Det har de siste dagene vært flere viktige politiske og humanitære utviklinger i Nord- og Øst-Syria. Blant annet har de første kurdiske familiene kunnet vende tilbake til Afrin etter flere år i eksil, samtidig som en fangeutveksling er gjennomført og en sentral militær leder er utnevnt til en ny rolle i den syriske staten.
Første familier vender tilbake til Afrin etter åtte år
For første gang siden den tyrkiske militæroffensiven i 2018 har rundt 400 kurdiske familier returnert til Afrin. Returen skjedde som en organisert konvoi fra Hesekê-regionen, eskortert av interne sikkerhetsstyrker.
Konvoien bestod av flere hundre kjøretøy og busser, og reiste gjennom byene Raqqa, Tabqa og Aleppo før den nådde Afrin. De tilbakevendte familiene ble møtt av store folkemengder som ønsket dem velkommen hjem etter åtte år med fordrivelse.
Ifølge myndighetene i Nord- og Øst-Syria er dette et første steg i arbeidet med å legge til rette for at flere internt fordrevne skal kunne vende tilbake til sine hjemområder. Returprosessen er knyttet til en avtale inngått 29. januar mellom de syriske demokratiske styrkene (SDF) og den syriske overgangsregjeringen.
Ilham Ehmed ønsker velkommen tilbakekomsten av den første gruppen kurdiske familier til Afrin – Bilde: ANF
Medleder for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ehmed, beskrev hjemkomsten som et viktig og følelsesladet øyeblikk for familiene som i årevis har levd i eksil.
Ny forsvarsrolle for kurdisk militærleder
Samtidig er den erfarne militære lederen Sipan Hamo (Sîpan Hemo) utnevnt til viseforsvarsminister for den østlige regionen i den syriske hæren.
Ifølge en uttalelse fra SDF er utnevnelsen et resultat av samarbeidet mellom de kurdiskledede styrkene og myndighetene i Damaskus. Målet er å styrke sikkerhet, stabilitet og koordinering på nasjonalt nivå, samt håndtere sikkerhetsutfordringer og bidra til gjenoppbygging i landet.
Hamo har i mange år vært en sentral kommandant i SDF og tidligere øverstkommanderende for YPG-styrkene.
100 fanger løslatt
I tillegg er 100 fanger blitt løslatt som del av en avtale mellom partene i konflikten. Løslatelsen har blitt ønsket velkommen av familiene til de løslatte, som lenge har ventet på deres frigivelse.
Fangeutvekslinger og løslatelser ses som et viktig tiltak for å redusere spenninger og bygge tillit mellom ulike aktører i Syria.
Del av en bredere politisk prosess
Utviklingene skjer i en periode der det pågår en gradvis politisk og militær tilnærming mellom myndighetene i Damaskus og den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria.
Tiltak som retur av internt fordrevne, integrasjon av militære strukturer og fangeutvekslinger blir sett på som viktige elementer i arbeidet med stabilisering etter mer enn et tiår med konflikt.
I dag markerer vi Den internasjonale kvinnedagen, en dag som synliggjør kvinners kamp for frihet, rettigheter og likestilling over hele verden.
Illustrasjonsbilde
I Kurdistan og i andre deler av Midtøsten har kvinner i mange år stått i front for kampen for demokrati, rettferdighet og verdighet. Slagordet Jin, Jiyan, Azadî – kvinne, liv, frihet har blitt et kraftfullt symbol på denne kampen og på kvinners motstand mot undertrykkelse.
Vi sender også våre tanker og vår solidaritet til kvinner som i dag står midt i undertrykkelse, konflikt og motstand – i Afghanistan, i Iran og i mange andre steder rundt om i verden. Til tross for voldelige reaksjoner fra myndigheter og alvorlige menneskerettighetsbrudd, har kvinner spilt en sentral rolle i protester og i kampen for frihet og demokratiske rettigheter.
På denne dagen hedrer vi alle kvinner som kjemper for frihet, demokrati og et mer rettferdig samfunn.
Vi minnes også den irakiske feministen og menneskerettighetsforkjemperen Yanar Mohammed, som ble drept i et væpnet angrep utenfor sitt hjem i Bagdad 2. mars 2026. Hun viet sitt liv til kampen for kvinners rettigheter og grunnla organisasjonen Organization of Women’s Freedom in Iraq, som blant annet etablerte krisesentre for kvinner som flyktet fra vold og såkalte æresdrap.
Samtidig oppfordrer vi våre medlemmer og støttespillere til å delta i markeringene og arrangementene som finner sted rundt om i Norge i forbindelse med 8. mars. Ved å delta viser vi solidaritet med kvinners kamp – både lokalt og globalt.
8. mars, den internasjonale kvinnedagen, markeres over hele verden som en dag for å løfte fram kvinners kamp for rettigheter, frihet og likestilling. Samtidig minner dagen oss om at kampen for grunnleggende rettigheter fortsatt pågår i mange deler av verden. I Midtøsten har særlig den kurdiske kvinnebevegelsen de siste tiårene blitt en viktig kraft i arbeidet for demokrati, sosial rettferdighet og kvinners frigjøring.
I de kurdiske områdene i Midtøsten – samlet omtalt som Kurdistan – har kvinner i økende grad stått i front for politiske og sosiale mobiliseringer. Gjennom organisering i sivilsamfunn, politiske bevegelser og lokale initiativer har de bidratt til å utfordre både patriarkalske strukturer og autoritære styresett.
En bevegelse som har vokst frem over flere tiår
Den kurdiske kvinnebevegelsen har utviklet seg gradvis siden 1990-tallet. Kvinner har organisert seg i egne nettverk og organisasjoner med mål om å styrke kvinners politiske deltakelse, sosiale rettigheter og muligheter til å påvirke utviklingen i sine lokalsamfunn.
I enkelte områder har dette også ført til konkrete politiske eksperimenter. I den selvstyrte regionen i det nordøstlige Syria, kjent som Den autonome administrasjonen i Nord-Øst-Syria (DAANES), har prinsipper om lik representasjon mellom kvinner og menn blitt forsøkt integrert i politiske institusjoner. Slike modeller trekkes ofte frem som forsøk på å gjøre likestilling til en grunnleggende del av politiske strukturer.
Samtidig har kvinner i andre deler av Kurdistan spilt en sentral rolle i sosiale bevegelser og protester, ofte under betydelig politisk press og vanskelige forhold.
«Kvinne, liv, frihet»
Et uttrykk som i økende grad forbindes med denne utviklingen er slagordet Jin, Jiyan, Azadî – «kvinne, liv, frihet». Slagordet har sitt opphav i den kurdiske kvinnebevegelsen, men har i løpet av de siste årene fått global betydning.
Etter dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini i 2022 utviklet dette slagordet seg til et samlende uttrykk for omfattende protester i Iran. Demonstrasjonene illustrerte hvordan krav om kvinners rettigheter ofte er tett knyttet til bredere krav om politisk frihet, rettssikkerhet og demokratiske reformer.
For mange har derfor «kvinne, liv, frihet» blitt et symbol på motstand mot autoritære strukturer og sosial undertrykking – langt utover de kurdiske områdene.
Kvinners motstand i en konfliktfylt region
Midtøsten er samtidig preget av langvarige konflikter, maktpolitiske rivaliseringer og autoritære styresett. I slike kontekster blir sivilsamfunnets handlingsrom ofte begrenset, og politisk organisering kan innebære betydelig risiko.
Likevel har kvinner i flere deler av regionen utviklet sterke nettverk og organisasjoner som arbeider for rettigheter, likestilling og demokratiske reformer.
I en nylig uttalelse fremhever den kurdiske kvinneorganisasjonen KJAR (Fellesskapet av frie kvinner i Rojhelat) at verden i dag opplever en historisk bølge av kvinnelig motstand. Ifølge organisasjonen viser utviklingen i regionen at kvinner i stadig større grad står i front for kampen mot undertrykking og for demokratiske rettigheter.
Organisasjonen peker blant annet på hvordan kvinner i økende grad organiserer seg på tvers av sosiale og politiske skillelinjer, og hvordan kvinneledede bevegelser har fått en mer synlig rolle i kampen mot både patriarkalske strukturer og autoritære regimer. Samtidig retter uttalelsen kritikk mot krigspolitikk og stormaktenes rivalisering i regionen, som ifølge organisasjonen ofte bidrar til ytterligere ustabilitet og lidelse for sivilbefolkningen.Les hele uttalelsen her.
Slike perspektiver reflekterer et syn som deles av flere aktører i regionen: at kvinner i økende grad spiller en sentral rolle i politiske og sosiale endringsprosesser. Samtidig er det viktig å understreke at den kurdiske kvinnebevegelsen ikke er enhetlig. Den består av ulike organisasjoner, politiske tradisjoner og strategier, og utviklingen må derfor forstås som en bred og mangfoldig sosial og politisk bevegelse.
Kvinnedagen og internasjonal solidaritet
For organisasjoner som Solidaritet med Kurdistan er den internasjonale kvinnedagen en anledning til å rette oppmerksomheten mot kvinner som kjemper for frihet og rettigheter under krevende politiske forhold.
Erfaringene fra den kurdiske kvinnebevegelsen viser hvordan kampen for likestilling ofte er nært knyttet til kampen for demokrati, fred og sosial rettferdighet. Samtidig illustrerer de hvordan kvinneorganisering kan bli en viktig drivkraft for bredere samfunnsendringer.
Å synliggjøre disse erfaringene er en del av et bredere arbeid for internasjonal solidaritet og for å støtte universelle prinsipper om menneskerettigheter, demokrati og likestilling.
Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist – oversatt til norsk av Solkurd
Dannelsen av Koalisjonen av politiske krefter i iransk Kurdistan representerer en kvalitativ ny fase i den politiske utviklingen i Rojhelat (Øst-Kurdistan – Iran). Etter en periode med strukturert dialog og politisk samhandling innenfor rammen av Dialogsenteret for samarbeid, har fem sentrale politiske organisasjoner offentliggjort etableringen av en felles plattform for koordinert politisk og organisatorisk virksomhet.
Koalisjonen begrunner sitt initiativ med den nåværende politiske situasjonen i Iran, der den islamske republikken beskrives som uten politisk legitimitet, men fortsatt opprettholdt som følge av opposisjonens fragmentering. Samlingen av de kurdiske politiske kreftene framstilles derfor som et svar på behovet for å redefinere egen rolle og styrke Kurdistans posisjon i en fase der maktforholdene i Iran er i endring.
Fra fragmentering til institusjonalisert enhet
I erklæringen framheves det at den kurdiske nasjonale og politiske bevegelsen i flere tiår har ført en kontinuerlig og organisert kamp for nasjonale og demokratiske rettigheter, og at Kurdistan siden 1979-revolusjonen har vært et av de viktigste sentrene for motstand mot den islamske republikken. De omfattende menneskelige og materielle kostnadene – krig, henrettelser, politiske attentater, fengsling og en vedvarende militarisering av regionen – danner det historiske bakteppet for behovet for en ny fase preget av politisk samordning.
Koalisjonen søker å gjøre «nasjonal enhet» til en institusjonell realitet gjennom felles politisk og praktisk kamp.
Politiske mål og normativt grunnlag
De sentrale fellesmålene som formuleres i erklæringen er:
Kamp for å avvikle Den islamske republikken i Iran.
Realisering av det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse.
Etablering av en nasjonal og demokratisk institusjon basert på det kurdiske folkets politiske vilje i Rojhelat.
Samtidig plasseres den kurdiske kampen i en bredere iransk kontekst. Koalisjonen uttrykker støtte til de landsomfattende protestene mot regimet og understreker nødvendigheten av koordinert politisk og praktisk samarbeid mellom kurdiske aktører og demokratiske krefter i andre deler av landet.
Som grunnlag for fremtidige allianser fastsettes tre prinsipielle forutsetninger:
Anerkjennelse av nasjonenes rettigheter
Forpliktelse til demokrati
Avvisning av enhver form for diktatur
Koalisjonen forankrer videre sitt politiske prosjekt i sentrale demokratiske og samfunnsmessige prinsipper, herunder:
Likestilling mellom kvinner og menn
Sosial rettferdighet
Vern av miljøet
Frie og institusjonaliserte valg
Sikring av rettighetene til alle nasjonale og religiøse grupper i Kurdistan
Etablering av et sekulært og demokratisk politisk system i Iran
Strategiske scenarier og politisk rasjonalitet
Koalisjonens langsiktige betydning vil imidlertid avhenge av dens evne til å utvikle en strategi som tar høyde for flere mulige transformasjonsbaner for den iranske staten.
En betydelig del av den politiske forestillingsverdenen i eksilopposisjonen har vært basert på et kollapsscenario, der en ekstern konflikt utløser en total oppløsning av statsapparatet – med paralleller til utviklingen i Sør-Kurdistan etter 1991. Et slikt scenario vil kunne åpne et maktvakuum der territorielle og institusjonelle realiteter kan omformes raskt.
Et alternativt – og på mange måter mer systemimmanent – scenario er en intern maktforskyvning der statens ideologiske kjerne svekkes til fordel for mer pragmatiske og teknokratiske maktstrukturer. En slik transformasjon vil kunne innebære en begrenset politisk liberalisering uten at statens territorielle integritet settes i spill.
I et slikt perspektiv blir det avgjørende strategiske spørsmålet ikke hvorvidt staten kollapser, men hvordan kurdiske politiske aktører posisjonerer seg i møte med en gradvis og kontrollert transformasjon.
Koalisjonen erklærer samtidig at den er åpen for samarbeid med alle politiske strømninger utenfor alliansen og oppfordrer befolkningen i Kurdistan til å slutte opp om prosjektet.
Mot en ny politisk fase
Koalisjonen representerer ikke slutten på de strukturelle utfordringene i Rojhelat, men etablerer et nytt institusjonelt og strategisk utgangspunkt. Dens historiske betydning vil avhenge av:
evnen til å konsolidere en reell og varig politisk enhet
utviklingen av en felles strategi for Kurdistans rolle i Irans politiske transformasjon
etableringen av likeverdige allianser med andre demokratiske og flernasjonale aktører
I denne forstand er koalisjonen ikke bare et organisatorisk tiltak, men et forsøk på å omforme kurdisk politikk i Iran fra en fragmentert opposisjonsposisjon til en samlet og strukturerende politisk kraft.
Den parlamentariske kommisjonens endelige rapport er vedtatt med flertallsstemme. I forkant av avstemningen rettet DEM-partiet kritikk mot både innholdet og begrepsbruken i rapportutkastet, og varslet at de ikke kunne stille seg bak teksten i sin daværende form.
Kommisjonen ble opprettet for å arbeide med spørsmål knyttet til demokratisering og løsning av den kurdiske problemstillingen. I utkastet til sluttrapport reagerte DEM-partiet særlig på formuleringer og konsepter som etter deres vurdering ikke reflekterte kommisjonens mandat og de diskusjonene som hadde funnet sted i løpet av arbeidet.
Partiets representanter opplyste at de hadde fremmet en rekke endringsforslag til teksten. De mente blant annet at enkelte begreper og definisjoner var problematiske, og at rapporten ikke i tilstrekkelig grad tok opp sentrale temaer som demokratiske rettigheter, politisk representasjon, språk og juridiske rammer. De ga også uttrykk for at deler av teksten var formulert i et sikkerhetspolitisk språk som de ikke kunne slutte seg til.
Da den endelige rapporten ble lagt frem for parlamentet, ble den vedtatt med stemmene fra flertallet i kommisjonen. DEM-partiet stemte imot og viste til sine tidligere innvendinger. Ifølge partiets representanter inneholdt den vedtatte teksten fortsatt formuleringer og vurderinger de ikke kunne støtte.
Vedtaket markerer avslutningen på kommisjonens arbeid i denne omgang. Rapporten oversendes nå til videre politisk behandling og offentlig debatt.
Hovedpunkter i den vedtatte kommisjonsrapporten
Den endelige rapporten fra den parlamentariske kommisjonen inneholder en rekke forslag og vurderinger knyttet til en demokratisk løsning av det kurdiske spørsmålet. Blant punktene som løftes frem er:
Det foreslås en ny juridisk ramme for en mulig nedrustningsprosess, inkludert lovregulering og parlamentarisk tilsyn.
Det understrekes behov for rettslige garantier for personer som legger ned våpnene og vender tilbake til sivilt liv.
Spørsmålet om soningsforhold og retten til håp (“right to hope”) omtales som en del av en bredere juridisk diskusjon.
Det vises til behov for endringer i lovverk knyttet til blant annet straffelov, terrorlovgivning og politiske partier.
Demokratiske rettigheter, ytringsfrihet og politisk deltakelse trekkes frem som sentrale temaer.
Lokaldemokrati og praksisen med statlige forvaltere (kayyım) omtales i sammenheng med demokratiske standarder.
Rapporten legger vekt på at en løsning forutsetter en parlamentarisk og juridisk forankret prosess.
Rapporten er vedtatt med flertall i kommisjonen og oversendt til videre politisk behandling.
Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på rapportering fra KHRN
KHRN: 240 kurdere drept i masseprotestene i desember 2025 og januar 2026 – omfattende dokumentasjon av dødelig maktbruk og overgrep
En ny spesialrapport fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) dokumenterer at minst 240 kurdiske borgere mistet livet under de landsomfattende masseprotestene i desember 2025 og januar 2026. Rapporten beskriver en av de mest omfattende og blodige bølgene av gateprotester i Den islamske republikkens historie – og en brutal statlig respons preget av systematisk og dødelig maktbruk.
En av de mest omfattende protestbølgene på to tiår
Protestene, som fant sted i slutten av desember 2025 og begynnelsen av januar 2026, utviklet seg til en av de mest utbredte og intense protestbølgene mot regimet i Iran de siste tjue årene. Ifølge tilgjengelige rapporter ble tusenvis av mennesker drept av militære og sikkerhetsstyrker. Voldsnivået nådde et toppunkt 8. og 9. januar 2026, da sikkerhetsstyrkene gjennomførte det som beskrives som massedrap. Hendelsene avdekket, ifølge rapporten, i særlig tydelig form det undertrykkende og menneskerettighetsfiendtlige systemet i Iran.
Total nedstengning av internett
Samtidig med massedrapene stengte myndighetene internett fullstendig i minst to uker og lammet telefonlinjer. Formålet var å hindre kommunikasjon mellom innbyggere og stoppe spredningen av nyheter, bilder og dokumentasjon til utlandet.
Selv om denne informasjonsblokaden skapte store hindringer for dokumentasjon av overgrepene, har omfanget av hendelsene gradvis blitt kjent etter at internettforbindelsen delvis ble gjenopprettet og omgåelsesverktøy tatt i bruk.
240 kurdere identifisert og verifisertså langt
Til tross for betydelige hindringer, sikkerhetspress og trusler mot familier, har KHRN så langt identifisert og verifisert navn og opplysninger om 240 kurdiske borgere som ble drept i forbindelse med undertrykkelsen av protestene i ulike byer i Kurdistan og andre deler av Iran. Organisasjonen opplyser at den også har mottatt informasjon om flere andre mulige ofre, men at arbeidet med å verifisere disse fortsatt pågår.
Geografisk fordeling
Ifølge de bekreftede opplysningene fordelte de 240 drepte seg slik:
81 personer i Kermanshah-provinsen (63 i Kermanshah by, 16 i Shahabad, én i Harsin og én i Kangavar)
11 personer i Ilam-provinsen
75 personer i Teheran-provinsen
28 personer i Alborz (Karaj)
13 personer i Razavi Khorasan
12 personer i Nord-Khorasan (Esfarayen)
6 personer i Gilan
4 personer i Qazvin
2 personer i Lorestan
2 personer i Isfahan
2 personer i Markazi
1 person i Bijar (Kurdistan-provinsen)
1 person i Abadan (Khuzestan)
1 person i Chalus (Mazandaran)
1 person i Qeshm (Hormozgan)
Barn, arbeidere og medlemmer av Yarsan-samfunnet
Blant de drepte var 20 barn under 18 år. Flere av disse arbeidet for å bidra økonomisk til familiene sine på grunn av vanskelige levekår.
En betydelig andel av de drepte var unge og middelaldrende personer fra arbeiderklassen. Rapporten viser også at 31 av de drepte tilhørte Yarsan-samfunnet, en religiøs minoritet som allerede er utsatt for diskriminering i Iran. Flere av ofrene var forlovet, nygift eller ventet barn.
Direkte skyting mot demonstranter
KHRN har intervjuet minst 100 familiemedlemmer til ofrene. Ifølge disse vitnesbyrdene brukte sikkerhetsstyrkene omfattende krigsvåpen og skjøt direkte mot demonstranter.
Flere familier forteller at deres kjære ble skutt av motorsykkelenheter eller av Basij- og Revolusjonsgarden-styrker som opererte fra sivile kjøretøy, ofte på kloss hold eller bakfra. Dokumentasjon og videomateriale mottatt av KHRN viser at sikkerhetsstyrker brukte private biler for å nærme seg demonstranter i områder der protestene foregikk spredt.
I Kermanshah og Shahabad skal snikskyttere fra Revolusjonsgarden ha vært plassert på takene av bygninger natt til 8. og 9. januar og ha skutt målrettet mot demonstranter.
Minst to øyenvitner som oppsøkte rettsmedisinsk institutt i Kermanshah for å lete etter savnede barn, forteller at de så hundrevis av lik der. Ifølge dem lå identifiserte og uidentifiserte kropper i separate haller, mange plassert direkte på gulvet. Korridorene skal ha vært fulle av blod, og de fleste ofrene de så var under 30 år.
Press, tvang og økonomisk utpressing
Rapporten dokumenterer også at familier i flere tilfeller måtte betale store summer for å få utlevert likene.
Noen ble tvunget til å signere dødsattester der dødsårsaken ble oppgitt som «fall fra høyde» eller «hjerteinfarkt» – i stedet for skuddskader. Andre familier ble presset til å erklære at den avdøde var medlem av Basij og at ansvaret for dødsfallet lå hos demonstrantene.
Myndighetene skal i enkelte tilfeller ha nektet å gi tillatelse til begravelse i hjemstedets gravlund eller å overføre liket til fødebyen. Dette førte til at familier måtte begrave sine kjære i andre byer eller landsbyer.
I frykt for at myndighetene skulle konfiskere likene, valgte noen familier å bringe dem direkte fra gaten til private hjem. Flere begravelser ble gjennomført i hemmelighet om natten, uten offentlig kunngjøring eller tradisjonelle seremonier.
Ifølge rapporten har også slektninger bosatt i utlandet blitt truet etter å ha snakket med internasjonale medier eller menneskerettighetsorganisasjoner. En person fortalte KHRN at både han selv og familiemedlemmer i Iran ble truet med drap etter et medieintervju om et familiemedlems død.
Navneliste og detaljer
I den fullstendige rapporten publiserer KHRN navn og detaljer om de 240 kurdiske ofrene, ordnet etter provins og by. På grunn av omfanget gjengis ikke denne oversikten her.
Hele rapporten, inkludert en detaljert navneliste og dokumentasjon, kan leses her:
Følgende sak ble først publisert av Mezopotamya Nyhetsbyrå, basert på samtaler med İmralı-delegasjonen til Folkets likestillings- og demokratiparti (DEM-partiet), samt Mithat Sancar, Pervin Buldan og partiets medleder Tuncer Bakırhan. De uttalte at det kurdiske folkets leder, Abdullah Öcalan, spilte en sentral rolle i å sikre avtalen mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og al-Jolanis syriske overgangsregjering.
Hvilket budskap sendte Abdullah Öcalan – og til hvem – før avtalen mellom SDF og Damaskus?
Det har kommet frem at Abdullah Öcalan grep inn i en kritisk fase da sammenstøtene i Rojava tilspisset seg. Han formidlet viktige budskap og advarsler til SDF, staten og sørkurdiske politikere.
Den 30. januar offentliggjorde SDF avtalen de hadde inngått med Syrias overgangsregjering. Etter avtalen ble det etablert våpenhvile, og den sivile trafikken på bakken økte. Delegasjoner tilknyttet Damaskus ankom Kobanê, Hesekê og Qamişlo. SDF utnevnte Nureddîn Îsa Ahmed til guvernør i Hesekê. Integreringsprosessen pågår fortsatt.
Hvilke advarsler kom Abdullah Öcalan med?
Vi har snakket med politiske kilder som er kjent med kommunikasjonsprosessen på İmralı-øya i denne saken. Mens opplysningene fra DEM-partiets representanter ble bekreftet, fikk vi også vite at Abdullah Öcalan la ned en betydelig innsats gjennom hele prosessen.
Ifølge informasjonen som er innhentet, formidlet Abdullah Öcalan budskap til SDF, kurdiske politiske aktører i den føderale Kurdistan-regionen i Irak, DEM-partiet og statlige myndigheter under konfliktperioden.
Abdullah Öcalan advarte om at fortsatt angrep mot Aleppo kunne føre til en ekstremt blodig situasjon dersom problemet ikke ble løst. Han uttalte at situasjonen har farlige dynamikker som kan gjøre det kommende århundret til en konflikt mellom kurdere, tyrkere og arabere.
Öcalan formidlet til SDF at den nåværende situasjonen kun kan løses gjennom forhandlinger og dialog. Han understreket også at dersom den syriske administrasjonen omfavner demokrati, anerkjenner den kurdiske tilstedeværelsen og kurdernes rett til politisk representasjon, kan SDF gå inn i en demokratisk forhandlingsprosess.
Öcalans budskap til kurdiske politiske partier
Det ble påpekt at Abdullah Öcalan ikke bare sendte budskap til SDF, men også til kurdiske politiske krefter, inkludert KCK, politikere i Kurdistan-regionen og DEM-partiet. Budskapene skal ha advart om en svært alvorlig fare, og derfor oppfordret til at Rojava forsvares og styrkes på grunnlag av demokratisk enhet.
Öcalans budskap til den tyrkiske staten: «Ikke bli en del av planen»
Under denne prosessen advarte Abdullah Öcalan også staten og regjeringen. Ifølge kilder sendte han dem et budskap der han sa: «Ikke bli en del av planen som har som mål å utslette kurderne».
Han advarte om at deltakelse i angrepene ville føre til dype brudd, samt alvorlige og negative konsekvenser. Han oppfordret staten og regjeringen til å «spille en positiv rolle«.
Avtalen ble realisert gjennom Abdullah Öcalans vilje
Avtalen som ble kunngjort 30. januar, ble gjennomført med Abdullah Öcalans fulle støtte og samarbeid. Det ble også kjent at KDP-leder Mesud Barzani og PUK-leder Bafil Talabani spilte en viktig rolle i prosessen. Begge lederne oppfordret partene til å respektere og følge opp avtalen.
Vi, som representanter for partier og organisasjoner sammen med en rekke personligheter fra Rojhelat, og Kurdistans nasjonalkongress som deltok på dette møtet, uttrykker vår dype bekymring og sterke fordømmelse av eskaleringen av volden i Iran og Rojhelat etter de siste masseopprørene blant Irans befolkning. I løpet av de siste ukene har det iranske regimet, gjennom drap, massearrestasjoner, militarisering og systematisk stenging av forbindelsen til omverdenen, ytterligere intensivert sin undertrykkelse av hele Irans befolkning. De ulike områdene i Rojhelat og Iran har i sin helhet blitt gjort til mål. I Kurdistan nådde massedrap på misfornøyde sivile i byen Malakshaiy i Ilam et klimaks, og deretter fortsatte på samme nivå i andre provinser i Kurdistan og i hele Iran. I løpet av denne undertrykkelsen har mange sivile blitt drept og såret, og kollektiv avstraffelse er blitt påført befolkningen. Samtidig, for å bringe massene til taushet og skjule statens vold, har internett- og telefonlinjer blitt stengt, og et sikkerhetsmessig unntaksregime er blitt pålagt hele Kurdistan og Iran. Som følge av dette er det fremdeles ikke kommet fram pålitelige tall på de reelle ofrene for disse massakrene og denne undertrykkelsen.
Disse grusomhetene er ikke isolerte hendelser, men utgjør en del av strukturen i et historisk system av sikkerhetsbasert kolonial styre som er påtvunget Kurdistan innenfor rammen av den iranske staten. Undertrykkelsen av kurderne i disse landsomfattende protestene skyldes ikke bare deres deltakelse, men også det faktum at de, som et folk som alltid har kjempet for verdighet, politisk anerkjennelse og retten til selvbestemmelse, igjen blir møtt med brutal undertrykkelse. Deltakerne på møtet uttrykker, samtidig som de viser solidaritet og støtte til hele Irans befolkning som står opp mot undertrykkelsen, at kurderne blir utsatt for en flerdimensjonal vold som springer ut av statsløshet og historisk utslettelse.
I dette skjebnesvangre øyeblikket er kurdisk enhet en absolutt nødvendighet. Gjentatt splittelse har mange ganger svekket kurdernes evne til kollektiv respons på kriser, særlig når regionale og internasjonale aktører raskt og uten kurdisk deltakelse er i ferd med å tegne om kartet over Midtøsten. Enhet betyr ikke ensretting av ideologier, men koordinering rundt felles prinsipper: retten til selvbestemmelse, demokrati, likestilling mellom kjønnene, sosial rettferdighet og beskyttelse av kurdernes eksistens i alle deler av Kurdistan. Vi, som deltakere på dette møtet, oppfordrer alle kurdiske partier og aktører, særlig i Rojhelat, til å plassere kollektivt ansvar som en grunnleggende plikt foran alle sine handlinger i møte med de kommende skjebnesvangre hendelsene.
Vi har behov for en konstruktiv og kontinuerlig dialog. Denne dialogen må ikke bare omfatte politiske aktører, men også intellektuelle, akademikere, kvinnebevegelser, ungdomsinitiativer og sivilsamfunnsorganisasjoner i hele Kurdistan og i diasporaen. Kunnskapsproduksjon, politisk kritikk og organisering av folkelige bevegelser er de grunnleggende pilarene for å forme Kurdistans politiske framtid.
Parallelt med utviklingen i Rojhelat har det også oppstått en alvorlig trussel mot det kurdiske folket i Vest-Kurdistan (Rojava). Samtidig som deltakerne understreker behovet for samlet kurdisk støtte fra alle deler av Kurdistan, advarer de mot de eksistensielle truslene mot Rojava. Det demokratiske kurdiske alternativet i dette området står overfor en alvorlig fare både på grunn av den nye overgangsregjeringen i Syria og endringer i den regionale maktbalansen. Stillheten og tilbaketrekningen til de internasjonale aktørene som tidligere hevdet partnerskap med kurderne, innebærer i realiteten en oppgivelse av kurderne. Tapet av Rojava-erfaringen vil uten tvil være en katastrofe for det kurdiske folket og samtidig et nederlag for det internasjonale samfunnets ansvar. Samtidig rommer det som skjer i Rojava også alvorlige og strategiske lærdommer for Rojhelat.
På bakgrunn av disse realitetene, og samtidig som vi støtter «Dialog-senteret for partiene i Rojhelat», bekrefter deltakerne på dette møtet sin forpliktelse til å legge til rette for enhet, dialog og felles strategi. I denne sammenheng foreslås følgende praktiske tiltak:
1- Intensiv og umiddelbar innsats for å heve nivået av samarbeid mellom partiene fra Rojhelat mot et helhetlig og samlet samarbeid, med mål om samling og etablering av en felles forsvarsstyrke.
2- Innføring av en umiddelbar koordineringsmekanisme mellom de politiske aktørene i Dialog-senteret, med sikte på å omdanne senteret til en organisert og institusjonell struktur.
3- Opprettelse av avdelinger av «Dialog-senteret» utenfor Kurdistan-regionen, særlig i Europa.
4- Styrking av de kurdiske medienettverkene, og særlig arbeid for å etablere et partipolitisk uavhengig medieorgan.
5- Umiddelbar innsats for å organisere en særskilt konferanse for Rojhelat med deltakelse fra alle politiske aktører, sivilsamfunns- og folkelige organisasjoner samt personligheter fra denne delen av Kurdistan.
6- Jobbe for å etablere en bred politisk plattform under navnet «Beslutningssenter» eller et tilsvarende navn, som et politisk beslutningsorgan for alle spørsmål knyttet til Rojhelats grunnleggende politikk og diplomati.
7- Jobbe for å organisere en felles folkelig mobilisering i Europa, på initiativ fra Dialog-senteret og med deltakelse fra kurdere fra alle deler av Kurdistan, for å støtte og synliggjøre den politiske viljen til folket i Rojhelat.
8- Opprettelse av en permanent plattform for kontinuerlig dialog mellom partier, intellektuelle og sivilsamfunn på tvers av alle deler av Kurdistan.
9- En samordnet global initiativ for aktivitet og diplomati om det kurdiske spørsmålet.
10- Innsamling og styrking av internasjonal støtte og solidaritet for Rojhelat og Rojava (Øst- og Vest-Kurdistan).
Det kurdiske folket står overfor historiske forandringer. Enhet, dialog og kollektiv handling er den eneste veien til overlevelse, verdighet og en rettferdig framtid.
Deltakerne i det særskilte møtet om vurdering av den nåværende situasjonen i Iran og Rojhelat
24. januar 2026 Brussel, Kurdistans nasjonalkongress’ senter (KNK)
Den kurdiske grensebyen Kobanê står på ny i skuddlinjen i den langvarige konflikten i Syria. Der byen en gang ble et symbol på kurdisk motstand mot Den islamske stat (IS), står den nå igjen beleiret og truet av fiendtlig militær aktivitet.
Ny militær trussel og intens kamp
Ifølge rapporter har væpnede grupper knyttet til den tyrkisk-støttede HTS-regjeringen i Damaskus, samt tidligere IS-elementer, gått til angrep på Kobanês forsvarsposisjoner. Syrias demokratiske styrker (SDF) og de kurdiske styrkene YPG og YPJ har avvist angrepene og slått tilbake gjentatte ganger.
Kommandanter fra SDF beskriver den nye situasjonen som en fortsettelse av tidligere kamper, og understreker at de forsvarer byen «til siste slutt».
Beleiring og humanitær krise
Kobanê er i praksis isolert: Veier til omverdenen er blokkert, og tilgang til vann, strøm og forsyninger er kraftig redusert. Dette skaper en skjæringsfare for dagligliv og overlevelse for sivilbefolkningen.
I et brev til FNs generalsekretær ber Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) om internasjonal handling for å stanse angrepene og lette lidelsene til sivile.
Et symbol med historisk tyngde
Kobanê ble kjent internasjonalt under beleiringen fra IS mellom 2014 og 2015, da kurdiske styrker med ryggen mot de tyrkiske grensene klarte å holde stand og senere slå tilbake IS-styrkene. Den seieren ble et vendepunkt i kampen mot IS-kalifatet.
Nå står byen igjen i en ekstremt vanskelig posisjon, og situasjonen vurderes som kritisk både militært og humanitært.
Solidaritet med Kurdistan 