Under dagen vil vi ha flere interessante innledere, panelsamtaler og kulturinnslag. Vil kommer å sette søkelyset på Sveriges søknad om NATO-medlemskap, valget i Tyrkia til våren og kvinnerevolusjonen i Iran. Programmet blir oppdatert løpende.
Det vil bli servert vann og kaffe.
Program
10:00 Åpning • Kulturinnslag • Velkommen 10:15 – 11.30 Sveriges søknad om NATO-medlemskap • Innlegg og samtale med Amineh Kakabaveh (tidligere medlem av Riksdagen i Sverige). Samtalen vil bli ledet av Begard Reza (generalsekretær i Salam) 11:30 – 11:45 Pause 11:45 – 13.00 Valg i Tyrkia 2023 • Samtale med Bedia Özgökçe Ertan (jurist og tidligere folkevalgt Tyrkiasnasjonalforsamling for HDP). Samtalen vil bli ledet av dr. Nerina Weiss (forsker på gruppa Global Studies i Fafo og har publisert bredt om kurdisk aktivisme og konflikten i Tyrkia). 13:00 – 13:40 Lunsj 13:40 – 14:55 Kvinnerevolusjonen i Iran • Samtale mellom Sapideh Sadeghi(talsperson for Baluchistans menneskerettsforening – Norge), Golala Kamangar (aktivist med fokus på minoritetsgrupper, mastergrad i Midtøstenstudier) og Jila Hassanpour (rådgiver i NOAS og ledelsen i Solkurd.). Samtalen vil bli ledet av Nadia Hasani. 14:55 – 15:00 Avslutning
Sveriges søknad om NATO-medlemskap Innledning om den politiske situasjonen i Sverige og prosessen rundt søknad om NATO-medlemskap med tidligere medlem i Riksdagen, Amineh Kakabaveh. Når Sverige søkte om medlemskap i NATO fikk de en lang kravliste i retur av Tyrkia. Blant annet utlevering av personer Tyrkia anser å være terrorister. Tyrkia krever også at Sverige slutter å støtte Nord-Syria, der mange kurdere er bosatt, fordi de mener Sverige finansierer terrorisme. Innledningen vil bli fulgt av en samtale ledet av Begard Reza (generalsekretær i Salam).
Valg i Tyrkia 2023 Våren 2023 er det valg i Tyrkia. For å holde på makten, lover Erdogan å bygge landet etter jordskjelvet. Samtidig gir mange ham skylden for at katastrofen ble så stor. Erdogan har full kontroll over mediene og mediebildet og Tyrkia er verdensledende i antall politiske fanger. Kurdere, opposisjonelle, journalister, menneskerettsaktivister, lærere og akademiker blir fengslet under en lav sko, anklaget for å støtte terrorisme. Siden 2016 sitter Selahattin Demirtaş, leder for opposisjonspartiet HDP i fengsel. Vil forsøkene på å prøve å forby HDP lykkes? Hvordan påvirkes ytringsfriheten av en valgkamp? Hva skjer om Erdogan vinner/taper valget? Samtale med Bedia Özgökçe Ertan (jurist og tidligere folkevalgt i Tyrkiasnasjonalforsamling for HDP). Samtalen vil bli ledet av dr. Nerina Weiss (forsker på gruppa Global Studies i Fafo og har publisert bredt om kurdisk aktivisme og konflikten i Tyrkia).
Kvinnerevolusjonen i Iran Jina (Mahsa) Aminis død utløste store protester over hele Iran. Hundretusener har tatt til gatene for å protestere mot den brutale undertrykkelsen som overskygger livene deres. Protestene ledes av kvinner under slagordet «Jin, Jiyan, Azadi» – kvinne, liv, frihet. Hva betyr den historiske kvinnerevolusjonen for folket i Iran? Samtale mellom Sapideh Sadeghi(talsperson for Baluchistans menneskerettsforening – Norge), Golala Kamangar (aktivist med fokus på minoritetsgrupper, mastergrad i Midtøstenstudier) og Jila Hassanpour (rådgiver i NOAS og ledelsen i Solkurd). Samtalen vil bli ledet av Nadia Hasani.
The Norwegian Solidarity for Kurdistan Committee wishes to express our solidarity and support for the Peoples Democratic Party (HDP) in their struggle against the Erdogan government’s attempts to close down HDP before the elections in Turkey this coming May.
In it’s party program and politics, HDP advocates a democratic and pluralistic Turkey in which people live in freedom and justice, a society where equality prevails. The emancipation of women, the freedom of different ethnic and religious groups and ecology are crucial issues that the HDP stand for.
We demand the termination of the ongoing politically motivated trial against the party, which is a violation of the European Convention on Human Rights (ECHR). Against this, we stand by the side of the HDP and call out for a democratic Turkey where all political parties are allowed to emancipate themselves.
We are glad that the Constitutional Court of Turkey reversed an unlawful decision from January 2023 to freeze the main bank account of the HDP. We also urge that the Court reject the process announced for April the 11th with the aim of banning the HDP, preventing them taking part in the coming elections. HDP is today the third biggest party in the Turkish Parliament, representing both Kurds, Turks and different minorities working for a democratic and pluralistic Turkey.
We will continue spread information about this crucial democratic struggle going on in Turkey, to the peoples here in Norway, as well to democratic organizations and political institutions.
Oslo, March 13th 2023
Solidarity greetings on the behalf of the Solidarity with Kurdistan Committee in Norway,
Stina Bergsten and Truls Strand Offerdal, co-leaders.
Av Erling Folkvord. Først offentliggjort i Medya News 25. februar 2023.
Erling Folkvord
Noen ganger er det klokt å se litt bakover før man igjen ser framover. Jeg mener palestinere og kurdere i dag er i en slik situasjon. For de har jo erfaringer med å samarbeide og hjelpe hverandre.
Militærkuppet i Tyrkia 12. september 1980 skulle knuse all venstreopposisjon. General og kupp-president Kenan Evren ga ordre om at enhver revolusjonær organisasjon skulle utraderes. Han rettet sin rasisme aller mest mot kurderne. Wikipedia skriver at Evren «denied the existence of a Kurdish ethnicity and claimed the word Kurd arose from the sound the snow made if one walked in it, and restricted the use of the Kurdish language.[17] The term «Mountain Turk» was officially replaced with the new euphemism «Eastern Turk» in 1980.
Evren var kynisk, effektiv og nådeløs. Mange radikale og/eller revolusjonære grupper ble knust. Evren hadde mange liv på samvittigheten da han selv døde i 2015. Og jeg forstår ikke hvorfor Erdogan i 2012 laget til en «rettssak» mot Evren, 32 år etter kuppet. Ville Erdogan framstille seg som motstander av kuppmetoder? Evren døde for øvrig uten å ha fått en rettskraftig dom.
PKK (Kurdistans Arbeiderparti), som da var en ung bevegelse, var det sterkeste partiet som overlevde. Kuppmaker Evren klarte ikke å knuse PKK, selv om mange av deres aktivister og sympatisører ble drept eller lemlestet. Fengselet i Amed – et av verdens verste torturssentre – var jo ferdigbygd akkurat til kuppet. Det ble et Martial Law Military Prison.
PKKs indre kvaliteter er en av årsakene til at selv president Evren og torturistene hans – i Amed og andre steder – ikke klarte å knekke bevegelsen. Trolig var dette hovedårsaken.
Men en annen årsak får i dag altfor liten oppmerksomhet: Den revolusjonære palestinske bevegelsen strakk ut ei hand og hjalp sine kjempende kurdiske kamerater som flykta fra general Evrens terror og likviderings-team.
Ahmeds fortelling fra Akademiet i Bekaa
En gerilja-soldatet jeg møtte i Qandil i desember 1998, fortalte meg om dette. Han og andre kamerater bemannet da en luftvernstilling på en strategisk viktig fjelltopp i Qandil. Ei ombygd mitraljøse var det viktigste våpenet de hadde. Han fortalte at de en gang hadde skutt ned et tyrkisk fly.
Abdullah Öcalan og medlemmer i Bekaadalen
Jeg var da på besøk hos PKK-gerilaen sammen med Veronica, en svært dyktig pressefotograf. Hun var samtidig solidaritetsaktivist.
Soldaten jeg nevnte – vi kan kalle han Ahmed – ga meg ny kunnskap. Han tilhørte det første kullet fra PKK-akademiet i Bekaa-dalen i Libanon. En av de palestinske frigjøringsorganisasjonene hadde gitt PKK tillatelse til drive undervisning der. Ungdommer som skulle bli geriljasoldater, fikk både ideologisk opplæring og militær trening. Ahmed var i det første kullet som starta utdanninga i januar 1982.
Etter seks måneder ved Akademiet skulle Ahmed og kameratene hans tilbake til Bakur – den tyrkisk-okkuperte delen av Kurdistan. De skulle delta i kampen mot general Evrens kupp-regime.
For Ahmed og kullkameratene hans gikk det ikke akkurat slik. Sionist-regimet i Israel invaderte Sør-Libanon i juni 1982. Ahmed fortalte at han og de andre i kullet hans diskuterte hva de nå skulle gjøre: Skal vi følge våre egne planer og reise heim til kampen i Bakur, eller skal vi dra til fronten mot den israelske invasjonsstyrken og kjempe sammen med våre palestinske kamerater?
De bestemte seg for å slutte seg til palestinernes kamp. Mange fra det første kullet på Akademiet kom aldri heim til kampen mot kupp-president Evren. Ahmed fortalte meg at mange nyutdannede geriljasoldater ble martyrer i palestinernes forsvarskamp ved Beaufort-festningen. De kjempet og døde i kampen mot den invasjonshæren som Israels president Yitzhak Rachamim Navon og statsminister Menachem Begin hadde sendt inn i Libanon. Israel skulle knuse PLO og andre palestinske styrker.
Ahmed sa også at mange i Bekaa hadde vært skeptiske til disse ukjente som i januar 1982 kom til Bekaa for å drive skolering og trening. Hvor kom de fra? Hvem var de? Kunne de være britiske agenter?
– Etter vi deltok i kampen mot Israel, var det ikke noen som tvilte på oss, sa han.
Situasjonen i dag
Dette skjedde for 41 år siden. I dag er situasjonen annerledes og til dels vanskeligere. Palestinerne har fått sin Mahmoud Abbas. Abbas undertegnet i 1993 Oslo-avtalen som har gjort så stor skade for palestinernes frigjøringskamp. Abbas som nå er 87 år, ble i 2005 valgt til president for en fireårsperiode. Siden har det ikke vært presidentvalg.
Mange palestinere hater Abbas-regimet. Selvstyremyndighetenes sikkerhetsstyrker forfølger og arresterer palestinere som vil organisere forsvarskamp mot den israelske okkupasjonsmakta. – Abbas gjør jobben for Israel, sa flere av palestinerne jeg i fjor møtte i Israel og på Vestbredden.
Svært mye er forskjellig mellom palestinsk og kurdisk frigjøringskamp. Ja det er så store forskjeller at en utlending som meg skal være forsiktig med å sammenlikne og kommentere. Jeg lever jo i Norge, et av de små imperialistlandene Europa. Et imperialistland som i de siste 35 årene har deltatt i angrepskriger i Europa, Afrika og Asia. Samtidig har vi hatt fred i vårt eget land.
Men jeg vet i alle fall at folkene i Midtøsten siden første verdenskrig har levd med utallige kriger som skyldes imperialistmakters blodige splitt og hersk-politikk. Sionistbevegelsen har, med støtte fra de samme imperialistene, skapt apartheidstaten Israel som fordrev palestinerne i 1948 og siden har okkupert mer og mer av landet deres.
Masoud Barzani
Men jeg spør meg selv: Er det ikke en viss likhet mellom Mesud Barzani i Bashur og Mahmoud Abbas i Palestina? De samarbeider jo med hver sin okkupasjonsmakt – Israel og Tyrkia. Kanskje er Barzani verst? Han sender jo sine egne peshmerges for å støtte de tyrkiske invasjonsstyrkene som fører krig mot PKK-geriljaen. Dvs at Barzani deltar i Tyrkias krig mot de som forsvarer Kurdistan.
1982 og 2023
PKK var uerfarne da Ahmed deltok på Akademiets første kurs i januar 1982. Til sammenlikning var noen av de palestinske organisasjonene sterke. Men både de og PKK støttet og hjalp hverandre. Ingen bør glemme de kurdiske martyrene fra 1982. De ble martyrer i palestinernes kamp mot apartheid-staten Israel.
En forsker i Europa som har studert PKKs utvikling, sier om denne perioden:
«Between 1980 and 1982, almost 300 PKK militants were trained in different Palestinian guerrilla camps in Lebanon and were subsequently involved in the armed resistance against the Israeli invasion of June 1982.
However, more importantly the PKK seized this opportunity not only for military training but also for organisational recovery which almost no other Turkish or Kurdish movement managed.
(…)
«Consequently, on the basis of its relationship to the Palestinian movement, the PKK reorganised itself as a party at some distance from its ‘geography of war’ and trained its militants for its planned people’s warfare in the Kurdistan region of Turkey. Despite the military coup which crushed almost all Turkish and Kurdish radical groups in Turkey, the PKK alone managed to persevere and indeed strengthen itself. In this success, the relationship to the Palestinian movement played a crucial role, allowing the Kurdish movement to attempt to realise its own ‘Palestinian Dream’.»
Hvordan kommer relasjonene mellom palestinske og kurdiske frihetskjempere til å utvikle seg i de neste 10 årene?
Samfunnet i Kurdistan og Iran vil aldri gå tilbake til det det var før opprøret.
Av Adnan Hassanpour
OPPRØR I IRAN 13. september 2022 døde den kurdiske kvinnen Zhina (Mahsa) Amini i varetekt i Teheran etter å ha blitt pågrepet av det iranske moralpolitiet.Dødsfallet satte i gang massive protester. Regimet har slått hardt ned på opprøret. I februar meldte BBC at minst 529 mennesker så langt hadde blitt drept og 20.000 fengslet.Adnan Hassanpour er en kjent iransk-kurdisk journalist som bor i Paris. Han har sittet ti år i fengsel i Iran, hvor han i 2007 ble dømt til døden, en dom som senere ble omgjort.
Adnan Hassanpour
For mange i Vesten kan den siste tidens utvikling i Kurdistan og Iran fortone seg merkelig, kanskje til og med utrolig. Vestlige medier har nemlig aldri gitt en fullstendig framstilling av samfunnene i Midtøsten. Folk flest har fortsatt det eurosentriske perspektivet som henger igjen fra kolonitida. Fra dette synspunktet betraktes Midtøsten som en homogen enhet. Folket oppfattes som gammeldags og tradisjonelt – som om de umulig kan tilpasse seg den moderne verden. Realiteten er at disse samfunnene ikke er ensartede i det hele tatt. Protestbevegelsen i Kurdistan og Iran viser at progressive bevegelser også finnes i Midtøsten. Det er på tide å analysere området fra et annet perspektiv.
Europas stereotypiske syn på Midtøsten og europeiske og amerikanske lands innblanding i regionen, har forårsaket strukturelle kriser i moderne tid. Dette blir tydelig om vi trekker fram saken om Kurdistan.
Etter første verdenskrig og Det osmanske rikets fall, forsøkte europeiske land, spesielt Frankrike og Storbritannia, å danne «nasjonalstater» i disse områdene. Dette gjorde de uten å ta hensyn til lokale og sosiale realiteter under det osmanske styret, og ut fra et eurosentrisk syn. Dette la grunnlaget for to store problemer:
Nasjonalstatsformen kunne ikke være en akseptabel og rettferdig modell for samfunn som hadde en pluralistisk og sammensatt befolkningsstruktur.
Da de nye grensene ble trukket, ble den etniske sammensetningen til befolkningen ikke tatt i betraktning i det hele tatt.
Det var ut fra dette kolonialistiske synet at de tre nye landene Tyrkia, Irak og Syria ble opprettet. Kurderne, en nasjon som før bodde i Iran og Det osmanske riket, og som mesteparten av tiden hadde hatt sine egne, lokale myndigheter, ble delt på en kunstig og urettferdig måte mellom disse fire landene.
Siden den gang har kurderne fortsatt sine kostbare kamper i alle fire deler av Kurdistan, men for det meste har de blitt neglisjert av vestlige regjeringer. Disse har til og med hjulpet de regionale regjeringene med å undertrykke kampene i Kurdistan ved hjelp av merkelapper som «terrorisme».
Etter omtrent et århundre med kamp har kurderne kommet til den konklusjon at de bare kan vinne fram dersom hele Midtøstens befolkninger blir frigjort. Den mest undertrykte nasjonen i regionen har nå stått i front i frigjøringsbevegelsen.
Iran skiller seg ut i Midtøsten på mange måter. Landet har gjennomgått store omveltninger i moderne tid: Fra den konstitusjonelle revolusjonen i 1906 til nasjonaliseringsbevegelsen til oljeindustrien, fra tyranniet i Pahlavi-perioden til 1979-revolusjonen, fra de geistliges maktmonopol til den reformistiske bevegelsen, og fra reformismens fiasko til den nåværende bevegelsen som ønsker tilintetgjørelse av politisk islam og et sekulært styre.
I mange år har sivilsamfunnet i Iran, og spesielt Kurdistan, ikke bare beveget seg utover de aksepterte verdiene til den islamske republikkens regime men gått imot dem. Det som foregår i gatene i dag, er resultatet av en sosial og kulturell renessanse.
Muligheten for seier og etableringen av en demokratisk orden basert på frihet og rettferdighet, er faktisk svært høy. Ifølge offisiell statistikk har omtrent 90 prosent av Irans befolkning utdanning, hvorav omtrent 25 prosent har en universitetsutdanning. De er blant de høyest utdannede i regionen. I tillegg til Irans svært gamle filosofiske tradisjon, har tenkere i Iran oversatt vestlige filosofer, sosiologer og samtidstenkere. Det iranske folket har en kjennskap til både østlige og vestlige ideer som ikke kan sammenlignes med noen av samfunnene rundt.
Ifølge noen meningsmålinger er Irans samfunn nå det mest sekulære i den islamske verden. Landet som gjorde politisk islam til en regjerende makt, er selv i ferd med å ødelegge den innenfra.
Et land som Tyrkia, som erklærte sin Laïcité (sekularisme) fra det første året av statsdannelsen, befinner seg nå i en prosess motsatt vei, der islamistiske tendenser øker.
Fram til 2017 håpet folket i Iran å nå sitt mål gjennom regjeringsreform. Mange stemte på den reformistiske kandidaten i presidentvalget i mai det året. Men bare seks måneder senere var de skuffet over reformen, og i desember 2017 startet det første landsomfattende opprøret for å styrte Den islamske republikken. Tidlig i januar 2018 lyktes regjeringen i å undertrykke det. Flere opprør oppsto i noen regioner, og i november 2019, etter en økning i bensinprisene, ble det dannet et mye bredere opprør i hele landet. Ifølge Reuters drepte de undertrykkende styrkene i Iran minst 1500 mennesker – og de forhindret spredningen av informasjon om hva som foregikk ved å kutte av internettilgang.
Det har vært mange arbeider- og fagforeningsprotester her og der, men covid-19-pandemien hjalp regimet med å slukke opprørets flammer en stund. Likevel gjenoppsto motstanden i september i fjor, etter moralpolitiets drap på Zhina (Mehsa) Amini, i et opprør som fortsatt er i gang.
Før dette siste opprøret, kjent som «Zhina-revolusjonen» eller «Kvinne, Liv, Frihet-bevegelsen», manglet Irans sosiale bevegelse en sammenhengende diskurs. De var for det meste fokusert på å styrte regjeringen. Nå har imidlertid bevegelsen omfavnet en progressiv diskurs med kvinner som omdreiningspunkt. Den søker å ødelegge alle former for tradisjonelle og konservative kvinne-, frihets- og rettferdighetsfiendtlige lover. I denne kampen blir alle former for undertrykkelse angrepet: kjønnsbasert, nasjonal og etnisk, rase- og klassemessig og språklig. Opprørets forkjempere mener at uten å eliminere alle disse formene for undertrykkelse, kan vi ikke være sikre på at et nytt undertrykkende politisk og sosialt system ikke vil erstatte det nåværende.
«Kurdere og kvinner har nå blitt ledere for en bevegelse som kan skape en reell renessanse i Midtøsten»
Denne utviklingen er resultatet av Kurdistans kamper de siste tiårene. Vi har allerede sett konkrete manifestasjoner av slagordet «Kvinne, liv, frihet» i deltakelsen av kvinnelige krigere blant både urbane og gerilja-forkjempere i alle deler av Kurdistan. Den mest kjente i Europa er Rojava (Vest-Kurdistan som ligger i Syria) sin frigjøringskamp mot ISIS. Nå har denne progressive diskursen blandet seg med potensialet i det iranske samfunnet, og har gitt en større kraft til Zhina-revolusjonen.
De mest undertrykte gruppene i Midtøsten, kurdere og kvinner, har nå blitt ledere for en svært innflytelsesrik progressiv sosial bevegelse som, hvis den lykkes, vil skape en reell renessanse i alle landene i regionen og til og med utenfor Midtøsten.
Bevegelsen har nå fått verdens oppmerksomhet. En åpent brev med tittelen «Lytt til stemmene i en feministisk revolusjon i Iran» ble signert en rekke framtredende akademikere, deriblant Judith Butler, Jacques Rancière og Sarah Ahmed, som presenterte seg som en «gruppe feministiske akademiske aktivister». I uttalelsen omtales den protestfeministiske bevegelsen i Iran som en global bevegelse, der kampen «tar opp i seg hele den historiske utviklingen i maktforhold i såkalte islamske samfunn, men også sosiale forhold og global kapitalisme».
Den amerikanske filosofen Michael Hart forstår «Kvinne, liv, frihet» som en forlengelse av slagordet til den franske revolusjonen, «Frihet, likhet, brorskap». Slavoj Zizek, den slovenske filosofen, mener at Zhina-revolusjonen er enda mer progressiv og innflytelsesrik enn vestlige feministiske bevegelser. Den franske filosofen Alain Badiou snakker om en legitim bevegelse, som «må skape nye former for likhet for folket i Iran».
En gruppe kurdiske venstrefeministiske kvinner har kommet med en forespørsel: «Vi ber andre antikapitalistiske og antirasistiske venstrefeminister i Vesten om å slutte seg til oss og stå ved oss i denne kampen. Realiseringen av idealet om frihet og frigjøring er ikke mulig uten å ta tilbake retten til våre liv.
Og det er dette som ligger i slagordet kvinner, liv, frihet i Iran i disse dager. Etter dette slagordet, krever vår feministiske revolusjon transnasjonal og global solidaritet for å realisere den.»
Vestlige samfunn bør se Midtøsten på en ny måte. Et kulturrelativistisk syn som feilaktig anser hijab for å være «et legitimt trekk ved islamske samfunn» og hindrer kritikk av plagget under dekke av å bekjempe «islamofobi», bidrar til fortsettelsen av undertrykkelse i Midtøsten-regionen. Europa bør lytte til Midtøsten-aktivistene uten å misbruke kritikken deres i innvandringspolitikken.
Til syvende og sist er det fortsatt en lang vei å gå. Men endringene som er kommet etter «Zhina-revolusjonen», er ugjenkallelige. Samfunnet i Kurdistan og Iran vil aldri gå tilbake til det det var før dette opprøret. Støtte og solidaritet med denne bevegelsen er plikten til enhver frihetselskende person. Seieren til den kvinnesentrerte revolusjonen i Iran og Kurdistan vil helt sikkert gjøre verden til et bedre sted for menneskeheten.
Den siste helga i januar arrangerer LO i Trondheim en konferanse hvert år. På konferansen stilte Foreningen fotballbaner for jenter og gutter i Kobanê, Raqqa og Qamishlo med løpeseddel og fikk holde en appell for over 500 deltakere om hvorfor det er viktig å støtte barnefotballen i Qamishlo. Særlig med tanke på jenter. I Kobanê har det gått fra null til ni jentelag siden de fikk to kunstgressbaner for barn i 2018.
Erling Folkvord og Karen Espelund fikk stor applaus etter sin appell. Flere lokale foreninger og klubber tok kontakt i etterkant og lova støtte.
Den internasjonale solidariteten lever i fagbevegelsen.
Beth Hartman er medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
I forbindelse med internasjonale kvinnedagen arrangerer Kurdisk Kvinnenettverk i samarbeid med Solidaritet med Kurdistan et seminar om Jin, Jiyan, Azadi og den kurdiske kvinnebevegelsen.
Kom på møte: 4. mars på kurdisk eller 5. mars på engelsk i KDS’ lokaler i Hausmannsgate 6 fra kl 14.00 til 16.00
Slagordet «Jin, Jiyan, Azadi» – eller «kvinne, liv, frihet» – gir «nytt håp» for alle de undertrykte menneskene i Midtøsten. Den ble utviklet under den kurdiske frigjøringsbevegelsen, og var et animasjonstrekk ved Rojava-revolusjonen i Nord-Syria, og har nå blitt tatt opp over hele Iran.
Koç sa at slagordets betydning inkluderer demokratisk konføderalisme, sameksistens av mangfold og sosial økonomi. Slagordet er et uttrykk for demokratisk sosialisme, sa hun.
Som svar på et spørsmål forklarte hun at filosofien begynte i 1994 da den kurdiske kvinnebevegelsen paret «Jin» (kvinne) og «Jiyan» (liv), som har samme grunnord på kurdisk.
Den fengslede kurdiske lederen Abdullah Öcalan skrev et brev i 2013 og foreslo å legge «Azadi» (frihet) til slagordet. «For frihet må du handle, som betyr å være organisert,» forklarte Koç.
Hun hevdet at «mange av de kurdiske kvinnene som nå leder denne prosessen [i Iran] har sett revolusjonen i Rojava, fordi Rojava kunne overleve mot tyrkisk aggresjon [som har] støtte fra globale aktører»
31. januar møttes kurdere og Kurdistanvenner på Schumann-plassen, rett utafor EU-kommisjonens hovedkvarter i Brussel. Demonstrasjonen og pressekonferansen markerte avslutninga av en underskriftskampanje. Tre millioner underskrivere stilte ett krav til Ursula von der Leyen som er EU-kommisjonens president: Fjern PKK fra Europaunionens terrorliste!
Jeg reiste for Solkurd og sa bl.a på pressekonferansen.: «Norge er ikke medlem av EU. Vi må oftest tilpasse oss de beslutninger EU har tatt. Men de tre millioner underskrifter som EU-kommisjonen mottar i dag, handler om en sak der Norge har gått sin egen vei. Og jeg håper EU nå vil følge den norske veien. I Norge har PKK – Det kurdiske arbeiderpartiet – aldri blitt ført opp på listen over terroristorganisasjoner.»
Tre millioner underskrifter var lagt i svære pappkasser. Det var minste like mange kasser som det var frammøte utenfor EU-kommisjonens hovedkvarter. Foto: Solidaritet med Kurdistan
Av Ibrahim Koneposhi, medlem av Komala parti av Iranske Kurdistan.
Det ble etablert i 1969.Har jobbet og var aktiv på hemmelig måte i 9 år. Har begynt åpenlyst sine aktiviteter 15. februar 1978. Komala parti er et venstreorientert parti med sosialistiske synspunkter. Komala parti var det første kurdiske partiet som aksepterte likestilling mellom kvinner og menn, og organiserte kvinner i sine rekker og kjempet for likestilling mellom kvinner og menn. Grunnlaget for Komala partiets aktivitet er løsningen av det Kurdiske folkets nasjonale problem og sørge for sosiale rettferdigheter. Komala parti vil ha et føderalt system for Iran. Demokrati, frihet, sekularisme, separasjon av religion fra staten, likhet, barns rettigheter, menneskerettigheter og sosiale rettferdigheter, miljøvern er blant hovedmålene til Komala parti. Komala parti er mot dødsstraff og mot enhver form for undertrykkelse og diskriminering. Komala er observatørmedlem av Socialist International organisasjon.
I 1983 dannet Komala parti, Irans kommunistiske partiet med flere Iranske grupper. I år 2000 forlot Komala parti, Irans kommunistiske partiet og gjenopptok sin virksomhet og aktiviteter under navnet Komala. Det har avholdt 15 kongresser så langt.
Sekretæren ( lederen) og medlemmer av ledelsen i Komala velges hvert tredje år i kongressen. Abdullah Mohtadi er den valgte Sekretæren for den siste kongressen i Komala parti.
De regjerende partiene i Sør-Kurdistan, KDP og PUK er begge styrt av mektige familier som kontrollerer økonomien i hver sin del av Kurdistan. Ingen virksomhet er mulig uten at Barzanier og Talabanier får sin gode porsjon av inntektene. De enorme oljeinntektene kommer ikke befolkningen til gode. Milliardene plasseres i utlandet, og investeres ikke i nødvendig infrastruktur.
Det foregår drakamper om disse oljepengene både mellom de kurdiske partiene og mellom Kurdistan og Bagdad. PUK hevder at KDP tar for stor del av kaka, mens myndighetene i Bagdad hevder at oljeinntektene skal styres derfra.
Forsøkene på å etablere demokratisk opposisjon i Sørkurdistan har ikke lyktes. Korrupsjonen er en så sentral faktor i samfunnet at opposisjonspartier som Gorran og Ny Generasjon raskt har latt seg integrere. Dette styrker de muslimske partiene som oppfattes som mindre korrupte.
Ungdommen ser ingen framtid, og drømmer om å skape seg et nytt liv i Europe eller Nordamerika. Ifølge meningsmålinger vil nå de fleste kurdere i Irak heller styres av araberne i Bagdad enn av de korrupte kurdiske dynastiene.
Og forholdet mellom disse dynastiene er i endring. KDP og PUK var lenge jevnstore, men PUK ble i 2007 splittet av utbryterpartiet Gorran. Etter partihøvdingen Jalal Talabanis død i 2017 har hans familie kranglet om makta i PUK, som har betydelige økonomiske interesser, foruten en hær på 50 000 menn og kvinner.
Partikongressen i 2020 valgte to likestilte presidenter: Jalal Talabanis eldste sønn Bafel Talabani og Jalals nevø Lahur Talabani. Sommeren 2022 beskyldte Bafel sin fetter for å ha forsøkt å forgifte ham, noe Lahur avviste. Bafel fikk likevel partiledelsen til å ekskludere Lahur og utvise ham fra landet.
Men Lahur er en populær figur som mange peshmergas støtter. Han nektet å reise, og en stund var det fare for væpnet oppgjør mellom det to fløyene, men det ble avverget. Lahur har fått en domstol i KDP-styrte Erbil til å slå fast at han fortsatt er president for PUK. Det er likevel ingen grunn til å tro at han kan utfordre sin fetter, som nå har befestet sin makt i partiet.
Denne striden har ytterligere styrket KDP. Barzaniene har lokket flere framtredende PUK-kadre over til seg og forsynt dem med våpen og utstyr til å danne egne militser.
KDP arbeider for å redusere PUKs innflytelse og øyner nå endelig en mulighet for å gripe makta også i Suleimania og Halabja, der PUK hittil har dominert.
Ved valgene som skal avholdes seinere i år er det ventet at KDP får flertall iden kurdiske regionen, mens Ny Generasjon blir største opposisjonsparti.
Solidaritet med Kurdistan 