Leserinnlegg på trykk i Dagsavisen 24.02.2016 

Den tyrkiske utvisinga av journalist Silje Kampesæter har endra medieomtalen av Tyrkia. Redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten beskrev nylig hvordan Erdogan-regimets overgrep forsterkes, og påpekte at Tyrkia «med deprimerende systematikk» går feil veg.

Dette må sees i sammenheng med krigen i Syria og Tyrkias veldokumenterte støtte til IS (Islamsk Stat). Siden sommeren 2014 har også norske medier beskrevet de bestialske metodene IS bruker. For å skremme og for å rekruttere legger IS ut bilder på sosiale media av henrettelser og av lemlestede lik. Det er berettiget å snakke om IS-fascisme.

De siste ukene har president Erdogan i Tyrkia tatt i bruk lignende metoder. På kort tid har politi, soldater og spesialstyrker drept mer enn 100 personer i den kurdiske byen Cizre, nær grensa mot Irak og Syria. Fire sykehus hadde fram til mandag (15.2. ) tatt imot 115 døde. Likene var så forbrent at pårørende kun klarte å identifisere 10 av dem.

Også Erdogans fotsoldatar legger nå ut bilder på sosiale medier. Først var det forbrente lik som ikke var gjenkjennbare. 11. februar gikk de et steg videre. En død kvinne hadde tydelig merker etter tortur. Da drapet var fullført, ble kvinnen avkledd og plassert ute på gata. To bilder av henne ble lagt ut på sosiale medier.

President Erdogan, som lar sine underordnede bruke slike IS-metoder, er Norges nære NATO-allierte. Og dessverre hadde redaktør Stanghelle helt rett da han skrev: «Alt dette velger de europeiske demokratiene å lukke øynene for. »

Vi ber statsminister Erna Solberg åpne øynene. Hun må enten si hvorfor slike metoder er nødvendig eller kreve tiltak både i FN og i NATO for å stanse president Erdogans terror.

Seher Aydar og Erling Folkvord, Arbeidsutvalget Solidaritet med Kurdistan 

Leserinnlegg på trykk i Klassekampen 16. februar.

Kjære ambassadesekretær Emre Hotalak.

Takk for at du 3. februar svarte på mitt innlegg: Stopp krigen mot kurderne (Klassekampen 27. januar). Dialog er viktig. Det gjelder også i den forferdelige situasjonen befolkningen nå gjennomlever i kurdiske områder i Tyrkia. Troen på dialog for å finne politiske løsninger var grunnlaget for det kurdiske freds- og forhandlingsinitiativet i mars 2013, for ikke å nevne at samme dialog-tankegangen var premisset bak «Dolmabahce-overenskomsten» fra februar 2015 som president Erdogan allerede i mars 2015 underkjente og avviste.

I april 2015, besluttet Tyrkias ledelse å innføre fullstendig isolasjon for livstidsdømte Abdullah Öcalan, den politiske lederen som to år tidligere utløste fredsprosessen. Så tapte president Erdogan valget i juni 2015. Og bare noen uker etterpå startet Tyrkia en ny krig mot kurderne. Nå har den tyrkiske regjeringen i ti måneder nektet Öcalan enhver kontakt med familie, advokater , politikere eller andre han ønsker å møte. Alle som kjenner forholdene i Tyrkia, vet at Öcalan er en  nødvendig deltaker i en fredsprosess. Er det redelig å bruke Öcalan til fredssamtaler når det passer regjeringens valgkamp-klokke, og ignorere hans viktige rolle når krigen passer dem best?

Du skriver at du ble trist da du leste mitt innlegg. Vi er mange som er triste . Jeg har lest listen med navnene på 315 sivile som ble drept av tyrkiske styrker fra 12. juli 2015 til 5. Februar 2016: Navn, alder, dødsdato, drapsmetode og stedet der drapet skjedde. Vi som har venner og slektninger på denne listen, er triste.

Akkurat da jeg søndag kveld, 7.februar skulle gjøre ferdig dette svaret til deg, kom nyheten om en ny massakre i Cizre i en kjeller der mange var innesperret. Den statseide TV-kanalen TRT meldte at statens sikkerhetsstyrker hadde «nøytralisert 60 terrorister.». Fram til fredag 12. november hadde 84 forbrente lik blitt hentet ut fra tre kjellere og bragt til sykehus i nabobyene. De er så forbrent og maltraktert at de fleste bare kan identifiseres med DNA-prøver. Jeg kjente en av de døde. Tyrkiske staten dreper først folk vi er glad i og kaller det en vellykket operasjon. Den som hører telefonsamtalene som de hjelpetrengende i disse kjellerne hadde med utenforstående parlamentarikere og andre, blir ikke bare trist, men også sjokkert og moralsk indignert. Føler Hotalak moralsk indignasjon over de hjelpetrengendes endelige skjebne?

Vi bør snakke sammen. Krig må ta slutt. HDP (Folkenes demokratiske parti), som er det tredje største partiet i Parlamentet, har gjentatt og gjentatt at de ønsker å gjenoppta fredsprosessen som ble brutt i fjor. Alle kurdiske organisasjoner har samme ønske.

Jeg ber deg om et klart svar:

Mener du at den tyrkiske regjeringa nå bør si ja til en gjensidig våpenhvile slik at konflikten mellom den tyrkiske staten og den kurdiske befolkninga kan løses med fredelige forhandlinger?

Seher Aydar, leder Solidaritet med Kurdistan

Tyrkias statsminister Ahmet Davutoğlu beskyldte YPG for gårsdagens angrep i Ankara som etterlot 28 mennesker døde og 64 andre såret.

En av PKKs grunnleggere og ledere, Cemil Bayik, sier han ikke vet hvem som sto bak gårsdagens angrep.
– PKK ønsker ikke å gå i krig med Tyrkia, sier han.

I en uttalelse sier YPG General at de ikke har noen linker til angrepet, og bemerket at Davutoğlu har lagt frem denne anklagen for å legge til rette for en offensiv mot Rojava og Syria. YPG understreker at de ikke har hatt noen form for militær aktivitet mot den tyrkiske staten på tross av alle angrep og provokasjoner.

Vi publiserer den fulle teksten til uttalelsen.

Statement by YPG General Command;

«As is known to our people and the public opinion, Rojava revolution has entered its 4th year. As YPG forces, we are protecting our people in Rojava region from the very first day on. Under challenging conditions, we are protecting our people from barbaric gangs such as ISIS and Al-Nusra. Countless states and media outlets have repeatedly reported about the support Turkey has been providing to these terrorist groups. Apart from the terrorist groups attacking us, we as YPG have engaged in no military activity against the neighboring states or other forces. Despite all its provocations and attacks on Rojava border, we have acted with historic responsibility and never retailated Turkey. During the past 4 years, Rojava is the safest area of Turkey-Syria border, and there has been no military action conducted by our side during this period. This truth is best known to the Turkish military and AKP government. They are deliberately distorting the truths and holding us responsible for the explosion in Ankara.

We would like to reiterate our message to the peoples of Turkey and the world; We have no links to this incident. It is not specific to this case alone, as we have never been involved in an attack against Turkey. The Turkish state cannot possibly prove our engagement in any kind of attack on their side because we were never involved in such an action. Turkish Prime Minister Davutoğlu’s remarks «Ankara attack was conducted by YPG» is a lie and far away from the truths. With this statement, Davutoğlu wants to pave the way for an offensive on Syria and Rojava, and to cover up their relations with the ISIS which is known to the whole world by now.

As People’s Defense Units-YPG, we state once again that we have no links to the explosion in Ankara, and we call upon all neighboring states and forces to respect the Rojava revolution and will of peoples.»

I går kveld: Den tyrkiske staten massakrerte 60 sivile, og mye tyder på at de har brukt kjemiske våpen. 

Den tyrkiske staten har gjennomført systematiske massakre i Cizre (et kurdisk distrikt i Tyrkia) de siste to månedene. Titusenvis av sivile har blitt utsatt for kraftig bombeangrep og drap på åpen gate. Dette pågår foran øynene på Erna Solberg og regjeringen.

Den tyrkiske staten har begått folkemord i Cizre: De siste dagene har statlige styrker bombet to forskjellige bygninger som sårede sivile befant seg i. De har nå drept nærmere 60 mennesker, og mye tyder på at de har brukt kjemiske våpen. Tyrkias statlige TV-kanal (TRT-News) har annonsert dette som en seier.

Titusener av tyrkiske sikkerhetsstyrker har beleiret kurdiske distrikter og tilstanden er kritisk. Dette har allerede skapt store ødeleggelser og har kostet rundt 300 sivile mennesker livet. Tyrkias brutale angrep må stoppes før enda flere blir drept.

Norge som alliert med Tyrkia har et ansvar for å bryte tausheten og få slutt på stadig verre krigshandlinger og overgrep.

• Norge bør kreve at Tyrkia stopper angrepene umiddelbart.
• Vi oppfordrer Norge til å erklære militære og økonomiske sanksjoner mot Tyrkia.
• Vi krever at Tyrkia skal stilles til retten for sine forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
• Vi oppfordrer alle til å vise solidaritet med det kurdiske folket.

Leserinnlegg på trykk i Klassekampen 27. januar. 

Ingen kan si at de ikke viste. Børge Brende vet, Erna Solberg vet, Jens Stoltenberg vet. Alle de vet om Tyrkias massakre mot kurdere. Jeg vil at du også skal vite.

Siden 16. august 2015 har Tyrkia erklært portforbud 59 ganger i kurdiske byer og distrikter. Langvarige portforbud og beleiringer preger området og situasjonen blir verre for hver dag som går. Tunge våpen, stridsvogner og snikskyttere blir brukt til å angripe boligområder. Minst 200 sivile har blitt drept av tyrkiske styrker som følge av portforbudene, mange var fortsatt barn. Den siste måneden har Tyrkia trappet opp, og angriper folk utenfor de beleirede områdene. Portforbudene gjelder hele døgnet og menneskerettighetsorganisasjonene har reagert på brudd på grunnleggende rettigheter.

Journalister som rapporterer annerledes enn Erdogan ønsker, akademikere som krever fred og folk som er uenige med Erdogan, blir arrestert. Brutaliteten kjenner ingen grenser. Jeg kan ikke glemme bildet av liket til Haci Lokman Birlik som tyrkiske styrker hadde bundet fast på en stridsvogn som de kjørte gjennom byen med. Jeg kan bare ikke glemme. Jeg ser de store politiske spillene, jeg ser Nato, interesser og allianser, men jeg klarer fortsatt ikke å fatte hvordan det er mulig å la dette skje.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan viser til Adolf Hitlers Tyskland som eksempel på et effektivt styresystem. Bare dette burde vakt reaksjoner, men i stedet reiser Norges utenriksminister til Tyrkia for møte å «sin gode venn» Erdogan. Samtidig som hans AKP-regjering angriper den kurdiske befolkningen.

Vi kurdere har overlevd massakrer, folkemord og krig. Denne gangen vil vi ikke godta samme skjebne om igjen. Vi gjorde ikke det i Kobane mot IS, vi vil ikke gjøre det i Bakur (Kurdiske områder i Tyrkia) mot AKP-regjeringen. Derfor har ungdom organisert selvforsvar mot Tyrkia. I flere distrikter har innbyggerne erklært selvstyre. Det er ikke et krav om løsrivelse fra Tyrkia. De ønsker å bygge et demokratisk samfunn der folk har selvbestemmelse med grunnverdier som likestilling, frihet og folkestyre. Mest av alt vil de ha fred nå. Dette kravet bør kunne få bred støtte, men krigshisseren Erdogan er fortsatt Brendes «gode venn». Og Natos Jens Stoltenberg leker storebror for Tyrkia. Norge kan handle annerledes. Flere og flere begynner å reagere mot Tyrkias brutale angrep. Hvor står du, Erna Solberg? Hva sier du, Børge Brende?

Jeg husker hvordan Cizre som hadde opplevd portforbud i ni dager, så ut. Hus som var skutt i filler. Brent ned. Nå vet vi at det har vært portforbud i distriktene Cizre og Silopi i 44 dager og 56 dager i Sur (i dag, 26. januar). Titusener av tyrkiske sikkerhetsstyrker har beleiret områdene og tilstanden er kritisk. Innbyggerne får ikke begrave sine døde etter angrepene, og de sårede nektes medisinsk behandling. Dette vil etterlate seg store ødeleggelser og må stoppes før enda flere blir drept. Det riktige vil være å kreve at Tyrkia stopper krigshandlingene og isteden gjenopptar fredsprosessen. Kurderne har allerede sagt at de ønsker en ny fredsprosess. Norge bør støtte de demokratiske kreftene som prøver å få slutt på stadig verre krigshandlinger og overgrep.

Leserinnlegg på trykk i Dag og Tid 22. januar

«Erdogan kjenner seg heilt trygg på at han har full støtte frå EU og NATO. Ja, han fører ein fæl kamp mot kurdarane, ein mykje styggare kamp enn det som vert rapportert i vestlege medium, men for USA er Tyrkia viktigare enn nesten alt anna i regionen.» Professor Umut Özkirimli ved Bilgi-universitetet i Istanbul snakkar tydeleg og utan store ord. (Dag og Tid 15. januar.)

Da president Erdogan nyleg kom heim frå besøk hos gode allierte i Saudi Arabia, gjentok han at han vil endre grunnlova slik at presidenten får ei sterk utøvande makt. Til frammøte journalistar sa han at historia gir fleire eksempel på dette: – Det er berre å sjå på Hitlers Tyskland.

Tyrkiske styrkar fører no ein ny type krig mot sivilbefolkninga i 12 område i den austlege delen av landet. 59 gonger har dei innført portforbod i ulike byar. Portforbodet gjeld 24 timar i døgnet. Ein unge i Cizre døydde fordi foreldra ikkje fekk kome ut av huset og ta han med til sjukehuset. Snikskyttarar på hustaka har skoti personar som har vori ute på gata. Tanks, andre pansra køyrety, tungt artilleri og væpna menn frå dei ulike statlege tenestene driv ein allsidig terror.

Befolkninga i Sirnak fekk i oktober 2015 sjå kva Erdogans væpna menn gjer når dei finn det nødvendig. Dei drap Haci Lokman Birlik og festa han til eit pansra køyrety. Så drog dei liket rundt i byen for at flest muleg skulle få sjå. Talet på drepne sivile det siste halvåret passerte nyleg 170. Eg kjenner ikkje til andre presidentar som har drivi så langvarig og intens terror mot sivile i sitt eige land.

Desperate ungdomar har i fleire byar slegi tilbake, med dei våpna dei kan få tak i. Stort sett har det variert frå steinkasting til ein og annan kalashnikov. Dei har drepi nokre få soldatar og politifolk.

Den norske regjeringa og Erdogan sine andre allierte i NATO veit meir enn meg om alt dette. Og professor Umut Özkirimli har nok rett når han seier at «for USA er Tyrkia viktigare enn nesten alt anna i regionen.» Dette kan vere forklaringa på at statsminister Solberg ikkje ein gong har reist krav i FN om reaksjonar mot dei gjentatte tyrkiske flyåtaka i Irak. Statsminister Solberg protesterte heller ikkje da tyrkiske fly 16. januar kryssa statsgrensa og bomba den assyriske landsbyen Øvre Sharanish. Nær 25 assyriske familiar flykta i panikk.

President Erdogan held fram med terror, drap og brot på internasjonal lov. Den norske regjeringa er medansvarleg så lenge dei ikkje grip inn med dei verkemidla dei har både gjennom NATO og FN.

Erling Folkvord, medlem i Arbeidsutvalet i Solidaritet med Kurdistan

Kurdarane er under stadig større press i eit Tyrkia på randen av borgarkrig. Samstundes kjempar kurdiske forsvarsstyrkar for å halde Rojava unna klørne til terrorgruppa IS.

– Den kurdiske frigjeringsrørsla vil ikkje gje opp håpet om fred og demokrati, seier Seher Aydar, talsperson i Solidaritet med Kurdistan.

Kurdisk gjennombrot

Aydar var i Ankara i juni under valet der det venstreorienterte prokurdiske Demokratiske folkepartiet (HDP) fekk sitt første gjennombrot i tyrkisk politikk.

– Stemninga var spent, men likevel håpefull. Valet skjedde i skuggen av bombeangrepet på valmøtet i Diyarbakir/Amed berre to dagar før valet og fleire valdelige angrep mot kontora til HDP. Til tross for forsøk på provokasjonar klarte HDP å hamne over 10 %-sperregrensa med 13 % av røystene. Dette var ein sterk beskjed om at folket ønskjer fred og demokrati, seier Aydar, som sjølv var valkampaktivist for HDP.

Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) til president Erdogan, gjekk på ein smell og fekk ikkje nok stemmer til å danne eiga regjering. Erdogan lyste ut nyval 1. november.

– AKP ville ikkje godta valresultatet og valden har auka massivt sidan det. Tyrkia avslutta fredsprosessen og starta ein krig mot det kurdiske folket og andre demokratiske krefter i landet. Fleire kurdiske område og byar har erklært sjølvstyre for å beskytte innbyggarane. Tyrkiske myndigheiter har svart med endå fleire og meir brutale angrep, seier ho.

Portforbod og krig

– Då eg reiste attende til Nord-Kurdistan i oktober kom eg til krig. Frå å vere håpefull men spent,
har situasjonen blitt drastisk forverra og regionen Nord-Kurdistan er i dag under angrep. Det er nyhende om folk som blir drepne nesten dagleg. Det er portforbod i fleire område, i somme tilfelle opp til ti dagar samanhengande. Politi angrip heile nabolag, plasserer snikskytarar på hustak og skyt alle som kjem ut på gatene, seier Aydar.

– PKK erklærte einsidig våpenkvile før valet, men Tyrkia svarte med fleire angrep. Angrepa mot sivile i takt med angrep mot geriljaen har skapt stor utryggheit og dratt landet inn i ei mørkare tid, seier ho.

Verken fritt eller rettferdig

– Politikarar og aktivistar vart fengsla, media nekta HDP-politikarar tilgang og landet var prega av vald og utryggheit. Medan dei andre partia dreiv valkamp, måtte HDP bruke sine krefter
på å hindre nye massakrar. På det verste var det meir enn 300 angrep mot partikontora deira i løpet av berre to dagar. Valet var verken fritt eller rettferdig. Likevel klarte dei å halde seg over sperregrensa, seier Aydar.

– Gatene som var fylt med fargerike HDP-flagg var no prega av tanks, og lyden av oppmuntrande val-songar var bytta ut med lyden av skot på kveldane. Barna smilte ikkje, dei var bekymra. Men midt opp i all elendigheita lever framleis håpet, seier ho.

Har Erdogan lykkast i å kneble HDP?

– Erdogan er villig til å gå svært langt for å behalde makta. Presset mot HDP og angrepet på kurdarar har heldt fram òg etter valet 1. november. Det er usikkert kva Tyrkia vil gjere no, seier Aydar, men slår fast:

– Verken HDP eller den kurdiske frigjøringsrørsla vil gje opp håpet om fred og demokrati.

Nye område frigjort i Rojava

På den andre sida av grensa har kurdiske styrkar sidan 2013 kjempa ein seig kamp mot terrorgruppene IS og Jabath al Nusrah. Sidan kurdarane erklærte sjølvstende under namnet Rojava (Vestlandet) i 2013, har det sekulære og progressive styret vore ein verkebyll for IS. Med hjelp av delar av den Frie Syriske Arme og amerikansk flystøtte klarte dei kurdiske styrkane YPG og YPJ i januar å jage IS ut av Kobane, og i juni å frigjere grensebyen Tal Abyad, enn så lenge.

Kva er situasjonen i Kobane og Rojava no?

– Etter at Kobane og Rojava vart frigjort har dei framleis blitt utsett for militære angrep. Trass desse forsøka har viljen til folket i Rojava og deira tru på demokrati vore uovervinneleg. Motstanden i Kobane markerte byrjinga på slutten av myten om IS si evne til å styre eitkvart område i regionen. Men prisen har vore veldig høg og effektane er framleis synlige. Kobane er nesten i ruinar, seier Aydar.

Stadig fleire skuldar Tyrkia for å indirekte støtte terrorgruppene som kjempar mot kurdarane ved å gje IS-krigarar fri passasje gjennom den tyrkisk- syriske grensa, ei grensa som i lange periodar har vore stengt for dei kurdiske forsvarsstyrkene, som har mangla både mat og medisinar.

Kjempar vidare mot IS

– Dei kjempar framleis mot IS i Rojava. Ein felles front har klart å stogge IS fleire område
og frigjort viktige byar. Dei jobbar vidare med å bygge systemet basert på folkestyre, fellesskap og likestilling. Men samstundes har de store utfordringar, både i form av militære angrep, men òg fordi den humanitære situasjonen framleis er kritisk fleire stader. Med slagordet «For eit fritt Rojava og eit demokratisk Syria» kan dei vere svaret på kaoset som no rår i Syria, seier Aydar, som sendar vidare ei fersk melding frå leiinga i Kobane:

«Folket i Kobane har forventingar til dei som deler dei same verdiane – fred og rettferd – om støtte mot terrorisme, om hjelp i atterreisinga av Kobane og om å legge press på Tyrkia for å opne ein humanitær korridor. Hittil har dessverre ord ikkje ført til handling.»

Organisasjonen Solidaritet med Kurdistan vart stifta 10. november 2014 og jobbar for å mobilisere til aktivt solidaritetsarbeid med det kurdiske folket.

– Det komande året vil vere eit avgjerande år for det kurdiske folket. Det er viktigare enn nokon gong å vise solidaritet, seier Aydar.

(Publisert i Rødt Nytt Desember 2015)

Til utenriksminister Børge Brende

Solidaritet med Kurdistan følger jevnlig med på utviklingen i den kurdiske delen av Tyrkia. Vi får daglige meldinger fra personer som bor i Nusaybin, Cizre, Sirnak, Van, Sur i Diyarbakir  og andre lokalsamfunn der tyrkiske styrker har drept flere titalls sivile i løpet av de siste ukene. Politistyrkers likvidering av 12 ungdommer i Van søndag 10. mars er den foreløpig mest omfattende hendelsen. Dette skjedde dagen etter at Selahattin Demirtas, den ene av de to lederne i Det demokratiske folkepartiet (HDP), holdt en tale til tusentalls frammøtte i Van.

Siden august 2015 har Tyrkia angrepet kurdiske byer og landsbyer. Langvarige portforbud og beleiring preger området og situasjonen blir verre for hver dag som går. Over 160 sivile har blitt drept av tyrkiske styrker, mange av dem barn.

Når du i morgen møter Tyrkias president Erdogan og medlemmer av regjeringen, ber vi deg fremme krav om at Tyrkia straks stopper krigshandlingene mot sin egen befolkning og isteden gjenopptar fredsprosessen som startet i 2013 og ble avbrutt i fjor. Kurderne har allerede sagt at de ønsker en ny fredsprosess.

Vi ber deg også reise kravet om åpning av en  humanitær korridor fra byen Suruc i Tyrkia og inn i byen Kobanê på syrisk side av grensa. En slik korridor er nødvendig for å få inn bl.a. medisiner, spedbarnmat og rent vann til befolkningen som har vendt tilbake etter at IS-angrepet på byen ble slått endelig tilbake for et år siden. Like viktig er det å få inn maskiner og materialer for å få fart på den påbegynte gjenoppbygginga av Kobanê. En slik korridor vil også være nyttig for andre områder i Syria.

Vi forutsetter at du også skal møte ledelsen i Det demokratiske folkepartiet, som nå er det tredje største partiet i parlamentet.  Da ber vi deg invitere begge partilederne – både Selahattin Demirtas og Figen Yüksekdağ  til et snarlig besøk i Norge. Mange vil ønske å høre dem informere om hvordan HDP og andre demokratiske krefter prøver å få slutt på både de stadig mer omfattende krigshandlingene og de mer og mer omfattende overgrepene mot ytringsfrihet og andre menneskerettigheter