I en historisk kunngjøring har Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK), oppfordret organisasjonen til å legge ned våpnene og oppløse seg selv. Denne oppfordringen kommer etter over 40 år med konflikt mellom PKK og den tyrkiske staten, en konflikt som har resultert i mer enn 40 000 dødsfall.
Öcalans budskap ble formidlet av en syv medlemmer stor delegasjon som møtte ham i Imrali høysikkerhetsfengsel tidligere i dag. Delegasjonen besto av Sirri Süreyya Önder, Pervin Buldan, DEM-partiets medledere Tülay Hatimoğullari og Tuncer Bakirhan, Ahmet Türk, DEM-partiets Istanbul-representant Cengiz Çiçek og advokat Faik Özgür Erol fra Asrin Law Office. Öcalans medfanger, Ömer Hayri Konar, Hamili Yıldırım og Veysi Aktaş, deltok også i møtet.
Under en pressekonferanse på Elit World Hotel i Istanbul leste Ahmet Türk og Pervin Buldan opp Öcalans erklæring på henholdsvis kurdisk og tyrkisk. I erklæringen påpekte Öcalan at PKK ble etablert under det 20. århundrets voldelige epoker, preget av verdenskriger og undertrykkelse av kurdisk identitet. Han understreket at endringer i verdensbildet og forbedringer i ytringsfriheten har svekket grunnlaget for PKKs eksistens, og at organisasjonen derfor bør oppløses.
Öcalan fremhevet også det historiske samarbeidet mellom tyrkere og kurdere, og behovet for å gjenoppbygge dette forholdet basert på demokrati og gjensidig respekt. Han oppfordret til respekt for identiteter, fri selvutfoldelse og demokratisk selvorganisering av alle samfunnsgrupper. For å oppnå varig fred foreslo han at PKK skulle avholde en kongress for å beslutte å legge ned våpnene og integrere seg frivillig i staten og samfunnet.
Denne kunngjøringen har skapt både håp og skepsis i Tyrkia. Mens noen ser det som et positivt skritt mot fred, er andre usikre på om PKK vil følge oppfordringen. Politiske analytikere spekulerer i at Öcalans utspill kan være knyttet til president Recep Tayyip Erdoğans politiske manøvrering for å sikre støtte fra kurdiske velgere i forkant av kommende valg. Det gjenstår å se hvordan denne utviklingen vil påvirke den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen.
Innenriksdepartementet har utnevnt forvaltere til 12 kommuner, hvorav 10 styres av DEM-partiet, siden lokalvalget 31. mars 2024, i følge ANF-news.
10 valgte ordførere fra DEM er avsatt, og 2 fra CHP. Bilde: ANF
Selv om han er presset fra alle kanter – både av skrantende økonomi, politiske press fra de fleste tyrkiske partier for å få i gang fredsforhandlinger med kurderne gjennom å stanse isolasjonen av Öcalan, og mindre handlingsrom for taktiske gevinster for sine krigstokter i nabolandene, fotsetter Erdogan å forfølge kurderne på hjemmebane. 24.mars avsatte de nok en av ordførerne fra DEM og innsatte en såkalt trustee fra DEM i Kars provinsen
Tilsammen er nå 12 valgte ordførere og varaordførere avsatt siden valgene 31.mars i fjor. 12 fra Folkenes Likhets og Demokrati Parti (DEM) og 2 fra det største opposisjonspartiet , CHP. som nå er betydelig større enn Erdogans AK Party i Tyrkia.
Han startet opp disse angrepene på rettssikkerheten 3.juni i fjor med avsettelsen av DEMs Hakkari ordfører Saddik Akis i fjor, som så ble dømt til 19 år og 6 måneders fengsel. Siden har det vært jevnlige fengslinger og avsettelser, også av en av bydelsordførerne i Istanbul. 4.november 2024 ble ordfører og flere andre DEM tillitsvalgte i Mardin, hvor norske valgobservatører overvar valgene, avsatt sammen med sine partifeller i i Batman , Halfeti og Urfa. Også medordfører i Siirt og i storbyen Van, som flere Solkurd medlemmer har besøkt helt siden 1992, er fjernet og erstattet med regimets folk.
De folkelige protestene mot disse overgrepene fortsetter og er med på å undergrave Erdogans maktposisjon. Solkurd vil prøve å få til protester også fra miljøer og myndigheter også her i Norge, bl.a i forbindelse med de kommende Newroz-markeringene om vel 3 uker.
Assad-regimets fall i Damaskus, Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria og flyangrep i Nord-Irak og oppmerksomheten rundt den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, har ført til at kurdere snakker med hverandre på tvers av grensene i regionen og bitre politiske motsetninger.
Delegasjonen fra Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) har besøkt Öcalan ved to anledninger på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 28. desember. De har nå hatt samtaler på høyt nivå med både Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) i Erbil (kurdisk Hewlêr) som er hovedstaden i Den autonome kurdiske regionen i Irak, og i Sulaymaniya (kurdisk Slemani), hovedsetet for Talabani-klanen og PUK.
Delegasjon til Nord-Irak
Presidenten i den autonome kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, tok imot DEM-delegasjonen i Erbil mandag. Barzani er nevø av tidligere president og klanhøvding Massoud Barzani som arvet KDP (Partiya Demokrat a Kurdistanê) etter sin legendariske far Mustafa Barzani (1903-79).
Forholdet mellom KDP og PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) er i beste fall betent, og Öcalans ideologi om demokratiske konføderalisme står ikke høyt i kurs i det klanbaserte KDP hvor 78-årige Massoud Barzani fortsatt har de tyngste ordene med i laget. For å understreke rangordninga møtte DEM-delegasjonen Massoud Barzani før de møtte presidenten.
Barzani har pleiet gode forbindelser med Ankara, både for å bekjempe PKK og på grunn av rivaliseringa med PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan).
Ved å gi Tyrkia mer eller mindre fritt leide til å angripe basene til Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til PKK, i Qandil-fjellene, har Tyrkia, skritt for skritt, utvidet sin okkupasjon av grenseområdene i Nord-Irak uten at sentralregjeringa i Bagdad har hatt mulighet til å hindre det. Tyrkia tråkler sammen den ene lomma med den andre langs grensa slik at det begynner å ta form av et sammenhengende belte.
Omveltninga i Syria åpner nye dører til gamle rom. KDP har sine allierte i Nord-Syria der Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) er bygd av Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) som tilhører “PKK-familien”. Nå må DAANES og de kurdiske partiene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) forholde seg til den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som styrer i Damaskus.
Det byr på utfordringer ettersom HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere etterlyste terroristen Abu Mohammed al-Jolani, har avvist den føderative modellen for Syria, med lokalt autonomi, som Daanes tar til orde for. Det betyr ikke en egen autonom region, slik som i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak.
KDP i “Barzanistan”
Samtalene mellom president Barzani og DEM-delegasjonen mandag kretset rundt kurdisk regional enhet og forsoning og om følgene av en eventuell ny forhandlingsprosess i Tyrkia. Her er det nærliggende å tro at DEM ba Barzani om å bruke sine forbindelser til Recep Tayyip Erdoğan i presidentkomplekset Cumhurbaşkanlığı Külliyesi i Ankara.
“Barzani uttrykte sin fulle støtte til fredsinitiativet og prosessen for en fredelig løsning i Tyrkia, Irak, Syria og utover. Delegasjonen diskuterte det politiske landskapet i Tyrkia og understreket behovet for kurdisk enhet i møte med regionale utfordringer. Møtet ble sett på som en del av en breiere innsats for å engasjere kurdiske politikere og fremme dialog om kurdiske spørsmål på både nasjonalt og regionalt nivå,” skriver Medya News.
Et annet sentralt spørsmål er hvordan alle kurdiske politiske krefter kan bli involvert i fredsprosessen for å sikre at ingen fraksjon blir utelatt. Fred kan ikke oppnås isolert, understreket Barzani, det krever samarbeid mellom kurdiske fraksjoner for å fremme politiske løsninger. Kurdisk historie og forholdet mellom KDP og PKK tilsier at dette kan by på store, uoverstigelige utfordringer.
Her spiller erfaringene fra Rojava inn. Politikken til DAANES og organiseringa av samfunnet har gitt gjenlyd i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan” i Sulaymaniya. Den står i kontrast til den politistaten som mange mener KDP driver i Nord-Irak, særlig i “Barzanistan” i Erbil. En positiv politisk løsning, både i Tyrkia og Syria, kan dermed utfordre tradisjonelle maktstrukturer som er forankret i klaner.
PUK i “Talabanistan”
Delegasjonen dro deretter til Sulaymaniya for å møte PUK-lederen Bafil Talabani og visestatsminister Kubat Talabani. Møtet fant sted bak lukkede dører i Debashan, den historiske residensen til tidligere president og partieier Jalala Talabani.
Debashan ligger i fjellsida med vakkert oversyn over Zamwa som stedet het før den moderne byen ble anlagt i 1783-84 under det kurdiske shafi’i-sunnimuslimske Baban-fyrstedømmet (1649-1850), med oljebyen Kirkuk som hovedstad før Sulaymaniya etablerte seg som støttespiller for det osmanske riket i kampen mot Iran.
Undertegnede var i 2017 middagsgjest hos Talabani (1933-2017) og hans kone Hero Ibrahim Ahmed (Hero Khan) Khan, i Debashan og hadde hennes søster Shanaz Ibrahim Ahmed, gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, som en meget frispråkelig borddame.
Borddama som sitter sentralt i PUK-ledelsen sammen med sin nevø Bafil Talabani, møtte DEM-delegasjon som anla et besøk på gravstedet til svigerfaren som grunnla PUK sammen med hennes far, juristen og forfatteren Ibrahim Ahmad (1914-2000) i 1975.
Det respektfulle besøket understreker at PUK fortsatt er en familiesak, en meseleya malbatê.
Delegasjonen kan dermed ha åpnet en direkte kanal til Bagdad gjennom president Rashid som er medlem av PUK. Han kom til Halabja få dager etter Saddam Husseins gassangrep på den kurdiske grensebyen 16. mars 1988, i sluttfasen av krigen mot Iran (1980-88).
Shanaz var oppsatt på å gjøre 31. august 1996 til minnedag for å markere Erbil-massakren under den irakisk-kurdiske borgerkrigen, da Massoud Barzani inviterte den irakiske hæren til Erbil for å bekjempe PUK. Saddam Hussein svarte på Barzanis brev med å sende 45.000 soldater. 48 PUK-medlemmer ble henrettet i Erbil, mens vel 700 peshmergas fra PUK og Iraks nasjonalkongress (Moutammar al-Watani al-‘Iraqi, INC) (partiet til CIA-allierte Ahmed Chalabi som ble visestatsminister (2005-06) etter Saddam Husseins fall) ble skutt utenfor byen. Samme dag henrettet KDP tretten peshmergas fra PUK i Erbil.
Saddams tropper trakk seg senere tilbake etter å ha overlatt Erbil til KDP hjulpet til å presse PUK helt til grensen mellom Iran og Irak før USA grep inn og evakuerte over 6000 PUK-krigere fra Irak. I oktober tok PUK tilbake Sulaymaniya.
Hero Khan sendte mange strenge blikk ned til bordenden hvor samtalen fant sted, og lillesøster Shanaz fikk ikke sitt ønske igjennom.
Den 31. august blir aldri offisielt markert. Sårene har aldri blitt leget.
Delegasjonen besto av Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder som begge var medledere av DEM fram til august 2023, av partimedleder Keskin Bayindir og andre politikere fra Demokratisk regionsparti (Demokratik Bölgeler Partisi, DBP; Partiya Herêman a Demokratîk, PHD) og av parlamentarikere fra DEM.
Følget inkluderte utenrikspolitisk talsmann Berdan Öztürk, Mehmet Kamaç (DEM) og Gülcan Kaçmaz Sayyiğit, representant fra Van for det tyrkiske grønne venstre partiet Yeşil Sol Parti (YSP), samt İbrahim Bilmez og Özgür Erol fra advokatfirmaet Asrin som har saka til Öcalan. Buldan og Önder var de som først fikk besøke Öcalan på Imrali.
Delegasjonen avsluttet besøket i Nord-Irak onsdag med et møte med statsminister i den kurdiske regionen (KRI), Masrour Barzani, i Erbil onsdag.
Tyrkisk våroffensiv
Samtalene som delegasjonen hadde på høyt nivå i Başûrê Kurdistanê, kom på “et kritisk tidspunkt, fordi Öcalans siste initiativ tar sikte på å styre den kurdiske politiske bevegelsen inn i en fornyet prosess med dialog” på tvers av grensene, ifølge Medya Haber.
Observatører venter nå på uttalelser fra begge sider for å klargjøre hva møtene har ført til for kurdisk diplomati i et breiere politisk landskap i Midtøsten eller Vest-Asia som er under omforming.
Det skjer på et tidspunkt da Tyrkia utvider sin kontroll over deler av Nord-Irak i oppbygginga til hva som ser ut til å bli en ny våroffensiv i grensetraktene, og mot Qandil-fjellene (kurdisk Çiyayên Qendîlê) som strekker seg langs grensa mellom Irak og Iran og er en del av fjellkjeden Zagros fra Iran, det nordlige Irak og det sørøstre Tyrkia.
Tyrkia har intensivert sine militære operasjoner med vedvarende luft- og bakkeangrep og særlig bruk av droner mot Gara-regionen. Det har ført til en ny strøm av flyktninger. 27. januar ble fire sivile drept i et droneangrep i Rapirin i hva som fortoner seg som vilkårlige angrep fordi det ikke fins militære mål i området.
Det fyrer opp under advarslene fra Community Peacemakers Teams (CPT), med kontor i Sulaymaniya, og andre observatørgrupper i Irak om at angrepene har som mål å avfolke viktige regioner i forkant av den planlagte våroffensiven.
Fjellregionen Gara (Garê) i Duhok-regionen har vært mål for tyrkiske angrep gjennom mange år. Den hittil største offensiven Operasjon Ørneklo-2 (Pençe Kartal-2 Harekati) fant sted 10.-14. februar 2021 og var rettet mot PKK, men rammet mange sivile i seks landsbyer som ble bombet av tyrkiske helikoptre, opplyste ordfører Saban Xelil i landsbyen Dînartê til Kurdistan 24.
Tyrkia fortsetter sine systematiske militære kampanjer i kurdisk Irak for å sikre seg strategiske fordeler med tanke på våroffensiven, konstaterer Karwan Osman, leder for CPT.
Den 27. januar ble to kurdiske politikere fra Rojava, Heva Erebo (43), også kjent som Saliha Viyan, og Hogir Erebo (34), alias Dilawer Erebo, drept sammen med to andre sivile i et droneangrep i Ranya-distriktet ved Dukan-sjøen, nord for Sulaymaniya og øst for Erbil. Ranya i Hawraman-fjellene på 1300 meters høyde er et kurdisk kulturelt senter og ble hardt rammet under den kurdiske krigen mellom KDP og PUK.
Angrepet var trolig målrettet for å ramme forbindelsene til Rojava.
Heva Erebo var koordinator for kvinnefronten Kongra Star (Stjernekongressen) og var med å opprette DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava.
Kongra Star ble opprettet i 2005 som kvinneunionen Yekîtiya Star (YS), hvor Star refererer til den mesopotamiske oldtidsgudinna Ishtar og i dag til "himmelske stjerner", under mottoet «Uten frigjøring av kvinner, er et virkelig fritt samfunn umulig."
Tidligere medleder for Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk, arabisk: Majlis ad-Diymuqratiu as-Suri), Ilham Ahmed, som nå er internasjonal leder i DAANES, var med å stifte YS.
Heva Erebo var på vei for å møte kvinneorganisasjoner, mens Hogir Erebo fra ungdomsorganisasjonen til det syrisk-kurdiske PYD skulle få medisinsk behandling i Qandil-fjellene etter å ha blitt såret i kamper med Den islamske staten (IS).
Den flerspråklige Heva Erebo fra den syriske grensebyen Dirbasiyah, tvillingby til tyrkiske Şenyurt, var aktiv med å organisere kvinner i Raqqa, Manbij, Tabqa og Deir az-Zur etter hvert som byene ble frigjort fra Daesh (IS), byer som i overveiende grad er arabiske.
"Hun var et eksempel på en revolusjonær kvinne som alle kvinner kunne få styrke fra og se som sin fortropp. Uansett hvor store og smertefulle våre ofre kan være, kan ingen kraft få oss til å vende tilbake til et liv i slaveri og bøye hodet," heter det i minneordet fra Kongra Star.
Uavklart i Damaskus
Utviklinga i Syria henger over det som skjer i Tyrkia og sender skygger inn over Irak. Syrias demokratiske styrker (SDF, Quaat Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har oppfordret Damaskus til å ta sitt ansvar med å inngå våpenhvile. Det er helt nødvendig for å opprettholde en kontinuerlig dialog, understreker SDF etter trepartsmøtet som fant sted mandag. Her var DAANES representert.
SDF vil fortsette forhandlingene med den syriske HTS-regjeringa om kjernespørsmålene som blant annet omfatter integrering av militære og administrative institusjoner og returnering av fordrevne personer.
“Betydninga av den pågående dialogen med Damaskus ble bekreftet på nytt, med deltakerne som uttrykte sin forpliktelse til å gjøre denne dialogen vellykket,” het det i uttalelsen fra SDF etter møtet.
Forutsetninga for framgang er en våpenhvile, betoner SDF som er de militære styrkene til DAANES.
Ifølge rapportene skal SDF og Damaskus ha inngått en avtale om å integrere “sikkerhetsinstitusjoner” i strukturen til den nye syriske hæren og å gjenopprette statstilknyttede sivile tjenesteinstitusjoner i Nord- og Øst-Syria. Kilden er kommandanten for SDFs nordlige brigade, Abu Omar al-Idlibi.
Det indikerer samarbeid mellom DAANES og sentralregjeringa uten at spørsmålet om langsiktig autonomi eller minoriteters rettigheter er avklart. Dette er spørsmål som ligger til sentrale forhandlinger om Syrias forfatning i Damaskus. Her vil det komme flere pekepinner når en ny regjering blir presentert 1. mars, slik HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a har varslet.
Et annet nøkkelpunkt i avtalen krever at alle ikke-syriske krigere i SDFs rekker blir dimittert for å understreke den nasjonale suverenitet og begrense utenlandsk innflytelse i regionen. Det skal dessuten legges til rette for at repatrieringa blir lettere for fordrevne personer under “egnede levekår”. Det foreligger ingen implementeringsmekanisme som kan bidra til å verifisere avtalen.
Forhandlinger og dialog er “uansett den beste veien” å gå, understreket SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi mandag overfor det syriske North Press Agency. SDF støtter “alle anstrengelser for å bidra til nasjonal stabilitet og enhet”, forsikret Abdi og gratulerte Ahmed ash-Shara’a med presidentskapet.
Å kreve at alle ikke-syrere ut av SDFs rekker, er et utspill fra Damaskus overfor Tyrkia som mener at SDF er en kamuflert hær for tyrkiske kurdere fra PKK. Overføringa av vel 20.000 IS-fanger til myndighetene i Damaskus reiser alvorlige spørsmål om hvordan det skal organiseres og hva myndighetene vil gjøre med fangene. Det vil uansett fjerne en tung belastning for DAANES.
Abdi berømmer også Shara’as besøk til den kurdiske enklaven Afrin, tett opp til grensa mot Tyrkia nordvest for Aleppo. Afrin har vært under tyrkisk kontroll siden invasjonen i januar til mars 2018, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti). Siden har det pågått en utstrakt etnisk renskning av kurdere og innflytting av syriske arabiske jihadister og deres flyktningfamilier.
Abdi har invitert Shara’a til SDF-kontrollerte områder i Rojava og planlegger selv å dra til Damaskus for å etablere en klar handlingsplan for videre diskusjoner. Enhver resolusjon må opprettholde «rettferdighet og likhet for alle syrere, fri for diskriminering eller sekteriske kvoter,» understreker Abdi.
Historisk møte: Tyrkiske myndigheter i dialog med kurdiske ledere
Etter to historiske møter med Abdullah Öcalan i Imrali-fengselet har en høytstående delegasjon fra det tyrkiske DEM-partiet (Folkenes Likhet- og Demokrati parti) gjennomført viktige samtaler med sentrale kurdiske ledere i Bashur (Nord-Irak).
DEM-partiets Imrali-delegasjon, som har overbrakt Öcalans budskap til myndighetene i Kurdistan-regionen i Irak, holdt en pressekonferanse etter sitt møte med Nechirvan Barzani.
Pressekonferansen markerte avslutningen på den viktige diplomatiske rundreisen i Kurdistan-regionen, hvor delegasjonen har hatt samtaler med sentrale politiske ledere. Møtene representerer et betydningsfullt skritt i den pågående dialogen om det kurdiske spørsmålet, hvor delegasjonen har understreket viktigheten av kurdisk deltakelse i den videre prosessen.
Masoud Barzani, president for Det kurdiske demokratiske parti (KDP), og Nechirvan Barzani, president for Kurdistan-regionen, har begge uttrykt støtte til en ny fredsprosess. Dette markerer en betydningsfull utvikling i det langvarige kurdiske spørsmålet.
«Resultatene av disse samtalene vil være viktige for fremtiden ikke bare for kurderne, men også for alle folkene i Midtøsten,» uttalte delegasjonens talsperson Keskin Bayindir etter møtene i Hewlêr (Erbil).
Delegasjonen, som inkluderer fremtredende politikere som Pervin Buldan og parlamentsmedlemmer fra DEM-partiet, har fått i oppdrag å overbringe Öcalans budskap om en ny tilnærming til konflikten. Målet er å flytte det kurdiske spørsmålet fra konflikt til politisk dialog.
Masoud Barzani har gjennom sitt pressekontor bekreftet at han vil støtte den nye prosessen aktivt. Delegasjonen fortsetter nå sine samtaler i Sulaymaniyah, der møter med Bafel og Qubat Talabani står på agendaen.
Initiativet sees som et betydningsfullt skritt mot en mulig fredsløsning i regionen, der kurdiske aktører spiller en sentral rolle i forhandlingene.
Av: Arnljot Ask, medlem av Arbeidsutvalget i Solkurd
Bilde: ANF 7.januar 2025
Initiativet til Tribunalet kommer fra DAANES (The Democratic Autonomous Administration of North and East Syria) i samarbeid med Kvinnenes Forsvarsenheter (YPJ) og menneskerettighetsorganisasjoner fra Al-Jazira og Afrin. Støttet av KNK (Kurdistan Nasjonal Kongress) og diverse advokat- og menneskerettighets organisasjoner i Europa – samt det kurdiske Instituttet i Brussel.
Det er en oppfølging av kampanjen som pågår for å få fredsforhandlingene mellom kurderne og den tyrkiske regjeringen i gang igjen gjennom opphevelse av isolasjonen av Abdullah Őcalan.
Kampanjen har skutt fart nå på nyåret, etter initiativet som Peoples Democracy and Equality Party Tyrkia (DEM) tok i begynnelsen av desember med konferansen i Ankara/Istanbul hvor parlamentarikere m.fl. fra Europa hadde møte med DEM og advokatene til Öcalan. Solkurd Norge og Kvinnefronten deltok også.
Ledelsen i DEM gjennom deres avdeling i Imrali, hvor Öcalan sitter fengslet, har hatt flere møter med Öcalan og representanter fra de fleste tyrkiske partiene i det tyrkiske Parlamentet, som nå støtter kravet om at Öcalan skal få legge fram sin fredsplan for Parlamentet.
Erdogans parti er nå i mindretall i Parlamentet, og på grunn av de voksende økonomiske problemene som Tyrkia påføres gjennom krigspolitikken til Erdogan, som ikke er samstemt med USAs og Europas støtte til en fredsløsning i Syria, er det en mulighet for at de må inngå kompromisser her og la Öcalan få snakke i parlamentet.
Å få i gang fredsprosessen i Tyrkia kan nå ikke skilles fra fredsprosessen i Syria, hvor Tyrkia, sammen med Israel, er de som til nå har tjent sterkest av de regionale maktene i Midtøsten på Assad-regimets fall.
Ved siden av at DEM fortsetter med nye møter mellom Öcalan og tyrkiske partiledere (de siste møtene finner du oppslag om på ANF her), har derfor DAANES støttet opp om Tribunalet i Brussel, hvor også representanter fra Europa og andre verdensdeler deltar.
På forespørsel fra Rødt til DEM og DAANES har de uttrykt ønske om at Rødt og andre solidariske partier i Norge, sammen med Solkurd Norge, deltar på Tribunalet i Brussel. KNK har også oppfordret oss om dette.
Solkurd støtter også et initiativ med å få representant fra advokatene til Öcalan til informasjonsmøter i Oslo i april.
Se ellers vårt oppslag nedenfor om støttemarkering i Oslo lørdag 25. januar kl 1400 ved Trafikanten/Jernbanetorget.
Oppfordrer Europarådets ministerkomité til handling for kurdisk fred
Flere titalls internasjonale personligheter har sendt et brev til Europarådets ministerkomité med krav om konkrete tiltak for løslatelsen av den kurdiske lederen Abdullah Öcalan. I brevet, som er adressert til komiteens leder Xavier Bettel, understrekes betydningen av Öcalans rolle i å finne en fredelig løsning på den kurdisk-tyrkiske konflikten.
februar 2025 markerer 26-årsdagen for pågripelsen av Öcalan, som siden har vært fengslet på den tyrkiske fangeøya Imrali. I 2014 fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at Öcalans livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Millioner av mennesker har siden oktober 2023 deltatt i kampanjen «Frihet for Abdullah Öcalan – En politisk løsning på det kurdiske spørsmålet». Støtten omfatter 69 nobelprisvinnere og 1500 advokater verden over, sammen med fagforeninger, sosiale bevegelser, politiske partier, folkevalgte, kunstnere og intellektuelle.
Professor emerita Kariane Westrheim ved Universitetet i Bergen, medlem av Rafto-stiftelsen for menneskerettigheter, har undertegnet brevet på vegne av nettverket og Nobel-initiativet. Hun påpeker at selv om DEM-partiet (Folkets likestillings- og demokrati parti) nylig har fått tillatelse til å besøke Öcalan, er han fortsatt en politisk fange som holdes i strid med flere lover og menneskerettighetskonvensjoner.
Blant de norske underskriverne finner vi:
Beth Hartmann, styremedlem av Solidaritet med Kurdistan
Kaja Hilleren, internasjonal leder av Sosialistisk Ungdom
Turid Kjernlie, medlem av Rødt (og styremedlem i Solidaritet med Kurdistan)
Andre fremtredende internasjonale underskrivere inkluderer:
Julie Ward, tidligere EU-parlamentariker (Storbritannia)
Ögmundur Jónasson, tidligere justisminister (Island)
Villo Sigurdsson, tidligere ordfører i København (Danmark)
Walter Baier, president for Det europeiske venstrepartiet
Paolo Ferrero, tidligere sosialminister (Italia)
Elisabeth Decrey, tidligere president for parlamentet i Genève (Sveits)
Underskriverne understreker at en løsning på den tyrkisk-kurdiske konflikten, som nå har spredd seg til Nord-Syria og Nord-Irak, kan bidra til fred i hele Midtøsten. De viser til Nelson Mandelas ord om at «bare en fri mann kan forhandle» og oppfordrer ministerkomitéen til å ta en proaktiv holdning for en endelig løsning på situasjonen.
For å lese hele artikkelen med full oversikt over de undertegnede, se vår kilde ANF News
[Fra befolkningen i Rojhelat – oversatt til norsk av Solkurd]
Brev til verdensopinionen og samvittigheten til frihetselskende mennesker, Internasjonale organisasjoner og relevante juridiske konvensjoner, Organene i FN, Amnesty International, Human Rights Watch, Leger Uten Grenser, Utenriksdepartementene i NATO-medlemsland, Utenriksdepartementene i de faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, og …
I de siste dagene har det fascistiske regimet i Tyrkia betydelig intensivert sine angrep og aggresjoner mot de nordlige og nordøstlige regionene av Syria (Rojava) og Kurdistan-regionen i Nord-Irak. Disse aggresjonene, som skjer i skyggen av mediemørke og global opinionens stillhet, blir oversett på grunn av hemmelige avtaler mellom regionale makter. Mens konfliktene i Gaza og Sør-Libanon har fanget verdens oppmerksomhet, utnytter den tyrkiske regjeringen denne muligheten til å ødelegge de lokale strukturene i Rojava, som er etablert basert på befolkningens vilje i denne regionen. Dette er det samme scenarioet som har blitt utført i årevis under forskjellige påskudd mot Kurdistan-regionen.
Tyrkias politikk i regionen, preget av en fascistisk tilnærming for å eliminere «de andre» og mangel på konstruktiv dialog med naboer og andre land, har gått langt utover akseptable grenser. Selv enkelte representanter fra Tyrkias NATO-allierte har blitt frustrerte over denne irrasjonelle og aggressive oppførselen og etterlyser en revurdering av Tyrkias posisjon i NATO og en slutt på dens motstridende og doble handlinger. På den annen side, i denne kaotiske situasjonen, har Tyrkia plutselig begynt å snakke om «forsoning med kurderne» og til og med muligheten for å frigjøre Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK).
Underskriverne av dette brevet, fra ulike sektorer av Kurdistans borgere [Rojhelat], ønsker nye muligheter for fred og forsoning velkommen og, med full tillit til kurdiske politikere på den politiske arenaen i Tyrkia, fordømmer bestemt Tyrkias aggresjon mot Kurdistan-regionen og Rojava samt okkupasjonen av disse to politiske enhetenes områder. Dette skjer sammen med humanitære, sosiale, økonomiske og miljømessige katastrofer. De erklærer sine krav som følger:
En sterk og omfattende fordømmelse av den tyrkiske regjeringen for dens aggresjon og okkupasjon av nabolandenes områder, og en oppfordring til tilbaketrekning fra okkuperte områder.
Anerkjennelse av den autonome politiske strukturen i Rojava som den legitime politiske representanten for befolkningen i denne regionen.
Opprettelse av nøytrale overvåkingskomiteer og delegasjoner for å utarbeide en omfattende og dokumentert rapport om de ulike aspektene ved Tyrkias aggresjoner og okkupasjon.
Involvering og deltakelse av menneskerettighetsorganisasjoner, forkjempere for kvinners og barns rettigheter, samt miljøorganisasjoner i regionen for å vurdere omfanget av de nåværende katastrofene og Tyrkias forbrytelser sammen med dets samarbeidende militser i de okkuperte områdene.
Anerkjennelse av retten til selvbestemmelse for det kurdiske folket av det internasjonale samfunnet og internasjonale organisasjoner, sammen med omfattende støtte for realiseringen av denne retten.
Denne erklæringen er signert av en kollektiv gruppe borgere, sivile, politiske og miljøaktivister fra Kurdistan i Iran, med håp om en verden fri for undertrykkelse, aggresjon og folkemord.
Rojhelat Kurdistan (Øst-Kurdistan), 23. november 2024
Les og last ned originalen nedenfor (kurdisk, engelsk, farsi, med liste over de 2000 kurdiske borgere i ulike byer i Rojhelat som har signert kampanjen):
Martin van Bruinessen: Emeritus professor i islamske studier, Utrecht University, Nederland.
Sammendrag Dette intervjuet med Martin van Bruinessen dekker hans personlige og akademiske engasjement med Alevier i Tyrkia og Nederland over en periode på mer enn femti år. Han startet med å utforske den religiøse dimensjonen til alevisme på 1970-tallet, en tid da Alevis var mer opptatt av venstreorientert politikk. Intervjuet skisserer framveksten av aleviske studier fra 1980-tallet og videre, og kobler dette til den religiøse oppblomstringen og nytolkningen av ulike etno-religiøse Alevi-identiteter, spesielt i urbaniserte og diasporiske samfunn. Han analyserer også forholdet mellom kurdiske og aleviske bevegelser samt forholdet mellom alevisme og islam.
Introduksjon
Spørsmål: Når og hvorfor ble du interessert i alevisme?
«Tilgi meg hvis dette blir et langt svar. Så lenge jeg har vært interessert i Tyrkia og kurdere, omtrent femti år, har alevisme vært en undertone, selv mens jeg fokuserte på andre temaer. Jeg begynte å reise i Tyrkia i mine sommerferier som student på slutten av 1960-tallet. Militærkuppet i 1971 og rettssakene mot venstreorienterte studenter og kurdiske aktivister gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg ble med i en solidaritetsgruppe som introduserte meg for de første tyrkiske politiske flyktningene i Nederland».
Han fortsetter med å forklare hvordan han først fikk en romantisk oppfatning av alevi-samfunn som åpne, tolerante og demokratiske, og hvordan han senere lærte at mange Alevier hadde en sterk tilknytning til venstreorientert politikk.
Bilde: Illustrasjon – ukjent opphav
Van Bruinessen forklarer videre: «En av mine første venner, som ikke selv var Alevi, hadde skjult seg fra politiet i en Alevi-landsby i Malatya. Hun fortalte meg at blant venstreorienterte studenter var alevier trolig overrepresentert. Denne voksende interessen for tyrkisk og Midtøstens politikk ledet meg til å ta en doktorgrad i antropologi om kurdere. Jeg utførte to år med feltarbeid i Iran, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1974 og 1976. Mitt hovedfokus var på stammer og nasjonalismens fremvekst, primært blant sunnimuslimske kurdere, men jeg kunne ikke unngå å høre om aleviene».
Han nevner også hvordan mistillit mellom alevi- og sunni-stammer spilte en rolle i historiske hendelser som Sheikh Said-opprøret og hendelsene i Dersim i 1937–38. Van Bruinessen beskriver også sitt møte med landsbykultur og folklore i Ankara på 1970-tallet, inkludert årlige festivaler som Hacı Bektaş-festivalen, som på den tiden var en progressiv motkultur. Han reflekterer over hvordan pogromene mot alevier i Malatya og Kahramanmaraş i 1978 forsterket oppfatningen av alevisme som venstreorientert og assosiert med autentisk anatolsk kultur.
Alevisme som religiøst system «På 1970-tallet var det få alevi-venner som viste interesse for alevisme som et system av tro og ritualer», sier han. Han beskriver hvordan landsbyer i Erzincan ikke hadde praktisert den tradisjonelle ayin-i cem-seremonien på mange år. Han nevner også tysk antropolog Peter Bumke, som hadde liknende erfaringer, og kalte alevisme for «en religion som ikke praktiseres» på den tiden.
Van Bruinessen ble først nysgjerrig på alevismens religiøse dimensjon da han tilbrakte tid blant Guran Ahl-i Haqq i Sør-Kurdistan på midten av 1970-tallet. Han beskriver deres velutviklede teologi og kosmologi, og hvordan dette inspirerte ham til å utforske liknende myter og legender blant alevier: «Unge alevi-aktivister hadde liten interesse for slike ting, men jeg fant mye interessant i eldre litteratur, inkludert folklorister, antropologer og misjonærer fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet».
Politiske endringer og diasporaens rolle
Van Bruinessen forteller at militærkuppet i 1980 og den påfølgende statlige undertrykkelsen, kombinert med forsøk på å påtvinge en konservativ versjon av sunnimuslimsk islam, førte til en uventet konsekvens: mange tidligere venstreorienterte ble interessert i alevisme som en kulturell og religiøs formasjon.
«Dette var spesielt merkbart i diasporaen – i Tyskland og Sverige – hvor de første alevi-organisasjonene ble etablert. På midten av 1990-tallet spilte mange mennesker, som jeg først ble kjent med som venstreorienterte politiske aktivister, roller i alevi-organisasjoner. De organiserte ayin-i cem-seremonier i stedet for politiske demonstrasjoner og diskuterte hvordan alevi-identitet kunne defineres».
Han nevner også en periode med hektisk publisering på 1990-tallet, da hundrevis av bøker om alevier og alevisme ble publisert i Tyrkia. En av de mest innflytelsesrike bøkene var Alevism: The Hidden Culture of Anatolia av Nejat Birdoğan, utgitt i 1990. Birdoğan, en konvertert alevi, hevdet at alevisme var Anatolias sanne religion, forskjellig fra islam.
Studiet av alevisme: Fremvekst og utfordringer
På spørsmål om betydningen av alevisme i tyrkiske og kurdiske studier, bemerker van Bruinessen at feltet har hatt en betydelig vekst siden 1980-tallet.
«Irène Mélikoff, en ledende ekspert på alevisme, bidro til å gjøre studiet av levisme til en viktig del av akademiske tyrkiske studier», forklarer han. Samtidig kritiserer han tidligere forskeres tendens til å overse de kurdiske og iranske elementene i alevisme.
Han fremhever arbeidet til akademikere som Krisztina Kehl-Bodrogi og Mustafa Düzgün, som publiserte viktige studier om kurdisk alevi-historie og kultur, spesielt om regionen Dersim. Likevel påpeker han at kurdisk- og Zaza-talende Alevier har fått relativt lite akademisk oppmerksomhet sammenlignet med a alevier.
Etnisitet og religion: Forbindelser og splittelser
På spørsmål om forholdet mellom etnisitet og religion blant alevier, sier van Bruinessen: «I 1970-årene kunne man tenke på alevier som én enkelt etno-religiøs gruppe, men da den aleviske bevegelsen ble organisert på 1990-tallet, ble interne forskjeller umiddelbart synlige».
Han forklarer hvordan ulike organisasjoner som Cem Vakfı, Hacı Bektaş og Pir Sultan Abdal kulturelle foreninger representerte forskjellige retninger, noen med sterkere tilknytning til tyrkisk nasjonalisme og andre med mer pluralistiske syn.
Han understreker at mange alevier, både kurdisktalende og Zaza-talende, har vært påvirket av årtier med tyrkisk nasjonalistisk indoktrinering, noe som har skapt spenninger mellom ulike alevi-grupper.
Forholdet mellom sunnimuslimsk islam og alevisme
Van Bruinessen forklarer hvordan sunnimuslimsk islam, spesielt innenfor den hanefitiske rettsskolen, historisk sett har vært religionen til den osmanske staten og senere den sekulære tyrkiske republikken. Dette har hatt en betydelig innvirkning på alevi-samfunnene.
«Der staten styrket sin kontroll, bygde den moskeer og sponset islamsk utdanning. Hele stammer og distrikter som tidligere fulgte alevi-lignende tradisjoner, ble sunni. Dette er spesielt tydelig blant kurderne, der mange samfunn tidligere var alevi, men senere ble islamisert av staten».
Han beskriver også hvordan sunnifisering har fortsatt, delvis som følge av statlige politikk og delvis på grunn av stigmaet forbundet med å være alevi. Familier har forsøkt å assimilere seg som sunnier for å unngå diskriminering.
Van Bruinessen reflekterer over fremtiden til alevi-identitet: «Vil alevi-samfunn gradvis bli assimilert til mainstream sunnimuslimsk islam, eller vil de forbli en distinkt religiøs gruppe? Dette avhenger av hvordan forhandlingene mellom alevi-sivilsamfunnet og staten utvikler seg, men mangelen på enhet blant levier gjør dette vanskelig».
Forholdet mellom levi-bevegelsen og kurdiske bevegelser
Van Bruinessen beskriver hvordan alevier har reagert ulikt på den kurdiske bevegelsen, inkludert PKK (Kurdistans Arbeiderparti).
«Tyrkiske alevier, eller de som valgte tyrkisk identitet, så ofte på kurdisk nasjonalisme som en trussel mot den republikanske samfunnsordenen som beskyttet dem», mener Van Bruinessen. Samtidig har mange unge alevier blitt påvirket av den kurdiske bevegelsen, spesielt på 1970-tallet, da den kurdiske kampen ble sett som en protest mot staten og dens politikk. Van Bruinessen forklarer at blant de tidlige lederne i den kurdiske bevegelsen var det mange alevier, spesielt i grupper som Özgürlük Yolu og PKK.
Han nevner også hvordan noen intellektuelle har forsøkt å fremheve de zoroastriske røttene til kurdisk alevisme, noe som har styrket en distinkt identitet blant kurdisk-talende alevier. Likevel påpeker han at dyp mistillit mellom alevier og sunni-kurderne fortsatt er til stede og har komplisert samarbeidet mellom gruppene.
Refleksjoner over forskning og endringer i identitet
Van Bruinessen avslutter med å reflektere over sin karriere og de skiftende debattene om identitet: «Både kurdisk og alevi-identitet har vært stigmatisert i Tyrkia, og jeg har alltid vært tiltrukket av kampen for anerkjennelse og like rettigheter blant undertrykte grupper. Min feltforskning i Kurdistan har formet meg som person, og vennskap med kurdere og alevier har vært viktige for meg gjennom hele livet».
Han nevner også hvordan historieskriving og gjenoppdagelse av religiøse tradisjoner har utfordret det offisielle modernistiske narrativet i Tyrkia.
Last ned og les hele intervjuet på engelsk nedenfor:
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.
På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll
Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria». Regionen oppsto i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK. Inntil for få dager siden hadde den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at feminisme, økologi og sosial rettferdighet blir realisert.
Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG. Det var først etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG (under veiledning av USA) ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria. SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.
De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett fordelene ved å delta i samarbeidet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg med de nye makthaverne i Damaskus.
Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij. Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.
Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij. Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.
SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS vil holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.
Solidaritet med Kurdistan 