regardless of their religious and ethnic backgrounds, in the political process and all state institutions.
2. The Kurdish community is an indigenous community of the Syrian state, and the Syrian state guarantees its citizenship rights and all constitutional rights.
3. A ceasefire to be implemented across all of Syrian territory.
4. The integration of all northeastern Syria’s civilian and military institutions, including border crossings, airports, and oil and natural gas fields, into the management of the Syrian state.
5. Ensuring that all displaced Syrians return to their towns and villages and are protected by the Syrian state.
6. Supporting the Syrian state’s fight against any threat by the remnants of the Assad regime, as well as threats to security and unity.
7. Rejecting calls aimed at creating divisions among the components of Syrian society, hate speech, and attempts to spread discord.
8. The Executive Committees will continue working to ensure the implementation of the agreement by the end of the year.
Avtalen ser ut til å ha brei støtte i den kurdiske bevegelsen, også blant de som ikke sogner til «KCK-familien». Ikke minst fordi den knyttes til de fredsbestrebelsene som pågår i Tyrkia, og som også angår den kurdiske regionen i Nord Irak, knyttet til kravet om oppheving av isolasjonen av Ӧcalan for at han kan gjenoppta sin rolle som fredsforhandler. Men siden en fredsprosess i Syria påvirker alle konflikter nasjonalt og regionalt i Midtøsten, og er flettet sammen med rivaliseringen mellom globale stormakter, også med røtter i den gamle europeiske kolonialismen, vil det fortsatt være en lang vei å gå. For Solkurd og andre venner av det kurdiske folket, og fred og frihet i sin alminnelighet, er det viktig at det som skjer nå får spire og vokse!
DAANES (Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria) fordømmer i et oppslag på ANF 10.mars massakrene i kystbyene i Syria – og krever at de ansvarlige for dette må straffes.
Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Uttalelsen fra DAANES understreker at slike forbrytelser utgjør en alvorlig trussel mot Syrias framtid.
Dette må sees i sammenheng med at DAANES har anstrengt seg for å få i gang en prosess med HTS regjeringen i Damaskus for å bruke kollapsen til Assad-regimet til en utvikling mot fred og stabilitet i Syria, med inkludering av alle nasjonaliteter og religiøse grupperinger. De advarer mot at disse massakrene avdekker at regjeringens mentalitet ennå ikke synes å ha endret seg fra den de opprinnelig hadde under borgerkrigen.
De sier at slike angrep drar landet inn i en mørk periode igjen, og peker på det faktum at slike forbrytelser utgjør et alvorlig hinder for at Syria skal kunne bli demokratisk og pluralistisk. Slike handlinger prøver å bringe tilbake en mørk periode som befolkningen i Syria ikke ønsker å bli utsatt for igjen.
Derfor ber vi om at de ansvarlige for disse forbrytelsene blir stilt for retten. En uavhengig undersøkelseskommisjon må handle tydelig og transparent, for å få fram sannheten og finne de ansvarlige.
Uttalelsen avsluttes med igjen å appellere til alle nasjonale krefter og det syriske folket om å delta i en nasjonal dialog som vil beskytte landets framtid og bringe fram felles løsninger. – «Bare på den måten kan vi stoppe massakrer, og tilintetgjørelsespolitikk mot det syriske folket».
Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.
Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)
Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.
Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.
Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.
I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.
«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»
Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.
Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.
Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.
Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.
Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Salih Muslim, medlem av Presidentrådet i Demokratisk Union Parti (PYD) i Rojava uttaler til ANF at Öcalans uttalelse 27.februar har åpnet døren for en en politisk løsning på det såkalte «kurdiske spørsmålet». «Fra nå av -sier han – at ansvaret påhviler den tyrkiske staten. Ӧcalan må stå fritt til direkte kontakt med PKK for å være med å bestemme kursen på prosessen videre. En oppløsningskongress for PKK avhenger av at Tyrkia også viser fram sin vilje til å være med på fredsprosessen».
Bilde: ANF 28.febr 2025
Muslim sier at leder Apo klart forklarer hvorfor de startet sin væpnede kamp og understreket «at den væpnede kampen startet i en situasjon med sjølforsvar (sjøl ble Apo fordrevet til Syria for å berge livet etter at PKK ble stiftet). Hvis staten tar demokratiske steg, politisk, kulturelt og for å sikre folks frihet, vil det kurdiske spørsmålet kunne løses politisk. Da vil det ikke bli påkrevd å drive væpnet kamp lengre. Det kurdiske spørsmålet bir nå diskutert internasjonalt og har blitt en global sak. Derfor har det kurdiske folket nådd fram til et nivå hvor politiske og diplomatiske midler tar over.
Han sier videre at det nå er den tyrkiske staten som nå fiendtlige griper inn mot det kurdiske folket i all de 4 delene av Kurdistan. «Hvis en politisk løsning ikke kan bli nådd i Syria i dag, og også Irak og Iran er kaotisk og i krise, er det den tyrkiske staten som er ansvarlig. Hvis det kommer til et skifte i Tyrkia, vil det få direkte følger i andre deler av Kurdistan. (Han peker her på at utspillene både fra KDP og PUK m.fl), som åpner for at det kurdiske spørsmålet kan løses gjennom politiske og organisatoriske tiltak og kamp.
Muslim avslutter med å peke på at det er uakseptabelt at det tyrkiske staten ber om avvæpning mens den sjøl kontinuerlig angriper områdene i Rojava og resten av DAANES. Geriljaen og det kurdiske folket vil ikke akseptere en overgivelse. Geriljaen er i en forsvarssituasjon, ikke i en offensiv angrepssituasjon slik som Tyrkia er. Det er den tyrkiske staten som må erklære en våpenhvile, også med tiltak som å løslate politiske fanger, som så vil få PKK til å ta ytterligere skritt mot fred også.
Muslims utsagn samsvarer her med det Europarepresentent for DAANES , Abdulkarim Omer uttalte overfor Rødt og Solkurd 7.februar etter Permanent Peoples Tribunale Rojava versus Turkey i Brussels.
Han sa at DAANES også var innstilt på videre forhandlinger med de nye makthaverne fra HTS i Damaskus, selv om de ennå ikke ble enige om prosessen for en ny konstitusjon og etablering av et nytt Syria med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupperinger på det første møtet de hadde.
Men, som det sees fra et felles oppslag fra 35 syriske partier på vår nettside 28.februar, var verken DAANES eller PYD invitert til felleskonferansen for syriske organisasjoner som nettopp var sendt ut. Noe som igjen understreker at fredsutspillet fra Öcalan, som de fleste ser ut til å se positivt på, er starten på en prosess som krever at alle parter må bidra med sitt for å kunne gjennomføres.
I en uttalelse på ANF 1.mars 2025 meldte PKKs såkalte Eksekutiv Kommite (vanligvis i dag oppfattet som Kurdistan Communitees Union) at »Oppfordringen om Fred og Demokratisk Samfunn» fra Öcalan 27.februar var et Manifest som belyste veien for alle frihets og demokratiske krefter for vår tid».
-At en ny historisk fase var begynt i Kurdistan og Midt Østen, som vil ha stor innflytelse på utviklingen for frie liv og demokratisk styresett verden over.
-De erklærer også en våpenhvile på egne vegne fra denne dagen for sine væpnede enheter. Men understreker at det er opp til alle parter som vil være med på prosessen å bestemme sine tiltak for å bidra med sitt til å realisere prosessen. Inkludert Tyrkias spesielle ansvar, slik PYDs Salih Muslem understreket sterkt.
-De sier at Ӧcalan personlig vil delta på kongressen som skal sette i verk denne prosessen (som må sees i sammenheng med pågående kampanjen for å oppheve isolasjonen av Öcalan).
Videre at oppfordringen er starten på en prosess, ikke slutten/fullbyrdelsen!
Det oppfordres også om å bruke både 8.mars og Newroz til å markedsføre og videreutvikle denne frihets og demokratikampen! Senere meldinger varsler at appellen fra Öcalan vil bli framført offentlig på Newroz feiringen i Amed.
Tirsdag 25. februar publiserte ANF at 35 syriske politiske partier og sosiale bevegelser har kommet med en felles uttalelse angående den såkalte «nasjonale dialogkongressen» som skulle holdes i Damaskus.
Organisasjonene som undertegnet uttalelsen kritiserte den ensidige utvelgelsen av dialogdeltakere og fremstillingen av dem som legitime representanter for de syriske regionene. De påpekte at denne metoden ikke var forskjellig fra Baath-regimets metoder for ignorering og fornektelse.
Uttalelsen fortsatte med å si at for at en sann dialog skal kunne utvikle seg, måtte representanter fra alle politiske, sosiale og sivile partier kunne delta på kongressen. Ellers ville kongressens resultater være meningsløse. De understreket at det finnes reelle representanter for alle komponenter og politiske og militære styrker i alle regioner av Syria.
Partiene og bevegelsene som hadde undertegnet uttalelsen var som følger:
Kurdistan National Congress (KNK)
Democratic Union Party (PYD)
Democratic Green Party
Kurdistan Democratic Peace Party
Kurdistan Liberal Party
Kurdistan Communist Party
Syrian Kurdish Democratic Party (P.D.K.S)
Syrian Kurdish Democratic Party
Syrian Kurdish Democratic Left Party
Syrian Kurdish Left Party
Future of Syria Party
Kurdistan Democratic Change Party
Kurdistan Modern Party
Kurdistan Workers’ Party
Arab National Committee
Syrian Democracy and Modernity Party
Syrian Kurdish Democratic Alliance Party
Syrian Reform Party
Assyrian Democratic Party
Kurdistan Brotherhood Party
Syrian Kurdish Democratic Roj Party
Democratic Society Movement (TEV-DEM)
Kongra Star
Conservative Party
Democratic Struggle Party
Kurdistan Future Party
Rojavayê Kurdistan- Kurdistan Democratic Party
Tensiq El Weteniye-Democratic Change Movement
Syriac Unity Party
Kurdistan National Unity Party
Kurdish Democratic Party-Syria (Party)
Syrian Kurdish Democratic Unity Party (Yekîtî)
Syrian Left Revolutionary Movement
Sûraya Party
El Weten El Syria Party
Tross dette og tidligere dialoger om inkludering av kurderne og alle andre etniske og religiøse minoriteter i samtaler om Syrias fremtid, var kurderne ikke var invitert i det siste møtet mellom syriske parter. Det var Syrias nasjonale dialogkonferanse, avholdt i Damaskus den 24. og 25. februar 2025. Konferansen samlet rundt 600 delegater fra ulike deler av Syria og ble ledet av landets nye leder, Ahmed al-Sharaa. Hovedmålene var å diskutere landets fremtid etter Bashar al-Assads fall, med fokus på temaer som konstitusjonelle reformer, friheter, økonomi og sivilsamfunn.
Den kurdiske administrasjonen i Nordøst-Syria ble ikke invitert til konferansen, angivelig fordi de ikke ønsket å oppløse sine egne militære styrker, Syrian Democratic Forces (SDF). I en uttalelse fordømte de kurdiske selvstyremyndighetene ekskluderingen og uttalte at konferansen ikke representerte det syriske folket.
Under konferansen ble det vedtatt en kunngjøring med 18 punkter som skulle legge grunnlaget for reformer av statsinstitusjonene. Blant annet ble det fastslått at «enhver væpnet gruppering utenfor landets offisielle institusjoner kommer til å forbys». Dette kravet om avvæpning og underordning under forsvarsdepartementets autoritet ble sett på som en direkte utfordring til SDF og andre grupper som opererer utenfor statens kontroll.
Til tross for ekskluderingen fra konferansen, har SDF uttrykt vilje til dialog. SDFs øverstkommanderende, Mazloum Abdi, uttalte at en oppfordring fra PKK-leder Abdullah Öcalan om å avslutte den væpnede kampen mot Tyrkia ikke gjelder for SDF i Syria. Abdi ønsket Öcalans oppfordring velkommen, men presiserte at den kun var rettet mot PKK i Tyrkia. Han understreket også at fred i Tyrkia burde forhindre ytterligere tyrkiske angrep på syriske kurdere.
Konferansen ble også kritisert for manglende representasjon av Syrias etniske og religiøse mangfold. Den kurdiske politikeren Saleh Muslim påpekte at komiteen besto av én politisk «farge» og ikke reflekterte landets mangfold.
SDF og den kurdiske administrasjonen planlegger nå egne diskusjoner om regionens fremtid, ettersom de ikke deltok i den nasjonale dialogen initiert av den nye syriske regjeringen.
Assad-regimets fall i Damaskus, Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria og flyangrep i Nord-Irak og oppmerksomheten rundt den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, har ført til at kurdere snakker med hverandre på tvers av grensene i regionen og bitre politiske motsetninger.
Delegasjonen fra Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) har besøkt Öcalan ved to anledninger på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 28. desember. De har nå hatt samtaler på høyt nivå med både Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) i Erbil (kurdisk Hewlêr) som er hovedstaden i Den autonome kurdiske regionen i Irak, og i Sulaymaniya (kurdisk Slemani), hovedsetet for Talabani-klanen og PUK.
Delegasjon til Nord-Irak
Presidenten i den autonome kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, tok imot DEM-delegasjonen i Erbil mandag. Barzani er nevø av tidligere president og klanhøvding Massoud Barzani som arvet KDP (Partiya Demokrat a Kurdistanê) etter sin legendariske far Mustafa Barzani (1903-79).
Forholdet mellom KDP og PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) er i beste fall betent, og Öcalans ideologi om demokratiske konføderalisme står ikke høyt i kurs i det klanbaserte KDP hvor 78-årige Massoud Barzani fortsatt har de tyngste ordene med i laget. For å understreke rangordninga møtte DEM-delegasjonen Massoud Barzani før de møtte presidenten.
Barzani har pleiet gode forbindelser med Ankara, både for å bekjempe PKK og på grunn av rivaliseringa med PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan).
Ved å gi Tyrkia mer eller mindre fritt leide til å angripe basene til Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til PKK, i Qandil-fjellene, har Tyrkia, skritt for skritt, utvidet sin okkupasjon av grenseområdene i Nord-Irak uten at sentralregjeringa i Bagdad har hatt mulighet til å hindre det. Tyrkia tråkler sammen den ene lomma med den andre langs grensa slik at det begynner å ta form av et sammenhengende belte.
Omveltninga i Syria åpner nye dører til gamle rom. KDP har sine allierte i Nord-Syria der Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) er bygd av Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) som tilhører “PKK-familien”. Nå må DAANES og de kurdiske partiene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) forholde seg til den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som styrer i Damaskus.
Det byr på utfordringer ettersom HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere etterlyste terroristen Abu Mohammed al-Jolani, har avvist den føderative modellen for Syria, med lokalt autonomi, som Daanes tar til orde for. Det betyr ikke en egen autonom region, slik som i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak.
KDP i “Barzanistan”
Samtalene mellom president Barzani og DEM-delegasjonen mandag kretset rundt kurdisk regional enhet og forsoning og om følgene av en eventuell ny forhandlingsprosess i Tyrkia. Her er det nærliggende å tro at DEM ba Barzani om å bruke sine forbindelser til Recep Tayyip Erdoğan i presidentkomplekset Cumhurbaşkanlığı Külliyesi i Ankara.
“Barzani uttrykte sin fulle støtte til fredsinitiativet og prosessen for en fredelig løsning i Tyrkia, Irak, Syria og utover. Delegasjonen diskuterte det politiske landskapet i Tyrkia og understreket behovet for kurdisk enhet i møte med regionale utfordringer. Møtet ble sett på som en del av en breiere innsats for å engasjere kurdiske politikere og fremme dialog om kurdiske spørsmål på både nasjonalt og regionalt nivå,” skriver Medya News.
Et annet sentralt spørsmål er hvordan alle kurdiske politiske krefter kan bli involvert i fredsprosessen for å sikre at ingen fraksjon blir utelatt. Fred kan ikke oppnås isolert, understreket Barzani, det krever samarbeid mellom kurdiske fraksjoner for å fremme politiske løsninger. Kurdisk historie og forholdet mellom KDP og PKK tilsier at dette kan by på store, uoverstigelige utfordringer.
Her spiller erfaringene fra Rojava inn. Politikken til DAANES og organiseringa av samfunnet har gitt gjenlyd i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan” i Sulaymaniya. Den står i kontrast til den politistaten som mange mener KDP driver i Nord-Irak, særlig i “Barzanistan” i Erbil. En positiv politisk løsning, både i Tyrkia og Syria, kan dermed utfordre tradisjonelle maktstrukturer som er forankret i klaner.
PUK i “Talabanistan”
Delegasjonen dro deretter til Sulaymaniya for å møte PUK-lederen Bafil Talabani og visestatsminister Kubat Talabani. Møtet fant sted bak lukkede dører i Debashan, den historiske residensen til tidligere president og partieier Jalala Talabani.
Debashan ligger i fjellsida med vakkert oversyn over Zamwa som stedet het før den moderne byen ble anlagt i 1783-84 under det kurdiske shafi’i-sunnimuslimske Baban-fyrstedømmet (1649-1850), med oljebyen Kirkuk som hovedstad før Sulaymaniya etablerte seg som støttespiller for det osmanske riket i kampen mot Iran.
Undertegnede var i 2017 middagsgjest hos Talabani (1933-2017) og hans kone Hero Ibrahim Ahmed (Hero Khan) Khan, i Debashan og hadde hennes søster Shanaz Ibrahim Ahmed, gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, som en meget frispråkelig borddame.
Borddama som sitter sentralt i PUK-ledelsen sammen med sin nevø Bafil Talabani, møtte DEM-delegasjon som anla et besøk på gravstedet til svigerfaren som grunnla PUK sammen med hennes far, juristen og forfatteren Ibrahim Ahmad (1914-2000) i 1975.
Det respektfulle besøket understreker at PUK fortsatt er en familiesak, en meseleya malbatê.
Delegasjonen kan dermed ha åpnet en direkte kanal til Bagdad gjennom president Rashid som er medlem av PUK. Han kom til Halabja få dager etter Saddam Husseins gassangrep på den kurdiske grensebyen 16. mars 1988, i sluttfasen av krigen mot Iran (1980-88).
Shanaz var oppsatt på å gjøre 31. august 1996 til minnedag for å markere Erbil-massakren under den irakisk-kurdiske borgerkrigen, da Massoud Barzani inviterte den irakiske hæren til Erbil for å bekjempe PUK. Saddam Hussein svarte på Barzanis brev med å sende 45.000 soldater. 48 PUK-medlemmer ble henrettet i Erbil, mens vel 700 peshmergas fra PUK og Iraks nasjonalkongress (Moutammar al-Watani al-‘Iraqi, INC) (partiet til CIA-allierte Ahmed Chalabi som ble visestatsminister (2005-06) etter Saddam Husseins fall) ble skutt utenfor byen. Samme dag henrettet KDP tretten peshmergas fra PUK i Erbil.
Saddams tropper trakk seg senere tilbake etter å ha overlatt Erbil til KDP hjulpet til å presse PUK helt til grensen mellom Iran og Irak før USA grep inn og evakuerte over 6000 PUK-krigere fra Irak. I oktober tok PUK tilbake Sulaymaniya.
Hero Khan sendte mange strenge blikk ned til bordenden hvor samtalen fant sted, og lillesøster Shanaz fikk ikke sitt ønske igjennom.
Den 31. august blir aldri offisielt markert. Sårene har aldri blitt leget.
Delegasjonen besto av Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder som begge var medledere av DEM fram til august 2023, av partimedleder Keskin Bayindir og andre politikere fra Demokratisk regionsparti (Demokratik Bölgeler Partisi, DBP; Partiya Herêman a Demokratîk, PHD) og av parlamentarikere fra DEM.
Følget inkluderte utenrikspolitisk talsmann Berdan Öztürk, Mehmet Kamaç (DEM) og Gülcan Kaçmaz Sayyiğit, representant fra Van for det tyrkiske grønne venstre partiet Yeşil Sol Parti (YSP), samt İbrahim Bilmez og Özgür Erol fra advokatfirmaet Asrin som har saka til Öcalan. Buldan og Önder var de som først fikk besøke Öcalan på Imrali.
Delegasjonen avsluttet besøket i Nord-Irak onsdag med et møte med statsminister i den kurdiske regionen (KRI), Masrour Barzani, i Erbil onsdag.
Tyrkisk våroffensiv
Samtalene som delegasjonen hadde på høyt nivå i Başûrê Kurdistanê, kom på “et kritisk tidspunkt, fordi Öcalans siste initiativ tar sikte på å styre den kurdiske politiske bevegelsen inn i en fornyet prosess med dialog” på tvers av grensene, ifølge Medya Haber.
Observatører venter nå på uttalelser fra begge sider for å klargjøre hva møtene har ført til for kurdisk diplomati i et breiere politisk landskap i Midtøsten eller Vest-Asia som er under omforming.
Det skjer på et tidspunkt da Tyrkia utvider sin kontroll over deler av Nord-Irak i oppbygginga til hva som ser ut til å bli en ny våroffensiv i grensetraktene, og mot Qandil-fjellene (kurdisk Çiyayên Qendîlê) som strekker seg langs grensa mellom Irak og Iran og er en del av fjellkjeden Zagros fra Iran, det nordlige Irak og det sørøstre Tyrkia.
Tyrkia har intensivert sine militære operasjoner med vedvarende luft- og bakkeangrep og særlig bruk av droner mot Gara-regionen. Det har ført til en ny strøm av flyktninger. 27. januar ble fire sivile drept i et droneangrep i Rapirin i hva som fortoner seg som vilkårlige angrep fordi det ikke fins militære mål i området.
Det fyrer opp under advarslene fra Community Peacemakers Teams (CPT), med kontor i Sulaymaniya, og andre observatørgrupper i Irak om at angrepene har som mål å avfolke viktige regioner i forkant av den planlagte våroffensiven.
Fjellregionen Gara (Garê) i Duhok-regionen har vært mål for tyrkiske angrep gjennom mange år. Den hittil største offensiven Operasjon Ørneklo-2 (Pençe Kartal-2 Harekati) fant sted 10.-14. februar 2021 og var rettet mot PKK, men rammet mange sivile i seks landsbyer som ble bombet av tyrkiske helikoptre, opplyste ordfører Saban Xelil i landsbyen Dînartê til Kurdistan 24.
Tyrkia fortsetter sine systematiske militære kampanjer i kurdisk Irak for å sikre seg strategiske fordeler med tanke på våroffensiven, konstaterer Karwan Osman, leder for CPT.
Den 27. januar ble to kurdiske politikere fra Rojava, Heva Erebo (43), også kjent som Saliha Viyan, og Hogir Erebo (34), alias Dilawer Erebo, drept sammen med to andre sivile i et droneangrep i Ranya-distriktet ved Dukan-sjøen, nord for Sulaymaniya og øst for Erbil. Ranya i Hawraman-fjellene på 1300 meters høyde er et kurdisk kulturelt senter og ble hardt rammet under den kurdiske krigen mellom KDP og PUK.
Angrepet var trolig målrettet for å ramme forbindelsene til Rojava.
Heva Erebo var koordinator for kvinnefronten Kongra Star (Stjernekongressen) og var med å opprette DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava.
Kongra Star ble opprettet i 2005 som kvinneunionen Yekîtiya Star (YS), hvor Star refererer til den mesopotamiske oldtidsgudinna Ishtar og i dag til "himmelske stjerner", under mottoet «Uten frigjøring av kvinner, er et virkelig fritt samfunn umulig."
Tidligere medleder for Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk, arabisk: Majlis ad-Diymuqratiu as-Suri), Ilham Ahmed, som nå er internasjonal leder i DAANES, var med å stifte YS.
Heva Erebo var på vei for å møte kvinneorganisasjoner, mens Hogir Erebo fra ungdomsorganisasjonen til det syrisk-kurdiske PYD skulle få medisinsk behandling i Qandil-fjellene etter å ha blitt såret i kamper med Den islamske staten (IS).
Den flerspråklige Heva Erebo fra den syriske grensebyen Dirbasiyah, tvillingby til tyrkiske Şenyurt, var aktiv med å organisere kvinner i Raqqa, Manbij, Tabqa og Deir az-Zur etter hvert som byene ble frigjort fra Daesh (IS), byer som i overveiende grad er arabiske.
"Hun var et eksempel på en revolusjonær kvinne som alle kvinner kunne få styrke fra og se som sin fortropp. Uansett hvor store og smertefulle våre ofre kan være, kan ingen kraft få oss til å vende tilbake til et liv i slaveri og bøye hodet," heter det i minneordet fra Kongra Star.
Uavklart i Damaskus
Utviklinga i Syria henger over det som skjer i Tyrkia og sender skygger inn over Irak. Syrias demokratiske styrker (SDF, Quaat Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har oppfordret Damaskus til å ta sitt ansvar med å inngå våpenhvile. Det er helt nødvendig for å opprettholde en kontinuerlig dialog, understreker SDF etter trepartsmøtet som fant sted mandag. Her var DAANES representert.
SDF vil fortsette forhandlingene med den syriske HTS-regjeringa om kjernespørsmålene som blant annet omfatter integrering av militære og administrative institusjoner og returnering av fordrevne personer.
“Betydninga av den pågående dialogen med Damaskus ble bekreftet på nytt, med deltakerne som uttrykte sin forpliktelse til å gjøre denne dialogen vellykket,” het det i uttalelsen fra SDF etter møtet.
Forutsetninga for framgang er en våpenhvile, betoner SDF som er de militære styrkene til DAANES.
Ifølge rapportene skal SDF og Damaskus ha inngått en avtale om å integrere “sikkerhetsinstitusjoner” i strukturen til den nye syriske hæren og å gjenopprette statstilknyttede sivile tjenesteinstitusjoner i Nord- og Øst-Syria. Kilden er kommandanten for SDFs nordlige brigade, Abu Omar al-Idlibi.
Det indikerer samarbeid mellom DAANES og sentralregjeringa uten at spørsmålet om langsiktig autonomi eller minoriteters rettigheter er avklart. Dette er spørsmål som ligger til sentrale forhandlinger om Syrias forfatning i Damaskus. Her vil det komme flere pekepinner når en ny regjering blir presentert 1. mars, slik HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a har varslet.
Et annet nøkkelpunkt i avtalen krever at alle ikke-syriske krigere i SDFs rekker blir dimittert for å understreke den nasjonale suverenitet og begrense utenlandsk innflytelse i regionen. Det skal dessuten legges til rette for at repatrieringa blir lettere for fordrevne personer under “egnede levekår”. Det foreligger ingen implementeringsmekanisme som kan bidra til å verifisere avtalen.
Forhandlinger og dialog er “uansett den beste veien” å gå, understreket SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi mandag overfor det syriske North Press Agency. SDF støtter “alle anstrengelser for å bidra til nasjonal stabilitet og enhet”, forsikret Abdi og gratulerte Ahmed ash-Shara’a med presidentskapet.
Å kreve at alle ikke-syrere ut av SDFs rekker, er et utspill fra Damaskus overfor Tyrkia som mener at SDF er en kamuflert hær for tyrkiske kurdere fra PKK. Overføringa av vel 20.000 IS-fanger til myndighetene i Damaskus reiser alvorlige spørsmål om hvordan det skal organiseres og hva myndighetene vil gjøre med fangene. Det vil uansett fjerne en tung belastning for DAANES.
Abdi berømmer også Shara’as besøk til den kurdiske enklaven Afrin, tett opp til grensa mot Tyrkia nordvest for Aleppo. Afrin har vært under tyrkisk kontroll siden invasjonen i januar til mars 2018, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti). Siden har det pågått en utstrakt etnisk renskning av kurdere og innflytting av syriske arabiske jihadister og deres flyktningfamilier.
Abdi har invitert Shara’a til SDF-kontrollerte områder i Rojava og planlegger selv å dra til Damaskus for å etablere en klar handlingsplan for videre diskusjoner. Enhver resolusjon må opprettholde «rettferdighet og likhet for alle syrere, fri for diskriminering eller sekteriske kvoter,» understreker Abdi.
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
Solidaritet med Kurdistan 