Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.
Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)
Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.
Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.
Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.
I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.
«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»
Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.
Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.
Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.
Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.
Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Salih Muslim, medlem av Presidentrådet i Demokratisk Union Parti (PYD) i Rojava uttaler til ANF at Öcalans uttalelse 27.februar har åpnet døren for en en politisk løsning på det såkalte «kurdiske spørsmålet». «Fra nå av -sier han – at ansvaret påhviler den tyrkiske staten. Ӧcalan må stå fritt til direkte kontakt med PKK for å være med å bestemme kursen på prosessen videre. En oppløsningskongress for PKK avhenger av at Tyrkia også viser fram sin vilje til å være med på fredsprosessen».
Bilde: ANF 28.febr 2025
Muslim sier at leder Apo klart forklarer hvorfor de startet sin væpnede kamp og understreket «at den væpnede kampen startet i en situasjon med sjølforsvar (sjøl ble Apo fordrevet til Syria for å berge livet etter at PKK ble stiftet). Hvis staten tar demokratiske steg, politisk, kulturelt og for å sikre folks frihet, vil det kurdiske spørsmålet kunne løses politisk. Da vil det ikke bli påkrevd å drive væpnet kamp lengre. Det kurdiske spørsmålet bir nå diskutert internasjonalt og har blitt en global sak. Derfor har det kurdiske folket nådd fram til et nivå hvor politiske og diplomatiske midler tar over.
Han sier videre at det nå er den tyrkiske staten som nå fiendtlige griper inn mot det kurdiske folket i all de 4 delene av Kurdistan. «Hvis en politisk løsning ikke kan bli nådd i Syria i dag, og også Irak og Iran er kaotisk og i krise, er det den tyrkiske staten som er ansvarlig. Hvis det kommer til et skifte i Tyrkia, vil det få direkte følger i andre deler av Kurdistan. (Han peker her på at utspillene både fra KDP og PUK m.fl), som åpner for at det kurdiske spørsmålet kan løses gjennom politiske og organisatoriske tiltak og kamp.
Muslim avslutter med å peke på at det er uakseptabelt at det tyrkiske staten ber om avvæpning mens den sjøl kontinuerlig angriper områdene i Rojava og resten av DAANES. Geriljaen og det kurdiske folket vil ikke akseptere en overgivelse. Geriljaen er i en forsvarssituasjon, ikke i en offensiv angrepssituasjon slik som Tyrkia er. Det er den tyrkiske staten som må erklære en våpenhvile, også med tiltak som å løslate politiske fanger, som så vil få PKK til å ta ytterligere skritt mot fred også.
Muslims utsagn samsvarer her med det Europarepresentent for DAANES , Abdulkarim Omer uttalte overfor Rødt og Solkurd 7.februar etter Permanent Peoples Tribunale Rojava versus Turkey i Brussels.
Han sa at DAANES også var innstilt på videre forhandlinger med de nye makthaverne fra HTS i Damaskus, selv om de ennå ikke ble enige om prosessen for en ny konstitusjon og etablering av et nytt Syria med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupperinger på det første møtet de hadde.
Men, som det sees fra et felles oppslag fra 35 syriske partier på vår nettside 28.februar, var verken DAANES eller PYD invitert til felleskonferansen for syriske organisasjoner som nettopp var sendt ut. Noe som igjen understreker at fredsutspillet fra Öcalan, som de fleste ser ut til å se positivt på, er starten på en prosess som krever at alle parter må bidra med sitt for å kunne gjennomføres.
I en uttalelse på ANF 1.mars 2025 meldte PKKs såkalte Eksekutiv Kommite (vanligvis i dag oppfattet som Kurdistan Communitees Union) at »Oppfordringen om Fred og Demokratisk Samfunn» fra Öcalan 27.februar var et Manifest som belyste veien for alle frihets og demokratiske krefter for vår tid».
-At en ny historisk fase var begynt i Kurdistan og Midt Østen, som vil ha stor innflytelse på utviklingen for frie liv og demokratisk styresett verden over.
-De erklærer også en våpenhvile på egne vegne fra denne dagen for sine væpnede enheter. Men understreker at det er opp til alle parter som vil være med på prosessen å bestemme sine tiltak for å bidra med sitt til å realisere prosessen. Inkludert Tyrkias spesielle ansvar, slik PYDs Salih Muslem understreket sterkt.
-De sier at Ӧcalan personlig vil delta på kongressen som skal sette i verk denne prosessen (som må sees i sammenheng med pågående kampanjen for å oppheve isolasjonen av Öcalan).
Videre at oppfordringen er starten på en prosess, ikke slutten/fullbyrdelsen!
Det oppfordres også om å bruke både 8.mars og Newroz til å markedsføre og videreutvikle denne frihets og demokratikampen! Senere meldinger varsler at appellen fra Öcalan vil bli framført offentlig på Newroz feiringen i Amed.
I en historisk kunngjøring har Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK), oppfordret organisasjonen til å legge ned våpnene og oppløse seg selv. Denne oppfordringen kommer etter over 40 år med konflikt mellom PKK og den tyrkiske staten, en konflikt som har resultert i mer enn 40 000 dødsfall.
Öcalans budskap ble formidlet av en syv medlemmer stor delegasjon som møtte ham i Imrali høysikkerhetsfengsel tidligere i dag. Delegasjonen besto av Sirri Süreyya Önder, Pervin Buldan, DEM-partiets medledere Tülay Hatimoğullari og Tuncer Bakirhan, Ahmet Türk, DEM-partiets Istanbul-representant Cengiz Çiçek og advokat Faik Özgür Erol fra Asrin Law Office. Öcalans medfanger, Ömer Hayri Konar, Hamili Yıldırım og Veysi Aktaş, deltok også i møtet.
Under en pressekonferanse på Elit World Hotel i Istanbul leste Ahmet Türk og Pervin Buldan opp Öcalans erklæring på henholdsvis kurdisk og tyrkisk. I erklæringen påpekte Öcalan at PKK ble etablert under det 20. århundrets voldelige epoker, preget av verdenskriger og undertrykkelse av kurdisk identitet. Han understreket at endringer i verdensbildet og forbedringer i ytringsfriheten har svekket grunnlaget for PKKs eksistens, og at organisasjonen derfor bør oppløses.
Öcalan fremhevet også det historiske samarbeidet mellom tyrkere og kurdere, og behovet for å gjenoppbygge dette forholdet basert på demokrati og gjensidig respekt. Han oppfordret til respekt for identiteter, fri selvutfoldelse og demokratisk selvorganisering av alle samfunnsgrupper. For å oppnå varig fred foreslo han at PKK skulle avholde en kongress for å beslutte å legge ned våpnene og integrere seg frivillig i staten og samfunnet.
Denne kunngjøringen har skapt både håp og skepsis i Tyrkia. Mens noen ser det som et positivt skritt mot fred, er andre usikre på om PKK vil følge oppfordringen. Politiske analytikere spekulerer i at Öcalans utspill kan være knyttet til president Recep Tayyip Erdoğans politiske manøvrering for å sikre støtte fra kurdiske velgere i forkant av kommende valg. Det gjenstår å se hvordan denne utviklingen vil påvirke den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen.
Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.
På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll
Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria». Regionen oppsto i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK. Inntil for få dager siden hadde den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at feminisme, økologi og sosial rettferdighet blir realisert.
Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG. Det var først etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG (under veiledning av USA) ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria. SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.
De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett fordelene ved å delta i samarbeidet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg med de nye makthaverne i Damaskus.
Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij. Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.
Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij. Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.
SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS vil holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.
De syriske regjeringsstyrkene trakk seg lørdag raskt ut av Aleppo, fullstendig overrumplet av offensiven til al-Qa’ida-fronten Hayat Tahrir ash-Shams (HTS). Nå har Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF) tatt kontroll over landsbyer og kontrollposter mellom Aleppo og ash-Shahba (Şehba) for å stanse de islamistiske jihadistenes frammarsj, ifølge lokale rapporter på bakken.
De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden i SDF. De skal nå ha tatt kontroll over Aleppos internasjonale flyplass og landsbyene Dewir Hafir, Tal Arn og Masakanah øst for Aleppo.
Det bekrefter to kilder: den kurdiske journalisten Scharo Maroof overfor Medya News og det britiskbaserte nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) .
Medya News rapporterer om sporadiske trefninger i landsbyene Beneh, Harbel, Ain Dara og Maranaz mot tyrkisk-allierte terrorgrupper.
Kurdisk mobilisering
SDF har sendt inn over 4000 militssoldater i de kurdiske nabolagene Hanano, Tishrin, Khalidiyah og Andalus nord og øst i Aleppo. Her har det stått kamper mot tyrkisk-støttede grupper som slåss under fanen til Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-ḥur).
FSAvar den første opprørshæren som ble dannet i 2011 med tung støtte fra vestlige land. FSA samlet opp desertører fra Assad-hæren som ga den et mer sekulært preg.
Den kurdiske analytikeren og journalisten Amed Dicle peker på at SDF har gått inn der Assad-hærens 4. divisjon har trukket seg tilbake. Samtidig skal SDF ha inntatt byen Marat an-Numan i Idlib-provinsen mens HTS rykket mot Aleppo. Det innebærer i så fall at SDF har tatt kontroll med viktige deler av provinsen.
Det betyr at SDF og YPG/YPJ forsøker å fylle sikkerhetsvakuumet på noen av de stedene som Assad-hæren ga opp. De har inntatt strategiske posisjoner som kan få konsekvenser på kort og lang sikt, avhengig av hvordan kampen om Aleppo utarter seg og hvor lang tid de vil ta – ikke minst med tanke på hvor intenst og langvarig det forrige slaget om Aleppo var.
Den internasjonale flyplassen som kan bli vanskelig å holde uten russisk og syrisk luftstøtte, har stor betydning. Det samme gjelder kontrollen over Tal Aran, Tal Hasel og Maskanah som sikrer tilgangen til landsbygda øst for Aleppo. SDF er til stede i de to bydelene hvor det bor flest kurdere, Ashrafieh og Sheikh Maqsoud.
Korridor og buffersone
SDF er i ferd med å opprette en korridor mellom Aleppo og Manbij som ligger vest i området til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES).
Manbij har vært frontline mot de områdene tyrkiske styrker erobret under Operasjon Eufrats skjold (august 2016-mars 2017) med hjelp av syriske leiesoldater.
Korridoren skal hindre at de islamistiske gruppene i Aleppo oppretter direkte forbindelser med det okkuperte området rundt al-Bab og mot Afrin lenger vest som Tyrkia okkuperte under Operasjon olivenkvist (januar-mars 2018).
I 2018 inngikk SDF en avtale med den syriske regjeringshæren til president Bashar Assad om å patruljere buffersonen i utkanten av Manbij mot det tyrkisk-okkuperte området.
Om lag tre tusen flyktninger hadde kommet til AANES-området i løpet av lørdag. Flere er på vei.
Salafist-jihadistenes offensiv startet i Idlib-provinsen onsdag. HTS erobret rundt femti mindre byer og landsbyer og sikret kontroll over hovedvei M5 mellom Aleppo og hovedstaden Damaskus.
HTS som var kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, kom seg raskt til utkanten av Aleppo fordi Assad-hæren ble tatt på feltsenga og fordi det tok tid å få de russiske flyene på Khmeimim-basen i kystprovinsen Latakia på vingene.
Regjeringshæren trakk seg deretter ut av Aleppo, oldtidas Halab, og overlot det meste av to millioner-byen til HTS og andre allierte militser.
HTS rykket inn fra vest, slik de gjorde da de beleiret Aleppo i juli 2012. Aleppo holdt seg lenge utenfor den regionaliserte borgerkrigen, og innbyggerne svarte 11. oktober med en stor demonstrasjon på Saadallah al-Jabri-plassen i sentrum til støtte for Assad-regimet i protest mot jihadistenes selvmordsbomber i byen.
Det pågikk harde bykamper utover våren 2013, hus for hus, gate for gate som la store deler av byen i ruiner, inkludert det meste av Madina-souken, baseren i Gamlebyen som sto på Verdensarvlista, og den store moskeen.
Krigen fortsatte deretter i over tre år, fram til juli 2016 da regjeringsstyrkene kuttet jihadistenes forsyningslinjer. De inngikk i desember 2016 en avtale med Assad-regimet – og Russland – om å evakuere til Idlib-provinsen hvor de siden har hatt fotfeste.
Jihadistenes siste utpost, vest for Alepp, ble ryddet bort i februar 2020.
Krig i nye rammer
I løpet av åtte år har over en halv million flyktninger kommet tilbake til byen. Kurdiske styrker dro fra Aleppo i februar 2018 i et forsøk på å stanse tyrkernes invasjon i Afrin.
Mye tyder på at “stilheten” har gått utover årvåkenheten. Nå florerer det med videoer av jihadister som jubler over at de er tilbake i Aleppo.
HTS hevdet søndag at de hadde nådd sentrum av byen etter at de umiddelbart hadde inntatt fem nabolag i vest. Det var før meldingene kom at SDF hadde gått inn i byen fra øst. Det skal dessuten være spesialstyrker fra Assad-hæren på vei.
HTS har “ligget i dvale” i Idlib-provinsen fordi regjeringsstyrkene ikke har hatt kapasitet til å bryte gjennom. Det har i stedet oppstått både et modus operandi (måte å operere på) og modus vivendi (måte å leve på), en foreløpig ordning som inneholder et sett med storpolitiske faktorer hvor Assad-regimet i Damaskus og Syria har havnet i bakleksa.
Faktorene innbefatter
Russlands krig i Ukraina,
Tyrkias lavintensitetskriger mot de kurdiske områdene i Nord-Syria og Nord-Irak,
Israels folkemorderiske krig i Gaza og massive bombing i Libanon som har svekket Hizbollah, en viktig Assad-alliert,
bruddet i de diplomatiske forhandlingene mellom Tyrkia og Syria
og den latente spenninga mellom Israel og Iran.
Den regionale og geopolitiske ramma tilsier at både USAs og Israels interesser er vekket. Israel har hatt god kontroll med Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar, siden erobringa og seinere annekteringa av Golanhøydene under Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973).
USA er ute etter å ytterligere svekke Russland, et langsiktig mål som ble framsatt i alle offentlighet umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd av Paul Wolfowitz, viseforsvarsminister under president George H.W. Bush (1989-93) og president George H. Bush (2001-05), en sentral ideologisk føringsoffiser blant neocons i Republikanerne.
Tyrkia mot Syria
De diplomatiske sonderingene mellom Ankara og Damaskus tok brått slutt da president Assad stilte president Recep Tayyip Erdoğan overfor et ufravikelig krav: Trekk Tyrkia ut av de okkuperte områdene langs grensa, fra Afrin i vest til Ras al-Ain (Serê Kaniyê) i Hasakah-regionen og Tal Abyad i Raqqa-regionen i øst.
De to siste stedene ble erobret under Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren 9.-17. oktober 2019. Tyrkia satte Syrias nasjonalhær (SNA) av jihadistiske leiesoldater til å bevokte området som tidligere lå under den kurdiske administrasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan).
Intervensjonen skjedde da president Donald Trump vurderte å trekke den lille kontingenten av amerikanske styrker ut av Nord-Syria og da Russland pleiet gode forbindelser med Nato-landet Tyrkia som hadde mange uoverensstemmelser med USA.
Det gjaldt ikke minst kjøpet av det russiske rakettsystemet S-400 som førte til at Tyrkia ble ekskludert fra F-35-programmet.
Dagen før HTS-offensiven mot Aleppo ga USA tillatelse til Tyrkia å utplassere sine fire S-400-batterier og sette dem i kampmodus i løpet av tolv timer. Ankara skal dessuten ha bestilt seks F-35, opplyser BulgarianMilitary.com.
– USA har ikke lenger noen innsigelser mot at Tyrkia bruker S-400, uttalte forsvarsminister Yasar Güler. For Tyrkia betyr S-400 at Ankara ikke lenger er like avhengig av Natos militære strukturer, som amerikanske Patriot-raketter.
HTS-offensiven, kalt Operasjon Stopp aggresjonen, kan gi bud om at Tyrkia igjen forsøker å utnytte geopolitisk og regional uro til å forfølge sine interesser. Det kan åpne for en fjerde militær invasjon i Nord-Syria for å innta de resterende landområdene nord for hovedvei M4 og å angripe AANES slik Israel har gjort med Hizbollah i Libanon.
Støtte til jihadister
Meldingene fra flere hold går ut på at Syrias nasjonale hær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī) slåss sammen med HTS. SNA blir støttet av Tyrkia, og rapportene fra fronten viser til at jihadistene er godt utrustet.
HTS er resultatet av gjentatte taktiske manøvre blant jihadistene i Syria siden opprøret i 2011 og ikke minst etter at Den islamske staten (for Irak og Levanten/ash-Shams) opprettet sitt kalifat i 2014 og la under seg store landområder i Irak og Syria, med Raqqa ved bredden av Eufrat i Irak som kalifatets hovedstad.
Jabhat an-Nusra tapte terreng og jihadister til IS og brøyt angivelig tilslutninga til al-Qa’ida i 2016 av taktiske grunner for å komme unna terroriststemplet.
HTS ble dannet i 2017 i et internt oppgjør som følge av at Nusra-fronten var på vikende front på flere hold, både fra IS og fra alliansen mellom Assad, Russland, Iran og Hizbollah.
Den grønne tråden gjennom de ulike organisasjonene og konstellasjonene er Abu Mohammad al-Julani (42), nom de guerre (krigsnavnet) til Ahmed Hussein ash-Shara, født i Riyadh i Saudi-Arabia og oppvokst med wahhabismen, den saudiske salafistiske statsreligionen.
“Erobrersjeiken” som hadde kamperfaring mot USAs okkupasjonsstyrker i Irak fra 2003, var emiren av Jabhat an-Nusra (januar 2012 – juli 2016) og emiren av Jabhat Fatah an-Nusra (juli 2016 – januar 2017).
Han ble øverstkommanderende for HTS i oktober 2017 da han tok over ledelsen etter Abu Jaber Shaykh, kommandanten for Harakat Ahrar ash-Shams al-Islamiyya (Levantens innbyggeres islamske bevegelse). Det var en gruppe som ble støttet av Saudi-Arabia og dermed hadde motsetninger til al-Qa’ida.
Al-Julani, en nisba (arabisk stedsangivelse i navn) som refererer til de annekterte Golan-høydene, har bevisst forsøkt å tone ned den ideologisk-religiøse profilen for å få støtte fra vestlige land og regionale allierte.
De har vært splittet i sin støtte til ulike jihadistgrupper i Syria.
Qatar har støttet grupper som sogner til det muslimske brorskapet, inkludert Hamas i Palestina, mens Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt er harde motstandere av Brorskapet.
Tyrkias strategi
Rami Abdul Rahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), hevder overfor Radio Farda at offensiven har vært planlagt siden september, men at Ankara har holdt igjen.
SDF synes å være forberedt på at Tyrkia vil forsøke å innringe de kurdiske styrkene, mener Ahmed Dicle. AANES har i fem år ligget i beredskap for en fjerde invasjon som president Erdoğan har bebudet med jevne mellomrom.
Samkjøringa av mellom HTS, SNA og FSA, tidligere rivaliserende grupper, peker mot Tyrkia. SNA angrep Aleppo fra tyrkisk-kontrollert område i forkant av offensiven fra Idlib, melder Rojava Information Centre. Senteret omtaler SNA som en rein leiehær for Tyrkia som er satt sammen av syriske jihadister fra ulike grupper som søkte tilflukt i Tyrkia.
SNA er finansielt og materielt helt avhengig av Ankara. Jihadistene har fått bosatt seg i de okkuperte områdene i Nord-Syria sammen med sine familier under det tyrkiske flagget som vaier fra offentlige bygninger. Det har smidd SNA som ble formelt etablert i 2017, sammen i kampen mot Assad-regimet, et mål de deler med HTS og FSA.
SNA som i begynnelsen besto av deler av FSA og turkmensk milits, blir dermed et instrument for strategiske tyrkiske interesser og ambisjoner i Syria til tross for århundregamle motsetninger mellom tyrkere og arabere.
Tyrkia bruker dessuten SNA i kampen mot de syriske kurderne som er allierte med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia og som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme eller apoisme.
Tyrkia bruker helt bevisst syriske flyktninger til å forandre den demografiske sammensetninga i grensetraktene. Det har vært gammel politikk fra Det osmanske rike – men også for det syriske Ba’ath-partiet og Assad-regimene etter den franske mandatperioden.
Tyrkia har dessuten brukt SNA som leiesoldater i Libya og i fjellenklaven Nagorno-Karabakh der Tyrkia har støttet Aserbajdsjan mot Armenia.
Russland og Ukraina
Russland har de siste to døgnene forsøkt å bombe opprørsstillingen i Aleppo- og Idlib-provinsen. Men situasjonen i Ukraina leder til spørsmålet om Moskva er på vei ut.
Det går spekulasjoner om at president Vladimir Putin skal ha varslet Assad om dette i Moskva dagen før hæren overlot Aleppo til opprørsfronten.
Det er uansett begrenset hvor mye Russland kan sette inn, og Hizbollah er sterkt redusert. Da er det opp til Irans revolusjonsgarde (Pasdaran) som har organisert de sjiamuslimske militsene som har utgjort en sentral del av Assads styrker.
Dette er utvilsomt på Israels og USAs radar i forlengelsen av bombinga av Libanon.
Et nytt element har kommet inn: HTS har søkt partnerskap med Ukraina i en felles kamp mot Russland. Det kan bety en ny fase av den langvarige konflikten i Syria som snart har vart i snart 14 år.
Kyiv Post refererer til rapporter om at ulike islamistiske grupper i Idlib har fått “operativ trening fra spesialstyrken Khimik i den ukrainske militæretterretningas hoveddirektorat HUR (Holovne upravlinnia rozvidky Ministerstva oborony Ukrainyj). Detligger under forsvarsdepartementet. Etterretningstjenesten som ble opprettet i september 1992, var arvtaker etter sovjetiske GRU.
HUR har vært brukt mot russiske interesser i utlandet. Ukrainske spesialsoldater skal ha angrepet Rapid Support Forces (RSF) som får støtte fra russiske leiesoldater fra Gruppa Vagnera (Wagner) i Sudan, meldte CNN 20. september i fjor.
I mars 2024 kom det nye meldinger om at Timur-avdelinga er i kamp med Wagner og RSF. HUR skal ha bistått en islamistisk milits i et angrep på Wagner-soldater i Mali 26. juli.
Det er i samsvar med hva HUR-sjefen generalmajor Kyrylo Budanov sa i mai i fjor om “å ødelegge russiske krigsforbrytere uansett hvor i verden de må befinne seg,” ifølge Wall Street Journal.
Ingen av disse meldingene er offentlig bekreftet eller blitt verifisert av uavhengige killder.
Ukrainsk etterretning i Syria
Kyiv Post viser til at Khimik lærer opp grupper i bruk av droner. De skal ha stått bak et angrep mot en russisk base i utkanten av Aleppo 15. september. Russiske angrepsdroner og «kamuflerte improviserte eksplosive enheter» ble ødelagt, opplyser “en militær etterretningskilde” til avisa.
I fjor takket Assad ja til Russlands tilbud om å opprette flere baser i Syria, meldte Al-Jazeera i 16. Mars 2023, vel to måneder etter at forsvarsdepartementet i Moskva meldte at de to landene hadde gjenopprettet flybasen Jarrah øst for Aleppo.
Russiske spesialstyrker skal ha blitt drept under framrykkinga til HTS mot Aleppo.
Russland vil sende flere Su-34 jagerfly til Syria, melder Reuters.
De grønne områdene markerer kravet fra Det osmanske riket etter 1. verdenskrig. Kilde: Klassekampen.
Intensiverer angrepene i Irak og Syria
Under dekke av Israels kriger og høyspenning i Midtøsten forfølger Tyrkia sine nyosmanske mål i de kurdiske områdene i Irak og Syria uten at landenes styresmakter er i stand til å forsvare seg gitt de rådende forholdene i landene og internasjonalt.
Mottakelsesrommet til den kurdiske nasjonalkongressen KNK, paraplyorganisasjon som jobber for enhet mellom frigjøringsorganisasjonene i alle deler av Kurdistan, er møblert med store tresetere og lenestoler. Her kan en riktig synke ned i historia og samtidig føle hvor høyt det er under taket slik det høver seg en herskapsbolig i Brussel-bydelen Ixelles.
Det er som om det strekker seg et tidsbånd mellom maleriet av den kurdiske oldtidsbyen Hasankeyf på den ene veggen og fotokollasjen av Fidan Doğan (Rojbin), Sakine Cansiz og Rohanî (Leyla Saylemez) på den andre siden av rommet. Hasankeyf forsvant i Tigris under fem hundre meter med vann i Ilisu-dammen i april 2020. De tre kvinnene ble likvidert på det kurdiske informasjonssenteret i Paris i januar 2013 av tyrkiske leiemordere.
Utenfor kontoret, nederst i Jaan Stasstraat, raser krigene i Midtøsten. Naturligvis ikke bokstavelig, men Israels folkemorderiske krig i Gaza, invasjon i Sør-Libanon og høyspenninga mellom Israel og Iran preger alt som rører seg innenfor veggene. Alle fire himmelretningene av Kurdistan er berørt i mer eller mindre grad i periferien. Ute av syne, men ikke ute av sinn.
– Det gjør vondt å se hva som skjer i Gaza, sier Zübeyir Aydar. Han sitter i ledelsen for KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) og KCK (Koma Civakên Kurdistanê); den siste omfatter organisasjonene som sokner til ideologien til PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme. Organisasjonene blir omtalt som “det sivile PKK”, Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê) og dets geriljastyrker Folkets forsvarsstyrjker (HPG). KNK ble opprettet av PKK i april 1985. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union
PKK-familien har alltid distansert og avgrenset seg mot islamistiske organisasjober – og har alltid blitt forfulgt av dem. Juristen Zübeyir Aydar fra Eruh i Sirt-provinsen i tyrkisk Kurdistan er leder for justiskomiteen i KNK og president i Kongra-Gel (Kurdistans folkekongress). Han går i rette med politikken til Hamas og mener at politikken til Det muslimske brorskapet som Hamas er del av, er “ikke akseptabel”. – Israel fører krig mot folkeretten og alle humanitære lover. De kan ikke bare drepe folk. Men Hamas kan heller ikke drepe sivile som de gjorde 7. oktober, bare for å gjennomføre en aksjon. Politikken må ha et mål, og for å nå dette målet, er det ikke nødvendig å ty til ulovlige midler, mener Aydar.
Vanskelig solidaritet
– Vi er imot krig mot Tyrkia. Men det er slik vi opplever det nå. Vi opplever at folk blir drept i Istanbul, i Ankara, andre steder i Tyrkia. Det er umoralsk, forbrytelser. Krigene i nærområdene påvirker oss. Tyrkia er inne i Nord-Irak og Nord-Syria. Palestina-krigen kommer nærmere oss.
– At palestinerne støtter Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, slår inn hos oss. Vi sier til våre: “Gå ut og delta i demonstrasjonene mot Israel.” Vi får tilbake spørsmålet: “Hvorfor, når Erdoğan støtter Hamas?” Og når en Hamas-leder er med å heise det tyrkiske flagget i Afrin? forteller Aydar. Den kurdisk-dominerte grenseenklaven Afrin, nord-vest for Aleppo i Syria, har vært under tyrkisk kontroll ved hjelp av salafistiske jihadister og is’ere siden Tyrkias andre intervernsjon, “Operasjon Olivenkvist” i januar-mars 2018.
– Vi lever i midtpunktet, vi blir påvirket fra alle kanter, og vi har de samme konstellasjonene av politiske krefter som ellers i Midtøsten. De statene vi som kurdere har problemer med, er del av dette, og de har sin egne interesser, mens vi faller utenfor den internasjonale dagsordenen. – Tyrkia bruker Gaza-krigen til å stramme til sine egne okkupasjoner i Syria og Irak fordi det rår komplett taushet rundt Tyrkia. Ingen snakker om det. Det har vært sju bombingetokter i Başûrê; to journalister har blitt drept. Ingen snakker om det, sier Aydar. Han bruker den kurdiske betegnelsen på de kurdiske områdene i Nord-Irak.
På gamle jaktmarker
– Dette er en krig for annektering, ikke okkupasjon. Det er det ultimate målet for den tyrkiske staten, mener Besê Hozat, medlem av eksekutivrådet i KCK. Det er en ny dimensjon som har blitt tydelig siden midten av mai da Tyrkia rykket dypere inn i Nord-Irak, påpeker hun overfor det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (ANF).
Det har blitt så åpent at tyrkiske soldater passerer gjennom de offisielle grenseovergangene etter at Barzani-klanene som styrer Kurdistans demokratiske parti (KDP), inngikk en ny avtale med Ankara.
“Sultan” Erdoğan har tatt for seg Misak-ı Millî (Nasjonalpakten), de seks vedtakene som det siste parlamentet i det osmanske rike gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 for å streke opp grensene før Sévres-traktene ble signert seinere på året, 10. august. Avtalen streket opp et Kurdistan. Den inkluderte ikke de områdene i Syria og Irak som parlamentet i Istanbul hadde tenkt seg.
Kartet ble igjen revidert i Lausanne-avtalen 24. juli 1923, nå med Ankara (oldtidsbyen Ancyra eller Angora) som hovedstad i republikken Tyrkia. Grenseområder fra Adana til Nusarbyn og Jazirat Ibn Umar (Cizre) tilfalt Tyrkia og utgjør grensetraktene mot Syria fra vest mot øst.
I Irak brøyt det ut et antikoloniale opprør mot britene etter 1. verdenskrig (1914-17). Det kom fra tre hold: Forbundet for islamsk oppvåkning (League of Islamic Awakening/Jam’iyya an-naḥda al-islāmiyya) ble organisert i det sjiamuslimske religiøse senteret Najaf. Det muslimske nasjonalforbundet (Muslim National League/Jam’iyya al-waṭaniyya al-islāmiyya) og Uavhengighetens voktere (Guardians of Independence/Harās al-istiqlāl) hadde grupper i Karbala, Najaf, Kut og Hillah. De ble ledet av irakiske offiserer, sunnimuslimske imamer og sjiamuslimske ayatollaer.
Opprøret gjorde at Tyrkia ikke vant fram med sine krav på Mosul og Kirkuk, den viktige oljebyen i nordøst som mange kurdere anser som sitt “Jerusalem”.
Henter fram Misak-i-Millî
Bestrebelsene etter Misak-i-Millí-grensene går tilbake til 2019, til okkupasjonen av Hakurk som ledet opp til det lange slaget om Heftanin i Nord-Irak fra juni 2020. I Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria startet Misak-i-Millî med invasjonen i Afrin i begynnelsen av 2018. Den ble utvidet med Tyrkia tredje intervensjon, “Operasjon Fredsvår”, i oktober 2019. Sammen med jihadistene i Syrias nasjonale hær (SNA) inntok de Tell Abyad (Girê Spi) og områdene rundt ned mot den arabiske byen Manbij der Syrias demokratiske styrker (SDF) holdt stand. De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPF) utgjør ryggraden i SDF.
Tyrkia forfølger Misak-i-Millî skritt for skritt mot annektering, innrømmer Devlet Bahçeli, leder for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP), alliansepartner til Erdoğans Lov- og rettferdighetsparti (AKP) og som driver kennelen med den morderiske gruppa De grå ulver. Tyrkisk media er med på notene, i all åpenhet under streng sensur. Det gjør okkupasjonen og annekteringsambisjonene mer offentlig.
Tyrkia har kraftig utvidet militærbasen og har nå nesten hundre baser og militære poster i Sør-Kurdistan uten at Bagdad synes å være i stand til å gjøre noe med det. Det skyldes ikke minst alliansen mellom Ankara og KDPs Barzani-dynasti i Erbil (Hewler). Utpostene blir gradvis militarisert med tanke på å bi permanente baser, bundet sammen av stadig flere veier som tyrkerne anlegger på irakisk side av grensa. Nye veier går rett nordover til grensa for å frakte ut tømmer og råvarer.
På Amediye-veien til Diyarbakir går transporten av gods og militære begge veier. Slik har det vært i flere år her. Nå pågår den frie ferdselen på mange flere avsidesliggende grenseveier. Det dreier seg om regelrett plyndring selv om det renner inn penger til Barzani og KDP.
– Den tyrkiske staten ser at det pågår kriger over alt og antar at ingen vil intervenere i deres planer fordi alle er opptatt med krig og bryr seg ikke om folkerett eller menneskerettigheter. Nå som oppmerksomheten er spredt, vurderer de situasjonen slik at ingen kommer til å konfront dem om de forsøker å gjennomføre Misak-i-Millî i Rojava og Başûrê, det sørlige Kurdistan, konstaterer Besê Hozat overfor ANF.
Lammet Bagdad alarmert
Tyrkias gamle grenser fins i realiteten ikke lenger, mener hun. Tyrkia sikter seg inn på de lave Hamrin-fjellene, den vestligste delen av de høyere Zagros-fjellene som går gjennom den etno-religiøse blandingsprovinsen Diyala mot grensa til Iran og deretter følger Tigris mot nordvest. Den arabiske 1300-tallshistorikeren, sosiologen og filosofen Ibn Khaldun (1332-1406) kalte dem “de kurdiske fjellene”. Det omfatter Kirkuk, Mosul og Sleimani (Suleimania), men går klar av Barzanistan, KDP-områdene med sete i Erbil.
Tyrkias planer om å angripe Medya under sommeren, alarmerte Bagdad. Medya-området dekker Qandilfjellene hvor PKKs HPG-gerilja har baser. Her startet årets tyrkiske offensiv 16. april, hver gang med løfter om å knuse PKK/HPG. Offensiven førte til mange møter mellom Irak og Tyrkia. Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK, er likevel forundret over mangelen på reaksjoner, også blant kurdere. Om Tyrkia vinner i Medya, blir alle kurdere berørt på begge sider av grensa; det vil bli vanskelig å bo i området, advarer han overfor ANF. Det er derfor Tyrkia går så hardt og direkte til verks, påpeker han. Motstanden har vært hard. PKK har vært i fjellene i mer enn førti år, men har aldri rettet seg mot den irakiske staten, heller ikke under Saddam Hussein.
Det er utelukkende KDP og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har angrepet PKK for å hindre at PKKs samlende politikk for kurdere vinner fotfeste. Under offensiven forsøkte Ankara å rekruttere Bagdad og KDP til kampene mot PKK/HPG. PUK har nedjustert sine fiendtligheter overfor PKK og får selv merke KDPs politistat i den autonome kurdiske regionen. Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) setter politiske avtrykk i den kurdiske befolkningen i “Talibanistan”, PUK-områdene som har vært styrt av klanen til nå avdøde president Jalal Talibani (1933-2017).
På grunn av dette har PUK åpnet for å delvis samarbeide med partiet Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî), som sokner til «PKK-familien» i Sulemania-regionen. Tevgera Azadi ble forbudt av høyesterett i Erbil i juli. PUK sendte også hilsen til det syrisk-kurdiske PYD (Partiya Yekîtiya Demokrat) i Daanes-regionen på sin 10.partikongress og oppfordring til koordinering og samarbeid mellom kurderne i Midtøsten.
Ankara har fått Bagdad til å terrorstemple PKK, i likhet med USA, EU og Tyrkia, beklager Sabir Ok og minner om at PKK var aktiv med å bekjempe Islamsk stat (IS), særlig i Sinjarfjellene der IS var i gang med folkemord mot yazidiene. Det var ikke like populært i mange kretser i Irak, uavhengig av PKK og IS.
Det knugende spørsmålet er likevel hvordan Irak, som en selvstendig stat, kan tillate at Tyrkia okkuperer hundrevis av kvadratkilometer av irakisk territorium. Svaret er kanskje at Irak som stat, har vært relativt svak og at Bagdad har hatt begrenset kontroll i sine kurdiske randområder – og at kurderne har vært en felles fiende for myndighetene på begge sider av grensa. Selv Saddam Hussein inngikk avtaler med Ankara som ga tyrkerne innpass i grenseområdene.
Tyrkia har aldri hatt så mange soldater og stått så langt inne i Irak som i dag siden det osmanske rike. Det tok grep om gamle Babylon og Mesopotamia fra araberne i 1534. Nå ligger KDPs og PUKs peshmergas, militsoldater, som en buffer mellom det irakiske hæren og den tyrkiske okkupasjonen på grunn av de dype interne motsetningen innad i Irak.
Demokratisk autonom administrasjon
I Syria virker det som om rystelsene fra det store jordskjelvet i Tyrkia som også rammet deler av Syria, fikk frontene til å stivne. Med unntak i Rojava (“Vestlandet”). Området som blir styrt av Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), er under konstant angrep fra Tyrkia og deres hær og grupper av leiesoldater og en permanent trussel om en fjerde militærintervensjon for å okkupere nye deler av Nord-Syria.
Nå slår ringvirkningene av Israels kriger inn over Daanes, slik Zübeyir Aydar forteller om. Det er bokstavelig. Krisekontoret til Daanes varslet allerede 6. oktober at 17.558 flyktninger fra Libanon hadde kommet til regionen. De er ikke libanesere. De fleste flyktningene har søkt husly hos slektninger; andre havner i omplasseringssenterne som forsøker å håndtere gamle og nye flyktningsproblemer som stammer fra både Tyrkias tre militære intervensjoner og kampen mot IS.
Libanesiske myndigheter har representanter i Daanes som hjelper til i samarbeid med Newroz Cultural Association i Beirut. Heyva Sor a Kurd (Kurdisk røde halvmåne) rigger til telt i flere byer for folk som kommer fra Libanon.
– Situasjonen i Midtøsten er kaotisk. Stormaktene og internasjonale interesser setter opp befolkningene til å slåss mot hverandre uten å bruke egne styrker på bakken, mener Mizgin Ahmed, Europa-representant for det syrisk-kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD). Hun holder til i de fabrikkliknende lokalene til Daanes i Rue des Deux Églises “neri bakken” fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg i Brussel.
– 7.oktober medførte at Israel gikk til angrep på Palestina. På samme tid angrep Tyrkia sivile mål i Nord-Syria og forsøker hele tida å endre den demografiske situasjonen her. Utad støtter Erdoğan Palestina, men samtidig samarbeider Ankara økonomisk og på andre måter med Israel, påpeker Mizgin Ahmed.
FN-rapport: Tyrkiske krigsforbrytelser
De tyrkiske rakett- og droneangrepene rammer i stor grad sivile mål; de fleste rettet mot Rojava, den kurdiske delen av Daanes. Rapporten fra FNs undersøkelseskommisjon for Syria som ble lagt fram i midten av september, slår fast at flere av angrepene er å betegne som krigsforbrytelser. Kommisjonen advarer mot at angrepene intensiveres på flere frontavsnitt, melder Firat News (AFN).
Angrepene har rammet diabetesklinikken på det medisinske senteret i Kobanê (Ain al-Arab) og dialyseavdelingen på helsesenteret i Qamishli, grenseby tvers overfor Nusaybin i Tyrkia. I begge tilfeller ble sivile drept. To Røde halvmåne-ambulanser, godt merket, ble truffet under utrykking etter at landsbyene Hatimiya og Tal Hamis i Qamishli ble beskutt fra droner 31. mai. Rapporten fastslår at merkinga gjør at det kan dreie seg om krigsforbrytelser, og at “mangelen på identifiserte militære mål i umiddelbar nærhet” ved 63 tilfeller innebærer brudd på krigsretten. Tyrkia har gått etter varelagre og bombet kraftstasjonen i Swediya. Det slo ut elektrisitet- og vannforsyninga i deler av det viktige Hasakah-provinsen der de fleste angrepene finner sted. Hasakah-området huser vel en million mennesker.
Disse angrepene fant sted i første halvdel av 2024 som rapporten dekker. Fra sommeren har raidene blitt trappet opp.
Motsetningspagetti
Motsetningene er som ei gryte med spagetti, de går på kryss og tvers. Det som tilsynelatende ikke hører sammen, klikker på plass som Meccano-sett. Tyrkia og Iran som står på hver side i Syria-konflikten, står sammen om å blåse til krig i Deir az-Zur, byen ved Eufrat i den oljerike provinsen mot grensa til Irak. – De ønsker å starte krig ut fra egne interesser i Syria. Begge påvirker Daanes-områdene.
Deir az.Zur har lenge vært arnested for betydningsfulle sunniklaner som har stått i opposisjon til Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar. Herfra har kurderne gjennom årtier blitt fordrevet fra rike jordbruksområder ved grensa og nordover eller til kurderbydelene i Damaskus, angivelig av sikkerhetsmessige årsaker. Forholdet mellom Baath-regimene i Damaskus og Bagdad i nabolandet Irak har sjeldent vært preget av al-sadaqa, vennskap.
Den regionaliserte borgerkrigen i Syria har pågått i tretten år og har trukket inn USA og Russland, Tyrkia og Iran og med tusenvis av bombeangrep fra Israel. Det siste kom så seint som 12. oktober, mot Latakia ved Middelhavet, Assad-klanens hjemtrakter og adresse for den russiske flybasen i Hmeimmin som er koblet til den russiske marinebasen i Tartous. PYD som ble opprettet i september 2003 og som ganske umiddelbart ble utsatt for Bashar Assads militære vrede, deltok i koalisjonen av opposisjonspartier som ikke gikk inn for voldelig konfrontasjon med regimet og som ikke ba om Nato-intervensjon under “den arabiske våren” fra mars 2011.
USAs militære nærvær er konsentrert til at-Tanf-basen, tett på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan og bare 24 kilometer fra grensestasjonen al-Walid. Basen som ble etablert i 2016, ligger strategisk til mot M2-hovedveien mellom Damaskus og Bagdad, med forlengelse til Iran. De øvrige av de vel 900 amerikanske soldater i Syria, er forlagt til Daanes-områdene hvor oppdraget angivelig er å hindre at IS’ sovende celler våkner opp på denne kanten av landet.
12. august inntraff den mest alvorlige hendelsen på over ett år da Deir az-Zurs militærråd som er del av SDF, gikk til angrep på tre poster bemannet av Assad-allierte militsmenn ved grensa mot Irak. Atten av dem ble drept. Det skjedde få dager etter at åtte amerikanske soldater ble såret i et droneangrep som angivelig Iran-støttet milits sto bak.
Daanes i storpolitisk kabal
“Disse hendelsene kaster lys over det faktum som ofte blir glemt: USA har fortsatt et aktivt nærvær i Syria,” konstaterer det australske nettverket The Conversation. Israels krig i Gaza og militæraksjoner av Vestbredden, krigen i Libanon og høyspenninga med Iran har gitt ny dimensjon til hovedhensikten bak USAs militære nærvær: å demme opp for russisk og iransk innflytelse.
For Daanes betyr USAs nærvær et skjørt vern mot en ny tyrkisk intervensjon for å knekke Daanes. På spørsmål om Daanes har kontakter med Damaskus, svarer Mizgin Ahmed: – Ikke direkte; bare indirekte. Det skjer der hvor Assad-regimet er til stede i Daanes eller via våre kanaler til Russland. Assad-regimet insisterer fortsatt på å eliminere den autonome administrasjonen. Sonderingene om et møte mellom Erdoğan og Assad synes å være frosset. – De har vidt forskjellig utgangspunkt. Assad krever at Tyrkia helt og holdent forlater Syria. Men likevel fortsetter etterretningssamarbeidet i Deir az-Zur for å eliminere oss. Deir az-Zur er strategisk for ulike interesser, sier PYD-representanten. Det begrenser seg ikke til regulær handel eller smugling av olje, bensin og kjenisk narkotika.
Daanes avventer som alle andre resultatet av valget i USA. USA var engasjert i Natos bombing for regimeskifte i Libya i 2011, men startet omgående med å trene og bevæpne grupper i Syria som raskt tilsluttet seg al-Qa’ida – og seinere IS (da som ISIS hvor S står for Shams/Syria, eller ISIL hvor L står for Levanten, område i det indre av Middelhavet). Profesjonskampen mellom Pentagon og CIA slo helt inn i Det ovale rom hos president Barack Obama. USAs direkte militære innblanding kom først i september 2014 da kurdermilitsene YPG/YPF var i ferd med å bli utslettet av IS i grensebyen Kobanê – mens Nato-landet Tyrkia stengte grensa for kurderne. USA og andre i “koalisjonen av villig” bombet IS-stillinger.
“USA gikk ikke til direkte slag mot Assad-regimet før april 2017 da Trump-administrasjonen iverksatte et rakettangrep mot Shayrat-flybasen som svar på et mistenkelig kjemisk angrep mot Khan Shaykhun i Idlib-provinsen,” skriver Sefia Secen, statsviter ved Ohio State University i Columbus, i The Conversation.
I desember 2018 beordret Trump 2000-25000 soldater ut, men beholdt 900 “på ubestemt tid” etter råd fra flere hold. Tallet på leiesoldater på kontrakt er ikke offentlig kjent.
Felles mål: Tyrkia ut
– Syria har blitt plyndret og okkupert av IS, den tyrkiske staten og mange gjenger, sier Sabir Ok til ANF.
Daanes vil fortsatt ha en fredelig løsning gjennom dialog med Damaskus, men vil at Syria får et føderativt system med utstrakt autonomi som erstatter Assad-diktaturet. SDF har aldri ligget i militær konfrontasjon med Assads hær utover enkelte, avgrensede trefninger, og regjeringshæren har vært til stede på noen baser i Daanes-områdene helt siden borgerkrigen startet i 2011. SDFs kamp mot IS har gjort at Assad har kunnet konsentrere sin styrker på andre fronter i vest, i sør og sentralt.
Nå står de sammen bak kravet om at Tyrkia må trekke seg ut av Syria sammen med sine leiesoldater i Syrias nasjonale hær (SNA) og forlate alt syrisk territorium og legge vekk Misak-i-Millî-kartene.
– En må virkelig respektere standpunktet til den syriske staten. De tar et prinsippielt standspunkt. De sier at de som stat, ikke vil møte noen som okkuperer deres landet. Vi forventer at Irak inntar samme holdning. Den irakiske staten burde vite dette; den burde ikke være redd Erdoğans vedvarende trusler, sier tyrkisk-kurdiske Sabir Ok og viser til at Erdoğan ikke er like sterk som han var “for ti, tjue eller bare fire år siden”. Ok kan telle. Erdoğans makttid går tilbake til 2002, da AKP vant sitt første valg. Den var på sitt høyeste i 2014, før de to valgene i 2015 der det venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP) drepte AKP grunnlovsstyrende flertall.
Ok retter skytset mot Iraks utenriksminister Fuad Hussein. Ikke overraskende, han er fra Barzani-partiet KDP.
Appell ved markeringen til Kurdisk demokratisk Samfunnssenter og Ung Kurd på Jernbanetorget 12. oktober 2024
Av: Arnljot Ask, Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan
– At vignetten for denne markeringen kobler «frihet for Öcalan» sammen med «Fred i Kurdistan» er viktig å understreke! Da Ocalan er den som kan åpne for nye fredsforhandlinger igjen om han får anledning til det. At han får ta opp igjen den virksomheten han starta allerede i 1993, da han la fram forslag om våpenhvile og forhandlinger 17.mars dette året, foran Newroz feiringen. Midt under borgerkrigstilstanden som rådde over hele 1990-tallet, etter at Tyrkia igjen intensiverte angrep på kurdiske byer og landsbyer fra 1991 av.
Den tyrkiske regjeringen avviste både dette forslaget, og lignende forslag som kom årlig i denne perioden, hvor rundt 4000 byer og landsbyer ble rasert og hundretusener ble drevet på flukt inn til storbyene, som Amed, som svulmet opp med store flyktningeslummer.
Bare daværende president Turgut Özal (1989-93) var åpen for forhandlinger, men han døde under uavklarte omstendigheter 17.april. (Ennå uklart om det hadde tilknytning til rykter om nytt militærkupp rundt denne tiden).
Det er viktig å trekke fram denne perioden som bakgrunn for den internasjonale konspirasjonen som startet 9.oktober 1998 med utvisningen av Ocalan fra Syria, og som fortsatt vedvarer.
Öcalan dro da til Europa, hvor han uten hellprøvde å følge opp fredsforhandlinger. Først fra Italia, så Moskva og Hellas (vi prøvde også å få han hit til Norge), før han ble han overført til den greske ambassaden i Kenya. Daværende statsminister i Italia, D’Alema, avslørte nå i 2024 at han fikk beskjed om å utlevere Öcalan til Tyrkia da han først kom til Roma i oktober 1998 og søkte om asyl der. Også Russland fulgte opp dette komplottet ved å nekte han opphold der.
I Nairobi ble han så 15.februar 1999 kidnappa av tyrkiske sikkerhetsmyndigheter i samarbeid med CIA og flere, og ført til Tyrkia. Først dømt til døden, som så ble omgjort til livsvarig fengselsstraff på fangeøya Imrali i Marmarahavet.(Den som vil se flere detaljer i konspirasjonsprosessen mot Ocalan fram til i dag kan finne de bl.a. i en artikkel på ANF 9.oktober 2024. Isolatet på Imrali klassifiseres som terrorhandling i henhold til internasjonale rettsregler).
Den eneste anledningen hvor Öcalan i denne perioden har fått anledning til å følge opp sine fredsutspill, var i 2008- 2011, hvor han medvirka til forhandlingene mellom Tyrkias Sikkerhetsmyndigheter og PKK som pågikk i Oslo disse årene. Men da HDP seilte opp til å kunne utfordre Erdogan ved valgene sommeren 2015, ble Erdogan-regjeringens kontakt med HDP avslutta 5.april dette året. Fra høsten 2015 av har det så vært en isfront og en sammenhengende, omfattende total krig som er ført mot kurderne både i Tyrkia og nabolandene Irak og Syria, flettet sammen med Erdogans plan om et Stor Tyrkia som innebærer å innlemme områdene fra det osmanske sultanatets storhetstid.
Det siste året har det vært en voksende oppslutning om kravet om løslatelse av Öcalan, siden en ny kampanje ble lansert i fjor 9.oktober på 25 årsdagen for komplottet.Flere titalls Fredspris– vinnere har signert. Europarådets domstol for Menneskerettigheter (ECHR) har flere ganger bedt om løslatelse av andre kurdiske ledere som har sittet fengslet i opp til 10 år uten endelig domsavsigelser for det de er tiltalt for. På Ministerrådsmøtet i Europarådet sist september i år, ble Tyrkia gitt ett års frist, til neste møte i Rådet, med å effektuere påleggene.
Den tyrkiske Menneskerettighetsorganisasjonen IHD la i begynnelsen av oktober fram en rapport om Erdogans overgrep de 22 årene han har sittet med makten i Tyrkia, hvor mer enn 200 000 opposisjonelle er fengslet og 80 000 er torturert mens de har vært i fengsel eller i varetekt.
De ødeleggende krigene som Erdogan fører mot kurderne og nabolandene, sammen med Israels terrorkrig mot Palestina, Libanon og i Syria, rammer hele regionen og skaper død og fordervelser. Det berører også hele Europa og gjør oss ansvarlig til å være med i motstandsfronten. På den felles euroepiske venstrekonferansen, European Forum, i Budapest 8-10. november, er temaet «Midtøsten og Europas ansvar» satt opp på dagsorden, hvor DEM på vegne av kurderne også vil synligjøre den kurdiske frigjøringskampen og hvilke utfordringer de har til progressive krefter i Europa, sammen med representanter for Palestina, bevegelsen for et fritt Kypros osv. Kravet om
Frihet for Ocalan! og Fred i Kurdistan vil også være tilstede der!
Samtidig vil vi intensivere våre anstrengelser her i Norge, også ovenfor norske mydigheter!
Arnljot Ask, landsstyremedlem Solidaritet med Kurdistan.
Organisasjonen Frihet for Öcalan organiserte en internasjonal kampanje i første halvdel av oktober i år.
De innleder sin oppsummering slik:
Kjære venner og allierte, Kampanjen Freedom for Abdullah Öcalan: En politisk løsning for den kurdiske saken, vil først av alt takke alle dere som deltok i vår Free Öcalan: Global Days tidligere denne måneden fra 1. til 10. oktober.
Etter å ha gjennomgått resultatene, kan vi trygt si at det var en stor suksess! I løpet av disse ti dagene ble det holdt over 250 arrangementer i 50 land rundt om i verden, der titusenvis av mennesker deltok.
I europeiske hovedsteder var det seminarer om demokratisk konføderalisme i blant annet Italia og Sveits. Det var fagforeningsarrangementer i Spania, Catalonia, Baskerland, Storbritannia og Skottland. Det ble reist spørsmål i parlamentene i Tyskland og Spania. Kvinnedemonstrasjoner gikk i gatene i over 20 land. Demonstrasjoner ble også holdt foran EU-parlamentet i Brussel, og pressekonferanser i ulike nasjonale parlamenter og internasjonale institusjoner. Protester ble organisert på Londons Trafalgar Square og samlinger holdt i «demokratiets fødested» Athen.
Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.
Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet
De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi.
Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.
KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.
I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.
Men partiet mistet troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.
Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.
Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.
Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.
Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og skar tidliger i år igjennom ved å fastsette valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.
Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.
Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.
Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor.
Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder.
De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.
En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.
Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.
Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil har denne sommeren vært herjet både av vannmangel og av oversvømmelser. Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.
Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.
Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.
Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet.
Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq
Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.
Parti og klanar
Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.
Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.
Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK).
For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»
Hjelp frå USA
Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.
Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar. Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå.
Tyrkias rolle
Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.
Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.
President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år. Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»
Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok.
Korfor reagerer ikkje Irak?
Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.
Nummer 150
Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.
28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.
Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar.
Draumen om «Stor-Tyrkia»
For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.
Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland?
Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.
Solidaritet med Kurdistan 