Anljot sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg
Som kjent klarte den tyrkiske eneherskeren Erdogan, ved sin kontroll over både domsmakta, medier, politi og det militære apparatet å beholde sitt enevelde ennå for en stakket stund etter en knappest mulig valgseier i to runder, hhv 14. og 28.mai.
Johan Petter Andersen, som var valgobservatør fra Solkurd sammen med ca 175 andre inviterte av HDP fra 12 euroepiske land (derav 4 til fra Norge i denne delegasjonen), har skrevet en konkret oppsummering etter erfaringene fra 1.valgomgang. Du kan finne denne på hjemmesiden til Solkurd.
Til tross for betydelig tilbakegang for Erdogans parti, fikk hans koalisjon rent flertall i Nasjonalforsamlingen, med over 320 av de 600 representantene. Den nye valgkoalisjonen som HDP stilte opp i tapte 2 representanter og sitter nå med 65 medlemmer i den nye forsamlingen. Valget av president som gikk til 2.omgang 28.mai ble vunnet av Erdogan med ca 4 % overvekt.
Undertrykkingen og forfølgelsen av kurderne fortsetter med uforminsket kraft, melder HDPs Europakontor 20.juni. Det gjelder enda flere valgte representanter som er fengslet, og drap på sivile som angripes for å støtte terrorister.
Erdogan intensiverer nå også krigshandlingene både i Bashur (Nord Irak) og i Rojava. Nettopp ble både medleder og hennes vara for AANES i Qamshlo i Rojava drept i et droneangrep. Også i områdene i Nord Syria vest for Kobane har Tyrkia trappet opp sine militære angrep. Erdogan har ikke gitt opp sitt ambisiøse osmanske stor-tyrkiske prosjekt, og bruker muslimske regionale aktører som Iran, Saudi-Arabia og Gulf-stater i sitt diplomatiske sjakkspill mot Vesten, inkludert EU, tilsvarende som han har spilt Russland og USA mot hverandre både i Syria Libya og Ukraina krigene.
Lokalvalgene i Tyrkia i mars 2024 kan bli avgjørende Det knappe flertallet for Erdogan og de vedvarende økonomiske problemene kan innebære at hans triumf nå blir kortvarig. Men uansett vil det kreve forsterket innsats fra oss og andre venner av kurderne å følge opp vårt solidaritetsarbeid for kurderne i hele regionen. Da både det som skjer i Tyrkia, Syria, Iran og Irak griper inn i hverandre. HDP oppsummerer nå sin valgtaktikk, hvor de ble presset til å ta raske avgjørelser i innspurten for å sikre at de kurdiske stemmene ikke ble manipulert bort av prosessen med å forby HDP. Den største utfordringen her var å hindre at mange lot være å stemme fordi de var usikre på at alternativet med CHP seier ville bety noen særlig bedring.
Denne debatten vil pågå videre nå framover mot de snarlige lokalvalgene i mars 2024, hvor en viktig oppgave vil være å fjerne Erdogans kandidater i de store byene og sikre kurdiske ordførere i de kurdiske områdene.
Samtidig har utviklingen det siste året understreket betydningen av kurdisk enhet, med bakgrunn i utviklingen i Iran, Irak og Syria. Det feministiske aspektet, ikke bare i Bakur og Rojava/AANES, men nå også i Iran, også utenfor Rojhelat, pluss bevegelsen blant ungdommen, er en del av dette.
KNK fokuserer på å videreutvikle enhetsbestrebelsene gjennom å utnytte 100 års markeringen for Lausanne konferansen med en stor Kurdistan konferanse i den sveitsiske byen 24.juli. Minst 600 delegater fra 175 kurdiske partier og sivile organisasjoner vil delta. Forhåpentligvis kan også noen fra Solkurd delta på denne begivenheten.
Bente sitter i landsstyret til Solidaritet med Kurdistan og medlem av Miljøpartiet De Grønnes sentralstyre
Primo Mai 2023 fikk MDG følgende henvendelse fra «Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter» i Oslo v/ Andam Aziz.
«Kjære MDG på Stortinget, Dr. Abdulkarim Omar, som er representant for den autonome administrasjonen Nordøst-Syria (AANES) i Europa, er på besøk i Norge i Mai. I den anledningen vil han gjerne ha et møte med MDG på Stortinget.
Dette for å snakke om den nåværende situasjonen i Nordøst-Syria, Tyrkias trusler mot regionen og hvordan styrke forholdet mellom MDG og administrasjonen I nordøst-Syria.»
Den 4. Mai møtte Dr. Abdulkarim Omar Axel Klanderud, rådgiver for MDGs Stortingsgruppe, – til et timeslangt møte med tolk, samt medlem av Internasjonalt Utvalg i MDG, Bente Knagenhjelm.
Etter gjensidig informasjonsutveksling, gjorde Dr. Omar det klart at det er svært viktig for ham og derved den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria, at norske politiske partier blir gjort kjent med hva som skjer i området. Axel Klanderud fikk derved en grundig gjennomgang av situasjonen, ikke minst når det gjelder hvordan Tyrkia oppfører seg. Klanderud gjorde det klart at avhengig av valgresultatet i Tyrkia, ville han gå inn for at MDG stiller spørsmål til utenriksminister Anniken Huitfeldt, rundt miljø-ødeleggelser i nordøst-Syria, ikke minst negativ regulering av vanntilførselen, og hvordan dette påvirker befolkningen der.
Møtet på Stortinget foregikk før valget – men siden Erdogan igjen gikk av med seieren, kan det sies å være mer aktuelt enn noen gang å spørre hvordan Norge vil svare på denne aggresjonen.
MDGs Klanderud har følgende tekstforslag til spørsmål til utenriksministeren: «Tyrkia har flere ganger de siste årene stengt vanntilførselen gjennom Eufrat for å hindre at vann kommer til syriske områder. Dette gjør livet vanskeligere i en region som allerede er preget av krig og fattigdom, og kan gjøre det lettere for terrorgrupper å rekruttere innbyggere når bønder og andre yrkesgrupper mister sitt levebrød. Vil regjeringen gi tydelig beskjed til Tyrkia om at dette er en uakseptabel praksis som må opphøre, og hva vil regjeringen gjøre for å bistå den demokratiske regionen Rojava opp mot press fra Tyrkia?»
Spørsmålet til utenriksministeren kan også formuleres slik: «Selvstyremyndighetene i Rojava rapporterer om manglende kontroll i Al-Hol leiren, som huser tusener av IS-tilhengere og deres barn. Blant disse befinner det seg mennesker fra titalls nasjonaliteter, inkludert Norge. Tilstanden i leiren betegnes som en humanitær katastrofe, og særlig barn er utsatt. Om myndighetene ikke klarer å holde kontroll over leiren kan dette også medføre en økt trussel mot Europa. Al-Hol kan bli et indoktrinerings- og opplæringssted for nye IS-terrorister. AANES ønsker hjelp fra utlandet. Hva gjør regjeringen for å finne en internasjonal løsning for situasjonen i Al-Hol leiren?»
Det vites pr i dag ikke om MDG har hatt mulighet til å stille spørsmål til utenriksministeren. Dr. Abdulkarim Omar takket for muligheten til å møte MDG. Han fikk også møte Rødt, SV og Arbeiderpartiet på Stortinget.
Erling sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre og er leder i Fotballbane.org
Dette er noen linjer om de mange kurdisk-vennlige partiene som i de siste 34 årene har stil til valg i Tyrkia.
HEP – Folkets arbeiderparti – ble oppretta 7. juni 1990 og forbudt 14. juli 1993.
HDP – Folkenes demokratiske parti – ble oppretta i 2012. For tre år sia starta president Erdogan en rettsprosess for å få partiet forbudt. Fem andre partier har blitt oppretta og forbudt i de 34 åra som har gått siden den første partistiftelsen. Dagens HDP er altså det sjuende kurdisk-vennlige partiet i Tyrkia.
Ikke bare for kurdere Tsjerkesseren Ahmed Turan Demir var i 2000 leder i partiet som da het HADEP. Han, forgjengeren hans og 16 partifunksjonærer ble da dømt til tre år og ni måneders fengsel for «å ha støttet en ulovlig organisasjon.» Da jeg møtte Demir tre uker etter de ble dømt, spurte jeg hvorfor en tsjerkesser var leder i det jeg trodde var et kurdisk parti. Han svarte enkelt: HADEP er det eneste partiet i Tyrkia som kjemper også for det tsjerkessiske folkets rettigheter.
Ingen veit hvor mange tusen medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte i disse sju partiene som har blitt dømt til lange fengselsstraffer. Mange er ikke engang dømt. De er «bare» blitt pågrepet av politiet. Og ingen veit hvor mange som har blitt torturert for det partipolitiske arbeidet sitt. Mange har blitt drept – i eller utafor fengslene.
I 1994 møtte jeg et av de tusentalls kurdiske torturofrene: Advokat Meral Danış Beştaş (f. 1967). Hun var løslatt etter tre ukers tortur i det beryktede Diyarbakir-fengslet, og skulle snart møte i retten. Hun var tiltalt fordi hun hadde tatt på seg forsvarer-oppdrag for en ungdom som var tiltalt for å være med i PKK. Jeg glemmer aldri hvordan hun beskrev torturen og torturistene.
De gir seg aldri 29 år seinere – i mars 2023 – møtte jeg henne på nytt. Siden valget i juni 2015 har hun vært parlamentsmedlem for HDP – Folkenes demokratiske parti. I 2015 ble HDP det tredje største partiet. I de åtte åra i parlamentet har hun bare vært fengslet i fire måneder. Men Wikipedia forteller at tyrkiske påtale-myndigheter 13. februar 2018 krevde 25 års fengsel for Beştaş. Den saken er ikke avslutta.
Folkets arbeiderparti var partinavnet i 1990. Dagens partinavn – Folkenes demokratiske parti – er i seg selv en politisk protest. Med flertallsformen er selve partinavnet ei tilbakevising av påstanden om at det bare finnes ett folk i Tyrkia.
President Recep Tayyip Erdoğan kjemper mot en tverrkulturell demokratisk bevegelse som aldri gir seg.
Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.
I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!
De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.
Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit? I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.
Fra sør i Bekaa dalen
Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).
I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt? Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.
Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen…. Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere. De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke.
I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…
Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.
Hvordan var oppholdet i leira? Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.
Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira? Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.
Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.
Av Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I skrivende stund er ikke presidentvalget i Tyrkia avgjort, da Erdogan ikke fikk over 50 % av stemmene. Andre valgomgang blir den 28. mai. Han fikk 49,5 % ved første valgomgang den 14. mai. Men den tredje kandidaten, Ogan, som kun fikk 5 % av stemmene ligger til høyre for Erdogan politisk sett. Alt tyder på at Erdogan vil fortsette som president i fem år til.
Bildet er fra avslutningen av valgkampen i Batman
Den 14. mai var det samtidig valg til parlamentet. Der gikk også ytre høyre fram. Den valgalliansen som Erdogans parti AKP er med i gikk samla sett tilbake fra 344 representanter til 323 representanter. AKP mista 23 plasser i parlamentet, men det høyre-ekstreme MHP gikk fram en ekstra plass. Pluss at det relativt nye høyre-islamistiske partiet YRP fikk 5 representanter. Det sosialdemokratiske CHP gikk fram til 169 representanter. For de progressive partiene ble valget komplisert. HDP, som stilte i 2018, var trua med å bli forbudt, og stilte derfor som en del av det venstregrønne YSP. TIP er et ganske nytt kommunistparti som i 2018 stilte på listene til HDP, men i år stilte TIP egne lister. Samla sett gikk YSP og TIP tilbake fra 67 til 65 representanter
Det er 600 representanter i parlamentet, så de tre allierte partiene AKP, MHP og YRP har rent flertall i parlamentet.
At AKP går tilbake og Erdogan må inn i en andre valgomgang kan sees på som en ripe i lakken, men ytre høyre står sterkere nå enn før valget.
Valgobservatører fra Skandinavia
Undertegnede var valgobservatør, invitert av HDP. Noe særlige observasjoner fikk vi ikke til i min delegasjon, da vi ble trua med deportasjon av en representant for sikkerhetsmyndigheten i byen Batman, der det var meningen at vi skulle observere. Dette til tross for at de som leda valget i det aktuelle valglokalet var positive til at vi skulle observere. Politiet overkjørte altså den lokale valgledelsen. Siden 2015 har Erdogans og AKPs stat trappa opp forfølgelsen av venstresida med fengslinger og sensur. Dette ser ut til å virke. Det blir harde tak framover i Tyrkia.
Abdulkarim Omar, som i mange år var utenriksansvarlig for Selvstyret i Nord- og Øst Syria (AANES) hadde flere møter med ulike norske partier da han nylig var i Oslo. På Stortinget hadde han møter med representanter fra MDG, SV, Rødt og Ap. Han er i dag Europa-representant for AANES. Det siste møtet er omtalt i kurdiske medier.
Valgresultatene i Şırnak i 2019 overrasket mange i Tyrkia, da det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) vant provinsens ordførersete ved å motta 61,7 prosent av stemmene, mens det pro-kurdiske folkedemokratiske partiet (HDP) holdt seg på 35 prosent.
Den tyrkiske regjeringen kan vurdere å bruke tropper som velgere for å påvirke valgresultatet 14. mai, rapporterte Mezopotamya news.
Vestfold / Telemark Solidaritet med Kurdistan hadde årsmøte 25 mars. Laget vedtok bl.a. sin egen lokale arbeidsplan for perioden, valgte styre og behandlet øvrige ordinære årsmøtesaker. Lasse Riise fra Sandefjord ble gjenvalgt som leder,
Utdrag i fra arbeidsplanen:
Laget har intensjoner om å starte en vervekampanje (laget fikk sitt første nye medlem på Årsmøtet).
Være representert på landsdekkende arrangementer, slik som konferanser.
Starte en leserbrevkampanje i lokalpressa.
Arrangere minimum et par stands i løpet av perioden.
Gjennomføre minst ett medlemsmøte.
Arrangere minst ett tema-møte.
Invitere gjester til minst ett åpent møte.
Opprette et samarbeid med velvillige lokalforeninger.
Undersøke muligheten for bruk av sosiale medier
Under møtet holdt med-leder Truls Strand Offerdal en kort innledning. Han snakket om flere av de viktige politiske kampene i ulike deler av kurdistan, og om organisasjonens planer for det neste året.
Oslo Solidaritet med Kurdistan hadde årsmøte 18 april. Forslaget til arbeidsplan ble vedtatt. En person gikk ut av styret, men resten av «det gamle» styret fortsatte. Beth, Johan Petter og Turid fortalte fra turen de hadde til Bashur.
Solidaritet med Kurdistan Oslo skal i løpet av neste periode dra i gang aktiviteter som i løpet av de siste periodene har ligget nede pga. pandemien og fokuset på Ukraina. Det tas sikte på å avholde både fysiske møter, seminarer og stands. Vi vil også delta ved demonstrasjoner og andre aktiviteter initiert av AU og landsstyret.
Styret har allerede planlagt å arrangere seminar i samarbeid med Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter om Hilde Henriksen Vaages bok «Spillet om Syria», samt filmvisning for våre medlemmer om Kobanê.
I tillegg til dette tas det i lokallagets regi sikte på minst et medlemsmøte og et seminar før sommeren og minst et medlemsmøte og et seminar etter sommeren. Av aktuelle temaer som kan tenkes er kvinnefrigjøring (eventuelle ulike syn på jineologi blant kurdiske kvinneaktivister, kvinnefrigjøring i Norge og Kurdistan – hva er de konkrete forskjellene / likhetene? ) og det nasjonale spørsmålet ( hvorfor ikke en kurdisk nasjonalstat?)
Det holdes minst en stand til våren og minst en stand til høsten.
Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre
Nasjonale rettigheter for kurderne 1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK.
PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.
Supermakts-rivalisering og statskupp Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel. I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.
Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser. Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.
Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt
med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.
De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.
PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.
Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis. For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia.
Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.
I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.
Solidaritet med Kurdistan 