Uttalelse fra EU Tyrkias borgerkommisjon
Kategoriarkiv: Syria
Salih Muslim: Vi vil ha en løsning, ikke fiendskap
PYDs formannskapsrådsmedlem Salih Muslim uttalte at kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning: «De er ikke fiendtlige til noen. Det Tyrkia bør gjøre er å handle rasjonelt».
(Dette intervjuet er publisert på ANF den 07.12.24 og oversatt til norsk av Solkurd)
PYD (Democratic Union Party) presidentrådsmedlem Salih Muslim uttalte at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål og at problemene i Midtøsten ikke kan løses uten å løse det. «Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria er en part og en del av løsningen. Å huse fiendskap vil være å ignorere fakta,» sa han.
Hayat Tahrir al-Sham (HTS) tok kontroll over Hama etter Aleppo etter tilbaketrekningen av den syriske hæren og gikk inn i Homs i går. Tyrkias koalisjon av turkmenske, uiguriske og arabiske gjenger kalt den syriske nasjonale hæren (SNA) angrep også Shehba- og Til Rifet-regionene, hvor det bor mer enn 200 tusen mennesker. De fleste av innbyggerne som ble tvunget til å migrere på grunn av angrepene ble bosatt i Tabqa- og Reqa-regionene. Den tyrkiske hæren og SNA bombarderer landsbyene Manbij og prøver å infiltrere regionen. Sammenstøt finner sted mellom Manbij og Tabqa militærråd og tyrkiske gjenger. Da ISIS, som allerede hadde tilstedeværelse i ørkenen, startet angrep og utvidet sitt område, grep SDF og Deir ez-Zor militærråd inn og rykket frem mot den irakiske grensen.
Democratic Union Party (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) presidentrådsmedlem Salih Muslim svarte på ANFs spørsmål om den siste utviklingen og situasjonen til partiene.
Hva betyr den nye situasjonen, som startet med angrepene på Aleppo 27. november?
Disse angrepene blir utført av HTS, tidligere kjent som al-Nusra. SNA deltok også i det. HTS er organisert og disiplinert i seg selv, mens SNA er leiesoldat-gjenger dannet av den tyrkiske staten og matet av kurdisk fiendtlighet. De tar ordre fra den tyrkiske staten. Det er mange grupper blant dem, men de er alle gjenger. Disse to gruppene startet et angrep sammen, men det er HTS som kontrollerer og administrerer dem.
Hvem kjemper mot hvem? Blir det dannet nye allianser?
Russland, Hizbollah og Iran representerer én front. På den annen side representerer HTS en front. HTS har gode relasjoner til den tyrkiske staten. Den andre siden av krigen er oss, den syriske dynamikken som handler sammen med den autonome administrasjonen.
Under de nåværende forholdene, er det en mulighet for ISIS å mobilisere igjen i regionen?
Selvfølgelig, så snart angrepene begynte, startet de angrepene sine. De erobret landsbyer og områder i de østlige delene av Homs. De utvider også der de er. De var allerede i ørkenen. De er en trussel for oss fordi de er på vår direkte grense. I dette tilfellet vil styrkene våre utvide seg til Deir ez-Zor.
Hvis ligningen i Syria utvikler seg til en ny administrasjon og forming, vil HTS ta stilling? Er det noen endring i ditt syn på HTS?
Siden begynnelsen av krigen i Syria har alle snakket om en politisk løsning. Til nå har kurderne blitt holdt unna søket etter en løsning fordi den tyrkiske staten har vært i ledende rolle. Ingen løsning kunne produseres fordi kurderne ikke satt til bords med den tyrkiske staten. Nå er situasjonen i endring. HTS produserer forskjellige diskurser. Hvis HTS endrer seg i praksis og ikke er under kommando av den tyrkiske staten, kan vi sitte ved et bord og snakke. HTS snakker om enhet ved å lære av sine feil i 2012 eller tidligere. Den peker på ulike identiteter både religiøst og etnisk fra Syrias formasjoner. I følge de fleste tolkninger og vurderinger er det sett for seg et føderalt system bestående av tre sider i Syria. Det er snakk om en sunni-region i vest, en kurdisk region og et føderalt system dannet av regimet. Jeg vet ikke hvor mye det vil bli realisert, men det er klart at det definitivt kommer en ny tid.
Er det noen møter eller kontakter mellom dere og HTS?
Det er noen møter gjennom mellommenn og koalisjonen. Vi hadde samtaler i Aleppo for å forhindre sammenstøt i kurdiske nabolag. Det er slike kontakter og de sier at de ikke har tenkt å angripe oss, men vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden.
Det er de som sier at disse angrepene skyldes svekkelsen av Iran og Russland, men det er også påstand om en internasjonal avtale som involverer Russland. Hva tror du skjer?
Jeg tror det snakkes om en godt utarbeidet plan. Så snart Gaza-krigen startet, spådde alle at ny utvikling ville følge. Det er begynnelsen på etableringen av det store Midtøsten. De vil etablere det. Balansene vil endre seg i det nye Midtøsten. Jeg tror den siste utviklingen viser dette. Israel har gitt store slag mot HAMAS og Hizbollah. Den har designet Libanon. Nå vil de designe Syria.
Hvilken innvirkning har Israel på den siste utviklingen i Syria?
Ikke direkte, men Israel er en stormakt. For eksempel er den største årsaken til Aleppos fall svekkelsen av Hizbollah. Dette er resultatet av Israels angrep. Det er uunngåelig en sammenheng mellom disse angrepene og den nåværende situasjonen.
Hvordan vurderer du posisjonen til Iran og Russland, de to andre maktene som kommer til tankene når Syria nevnes?
Iran snakket alltid om ekspansjon og islamske erobringer. Nå tror jeg den skal tilbake til sine egne grenser.
Hva med Russland?
Jeg vet ikke, men det er dyrt for Russland å reise seg og kjempe for andre. Ukraina har allerede presset dem for hardt. De vil helt sikkert måtte revidere forholdet til Tyrkia som et resultat av utpressingspolitikken som Tyrkia har ført.
Hva tror du er USAs planer?
Dette er det vi kaller Greater Middle East Project. Dette er et NATO-prosjekt og USA står i spissen for det.
Hvordan vil forholdet mellom den autonome administrasjonen og USA og Russland formes med den nye situasjonen?
Hvordan den vil formes avhenger av deres holdning. Det er noen fakta; til nå er det ikke funnet noen løsning fordi kurderne har blitt holdt unna løsningsdiskusjonene. Nå vil de bli tvunget til det, og kurderne vil bli tatt med i løsningen. For det andre har man innsett at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål. Uten å løse det kurdiske spørsmålet kan ikke problemene i Midtøsten løses. Derfor skjønte alle at de må løse det. Autonome administrasjonen er en part og en del av løsningen. Å nære fiendskap vil være å ignorere fakta. Kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning. De er ikke fiendtlige til noen. Fra nå av bør de handle rasjonelt og akseptere denne virkeligheten og sameksistensen. Tyrkia bør gjøre dette mest.
Vil Astana-forhandlingene fortsette?
Jeg tror ikke Astana-samtalene vil fortsette. Vi ble invitert før Astana-bordet ble satt opp, men Tyrkias spill ødela alt. Astana tok en annen vei. Det snudde i en annen retning og dette er hva som skjedde til slutt. Hvis ting hadde fungert som det var diskutert i begynnelsen, kunne det vært en løsning. Jeg tror ikke det kommer til å vare fra nå av.
Hva med SDFs tilstedeværelse vest for Eufrat? Hvordan er den siste situasjonen i Manbij og Deir ez-Zor?
Manbij er allerede en autonom administrasjonsregion. Det må ikke forveksles med Aleppo eller Til Rifet. Våre styrker vil forsvare Manbij.
Hva tror du er løsningen på denne krisen?
Så snart revolusjonen i Syria begynte, omfavnet vi revolusjonens verdier. Vi forsvarte det demokratiske nasjons-paradigmet som en løsning. Vi organiserte oss deretter. Vi etablerte den autonome administrasjonen der alle trosretninger og folk deltok. Vi er et eksempel når det gjelder sameksistens. Andre partier godtok ikke dette. Den tyrkiske staten sto i spissen for disse. De innførte krig og denne krigen har fortsatt til nå. Vi motsto dette og nå har alle innsett at prosjektet vårt er gyldig. Selvfølgelig er selvforsvar veldig viktig for oss. Dette gjør vi også. Vi styrker selvforsvaret. Vi har lagt frem en viktig praksis for undertrykte folk. Jeg synes den sosiale kontrakten vi har laget er et viktig eksempel.
Jihadistene nærmer seg Hama
Syria er tilbake i det geopolitiske spillet
Av: Peter M Johansen
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Ikke bare militært
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Hva skjer i Syria?
Av: Jan Bojer Vindheim, styremedlem i Solkurd
Regionen Idlib er nå under full kontroll av Assads motstandere
Situasjonen i Syria har lenge vært komplisert. Et stort antall væpnede grupper er tilstede i landet, i skiftende allianser og konflikter. Den siste uka har borgerkrigen blusset opp, etter å ha ligget i relativ ro i flere år. Det kommer motstridende meldinger om hva som foregår, men ved hjelp av arabiske og kurdiske kilder i sosiale medier er det mulig å danne seg et bilde.
Det som er åpenbart er at opprørsstyrker har erobret store områder og at landets nest største by. Aleppo falt på noen få timer, mens Assad-lojalister flyktet i panikk. Dette har kunnet skje fordi de styrkene som har holdt Assad oppe er svekket. Hizbollah ligger nede for telling og Russland trenger sine styrker i Ukraina. Det ser ut til at målet for offensiven opprinnelig var å ta kontroll over områder vest og sør for Aleppo. Hensikten skal både ha vært å stanse hyppige rakettangrep fra regjeringshæren og dens allierte, og å frigjøre landsbyer slik at folk som har flyktet til opprørskontrollerte områder kan vende tilbake. Både på landsbygda og i Aleppo har familier blitt gjenforent, og motstandere av Assad jubler. Tusenvis av fanger som er sluppet fri fra fengsler og tortursentre ser sine familier igjen. Håpet er at diktaturet omsider står for fall.
Offensiven er gjennomført av mange ulike militser i felleskap, men den viktigste er Hayat Tahrir al-Sham, som tidligere var tilknyttet al Qaeda. Mange frykter en jihadistisk politikk, men lederen for HTS, Abu Muhammed al-Jolani, har instruert sine soldater om ikke å skremme, plyndre eller plage sivile, og om å respektere de religiøse og etniske minoritetene.
Mange syrere skeptisk til HTS, og i Idlib har det vært store demonstrasjoner mot disse islamistenes styre, men det er verdt å merke seg at HTS har tillatt slike folkelige protester. Og de siste dagers offensiv har drevet populariteten til Jolani og hans menn til himmels blant motstandere av det totalitære regimet i Damaskus. Mange håper at det Baath-diktaturet endelig står for fall..
I Assad-kontrollerte områder foregår også protester, men der blir de slått ned med vold. Før de siste kampene brøt ut, kontrollerte regjeringsstyrker med støtte fra Iran og Russland tilsynelatende rundt to tredeler av Syrias territorium. Men i sør er det væpnet motstand flere steder, blant annet i byen Deraa der opprøret i sin tid begynte. I områdene rundt Suweida lenger vest har militser fra den drusiske minoriteten utfordret hæren i flere år. Det meldes nå om kraftige artilleriangrep på regjeringsstyrkenes stillinger her. Og i de tynt befolkede områdene i det sentrale Syria opererer fortsatt grupper av IS-krigere.
Alliert med HTS er en sammenslutning av tyrkisk-støttede militser under navnet SNL, som har vært kjent for å angripe Tyrkias motstandere blant kurderne. SNL har nå tatt kontrollen over området rundt byen Tel Rifaat fra kurdiske YPG og drevet titusener av kurdere på flukt. Dette er kurdere som for få år siden flyktet fra en tyrkisk offensiv i provinsen Afrin. Nå er de igjen på flukt, og mange sitter i bilkø på vei mot YPG-kontrollerte områder lenger øst. Noen kurdere, som har vendt tilbake til Afrin, hevder de har blitt hindret av YPG fra å returnere tidligere. Og til de områdene kurderne nå forlater vender arabiske familier tilbake som i sin tid ble jaget bort av YPG.
Også i Aleppo har YPG kommet under press. De har under hele borgerkrigen, i forståelse med regimet, kontrollert en kurdisk befolket enklave rundt bydelen Sjeik Maqsoud . Nå krever Jolani og hans folk at YPG må trekke sine styrker ut, men det er uklart om kadrene velger å etterkomme kravet, eller å befeste sine stillinger.
Andre steder i nord har YPG og paraplyorganisasjonen SDF rykket inn i landsbyer regjeringsstyrkene hadde forlatt. Noen dager hadde de også kontrollen over den internasjonale flyplassen i Aleppo, men der har nå islamistene overtatt. På videoer fra taxfreebutikken kan vi se dem knuse alkoholflasker.
Lenger sør har SDF med støtte fra amerikanske og allierte fly krysset Eufrat og angrepet iranske stillinger i Deir Ezzor. Dette bidrar til å berolige Israel som i årtier har stolt på Assads passivitet, men som har sett den iranske oppbyggingen i landet med stor uro. I skyggen av krigen mot Hamas og Hizbollah har israels flyvåpen bombet det de kaller iranske baser i Syria, noe som har gitt store ødeleggelser og økt usikkerheten i landet.
De siste dagers utvikling har skapt ny optimisme hos Assads motstandere, både de som fortsatt er i Syria og de mange millionene som har flyktet. Hvorvidt utviklinga fører til Assads fall, og hva som i tilfelle kan erstatte det blodige Baath-regimet, er høyst usikkert. Etter å ha summet seg, har regimet satt igang omfattende bombing av opprørskontrollerte områder, inklusive Aleppo og Idlib. Noen observatører mener Assad vil få hjelp fra Russland og Iran til endelig å knuse opprøret, og at Tyrkia vil benytte anledningen til å gjøre slutt på det kurdiskstyrte regionen i Nordøst. Dette er naturligvis en mulighet, men her er ingenting avgjort.
Tyrkia trekker i trådene
Jihadister inntar Aleppo i Syria
Av: Peter M Johansen
De syriske regjeringsstyrkene trakk seg lørdag raskt ut av Aleppo, fullstendig overrumplet av offensiven til al-Qa’ida-fronten Hayat Tahrir ash-Shams (HTS). Nå har Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF) tatt kontroll over landsbyer og kontrollposter mellom Aleppo og ash-Shahba (Şehba) for å stanse de islamistiske jihadistenes frammarsj, ifølge lokale rapporter på bakken.
De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden i SDF. De skal nå ha tatt kontroll over Aleppos internasjonale flyplass og landsbyene Dewir Hafir, Tal Arn og Masakanah øst for Aleppo.
Det bekrefter to kilder: den kurdiske journalisten Scharo Maroof overfor Medya News og det britiskbaserte nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) .
Medya News rapporterer om sporadiske trefninger i landsbyene Beneh, Harbel, Ain Dara og Maranaz mot tyrkisk-allierte terrorgrupper.
Kurdisk mobilisering
SDF har sendt inn over 4000 militssoldater i de kurdiske nabolagene Hanano, Tishrin, Khalidiyah og Andalus nord og øst i Aleppo. Her har det stått kamper mot tyrkisk-støttede grupper som slåss under fanen til Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-ḥur).
FSA var den første opprørshæren som ble dannet i 2011 med tung støtte fra vestlige land. FSA samlet opp desertører fra Assad-hæren som ga den et mer sekulært preg.
Den kurdiske analytikeren og journalisten Amed Dicle peker på at SDF har gått inn der Assad-hærens 4. divisjon har trukket seg tilbake. Samtidig skal SDF ha inntatt byen Marat an-Numan i Idlib-provinsen mens HTS rykket mot Aleppo. Det innebærer i så fall at SDF har tatt kontroll med viktige deler av provinsen.
Det betyr at SDF og YPG/YPJ forsøker å fylle sikkerhetsvakuumet på noen av de stedene som Assad-hæren ga opp. De har inntatt strategiske posisjoner som kan få konsekvenser på kort og lang sikt, avhengig av hvordan kampen om Aleppo utarter seg og hvor lang tid de vil ta – ikke minst med tanke på hvor intenst og langvarig det forrige slaget om Aleppo var.
Den internasjonale flyplassen som kan bli vanskelig å holde uten russisk og syrisk luftstøtte, har stor betydning. Det samme gjelder kontrollen over Tal Aran, Tal Hasel og Maskanah som sikrer tilgangen til landsbygda øst for Aleppo. SDF er til stede i de to bydelene hvor det bor flest kurdere, Ashrafieh og Sheikh Maqsoud.
Korridor og buffersone
SDF er i ferd med å opprette en korridor mellom Aleppo og Manbij som ligger vest i området til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES).
Manbij har vært frontline mot de områdene tyrkiske styrker erobret under Operasjon Eufrats skjold (august 2016-mars 2017) med hjelp av syriske leiesoldater.
Korridoren skal hindre at de islamistiske gruppene i Aleppo oppretter direkte forbindelser med det okkuperte området rundt al-Bab og mot Afrin lenger vest som Tyrkia okkuperte under Operasjon olivenkvist (januar-mars 2018).
I 2018 inngikk SDF en avtale med den syriske regjeringshæren til president Bashar Assad om å patruljere buffersonen i utkanten av Manbij mot det tyrkisk-okkuperte området.
Om lag tre tusen flyktninger hadde kommet til AANES-området i løpet av lørdag. Flere er på vei.
https://en.wikipedia.org/wiki/Turkish_occupation_of_northern_Syria
Aleppo, en annerledes by
Salafist-jihadistenes offensiv startet i Idlib-provinsen onsdag. HTS erobret rundt femti mindre byer og landsbyer og sikret kontroll over hovedvei M5 mellom Aleppo og hovedstaden Damaskus.
HTS som var kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, kom seg raskt til utkanten av Aleppo fordi Assad-hæren ble tatt på feltsenga og fordi det tok tid å få de russiske flyene på Khmeimim-basen i kystprovinsen Latakia på vingene.
Regjeringshæren trakk seg deretter ut av Aleppo, oldtidas Halab, og overlot det meste av to millioner-byen til HTS og andre allierte militser.
HTS rykket inn fra vest, slik de gjorde da de beleiret Aleppo i juli 2012. Aleppo holdt seg lenge utenfor den regionaliserte borgerkrigen, og innbyggerne svarte 11. oktober med en stor demonstrasjon på Saadallah al-Jabri-plassen i sentrum til støtte for Assad-regimet i protest mot jihadistenes selvmordsbomber i byen.
Det pågikk harde bykamper utover våren 2013, hus for hus, gate for gate som la store deler av byen i ruiner, inkludert det meste av Madina-souken, baseren i Gamlebyen som sto på Verdensarvlista, og den store moskeen.
Krigen fortsatte deretter i over tre år, fram til juli 2016 da regjeringsstyrkene kuttet jihadistenes forsyningslinjer. De inngikk i desember 2016 en avtale med Assad-regimet – og Russland – om å evakuere til Idlib-provinsen hvor de siden har hatt fotfeste.
Jihadistenes siste utpost, vest for Alepp, ble ryddet bort i februar 2020.
Krig i nye rammer
I løpet av åtte år har over en halv million flyktninger kommet tilbake til byen. Kurdiske styrker dro fra Aleppo i februar 2018 i et forsøk på å stanse tyrkernes invasjon i Afrin.
Mye tyder på at “stilheten” har gått utover årvåkenheten. Nå florerer det med videoer av jihadister som jubler over at de er tilbake i Aleppo.
HTS hevdet søndag at de hadde nådd sentrum av byen etter at de umiddelbart hadde inntatt fem nabolag i vest. Det var før meldingene kom at SDF hadde gått inn i byen fra øst. Det skal dessuten være spesialstyrker fra Assad-hæren på vei.
HTS har “ligget i dvale” i Idlib-provinsen fordi regjeringsstyrkene ikke har hatt kapasitet til å bryte gjennom. Det har i stedet oppstått både et modus operandi (måte å operere på) og modus vivendi (måte å leve på), en foreløpig ordning som inneholder et sett med storpolitiske faktorer hvor Assad-regimet i Damaskus og Syria har havnet i bakleksa.
Faktorene innbefatter
- Russlands krig i Ukraina,
- Tyrkias lavintensitetskriger mot de kurdiske områdene i Nord-Syria og Nord-Irak,
- Israels folkemorderiske krig i Gaza og massive bombing i Libanon som har svekket Hizbollah, en viktig Assad-alliert,
- bruddet i de diplomatiske forhandlingene mellom Tyrkia og Syria
- og den latente spenninga mellom Israel og Iran.
Den regionale og geopolitiske ramma tilsier at både USAs og Israels interesser er vekket. Israel har hatt god kontroll med Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar, siden erobringa og seinere annekteringa av Golanhøydene under Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973).
USA er ute etter å ytterligere svekke Russland, et langsiktig mål som ble framsatt i alle offentlighet umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd av Paul Wolfowitz, viseforsvarsminister under president George H.W. Bush (1989-93) og president George H. Bush (2001-05), en sentral ideologisk føringsoffiser blant neocons i Republikanerne.
Tyrkia mot Syria
De diplomatiske sonderingene mellom Ankara og Damaskus tok brått slutt da president Assad stilte president Recep Tayyip Erdoğan overfor et ufravikelig krav: Trekk Tyrkia ut av de okkuperte områdene langs grensa, fra Afrin i vest til Ras al-Ain (Serê Kaniyê) i Hasakah-regionen og Tal Abyad i Raqqa-regionen i øst.
De to siste stedene ble erobret under Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren 9.-17. oktober 2019. Tyrkia satte Syrias nasjonalhær (SNA) av jihadistiske leiesoldater til å bevokte området som tidligere lå under den kurdiske administrasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan).
Intervensjonen skjedde da president Donald Trump vurderte å trekke den lille kontingenten av amerikanske styrker ut av Nord-Syria og da Russland pleiet gode forbindelser med Nato-landet Tyrkia som hadde mange uoverensstemmelser med USA.
Det gjaldt ikke minst kjøpet av det russiske rakettsystemet S-400 som førte til at Tyrkia ble ekskludert fra F-35-programmet.
Dagen før HTS-offensiven mot Aleppo ga USA tillatelse til Tyrkia å utplassere sine fire S-400-batterier og sette dem i kampmodus i løpet av tolv timer. Ankara skal dessuten ha bestilt seks F-35, opplyser BulgarianMilitary.com.
– USA har ikke lenger noen innsigelser mot at Tyrkia bruker S-400, uttalte forsvarsminister Yasar Güler. For Tyrkia betyr S-400 at Ankara ikke lenger er like avhengig av Natos militære strukturer, som amerikanske Patriot-raketter.
HTS-offensiven, kalt Operasjon Stopp aggresjonen, kan gi bud om at Tyrkia igjen forsøker å utnytte geopolitisk og regional uro til å forfølge sine interesser. Det kan åpne for en fjerde militær invasjon i Nord-Syria for å innta de resterende landområdene nord for hovedvei M4 og å angripe AANES slik Israel har gjort med Hizbollah i Libanon.
Støtte til jihadister
Meldingene fra flere hold går ut på at Syrias nasjonale hær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī) slåss sammen med HTS. SNA blir støttet av Tyrkia, og rapportene fra fronten viser til at jihadistene er godt utrustet.
HTS er resultatet av gjentatte taktiske manøvre blant jihadistene i Syria siden opprøret i 2011 og ikke minst etter at Den islamske staten (for Irak og Levanten/ash-Shams) opprettet sitt kalifat i 2014 og la under seg store landområder i Irak og Syria, med Raqqa ved bredden av Eufrat i Irak som kalifatets hovedstad.
Jabhat an-Nusra tapte terreng og jihadister til IS og brøyt angivelig tilslutninga til al-Qa’ida i 2016 av taktiske grunner for å komme unna terroriststemplet.
HTS ble dannet i 2017 i et internt oppgjør som følge av at Nusra-fronten var på vikende front på flere hold, både fra IS og fra alliansen mellom Assad, Russland, Iran og Hizbollah.
Den grønne tråden gjennom de ulike organisasjonene og konstellasjonene er Abu Mohammad al-Julani (42), nom de guerre (krigsnavnet) til Ahmed Hussein ash-Shara, født i Riyadh i Saudi-Arabia og oppvokst med wahhabismen, den saudiske salafistiske statsreligionen.
“Erobrersjeiken” som hadde kamperfaring mot USAs okkupasjonsstyrker i Irak fra 2003, var emiren av Jabhat an-Nusra (januar 2012 – juli 2016) og emiren av Jabhat Fatah an-Nusra (juli 2016 – januar 2017).
Han ble øverstkommanderende for HTS i oktober 2017 da han tok over ledelsen etter Abu Jaber Shaykh, kommandanten for Harakat Ahrar ash-Shams al-Islamiyya (Levantens innbyggeres islamske bevegelse). Det var en gruppe som ble støttet av Saudi-Arabia og dermed hadde motsetninger til al-Qa’ida.
Al-Julani, en nisba (arabisk stedsangivelse i navn) som refererer til de annekterte Golan-høydene, har bevisst forsøkt å tone ned den ideologisk-religiøse profilen for å få støtte fra vestlige land og regionale allierte.
De har vært splittet i sin støtte til ulike jihadistgrupper i Syria.
Qatar har støttet grupper som sogner til det muslimske brorskapet, inkludert Hamas i Palestina, mens Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt er harde motstandere av Brorskapet.
Tyrkias strategi
Rami Abdul Rahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), hevder overfor Radio Farda at offensiven har vært planlagt siden september, men at Ankara har holdt igjen.
SDF synes å være forberedt på at Tyrkia vil forsøke å innringe de kurdiske styrkene, mener Ahmed Dicle. AANES har i fem år ligget i beredskap for en fjerde invasjon som president Erdoğan har bebudet med jevne mellomrom.
Samkjøringa av mellom HTS, SNA og FSA, tidligere rivaliserende grupper, peker mot Tyrkia. SNA angrep Aleppo fra tyrkisk-kontrollert område i forkant av offensiven fra Idlib, melder Rojava Information Centre. Senteret omtaler SNA som en rein leiehær for Tyrkia som er satt sammen av syriske jihadister fra ulike grupper som søkte tilflukt i Tyrkia.
SNA er finansielt og materielt helt avhengig av Ankara. Jihadistene har fått bosatt seg i de okkuperte områdene i Nord-Syria sammen med sine familier under det tyrkiske flagget som vaier fra offentlige bygninger. Det har smidd SNA som ble formelt etablert i 2017, sammen i kampen mot Assad-regimet, et mål de deler med HTS og FSA.
SNA som i begynnelsen besto av deler av FSA og turkmensk milits, blir dermed et instrument for strategiske tyrkiske interesser og ambisjoner i Syria til tross for århundregamle motsetninger mellom tyrkere og arabere.
Tyrkia bruker dessuten SNA i kampen mot de syriske kurderne som er allierte med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia og som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme eller apoisme.
https://en.wikipedia.org/wiki/Democratic_confederalism
Tyrkia bruker helt bevisst syriske flyktninger til å forandre den demografiske sammensetninga i grensetraktene. Det har vært gammel politikk fra Det osmanske rike – men også for det syriske Ba’ath-partiet og Assad-regimene etter den franske mandatperioden.
Tyrkia har dessuten brukt SNA som leiesoldater i Libya og i fjellenklaven Nagorno-Karabakh der Tyrkia har støttet Aserbajdsjan mot Armenia.
Russland og Ukraina
Russland har de siste to døgnene forsøkt å bombe opprørsstillingen i Aleppo- og Idlib-provinsen. Men situasjonen i Ukraina leder til spørsmålet om Moskva er på vei ut.
Det går spekulasjoner om at president Vladimir Putin skal ha varslet Assad om dette i Moskva dagen før hæren overlot Aleppo til opprørsfronten.
Det er uansett begrenset hvor mye Russland kan sette inn, og Hizbollah er sterkt redusert. Da er det opp til Irans revolusjonsgarde (Pasdaran) som har organisert de sjiamuslimske militsene som har utgjort en sentral del av Assads styrker.
Dette er utvilsomt på Israels og USAs radar i forlengelsen av bombinga av Libanon.
Et nytt element har kommet inn: HTS har søkt partnerskap med Ukraina i en felles kamp mot Russland. Det kan bety en ny fase av den langvarige konflikten i Syria som snart har vart i snart 14 år.
Kyiv Post refererer til rapporter om at ulike islamistiske grupper i Idlib har fått “operativ trening fra spesialstyrken Khimik i den ukrainske militæretterretningas hoveddirektorat HUR (Holovne upravlinnia rozvidky Ministerstva oborony Ukrainyj). Det ligger under forsvarsdepartementet. Etterretningstjenesten som ble opprettet i september 1992, var arvtaker etter sovjetiske GRU.
HUR har vært brukt mot russiske interesser i utlandet. Ukrainske spesialsoldater skal ha angrepet Rapid Support Forces (RSF) som får støtte fra russiske leiesoldater fra Gruppa Vagnera (Wagner) i Sudan, meldte CNN 20. september i fjor.
I mars 2024 kom det nye meldinger om at Timur-avdelinga er i kamp med Wagner og RSF. HUR skal ha bistått en islamistisk milits i et angrep på Wagner-soldater i Mali 26. juli.
Det er i samsvar med hva HUR-sjefen generalmajor Kyrylo Budanov sa i mai i fjor om “å ødelegge russiske krigsforbrytere uansett hvor i verden de må befinne seg,” ifølge Wall Street Journal.
Ingen av disse meldingene er offentlig bekreftet eller blitt verifisert av uavhengige killder.
Ukrainsk etterretning i Syria
Kyiv Post viser til at Khimik lærer opp grupper i bruk av droner. De skal ha stått bak et angrep mot en russisk base i utkanten av Aleppo 15. september. Russiske angrepsdroner og «kamuflerte improviserte eksplosive enheter» ble ødelagt, opplyser “en militær etterretningskilde” til avisa.
I fjor takket Assad ja til Russlands tilbud om å opprette flere baser i Syria, meldte Al-Jazeera i 16. Mars 2023, vel to måneder etter at forsvarsdepartementet i Moskva meldte at de to landene hadde gjenopprettet flybasen Jarrah øst for Aleppo.
Russiske spesialstyrker skal ha blitt drept under framrykkinga til HTS mot Aleppo.
Russland vil sende flere Su-34 jagerfly til Syria, melder Reuters.
Situasjonen i Bakur/Tyrkia – uttalelse fra Landsmøtet i Solkurd 17.mars 2024
Landsmøtet i Solidaritet med Kudistan Norge, samlet 17.mars 2024, uttrykker sin støtte til Folkenes Likhets og Demokrati Parti (DEM) i kampen de nå fører foran lokalvalgene i Tyrkia 31.mars.
Valgkampen tetner nå til, og forsterkes av massive Newroz markeringer i Istanbul som i Amed og andre steder i de kurdiske områdene i hvor feiringene nå er startet opp med store markeringer preget av kravene «Frihet for Öcalan!» og «Stå opp, det er tid for frihet!» Samtidig trappes forfølgelsene av DEM tillitsvalgte, inkludert også valgte kandidater for det kommende valget og ansvarlige for Newroz markeringene, opp.
Hundretalls av de tusener politiske fanger som har vært fengslet de siste årene, og som nå øker i antall igjen, er ekstra rammet. Flere setter i gang sultestreiker mot forhold som grovt bryter med menneskerettighetene, og noen av disse bøter med livet, som Ismet Cardak nå 14.mars, som følge av langvarige fengselsperioder helt siden første gang i 1992. Han satt i et beryktet Elazig R Type lukket fengsel, tiltross for at han gradvis hadde utviklet en dødelig sjukdom.
Det samlende kravet bak kampen for å kunne komme fram til en fredelig politisk løsning på den tyrkiske republikkens nå over 100 årige voldelige undertrykking av kurderne er å få løslatt Abdullah Öcalan fra sitt 25 årige fangenskap i isolasjon på fangeøya Imrali. Den preger også den pågående valgkampen, ikke bare i Tyrkia, men også i de sjølstyrte autonome områdene i Nordøst Syria (AANES), hvor nesten 3 mill underskrifter for løslatelse av Ocalan er samlet inn.
Internasjonal støtte.
Å få en fredelig løsning på Tyrkias undertrykking av kurderne og andre nasjonale minoriteter er en sak som angår hele den konfliktfylte regionen, og i sterk grad hele Europa.
Derfor var det viktig at Europarådets ministermøte nå 12-14.mars gjentok EUHRs krav om umiddelbar løslatelse av Demirtas, Yuksekdag og Osman Kavala. Og at også Sosialistinternasjonalens 27. Kongress i Madrid nå i februar ba om slutt på krigene mot kurderne, også i nabolanda, og om politisk dialog for å få løst konfliktene. Foruten 132 partier fra blokken av sosialdemokratiske-, sosialistiske- og arbeiderpartier fra hele verden, deltok også DEM og Demokratisk Unionsparti (DYP) fra NordøstSyria som observatører her. Det norske Arbeiderpartiet sogner også til denne grupperingen, selv om de i 2012 gikk over fra å være medlemmer til å være observatører.
Tyrkias økonomi er svekket igjen, etter at USA styrket den foran valget i mai 2023. Men det knappe flertallet som AKP-MHP alliansen til Erdogan da oppnådde er nå i ferd med å forsvinne. Meningsmålingene nå viser tilbakegang for både AKP og MHP, mens DEM går fram til nærmere 11% og truer flertallet deres i storbyene i vest Tyrkia også, sammen med opposisjonspartiet CHP.
DEM stiller like vel egne ordførerkandidater også i storbyene Istanbul og Ankara, da det er viktig å styrke sin egen massebasis. Da regimet uansett må forventes å fortsette praksisen med å avsette kurdisk valgte ordførere. Lokalvalgene skal også brukes i kampen for igjen å få i gang forhandlinger bak de politiske kravene de slåss for.
Gjennom å bidra til å sende valgobservatører fra Norge, vil også Solkurd vise sin internasjonale solidaritet for våre kurdiske og tyrkiske venner. Vi vil også gjøre vårt for at det offisielle Norge følger med og protesterer mot det valgjukset som vil fine sted og oppfordrer flere til å delta der. Både politiske partier, menneskerettighetsorganisasjoner og sosiale bevegelser i sin fulle bredde. Også norsk medier bør dekke valgene, til tross for at konflikter og katastrofer krever stor oppmerksomhet fra mange kanter. Utviklingen i Tyrkia og det å få stanset deres angrepskriger i nabolandene Irak og Nord Syria er viktig også for å få slutt på de andre konfliktene i området.
Landsmøtet i Solkurd 17.mars 2024
Verden ser på mens Tyrkia bryter folkeretten
Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no
Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?
Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.
Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.
Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.
Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.
SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.
Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?
Pressemelding fra den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria-regionen
Norsk oversettelse:
I årevis har den tyrkiske staten ført en folkemordskrig mot folket i Nordøst-Syria (NES), og ignorert alle internasjonale lover og normer, og gjentatte ganger begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Disse barbariske angrepene og aggresjonen er ikke basert på noen begrunnelse og tar ikke hensyn til noen skikker eller lover. Den tyrkiske staten fører en svidd jord-politikk for å ødelegge regionen vår og gjøre den til et historisk arnested for konflikter som vil vare i flere tiår, slik tilfellet var under det osmanske riket og de påfølgende fascistiske regjeringene i Tyrkia. Det er den syriske nasjonale plikten og den moralske og humanitære forpliktelsen til alle aktive krefter i Syria og de juridiske og humanitære organisasjonene og organene å innse farene ved disse pågående angrepene på våre regioner og deres negative konsekvenser og innvirkning lokalt og på hele regionen . Denne aggresjonen, som kveler mulighetene for løsning og stabilitet, er ikke annet enn en tilnærming til utslettelse og ødeleggelse. Den er rettet mot verdiene og moralen som det internasjonale samfunnet holder seg til, og undergraver sikkerheten og stabiliteten i våre regioner, som fortsetter å kjempe mot terrorisme. Den retter seg mot enheten til Syria og dens suverenitet ved å angripe infrastrukturen og serviceinstitusjonene til NES.
Siden 12. januar 2024 har Tyrkia iverksatt 73 angrep. I følge General Administration of Oil and Hydrocarbons lanserte den tyrkiske hæren syv luftangrep på oljestasjoner, rettet mot fem steder, som følger:
- Al-Sawediya-stasjonen i Derik ble målrettet av mer enn 10 missiler under et luftangrep, noe som forårsaket betydelig skade på stasjonen.
- Awda oljestasjon i Tirbespiyeh-distriktet ble mål for tre luftangrep.
- Tafla-raffineristasjonen i Derik ble utsatt for to luftangrep, som forårsaket store og alvorlige skader på raffineriet og gjorde det helt ute av drift.
- Gire Beri-raffineriet i Tirbespiyeh-distriktet ble bombet og forårsaket store skader på raffineriet.
- Den tyrkiske hæren bombet også varehus for vedlikehold av oljefeltene og elektrisitetsstasjonen i byen Rmelan i Derik-distriktet.
Når det gjelder krafttransformatorstasjonene, startet den tyrkiske hæren syv luftangrep, ifølge energikontoret, og de var som følger:
Kobani: Den tyrkiske hæren startet to raid på kraftstasjonen, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og mer enn 400 landsbyer.
Ain Issa: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i sentrum av distriktet, i tillegg til mer enn 250 landsbyer.
Amuda: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 90 landsbyer.
Tirbespiyeh: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 190 landsbyer.
Qamishlo: Krafttransformatorene og stasjonene ble utsatt for gjentatte bombardementer, noe som resulterte i et strømbrudd i mer enn 70 % av byen, i tillegg til byens landsbygd.
Al-Darbasiyah: Elektrisitetstransformatorstasjonen i distriktet ble bombet i morges, noe som resulterte i et strømbrudd i distriktet og det omkringliggende landskapet.
Den tyrkiske hæren bombet også fem sjekkpunkter som tilhørte de indre sikkerhetsstyrkene, hvorav tre var i Al-Jazira Canton og to i Ain Issa-distriktet, ifølge data fra innenriksdepartementet.
Den tyrkiske hæren bombet 45 sivile anlegg og hjem i løpet av de siste 48 timene.
De tyrkiske luftangrepene resulterte i skader på seks borgere, to i Amuda-distriktet og fire i Darbasiyah-distriktet, ifølge data fra helsekommisjonen.
Den tyrkiske hæren bombet, med tungt artilleri, landsbygda i Tal Tamr-distriktet, landsbygda i Manbij by og Al-Shahba-distriktet. Det er foreløpig ikke mottatt noen nyheter om skadeomfanget forårsaket av bombingen.
Den tyrkiske hæren bombet også syv landsbyer i Zarkan-distriktet i kantonen Al-Jazira.
Vi bekrefter at den tyrkiske staten ikke vil oppnå sine mål gjennom disse aggressive angrepene fordi viljen og beslutningen til vårt folk, som vi henter vår styrke fra, er tilstrekkelig til å forpurre alle planer og politikk mot våre regioner.
Vi oppfordrer folket vårt, i alle deres forskjellige samfunn, til å fortsette å uttrykke sine holdninger angående den tyrkiske statens aggressive politikk mot våre regioner. Responsen fra vårt folk har vært tydelig gjennom deres fortsatte motstand mot de tyrkiske angrepene og deres store deltakelse i begravelsesseremoniene som ble holdt for martyrene. Vi må heve nivået på vår kamp og motstand mot massakrene og ødeleggelsene begått av den tyrkiske staten mot våre folk og regioner.
Demokratisk autonom administrasjon i Nord- og Øst-Syria-regionen
15. januar 2024
Tyrkias juleangrep rettet mot Nord- og Øst-Syrias sivile tjenestefasiliteter og infrastruktur
Tyrkiske angrep er ikke uvanlige, men Tyrkia iverksatte en kraftig opptrapping i begynnelsen av oktober. Dette varte i noen uker, før en kan si at de var tilbake på «vanlig» nivå.
Fra første juledag har Tyrkia trappet opp sine angrep på Rojava på nytt. Tyrkia bruker samme metoder mot den sivilbefolkningen her som Israel bruker mot palestinerne. Omfanget er mindre, men det er intens og presis bombing rettet mot sivile mål.
Her er lenke til en oppdatert rapport fra RIC (Rojava Information Center) om tyrkiske bombeangrep (fly og droner) i Nord og Øst Syria de siste dagene: https://rojavainformationcenter.org/2023/12/update-turkeys-christmas-airstrikes-targeting-nes-civilian-service-facilities-and-infrastructure/
RIC er en pålitelig informasjonskilde med oppdatert informasjon og nyheter om det som skjer i området: https://rojavainformationcenter.org/
Vi er ikke døde, men vi lever ikkje heller
NORD-SYRIA: Shamesaa og den yngste sonen Faez er to av 16.500 som i fire år har budd i Wa Shaw Kani-leiren. Dei er flyktningar i sitt eige land. Flyktningleiren ligg om lag 35 kilometer sør for grensa mellom Syria og Tyrkia.
Innlegget er først publisert i Dag og Tid 22.12.2023
Eg er i Nord-Syria seint i november i år. Etter ein del besøk i dei siste 25 åra har eg mange vener her og synest eg veit litt om både land og folk. Eg er både journalist og aktivist. Eg har støtta frigjeringskampen til kurdarane i 30 år. Og heilt konkret har eg dei siste sju åra samla inn pengar til bygging av fotballbaner for jenter og gutar i Nord-Syria.
Som journalist ønskjer eg etter beste evne å fortelja om kvardagen til folk som er utsette for krigane i dei kurdiske områda.
Etter det kurdiske opprøret mot Assad for elleve år sidan har det gradvis vorte vanskelegare å kome seg hit. Med eitt unnatak er grenseovergangane stengde for utlendingar. Unnataket er to flytebruer over Tigris heilt nord i Syria. For å nå fram dit må ein reise gjennom Kurdistan-regionen lengst nord i Irak. Men ein når ikkje fram til brua utan å ha utreiseløyve frå presidentkontoret i den kurdiske regionen i Irak. Det er som om ein irakar kjem til Noreg og må ha godkjenning frå den norske regjeringa for å reise vidare til Sverige.
Kurdistan-regionen i Irak blir styrt av menn med makt i Barzani-klanen, som har gjort seg gjeldande i Irak sidan 1940-talet. Og Barzani-toppane har tette økonomiske og politiske band til president Erdoğan i Tyrkia.
No har Tyrkia i mange år ført krig mot det Erdoğan kallar terroristar i Nord-Syria. Eg ser ikkje på dei som terroristar, men som del av ei demokratisk rørsle i Midtausten. Og føremålet med reisa mi denne gongen er å sjå korleis den tyrkiske krigen har endra kvardagen for folk som den 60 år gamle Shamesaa og andre «terroristar».
Eg har fått utreiseløyve som frilansjournalist. Likevel er eg spent da eg kjem til det aller siste kontrollpunktet på grensestasjonen. – Sorry, Erling. You must sit down a few minutes, seier ein funksjonær da datamaskinen hans har sett på passet mitt.
Etter som minuttane blir til mange timar, blir eg meir og meir mismodig. Så, rett før stengetid, kjem ein annan funksjonær med passet mitt og ønskjer meg god tur. Eg blir einaste passasjeren på den siste minibussen over Tigris.
FLYKTA MED HUSDYR
Det er iskaldt i Wa Shaw Kani-leiren da sjåføren Safqan, tolken Khalisa og eg dukkar opp som ubedne gjester hos Shamesaa og sonen Faez. Dei bur i eit slite, blått telt med dei velkjende UN-bokstavane på utsida. Vindkasta piskar sanden så hardt mot teltveggane at eg er redd dei skal gi etter. Shamesaa prøver å tette igjen eit hol der teltduken har begynt å rivne. Fram til 11. oktober 2019 budde dei i landsbyen Al-Manajir, like utafor grensebyen Serê Kaniyê. Den kvelden måtte dei og naboane flykte da den tyrkiske hæren og leigesoldatar omringa landsbyen. Nokre av naboane prøvde å ta med seg husdyra.
– Vi levde godt der, seier begge. Shamesaa, som har sju vaksne søner, var framleis heimeverande. Faez var landarbeidar. Fire av brørne er gifte og har born. To er ugifte. Faren, som var elektrikar, mista livet i ei arbeidsulykke da Faez var 13 år. No bur alle i storfamilien i Wa Shaw Kani-leiren. Leiren har fleire familiar enn telt.
– Eg har ikkje teppe å legge over meg om natta, seier Shamesaa.
– Eg må berre legge meg i eit hjørne. Vi har brukt alle teppa til å tette og forsterke teltveggane.
Når eg ser meg rundt, forstårq eg kva ho snakkar om. Teppet som ligg på jordgolvet, må ligge der.
OKKUPASJON
Eg er i den sjølvstyrte delen av det nordaustlege Syria. Det tverrkulturelle sjølvstyret som flyttar makt frå menn til kvinner, starta så smått med eit fredeleg opprør i Kobanê i august 2012. Regjeringsstyrkane måtte forlate Kobanê, som det to år seinare vart skrive mykje om i utanlandske media, fordi terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) i 2014 leid sitt første nederlag der, ikkje minst takka vere flystøtte frå USA. IS er framleis aktiv, med gøymde celler, både i Irak og Syria. Syrian National Army (SNA) er namnet på den tyrkiske leigesoldathæren. Denne hæren som Tyrkia oppretta i 2017, er ei konfliktfylt blanding av rundt 30 væpna grupper i Syria. Innbyrdes kampar mellom dei er ikkje uvanleg. Soldatar kan skifte frå den eine gruppa til den andre.
At tidlegare IS-krigarar har gått over til ei gruppe i SNA, er dokumentert fleire gonger. Tyrkia,
som finansierer SNA, har òg sendt SNA-soldatar både til Libya og til Nagorno-Karabakh.
Sjølvstyret i den nordaustlege landsdelen omfattar i dag nær ein tredjedel av Syrias landområde. Folketalet er nær fem millionar. Dei fleste er arabarar. Autonomous Administration of North and East Syria er det tungvinte namnet på sjølvstyret i Nord- og Aust-Syria. Namnet understrekar at dei ikkje vil bryte ut av Syria, altså det er ikkje tale om å opprette ein eigen stat. Men i løpet av dei siste sju år har Tyrkia okkupert tre ulike delar av dette sjølvstyrte området.
VELORGANISERT
Wa Shaw Kani er ein velorganisert leir. 38 personar, dei fleste på heiltid, arbeider for Den kurdiske raude halvmåne. Av desse er tre jordmødrer, ein allmennlege, ein barnelege og ein gynekolog. Pengemangel er årsaka til at det berre står éin ambulanse utanfor Raude halvmåne-brakka. Fram til nyleg hadde dei to ambulansar. Dei omfattande sanksjonane mot Syria gjer sitt til at helsearbeidarane manglar det meste som trengst for å drive ei god helseteneste. Den lokale Raude halvmåne-sjefen, Khunat Ahmed, fortel at heile leiren nyleg var utan vatn i to døgn. Tyrkiske dronar hadde øydelagt elektrisitetsforsyninga og tankbilane dei brukte for å hente vatn.
Khunat vart i 2015 med familien som reiste til Tyskland. Dei flykta frå IS og krigen. Men ho reiste heim att etter ni månader. – Ingen føretrekker å leve livet sitt i eit anna land, seier ho.
FLEIRKULTURELL
Wa Shaw Kani er den største av tre leirar med flyktningar frå Serê Kaniyê. Den nyaste folketeljinga fortel at byen var jamstor med Hamar før krigen starta i 2011, med om lag 29.000 innbyggarar. Serê Kaniyê er delt. Frankrike og Tyrkia vart for 102 år sidan samde om å trekke ei statsgrense langs Berlin–Bagdad-banen. Agatha Christie reiste med banen før ho skreiv Mord på Orientekspressen. Statsgrensa går tvers igjennom byen. Den nordlege bydelen er i Tyrkia og den sørlege i Syria. Men byen har framleis namn på fire språk: tyrkisk, arabisk, kurdisk og assyrisk.
Første gongen eg var der, for ti år sidan, var byen delt av enda ei grense: ei våpenkvileline mellom kurdiske forsvarsstyrkar og Den frie syriske hæren. Soldatane frå Den frie syriske hæren fortalde meg at dei hadde kome over grensa frå Tyrkia. Dei viste meg rundt og fortalde om ambisjonane dei hadde for eit nytt Syria. Men dei lukkast ikkje. Dei kurdiske forsvarsstyrkane jaga dei tilbake til Tyrkia nokre månader seinare. Hausten 2013 tok innbyggarane fatt på gjenoppbygginga. I fleire år kunne dei leve nesten i fred. Folk eg møtte i Serê Kaniyê før den siste okkupasjonen, fortalde at skyting frå tyrkisk side drap nokre få og skadde litt fleire i dei neste fem–seks åra. Men i landsbyane utanfor byen var småbrukarane redde for å arbeide på jorda som ligg nærast grensa.
OKKUPERT BY
– No er heile den syriske delen av byen okkupert. Familiane til IS-krigarar og andre leigesoldatar som har slutta seg til den tyrkiske leigesoldathæren, har overtatt mange av husa. Erdoğan har òg flytta flyktningar frå andre delar av Syria inn i hus som vart ledige da nesten alle flykta frå Serê Kaniyê. Men nokre få har reist heim igjen, seier Shamesaa, som
trur at huset til familien hennar enno står tomt. Ho fortel òg at IS-soldatar i leigesoldathæren
har sendt ut ein video som viser halshogging av nokre av dei som vende tilbake. Den siste opplysninga kan ikkje eg kontrollere, men det er uansett ei forteljing som skremmer dei i leiren.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
BY MIDT I KRIGEN
Eg vil helst reise til Z’argan som ikkje er langt unna. Her i Dag og Tid rapporterte eg frå den vesle byen for to år sidan. Men denne gongen får eg ikkje reise dit. Eg får berre vite at heimevernet i den byen akkurat no prøver å slå tilbake eit åtak frå det okkuperte området som ligg tett inntil byen. Derfor blir det i staden ein tur oppover Eufratdalen. Den lengste elva i Sørvest-Asia, som renn frå dei kurdiske fjella i Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukta, er nesten uttørka.
Eg køyrer vidare mot Raqqa, ein av dei store byane i Syria, og IS-hovudstaden frå 2014 til 2017. Eg sit tørt og varmt medan regnet høljar ned og vaskar vekk sandlaget på bilane. Men vinden er like kraftig. Eg tenkjer på korleis Shamesaa, Faez og dei andre i Wa Shaw Kani må takle vinden og vatnet.
Vi kjem til den oppdemde Assad-sjøen, som er dobbelt så stor som Mjøsa. Ein ingeniør tar oss med rundt på Tabqa-kraftverket i sørenden av sjøen. Det er største kraftverket i Syria. Han viser oss at vasstanden no er seks meter lågare enn da eg var her på same tid på året i 2017. Berre éin av dei åtte turbinane er i drift. Ingeniøren seier Tyrkia har stansa mykje av vatnet. Noko som er katastrofal for jordbruket langt nedover Eufrat-dalen.
TIL Z’RGAN LIKEVEL
Etter eit par dagar får eg ja til eit Z’argan-besøk likevel. På heimevernposten der vi stoppar, får eg eit triveleg gjensyn med ein av soldatane eg møtte sist. Han og dei andre fortel detaljert om kampane to dagar før. 15 køyretøy med soldatar hadde vore på veg mot byen.
Forsvararane var så godt budde at dei stansa åtaket. Fem soldatar døydde. Tre frå den tyrkiske hæren. To var leigesoldatar. Ein leigesoldat vart skadd. Ein offiser frå forsvarsstyrken fekk ein hovudskade. No er dei budde på ein hemnaksjon. Da tyrkiske køyretøy blir observerte nær frontlina, utset dei rundturen vår. Ein kjentmann frå heimevernet er med i bilen da vi startar ein dryg halvtime seinare. Ein times biltur på kryss og tvers i ein utkantbydel gir eit inntrykk av krigen. Ingen store bombekrater. Berre nokre få bustadhus er jamna med jorda. Eg treffer mange som framleis er der. Ei kvinne svarar kort da eg spør om korfor ikkje ho og familien har flykta: Kor skal vi flykte?
Dei huslause på Gaza-stripa stiller same spørsmålet.
Dette er litt av det eg såg:
■ Tyrkia har bomba eit bakeri som 200 familiar var avhengige av. Etter forsøk på reparasjon kom bombeflya ein gong til.
■ Tyrkia øydela samtidig eit pumpetårn for drikkevatn. 200 familiar vart utan vatn.
■ Ei mølle som leverte mjøl til matlaging, var knust. Reparasjon krev reservedelar som må kjøpast inn i strid med dei FN-vedtatte sanksjonane. Dei tre som arbeider på åkeren ikkje så langt frå mølla, arbeider som før: – Kva anna kan vi gjere, spør den eldste.
■ Det er midt på føremiddagen da vi møter ein flokk smågutar i ei av gatene. Eg spør korfor dei ikkje er på skolen. – Eg går ikkje på skolen, svarar ein tolvåring. – Skolen min er bomba.
■ Vi er innom tre skolar. Bygningane er ikkje knuste, men det som står igjen, er ubrukeleg som skole.
■ Eit kommunalt kontorbygg er òg bomba. Ein vasstank som kommunen brukte for å køyre ut drikkevatn til folk, er sprengt i filler. Treffsikker bombing.
■ Ein klinikk for bydelen hadde fått same medfart. Alt er knust.
■ Fordi Tyrkia øydela straumforsyninga for lenge sidan, skaffar mange seg straum med generator. Fleire familiar har gjerne ein på deling. Eg mistar teljinga på dei øydelagde generatorane vi køyrer forbi. Presis bombing her òg. Generatoren var målet, ikkje husa nokre meter unna. Omvisaren fortel at droneoperatørane først detaljfotograferer områda som skal bombast. Tyrkisk droneproduksjon er i verdstoppen. Kampane som kosta fem soldatliv for to dagar sidan, var «vanleg» krig mellom okkupant- og forsvarsstyrkar.
Det eg ser i denne vesle bydelen, er noko anna. Her er det ingen militære innretningar.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
FLEIRE KRIGAR
I desse to vekene har eg sett ein av krigane i Midtausten på nært hald. Ein av dei andre krigane i Midtausten går føre seg på palestinsk jord. For president Erdoğan handlar krigen i Syria om å skape ein fredskorridor på syrisk territorium. Korridoren skal i første omgang vere minst 30 kilometer brei og strekke seg frå Middelhavet til grensa mot Irak. Han har berre så vidt begynt. Dei eg har møtt i Nord-Syria, seier at Erdoğan vil utvide Tyrkia og øydelegge det nye demokratiet dei har skapt.
Solidaritet med Kurdistan 