Av Arnljot Ask som sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg og er Landstyremedlem
HDP holdt sin 4. Ekstraordinære Kongress i Ankara 27.august og besluttet å fortsette sine aktiviteter innenfor Green Left Party, da prosessen med å bannlyse HDP ikke er lagt på is ennå.
Sultan Ozcan og Cahit Kirkazak ble valgt til co-ledere. Pervin Buldan og Mithat Sankar hadde allerede meddelt etter parlamentsvalget at de trådte tilbake, men understreket i sine avskjedstaler at de grunnleggende ideene til partiet fortsatt står ved lagt, og kan ikke ødelegges ved en kommende bannlysning og massearrestasjoner. Også de nye co -lederne understreket det samme. (Mer utførlig referat finnes på hjemmesiden til HDP)
Begge partiene har startet en felles prosess for å oppsummere erfaringene etter valget, både sentralt og på lokalplanene. De er enige om at HDP skal fortsette, men overføre sin kompetanse til Green Left Party, som vil vedta en ny konstitusjon og nytt navn på egen Kongress i slutten av September.
Som vi har pekt på i valgoppsummeringen i tidligere nyhetsbrev, og på hjemmesiden til Solkurd, må partiene også bestemme sin politikk for de nært forestående viktige lokalvalgene i Mars 2024. Den problematikken som skapte problemer under de nasjonale valgene, med å støtte CHP under Kilicougles, blir ikke like utfordrende her med de lokale ordførerkandidatene. Sjøl om CHP-lederen har annonsert at han akter å fortsette til etter 2024 -valget, sjøl om en meningsmåling i juli viste at 60 % av CHP velgerne ønsket han skulle trekke seg seg.
Erdogans aggresjon mot HDPere, og andre opposisjonelle, spesielt journalister. fortsetter ellers med full styrke. Militarisering og unntakstilstader i flere byer og provinser øker også på, i tråd med med nye krigshandlinger inne i Bashur, og nå i det siste også i Rojava hvor Erdogans jihadister som et sendt inn i helt inn i Hasakha provinsen er aktivisert i tillegg til dronebeskytningene. Betydningen av solidaritetsarbeidet vårt vil bare vokse. Vi ser også at kurderne sjøl i Europa, sammen med sine venner, trapper opp aktivitetene sine i flerre land. Også en ny internasjonal kampanje for å få løslatt Ocalan bygger seg opp, som en avgjørende faktor for å skape betingelser for fredsforhandlinger i stedet for økt krig og ødeleggelser.
Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.
Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av. Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå til Stockholm.
Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak.
Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth
Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».
CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022
Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak
Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA, arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.
Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene
I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer.
De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022. 15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.
Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.
Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.
Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene og militære utpostene i Den kurdiske regionen.
CPTs metode: Dokumentere sannheta
11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.
Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.
Dette distriktet grenser mot Iran.
Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen. Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:
De tre som Tyrkia drepte, var arabere fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå bodde de i den kurdiske byen Duhok. Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet.
Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene. Nå gjengav begge mediene fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT. Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231
2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:
«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»
De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.
Første halvdel av august 2023
16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.
Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.
Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside
Av: Andam Aziz (Co-leder i Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter) og Cathrine Linn Kristiansen (Leder i Kvinnefronten)
Artikkelen ble først publisert på Klassekampen og senere sendt til Solkurd.
Som Kurdisk demokratisk samfunnssenter fordømmer vi folkemordet på jesidiene 3. August 2014. Vi minnes alle ofrene og lover å kjempe hver eneste dag for å skape en bedre hverdag for jesidiene, understreker Andam Aziz.
KIDNAPPET: 7000 jesidi-kvinner ble tatt til fange av IS etter massakren i 2014. Fremdeles er 2800 kvinner savnet. Disse kvinnene ble frigjort fra den Islamske Staten i 2019. (Kilde: Klassekampen)
I dag for nøyaktig 9 år siden ble verden vitne til folkemord. I løpet av to uker ble Sinjar-regionen i Irak invadert av den såkalte islamske staten (IS). IS-militanter gjennomførte en strategibasert kampanje for etnisk å rense yazidier fra eksistens. De drepte IS 12.000 uskyldige. 7000 unge kvinner ble tatt som fanger. De ble giftet bort til høystbydende, seksuelt slavebundet og tvunget til å konvertere. Siden frigjøringen av Sinjar november 2015, har den fascistiske staten Tyrkia vært den største trusselen mot jesidiene og sikkerheten i området. Drone og flyangrep på den lokale befolkningen i Sinjar med jevne mellomrom er en fortsettelse av folkemordet. Tyrkia fortsetter det IS startet. Gjennom disse angrepene har den tyrkiske staten begått brudd på Genève-konvensjonen om internasjonal humanitær rett og krigsforbrytelser i henhold til Roma-statutten for Den internasjonale straffedomstolen, selv om sistnevnte ikke er signert av Tyrkia ennå. Grunnen til disse angrepene fra Tyrkia er fordi Jesidi-samfunnet har bevart sin eksistens ved å opprette eget folkestyre og forsvar. De vil ikke akseptere noe som er pålagt dem utenfra. Som samfunn kjemper de for selv- besluttsomhet og avviser enhver politikk som er bestemt uten deres deltakelse. Tyrkia mener Jesidienes selvstyre er en trussel mot Tyrkia. Selv om Sinjar er 150 km utenfor Tyrkias grenser.
Det som skjedde med jesidiene, var folkemord ifølge FN, EU, USA, Armenia, Irak Australia, og Canada. Høyresiden til venstresiden i de ulike landene er enstemmige om at angrepet på jesidiene i Sinjar var folkemord. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge i løpet av de 9 årene ikke har anerkjent angrepet på jesidiene som et folkemord? Anerkjennelse av folkemord bør være et første skritt mot strukturell hjelp i rettslig rettferdighet, helbredelse og en fremtid der folkemord ikke kan skje igjen. situasjonen i dag er fortsatt uavklart for jesidiene. Ingen er straffet for overgrepene, og de nærmere 300.000 internt fordrevne har store problemer med å returnere. Derfor ber vi den norske regjeringen og vNorges utenriksminister Anniken Huitfeldt om å ta et internasjonalt initiativ for å straffeforfølge overgriperne. Norge må iverksette plan og tiltak for å trygge jesidiene i Sinjar både sikkerhetsmessig og humanitært? Vi ber også alle enkeltindivider og organisasjoner jobbe for rehabilitering av jesidiene og gjenoppbygningen av Sinjar. Anerkjennelse av selvstyret Sinjar er en god start for å sikre fremtiden til alle jesidier.
Torsdag 27. juli, lanserte kampanjen «End Cross Border Bombings (ECBB)» sin siste rapport om sivile dødsfall og skader forårsaket av tyrkiske militære angrep i det irakiske Kurdistans territorium. Rapporten avslører at i løpet av 2022 ble 20 sivile, inkludert 6 barn, drept og ytterligere 58 ble såret av tyrkiske styrker i 11 separate hendelser. Dette representerer en samlet økning i ofre sammenlignet med 2021, og bringer antallet sivile ofre til 355 (140 drepte og 215 skadde) siden 2015.
Mens militæret har endret noe av taktikken i 2022 for å fokusere mer på målrettede attentater mot PKK-medlemmer, fortsetter de direkte og indirekte å skade sivilbefolkningen på samme måte. Som tidligere observert og fordømt av ECBB-kampanjen, har ofrene ennå ikke blitt anerkjent eller sett rettferdighet. De tyrkiske bombingene og relaterte angrep blir videreført av landets president Recep Tayyip Erdoğan, som av det internasjonale samfunnet nå kalles en fredsstifter i den ukrainske konflikten.
Rapportens forfattere oppfordrer alle ansvarlige parter til å handle for å få slutt på angrepene i Sør-Kurdistan og rettferdighet til dets ofre, og å gjøre det før antallet øker ytterligere.
Anljot sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg
Som kjent klarte den tyrkiske eneherskeren Erdogan, ved sin kontroll over både domsmakta, medier, politi og det militære apparatet å beholde sitt enevelde ennå for en stakket stund etter en knappest mulig valgseier i to runder, hhv 14. og 28.mai.
Johan Petter Andersen, som var valgobservatør fra Solkurd sammen med ca 175 andre inviterte av HDP fra 12 euroepiske land (derav 4 til fra Norge i denne delegasjonen), har skrevet en konkret oppsummering etter erfaringene fra 1.valgomgang. Du kan finne denne på hjemmesiden til Solkurd.
Til tross for betydelig tilbakegang for Erdogans parti, fikk hans koalisjon rent flertall i Nasjonalforsamlingen, med over 320 av de 600 representantene. Den nye valgkoalisjonen som HDP stilte opp i tapte 2 representanter og sitter nå med 65 medlemmer i den nye forsamlingen. Valget av president som gikk til 2.omgang 28.mai ble vunnet av Erdogan med ca 4 % overvekt.
Undertrykkingen og forfølgelsen av kurderne fortsetter med uforminsket kraft, melder HDPs Europakontor 20.juni. Det gjelder enda flere valgte representanter som er fengslet, og drap på sivile som angripes for å støtte terrorister.
Erdogan intensiverer nå også krigshandlingene både i Bashur (Nord Irak) og i Rojava. Nettopp ble både medleder og hennes vara for AANES i Qamshlo i Rojava drept i et droneangrep. Også i områdene i Nord Syria vest for Kobane har Tyrkia trappet opp sine militære angrep. Erdogan har ikke gitt opp sitt ambisiøse osmanske stor-tyrkiske prosjekt, og bruker muslimske regionale aktører som Iran, Saudi-Arabia og Gulf-stater i sitt diplomatiske sjakkspill mot Vesten, inkludert EU, tilsvarende som han har spilt Russland og USA mot hverandre både i Syria Libya og Ukraina krigene.
Lokalvalgene i Tyrkia i mars 2024 kan bli avgjørende Det knappe flertallet for Erdogan og de vedvarende økonomiske problemene kan innebære at hans triumf nå blir kortvarig. Men uansett vil det kreve forsterket innsats fra oss og andre venner av kurderne å følge opp vårt solidaritetsarbeid for kurderne i hele regionen. Da både det som skjer i Tyrkia, Syria, Iran og Irak griper inn i hverandre. HDP oppsummerer nå sin valgtaktikk, hvor de ble presset til å ta raske avgjørelser i innspurten for å sikre at de kurdiske stemmene ikke ble manipulert bort av prosessen med å forby HDP. Den største utfordringen her var å hindre at mange lot være å stemme fordi de var usikre på at alternativet med CHP seier ville bety noen særlig bedring.
Denne debatten vil pågå videre nå framover mot de snarlige lokalvalgene i mars 2024, hvor en viktig oppgave vil være å fjerne Erdogans kandidater i de store byene og sikre kurdiske ordførere i de kurdiske områdene.
Samtidig har utviklingen det siste året understreket betydningen av kurdisk enhet, med bakgrunn i utviklingen i Iran, Irak og Syria. Det feministiske aspektet, ikke bare i Bakur og Rojava/AANES, men nå også i Iran, også utenfor Rojhelat, pluss bevegelsen blant ungdommen, er en del av dette.
KNK fokuserer på å videreutvikle enhetsbestrebelsene gjennom å utnytte 100 års markeringen for Lausanne konferansen med en stor Kurdistan konferanse i den sveitsiske byen 24.juli. Minst 600 delegater fra 175 kurdiske partier og sivile organisasjoner vil delta. Forhåpentligvis kan også noen fra Solkurd delta på denne begivenheten.
Erling sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre og er leder i Fotballbane.org
Dette er noen linjer om de mange kurdisk-vennlige partiene som i de siste 34 årene har stil til valg i Tyrkia.
HEP – Folkets arbeiderparti – ble oppretta 7. juni 1990 og forbudt 14. juli 1993.
HDP – Folkenes demokratiske parti – ble oppretta i 2012. For tre år sia starta president Erdogan en rettsprosess for å få partiet forbudt. Fem andre partier har blitt oppretta og forbudt i de 34 åra som har gått siden den første partistiftelsen. Dagens HDP er altså det sjuende kurdisk-vennlige partiet i Tyrkia.
Ikke bare for kurdere Tsjerkesseren Ahmed Turan Demir var i 2000 leder i partiet som da het HADEP. Han, forgjengeren hans og 16 partifunksjonærer ble da dømt til tre år og ni måneders fengsel for «å ha støttet en ulovlig organisasjon.» Da jeg møtte Demir tre uker etter de ble dømt, spurte jeg hvorfor en tsjerkesser var leder i det jeg trodde var et kurdisk parti. Han svarte enkelt: HADEP er det eneste partiet i Tyrkia som kjemper også for det tsjerkessiske folkets rettigheter.
Ingen veit hvor mange tusen medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte i disse sju partiene som har blitt dømt til lange fengselsstraffer. Mange er ikke engang dømt. De er «bare» blitt pågrepet av politiet. Og ingen veit hvor mange som har blitt torturert for det partipolitiske arbeidet sitt. Mange har blitt drept – i eller utafor fengslene.
I 1994 møtte jeg et av de tusentalls kurdiske torturofrene: Advokat Meral Danış Beştaş (f. 1967). Hun var løslatt etter tre ukers tortur i det beryktede Diyarbakir-fengslet, og skulle snart møte i retten. Hun var tiltalt fordi hun hadde tatt på seg forsvarer-oppdrag for en ungdom som var tiltalt for å være med i PKK. Jeg glemmer aldri hvordan hun beskrev torturen og torturistene.
De gir seg aldri 29 år seinere – i mars 2023 – møtte jeg henne på nytt. Siden valget i juni 2015 har hun vært parlamentsmedlem for HDP – Folkenes demokratiske parti. I 2015 ble HDP det tredje største partiet. I de åtte åra i parlamentet har hun bare vært fengslet i fire måneder. Men Wikipedia forteller at tyrkiske påtale-myndigheter 13. februar 2018 krevde 25 års fengsel for Beştaş. Den saken er ikke avslutta.
Folkets arbeiderparti var partinavnet i 1990. Dagens partinavn – Folkenes demokratiske parti – er i seg selv en politisk protest. Med flertallsformen er selve partinavnet ei tilbakevising av påstanden om at det bare finnes ett folk i Tyrkia.
President Recep Tayyip Erdoğan kjemper mot en tverrkulturell demokratisk bevegelse som aldri gir seg.
Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.
I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!
De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.
Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit? I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.
Fra sør i Bekaa dalen
Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).
I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt? Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.
Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen…. Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere. De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke.
I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…
Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.
Hvordan var oppholdet i leira? Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.
Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira? Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.
Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.
Av Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I skrivende stund er ikke presidentvalget i Tyrkia avgjort, da Erdogan ikke fikk over 50 % av stemmene. Andre valgomgang blir den 28. mai. Han fikk 49,5 % ved første valgomgang den 14. mai. Men den tredje kandidaten, Ogan, som kun fikk 5 % av stemmene ligger til høyre for Erdogan politisk sett. Alt tyder på at Erdogan vil fortsette som president i fem år til.
Bildet er fra avslutningen av valgkampen i Batman
Den 14. mai var det samtidig valg til parlamentet. Der gikk også ytre høyre fram. Den valgalliansen som Erdogans parti AKP er med i gikk samla sett tilbake fra 344 representanter til 323 representanter. AKP mista 23 plasser i parlamentet, men det høyre-ekstreme MHP gikk fram en ekstra plass. Pluss at det relativt nye høyre-islamistiske partiet YRP fikk 5 representanter. Det sosialdemokratiske CHP gikk fram til 169 representanter. For de progressive partiene ble valget komplisert. HDP, som stilte i 2018, var trua med å bli forbudt, og stilte derfor som en del av det venstregrønne YSP. TIP er et ganske nytt kommunistparti som i 2018 stilte på listene til HDP, men i år stilte TIP egne lister. Samla sett gikk YSP og TIP tilbake fra 67 til 65 representanter
Det er 600 representanter i parlamentet, så de tre allierte partiene AKP, MHP og YRP har rent flertall i parlamentet.
At AKP går tilbake og Erdogan må inn i en andre valgomgang kan sees på som en ripe i lakken, men ytre høyre står sterkere nå enn før valget.
Valgobservatører fra Skandinavia
Undertegnede var valgobservatør, invitert av HDP. Noe særlige observasjoner fikk vi ikke til i min delegasjon, da vi ble trua med deportasjon av en representant for sikkerhetsmyndigheten i byen Batman, der det var meningen at vi skulle observere. Dette til tross for at de som leda valget i det aktuelle valglokalet var positive til at vi skulle observere. Politiet overkjørte altså den lokale valgledelsen. Siden 2015 har Erdogans og AKPs stat trappa opp forfølgelsen av venstresida med fengslinger og sensur. Dette ser ut til å virke. Det blir harde tak framover i Tyrkia.
Valgresultatene i Şırnak i 2019 overrasket mange i Tyrkia, da det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) vant provinsens ordførersete ved å motta 61,7 prosent av stemmene, mens det pro-kurdiske folkedemokratiske partiet (HDP) holdt seg på 35 prosent.
Den tyrkiske regjeringen kan vurdere å bruke tropper som velgere for å påvirke valgresultatet 14. mai, rapporterte Mezopotamya news.
Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre
Nasjonale rettigheter for kurderne 1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK.
PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.
Supermakts-rivalisering og statskupp Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel. I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.
Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser. Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.
Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt
med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.
De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.
PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.
Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis. For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia.
Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.
I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.
Solidaritet med Kurdistan 