Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Det er Ciğdem Kiliçgün, medleder i Demokratisk Regionsparti (DBP) og parlamentsmedlem i Istanbul for Folkenes Likhets og Demokratiparti (DEM) som uttaler dette i et intervju med ANF 10.november, hvor hun deler sine betraktninger om den pågående fredsprosessen og framtiden for et demokratisk samfunn.
Du sier at Abdullah Öcalan ønsker å møte, ikke bare staten eller den nedsatte kommisjonen (som Parlamentet har opprettet), men med mange ulike sektorer. Men ennå har ikke dette rettmessige håpet blitt fulgt opp. Og dette håpet angår ikke bare Ӧcalan, men mange politiske fanger. Er det så vanskelig å ta disse skrittene gjennom de nye juridiske pakkene eller legale reguleringer som må til? Horfor har dette blitt blokkert?
– Tyrkia har signert konvensjoner de plikter å følge opp. For eksempel, selv om de ikke vedtar nye formelle rettningslinjer eller uten å introdusere nye lover, å iverksette dette som ville blitt svært meningsfullt og ha stor betydning. Det ville bli et av de viktige skrittene som kunne føre til en framgang i fredprosessen.
Men hovedsaken er dette: Vi forventer legale reguleringer. Mr Öcalan refererte til disse som «overgangslover» etter oppløsningen av PKK, nedleggelsen av våpen, og tilbaketrekningen av PKK styrker fra Tyrkia. Men kjernepunktene, det som virkelig vil ha betydning, er at folk som lever i dette landet ikke blir anerkjent i lovverket som forberedes for implementering.
Hvordan?
– For eksempel: Kurdere eksisterer ikke i lovverket.Alevitter er heller ikke anerkjent i lovene til dette landet. Heller ikke kvinner og arbeidere (som kategorier,min merkned). Så kanskje snakker vi her om noe fundamentalt. I et land hvo du ikke er anerkjent etter loven, uansett hvilket land du lever i, og i dag snakker vi om Tyrkia, kan selv de mest rettmessige kravene bli snudd til en forbrytelse, fordi du ikke er legalt anerkjent.
Det er tusener av politiske fanger som har blitt holdt fengslet i over 30 år. Det er de som har blitt holdt fanget bare fordi de har stått fram med sine demokratiske standpunkter. Selahattin Demirtas, Figen Yuksekdağ og fangene i Kobané rettssaken for eksempel. Det vi kaller lov og rett blir brukt som et angrepsvåpen imot dem. Men det som dette landet trenger er en demokratisk politik. På den ene siden, blir juridisk rammeverk presentert i valgkamper og i kritiske perioder, men disse reguleringene imøtekommer ikke samfunnets behov. De har blitt merkelapper som ser lovende ut, men i virkeligheten betyr de ingenting.
For det første, så må lovene i dette landet bli inkluderende. Vi trenger et legalt system som anerkjenner alle. Når dette er sikret, trenger vi kanskje ikke å snakke mer om juridiske pakker. Det er dette som virkelig må imøtekommes nå.
Men i dagens situasjon, spesielt når det kommer til situasjonen for syke fanger, og gisseltakingen av demokratiske politikere, i en prosess hvor lov og rett har blitt politisert, mener vi at det er viktig at alle som lider under uretten blir løslatt snarest mulig.
På den andre side, så er retten til håp som angår Mr Öcalan virkelig et fundament i denne prosessen. Fordi fangeøya Imrali har blitt hovedadressen for å muliggjøre en løsning på det kurdiske spørsmålet i Tyrkia. Et minne er påført det tyrkiske samfunnet, og en oppfatning ble formet om at »Imrali er stedet som hindrer en løsning på det kurdiske spørsmålet. Det må tas til følge» Ennå er det Imrali-fengslet, skapt av den tyrkiske staten, som prøver å gjøre det umulig å løse det kurdiske spørsmålet gjennom at Ocalan, som selve symbolet påå løse det kurdiske spørsmålet med håpet om demokrati, fred, vilje til et felles liv og en fri fremtid i dette landet, er knyttet til dette stedet.
Av plasshensyn forkorter jeg intervjuet med Kiliçgün til punktvis å peke på viktige begivenheter i perioden fram til der de står i dag. De som vil ha med seg alle detaljene kan finne det i den helhetlige engelske teksten som følger i lenken til slutt her:
– Hun peker på at rettighetene som må innrømmes og bekreftes rettslig ikke bare dreier seg om Öcalan men dekker et vidt samfunnsmessig spekter. Det må bli et prinsipp som gjelder alle som bor i dette landet.
Hun nevner her at Europarådets domstol for Menneskerettighter (ECtHR) nettopp påpekte at Selahattin Demirtas ennå ikke var løslatt etter snart 8 år ulovlig i høyriskofengsel. Og mens Ahmed Turk var blitt renvasket for beskyldningene mot han, har de avsatte kurdiske ordførerne ellers (som ble erstattet av såkalte «trustee») fått forlenget sine straffer – og spurte hvordan vi ser på dette.
– Hun trekker så linjene tilbake til 2015, som hun mener var et viktig vendepunkt i Tyrkias politiske historie. Fordi vi da erfarte at alle marginaliserte og ulike samfunnsgrupper i Tyrkia kunne samles i et parti med felles plattform, hvordan de videre kunne vokse og bli en effektiv kraft i politikken og tilføre samfunnet et aktivt subjekt.
(Min kommentar: Hun sikter da til HDP (Folkets demokratiske parti) som påførte det regjerende partiet til Erdogan et valgnederlag sommeren 2015, som gjorde at han måtte utlyse et nyvalg i november samme år for å gjenvinne flertall i Nasjonalforsamlingen. HDP ble så truet med forbud foran valgene i 2023 og stilte derfor lister sammen med De Grønne og oppretter i oktober 2023 DEM (Folkenes Likhets og Demokrati Parti)), som i dag er det 3.største partiet i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen.
Kiliçgün påpeker så at dessverre så tillater ikke den tyrkiske staten i dag at alle samfunnsmedlemmer deltar i det politiske livet som subjekter. Derfor kan vi ikke snakke om demokrati. Kurdernes eksistens fornektes. Derfor er den pågående prosessen en invitasjon til staten om å delta i et rettslig demokrati. Kobane-rettssaken og mange politiske hendelser rundt den, som holdningen til Kurdistan Communities Union (KCK) hindrer disse i å delta i det politiske livet. Tilsvarende gjelder holdningen til Alevitter. som sannsynligvis utgjør 15-20% av befolkningen (jfr Kari Vogt)
Hun trekker så fram utviklingen i Syria, som er tett sammenvevd med utviklingen i Tyrkia, og spesielt for kurdernes del. Samtidig som hun peker på at den tyrkiske utenriksminister Hakan Fidan også kommert med uttalelser om om Irak og Iran. Fidan sier at PKKs tilbaketrekking fra Tyrkia er viktig, men legger til at aktiviteter i Iran og Irak og også må avsluttes. Hva innebærer det, i forhold til fredsprosessen, at regjeringen stadig trekker fram slike betingelser? spør hun. (Min merknad: Fidan unnlater å peke på at Tyrkia jevnlig har intervenert militært i Irak og igjen har trappet opp denne aktiviteten!)
Hun hevder atSyria i dag tydelig står fram som hovedaktør og senter for den nye omstruktureringen av Midtøsten. Både som følge av nærværet av hegemoniske statsmakter og den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria (DAANES), som det kurdiske folket har skapt sammen med andre folkeslag. – I virkeligheten, ser jeg på dette som et viktig felt for å teste ut humaniteten. Et viktig felt for å teste ut demokrati og frihet.
– Mens den virkelig kraften som skal bestemme Syrias framtid bør bli folkene og dynamikken som ligger i Syria, er det mange krefter i Midtøsten som posisjonerer seg gjennom både energi forbindelser og sikkerhetspoltikk. Og hver av disse maktene prøver å holde på sine posisjoner og øke sin innflytelse.
I tillegg preges utviklingen i regionen av massakrene mot palestinerne og Israels angrep påGaza. Det er en krig som blir holdt varm. Oppe i dette så står Syrias Demokratiske styrker (SDF fram som et sterkt eksempel på at et Syria og Midtøsten uten krig kan bli skapt.
– Nå er spørsmålet om det skal bli et demokratisk Syria, eller om det det skal fortsette slik som de økonomiske statsmaktene støtter opp under gjennom «interimregjeringen» som er satt opp i Damaskus, og som er representative for den mest brutale perioden i øynene til folkene i Midtøsten og Tyrkia. Hun oppsummerer med at det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia, i Syria, Iran og Irak i det stadiet vi har nådd nå må bli besvart med en demokratiske løsning.
– Både fortsettelsen av okkupasjonen og det faktum at statene der ser for seg en syrisk framtid gjennom Damaskus, og deres anstrengelser for å gjenskape Syria etter deres egne sosioøkonomiske behov, gjør det klart at vi befinner oss i en periode hvor mange debatter og utviklingstrekk er knyttet sammen i en knute.
– Vårt perspektiv er dette: i det minste har SDF skapt en betydelige kraft for utvikling av demokrati og frihet. De har etablert et styresett og en vilje som folket i Syria kan ta i bruk for å handtere alle vanseklighetene de har erfart. Derfor vil hvert skritt som skal tas for å utvikle demokrati der være viktig for hele Midtøsten. Men samtidig vil de konkrete framskritt for den perioden vi i dag diskuterer i Tyrkia også påvirke det nye systemet som blir etablert i Rojava. Kanskje skal vi konkludere denne etappen slik: SDF har også sin egen debatt å gjennomføre.
– De ser at de ikke er mot spørsmålet om integrasjon og deltakelse, men at de vil fotsette sin kamp for desentralisering; og at når det gjelder deltakelse vil de bevare sin sin egen identitet og egen kamp. Ja, denne identiteten og dennn kampen vil fortsette som en kraft og et håp om et nytt Midtøsten. Men å føre denne løsningmåten hit (til Tyrkia) som en allmenngyldig betingelse for enhver tid, er ikke akseptabelt, og heller ikke realistisk i forhold til karakteren på prossen her.
– Det pågår en prosess i Tyrkia. Et bord er eteblert, og diskusjonene blir gjennomført i overensstemmelse med den særegne karakter. Hvis det samme skjer i andre områder også, i Syria i Iran og i Irak, er de som ikke vil ta et skritt tilbake være Kurderne. Fordi Kurderne er de som vil se på kampen for fred og demokrati som det største behovet, og som aldri gi opp denne kampen. Det er et faktum at denne kampen, ved det stadiet vi har nådd i dag, fortsetter å bli stemmen til alle undertrykte folk som lever i Midtøsten. -Jeg tror vi er ved et avgjørende punkt, avslutter Ciğdem Kiliçgün,
Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den som vil lese orginalteksen finner den klipt inn nedenfor:
De grønne områdene markerer kravet fra Det osmanske riket etter 1. verdenskrig. Kilde: Klassekampen.
Intensiverer angrepene i Irak og Syria
Under dekke av Israels kriger og høyspenning i Midtøsten forfølger Tyrkia sine nyosmanske mål i de kurdiske områdene i Irak og Syria uten at landenes styresmakter er i stand til å forsvare seg gitt de rådende forholdene i landene og internasjonalt.
Mottakelsesrommet til den kurdiske nasjonalkongressen KNK, paraplyorganisasjon som jobber for enhet mellom frigjøringsorganisasjonene i alle deler av Kurdistan, er møblert med store tresetere og lenestoler. Her kan en riktig synke ned i historia og samtidig føle hvor høyt det er under taket slik det høver seg en herskapsbolig i Brussel-bydelen Ixelles.
Det er som om det strekker seg et tidsbånd mellom maleriet av den kurdiske oldtidsbyen Hasankeyf på den ene veggen og fotokollasjen av Fidan Doğan (Rojbin), Sakine Cansiz og Rohanî (Leyla Saylemez) på den andre siden av rommet. Hasankeyf forsvant i Tigris under fem hundre meter med vann i Ilisu-dammen i april 2020. De tre kvinnene ble likvidert på det kurdiske informasjonssenteret i Paris i januar 2013 av tyrkiske leiemordere.
Utenfor kontoret, nederst i Jaan Stasstraat, raser krigene i Midtøsten. Naturligvis ikke bokstavelig, men Israels folkemorderiske krig i Gaza, invasjon i Sør-Libanon og høyspenninga mellom Israel og Iran preger alt som rører seg innenfor veggene. Alle fire himmelretningene av Kurdistan er berørt i mer eller mindre grad i periferien. Ute av syne, men ikke ute av sinn.
– Det gjør vondt å se hva som skjer i Gaza, sier Zübeyir Aydar. Han sitter i ledelsen for KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) og KCK (Koma Civakên Kurdistanê); den siste omfatter organisasjonene som sokner til ideologien til PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme. Organisasjonene blir omtalt som “det sivile PKK”, Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê) og dets geriljastyrker Folkets forsvarsstyrjker (HPG). KNK ble opprettet av PKK i april 1985. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union
PKK-familien har alltid distansert og avgrenset seg mot islamistiske organisasjober – og har alltid blitt forfulgt av dem. Juristen Zübeyir Aydar fra Eruh i Sirt-provinsen i tyrkisk Kurdistan er leder for justiskomiteen i KNK og president i Kongra-Gel (Kurdistans folkekongress). Han går i rette med politikken til Hamas og mener at politikken til Det muslimske brorskapet som Hamas er del av, er “ikke akseptabel”. – Israel fører krig mot folkeretten og alle humanitære lover. De kan ikke bare drepe folk. Men Hamas kan heller ikke drepe sivile som de gjorde 7. oktober, bare for å gjennomføre en aksjon. Politikken må ha et mål, og for å nå dette målet, er det ikke nødvendig å ty til ulovlige midler, mener Aydar.
Vanskelig solidaritet
– Vi er imot krig mot Tyrkia. Men det er slik vi opplever det nå. Vi opplever at folk blir drept i Istanbul, i Ankara, andre steder i Tyrkia. Det er umoralsk, forbrytelser. Krigene i nærområdene påvirker oss. Tyrkia er inne i Nord-Irak og Nord-Syria. Palestina-krigen kommer nærmere oss.
– At palestinerne støtter Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, slår inn hos oss. Vi sier til våre: “Gå ut og delta i demonstrasjonene mot Israel.” Vi får tilbake spørsmålet: “Hvorfor, når Erdoğan støtter Hamas?” Og når en Hamas-leder er med å heise det tyrkiske flagget i Afrin? forteller Aydar. Den kurdisk-dominerte grenseenklaven Afrin, nord-vest for Aleppo i Syria, har vært under tyrkisk kontroll ved hjelp av salafistiske jihadister og is’ere siden Tyrkias andre intervernsjon, “Operasjon Olivenkvist” i januar-mars 2018.
– Vi lever i midtpunktet, vi blir påvirket fra alle kanter, og vi har de samme konstellasjonene av politiske krefter som ellers i Midtøsten. De statene vi som kurdere har problemer med, er del av dette, og de har sin egne interesser, mens vi faller utenfor den internasjonale dagsordenen. – Tyrkia bruker Gaza-krigen til å stramme til sine egne okkupasjoner i Syria og Irak fordi det rår komplett taushet rundt Tyrkia. Ingen snakker om det. Det har vært sju bombingetokter i Başûrê; to journalister har blitt drept. Ingen snakker om det, sier Aydar. Han bruker den kurdiske betegnelsen på de kurdiske områdene i Nord-Irak.
På gamle jaktmarker
– Dette er en krig for annektering, ikke okkupasjon. Det er det ultimate målet for den tyrkiske staten, mener Besê Hozat, medlem av eksekutivrådet i KCK. Det er en ny dimensjon som har blitt tydelig siden midten av mai da Tyrkia rykket dypere inn i Nord-Irak, påpeker hun overfor det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (ANF).
Det har blitt så åpent at tyrkiske soldater passerer gjennom de offisielle grenseovergangene etter at Barzani-klanene som styrer Kurdistans demokratiske parti (KDP), inngikk en ny avtale med Ankara.
“Sultan” Erdoğan har tatt for seg Misak-ı Millî (Nasjonalpakten), de seks vedtakene som det siste parlamentet i det osmanske rike gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 for å streke opp grensene før Sévres-traktene ble signert seinere på året, 10. august. Avtalen streket opp et Kurdistan. Den inkluderte ikke de områdene i Syria og Irak som parlamentet i Istanbul hadde tenkt seg.
Kartet ble igjen revidert i Lausanne-avtalen 24. juli 1923, nå med Ankara (oldtidsbyen Ancyra eller Angora) som hovedstad i republikken Tyrkia. Grenseområder fra Adana til Nusarbyn og Jazirat Ibn Umar (Cizre) tilfalt Tyrkia og utgjør grensetraktene mot Syria fra vest mot øst.
I Irak brøyt det ut et antikoloniale opprør mot britene etter 1. verdenskrig (1914-17). Det kom fra tre hold: Forbundet for islamsk oppvåkning (League of Islamic Awakening/Jam’iyya an-naḥda al-islāmiyya) ble organisert i det sjiamuslimske religiøse senteret Najaf. Det muslimske nasjonalforbundet (Muslim National League/Jam’iyya al-waṭaniyya al-islāmiyya) og Uavhengighetens voktere (Guardians of Independence/Harās al-istiqlāl) hadde grupper i Karbala, Najaf, Kut og Hillah. De ble ledet av irakiske offiserer, sunnimuslimske imamer og sjiamuslimske ayatollaer.
Opprøret gjorde at Tyrkia ikke vant fram med sine krav på Mosul og Kirkuk, den viktige oljebyen i nordøst som mange kurdere anser som sitt “Jerusalem”.
Henter fram Misak-i-Millî
Bestrebelsene etter Misak-i-Millí-grensene går tilbake til 2019, til okkupasjonen av Hakurk som ledet opp til det lange slaget om Heftanin i Nord-Irak fra juni 2020. I Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria startet Misak-i-Millî med invasjonen i Afrin i begynnelsen av 2018. Den ble utvidet med Tyrkia tredje intervensjon, “Operasjon Fredsvår”, i oktober 2019. Sammen med jihadistene i Syrias nasjonale hær (SNA) inntok de Tell Abyad (Girê Spi) og områdene rundt ned mot den arabiske byen Manbij der Syrias demokratiske styrker (SDF) holdt stand. De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPF) utgjør ryggraden i SDF.
Tyrkia forfølger Misak-i-Millî skritt for skritt mot annektering, innrømmer Devlet Bahçeli, leder for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP), alliansepartner til Erdoğans Lov- og rettferdighetsparti (AKP) og som driver kennelen med den morderiske gruppa De grå ulver. Tyrkisk media er med på notene, i all åpenhet under streng sensur. Det gjør okkupasjonen og annekteringsambisjonene mer offentlig.
Tyrkia har kraftig utvidet militærbasen og har nå nesten hundre baser og militære poster i Sør-Kurdistan uten at Bagdad synes å være i stand til å gjøre noe med det. Det skyldes ikke minst alliansen mellom Ankara og KDPs Barzani-dynasti i Erbil (Hewler). Utpostene blir gradvis militarisert med tanke på å bi permanente baser, bundet sammen av stadig flere veier som tyrkerne anlegger på irakisk side av grensa. Nye veier går rett nordover til grensa for å frakte ut tømmer og råvarer.
På Amediye-veien til Diyarbakir går transporten av gods og militære begge veier. Slik har det vært i flere år her. Nå pågår den frie ferdselen på mange flere avsidesliggende grenseveier. Det dreier seg om regelrett plyndring selv om det renner inn penger til Barzani og KDP.
– Den tyrkiske staten ser at det pågår kriger over alt og antar at ingen vil intervenere i deres planer fordi alle er opptatt med krig og bryr seg ikke om folkerett eller menneskerettigheter. Nå som oppmerksomheten er spredt, vurderer de situasjonen slik at ingen kommer til å konfront dem om de forsøker å gjennomføre Misak-i-Millî i Rojava og Başûrê, det sørlige Kurdistan, konstaterer Besê Hozat overfor ANF.
Lammet Bagdad alarmert
Tyrkias gamle grenser fins i realiteten ikke lenger, mener hun. Tyrkia sikter seg inn på de lave Hamrin-fjellene, den vestligste delen av de høyere Zagros-fjellene som går gjennom den etno-religiøse blandingsprovinsen Diyala mot grensa til Iran og deretter følger Tigris mot nordvest. Den arabiske 1300-tallshistorikeren, sosiologen og filosofen Ibn Khaldun (1332-1406) kalte dem “de kurdiske fjellene”. Det omfatter Kirkuk, Mosul og Sleimani (Suleimania), men går klar av Barzanistan, KDP-områdene med sete i Erbil.
Tyrkias planer om å angripe Medya under sommeren, alarmerte Bagdad. Medya-området dekker Qandilfjellene hvor PKKs HPG-gerilja har baser. Her startet årets tyrkiske offensiv 16. april, hver gang med løfter om å knuse PKK/HPG. Offensiven førte til mange møter mellom Irak og Tyrkia. Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK, er likevel forundret over mangelen på reaksjoner, også blant kurdere. Om Tyrkia vinner i Medya, blir alle kurdere berørt på begge sider av grensa; det vil bli vanskelig å bo i området, advarer han overfor ANF. Det er derfor Tyrkia går så hardt og direkte til verks, påpeker han. Motstanden har vært hard. PKK har vært i fjellene i mer enn førti år, men har aldri rettet seg mot den irakiske staten, heller ikke under Saddam Hussein.
Det er utelukkende KDP og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har angrepet PKK for å hindre at PKKs samlende politikk for kurdere vinner fotfeste. Under offensiven forsøkte Ankara å rekruttere Bagdad og KDP til kampene mot PKK/HPG. PUK har nedjustert sine fiendtligheter overfor PKK og får selv merke KDPs politistat i den autonome kurdiske regionen. Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) setter politiske avtrykk i den kurdiske befolkningen i “Talibanistan”, PUK-områdene som har vært styrt av klanen til nå avdøde president Jalal Talibani (1933-2017).
På grunn av dette har PUK åpnet for å delvis samarbeide med partiet Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî), som sokner til «PKK-familien» i Sulemania-regionen. Tevgera Azadi ble forbudt av høyesterett i Erbil i juli. PUK sendte også hilsen til det syrisk-kurdiske PYD (Partiya Yekîtiya Demokrat) i Daanes-regionen på sin 10.partikongress og oppfordring til koordinering og samarbeid mellom kurderne i Midtøsten.
Ankara har fått Bagdad til å terrorstemple PKK, i likhet med USA, EU og Tyrkia, beklager Sabir Ok og minner om at PKK var aktiv med å bekjempe Islamsk stat (IS), særlig i Sinjarfjellene der IS var i gang med folkemord mot yazidiene. Det var ikke like populært i mange kretser i Irak, uavhengig av PKK og IS.
Det knugende spørsmålet er likevel hvordan Irak, som en selvstendig stat, kan tillate at Tyrkia okkuperer hundrevis av kvadratkilometer av irakisk territorium. Svaret er kanskje at Irak som stat, har vært relativt svak og at Bagdad har hatt begrenset kontroll i sine kurdiske randområder – og at kurderne har vært en felles fiende for myndighetene på begge sider av grensa. Selv Saddam Hussein inngikk avtaler med Ankara som ga tyrkerne innpass i grenseområdene.
Tyrkia har aldri hatt så mange soldater og stått så langt inne i Irak som i dag siden det osmanske rike. Det tok grep om gamle Babylon og Mesopotamia fra araberne i 1534. Nå ligger KDPs og PUKs peshmergas, militsoldater, som en buffer mellom det irakiske hæren og den tyrkiske okkupasjonen på grunn av de dype interne motsetningen innad i Irak.
Demokratisk autonom administrasjon
I Syria virker det som om rystelsene fra det store jordskjelvet i Tyrkia som også rammet deler av Syria, fikk frontene til å stivne. Med unntak i Rojava (“Vestlandet”). Området som blir styrt av Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), er under konstant angrep fra Tyrkia og deres hær og grupper av leiesoldater og en permanent trussel om en fjerde militærintervensjon for å okkupere nye deler av Nord-Syria.
Nå slår ringvirkningene av Israels kriger inn over Daanes, slik Zübeyir Aydar forteller om. Det er bokstavelig. Krisekontoret til Daanes varslet allerede 6. oktober at 17.558 flyktninger fra Libanon hadde kommet til regionen. De er ikke libanesere. De fleste flyktningene har søkt husly hos slektninger; andre havner i omplasseringssenterne som forsøker å håndtere gamle og nye flyktningsproblemer som stammer fra både Tyrkias tre militære intervensjoner og kampen mot IS.
Libanesiske myndigheter har representanter i Daanes som hjelper til i samarbeid med Newroz Cultural Association i Beirut. Heyva Sor a Kurd (Kurdisk røde halvmåne) rigger til telt i flere byer for folk som kommer fra Libanon.
– Situasjonen i Midtøsten er kaotisk. Stormaktene og internasjonale interesser setter opp befolkningene til å slåss mot hverandre uten å bruke egne styrker på bakken, mener Mizgin Ahmed, Europa-representant for det syrisk-kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD). Hun holder til i de fabrikkliknende lokalene til Daanes i Rue des Deux Églises “neri bakken” fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg i Brussel.
– 7.oktober medførte at Israel gikk til angrep på Palestina. På samme tid angrep Tyrkia sivile mål i Nord-Syria og forsøker hele tida å endre den demografiske situasjonen her. Utad støtter Erdoğan Palestina, men samtidig samarbeider Ankara økonomisk og på andre måter med Israel, påpeker Mizgin Ahmed.
FN-rapport: Tyrkiske krigsforbrytelser
De tyrkiske rakett- og droneangrepene rammer i stor grad sivile mål; de fleste rettet mot Rojava, den kurdiske delen av Daanes. Rapporten fra FNs undersøkelseskommisjon for Syria som ble lagt fram i midten av september, slår fast at flere av angrepene er å betegne som krigsforbrytelser. Kommisjonen advarer mot at angrepene intensiveres på flere frontavsnitt, melder Firat News (AFN).
Angrepene har rammet diabetesklinikken på det medisinske senteret i Kobanê (Ain al-Arab) og dialyseavdelingen på helsesenteret i Qamishli, grenseby tvers overfor Nusaybin i Tyrkia. I begge tilfeller ble sivile drept. To Røde halvmåne-ambulanser, godt merket, ble truffet under utrykking etter at landsbyene Hatimiya og Tal Hamis i Qamishli ble beskutt fra droner 31. mai. Rapporten fastslår at merkinga gjør at det kan dreie seg om krigsforbrytelser, og at “mangelen på identifiserte militære mål i umiddelbar nærhet” ved 63 tilfeller innebærer brudd på krigsretten. Tyrkia har gått etter varelagre og bombet kraftstasjonen i Swediya. Det slo ut elektrisitet- og vannforsyninga i deler av det viktige Hasakah-provinsen der de fleste angrepene finner sted. Hasakah-området huser vel en million mennesker.
Disse angrepene fant sted i første halvdel av 2024 som rapporten dekker. Fra sommeren har raidene blitt trappet opp.
Motsetningspagetti
Motsetningene er som ei gryte med spagetti, de går på kryss og tvers. Det som tilsynelatende ikke hører sammen, klikker på plass som Meccano-sett. Tyrkia og Iran som står på hver side i Syria-konflikten, står sammen om å blåse til krig i Deir az-Zur, byen ved Eufrat i den oljerike provinsen mot grensa til Irak. – De ønsker å starte krig ut fra egne interesser i Syria. Begge påvirker Daanes-områdene.
Deir az.Zur har lenge vært arnested for betydningsfulle sunniklaner som har stått i opposisjon til Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar. Herfra har kurderne gjennom årtier blitt fordrevet fra rike jordbruksområder ved grensa og nordover eller til kurderbydelene i Damaskus, angivelig av sikkerhetsmessige årsaker. Forholdet mellom Baath-regimene i Damaskus og Bagdad i nabolandet Irak har sjeldent vært preget av al-sadaqa, vennskap.
Den regionaliserte borgerkrigen i Syria har pågått i tretten år og har trukket inn USA og Russland, Tyrkia og Iran og med tusenvis av bombeangrep fra Israel. Det siste kom så seint som 12. oktober, mot Latakia ved Middelhavet, Assad-klanens hjemtrakter og adresse for den russiske flybasen i Hmeimmin som er koblet til den russiske marinebasen i Tartous. PYD som ble opprettet i september 2003 og som ganske umiddelbart ble utsatt for Bashar Assads militære vrede, deltok i koalisjonen av opposisjonspartier som ikke gikk inn for voldelig konfrontasjon med regimet og som ikke ba om Nato-intervensjon under “den arabiske våren” fra mars 2011.
USAs militære nærvær er konsentrert til at-Tanf-basen, tett på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan og bare 24 kilometer fra grensestasjonen al-Walid. Basen som ble etablert i 2016, ligger strategisk til mot M2-hovedveien mellom Damaskus og Bagdad, med forlengelse til Iran. De øvrige av de vel 900 amerikanske soldater i Syria, er forlagt til Daanes-områdene hvor oppdraget angivelig er å hindre at IS’ sovende celler våkner opp på denne kanten av landet.
12. august inntraff den mest alvorlige hendelsen på over ett år da Deir az-Zurs militærråd som er del av SDF, gikk til angrep på tre poster bemannet av Assad-allierte militsmenn ved grensa mot Irak. Atten av dem ble drept. Det skjedde få dager etter at åtte amerikanske soldater ble såret i et droneangrep som angivelig Iran-støttet milits sto bak.
Daanes i storpolitisk kabal
“Disse hendelsene kaster lys over det faktum som ofte blir glemt: USA har fortsatt et aktivt nærvær i Syria,” konstaterer det australske nettverket The Conversation. Israels krig i Gaza og militæraksjoner av Vestbredden, krigen i Libanon og høyspenninga med Iran har gitt ny dimensjon til hovedhensikten bak USAs militære nærvær: å demme opp for russisk og iransk innflytelse.
For Daanes betyr USAs nærvær et skjørt vern mot en ny tyrkisk intervensjon for å knekke Daanes. På spørsmål om Daanes har kontakter med Damaskus, svarer Mizgin Ahmed: – Ikke direkte; bare indirekte. Det skjer der hvor Assad-regimet er til stede i Daanes eller via våre kanaler til Russland. Assad-regimet insisterer fortsatt på å eliminere den autonome administrasjonen. Sonderingene om et møte mellom Erdoğan og Assad synes å være frosset. – De har vidt forskjellig utgangspunkt. Assad krever at Tyrkia helt og holdent forlater Syria. Men likevel fortsetter etterretningssamarbeidet i Deir az-Zur for å eliminere oss. Deir az-Zur er strategisk for ulike interesser, sier PYD-representanten. Det begrenser seg ikke til regulær handel eller smugling av olje, bensin og kjenisk narkotika.
Daanes avventer som alle andre resultatet av valget i USA. USA var engasjert i Natos bombing for regimeskifte i Libya i 2011, men startet omgående med å trene og bevæpne grupper i Syria som raskt tilsluttet seg al-Qa’ida – og seinere IS (da som ISIS hvor S står for Shams/Syria, eller ISIL hvor L står for Levanten, område i det indre av Middelhavet). Profesjonskampen mellom Pentagon og CIA slo helt inn i Det ovale rom hos president Barack Obama. USAs direkte militære innblanding kom først i september 2014 da kurdermilitsene YPG/YPF var i ferd med å bli utslettet av IS i grensebyen Kobanê – mens Nato-landet Tyrkia stengte grensa for kurderne. USA og andre i “koalisjonen av villig” bombet IS-stillinger.
“USA gikk ikke til direkte slag mot Assad-regimet før april 2017 da Trump-administrasjonen iverksatte et rakettangrep mot Shayrat-flybasen som svar på et mistenkelig kjemisk angrep mot Khan Shaykhun i Idlib-provinsen,” skriver Sefia Secen, statsviter ved Ohio State University i Columbus, i The Conversation.
I desember 2018 beordret Trump 2000-25000 soldater ut, men beholdt 900 “på ubestemt tid” etter råd fra flere hold. Tallet på leiesoldater på kontrakt er ikke offentlig kjent.
Felles mål: Tyrkia ut
– Syria har blitt plyndret og okkupert av IS, den tyrkiske staten og mange gjenger, sier Sabir Ok til ANF.
Daanes vil fortsatt ha en fredelig løsning gjennom dialog med Damaskus, men vil at Syria får et føderativt system med utstrakt autonomi som erstatter Assad-diktaturet. SDF har aldri ligget i militær konfrontasjon med Assads hær utover enkelte, avgrensede trefninger, og regjeringshæren har vært til stede på noen baser i Daanes-områdene helt siden borgerkrigen startet i 2011. SDFs kamp mot IS har gjort at Assad har kunnet konsentrere sin styrker på andre fronter i vest, i sør og sentralt.
Nå står de sammen bak kravet om at Tyrkia må trekke seg ut av Syria sammen med sine leiesoldater i Syrias nasjonale hær (SNA) og forlate alt syrisk territorium og legge vekk Misak-i-Millî-kartene.
– En må virkelig respektere standpunktet til den syriske staten. De tar et prinsippielt standspunkt. De sier at de som stat, ikke vil møte noen som okkuperer deres landet. Vi forventer at Irak inntar samme holdning. Den irakiske staten burde vite dette; den burde ikke være redd Erdoğans vedvarende trusler, sier tyrkisk-kurdiske Sabir Ok og viser til at Erdoğan ikke er like sterk som han var “for ti, tjue eller bare fire år siden”. Ok kan telle. Erdoğans makttid går tilbake til 2002, da AKP vant sitt første valg. Den var på sitt høyeste i 2014, før de to valgene i 2015 der det venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP) drepte AKP grunnlovsstyrende flertall.
Ok retter skytset mot Iraks utenriksminister Fuad Hussein. Ikke overraskende, han er fra Barzani-partiet KDP.
Europarådets Menneskerettighetsdomstol (EHCR) har flere ganger påtalt ulovlighetene, og også pålagt Tyrkia å løslate langtidsfanger, som de første lederne av Folkenes Demokratiske Parti (HDP), Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag. HDP var forløperen til dagens DEM, som ble opprettet etter at HDP ble forbudt.
Tyrkia har oversett disse påleggene flere ganger, og ble nettopp (17-19.sept) i et møte i Ministerforsamlingen for Europarådet påminnet dette og gitt en ny frist til neste møte i Rådet, i september 2025, for å unngå konkrete straffetiltak. Men siden ingen av statene i Europarådet innfører sanksjoner mot Tyrkia, Norge har tvert om opphevet begrensningene de satte på våpensalg til Tyrkia etter deres invasjon i Rojava, kan solidaritetsbevegelsene ikke gi Tyrkia en slik frist. Tyrkia intensiverer nå både okkupasjonsfelttogene i Nord Irak og i Nord Syria, og også undertrykkingen i Tyrkia, og må møtes både med forsterkede krav om økonomiske sanksjoner og all stans i våpeneksport til landet!
Det voksende internasjonale presset for å få frigjort kurderlederen Abdullah Ocalan fra det rettsstridige isolatet på fangeøya Imrali, for at han skal kunne gjenoppta sin rolle for å få i gang forhandlingsprosessen mellom kurderne og Tyrkia regjering, må også reises bredt her i Norge.
Solidaritet med Kurdistan sendte dette som et åpent brevet til UD 24.05.24
Norske myndigheter må reagere overfor Tyrkia på den skandaløse domsavsigelsen i Kobane rettssaken som ble forkynt 16.mai i Ankaras 22.High Criminal Court, hvor ledere og tillitspersoner i Folkenes Demokratiske Parti (HDP) ble idømt bort i mot livslange fengselsstrafer.
Medlederne av HDP, Selahattin Demirtas og Figen Yűksekdağ, ble dømt til henholdsvis 42 år og 30 år i fengsel. 11 av de til sammen 18 personene som har sittet fengslet i opptil 7 år også fikk lange straffer. Som Demirtaş uttalte fikk han denne dommen på grunn av sine ord som politiker. Både han og de andre som også var anklaget for å deltatt i, eller vært ansvarlige for voldshandlinger, ble frikjent på dette anklagepunktet.
Kobane-saken hadde utgangspunkt i politiske solidaritetsmarkeringer med kampen mot IS i Kobane i 2014, hvor de fleste av de 108 anklagende ble beskyldt for å undergrave enheten og integriteten i den tyrkiske staten, i tillegg til ulike andre anklagepunkter som i hovedsak dreide seg om politiske forhold. Rettssaken ble åpnet i oktober 2016, og HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yuksekdag har sittet fengslet siden november 2016.
Domsavsigelsen nå må også sees som en fortsettelse av regimets standhaftige forfølgelse av kurderne og som en hevn mot at regimet tapte det nettopp avholdte lokalvalget. Som en av advoktene til Demirtas, Sezin Önoy, uttalte: Regimets intoleranse både mot det kurdiske folket, arbeidere og andre som uttrykker motstand mot regimets politikk, uttrykkes gjennom prosesser som Kobani-saken og Gezi-saken. Han varslet at saken sjølsagt ikke var slutt med dette. Foruten at dommen blir anket, måtte en også være forberedt på at det ville komme flere lignende saker.
Denne rettssaken har allerede vakt internasjonal oppsikt. Europarådets Menneskerettighetsdomstol (EctHR) har tidligere flere ganger påtalt bruddene på konvensjoner Tyrkia er forpliktet av, og krevd at de to HDP lederne skulle frigis. Det forventes at de vil forfølge denne domsavsigelsen. Offisielle representanter fra flere europeiske land har allerede uttalt seg.
Norges utenriksledelse bør også markere seg, både overfor Tyrkias ambassade i Norge og sine kolleger i Ankara. Solidaritetsorganisasjoner og politiske organisasjoner må vise sin støtte til Folkenes Likhets- og Demokrati Parti (DEM) i den kampen de fortsatt må føre i Tyrkia.
Oslo, 24.05 2024
Solidaritet med Kurdistan, Norge
Jila Hassanpour og Truls Strand Offerdal, medledere
Velgerne i Tyrkia går til valglokalene 31. mars. Forrige helg holdt DEM-partiet sitt første primærvalg noensinne for å velge ordførerkandidater. DEM-partiet er etterfølgeren til Peoples’ Democratic Party (HDP).
Eda Duzgun, medrepresentant for DEM-partiet i Europa, sier at partiet forventet at 100 000 delegater ville delta i primærvalgs-prosessen.
Eda Duzgun
«Dette er første gang vi har avholdt primærvalg for ordførerkandidater. Gjennom denne prosessen fikk ikke bare medlemmer av vårt parti, men også sivilsamfunnsorganisasjoner, nåværende og tidligere folkevalgte og andre representanter, pluss andre deler av samfunnet vårt være med og medbestemme hvem som skulle stille til valg for å representere sine lokalsamfunn. Dette er et originalt og unikt skritt for å utvikle prosesser for direkte demokrati. Det vi har gjort her kan være en modell for demokratiske strukturer i Tyrkia og over hele verden,» sa hun.
I mars 2019 vant HDP-kandidater 67 kommuner, 5 byer, inkludert storbykommunene Diyarbakir, Mardin og Van. Imidlertid ble i 59 av disse kommunene valgte HDP-ordførere fjernet fra vervet sitt og erstattet av statsformyndere lojale til Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). Hvilke som helst av DEM-kandidatene som vinner i mars vil sannsynligvis møte samme skjebne.
I løpet av de siste 10 årene har mer enn 75 % av velgerne som har støttet seirende pro-kurdiske kandidater blitt fratatt sin lokale folkevalgte representasjon. Mellom desember 2016 og april 2017 hadde Hakkari, en provins med kurdisk majoritet, ingen valgt representasjon i det hele tatt: begge parlamentsmedlemmene satt i fengsel og alle de fire kommunene var blitt overtatt av staten.
Duzgun sier at deres primærvalgs-prosess vil svekke påskuddene som brukes for statens politikk som hun kaller «ulovlig» og «antidemokratisk. «Denne metoden er unik fordi den er en ny måte å inkludere samfunnet i prosessen med å velge sine folkevalgte. Men vi utfordrer også AKP-regjeringens undertrykking. De kriminaliserer partiet vårt ved å hevde at det er kontrollert av andre. Men metoden vår viser at det er våre lokalavdelinger sammen med ulike deler av sivilsamfunnet som selv tar sine egne beslutninger. Dette styrker våre ordførerkandidaters evne til å drive politikk i fremtiden.»
Hun sier partiet har som mål å vinne tilbake alle kommuner der staten har innsatt statsformyndere. «Ved å inkludere samfunnet vårt i valgprosessen gjennom disse primærvalgene, har vi vist at folket vårt ønsker demokrati og at det ikke aksepterer statsformyndere.»
DEM-partiet er allerede bekymret for statlig innblanding. En tilstrømning til kurdisk-dominerte byer av irregulære velgerregistreringer på adresser knyttet til sikkerhetsstyrkene, antyder at Erdogans regjering kan bruke sin kontroll over militæret og politiet til å påvirke utfallet.
Hvis pro-kurdiske kandidater kan vinne og styre, kan det være gode nyheter for både fred og demokrati. Det kurdiske fredsinstituttets ikke-bosatte stipendiat Matthew Petti fant at distrikter der pro-kurdiske ordførere fikk lov til å forbli i sine verv, opplevde mindre politisk vold enn distrikter der pro-kurdiske ordførere ble fjernet fra sitt verv. Statsviter Ipek Ece Sener viste i en artikkel fra 2023 at undertrykking av fredelige pro-kurdiske aktivister gjør det mer sannsynlig at kurdere vil støtte PKKs væpnede kamp, mens vellykket pro-kurdisk aktivisme har motsatt effekt.
Vil du være valgobservatør for Folkenes Likhets og Demokrati Parti (DEM) og delta i gruppen Solkurd vil sende?
Av Arnljot Ask, Landstyremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Etter diskusjoner i HDP, det partiet som stilte til valg i lokalvalgene i 2019 og YESIL SOL, det rødgrønne partiet som stilte lister i de nasjonale valgene våren 2023, ble det enighet om at valgalliansen fra de nasjonale valgene fortsetter samarbeidet under navnet Folkenes Likhets og Demokrati Parti (HEDEP). Men da den tyrkiske konstitusjonsdomstolen varslet at dette kunne bli forbudt, siden listesymbolet lignet for mye på et tidligere forbudt parti, HADEP, ble listenavn og symbol endret til DEM, mens det fulle navnet på partiet ble beholdt. Framhevingen av folkenes likhet i partinavnet er for å understreke at det er er parti både for kurdere, tyrkere og andre nasjonale minoriteter i den tyrkiske republikken.
Nominasjonsprosesen for DEM er nå i full gang i hele Tyrkia, slik vi også meldte i nyhetsbrevet for januar. For å unngå tap av stemmer som skjedde under presidentvalget, hvor mange kurdere ikke ville stemme på CHPs leder pga deres tyrkisk sjåvinistiske politikk overfor kurdere og andre minoriteter, stiller nå DEM egne lister og ordførerkandidater også i Istanbul og de fleste steder i det vestlige Tyrkia. Sjøl om Kilicdaroglu ble kastet på kongressen til CHP i november 2023, er ikke tilliten til den nye lederen Özgur Özel større. (Faktisk fremmet Kilicdaroglu forslag om å løslate HDP-lederne Demirtas og Yuksedag fra fengslet før han ble kastet). Dette kan føre til at de ikke klarer å kaste Erdogans ordførerkandidater i byer som Istanbul og Ankara, sjøl om meningsmålinger nå tyder på at valgteknisk samarbeid kan gi CHP ordførerne der allikevel pga framganger for DEM og CHP. De legger mere vekt på de strategiske gevinstene ved å still egne lister og bygge opp sine velgergrunnlag også der.
Ellers fortsetter regimets trakassering av DEM kandidater, inkludert deres parlamentsmedlemmer. Derfor gjennomfører DEM 19-21 februar en kampanje med deltakelse av parlamentarikere fra Europa. De besøker også provinsen hvor kurderlederen Öcalan har vært isolert på øya Imrali nå i over 25 år. For å vende søkelyset mot regimets utstrakte bruk av fengslinger av politiske motstandere. Fra Norge er Rødt, og kanskje SV, representert der, og MDG sender solidaritetshilsen.
Tusentalls DEM- og tidligere HDP-tillitsvalgte er arrestert de siste årene, og av de 67 ordførerne som HDP fikk i valgene i 2019 ble 59 avsatt og erstattet av regimeutpekte folk. Flertallet av dem har også vært fengslet i flere år.
Å overvære valgene og rapportere til omverdenen, spesielt til Europa, har vært viktig for kurderne helt siden de stilte til valg i 1991. Representanter fra Solkurd, og tidligere solidariske partier og Kurdernes Venner,har fra 1990-tallet av vært valgobservatører for de 6 tidligere partiene som suksessivt har blitt forbudt. Solkurd vil følge opp denne tradisjonen også nå, med egen gruppe av observatører, forhåpentligvis sammen med flere også fra Norge.
Avreisa fra Norge vil være fredag 29.mars. Sannsynligvis til Amed (Diyarbakir), hvor det dagen etter blir orienteringsmøte og videretransport til stedene vi skal være observatører. Hjemreisa vil være mandag 1.april (2.påskedag), med ankomst Oslo om kvelden. De som ønsker det kan sikkert få forlenget oppholdet en dag.
Siden vi må registrere navn og titler på observatørene til DEM senest 15.mars, ber vi om at dette sendes til oss via solidaritetmedkurdistan@gmail.com – innen 10.mars.
Har dere ønske om å være observatør på annet sted, innen rimelig avstand fra Diyarbakir, oppgir dere også dette.
Styret vil peke ut en ansvarlig for gruppen, og arrangere informasjonsmøte før avreise.
Medlemmer med lav inntekt kan søke om bistand til reiseutgifter fra Solkurd
Av Arnljot Ask som sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg og er Landstyremedlem
HDP holdt sin 4. Ekstraordinære Kongress i Ankara 27.august og besluttet å fortsette sine aktiviteter innenfor Green Left Party, da prosessen med å bannlyse HDP ikke er lagt på is ennå.
Sultan Ozcan og Cahit Kirkazak ble valgt til co-ledere. Pervin Buldan og Mithat Sankar hadde allerede meddelt etter parlamentsvalget at de trådte tilbake, men understreket i sine avskjedstaler at de grunnleggende ideene til partiet fortsatt står ved lagt, og kan ikke ødelegges ved en kommende bannlysning og massearrestasjoner. Også de nye co -lederne understreket det samme. (Mer utførlig referat finnes på hjemmesiden til HDP)
Begge partiene har startet en felles prosess for å oppsummere erfaringene etter valget, både sentralt og på lokalplanene. De er enige om at HDP skal fortsette, men overføre sin kompetanse til Green Left Party, som vil vedta en ny konstitusjon og nytt navn på egen Kongress i slutten av September.
Som vi har pekt på i valgoppsummeringen i tidligere nyhetsbrev, og på hjemmesiden til Solkurd, må partiene også bestemme sin politikk for de nært forestående viktige lokalvalgene i Mars 2024. Den problematikken som skapte problemer under de nasjonale valgene, med å støtte CHP under Kilicougles, blir ikke like utfordrende her med de lokale ordførerkandidatene. Sjøl om CHP-lederen har annonsert at han akter å fortsette til etter 2024 -valget, sjøl om en meningsmåling i juli viste at 60 % av CHP velgerne ønsket han skulle trekke seg seg.
Erdogans aggresjon mot HDPere, og andre opposisjonelle, spesielt journalister. fortsetter ellers med full styrke. Militarisering og unntakstilstader i flere byer og provinser øker også på, i tråd med med nye krigshandlinger inne i Bashur, og nå i det siste også i Rojava hvor Erdogans jihadister som et sendt inn i helt inn i Hasakha provinsen er aktivisert i tillegg til dronebeskytningene. Betydningen av solidaritetsarbeidet vårt vil bare vokse. Vi ser også at kurderne sjøl i Europa, sammen med sine venner, trapper opp aktivitetene sine i flerre land. Også en ny internasjonal kampanje for å få løslatt Ocalan bygger seg opp, som en avgjørende faktor for å skape betingelser for fredsforhandlinger i stedet for økt krig og ødeleggelser.
Anljot sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg
Som kjent klarte den tyrkiske eneherskeren Erdogan, ved sin kontroll over både domsmakta, medier, politi og det militære apparatet å beholde sitt enevelde ennå for en stakket stund etter en knappest mulig valgseier i to runder, hhv 14. og 28.mai.
Johan Petter Andersen, som var valgobservatør fra Solkurd sammen med ca 175 andre inviterte av HDP fra 12 euroepiske land (derav 4 til fra Norge i denne delegasjonen), har skrevet en konkret oppsummering etter erfaringene fra 1.valgomgang. Du kan finne denne på hjemmesiden til Solkurd.
Til tross for betydelig tilbakegang for Erdogans parti, fikk hans koalisjon rent flertall i Nasjonalforsamlingen, med over 320 av de 600 representantene. Den nye valgkoalisjonen som HDP stilte opp i tapte 2 representanter og sitter nå med 65 medlemmer i den nye forsamlingen. Valget av president som gikk til 2.omgang 28.mai ble vunnet av Erdogan med ca 4 % overvekt.
Undertrykkingen og forfølgelsen av kurderne fortsetter med uforminsket kraft, melder HDPs Europakontor 20.juni. Det gjelder enda flere valgte representanter som er fengslet, og drap på sivile som angripes for å støtte terrorister.
Erdogan intensiverer nå også krigshandlingene både i Bashur (Nord Irak) og i Rojava. Nettopp ble både medleder og hennes vara for AANES i Qamshlo i Rojava drept i et droneangrep. Også i områdene i Nord Syria vest for Kobane har Tyrkia trappet opp sine militære angrep. Erdogan har ikke gitt opp sitt ambisiøse osmanske stor-tyrkiske prosjekt, og bruker muslimske regionale aktører som Iran, Saudi-Arabia og Gulf-stater i sitt diplomatiske sjakkspill mot Vesten, inkludert EU, tilsvarende som han har spilt Russland og USA mot hverandre både i Syria Libya og Ukraina krigene.
Lokalvalgene i Tyrkia i mars 2024 kan bli avgjørende Det knappe flertallet for Erdogan og de vedvarende økonomiske problemene kan innebære at hans triumf nå blir kortvarig. Men uansett vil det kreve forsterket innsats fra oss og andre venner av kurderne å følge opp vårt solidaritetsarbeid for kurderne i hele regionen. Da både det som skjer i Tyrkia, Syria, Iran og Irak griper inn i hverandre. HDP oppsummerer nå sin valgtaktikk, hvor de ble presset til å ta raske avgjørelser i innspurten for å sikre at de kurdiske stemmene ikke ble manipulert bort av prosessen med å forby HDP. Den største utfordringen her var å hindre at mange lot være å stemme fordi de var usikre på at alternativet med CHP seier ville bety noen særlig bedring.
Denne debatten vil pågå videre nå framover mot de snarlige lokalvalgene i mars 2024, hvor en viktig oppgave vil være å fjerne Erdogans kandidater i de store byene og sikre kurdiske ordførere i de kurdiske områdene.
Samtidig har utviklingen det siste året understreket betydningen av kurdisk enhet, med bakgrunn i utviklingen i Iran, Irak og Syria. Det feministiske aspektet, ikke bare i Bakur og Rojava/AANES, men nå også i Iran, også utenfor Rojhelat, pluss bevegelsen blant ungdommen, er en del av dette.
KNK fokuserer på å videreutvikle enhetsbestrebelsene gjennom å utnytte 100 års markeringen for Lausanne konferansen med en stor Kurdistan konferanse i den sveitsiske byen 24.juli. Minst 600 delegater fra 175 kurdiske partier og sivile organisasjoner vil delta. Forhåpentligvis kan også noen fra Solkurd delta på denne begivenheten.
Erling sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre og er leder i Fotballbane.org
Dette er noen linjer om de mange kurdisk-vennlige partiene som i de siste 34 årene har stil til valg i Tyrkia.
HEP – Folkets arbeiderparti – ble oppretta 7. juni 1990 og forbudt 14. juli 1993.
HDP – Folkenes demokratiske parti – ble oppretta i 2012. For tre år sia starta president Erdogan en rettsprosess for å få partiet forbudt. Fem andre partier har blitt oppretta og forbudt i de 34 åra som har gått siden den første partistiftelsen. Dagens HDP er altså det sjuende kurdisk-vennlige partiet i Tyrkia.
Ikke bare for kurdere Tsjerkesseren Ahmed Turan Demir var i 2000 leder i partiet som da het HADEP. Han, forgjengeren hans og 16 partifunksjonærer ble da dømt til tre år og ni måneders fengsel for «å ha støttet en ulovlig organisasjon.» Da jeg møtte Demir tre uker etter de ble dømt, spurte jeg hvorfor en tsjerkesser var leder i det jeg trodde var et kurdisk parti. Han svarte enkelt: HADEP er det eneste partiet i Tyrkia som kjemper også for det tsjerkessiske folkets rettigheter.
Ingen veit hvor mange tusen medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte i disse sju partiene som har blitt dømt til lange fengselsstraffer. Mange er ikke engang dømt. De er «bare» blitt pågrepet av politiet. Og ingen veit hvor mange som har blitt torturert for det partipolitiske arbeidet sitt. Mange har blitt drept – i eller utafor fengslene.
I 1994 møtte jeg et av de tusentalls kurdiske torturofrene: Advokat Meral Danış Beştaş (f. 1967). Hun var løslatt etter tre ukers tortur i det beryktede Diyarbakir-fengslet, og skulle snart møte i retten. Hun var tiltalt fordi hun hadde tatt på seg forsvarer-oppdrag for en ungdom som var tiltalt for å være med i PKK. Jeg glemmer aldri hvordan hun beskrev torturen og torturistene.
De gir seg aldri 29 år seinere – i mars 2023 – møtte jeg henne på nytt. Siden valget i juni 2015 har hun vært parlamentsmedlem for HDP – Folkenes demokratiske parti. I 2015 ble HDP det tredje største partiet. I de åtte åra i parlamentet har hun bare vært fengslet i fire måneder. Men Wikipedia forteller at tyrkiske påtale-myndigheter 13. februar 2018 krevde 25 års fengsel for Beştaş. Den saken er ikke avslutta.
Folkets arbeiderparti var partinavnet i 1990. Dagens partinavn – Folkenes demokratiske parti – er i seg selv en politisk protest. Med flertallsformen er selve partinavnet ei tilbakevising av påstanden om at det bare finnes ett folk i Tyrkia.
President Recep Tayyip Erdoğan kjemper mot en tverrkulturell demokratisk bevegelse som aldri gir seg.
Av Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I skrivende stund er ikke presidentvalget i Tyrkia avgjort, da Erdogan ikke fikk over 50 % av stemmene. Andre valgomgang blir den 28. mai. Han fikk 49,5 % ved første valgomgang den 14. mai. Men den tredje kandidaten, Ogan, som kun fikk 5 % av stemmene ligger til høyre for Erdogan politisk sett. Alt tyder på at Erdogan vil fortsette som president i fem år til.
Bildet er fra avslutningen av valgkampen i Batman
Den 14. mai var det samtidig valg til parlamentet. Der gikk også ytre høyre fram. Den valgalliansen som Erdogans parti AKP er med i gikk samla sett tilbake fra 344 representanter til 323 representanter. AKP mista 23 plasser i parlamentet, men det høyre-ekstreme MHP gikk fram en ekstra plass. Pluss at det relativt nye høyre-islamistiske partiet YRP fikk 5 representanter. Det sosialdemokratiske CHP gikk fram til 169 representanter. For de progressive partiene ble valget komplisert. HDP, som stilte i 2018, var trua med å bli forbudt, og stilte derfor som en del av det venstregrønne YSP. TIP er et ganske nytt kommunistparti som i 2018 stilte på listene til HDP, men i år stilte TIP egne lister. Samla sett gikk YSP og TIP tilbake fra 67 til 65 representanter
Det er 600 representanter i parlamentet, så de tre allierte partiene AKP, MHP og YRP har rent flertall i parlamentet.
At AKP går tilbake og Erdogan må inn i en andre valgomgang kan sees på som en ripe i lakken, men ytre høyre står sterkere nå enn før valget.
Valgobservatører fra Skandinavia
Undertegnede var valgobservatør, invitert av HDP. Noe særlige observasjoner fikk vi ikke til i min delegasjon, da vi ble trua med deportasjon av en representant for sikkerhetsmyndigheten i byen Batman, der det var meningen at vi skulle observere. Dette til tross for at de som leda valget i det aktuelle valglokalet var positive til at vi skulle observere. Politiet overkjørte altså den lokale valgledelsen. Siden 2015 har Erdogans og AKPs stat trappa opp forfølgelsen av venstresida med fengslinger og sensur. Dette ser ut til å virke. Det blir harde tak framover i Tyrkia.
Solidaritet med Kurdistan 