Av Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I skrivende stund er ikke presidentvalget i Tyrkia avgjort, da Erdogan ikke fikk over 50 % av stemmene. Andre valgomgang blir den 28. mai. Han fikk 49,5 % ved første valgomgang den 14. mai. Men den tredje kandidaten, Ogan, som kun fikk 5 % av stemmene ligger til høyre for Erdogan politisk sett. Alt tyder på at Erdogan vil fortsette som president i fem år til.
Bildet er fra avslutningen av valgkampen i Batman
Den 14. mai var det samtidig valg til parlamentet. Der gikk også ytre høyre fram. Den valgalliansen som Erdogans parti AKP er med i gikk samla sett tilbake fra 344 representanter til 323 representanter. AKP mista 23 plasser i parlamentet, men det høyre-ekstreme MHP gikk fram en ekstra plass. Pluss at det relativt nye høyre-islamistiske partiet YRP fikk 5 representanter. Det sosialdemokratiske CHP gikk fram til 169 representanter. For de progressive partiene ble valget komplisert. HDP, som stilte i 2018, var trua med å bli forbudt, og stilte derfor som en del av det venstregrønne YSP. TIP er et ganske nytt kommunistparti som i 2018 stilte på listene til HDP, men i år stilte TIP egne lister. Samla sett gikk YSP og TIP tilbake fra 67 til 65 representanter
Det er 600 representanter i parlamentet, så de tre allierte partiene AKP, MHP og YRP har rent flertall i parlamentet.
At AKP går tilbake og Erdogan må inn i en andre valgomgang kan sees på som en ripe i lakken, men ytre høyre står sterkere nå enn før valget.
Valgobservatører fra Skandinavia
Undertegnede var valgobservatør, invitert av HDP. Noe særlige observasjoner fikk vi ikke til i min delegasjon, da vi ble trua med deportasjon av en representant for sikkerhetsmyndigheten i byen Batman, der det var meningen at vi skulle observere. Dette til tross for at de som leda valget i det aktuelle valglokalet var positive til at vi skulle observere. Politiet overkjørte altså den lokale valgledelsen. Siden 2015 har Erdogans og AKPs stat trappa opp forfølgelsen av venstresida med fengslinger og sensur. Dette ser ut til å virke. Det blir harde tak framover i Tyrkia.
Abdulkarim Omar, som i mange år var utenriksansvarlig for Selvstyret i Nord- og Øst Syria (AANES) hadde flere møter med ulike norske partier da han nylig var i Oslo. På Stortinget hadde han møter med representanter fra MDG, SV, Rødt og Ap. Han er i dag Europa-representant for AANES. Det siste møtet er omtalt i kurdiske medier.
Valgresultatene i Şırnak i 2019 overrasket mange i Tyrkia, da det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) vant provinsens ordførersete ved å motta 61,7 prosent av stemmene, mens det pro-kurdiske folkedemokratiske partiet (HDP) holdt seg på 35 prosent.
Den tyrkiske regjeringen kan vurdere å bruke tropper som velgere for å påvirke valgresultatet 14. mai, rapporterte Mezopotamya news.
Vestfold / Telemark Solidaritet med Kurdistan hadde årsmøte 25 mars. Laget vedtok bl.a. sin egen lokale arbeidsplan for perioden, valgte styre og behandlet øvrige ordinære årsmøtesaker. Lasse Riise fra Sandefjord ble gjenvalgt som leder,
Utdrag i fra arbeidsplanen:
Laget har intensjoner om å starte en vervekampanje (laget fikk sitt første nye medlem på Årsmøtet).
Være representert på landsdekkende arrangementer, slik som konferanser.
Starte en leserbrevkampanje i lokalpressa.
Arrangere minimum et par stands i løpet av perioden.
Gjennomføre minst ett medlemsmøte.
Arrangere minst ett tema-møte.
Invitere gjester til minst ett åpent møte.
Opprette et samarbeid med velvillige lokalforeninger.
Undersøke muligheten for bruk av sosiale medier
Under møtet holdt med-leder Truls Strand Offerdal en kort innledning. Han snakket om flere av de viktige politiske kampene i ulike deler av kurdistan, og om organisasjonens planer for det neste året.
Oslo Solidaritet med Kurdistan hadde årsmøte 18 april. Forslaget til arbeidsplan ble vedtatt. En person gikk ut av styret, men resten av «det gamle» styret fortsatte. Beth, Johan Petter og Turid fortalte fra turen de hadde til Bashur.
Solidaritet med Kurdistan Oslo skal i løpet av neste periode dra i gang aktiviteter som i løpet av de siste periodene har ligget nede pga. pandemien og fokuset på Ukraina. Det tas sikte på å avholde både fysiske møter, seminarer og stands. Vi vil også delta ved demonstrasjoner og andre aktiviteter initiert av AU og landsstyret.
Styret har allerede planlagt å arrangere seminar i samarbeid med Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter om Hilde Henriksen Vaages bok «Spillet om Syria», samt filmvisning for våre medlemmer om Kobanê.
I tillegg til dette tas det i lokallagets regi sikte på minst et medlemsmøte og et seminar før sommeren og minst et medlemsmøte og et seminar etter sommeren. Av aktuelle temaer som kan tenkes er kvinnefrigjøring (eventuelle ulike syn på jineologi blant kurdiske kvinneaktivister, kvinnefrigjøring i Norge og Kurdistan – hva er de konkrete forskjellene / likhetene? ) og det nasjonale spørsmålet ( hvorfor ikke en kurdisk nasjonalstat?)
Det holdes minst en stand til våren og minst en stand til høsten.
Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre
Nasjonale rettigheter for kurderne 1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK.
PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.
Supermakts-rivalisering og statskupp Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel. I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.
Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser. Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.
Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt
med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.
De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.
PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.
Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis. For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia.
Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.
I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.
Kurdistans arbeiderparti eller Partîya Karkerên Kurdîstan (PKK) er en politisk, ideologisk og militær organisasjon med hovedfokus på kurdere i Tyrkia. Men partiet binder seg ikke til en del av Kurdistan, men jobber for alle de fire ulike delene. Partiets opprinnelige mål var å skape en uavhengig, sosialistisk kurdisk stat med navn Kurdistan. Organisasjon: Ledes per 2020 av Abdullah Öcalan. Organisert som politisk organisasjon med to militære avdelinger, Hêzên Parastina Gel (HPG) og Yekîneyên Jinên Azad ên Star (YJA-STAR). YJA-STAR er en ren kvinnelig militæravdeling.
Partiet ble stiftet 27. november 1978. De operer i Tyrkia, Iran, Syria, Irak og Europa. PKK ble stiftet av en gruppe kurdiske studenter. Gruppen var aktive venstreradikale og ledet av Abdullah Öcalan. Organisasjonen ble opprettet som en følge av forfølgelse av kurdere i Tyrkia, hvor blant annet det å snakke kurdisk kunne føre til arrestasjon. På nittitallet var gruppen svært aktiv med å angripe den tyrkiske regjeringen og hadde vekket det kurdiske folket i Tyrkia som var i ferd med å bli assimilert bort.
Pågripelsen av Öcalan 15. februar 1999 var et sjokk for PKK, men organisasjonen ble ikke lammet slik mange hadde spådd. Kurdere fra hele verden kom sammen og protesterte kidnappingen av Öcalan og den internasjonale sammensvergelsen mot den kurdiske bevegelsen. Etter å ha erklært ensidig våpenhvile i 1999, gjenopptok PKK sine militære aksjoner mot Tyrkia i 2004. PKKs leder Öcalan tilbrakte årene i fengsel produktivt og utviklet ideen om demokratisk konføderlisme. Som er et altarnativ system til kapitalismen. Det politiske konseptet er teoretisert og praktisert av PKK og i Rojava.
Det er et system for demokratisk selvorganisering med funksjonene til en konføderasjon basert på prinsippene om autonomi, direkte demokrati, politisk økologi, kvinnefrigjøring, multikulturalisme, etikk, selvforsvar, selvstyre og elementer av en samarbeidsøkonomi. Påvirket av sosial økologi, frihetlig kommunalisme, Midtøstens historie og generell statsteori, presenterer Öcalan konseptet som en politisk løsning på kurdiske nasjonale ambisjoner, så vel som andre grunnleggende problemer i land i regionen dypt forankret i klassesamfunnet, og som en rute. til frihet og demokratisering for mennesker over hele verden.
PKK er den mest organiserte og disiplinerte kurdiske organisasjonen med millioner av tilhengere i hele verden. Mange mener at det er PKK som kan avgjøre kurdernes skjebne og fremtid.
Drapet på den kurdiske jenta Jina (Mehsa) Amini i september 2022 ble startskudet for mange demonstrasjoner i Iran, og misnøyen mot regimet ble sterkere. Mange av de som viste misnøye, var skolejenter og studenter. Flere valgte å ta av hijaben, de ropte slagord mot regjeringen i skolegården og på gatene. Demonstrasjonene spredte seg verden over, og har utviklet seg til en kvinnerevolusjon – Jinas revolusjon.
Gjennom de siste fire månedene har iranske skolejenter blitt utsatt for organiserte gassangrep på skolene. Angrepene startet i den religiøse byen Qom og har spredd seg til over hele landet. Mange folk anklager iranske myndigheter for selv å stå bak, som en slags straff. Det kurdiske slagordet «kvinne, liv og frihet» er tungt for regimet for å fordøye.
Hvor mange som er blitt skadet under angrepene, er noe usikkert. Avisene i og utenfor Iran opererer med ulike tall. Det skal være mellom 1500 og 1700 skolejenter, hundrevis innlagt på sykehusene for ulike symptomer, som kvalme, pusteproblemer, noen med lammelse.
Folk er blitt enda mer rasende på myndighetene og demonstrerer nå for å vise misnøye med regjeingens håndtering av dette. Foreldre og lærere har samlet seg i flere iranske byer under slagord som «død over den barnedrepende regjeringen». De blir møtt med arrestasjoner og tåregass.
Regjeringen har lovet flere ganger at de skal ta de ansvarlige, men det er bare ord. Regimet holder befolkningen i et stadig strammere jerngrep. Dødsstraff er regimets fremste måte å vise sin makt på. Iran er det landet i verden som henretter flest kvinner og barn, i strid med FNs konvensjon om barnets rettigheter som Iran ratifiserte i 1994.
Nå på søndag var det mange demonstrasjoner og streik mot bioterrorisme over hele Øst-Kurdistan, vest i Iran. Folk krever at myndighetene må finne ut hvem som står bak gassangrepene som rammer uskyldige skolejenter. Jeg ber at verdenssamfunnet og norske myndigheter fordømmer bioterrorisme mot skolejenter i Iran.
Innlegget sto første gang i Klassekampen 19. april 2023
Solidaritet med Kurdistan gir med dette vår fulle støtte til Folkets demokratiske Parti (HDP) og andre progressive krefter som stiller til valg i Tyrkia. Vi gir vår støtte til HDPs forsvar for organisasjonsfriheten, og deres kamp mot forsøkene som nå pågår for å bannlyse og stenge ned partiet. HDPs første ledere, Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag har nå sittet fengslet i 6 år med anklager som kan innebære flere livstidsdommer, og Erdogan ønsker å få den tyrkiske Konstitusjonsdomstolen til å stenge ned HDP. Siden 1993 har tyrkiske myndigheter stengt 6 andre partier som har arbeidet for kurdernes og andre undertryktes rettigheter. Valget i Tyrkia 14.mai er et veivalg. Det er et valg mellom om landet skal gi avkall på de siste restene av demokratiske rettigheter til fordel for et enmannsstyre, eller åpne for en demokratisering som både ivaretar formelle menneskerettigheter og utvikler Tyrkia som et land for alle innbyggerne i pakt med framtidens behov. Det siste alternativet innebærer også at Tyrkia kan avslutte den folkerettsstridige krigspolitikken som Erdogan-regimet fører overfor nabolandene Erdogans regjeringsparti og deres samarbeidsparti, det ekstreme Nasjonale Aksjonspartiet (MHP) er garantistene for dagens krigspolitikk og for angrepene på minoriteters rettigheter. De har stått i spissen på undergravelsen av rettssystemet, utmeldelsen av Istanbullkonvensjonen mot vold mot kvinner, og fengslingen av journalister, akademikere og opposisjonelle. De er også hovedhinderet for å kunne ta opp igjen fredsforhandlingene som kan gi kurderne og andre undertrykte nasjonaliteter deres rettigheter som likeverdige borgere i Tyrkia. Landsstyret 16.4-2023
Vannstanden i Eufrat og Tigris er prekær. Tørke og strid om vannet gjør situasjonen ulevelig. Jordskjelvet i februar forverret situasjonen
Store, fruktbare deler av Vest-Asia, kjent som Midtøsten, opplever allerede vannmangel. Det er den godt varslet katastrofe som vil inntreffe idet temperaturene skyter oppover opp mot femti grader. Syria og Irak er avhengig av vann fra de livgivende elvene Eufrat og Tigris som ga liv til byer og landbruk i det oldgrekerne kalte Mesopotamia, «landet mellom flodene», fem tusen år før vår tidsregning, før Jesus fra Nasaret vandret rundt i den samme «fruktbare halvmånen», på arabisk al-hilāl al-chasīb.
– Nå kan vi nesten skritte over Eufrat mange steder, sier Ilham Ahmed, den kvinnelige lederen av Syrias demokratiske råd (SNC) som er sentralt i den autonome administrasjonen av Nord- og Øst-Syria (AANES).
Klassekampen treffer henne i Brussel etter en høring om Tyrkia og kurderne i EU-parlamentet.
– Dette rammer kurdiske områder. Tyrkia bruker vann som våpen mot hele regioen, mot Syria og Irak som er avhengig av vannet som Tyrkia demmer opp.
Demning over demning
Fordelingen av vann er nedfelt i avtalen som ble inngått mellom Tyrkia og Syria i 1987, under statsminister Türgut Özal, den første regjeringssjefen etter unntakslovperioden (1980-83), og president Hafez al-Assad. Det skjedde i anledning byggingen av Karababa-dammen, som fikk navnet Atatürk Baraji da verden tredje største deming sto ferdig i 1992.
Avtalen sier at Ankara forplikter seg til å levere 500 kubikkmeter vann i sekundet til Tyrkia. Nå pipler det knappe 200 kubikkmeter i Eufrat og inn i Tishrin-demningen, eller Sadd at-Tishrin (Oktober-dammen), vel 90 kilometer øst for Aleppo i Syria. den sto ferdig i 1999.
Lenger ned i Eufrat ligger det atskillig større Tabqa-dammen som skaper den kunstige Assadsjøen, landets største vannreservoir. Dammen ble åpnet allerede i 1973 og har forsynt store deler av Syria med elektrisitet. Daesh (Islamsk stat) ødela alle turbinene før de ble nedkjempet av Syria demokratiske styrker (SDF), med USAs flystøtte, i mai 2017.
I dag er 3-4 turbiner i drift, opplyser Ahmed.
Undergraver avtalen
Ankara undergraver vannavtalen. Anklagene går igjen i Damaskus og Bagdad. De er som to dråper vann fra gamle Assad og Saddam Husseins tid.
– Tyrkia endrer elveleiene på mindre sidelever til Eufrat som renner inn i våre områder. De blir ledet til de store dammene i Tyrkia. Det er knapt nok vann til vel en millioner mennesker i Sêrêkaniyê, forteller SDC-lederen.
Sêrêkaniyê i Hasakah-fylket heter Ras al-Ain på arabisk, et etnisk mylder av en småby med kurdere, assyrere, armenere, turkmenere, tsjetsjenered og arabisk flertall. Tyrkia tok over byen i oktober 2019, under sin tredje invasjon av Nord-Syria, og har plassert Syrias nasjonale hær (SNA) av syriske leiesoldater og deres familier der.
– Det er brist på vann, og folk tvinges til å flytte, sier Ilham Ahmed.
Vannspeil i fjellsida
Fraflyttinga har startet fra jordbruksdistrikt i Sør-Irak. Landets vannreserver har sunket til sju milliarder kubikkmeter, ifølge vannminister Kemal Shamal. Han mener at Tyrkia blokkere 75 prosent av vanntilstrømningen fra Eufrat og den langt livligere Tigris som derfor har navnet Dijah (Pilen) på arabisk, Dicle på tyrkisk og kurdisk.
Da Klassekampen besøkte Darbandikhan-demningen over Diyala-elva i Suleimaniya i Bashur, det kurdiske Nord-Irak, for knappe to år siden, sto det normale vannspeilet skrevet inn flere meter opp i fjellsiden. Diyala blir dessuten forurenset av frie utslipp fra industrien i grenseområdene i Iran.
Ilham Ahmed
Vannkrisa er alarmerende. På steder i sør er det ikke lenger mulig med landbruk. FN, i samarbeid med Bagdad, og ikke-statlige organsasjoner forsøker å bedre vannings- og dyrkingsmetodene og forsøker å saumfare demningene og annen infrastruktur.
Økt tapping av dammene i nord er ikke nok når to-tre års tørke tærer på. Matvaresikkerhet og vannmangel har blitt en viktig migrasjonsfaktor blant irakere, konstaterer Bagdad.
Flom og forbruk
15. mars kom flommen. Vannet fylte raskt sprekkene rundt de kuruke-aktige flakene av sprukket jord. Regnskyllet pisket vannet over de størkne flatene med voldsom kraft og skapte flom i provinsene Adiyan og Sanliurfa, rett nord for grensa til Syria. Her heter Eufrat som renner mellom byene, Firat på kurdisk og tyrkisk.
Det har samlet seg mange jordskjelvflyktninger i området. De er rammet igjen. Om lag to tusen hus er ødelagt, rapporterte den portugisiske generaldirektøren António Vitorino i Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) i midten av mars.
Når flomvannet renner vekk, er det tilbake til vannmangel. Den har blitt forsterket i Mersin-provinsen som også har hatt stort tilsig av jordskjelvflyktninger. Mersin som ligger ved Middelhavet, vest for skjelvets episenter, var allerede rammet av «svært alvorlig tørke», meldte generaldirektoratet for Mersin vann og kloakk i begynnelsen av mars, ifølge kurdiske Medya News.
Jordskjelvflyktninger
Befolkningen her har vokst til 2,7 millioner, svært mange syriske flyktninger. Det har ført til at vannforbruket har økt med femten prosent og kan stige til 50 prosent over det normale i løpet av sommeren, varsler Kemal Zorlu og kaster engstlige blikk ut over vannstanden i Pamukluk-dammen som blir bygd over Berdan-elva, antikken Cydnus ved den historiske byen Tarsus, apostelen Paulus’ fødeby som Aleksander den store erobret i 333 fvt på sitt felttog østover.
Et nytt problem flyter til overflaten. Under opprydningsarbeidet etter jordskjelvet har store mengder med asbestholdig bygningsmateriale blitt dumpet i elvene i Tyrkia. Det er en tikkende bombe, advarer Rehsan Bataray, nestleder i den tyrkiske menneskerettsforeningen IHD (Insan Haklari Derneğ).
Artikkelen har tidligere stått i Klassekampen 17.4.2023
Solidaritet med Kurdistan 